Vi seilte fra New Zealand på søndag 19. mars. Etter 4 dager på det store blå havet skimtet vi ei lita øy forut. Det var Norfolk Island. Øya tilhører Australia, men den er langt, langt unna det store kontinentet Australia som du ser på kartet. Kan dere finne Norfolk Island på kartet?
Da jeg feiret påske i New Zealand fikk jeg denne kaninen fra vennen min Pip (se bildet). Hun heter Bunny Rose. Hun har aldri seilt før. Jeg tror hun ble veldig glad da vi så Norfolk Island. Hun satte seg i alle fall oppe på dekk og nøt sola og utsikten hele tida mens vi lå til anker der.
Det er ikke så mange som besøker Norfolk Island med båt, fordi det finnes ingen gode ankringsplasser der. Da vi var der var det masse bølger. En stund sa Mamma og Pappa at vi kanskje ikke kunne komme oss i land, fordi gummibåten vår ikke hadde sterk nok motor. Kanskje vi bare måtte seile videre?
Men – vi var SUPERheldige! En mann som heter Dean som bor på Norfolk Island kalte oss opp på VHF’en (walkie talkie) og spurte om vi hadde lyst til å bli plukket opp med hans store gummibåt? Da ble vi så glade! For vi hadde jo kjempelyst til å gå på land. Vi takket såklart Ja! Og så kom han og hentet oss.
Det er ingen sand, bare klipper og store stener langs vannkanten på ankringsplassen. Den eneste måten å få tatt opp gummibåten på land er å heise den opp med heisekran rett opp på brygga.
Har dere noen gang sett hvordan insekter liker frukt og fersk mat? Det er veldig viktig å ikke ta med seg fluer og andre insekt fra ett land til et annet. Derfor har vi ikke lov til å ta med oss fersk mat mellom landene. Vanligvis må vi kaste all fersk mat som vi ikke har rukket å spise opp på seilasen, for eksempel frukt, grønnsaker, kjøtt, popcorn(!) og honning. Her på Norfolk Island ble vi møtt av en dame og en mann som jobber for det de kaller «Biosecurity». De sa vi kunne få beholde ferskmaten vår på båten, men at vi ikke kunne ta med noe på land.
De så gjennom sekkene våre. Der fant de noen poser med norsk mat; ertestuing, surkål, risengrynsgrøt og fiskesuppe. Kan dere gjette hvorfor vi har med oss norsk mat på land?! Vent litt, så skal jeg fortelle dere det senere i dette brevet. Heldigvis sa damen og mannen fra biosecurity at det var ok at vi fikk ta det med på land. Mamma og Pappa pustet lettet ut.
Dean var kjempegrei. Først plukket han oss opp med gummibåten sin, og så ga han oss skyss til «byen» på øya; Burnt Pine. Han lot oss til og med låne lastebilen sin hele dagen, slik at vi kunne kjøre rundt på øya og se oss rundt!
Jeg tror det er fint å bo på Norfolk Island og veldig trygt. Det bor bare 1700 mennesker der. Og husdyrene går fritt rundt omkring.
Jeg synes det er fint at det vokser både palmetrær og grantrær på øya. Det gjorde det ikke på de andre Stillehavsøyene vi har besøkt; der vokste det bare palmetrær. Grantrærne heter “Norfolk Pine” (Norfolk gran) og akkurat denne typen vokser bare her på denne øya. De står høye og ranke rundt omkring på hele øya. Veden fra trærne er visst veldig fin til treskjæring. Derfor er det mange land som kjøper den, og det gir en viktig inntekt til øyboerne.
Fengselet på Norfolk Island
For circa 200 år siden var det et stort fengsel på Norfolk Island. Fanger fra Storbritannia og Australia ble sendt dit. Det var et veldig strengt fengsel, og fangene ble ikke behandlet bra. De ble straffet selv om de bare gjorde småting feil. Hvis de for eksempel gjemte unna litt ekstra mat eller ble sinte og var uhøflige med fangevokterne, så ble de pisket. Den gangen trodde man at dess strengere en behandlet fanger, dess mer lærte de å ikke gjøre noe feil igjen. Tror dere at det er lurt? Jeg tenkte litt på hvordan de gjorde det med røverne i Kardemomme By, som ble snille til slutt. De ble behandlet bra selv om de satt i fengsel.
