Takket være vår gode venn Amy Lightfoots instendige anmodninger, så tok vi oss tid til å bryte av seilasen tross god seilvind for å ta turen innom Fair Isle. I tillegg hadde hun meldt fra til sin venninne Anne Sinclair, som bor på Fair Isle, om at vi var på vei. TUSEN TAKK, Amy!
Vi skjønte allerede når vi nærmet oss øya at her lå en naturperle foran oss. Det vi ikke hadde forventet var hjertevarmen; Allerede ved kaikanten ble vi tatt varmt imot av Anne og hennes familie, som tok imot baugtampen og hjalp oss å legge til kai.
Om Fair Isle kan egentlig ikke annet sies enn at det er ubeskrivelig. Bildene vi tok yter ingen rettferd. Men stedet må nevnes, så vi gjør et forsøk på å vise noen glimt. Vi vet at vi må tilbake hit en vakker dag.
Vakkert. Vilt. Naturlig.En strand av rullestener.
Fair Isle north harbourHver sommer tar befolkningen på Fair Isle imot grupper av frivillighetsarbeidere organisert gjennom ”The National Trust of Scotland”. I noen uker gjør disse en dugnadsinnsats på øya i samarbeid med lokalbefolkningen. Heldige som vi er, så ble vi invitert til å være med på avslutningsfesten, der tradisjonen er at frivillighetsarbeiderne inviterer lokalbefolkningen til kurvfest. Vi stilte med baccalao og vafler med multesyltetøy, og særlig vaflene fikk bein å gå på. 🙂
Så blåste vinden oss videre. Genoaen ryker!
Med en sterk følelse av ønsket om å kunne bli værende, så var værmeldingen likevel udiskutabel: Vi måtte videre etter bare noen få timer på Fair Isle.
Otto tok første nattevakt, og kunne ved vaktskifte rapportere om observasjon av delfiner som hadde svømt på kryssende kurs!
Det ble heftig seilas første døgn. Faktisk såpass at genoaens øvre feste røk! Med revet seil fortsatte seilasen videre sørover.
Sukkerbryllusdagsfeiring til havs
Søndag 12. august var ingen hvilken som helst dag; da hadde nemlig Ingrid & Jon Petter 6 års bryllupsdag!
6 års bryllupsdag er sukkerbryllupsdag. Et takknemlig tema: Vårt skip var lastet med sukker for anledningen! Ingrid fikk cupcake med rosa sukkerglasur fra Lerwick, samt elegant likørglass og interessant bok om Hotel Union Øye. Jon Petter fikk sjokoladehjerte fra Lerwick samt masse ekte farin av søteste, hviteste sort.
Så spaknet vinden.
Utover søndagen spaknet så vinden helt av…
Vinden spaknet av og det ble rolig sjø……og dertil rolig mannskap.
Delfiner!
I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.
Dag 1: Vind med opptil stiv kuling styrke fra sør og noe grov sjø. Seiling med opptil 8,5 knops fart. Even & Karen Marie matet krabbene (eller hva det enn er som lever i kilometeren med havdyp under Vilja der hun krysset Nordsjøen med kurs for Shetland). Ingen bilder ble tatt. Sånn er det kanskje når det er som heftigst? Men bilder i eget minne har vi; som da vi som satt på styrbord side i cockpit så veggen av vann som reiste seg bak de som satt på babord side. Eller av bølgen som skylte inn over dekk og gjennomdynket Even, som satt i en meditativ tilstand for å holde sjøsjuka i sjakk. Umulig for alle (inkludert helten selv) å gjøre annet enn å le i ren galgenhumor…
Nordsjøen i blikkstilla.
