Hersens Biscaya! Den har stått som en rød klut foran oss i de siste par månedene. Vi vil sørover, men er avhengig av minimum 3-døgns værvindu med akseptable vind- og bølgeforhold. Slike er det ikke mange av i oktober! Værmeldingen har vært tema nummer én både morgen & kveld i de siste ukene. Det toppet seg da vi nå nærmet oss bukta. Kunne vi rekke værvinduet før den tropiske orkanen Ophelia kom oss i møte? Brynhild & Morgen graderte til svart belte i fleksibilitet da de hjemme i Trondheim fikk en telefon fra oss tirsdags kveld med beskjed om å komme neste dag. Billetter ble endret fra fredag til onsdag, og de satt i flytaxi på vei til Værnes kl. 6 neste morgen.
Så ble det slik; Vi kom til Brest fra vest. Brynhild & Morgan kom til Brest fra nord. Ophelia satte inn en innspurt og hastet oss i møte fra sørvest. Hun kjaset seg attpåtil opp til en kategori 3 tropisk storm. Vi hadde teoretisk sett rukket å komme oss over om vi seilte onsdags kveld, men marginene føltes i praksis for små. Vi ville ikke eksponere oss for muligheten for å møte denne furien av ei kjerring der ute på havet. I ettertid ble det rapportert om at Ophelia var den kraftigste orkanen i Øst-Atlanteren på 150 år, med vindstyrke målt opp til 191 km/h (dvs. 53 m/s) i kastene og høyeste bølgehøyde inn mot irskekysten målt til over 17 meter. Etter henne feide et par lillesøstre forbi. Atter en gang – det ble landligge på Viljas mannskap, som nå talte 5 i alt. Hele 2,5 uker. Men vi surmulte ikke av den grunn!
Så hva gjør man i Brest?
Sikkert mye annet enn det vi gjorde. Vi valgte å være turister den første dagen, og besøkte Oceanopolis. Et meget bra akvarium, som vi absolutt vil anbefale!
Vi var faktisk ikke på andre attraksjoner i Brest etter det, men slappet av med ferie og hverdag.
Vinden herjet stygt ute i havet, men det var for det meste lunt og greit inne i bukta utenfor Brest. Vi fikk lagt inn en treningsøkt for mannskapet.
Uværet ville ingen ende ta utenfor kysten. I stedet for å ligge til kai i over 2 uker med fare for å mugne, så leide vi oss bil og tok et skikkelig strandhogg. Det ble så bra at opprinnelig plan om 3-dagers road trip endte opp i 6 dager på landeveien.
6-dagers ROAD TRIP i Normandie og Bretagne
Her er en oversikt over ruta for turen, 18. – 23. oktober:
-
Onsdag: Kjøretur til Caen i Normandie. Middagsrast der vi møtte krigsveteran. Overnatting i Caen.
- Torsdag: Caen Mémorial, Arromanches og Omaha Beach. Middag m/Michelinstjerne og overnatting i St. Malo i Bretagne.
- Fredag: Strand og bedagelig byliv i gamlebyen i St. Malo. Solnedgang og tidevannstitting i Mont Saint Michel i Normandie, og overnatting like ved.
- Lørdag: Inne i byen og klosteret på Mont Saint Michel. Jakt etter fotballpub i Normandie uten hell. Middag og overnatting i Ploubazlanec i Bretagne.
- Søndag: Île De Bréhat. Côtes d’Armor. Overnatting i Perros-Guirec.
- Mandag: Côtes d’Armor. Côtes de Granit Rose i Ploumanach. Hjem til Vilja.
Og så litt mer om hva som skjedde på turen.
Learning by seeing – vi lærer krigshistorie i Normandie
Vi leide bil og satte kursen for byen Caen i Normandie, 37 mil fra Brest. Ønsket var å lære mer om krigshistorie. Vi fikk ønsket oppfylt.
Første natt i Caen
Vi overnattet i Caen, som et anbefalt utgangspunkt for å lære krigshistorie i Normandie.
