På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park
Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.
Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.
Glimt av skattene vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.
Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.
Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.
En bønn til øvre makter over havoverflaten? Glimt av en kvinne – menneske eller havfrue? – som vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.Skulpturen ”The Lost Correspondent”, som ble gjenfunnet under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Tjuvfiske på Grenada
Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.
Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!
Et spøkelsesskip?
Surfing til Carriacou
Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.
Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.
Sandy Island vest for Carriacou
Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!
Sandy Island er i grunn bare en sandbanke, der noen få busker og palmetrær har funnet rotfeste. Midt på øya er det en liten lagune, med friskt krystallklart vann. Det tar et kvarters tid å gå rundt øya, om en går i rusletempo.Gutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.Krystallklart vann og sandbunn. Vi lå ikke helt alene utenfor Sandy Island, men det kunne vi saktens tåle.
Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.
Det var flere enn oss som fant fram til Sandy Island for å kaste ankeret. Blant annet disse to ”småtassene”.
Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.
Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!
Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…Solnedgang over Sandy Island. Nydelig
Kveldsbesøk ombord
Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.
God Påske!
Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!
Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordøst at selv Karibienseilere har vinterhvit hud her og der…)
Reisen endrer de reisende. Og om å finne en plass og mening i seilersamfunnet.
En reise blir sjelden slik en ser for seg. Og en såpass lang reise som vår kan gjerne inndeles i mange kapitler med store variasjoner i innhold og stemning. Vi har seilt i 8 måneder nå, og kjenner at en forandring er i ferd med å skje innabords. Det kan nok tilskrives at vi gradvis går over i en hverdag der tidens rolle og leverytmen styres mer av elementene (været) og det som kommer til underveis, og i mindre grad er kunstig styrt og forhåndsprogrammert. Vi har et bevisst ønske om – og rom for – tilstedeværelse, og et mer ”hands on” og mindre fremmedgjort liv. Hverdagen er verdibasert rett og slett. Selvfølgelig går vi fremdeles oss stadig inn i gamle spor og tuller det til med for eksempel jag etter noe som ikke egentlig er jakten verdig, eller kanskje ikke engang fordrer jakt? Men like fullt – vi kjenner at noe er i endring. I denne endringsprosessen, så kan møtet med mennesker på veien som har gjenkjennbare eller annerledes og nye perspektiv gjøre sjelsettende inntrykk.
Prickley Bay vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Det er mange langturseilere i denne havna, og mange velger å ligger for anker her lenge. Da jeg la ut på langtur, så var det med en forventning om at lokalbefolkningen i landene dit jeg kom ville gjøre inntrykk. Få tanker og forventninger var forbundet med andre seilere vi skulle møte på vår vei. Derfor er jeg simpelthen tatt litt på senga – og desto mer fascinert og takknemlig – over ”seilersamfunnet” og menneskene vi blir kjent med i det.
Seilersamfunnet – med havet som vårt felles kontinent
Seilersamfunnet av langtids-/ langturseilere er et særeget, lite samfunn; vi er ikke ”vanlige” turister på et midlertidig avbrekk fra hverdagen på jakt etter komprimerte opplevelser. Ei heller er vi en integrert del av lokalbefolkningen dit vi kommer. Vi er en egen flokk av forskjellige typer trekkfugler fra alle verdens land, som tar hverdagen med oss og møtes der vi midlertidig finner hvile i et fremmed farvann. Det kan føles som at havet er vårt felles kontinent, og oss imellom er vi i en slags nøytral sone. Alle har vi fellesnevneren i det å ha tatt valget å leve med og på havet. Og alle har vi tatt et farvel med fysisk nærhet til venner og familie hjemme mens vi gjør det. Og som følge av det siste, så er vi desto mer åpne for å knytte vennskapsbånd med menneskene vi møter på vår vei og danne små, temporære og bokstavelig talt bevegelige samfunn.
Mennesker vi møtte i Prickley Bay – et inntrykk som sitter i hjerte og sinn
Det er vanskelig å si om det var Prickley Bay som hadde ekstra høy konsentrasjon av interessante, reflekterte og delende mennesker, eller om vi var ekstra mottakelige og åpne da vi var der. Resultatet ble uansett det samme; hver dag stod vi opp uten forventninger til noe særskilt, og hver kveld la vi oss fylt opp av inntrykk og fascinasjon over ett eller flere mennesker vi hadde møtt i løpet av dagen.
Noen av disse menneskene tilbragte vi mange, lange stunder med. Mens andre gjorde uutslettelig inntrykk bare i løpet av noen få minutter. Noen sitter jeg i ettertid og leser livsbiografien til og håper å møte igjen et sted her ute på det blå kontinentet…
Mange kunne nevnes, men vi tror mye kan sies med disse få utvalgte.
Paret Ingrid og Roman som seiler båten Quest.
Ingrid og Roman på vei til byn, etter å ha stukket innom for en prat over ripa.