Dag 2: En tredjedel ute i havstrekket vi skulle krysse, så falt vinden helt ut. De som seilte nattvakt prøvde etter beste evne å fange de små vindpustene, men vi duppet uunngåelig rundt som en dupp, med fare for å skylle i land i Bergen… Værmeldingene lovet ingen bedring, og truet med sterk motvind om et par dager om vi ikke kom oss over til Shetland. Vi startet motoren. Etter hvert stilnet sjøen også, og flatet ut til blikkstille vann; et lite mirakel som selv seilekåte havkryssere greide å se skjønnheten i – og mulighetene! Nå ble kameraet tatt fram:
Vi ser land!
Dag 3: Perfekt kombinasjon av god seilvind (om enn litt imot) og rolig sjø. Med opptil 10,5 knops fart seilte vi inn mot Shetland. Digg å se Shetlands kyst og klipper, etter 2 døgn med havblikk. Seilte helt inn til kai i Lerwick havn.
Vi seilte elegant inn til kai i Lerwick havn med revede seil. Dette bildets vinkling med skipper & mannskap i bakprofil skjuler med kledelig beskjedenhet de brede, fornøyde glisene. 😉 Glemt er sjøsjuka & motorseiling. Nå er det silkemyk seiling til ukjente farvann som gjelder!Trange alléer og brosteinlagte gater i Lerwick.
Vi likte Lerwick fra første stund. Hovedstaden på Shetland, med sine omlag 7000 innbyggere, gir med sine gamle steinbygg og avslappede atmosfære assosiasjoner til Postman Pat, hvilket viste seg å gjelde i enda større grad da vi kom oss ut på landsbygda.
Vi traff bare trivelige folk på Shetland, og kan ikke huske å ha kjent på stress et eneste sekund mens vi var der, verken i oss selv eller hos andre.
Norsk krigshistorie i Scalloway
For nordkvinner og -menn er Shetland uomtvistelig forbundet med sterke vennskapsbånd og norsk krigshistorie. Det viktige motstandsarbeidet som foregikk med utgangspunkt fra Shetland er best kjent som Shetlandsbussen. I løpet av krigens tre første år ble virksomheten utført med bruk av fiskebåter, som tok nesten 100 turer fra stedene Lunna og Scalloway. Agenter, radiooperatører og militært utstyr ble tatt med over til Norge. På tilbaketuren til Shetland hadde de med seg soldater fra Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og rekrutter til de Frie Norske Styrker. Men innsatsen kostet dyrt; Innen april 1943 hadde 10 båter og 44 menn gått tapt i vinterstormer eller som følge av tysk overvåking. Behovet for opprusting ble hørt og innfridd; 3 amerikanske ubåtjagere ble gitt til operasjonen og bemannet av norsk mannskap. Disse ubåtjagerene, døpt HESSA, HITRA og VIGRA, tok i alt 115 rundturer i løpet av krigens to gjenstående år uten flere tap.
Scalloway var hovedkvarter for det norske motstandsfolket under store deler av krigen. Vi tok en kort busstur over til vestsida av øya, for å besøke museet og stedet og lære mer om historien.
Ikke overraskende viste det seg at Scalloway hadde mye mer historie å fortelle enn bare det som skjedde under de fem krigsårene. Som øyas hovedstad fram til 1708 rommet historien både bosetting av norske vikinger, hensynsløs administrasjon av britisk adel (som endte i dom og henrettelse av 2 av jarlene som bebodde Scalloway Castle), samt adskillig mer om shetlandsk folk og hverdagsliv med fiske, dyrehold og håndtverk. Derom sier vi lite i dette innlegget, men tar med et bilde av Scalloway Castle, for å gi et lite glimt av fordums tid.
Scalloway rommer lang historie i seg selv, men er spesielt av interesse for oss fra Norge for å ha vært hovedkvarter for Shetlandsbussen under 2. Verdenskrig. Legg merke til minnesmerket på bildet nederst til høyre. Steinene som båten seiler over har en egen historie; hver enkelt er nemlig kjærlig hentet fra hjemstedene til de 44 mennene som ofret alt, samt en stein fra hver av de 5 stedene på Shetland som var mest vesentlig for motstandsarbeidet under krigen.