D-dagen den 6. juni, 1944 og de Alliertes invasjon av Nordvest-Europa som fulgte etter denne var den største militære operasjonen noensinne, og kan hevdes å ha vært begynnelsen til slutten på den annen verdenskrig. Invasjonen begynte på D-dagen med landgangen i Normandie. Derfra gikk allierte styrker videre til Paris og Belgia før invasjonen i Tyskland.
Museet i Caen er ikke bare et museum som tar for seg invasjonen i Normandie, men det gir grundig informasjon og innblikk i opptakt og etterspill helt fra første verdenskrig og fram til i dag. Vi satte pris på det helhetlige bildet som ble tegnet for å forstå og lære av historien.
Litt om D-dagen
Det uttalte målet for D-dagen var å befri Caen og Frankrike. Caen hadde en havn, og de allierte vurderte det slik at om de tok byen ville tyskerne blitt tvunget til å dra sørøstover mot byen Loire. Da ville de allierte ha fri vei helt fram til Paris. De Allierte nådde målet, men mer enn 1 måned etter planen. Først den 9. juli inntok de byen, etter å ha bombardert store deler av den.
De allierte gikk i land på 5 strender langs Normandies nordkyst: Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword (kodenavn). Bare for å illustrere omfanget av den enorme operasjonen i løpet av bare den første dagen, siteres her noen tall fra Store norske leksikon:
”I alt 24 000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen. Om lag 7000 skip stod for troppetransport og landsetting av ca. 156 000 infanterisoldater på fem steder (…). Styrkene fikk flystøtte fra i alt 5400 jagerfly og 3000 bombefly, som gjennomførte over 14 000 turer den første dagen.”
”Bloody Omaha” og havnene i Arromanches
Vi valgte å kjøre videre til strendene i Arromanches og til Omaha Beach etter besøket ved Mémorial de Caen.
I forkant av road tripen vår hadde vi sett filmen ”Saving Private Ryan” (fra 1998), der åpningsscenene tar for seg dramatikken og råskapen som utspilte seg på Omaha Beach – også kalt ”Bloody Omaha” – i morgentimene den 6. juni, 1944. Omaha Beach var det tyngst befestede og forsvarte området og det var her de største tapene på selve D-dagen fant sted. Ca. 1000 soldater døde her den 6. juni 1944, i tillegg til over 2 000 sårede.
I Arromanches ligger ennå kolosser av betong og stål på stranda og ute i havet; rester etter den enorme, kunstige havnen som de allierte bygget her for å losse i land soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger.
Om lag 75 000 soldater og 12 000 franske sivile mistet livet under invasjonen i Normandie, og mer enn 450 000 soldater ble såret eller forsvant. Tallene er så svimlende at det er umulig å fatte. (kilde: https://www.britannica.com/topic/How-many-were-killed-and-injured-during-the-Normandy-Invasion-1987708)
Vi aner å forstå hvorfor krigsveteraner som Dennis Davison, som hadde opplevd å være midt oppe i dette helvetet, brant for å fortelle generasjoner etter om hva som skjedde i Normandie i håp om å bidra til at vi ikke glemmer, men lærer av historien.
Vi hadde ønsket å besøke kirkegården for falne amerikanske soldater ved Omaha Beach, men bommet på åpningstidene. Det føles som en veldig ugjort ting, så flere av oss kjente på at vi må tilbake en gang i framtiden.
Vi hadde bestilt overnatting i St. Malo, og måtte derfor videre.
Andre natt i St. Malo
Det var takket være tips fra våre venner fra Trondheim, Solvor og Jan, at vi fant veien til St. Malo. Deres tips om at dette var et sted som burde oppleves stemte så absolutt.
Vi hadde leid en leilighet i gamlebyen, og ankom sent om kvelden. Vi stakk ned på den lokale restauranten i 1. etasje, ikledd t-skjorter og joggebukser. Vi innså ikke før ”det var for sent” at vi hadde havnet midt i en gourmetrestaurant av Michelinstjerne-klasse!