Møtet med disse rommet mye, og både paret og båten (ja, faktisk!) deres gjør inntrykk. Ingrid er fra den Dominikanske Republikk og Roman er fra Sveits. Sammen har de seilt rundt og rundtomkring jorda i 28 år. Roman er stor og kraftig, med en stoisk ro og utpreget fortellerglede. Når han forteller en historie, så gir han lytteren tid til å kjenne etter… Ingrid er en gnistrende og hjertevarm dame. Hun har en egen evne til å prate med Karen Marie som om de to var jevnaldrende tenåringer. Det sier seg selv at vi ble sjarmert av ei dame som inviterer en sandete treåring opp i sengen sin, danderer divaseng med masse hodeputer til henne, setter på en kul film og serverer den unge damen krydderkake og cola med isbiter i sengen!
S/V Quest. (foto: yachtpale.com)
Og så var det hjemmet deres, Quest: Det er en nydelig 58 fots seilbåt, custom made og det har åpenbart ikke vært spart på noe. Men båten har en mørk historie, som antagelig best kan leses på diverse nettsider. Se for eksempel: https://www.nytimes.com/2011/02/23/world/africa/23pirates.html . Eventuelt boken ”Voyage into hell (…)” av Steven Siguaw. Overskriften om historien før Roman og Ingrid kjøpte henne er at denne seilbåten var åsted for et av moderne tids mest tragiske piratangrep på en privat seilbåt. I alt 6 mennesker døde, hvorav alle de fire i båtens mannskap. Roman og Ingrid kjøpte båten for to år siden, etter at den hadde stått på land og forfalt i mange år. De har et bevisst forhold til hele båtens historie og en filosofi om at den beste måten å hedre båtens tidligere eieres minne er å sette deres drømmebåt tilbake i sin opprinnelige stand og seile den. Å restaurere denne båten innebærer blant annet å få reparert skadene etter omlag 150 kulehull… Hele historien vekker tanker. Og det gir en litt rar følelse å sitte i cockpiten med en kopp kaffe, og vite at her ble fire uskyldige seilere slaktet ned for noen år siden.
”Kvinnen i robåt” – vi husket ikke navnet hennes, men mennesket satte sitt avtrykk i sinnet vårt. Det var årene – både de hun hadde levd og de hun holdt i hendene, som gjorde at vi merket oss henne der hun kom roende fra kaia når vi var på vei inn. Og den korte hilsningen over ripa ble til et kvarters prat der vi satt i hver vår dingy og duppet. Hun er 76 år gammel, mannen 80. og sammen har de seilt i over 20 år. Mannen hennes fikk diagnosen Alzheimer i januar, og nå er hun i nådeløst tempo i ferd med å miste ham. En behøver ikke detaljene fra beskrivelsen hun ga av deres hverdag for å skjønne at det er tøft. Å bo i båt oppi det hele kan utenfra virke tungvint i en slik situasjon. Men på spørsmålet jeg stilte henne hvorvidt hun hadde betenkeligheter med å bo i båt så satte hun blikket umiddelbart fast i mitt og sa kontant: «What do you mean? I’m a sailor, honey!» Det føltes som om jeg hadde stilt spørsmål ved hennes identitet.
Styrke og integritet. Folk som er faste i fisken. Sånt sitter!
Anekdote:Jeg hadde epostadressen til denne damen, og sendte henne et hei for å takke for møtet, og be om tillatelse til å publisere bildet av henne på nettsiden. Her er svaret jeg fikk:
«Dear Ingrid:
Since we last met, I am sorry to inform you that my husband has passed away on April 5, 2018.
I do not mind the picture being shown. Keep your enthusiasm and love of adventure and live each day with happiness.
Your Friend
Mary Ann on Mighty Sparrow»
Så dermed, enda en gang – vårt andre kontaktpunkt tok et godt tak i hjertet mitt, slik det hadde gjort første gang også. Og ja, denne seileren – som altså heter Mary Ann og bor på Mighty Sparrow – er jeg så heldig å kunne kalle min venn.
Familien Carey fra Adelaide, Australia. (Foto: https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam/photos)
Familien på 5 fra Australia om bord på Roam. Seilerfamilie med barn på langtur, akkurat som oss. Erin, Dave og gutta deres hadde nettopp begynt på sin 2 årige seileekspedisjon, og kjøpt båten i Grenada. Ideen om å seile hadde de fått ved å se en dokumentar på Youtube om ei jente som seilte jorda rundt alene (”Maidentrip”, av Laura Dekker). Og så hadde de kikket masse mer på youtube, og lært seg å seile rundt hjemtraktene. Huset var leid ut og det meste av ting og tang solgt i ”garasjesalg”. De har 3 gutter i alderen 4–9 år.