En smak av britisk kultur
Selv om vi fra Norge stadig kunne gjenkjenne Shetlands sterke tilknytning til vårt hjemland, så er øyriket ugjenkallelig regnet som en del av UK. Underbevisstheten tilsa at vi ubevisst la inn adskillig flere kopper te med melk i dietten. Og Ingrid & Karen Marie «tok den helt ut» og pyntet seg som seg hør & bør før de gikk ut på byen for å nyte English tea & cupcakes.
Været sender oss videre – vi setter kurs sørover
Det ble været som bestemte hvor lenge vi ble værende i Lerwick. Vi ankom på en onsdag, og lørdag måtte vi videre. Værmeldingene varslet vind fra øst i et par dager, før det igjen skulle bli blikkstille, for deretter å blåse opp til kraftig motvind fra sør. Det var ingenting å vente på – vi seilte sørover mot Fair Isle og Skottland.
Siste uke før vi seilte ut i den store Verden ble tilbragt i Førde i Sveio kommune. Hva finnes i Førde? Meget godt, og derav kan nevnes:
Otto Inge Molvær, vår venn & påtroppende mannskap & skipslege, bor i Førde. Her har han bygd seg det Jon Petter kaller «Ottos hybel», Otto selv kaller det «aldersheimen», og Ingrid & Karen Marie kaller det «råkult drømmehus».
Rex Garden. (Se smakebit i collage nedenfor)
En god havn å gjøre de siste forberedelser før havseilas, samt motta Lithium-batteriene vi har ventet & ventet & ventet på… (ps. Nå har vi fått dem ombord! De blir installert i Skottland.) Takk til Kenneth Ravn Ottessen for lån av kaiplass!
En havn for påmønstring av enda et kjærkomment mannskapsmedlem: Even (nesteldstemann i barneflokken vår) kom rett fra backpacking & slakklinefestivaler i Ungarn/Polen/Danmark, for å følge med på første havstrekk over Nordsjøen.
Her er noen glimt fra Førde & det som skjedde der:
Utsikt fra Rex Garden utover Førdespollen. Ottos hus skimtes midt i bildet.Vi lå til kai rett nedenfor en naturperle: Rex Garden, også kalt Rhododendronparken fordi det er plantet over 4000 rhododendronplanter her. Rundt omkring i hele parken finner en treskulpturene til Kenneth Ravn Ottessen, skåret ut med motorsag. Knallfine! (Mer info her: https://www.sveio.kommune.no/kultur-og-idrett/turistinformasjon/rex-garden/)Ventetiden før avreise ga oss tid til litt av hvert. Spesielt hyggelig var det å møte flere fra familien til Otto; datteren Gry & barnebarna Lukas og Ruben.
Og så var det de praktiske forberedelsene:
Lithiumbatteriene ankom endelig fredag 4/8 og ble lastet ombord. Vi må utnytte værvinduet som åpner seg fra søndagen over Norskehavet til Shetland, og greier oss med de gamle batteriene enn så lenge. De nye blir installert i Skottland. I tillegg skal roret skiftes ut der (nytt ror er ferdig produsert og sendes fra Danmark i disse dager) og watermaker installeres. Etter å ha vurdert flere aktuelle ship yards i Skottland, har vi valgt den vi har best trua på: Oban Marina & Yacht Services på Isle of Kerrera. Er spente på det kapittelet. Men mye annet skal oppleves før vi kommer oss dit…
Og så var vi endelig klare for storhavet!
Søndag 6. august vinket vi Førde og familie farvel, klare for langseilas.Fin seilas ut Førdespollen med kurs for Shetland (og pit stop i Espevær). Skipet er lastet med motivert mannskap, her representert ved (f.v.) Jon Petter Li Slungaard Myklebust, Otto Inge Molvær og Even Moa Myklebust.
