Takket være vår gode venn Amy Lightfoots instendige anmodninger, så tok vi oss tid til å bryte av seilasen tross god seilvind for å ta turen innom Fair Isle. I tillegg hadde hun meldt fra til sin venninne Anne Sinclair, som bor på Fair Isle, om at vi var på vei. TUSEN TAKK, Amy!
Vi skjønte allerede når vi nærmet oss øya at her lå en naturperle foran oss. Det vi ikke hadde forventet var hjertevarmen; Allerede ved kaikanten ble vi tatt varmt imot av Anne og hennes familie, som tok imot baugtampen og hjalp oss å legge til kai.
Om Fair Isle kan egentlig ikke annet sies enn at det er ubeskrivelig. Bildene vi tok yter ingen rettferd. Men stedet må nevnes, så vi gjør et forsøk på å vise noen glimt. Vi vet at vi må tilbake hit en vakker dag.
Så blåste vinden oss videre. Genoaen ryker!
Med en sterk følelse av ønsket om å kunne bli værende, så var værmeldingen likevel udiskutabel: Vi måtte videre etter bare noen få timer på Fair Isle.
Otto tok første nattevakt, og kunne ved vaktskifte rapportere om observasjon av delfiner som hadde svømt på kryssende kurs!
Det ble heftig seilas første døgn. Faktisk såpass at genoaens øvre feste røk! Med revet seil fortsatte seilasen videre sørover.
Sukkerbryllusdagsfeiring til havs
Søndag 12. august var ingen hvilken som helst dag; da hadde nemlig Ingrid & Jon Petter 6 års bryllupsdag!
Så spaknet vinden.
Utover søndagen spaknet så vinden helt av…
Delfiner!
I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.