Vi møtte dem midt i forventningsfryd iblandet frustrasjonen over uforutsett tids- og pengebruk til diverse tekniske feil og litt oppstartsusikkerhet i hjemmeundervisningen for de to største barna. Selv om deres historie er en annen enn vår, så kjente vi oss igjen i noe av prosessen og tankene de gjorde seg i begynnelsen av en lang reise. Trivelig å utveksle erfaringer, og supertrivelig å ha flere barn om bord. (Vi kommer til å følge dem på https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam)
Julie Winge og familien hennes. Vi hadde vært i prat med familien; foreldre med to tenåringsbarn på den norske båten som lå for anker like bortom oss. Så møtte vi på moren på internettkafeen i marinaen, og slo av en prat. Julie skilte seg ut, ved å være direkte, litt sånn ”cut the crap”. Et eksempel; i omtalen av skolegang, så sa hun rått og brutalt om seg selv at ”Jeg viste finger’n til hele skolesystemet da jeg var 14, jeg.” (litt fritt sitert, men tror det var omtrent sånn). Alltid når jeg hører folk være så ærlig og usminket, så kjenner jeg en befriende følelse av en hemmende mur som faller inne i meg. Det er så himla greit når folk ikke prøver å fremstå som om de alltid gjør alt riktig!
I alle fall – praten var god, og kunne sluttet der. Julie gikk. Men hun kom tilbake – med en bok i hånden. Nettopp den boken du ser coveret på her. Hun sa at hun hadde noen eksemplarer til overs, og måtte bli kvitt litt ”dau-last” på båten sin. Så dermed fikk vi hennes story, i skriftlig versjon. Hennes handling der og da gjorde inntrykk i seg selv. Og tittelen på boka er så hudløs som den kan bli. Inntrykket av dette møtet har satt seg fast som noe som ”makes a difference” på turen. Den våkne dama og mammaen vi møtte på marinaen i Prickley Bay var til å bli interessert og glad av og i! Og nå leser jeg altså historien hennes. Vanligvis leser jeg sjelden denne typen bøker, men må bare innrømme at jeg nå er midtveis og hekta, og har trøbbel med å legge den fra meg. Forfatteren beskriver livet så direkte og rått at hun tar oss liksom med på livet, valgene og utforbakken. Anbefalt og fengslende lesning!
Så ja, det var noe som skjedde i Prickley Bay. Valget om å snart vende nesen hjemover og legge «havets kontinent» og dets folk bak seg føles plutselig ikke bare riktig eller så åpenbar…
Landkjenning i Tobago, og et lite tilbakeblikk fra reisen over Det Store Blå
Å krysse et Verdenshav gikk kjappere enn Advent! Tante Karen hadde utstyrt Karen Marie med Adventskalender til å sukre opp dagene litt under den lange ferden over Atlanteren. Etter 15 døgn gjenstår masse godis – til det som skal vise seg å bli turens hittil lengste strandhugg i Tobago forut…
Vi ankom Tobago den 18. februar, etter vel 15 døgn på åpent hav. Viljas mannskap for Atlanterhavskryssingen bestod, foruten Viljas faste trekløver, av Guro, Ingrid Ann og Beni. (Litt mer om disse på siden om Påmønstret mannskap her.) For Viljas faste trekløver, så hadde turen over et Verdenshav vært en reise i Utopia: Blått hav så langt øyet kan se dag etter dag. Hver dag med blanke ark og et begrenset antall påvirkningsfaktorer utenfra, men desto flere idéer innenfra som dukker opp og former dagene. Det kan skrives artikler om slikt – og det har faktisk Ingrid gjort! Vi får se om den finner veien fram til noen innholdsrike sider i et magasin der hjemme i Norge.
Stemningen som yret i vårt lille samfunn om bord da vi så land var langt fra ensartet. De spente over følelsesregisterets motpoler: Vemod over at ekspedisjonen over Det Store Blå var over. Lettelse blant – og på vegne av – de sjøsjuke for at nå skulle endelig alle igjen bli ”seg selv” med appetitt på mat og livet generelt. Det ble meditasjon, mat og en frisk dukkert. Samt mye ”Aaah og Oooh” ved synet av den frodige øya dekket av tett regnskog, med små hus som kloret seg fast til de skogdekte åssidene og vitnet om menneskers stahet.
Glimt fra første døgn i Tobago.
Hello Tobago!
Vår opplevelse av Tobago er ei øy som fremdeles er lite turistifisert, foruten når store cruieskip dumper en menneskelast i havnen i Scarborough for noen stakkede timer noen dager i uken. Menneskene er gjestfrie og imøtekommende, og vi følte oss trygge. Levestandarden virket ålreit, til gjengjeld var prisnivået ikke langt unna norske forhold. Tempoet er mer layback enn hjemme i Norge. Vi ble litt overrasket over at lokalbefolkningen er nesten utelukkende svarte (se faktaboks). Jeg vet ikke helt hva jeg forventet på det punktet, men at slavehandelen som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet hadde satt så til de grader preg på demografien visste vi ikke. Vi har nå lært at 6 millioner slaver ble importert til Karibien fra Afrika i sin tid. Til sammenligning er tilsvarende tall for USA ”kun” 400 000. Så da er det antagelig ikke så overraskende likevel.
