Vi grubler! Ja, faktisk går Jon Petter og jeg rundt med en nyve i pannen og ser “tyngede” ut. Rodney Bay i St. Lucia ble for oss i hovedsak en havn for reparasjon & veivalg.
St. Lucia er visstnok kåret til å være ”One of the Top 5 places in the world you should visit in your lifetime!”. I Soufriere i sør har de vulkaner og varme kilder der du kan ta mineralbad (les: et sunt gjørmebad). Der kan en også klatre tvillingfjellene ”The Pitons”, som stiger rett opp av vannet. De har frodig regnskog og vakre botaniske hager. Og så er den mer utviklet enn øyene sør i Karibien, men ikke mer enn at den karibiske atmosfæren med reggaemusikk og avslappet holdning til livet er bevart. Ja, som Martina, en sveitsisk dame som har bodd her i mer enn 10 år, kunne fortelle oss; ” Jeg har reist rundt i hele Karibien, men St. Lucia er den beste øya. Den har alt! ”
Vel, om det kan vi bare si: Vi har besøkt St. Lucia, men så ingenting annet enn innsiden av vår egen båt og vårt eget hode… Det er selvfølgelig utelukkende vår egen skyld. Du snakker om å la en mulighet glippe!
Så hva er det egentlig vi går og grubler på?
Hjem i år, eller jordomseiling?!?
Jon Petters’ vidsynte arbeidsgiver har gitt positivt signal om at han kan få innvilget en utvidet permisjon fram til 2020 om han ønsker å gå for jordomseiling. Så da er én viktig brikke på plass for at det føles som mulig å ta det STORE hoppet og seile videre vestover i år. Den opprinnelig planlagte turen nordover Nord-Amerikas østkyst og tilbake til Norge via Grønland kan jo få vente til en eventuell utsatt hjemseilas i 2020?! Men det er mange brikker som skal finne en plass som føles riktig og harde prioriteringer som må tas for å ta et slikt valg. Det er tross alt Karen Maries barndom og mer enn 3 år av våre liv det er snakk om!
Tid og fokus ble dedikert til å komme nærmere et godt fundamentert valg. Guttene tok endog med seg Karen Marie en hel dag på stranda ved Gros Islet, for å gi oss grublerne armslag og uforstyrret tanketid. Jon Petter og jeg satt i timesvis på en kafé og satte opp en systematisk liste over argumenter for og imot å seile videre jorda rundt, versus det å seile tilbake til en god hverdag og våre kjære hjemme i Norge som vi setter så stor pris på.
Beslutningen ble ikke tatt i St. Lucia. Men vi har fått ryddet litt i topplokket. Nå MÅ vi ta en beslutning snart, om ikke tiden skal ta den for oss. Værvinduet lukker seg snart, og vi må vite hvor vi skal være på havet når ”hurricane season” tar til her i juni og vi ikke kan være her lenger. Elle melle…Nord-Atlanteren eller Stillehavet?!
Teknisk trøbbel og dugnad
I tillegg til fordypning i grublerier, så er vi nede i en teknisk bølgedal om bord på Vilja. Det ene etter det andre går i stå, deler må bestilles, ting må fixes og det føles som vi har hull i lommeboka der pengene renner ut. Pumpen til watermakeren gikk kaputt, Fischer Pandaen har fusket så lenge at vi rett og slett velger å bytte ut hele toppen, Victron inverteren/laderen streiket helt plutselig mens vi lå i havn og våknet aldri til live igjen. I tillegg har listen over teknisk vedlikehold som må gjøres vokst seg lang. Hele mannskapet ble satt i sving.
Glimt fra fristunder & folk vi møtte i St. Lucia
For all del, vi har ikke mistet snakketøyet selv om vi går og grubler. Og i St. Lucia møtte vi på noen gullkorn av noen mennesker, tross at de sosiale antennene vår ikke var helt innstilt på verken sending eller mottak.
Karen Marie og Ingrid hadde seg noen oppdagelsesferder i nærområdet. Vi tok bussen inn til hovedstaden Castries, og fikk et glimt av en adskillig røffere hverdag enn den skjermede og «luksuriøse» tilværelsen vi selv lever i Rodney Bay.
Aller finest hadde vi det på Pigeon Island National Park, der vi fant grotter, gamle fortsruiner og badestrand med lekekompiser. Ingen bilder herfra, for kameraet lå igjen hjemme. Men det kan i alle fall nevnes at stundene her ga oss gnist & glede i hverdagen! Såpass fint var det at vi lokket med oss familien dit en kveld for å spise middag og dra på konsert. Og et par dager senere fikk vi endog besøk av en av familiene vi hadde lekt med på stranden.
Så tok vi farvel til St. Lucia. Denne øya føler vi oss IKKE ferdige med. Men nå er det bare tanken på å få det tekniske i orden og å ta ”Det store valget” som står i hodet på oss. Det første først; i Le Marin på Martinique skal det visst være en guru på Victron invertere. Vår gamle har jo valgt å havarere, og nå savner vi 230 volt og ladede batterier om bord. Kan denne Tilikum (som han eller firmaet hans (?) heter) berge oss fra å måtte bruke flere titusentalls kroner på å kjøpe ny? Vi må gjøre et forsøk!