På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park
Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.
Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.
Glimt av skattene vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.
Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.
Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.
En bønn til øvre makter over havoverflaten? Glimt av en kvinne – menneske eller havfrue? – som vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.Skulpturen ”The Lost Correspondent”, som ble gjenfunnet under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Tjuvfiske på Grenada
Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.
Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!
Et spøkelsesskip?
Surfing til Carriacou
Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.
Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.
Sandy Island vest for Carriacou
Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!
Sandy Island er i grunn bare en sandbanke, der noen få busker og palmetrær har funnet rotfeste. Midt på øya er det en liten lagune, med friskt krystallklart vann. Det tar et kvarters tid å gå rundt øya, om en går i rusletempo.Gutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.Krystallklart vann og sandbunn. Vi lå ikke helt alene utenfor Sandy Island, men det kunne vi saktens tåle.
Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.
Det var flere enn oss som fant fram til Sandy Island for å kaste ankeret. Blant annet disse to ”småtassene”.
Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.
Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!
Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…Solnedgang over Sandy Island. Nydelig
Kveldsbesøk ombord
Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.
God Påske!
Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!
Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordøst at selv Karibienseilere har vinterhvit hud her og der…)
Det er noe med smaken av å være framme. Vi skulle nå fram til Kanariøyene før jul. Nå er vi her. Riktignok er vi den 4. desember på nordøstspissen av øyriket, og det gjenstår nesten 200 nautiske mil til Las Palmas på Gran Canaria. Der skal vi finne kaiplass til Vilja, før vi om vel en ukes tid reiser til Norge og videre til Tanzania (!) for å feire jul. Men det er definitivt neste kapittel. Nå er vi framme på Kanariøyene, og har adventsferie i øyparadis. Vi ligger for anker utenfor Playa Francesa på øya La Graciosa sydspiss. Alle har det bra. Life couldn’t be better.
Første frokost etter ankomst til Kanariøyene. Mannskapet har fått seg en god natts søvn, og Beni overrasket med nybakt sveitsisk brød. Vi har det søren meg ikke så verst!
Eller… en liten korrigering av tidligere skildring av perfekte tilstander; vi har to elementer om bord som ikke er helt i form: Skipperen våknet første morgen med lemster kropp og feber, og dassen akter gikk tett og sprutet alskens uhumskheter inn i stedet for ut av båten. Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende. 😉
Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende…
Skipper ble igjen om bord for rekonvalesens, mens øvrig mannskap tok et aldri så lite strandhogg!
Oh my God, what a place! Strandhogg på Ihla Graciosa for den friske andelen av mannskapet.Beni, Ingrid d.y og Geir dro på topptur på 3 av calderaene (nedraste vulkankratere) på La Graciosa.Utsikt fra toppen av Montaña Amarilla, mot Viljas nye nabolag i Playa Francesina. Lanzarotes nordspiss i bakgrunnen. Landsbyen Caleta del Sebo på Ihla Graciosa skimtes bak til venstre.Utsikt utover øya og mot nord. Isla de Montaña Clara (t.v.) og Isla de Alegranza (langt der bak).Karen Marie og Ingrid bygde sandslott med liv & lyst. Ei så fin tomt fortjener et skikkelig palass! Innimellom ble det en liten topptur på nærmeste caldera, for å få opp pulsen og få litt overblikk over øya og øyriket.Solnedgang over Playa Francesa. På tide å komme seg tilbake til Vilja og se til skipperen.Skipperen hadde frisknet til i sin ensomhet om bord, og de sosiale antennene var igjen tunet inn. Det ble Jenga utover natten.Ny morgen på svai utenfor La Graciosa. Alle er i form. Det er bare å nyte.Hjemmekontor. Skipskantinen byr på kaffe, portvin og sjokoladedonuts.Nytt strandhogg på La Graciosa. Jon Petter skulle paraglide med en båtnabo, mens vi andre fant på det hjertet lystet; calderatopptur, smak av landsbyliv i Caleta del Sebo, og (som vist på bildet)kanskje det mest spektakulære; utforskning av drømmestranda Playa Montaña Amarilla over og under vannflata.Playa Montaña Amarilla badet i kveldssol. Fantastisk fint.Playa Montaña Amarilla i solnedgang.
Vilja kidnappes etter 3 dager på svai. Vi seiler igjen.
En meget lite diskret, dôg vellykket kidnapping av Vilja og hennes eiere fant sted om morgenen den 7/12. I grålysninga ble det liv på dekk. Mannskapet tok skipperen på ordet og kastet loss i grålysningen, uten den minste involvering av Viljas redere, som lå og snorket i forpiggen. Eller snorket gjorde vi vel kanskje ikke; det er meeeget vanskelig å ikke våkne av at ankerkjettingen dras opp. Men stod opp gjorde vi i alle fall ikke før flere timer senere. Luxus med handlekraftig crew.