Tobago vil for alltid stå som vårt første møte med Karibien. Og uten å helt kunne beskrive hva vi egentlig forventet, så ble vi positivt overrasket! Forventninger eller ei – vi kunne uansett ikke forberedt oss på introen Ingrid fikk til denne øya! Bare vent og se…
”Broken English” – Hæ?!
Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.
Det sier seg dermed selv at om en uvitende går ut i det tobagiske samfunn uten egentlig å ha peiling på hva slags språk som snakkes der, så er det duket for forvirring. I en sådan fase av livet bør kommunikasjon som potensielt innebærer avgjørelser av betydning bero. Dette viste Ingrid med sin struttende selvtillit innen engelsk liten ydmykhet for. Så da går det som det gikk…
Unik souvenir fra Tobago: Hestehalen min!
Turens hittil beste historie på språkforvirringssiden førte til ”an unforgettable moment” på vår andre dag i Scarborough på Tobago.
Først et vennlig råd til deg som leser dette: Følgende skal du IKKE si til frisøren på engelsk når du kun ønsker å stusse tuppene: ”Only cut the ends. I want to keep the ponytail.”.
Dette har Ingrid nemlig prøvd ut. Og før hun rakk å reagere, så tok frisøren tak i hestehalen hennes, og KLIPPET DEN RETT AV! Hvorpå han bød den fram med hånden og sa ”So you want to keep it?”
Tilbakeblikk fra frisørbesøket i Tobago, og før/etter-bilder. Ok, det var ikke akkurat en hårmanke som gikk tapt. Men Ingrid hadde næret et håp om at kvasten på ”før”-bildet hadde en forlenget framtid… Jaja, why make plans when you can Just Do It!?
Med total hakeslepp, og vel vitende om at ”Dette er det jo ikke noe å gjøre med…”, så tok Ingrid innover seg realitetene om sitt tapte hårspareprosjekt med et lettere hysterisk kniseutbrudd. Karen Marie, som satt i fanget, tok hendene for munnen og utbrøt ”He cut it short!”.
Hårklippen tok 3 minutter (inkludert 2 ekstra klipp med saksa for å kutte over panneluggen…), og kostet 10 kroner. Og det som er så himla forbløffende er at det faktisk ikke ble så aller verst. Dermed kan vi ikke direkte si at å gå til frisøren i Tobago ikke anbefales. Men det kan komme innmari godt med å ta med en god porsjon fleksibilitet i den mentale bagasjen.
Om beleste barn og overlegne nordboere
Vi har oppsøkt biblioteker på hele ferden vår hit. Disse er gjerne små oaser i nabolag, og om det ser slitent ut utenpå, så er det alltid eventyr å finne innenfor hver bokperm. Vi stakk innom barnebiblioteket på øyas lille hovedstad Scarborough, og kom til vår overraskelse inn i det fineste barnebiblioteket vi noensinne har vært i! Det hadde vi ikke forventet, i en karibisk småby med skarve 25 000 innbyggere. Anbefales sterkt til alle som er der med barn og ungdom.
Og så fikk vi oss enda en oppvekker mens vi var der; Alle barn og voksne hilser høflig når de passerer! Små barn i 3-4 årsalderen sier på refleks ”Hello, how are you today?” Først ble jeg smilende forbløffet. Og etterhvert skjønte vi at dette er en viktig del av kulturen. En SKAL hilse, om en så passerer en ukjent på gata. Om en yngre passerer en eldre uten å hilse, så vanker det en reprimande. Og om jevngamle passerer uten et nikk og et hei, så signaliserer det overlegenhet. Snedige greier, og kjekt å være klar over. Vi oss i hardtrening for å løfte blikket litt mer, og i det minste respondere på tiltale. Herregud, vi nordboere er bra overlegne!
Scarborough var en underlig hovedstad, uten de helt store attraksjonene bortsett fra en fin grønn oase med botanisk have og det fine biblioteket like ved. Etter 3 døgn der seilte vi sørvestover på søken etter ei god uthavn.
Seiling rundt sørkysten av Tobago
Happy sailors!
Vi fikk oss et par dagseilaser. Sola skinte og vinden blåste akkurat riktig til at vi fikk perfekte seileforhold. Og ettersom vi rundet en øy, så fikk vi prøvd oss med seilføring for vind fra diverse retninger. Til tider friskt, til tider slow, hele tiden gøy.
Kule kvinnfolk i kuling krysser Verdenshav – iført favorittulla produsert av et annet kult kvinnfolk.:-) Dette bildet ble tatt i heder av Kari Traa, som holdt oss lune på diverse nattevakter og iblant på dagtid over Atlanteren. Så dermed måtte det bli photoshoot av fenomenet, selv om klimaet ikke lenger tilsier behov for ull.Kuleste vordende kvinnfolk: Karen Marie ville ikke være snauere. Hun fant fram favorittulla si for photoshoot, hun også; Polarn O Pyret kosedrakta fra Tanta Karen.