25.-28. juli Bergen; Tannlege, bryggeliv & barndomsvenninner
Vi ble værende 3 netter i Bergen. Mye bra skjedde der.
Oppholdet ble innledet av at Ingrid fikk fixet en løsnet plombe i en jeksel, som viste seg å skjule et stort hull som lå & luret under. HURRA for avdekking av tikkende bombe som kunne gitt krise & «tenners gnissel» på ett eller annet verdenshav i framtida. Aldri har gleden vært større for å finne hull i ei tann!
Det ble både sløvt kaféliv & iherdig skuring av dekk mens vi lå til kai ved Fisketorget. Den beste overraskelsen kom i form av nabobåten som la til kai ved siden av. Den viste seg nemlig å eies av Ingrids barndomsvenninne fra Meråker; Kjellaug Myklebust (pikenavn; Klock), med ektefelle Jostein og eldstesønn Mattias. Hurra for livets heldige tilfeldigheter!
29.-30. juli: Smak av herskapsliv & grisestell i Rosendal
Vi tok enda en avstikker innafjords, til Kvinnherad og Baroniet i Rosendal. Rosendal viste seg å by på mangfold:
Fra Munch til Modern street art
Fra herskapelighet og slott til mating av av noen ordentlig gjørmete julegriser
Fra urørt til ”høykultivert” landskap
Gjensyn med gamle venner & møte med nye venner
Slottet i Rosendals første eier het Karen Mowatt, og hennes familie kom fra Shetland. Baroniet ble tilbakeført til Danmark etter bare 2 generasjoner, og i løpet av denne korte historien var det hele 5 Karen i familiens slektstre. Aner vi en rød tråd å spinne på for ferden videre? Vi ble nødt til å kjøpe en bok om Mowattenes historie, så får vi se…Gaute Hauglands svære graffitiveggmalerier ved det nedlagte verftet i Rosendal imponerer.
Om dagen i Baroniet kom vi i snakk med enda en Trondhjemmer; Egil Sandnes. Han har satt seg i fôre å sykle gjennom samtlige av Norges 426 kommuner. Han er cirka 1/3 på vei, og i år er det Hordaland og Rogaland som skal sykles. Følg ham på bloggen: www.municipalvelocipedestrian.wordpress.com
Ulriks høytlesning gjorde go’nattahistorien til en gullstund.
Om kvelden ble det reker & hvitvin ombord med Egil, og etterhvert også den trivelige familien i nabobåten; Ulrik, Hilde og John Berge fra Bergen. God stemning & godt lag. Og det må nevnes at triveligere gutt enn Ulrik tror vi at vi må seile verdenshav for å finne!
Reker & hvitvin med nye kjente; kommunevelocipedist Egil Sandnes (nr. 2 f.v.) fra Trondheim, og båtnaboer på brygga i Rosendal Hilde (t.v.) & John (nr. 3 f.v.) Berge fra Bergen.Neste morgen i Rosendal tok likegodt våre nye venner frokosten sin med ombord til oss. Så ble det spleisefrokost i stedet for solo; et MYE bedre konsept!
Gjestfrihet på Snilstveitøya
Med krøllet hale & nese vis, i bingen springer en gris. I søla den ruller seg inn, og tramper med alle de fire små bena i maten sin, du store min! Og fysj, fysj’a meg for en gris du er! NØFF NØFF! (Grisevisa ga plutselig orntli’ mening!)
Det var ikke bare Baroniet som lokket i Rosendal. Vi visste nemlig også at Jon Petters kollega & venn var hjemme på Snilstveitøya, og hadde lyst til å møte ham & familien mens vi var der. Med godeste gjestfrihet fikk vi være med på stell av julegrisene som på beste grisevis boltrer seg på sin tilmålte jordflekk i vakre Rosendal.