God seilvind og flatt hav; hva mer kan en ønske seg? Tja, kanskje en knop eller to mer fart gjennom vannet? Ingrid U. og Geir benyttet perfekte seileforhold til å teste seileteknikk og fintune seilene.Perfekte seileforhold på dagsseilas langs Lanzarotes vestkyst. Vilja skjøt fart!Rigelig tid til å teste mer enn seileteknikken. Øverst t.v.: Sekstanten ble tatt fram. Om enn astronavigasjonsberegningene ikke ble tatt til endes, så var det likevel gøy å så smått friske opp ferdighetene. Nederst t.v.: Beni, som er på sin førstereis med denne turen, har løftet seg fra nullnivå til å kunne ta roret selv. Vi er imponert; en time out er absolutt fullt fortjent. Til høyre: Vi fristet fiskelykken, dog uten hell. Artig læll.
Før mørkets frambrudd kom vi fram til Marina Rubicon på Lanzarotes sydspiss. Etter en uke på havet og i paradis, så må det innrømmes at det var med litt uvilje vi kjente på kontrasten ved å være tilbake i sivilisasjonen og en velfrisert marina. Mannskapet ruslet litt stundesløst rundt, før vi forsonet oss med at forandring fryder og gir bedre perspektiv på hva vi har opplevd. Det ble middag ”på by’n”.
2 gode venner; Beni & Karen Marie ute ”på by’n” på Marina Rubicon på Lanzarote.
Las Palmas, here vi come!
Med om lag 120 nm foran oss på siste etappe til Gran Canaria, var det ingen kjære mor; Klokka 04:00 var det liv & røre på Vilja, og noen minutter etter var vi i gang.Noen ganger er det helt ålreit.
Vi seiler inn i solnedgangen.Middag før mørket senker seg. Fine forhold – bordet er dekket!8/12-17: 120 nm seilt på 18 timer. Vi kom fram til Las Palmas før midnatt. Vi ble tatt vel imot av venner fra Trondheim, Sigmund Gismervik og Gunnhild Breirem, som hadde holdt oss oppdatert i forkant om innsjekking og båtplass. De hadde dessuten gjort litt innkjøp av mat & drikke for oss, så neste morgens frokostbord var sikret. Luxus. 🙂 Så var vi definitivt tilbake i sivilisasjonen. Vilja har fått kaiplass på Muelle Deportivo de Las Palmas. Her ligger hun trygt til Audun & Bergny henter henne den 16/12 for å dra på jule- og nyttårsseilas rundt omkring Kanariøyene.
Mannskapsbytte! Trondhjemssøskenbarn om bord på Vilja.
Så var det dags for at Ingrid d.y. måtte hjem. Shit!
Vi fikk noen formiddagstimer i Las Palmas, før Ingrid d.y. mønstret av og fløy i forveien hjem til Trondheim. Rart å bryte opp «Team Kanari». Menmen – vi andre har enda noen dager i sol & varme før vi følger etter nordover, og flere gode ting er i vente.
Men vi hadde ikke lang tid til gravøl. Vi fikk oss nemlig tidenes adventsgave fra Ingrids storesøster, Karen: Kun et par timer etter at Ingrid d.y. hadde mønstret av, dukket to kjente og kjære damer opp i Las Palmas. Karen Maries søskenbarn, Cecilie & Liv, kom helt fra Trondheim for å få noen dager om bord hos oss & få litt følelsen av hvordan vi har det på sailingvilja. Tanken på sol & sommer i adventstiden var jo heller ikke å forakte.
Karen Marie har fått søskenbarn Cecilie og Liv å leke med! Og vi alle om bord på Vilja får dele en smak av turen vår med familien. Det er både artig og betyr mye for oss.
Vi lærer mer om de store sjøfarerne før oss 😉
For å ha en rød tråd I valg av museer & historielæring på turen, så har vi etterhvert begynt å sentrere oss rundt temaet “De store oppdagerne”. Det har vært interessant og ofte fascinerende å vite mer om de modige menn som krysset hav og kartla verden med farkoster og navigasjonshjelpemidler som er så ufattelig langt unna det utstyr vi har tilgjengelig for vår lille ”oppdagelsesferd” i vår Bavaria 50 seilbåt.
I Las Palmas ble Casa de Colón (Columbusmuseet) prioritert for et besøk. Greit å lære litt mer om den gode Christofer, som peilet ut kursen før oss.
Las Palmas var siste stopp for Christofer Columbus før hans første kryssing av Atlanterhavet i 1492. Så også for oss på Vilja. Dermed var et besøk ved Casa de Colón (Columbus Museum) et naturlig valg.
Christofer Columbus krysset Atlanteren over til Amerika i alt 4 ganger. Fascinerende da å ta I betraktning følgende beskrivelse av den gode Christofer: ”Han visste ikke hvor han skulle, han visste ikke hvor han var da han kom til Amerika, og han var ikke i stand til å beskrive hvor han hadde vært da han kom tilbake.” Med ett følte vi på Vilja oss vellldig godt forberedt, tross vår filosofi om å ”ta det som det kommer, og la veien bli til mens vi går”.
Litt byliv i Las Palmas.