Det blåste mye der ute på havet, så Mount Irvine Bay viste seg etter en natt å være for urolig. Å komme seg på land viste seg umulig. Vi fant til slutt roen utenfor Crown Point på sørvestspissen av øya. Der ble vi faktisk liggende i hele 2,5 uker! Ikke fordi det var verdens vakreste sted, men fordi vi hadde det godt der, og fordi det til tider var eneste sted på hele øya der det var mulig å komme seg i land på grunn av urolig sjø.
Regnvær = sightseeingvær
I tillegg til mye bølger, så hadde vi regnværsdager i Tobago. Lokalbefolkningen kunne fortelle at begge disse forholdene er uvanlig på denne tiden av året, som normalt er tørke- og finværsperioden. Ordene ”climate change” går igjen også her, slik det har gjort mange ganger tidligere på vår ferd.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Regnvær ble utnyttet til sightseeing.
Sightseeing til steder vi ikke visste vi ville til. Fabelaktig uforberedt gjeng, men vi fikk faktisk litt innblikk i og overblikk over Tobago, ikke minst takket være vår godmodige, godt voksne taxisjåfør.
Neste dag regnet det søren meg igjen! De aller iherdigste badenymfene lot seg ikke skremme fra vann og strand, men Ingrid & Ingrid bestemte seg for å innta landejorda ytterligere. Tanken på litt trim trigget også etter mye tid om bord. Vi la ut på en kombinert kunst-, sightseeing- & trimtur, og besøkte kunstmuseet Kimme Museum en mil unna, med taxi dit og vandring hjem.
Den tyske kunstneren og skulptøren Luise Kimme (1939 – 2013) levde store deler av sitt voksne liv delt mellom Tyskland og Tobago. Vi hadde ærlig talt aldri hørt om Kimme før, men var skjønt begge enige i ettertid om at museet og kunsten var vel verdt et besøk. Og dessuten – deilig med trimtur på veien hjem!
Det var deilig med trim på hjemveien og å få ”rørt litt på flesket”. Jeg snakker da for egen regning med hensyn til sistnevnte uttrykk. Ingrid Ann, som slett ikke hadde flesk i utgangpunktet engang, har vel tapt flere kilo fra en ukjent reserve etter ukesvis med sjøsjuke. Desto mer pris satte hun på å kjenne at kroppen fungerte med fast grunn under føttene. Vi fikk oss dessuten en god skravletur!
Innimellom sol, regn og varme var det god tid til hverdagsliv.
Atlanterhavsseilere mønstrer av
Så mønstret Guro og Ingrid Ann av den 25/2, og Beni dro av gårde på backpacking to dager senere. Tenke seg til, vi fikk 6 uker i lag om bord. Tusen hjertelig takk for kapittelet vi skrev sammen i livshistorien vår om den første gangen vi krysset et Verdenshav i en liten seilbåt.
Guro og Ingrid Ann dro hjem til vinterNorge. Beni dro på backpacking, og fant drømmebølgen i Mount Irvine Bay og et trivelig hostel i Pleasant Prospect. Vi har forresten en avtale med denne trivelige fyren om at han øyhopper videre med oss, men tar strandhugg og backpacker når han & vi føler for det.
Og så plutselig var vi bare kjernetrekløveret igjen om bord på Vilja. Litt rart, men også godt. Etter å ha hengt sammen med venner & familie døgnet rundt i 3,5 måneder, så ser vi fram til litt tid for oss selv også.
Trekløveret alene. Det føles mer enn nok å bare være til.
”Det er meget for lite av ingenting på altfor manges program” – Piet Hein
Bading i solnedgang. Fint!
Det er nesten vanskelig å gjenskape hva vi gjorde i løpet av de neste dagene i alenetilværelsen vi hadde utenfor Crown Point. Og mye får være udokumentert også, ettersom Ingrids mobil (les: kamera) kreperte i varmen. Men vi kan fortelle at det gjorde godt å bare la dagene flyte, og nøt å gjøre hva vi enn hadde lyst til til enhver tid.
Store Bay i Crown Point på Tobago, vårt hjem i 2,5 uker. Ikke så aller verst ”tomt”!
Et håndfast spor etter ukene på Tobago er Karen Maries nyvundne trygghet og iver etter å lære seg å svømme. Vi badet i behagelig kjølende vann mange ganger om dagen, og det trentes iherdig på å få taket på svømmeteknikken. Det ville jo unektelig vært kjempekjekt om vår vesle matros kunne svømme. Og så har vi voksne begynt å trene litt, med økende antall daglige runder rundt båten. Nå skal det innrømmes at Ingrid ved et par anledninger har avkortet sin trimtur med litt febrilsk svømmestil, som følge av plutselige haisommer-tanker som slår inn i hodet fra det blå. Bare tull såklart. Det er visst behov for litt psykisk trim også der i gården…
Vi leide kajakker en dag. Det ble kanskje i overkant nært vannet da Jon Petter tippet rundt mens veslefrøken sov i fanget. Men da var det bare å ta seg over til Mamma og finne et tørt fang. Det gikk finfint, det også.Vi kan ikke hevde at vi ikke lar oss påvirke av våre omgivelser. Det tok snaue 2 uker i Karibien før vår yngste matros hadde konvertert til rastafletter.
