Vilja hadde juleferie fra sine faste beboere julen 2017 og nyttår 2018. Mens Jon Petter, Ingrid & Karen Marie var på vift flyttet Viljas medredere; Audun & Bergny inn & tok henne på nye eventyr. Og da skjedde dette:
Flaskepost fra gjestebloggere Bergny og Audun.
Vi landet på Gran Canaria lørdag ettermiddag, Audun, Bergny og Runa. Ingen av oss hadde vært på Kanariøyene før, bare hørt om det som en virkelig turistdestinasjon, men vi kjenner Vilja og gledet oss til å være mannskap her igjen. For litt over ett år siden seilte vi Vilja i 6 uker i Nord-Norge, og hadde vårt livs ferie der, nå sto et nytt kapittel med Vilja foran oss.
Beni hadde passet skuta i havna i Las Palmas etter at Ingrid, Jon Petter og Karen Marie dro på juleferie. Båten var nyvaska, og han hadde kokt kaffe og bakt kake til vi kom. Det var en fin start på ferien. Senere på kvelden laget han også en nydelig Tai-rett til middag, og vi hadde en hyggelig kveld sammen. Neste dag dro vi ut for å undersøke storbyen, og Beni tok med seg telt og sovepose for å surfe og se øya fra landsida noen uker.
Fire dager ble vi liggende i Las Palmas, vi ventet på roligere vær, og vi ventet på en mekaniker som skulle reparere generatoren. Mekanikeren kom, så og forsvant, og været roet seg så onsdag kastet vi loss og seilte sørover på østsiden av Gran Canaria ned til Placita Blanko. Det ble en tøff start for landkrabber, så sjøkrabbene fikk litt mat. Store havdønninger på tvers åpnet seilasen, men vi fikk dem etter hvert akter og kunne seile med 8 knop sørover langs øya. 6 timer senere nådde vi havn.
Fra sjøsiden kunne vi se fjellene heve seg opp, og for å se nærmere på dem leide vi bil og kjørte svingene opp til området rundt Pico de las Nieves. Fjellformasjonene og landskapet både overrasket og imponerte. Landsbyen Tejeda var et trivelig matstopp, før vi fikk ideen om å kjøre ned til kysten på vestsiden av øya og så tilbake til havna. Vestsiden kunne vel like gjerne kalles vestveggen. Vegen nedover er Trollstigen ganger ti. Brattere og brattere, villere og villere, med utrolige oppmurte hårnålssvinger. Praktfullt.
Puerto Rico, Anfi del Mar og de andre marinene vi hadde sett oss ut for julefeiring var smekkfulle, og tok ikke inn nye i herberget i julehelgen. Vi holdt oss derfor i ro i Placita Blanko for å feire julaften. Det ble en annerledes juleaften enn vi pleier å ha, men vi laget julestemning så godt det lot seg gjøre. På bilturen hadde vi plukket pinjekongler og to pinjekvister. Vi kjøpte juleduk og blinkende julelys og pyntet Vilja lille juleaften. Med julemusikk i høgtalerne, medbragte juleblad og god mat så ble det jul i år også. Det lå en julepresang med 3 fine Sailing Vilja t-skjorter og ventet på oss i båten. En hyggelig hilsen fra Ingrid, Jon-Petter og Karen Marie.
Før solen hadde stått opp første juledag kastet vi loss igjen og satte kursen mot Tenerife og Las Galletas. 9 timer med mye motorseiling, delfiner, flyvefisk og en høy julehimmel over oss.
Las Galletas viste seg å være en levende liten landsby, ikke bare en nybygget turistdestinasjon slik det meste er på sørsiden av Gran Canaria og Tenerife. Havna var også god, og vi lå stødig der i tre netter.