Storesøster på besøk!
Vi visste at ”storesøstersvigerinnetante” Siv var på disse trakter, etter å ha cruiset rundt på Kanariøyene med Harley Davidson sammen med sin kjære. Veldig stas å ha et lite slektstreff i Las Palmas. Innpakkede overraskelser takket vi heller ikke nei til.Også storesøster Siv fikk/ måtte prøvesmake og godkjenne skinken. Ut ifra smattende godlyd så tolker vi det som at den passerte kvalitetskontrollen med glans.
På svai vest for Las Palmas
Men vi hadde ikke seilt fra oss ennå; hele mannskapet var veldig motiverte for å forlate kaiplass og seile Vilja enda en tur. Med kun et par dager til rådighet, og melding om mye nordavind på siste dag, så falt valget på å legge oss på svai på vestsiden av Las Palmas’ La Isleta. Igjen kjente vi på hvordan det å ligge på svai føles tusen ganger friere enn å ligge i en marina.
Julerengjøring av Vilja og avskjed for denne gang
Så var vi atter vel i havn i Las Palmas. Vilja skulle ryddes & vaskes og klargjøres for sine nye redere; våre gode venner fra Trondheim, Audun, Bergny og Runa kommer om noen dager for å ta Vilja vårres på jule- og nyttårsseilas rundt Kanariøyene.
Vilja er nyvasket og fin til Audun og Bergny kommer om noen dager og tar hånd om henne.Ungdommene bød på digg middag siste kveld ombord. Nå hadde Liv frisknet til også, etter å ha vært mer eller mindre utslått med medbragt pest siden hun ankom. God stemning!Etter 5 måneder på tur har vi innsett at mye av det vi trodde vi ”MÅTTE ha” i livet viste seg å være totalt overflødig. Du verden, hvor digg det er å få ryddet vekk cirka 70 kg med unødvendig stæsj!Så var det tid for avskjed. Først med vår nyfundne venn Beni, som vi ikke vet om vi noen gang får møte igjen. Deretter med vår gode venn Geir, som skal hjem til julefeiring med familien i Grong.
Så var det tid for avskjed og sceneskifte. Vår gode venn Beni, som vi plukket opp på en brygge i Lagos for 3 uker siden med tanke om en dagsseilas i lag, trer nå inn i rollen som båtpasser & konstituert reder. Vi har invitert ham til å være med oss videre over Atlanteren etter jul, men vet ikke hva han velger å gjøre. Han er jo på fri ferd uten plan… Får vi se ham igjen, mon tro? Uansett, så føler vi oss beriket og heldige som har fått blitt kjent med en så unik & herlig fyr på ferden vår.
Cecilie og Liv fikk seg noen flere timer i Las Palmas, før de tok et senere fly til Trondheim. Og Geir fløy nordover med oss, og tok avskjed på Værnes. Vi er SÅ glade for å ha delt opplevelser på denne langturen vår. Ikke bare bygger vi vennskap når vi deler opplevelser og 24/7 tid i lag slik vi gjør med sailingvilja. Vi skjønner også at det vil føles godt i framtiden at familie og venner har tatt del i turen og kjent på stemningen. På den måten blir turen ikke bare vår, men ”alles”.
Litt ettertanke etter nesten et halvår på tur
Tenke seg til at vi nå har vært 5 måneder på sailingvilja-tur. Vi er fulle av inntrykk. Som vi har vært flinke til å fortelle: Vi føler oss råheldige. MEN – det skal også sies; alt er ikke bare greit hele tiden. Selvfølgelig ikke. At mye er bra sees klarere i et perspektiv som rommer erfaringer på godt & ondt. Et reisebrev eller ti kunne vært skrevet om det å være på langtur og stadig ”i det ukjente”, om det å bo så tett på hverandre 24/7, om samliv & læring for oss 2 voksne ombord som er så totalt ulikt forberedt til turen når det gjelder seileerfaring, om det å ha med en liten 3-åring på langtur, osv. osv.. Tvil, frustrasjon og god, gammeldags hverdagsgruff har definitivt også vært til stede på turen. Men de overskygger likevel langt fra alt det innmari gode i opplevelsene, fellesskapet, og den viten om at vi realiserer en drøm. Vi er mer til stede i nuet enn før, tror vi – men har mye mer å gå på. Av sted, til stede. Det er her vi øver oss på være og stadig mer er.
Nye redere på Vilja i julen og inn i det nye året
Vilja blir ikke alene i julehøytiden. Om noen dager kommer nemlig våre ”medredere” fra Trondheim; Audun og Bergny, og flytter inn i Vilja. Sammen med datteren Runa blir det julefeiring om bord. Beni passer båten til de kommer, og får seg litt tid med ”egen bopel” på loffeturen sin. Vi kan dra hjem vel vitende om at Vilja er i gode hender. Du snakker om vinn-vinn for oss alle!
Vi er tilbake på Vilja den 16. januar, klare for å krysse Atlanteren. Godt Nytt År!