High5! Artikkel skrevet og levert. Men vil den selge?!
Og så gjorde Ingrid noe hun har hatt lyst til lenge, nemlig å skrive en artikkel om turen. Notatskriving underveis på Atlanterhavskryssingen ble sammenfattet i tekst og bilder, og et dokument med tittelen ”Atlanterhavskryssing med en 3-åring – en reise i Utopia” ble sendt til diverse tidsskrifter. Vi håper på å få napp! Ønsket er å dele erfaringer og tanker vi har gjort oss underveis, til inspirasjon og hjelp for andre som drømmer om langtur. Det er dessuten ålreit å sette egne ord på det vi vil formidle. Og salg av artikler og bilder kan gi et kjærkomment tilskudd til reisekassa!
Seilervenner
2,5 uker i Crown Point til tross; vi ble ikke kjent med lokalbefolkningen. Det skyldtes mest vår egen innsats, må innrømmes: vi var rett og slett litt i ei boble der vi lå for anker. Noe kan vi også skylde på bølgene, som flere dager hindret oss fra å kunne komme i land om vi så ønsket det. Bølgene fikk imidlertid langdistanseseilere til å samles i denne roligste bukta på øya. Slikt blir det mange spontantbesøk av! Om vi ikke kommer i land, så er det ikke noe problem å svømme eller ta dinghyene (gummibåtene) mellom hverandres båter. Vi møtte mange trivelige folk fra England, Skottland, Nederland, USA, Danmark, Sverige og flere til. Alle med ulike erfaringer og historier å dele. Noen fikk vi ekstra god kjemi med, og varig vennskap kan vi faktisk muligens ta med oss fra våre dager i Tobago.
Mo & Mattis fra henholdsvis England og Irland, traff oss alle tre midt i hjertet. Vi voksne fant gjenklang i hverandres refleksjoner og interesser. Karen Marie simpelthen smeltet for dem intuitivt, hun også. Vi håper å treffe igjen disse to fine folkene et sted i Verden en gang i framtiden. Nå seilte de videre med sin Jingo, en 32 fots Contessa, til Trinidad. Til høsten settes kursen mot Panamakanalen og Stillehavet. Vi skal følge med dem på bloggen deres: www.thewindisfree.co.uk.
Tobago sies å være mindre turistifisert enn de øvrige karibiske øyene, og vi møtte ikke mange seilbåter. Trinidad og Tobago er de sydligste øyene i Karibien, og mange amerikanere og Atlanterhavskryssere tar ikke turen så langt sør. Men noen er det, og mange er nederlendere. Disse tar nemlig turen om nederlandske Surinam på fastlands Sør-Amerika, og stopper i Tobago på vei nordover Karibien.
Det var mange trivelige nederlandske langdistanseseilere å møte i Crown Point. Vi satte pris på å bli inkludert tross vårt norske flagg.
Vi feiret både bursdag for Casper, ble invitert på formiddagskaffe og cupcakes hos Jacco og Jannie og hadde sosialt drikkeslabberas på stranden med hele gjengen. Alle har ulike erfaringer og reiseplaner, og vi føler oss heldige som får dele litt tid og tanker med dem. Kanskje spenstigste seilerute hittil er Jannie og Jaccos plan om å skulle seile til Tasmania – via Nordvestpassasjen! Slike mennesker må jo bare bli mine forbilder, med tanke på livsfilosofien som står mitt hjerte nært om at
”Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv” – sitat Nils Kjær
Vi ble også kjent med nordmenn i løpet av disse dagene, denne gang på land. Anne Foon og Rune Toftemo fra Drammen ferierte på Coco Reef Hotel, der vi benyttet muligheten til å nyte hotellets lagune mot at vi kjøpte mat & piña colada. Når en møter nordmenn midt i en lagune i Tobago, og disse attpåtil viser seg å være særs trivelige – ja, da kan det ikke ende opp i annet enn vafler i solnedgang om bord på Vilja. Skikkelig hyggelig for alle & enhver. Bilder mangler, men jeg benytter anledningen til å dele Annes dokumentasjon av et par hundre andre som badet sammen med oss i lagunen…
Så kom Petter!
Så kom endelig store lillebror Petter, hele veien fra Norge til Tobago. Han fløy via New York, og fikk dermed også et lite gjensyn med våre familievenner i Raae & Bensen-familien hjemme i New Jersey, USA. Vi setter pris på å erfare hvordan denne turen vår lager fine små og store ringer i vannet langt utover de Vilja selv skaper…
Tenk, nå har vi nestyngstesønn og største lillebror i lag med oss på eventyret i mange, mange uker framover!
Hurra, Petter har mønstret på Vilja! Stemningen hos sailingviljas faste trekløver er her illustrert med Karen Maries glis. Vi smiler innvendig & utvendig!