Mont Saint Michel
Road tripen vår ble til underveis. Da vi tok taxi for å hente leiebil, så nevnte sjåføren at vi burde besøke Mont Saint Michel, som etter sigende er den andre mest besøkte turistattraksjonen i Frankrike, nest etter slottet i Versailles. Hele 2,5 millioner mennesker besøker dette stedet årlig, som er på listen over UNESCO World Heritage sites. Kremt, vi hadde aldri hørt om det før….
Vel, vi er åpne for å lære, vi, og har tydeligvis en del igjen… Vi dro til Mont Saint Michel!
Fra Wikipedia: ”Mont-Saint-Michel er en opprinnelig tidevannsøy i regionen Normandie i Frankrike. Den ble først bebygd på 500- og 600-tallet, og het da Mont Tombe. Bebyggelsen har gjennom århundrene blitt ytterligere utvidet, og øya er i dag en egen kommune. Innbyggertallet (1999) oppgis til 50. Legenden forteller at biskopen av Avaranches, St. Aubert, som virket under kong Childebert III, i 708 fikk pålegg fra erkeengelen Mikael om å bygge kloster og kirke på øya.”
Tredje natt nær Mont Saint Michel
Vi hadde lyst til å gå innenfor fasaden på Mont Saint Michel, så vi tok turen ut dit igjen.
Ruta vi bega oss på etter Mont Saint Michel kommer vi aldri til å kunne gjenfortelle muntlig. Med stedsnavn som høres helt innfløkte ut – vi nevner i fleng Ploubazlanec, Perros-Guirrec og Plouégat–Guerrand – så får det bli med skriftlig bokstavering.
Det kan nevnes en avstikker til ukjent sted for å lete etter fotballpub for at Morgan skulle få se Man U-kamp. Bomtur, men krydder! Og starten på fotballkampjakt som førte mye bra med seg videre sørover…(mer om det i senere reisebrev).
Fjerde natt i Ploubazlanec
Den fine, fredfulle øya Île de Bréhat
”Nå kjenner jeg roen virkelig har satt seg,” ytret Ingrid da vi vandret rundt på øya Île de Bréhat. Kun en 10 minutters ferjetur fra fastlandet ligger blomsterøya. Den består av 2 øyer som henger sammen med en liten bru. Sørøya er grønn og frodig og bebodd, mens nordøya er mer øde og med en månelandskapaktig kystlinje. Vi gikk den om lag 4 kilometer lange veien/ stien til nordspissen av øya.
Kjøretur langs Côtes d’Armour
Vi kom tilbake på fastlandet utpå ettermiddagen. Utstyrt med et kart med masse utgulede stedsnavn og skriblerier fra resepsjonisten ved forrige natts motell, satte Ingrid seg i førersetet med Brynhild som veiviser. Første mål var å finne ”The house between the rocks” i Gouffre.
Femte natt i Perros-Guirec
Neste post på programmet var å finne mat & losji. Lærdom: Finn begge deler før det er mørkt!
Etter en times tid, fremdeles husløs og rådville, trosset Ingrid ambisjonen om å ikke google etter overnattingstilbud. Vi satte av sted mot nærmeste treff. Og havnet dermed på et 5-stjerners spahotell… Lenge leve kontrastene!
Kysten fra Perros-Guirec og Trébeurden er kjent som ”den rosa granittkysten”, og er en av Frankrikes såkalte ”Grand Site Naturel”. Vi svingte innom Ploumanac’h Rocks, som ligger midt i mellom. En fin sti som var verdt å vandre, selv i regnvær. Det ville sikkert vært enda stiligere om det var badet i solskinn.
Og så vendte vi nesen hjemover. Vi stakk innom et epleciderbryggeri på veien og fikk med oss litt flytende føde.
Hurra for Karen Marie – 3 år!
Og så dro vi hjem for å feire Karen Maries 3-årsdag!
Og så enda et hipp hipp for Jon Petter, som fylte 51! J
Og så kom endelig nordavinden og det perfekte værvindu. Vi & Vilja var mer enn klare for å la oss blåse over Biscaya. Flaskepost om hvordan det gikk vil bli sendt fra et land lenger sør…