Et vennelag deler på stellet av 4 griser gjennom sommeren. Så blir det vennefest & juleribbe til vinters. Griserøktere Bjarne & Åslaug til høyre.
Dagen deretter besøkte vi hjemplassen på Snilstveitøya, der Mor straks bød oss på middag på kjøkkenet med vestlandsk «sluskasaus» og nyplukka ripsbær med vaniljesaus. Innen vi dro hadde vi med oss hjem både bær og grønnsaker fra egen hage. Far ble med ned til kaia og befarte båten.
Naturskjønnhet og gjestfrihet er det vi sitter igjen med etter besøket på Snilstveitøya.
30. juli: Møte med kraftkjemper utenfor Stord
Kraftkjemper utenfor Stord: Statoils 5 flytende HYWIND vindturbinder monteres her.
Ingrid ble unektelig litt «revet med», da vi på vei ut fjorden fikk øye på noen giganter hun dro kjensel på som ruvet i sjøen utenfor Stord. Gjennom sin tidligere jobb i Enova har hun god kjennskap til den første HYWIND-turbinen som mottok 59 millioner kroner i støtte fra Enova for snart 10 år siden. Den har lenge har vært i drift og produsert fornybar kraft utenfor Karmøy. Nå tar Statoil et kjempesteg videre, og bygger verdens første flytende vindkraftpark utenfor Skottland. HYWIND turbinene monteres på sitt flytende understell utenfor Stord verft. Kjempene rager 178 meter over vannflaten, og er et imponerende syn. Hver turbin er på 6 MW og har en diameter på 154 meter og et sveipeareal på størrelse med 2,5 fotballbaner. Det gir grunn til å være stolt når norsk ny teknologi baner vei internasjonalt og muliggjør utnyttelse av vindressursene offshore til produksjon av miljøvennlig, fornybar strøm!
S/Y Tussitos mannskap bordet oss uten forvarsel midtfjords sør for Måløy. Det gikk bra… ja, faktisk ble det særs trivelig!
S/Y Tussito viste seg å være et venneskip. Dama hadde fått nye eiere og var på vei nordover med henne til sin nye hjemmehavn i Trondheim. Takk til nybakte redere (representert v/ fra venstre Jonas, Einar, Jon og Jon Espen) for et godt overraskelsebesøk!
Beryktede og fryktede Stadthavet – slik det fremstår for sjøfarere med tjuvflax!
20.-21. juli: Kvamsøy
Det var blikkstille hav da vi seg utover mot Stadtlandet torsdags kveld. Vi la oss like godt for anker i ei bukt på nordvestsida av Kvamsøy, med utsikt utover Stadthavet.
Neste morgen ble det strandhogg på land, som endte i berging av «skibbrudne» og påfølgende vafler & kaffe hos familien Ristesund.
21.-23. juli: Silda
På Silda møtte vi Familien Aasebø Eik; Live (snart 4), Tuva (1½), Doris og Steinar. De var så trivelige at vi måtte stoppe litt extra opp og bare kose oss. Vi ble liggende til kai i to netter på Silda.
«Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv», sa Nils Kjær en gang. En omvei fant vi definitivt da vi svingte inn Hjørundfjorden og videre helt innerst inn i Norangfjorden i stedet for å holde stø kurs sørover. Og en berikelse ble det så absolutt; kan hende aller mest i det å endre turtall & kurs bare for å gjøre noe vi har LYST til! Vi kjente jubelen over den enestående friheten vi har og erklærte at nå er turen virkelig i gang.
Tusen takk til vår gode kompis fra Grong, Mads Wegg, som ga oss boka ”Norske kystperler” til jul. Den ga oss en plutselig idé om å ta en omvei for å oppsøke Hotel Union Øye til vanns, i stedet for til lands som vi hadde snakket om i årevis. Forventningene innfridde. Hotellet viste seg å være minst like unikt som sitt rykte, og naturen storslagen. Vi kommer tilbake for å klatre i fjell!
I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.