Under hele seilasen mot Tenerife så vi Teide, Spanias høyeste fjell på 3718 moh, heve seg opp på Tenerife. Vi ville gjerne se den på nært hold, ny bil ble leid, og på nytt ble vi imponert. Fantastiske formasjoner i det vulkanske landskapet, farger og variasjoner i Parque Nacional del Teide. Noen topptur ble det imidlertid ikke, køen var for lang ved kabelbanen. Tenerife framstår ellers både grønn og gjestmild og sporene av historien vises tydelig i byer som La Orotava der du kan kjenne litt på stemninger fra spansk erobringshistorie. Der så vi også enda en av de mange imponerende julekrybbene som var satt opp i alle landsbyene. Her nøyer de seg ikke med en enkel stall, nei her setter de gjerne opp tablåer med hele markeder og landsbyer, med håndverkere og handelsmenn, og selvfølgelig stallen, englene, Jesusbarnet, Josef, Maria og de tre vise menn. I denne byen var alt satt opp i naturlig størrelse, og «julekrybben» fylte et helt torg.
Etter tre netter i Las Galletas seilte vi videre mot Los Gigantes, der vi hadde fått bestilt plass for neste natt. Det er få havner rundt her, og det er enda færre naturlige frihavner. Det kreves derfor litt planlegging når ruta skal legges.
Los Gigantes er et sted som er bygget for turister, bare for turister. Vi er jo turister, men dette ble i drøyeste laget, en natt var nok. Navnet Los Gigantes kommer fra de stupbratte fjellsidene med topper og raviner. Gamle lavastrømmer står som pilarer i fjellsida, og seilasen langs gigantene var storslagen. Sjøen var helt stille så vi gikk for motor. Vi rundet fyrlykta på det vestligste neset på Tenerife etter noen timer, og da fikk vi huska oss. Vind og strøm gikk i hver sin retning og skapte krapp skvalpesjø. Heldigvis var det bare to timers kjøring bort til den nye store havna i Garachico. Gjennom smale 20 meters innseilingsbredde smatt vi bak en enorm molo, og så lå vi stille.
Etter en lang spansk, google, engelsk samtale med havnevakta fikk vi båtplass for flere dager, og masse informasjon om nyttårsfeiringen som sto for døren, fyrverkeri, folkefest på torvet og konsert første nyttårsdag. Vi gikk for hele pakka.
Garachico var et trivelig sted å ligge. Vi trodde nesten vi hadde funnet Kardemommeby. Båthavna er ny, og moloen så nesten latterlig høy ut, men med Atlanterhavet rett inn så vi flere ganger at skumsprøyten slo opp over den 10 meter høye moloen. Det drønnet godt. Byen var engang Tenerifes viktigste havn, men et vulkanutbrudd i 1706 fylte den gode naturlige havna med lava, og ødela dermed den eneste havna på nordvestsiden av Tenerife. De stivna lavastrømmene vises fortsatt tydelig i bybildet.
Lørdag før nyttår var ferien for Runa over, og vi leide bil og kjørte henne til flyplassen utenfor Santa Cruz. Først lokalfly til Las Palmas, og så Norwegian hjem. Det var veldig trivelig å ha med Runa i to uker, ferien hadde ikke blitt den samme uten hennes humør og tiltakslyst. Takk for laget Runa.
Bilen hadde vi leid av en dame havnevakta ringte for oss. Hun var britisk og hadde bodd her i 30 år med sin Pedro. Bilen var vel egentlig moden for «rent av wreck», men vi kom oss heldigvis både fram og tilbake. Vi besøkte verdens eldste botaniske hage i Puerto Cruz på vegen hjem. «Jardin de Aclimatacion de la Orotava» fra 1788. Den spanske kolonimakten samlet tropiske planter fra hele verden, og de brukte den botaniske hagen her for å akklimatisere plantene før de innførte dem til Spania.
Nyttårsaften ble det konsert og fyrverkeri på torvet, og første nyttårsdag var det åpen konsert samme sted, med Dayme Arocena. Et fyrverkeri av en dame fra Cuba sammen med fullt storband, Big Band of Canary. En flott opplevelse å ha fått med seg. Vi begynte å føle oss som en del av landsbyen her.