Med Petter fikk vi nye innslag om bord. Plutselig hadde vi en utfordrer om bord med hensyn til fysikk, og guttas konkurranseinstinkt våknet. Konkurranse om hvem som greide å følge ankerkjettingen helt til ankers (50 meter under vann) førte til mye latter, hets og perioder med kronisk dotter i ørene.
Mamma Ingrid & Petter stakk av gårde alene til Sunday School i Buccoo. Søndagsskole høres jo veldig uskyldig ut, men i Buccoo innebærer dette hver søndag en heftig fest med steel drums, dirty dancing & en rigelig aroma av søtlig røyklukt (…) til langt utpå morgenkvisten. Må oppleves. Vi tok lightversjonen og fikk med oss livet fram til midnatt.
Vilt og vakkert langs Tobagos vestkyst
Så kastet vi omsider loss, etter 2,5 uker utenfor Crown Point. Bølgene hadde roet seg ned, og vi ønsket å utforske Tobagos østkyst, der vi hadde hørt rykte om trivelige landsbyer og øde strender.
Castara ble første stopp. Her plukket vi opp vår gode Beni. I løpet av sine to backpackeruker på land fikk han surfet, truffet masse folk og endog gjort seg fortjent til sitt helt eget Tobago-navn: ”Natural High”. For en fyr som er på en åndelig reise, men hiver seg med eller selv initierer altmulig uten promille og med et ekte smil, så synes vi han kler navnet godt! Godt å se ham igjen, og trivelig for hele gjengen å ha hele to unge, fine fyrer som tilfeldigvis begge er 94’ere om bord.
Glimt inn mot Castara Bay. Baren og restauranten nede på stranda drives av et tysk-tobagisk par. Vi unnet oss en kveld ute, med god kreolsk mat og drivende, mektig live steeldrum-musikk. Tøft!I Castara møtte vi Errol Roachee, offisielt sertifisert turguide, som tok oss med på en ettermiddags- og kveldsvandring i regnskogen. Vi hadde knallflaks med guiden vår; Roachie var virkelig kunnskapsrik og engasjert rundt alt fra øyas historie, kulturen, plante- og dyrelivet. Merutbyttet av å gå i regnskogen med guide vs uten var absolutt verdt prislappen på 150 USD.Strømnett med ”tilstandsbasert vedlikehold” ala Tobago; så lenge strømnettet leverer, så venter en med vedlikehold… Kan vel holde en bitteliten stund til, her?! Take it easy!
Englishman’s Bay
Etter et par netter i Castara seilte vi videre til Englishman’s Bay, der vi lå for anker i 3 netter. Her fant vi vårt tobagiske paradis.
Solnedgang utenfor Englishman’s Bay.Fiskere setter garn i solnedgangen utenfor Englishman’s Bay.
Klokka 06:30 neste morgen: Fiskere stakk innom for en kopp kaffe og en prat over ripa. Vi fikk en fin fisk fra dagens fangst; middagen berga!
Vi prøvde også fiskelykken. Foreløpig er det visst bra vi får litt leveranser utenfra…
Det var i løpet av våre dager for anker i Englishman’s Bay at vi fikk de kanskje mest idylliske opplevelsene under vårt måneds opphold i Tobago. Det som skulle til var å bryte ut av vanen og de lettvinte løsningene, og ta grep for å utnytte mulighetene i det særegne og vakre der vi var. Tidlig en morgen erklærte Beni at i dag skulle vi ha en beach breakfast. Det ble ”best breakfast ever”!
Dette ble vårt Paradis. Frokost på stranden med nystekt brød på leirbålet. Neste kveld tok vi middagen på stranden i solnedgangen. Herregud, det var befriende fritt og sinnsroende
Vi fikk oss enda en gullstund dagen etter, da vi gjorde turen til land om kvelden i nær samme ærend; middag på den øde og perfekte sandstranden blant palmer og med regnskogen som bakteppe. Ingen bilder fra den kvelden, men den vil garantert bli husket enda veldig lenge.
Vi forberedte ingredienser til pizza i båten, og tok med oss pikkpakket i land på ettermiddagen. Så tente vi bål av bambusstenger og palmeblad, og laget våre egne calzoner som vi stekte på takke på bålet. Til drikke tok vi bare og plukket kokosnøtter fra trærne og drakk kokosvann. Det skumret og ble etter hvert mørkt. Vi holdt liv i bålet, lå og slumret i sanden under en stjerneklar himmel og med små lysglimt av ildfluer rundt omkring oss. Lyden av det rike fuglelivet fra regnskogen i bakgrunnen, og av havet som slo inn mot land foran oss. Og langt der ute kun ett lys fra topplanterna på Vilja, som viste vei til hjemmet vårt som duvet på havet. Vi satt der lenge, etter hvert uten å veksle ord. Da var det en følelse av fullkommenhet som kom til oss alle.