Fangene i fengselet på Norfolk ble satt til å jobbe kjempehardt, slik at de ikke skulle ha tid eller krefter til å finne på noe galt. De bygde mange hus og bygninger, vannsystem, og til og med et stort bad for fengselsbetjentene. Fangene gjorde et veldig godt arbeid, slik at byggverkene fremdeles står, selv om det er over 150 år siden fengselet ble lagt ned. På bildet ser dere hvordan de lagde en lang, flott tunnel for vannet inn til badet, i stedet for bare å føre vannet fra bekken inn i et enkelt rør. Ser dere et bittelite lys der i enden av tunnelen? Den er lang!
I blant gjorde fangene opprør og til og med drepte fangevokterne. Det fikk noen av fangene dødsstraff for. På kirkegården fant vi mange «rare» tekster på gravstøttene. Mamma fortalte at det var litt uvanlig, fordi før i tiden så var det ikke vanlig at forbrytere fikk bli gravlagt på kirkegården. Så det var jo en litt bra ting med Norfolk Island fengselet da, tross alt.
Mytteriet på Bounty og Pitcairn-folket flytter hit
Har dere hørt om «Mytteriet på Bounty»? Det er det skrevet mange bøker om. 
Her er historien Mamma fortalte meg: «Bounty var et britisk skip som skulle transportere brødfrukt fra Tahiti til Karibien. Men kapteinen var streng, og sjøfolkene ble skikkelig sinte på ham. Til slutt gjorde de mytteri. Det betyr at de tok over skuta, og satte kapteinen og de som holdt med ham i en livbåt ut på havet. Mytteristene måtte rømme med Bounty, for å unngå fengselsstraff. Så de seilte til ei øde øy sammen med kjærestene de hadde fått på Tahiti. Den øde øya het Pitcairn, og de bodde der i mange år. Mytteristene døde etterhvert, men de hadde mange barn, barnebarn og oldebarn. Til slutt var de så mange mennesker at det ikke var plass til dem alle på Pitcairn lengre! Da måtte de finne seg et nytt sted å bo. Fengselet på Norfolk Island hadde nettopp blitt lagt ned og ingen bodde der, men det var fremdeles mange bygninger der. Da fikk øyboerne på Pitcairn lov til å flytte til Norfolk Island.
Halvparten av de som bor på Norfolk Island i dag stammer fra Pitcairn-beboerne. Det er derfor de fremdeles har polynesiske tradisjoner her på Norfolk, for eksempel dansen og festdraktene deres. 
Og mange snakker språket «Norfuk», som er en blanding av polynesisk og engelsk. Mange av de vi møtte på øya hadde samme etternavn som Mytteristene på Bounty, for eksempel Christian, Adams og Young. Denne damen (på bildet) jobber på museet. Hun viste oss hvordan hun har veldig svette hender. Håndflatene var helt våte! Det sa hun er en upraktisk arv fra stamfaren sin «Fletcher Christian», som var en av mytteristene på Bounty og var kjent for sine svette hender. Så rart!
Ertestuing og risengryngsgrøt til norske Kirsti fra Narvik
Husker dere at vi hadde med norsk mat i sekken vår på land? Nå skal jeg fortelle dere hvorfor. Vi hadde nemlig lest i en gammel bok at det bor en norsk dame på Norfolk Island som heter Kirsti. Vi fant henne og besøkte henne! Det var hun som fikk ertestuing, risengrynsgrøt og fiskesuppe. Hun liker ikke surkål, så den tok vi med oss hjem til båten vår Vilja.
Kirsti giftet seg med en mann fra Norfolk Island. For snart hundre år siden hjalp svigerbestefaren hennes noen norske seilere som ble skibbrudne på øya, og bodde der i nesten ett år mens de reparerte båten sin Ho-Ho. Kirsti fortalte mange spennende historier fra øya.
Kirsti er enke nå og har bodd på Norfolk Island i over 50 år. Hun har ikke vært i Norge på åtte år nå, og har ikke tenkt seg dit igjen, så jeg tror hun ble veldig glad for den norske maten vi hadde med til henne.
Skulle gjerne vært lenger, men bølgene «jager» oss videre!
Vi skulle ønske at vi kunne være der lengre, for da kunne vi blitt bedre kjent med Kirsti og alle de andre på øya. Men vi måtte dra tilbake til Vilja, før bølgene ble enda større.
Vi kjørte en snartur opp til toppen av øyas høyeste «fjell»; Mount Bates. Den er bare 319 meter over havet, så det er egentlig ikke noe fjell. Men vi hadde fin utsikt derfra, og så at det var hav til alle kanter.
Så kjørte Dean oss tilbake til kaia og Vilja. Nå seiler vi videre nordover Stillehavet til landet New Caledonia.
Ha det bra så lenge!
Klem fra Karen Marie