Vi har en arbeidsdeling i familien der Audun er kaptein og leder for sjøopplevelsene, og Bergny er reiseleder på land. Første nyttårsdag var helt klart en landdag, og når sola rant tok vi med niste og la rolig i vei opp den gamle vegen mellom Garrachico og San Juan del Reparo. Turen er på knappe 3 km, men med 500 meters stigning. Den gamle veien var zik-zakket inn i vulkansteinen, med murte kanter. For et slit det må ha vært i gamle dager da dette var den vanlige transport-åren. Overalt på øya ser vi spor etter slitet. Murte terrasser på hver en flekk det var mulig å dyrke noe, murte vannledninger, murte veier. Kanariøyene var svært karrige og det var nok strevsomt å skrape fram mat for familien. Mange tusen emigrerte til Sør-Amerika, til Venezuela og Cuba. Vi ble fortalt at mange av emigrantene kom hjem igjen, og at dette har skapt en sterk tilhørighet mellom Kanariøyene og Sør-Amerika som fortsatt er levende.
Det var slett ikke ille med en fottur med camembert, iberiaskinke og oliven i nistepakka. Vi må kanskje nevne skinka spesielt. Jon Petter hadde jo kjøpt seg en fantastisk skinke i Nord-Spania. Den skinka er det dessverre ikke mer igjen av nå, men vi var innom den lokale slakteren i Garachico, og kom ut med en stor Iberaskinke, laget av svartgris. Nam-nam.
1. januar landet neste mannskapsmedlem; Calle Ahlen har vi vært på båttur med før. I fjor gikk vi kanalene mellom Paris og Belgia med hans båt Sea Rover. Vi klatret over Ardennene gjennom mange titalls sluser. Ingen vind og ingen bølger, det blir nok litt mer gynging nå. Vi hadde det så trivelig på kanalene at vi var veldig glad for at Calle takket ja til å bli med. Det var betryggende også. Nå var det to godt seilkyndige på båten, og lange havstrekk føltes ikke så skremmende.
Med Calle om bord kastet vi loss fra Garachico og satte kursen mot La Gomera med en liten avstikker for å se fjellformasjonene ved Los Gigantes. Det var mye vind og dønning, men turen gikk bra. Dessverre oppdaget vi at flagget vårt hadde forlatt oss et sted på veien, sannsynligvis like etter runding av vestspissen. Borte var det, og vi må seile uten flagg på skuta videre. La Gomera er et sted vi gjerne skulle sett mer av, men med dårlig værvarsel valgte vi å krysse tilbake til Tenerife etter bare en natt. Denne gangen ble det havn i San Miguel på sørspissen av Tenerife. For første gang på turen ble vi fortøyd utenpå en annen båt.
Ny seildag med kryssing, og mer motor. Den første timens seiling i motvind hadde så lite framdrift at vi valgte å gå til Santa Cruz for motor. Litt opp på kysten fikk vi en kjempefin opplevelse med flere delfinflokker som lekte seg rundt og foran båten.
Santa Cruz er en fin by og har en god og godt organisert havn. Gågatene summet av folk som var på julesalg. Da vi kom til Kanariøyene uka før jul var vi i grunnen litt overrasket over at det var så lite julepynt og julestemning. All julestemningen fra Norge fordampet nesten. Vi så etter hvert at det bare var en «tidsforskyvning» av jula. Like før julaften kom julepynten på plass, før nyttår kom enda mer opp, og når vi nærmet oss 5. januar ble det hektisk julehandel før Hellig tre kongers aften, som er den store gavedagen her. Når vi kom til Santa Cruz den 7.januar var salget i gang.
På nytt var toppen av Teide et mål, bil leid, billetter til kabelbanen kjøpt, men dessverre ble det ikke toppen denne gangen heller. Det var is på Teide og ingen fikk gå opp. Så har vi opplevd det også, stoppet av hålkeføre på Kanariøyene.
I flere uker hadde vi forsøkt å få kontakt med havna i Las Palmas, men de svarte ikke verken på telefon eller mail. Det begynte å bli litt nervepirrende ettersom vi skulle forlate Vilja der den 13. januar. Løsningen ble å bare ta sjansen, krysse over dit og gå rett inn for å legge oss foran kontoret og vente til de åpnet.