Siste stopp på Tobago: Charlotteville
Så seilte vi videre nordover til øyas nordligste ”by”; Charlotteville. Ingrid og Karen Marie ble kjent med amerikanske Elizabeth som er gift og har to barn med en Tobager, og har bodd i Tobago i 10 år. Vi ruslet sammen til vakre Pirate’s Bay og der barna lekte og vi mammaene fikk oss en trivelig prat. Kjempeinteressant å høre om hennes hverdagsliv, familieliv og verdivalg. Vi fant flere fellesnevnere i tanker vi gjør oss rundt den livsstil vi bevisst tilbyr barna våre. Disse tilfeldige, berikende møtene med enkeltpersoner på vår vei utgjør den store forskjellen i turen vår der vi får aha!-øyeblikk om hvor både like og ulike vi mennesker er rundt omkring i Verden.
Charlotteville viste seg å være den mest layback og turistfrie versjonen av Tobago. Ingen cruiseskip som dumper gjester i havn her. Befolkningen gir mer eller mindre blaffen i turister. Elizabeth bekreftet at de som bor her ”couldn’t care less” om å tilpasse seg turistene. Charlotteville er en egen ”jurisdiction” på denne lille øya, så når vi seiler hit så må vi først gjennomgå et byråkratisk utsjekk i Scarborough, og så må en sjekk inn og ut igjen på enda mer byråkratisk vis på immigrasjonskontoret og tollvesenet i Charlotteville. Det sies at regelverket beholdes tungvint med hensikt, for å unngå at det blir for mange turister som tar turen hit. Den holdningen er det egentlig litt kult å høre! Så vi gjennomgikk papirmølla med tålmodighet.
Siste kveld i Tobago møtte vi Jonas fra Gøteborg, som med sin landkjenning i Tobago fullførte sin 3 år lange solo jordomseiling. Hans beretning om hvordan han forlot sitt hverdagsliv og dro ut i det ukjente for å finne seg selv ble enda ett av disse berikende menneskemøtene vi er så takknemlige for å få oppleve.
Goodbye for now, Tobago!
Vi valgte altså å begynne med det sørligste landet i Karibien, litt med tanke på at vi da kunne sveipe over hele perlekjedet opp til Cuba i løpet av de par-tre månedene vi har her. Hehe, fint å ha en plan å avvike fra…”Planer skrives i sanden på fjære sjø. ”, er et ofte anvendt visdomsord blant seilere. Vi ble i Tobago i en måned. Videre reiseplaner ligner for øyeblikket mest på en brainstorming av muligheter. Et par-tre mål er skrevet såpass høyt oppe i strandkanten at det skal en springflo til for å skylle dem vekk; Grenada og St. Lucia har merkeverksted for reservedeler som vi trenger. Grenadinene er kjent for å være et fantastisk vakkert sted for dykking. Og så er det Cuba som fascinerer, men den er himla lang unna der opp i nordvest! Vi får se hvor vinden blåser oss…
”Kvinnen i robåt” – vi husket ikke navnet hennes, men mennesket satte sitt avtrykk i sinnet vårt. Det var årene – både de hun hadde levd og de hun holdt i hendene, som gjorde at vi merket oss henne der hun kom roende fra kaia når vi var på vei inn. Og den korte hilsningen over ripa ble til et kvarters prat der vi satt i hver vår dingy og duppet. Hun er 76 år gammel, mannen 80. og sammen har de seilt i over 20 år. Mannen hennes fikk diagnosen Alzheimer i januar, og nå er hun i nådeløst tempo i ferd med å miste ham. En behøver ikke detaljene fra beskrivelsen hun ga av deres hverdag for å skjønne at det er tøft. Å bo i båt oppi det hele kan utenfra virke tungvint i en slik situasjon. Men på spørsmålet jeg stilte henne hvorvidt hun hadde betenkeligheter med å bo i båt så satte hun blikket umiddelbart fast i mitt og sa kontant: «What do you mean? I’m a sailor, honey!» Det føltes som om jeg hadde stilt spørsmål ved hennes identitet.
I alle fall – praten var god, og kunne sluttet der. Julie gikk. Men hun kom tilbake – med en bok i hånden. Nettopp den boken du ser coveret på her. Hun sa at hun hadde noen eksemplarer til overs, og måtte bli kvitt litt ”dau-last” på båten sin. Så dermed fikk vi hennes story, i skriftlig versjon. Hennes handling der og da gjorde inntrykk i seg selv. Og tittelen på boka er så hudløs som den kan bli. Inntrykket av dette møtet har satt seg fast som noe som ”makes a difference” på turen. Den våkne dama og mammaen vi møtte på marinaen i Prickley Bay var til å bli interessert og glad av og i! Og nå leser jeg altså historien hennes. Vanligvis leser jeg sjelden denne typen bøker, men må bare innrømme at jeg nå er midtveis og hekta, og har trøbbel med å legge den fra meg. Forfatteren beskriver livet så direkte og rått at hun tar oss liksom med på livet, valgene og utforbakken. Anbefalt og fengslende lesning!
Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.