Turen over ga oss en flott seiltur. 9 timer med slør. Vi seilte i 6-8 knop, men det var likevel ro og stabilitet til å tilberede og spise varm lunsj. Bak oss passerte en flokk hvaler, ærverdig med kurs nordover, kanskje skulle de til Azorene? Vilja seilte godt og raskt, og det har hun gjort hele turen. Lettseilt, godt utstyrt og en fantastisk turbåt.
Framme i Las Palmas fulgte vi planen, fikk plass ved bryggen foran en australier og bak en hollender, begge hadde samme plan. Audun stilte seg i kø neste morgen, og etter to timer var det sikret plass for Vilja fram til den 21. januar.
Med det samme vi klappet til kai her ble vi kontaktet av de første «haikerne» som spurte om plass over Atlanteren. Vi har lært noe helt nytt om atlanterhavskryssing her nede. En av «haikerne» anslo at det var omtrent 200 personer som holder til rundt marinaen og som prøver å få plass som mannskap hos en atlanterhavskrysser. Det var det hyggelig å være tilbake i marinaen i Las Palmas. Servicen er ikke overveldende, men det ligger mange båter med langtidboere her, og det er lett å komme i kontakt med folk. En dansk dame som syr, en svensk mann som har pensjonert deg her etter 16 år i karibien, en gresk ungdom som seiler jorden rundt alene, et hollansk par som har krysset atlanterhavet fire ganger og gått begge kystene av Nord-Amerika samt inn til de store sjøene osv.osv. Det finnes mange alternative livsstiler og mange trivelige mennesker.
Fredagen før avreise til Norge ble det vasking av båten, men det ble også tid til å feire Auduns bursdag. Prat og trivsel med nabobåtene, og restaurantbesøk sammen med Calle og Beni. Beni hadde lært seg å surfe i disse fire ukene. Til å begynne med hadde han bodd på hostel, men de siste ukene hadde han bodd i en av grottene nord for byen, i en liten koloni av mennesker fra ulike deler av verden. Nå var han klar for neste etappe på sin reise, han passer båten til Karen Marie, Ingrid og Jon Petter kommer ned på tirsdag. Atlanterhavet neste.
For Audun, Bergny og Calle ble det Norwegian til Trondheim neste. Loggen viste 546 nautiske mil utseilt distanse. Vi har hatt en flott tur, og vi kan ikke få takket nok for at vi har fått lov til å «passe» Vilja disse fire ukene.
GOD TUR VIDERE!
Mannskapet:
Navn: Audun Sødal
Fra: Født i Bærum, men bosatt i Trondheim det meste av livet.
Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife – Gomera – Gran Canaria
Periode: 16. desember 2017 – 13 januar 2018
Seileerfaring før Vilja: Mye båterfaring fra jobb og fritid. Gammelbåtentusiast og høvedsmann på Nidaros. Kaptein på Vilja i seks uker på Nord-Norgestur i 2016.
Navn: Bergny Dahl
Fra: Født på Snåsa, men bosatt i Trondheim det meste av livet.
Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife – Gomera – Gran Canaria
Periode: 16. desember 2017 – 13 januar 2018
Seileerfaring før Vilja: Mest robåterfaring fra fjellvatn. Lite seilerfaring, men erfaring som passasjer og fender-kaster både på Vilja og andre farkoster.
Navn: Runa Sødal
Fra: Trondheim
Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife
Periode: 16 – 30 desember 2017
Seileerfaring før Vilja: God på kanoturer. Seilerfaring fra ferier med Nidaros og Vilja, med pappa som kaptein.
Navn: Carl Henrik Ahlen – Calle
Fra: Født i Sverige men bosatt i Trondheim i over 30 år.
Etappe med Vilja: Tenerife – Gomera – Gran Canaria
Periode: 3 -13 januar 2018
Seileerfaring før Vilja: Tusenvis av nautiske mil med sin egen båt Sea Rover. Norskekysten fra Tromsø til Svenskegrensa, Østersjøen, Gotland, Gøtakanal, Europeiske kanaler til Paris osv.