Måned: januar 2018

Det er noe med smaken av å være framme. Vi skulle nå fram til Kanariøyene før jul. Nå er vi her. Riktignok er vi den 4. desember på nordøstspissen av øyriket, og det gjenstår nesten 200 nautiske mil til Las Palmas på Gran Canaria. Der skal vi finne kaiplass til Vilja, før vi om vel en ukes tid reiser til Norge og videre til Tanzania (!) for å feire jul. Men det er definitivt neste kapittel.  Nå er vi framme på Kanariøyene, og har adventsferie i øyparadis. Vi ligger for anker utenfor Playa Francesa på øya La Graciosa sydspiss. Alle har det bra. Life couldn’t be better.

Eller… en liten korrigering av tidligere skildring av perfekte tilstander; vi har to elementer om bord som ikke er helt i form: Skipperen våknet første morgen med lemster kropp og feber, og dassen akter gikk tett og sprutet alskens uhumskheter inn i stedet for ut av båten. Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende. 😉

Skipper ble igjen om bord for rekonvalesens, mens øvrig mannskap tok et aldri så lite strandhogg!

Vilja kidnappes etter 3 dager på svai. Vi seiler igjen.

En meget lite diskret, dôg vellykket kidnapping av Vilja og hennes eiere fant sted om morgenen den 7/12. I grålysninga ble det liv på dekk. Mannskapet tok skipperen på ordet og kastet loss i grålysningen, uten den minste involvering av Viljas redere, som lå og snorket i forpiggen. Eller snorket gjorde vi vel kanskje ikke; det er meeeget vanskelig å ikke våkne av at ankerkjettingen dras  opp. Men stod opp gjorde vi i alle fall ikke før flere timer senere. Luxus med handlekraftig crew.

Før mørkets frambrudd kom vi fram til Marina Rubicon på Lanzarotes sydspiss. Etter en uke på havet og i paradis, så må det innrømmes at det var med litt uvilje vi kjente på kontrasten ved å være tilbake i sivilisasjonen og en velfrisert marina. Mannskapet ruslet litt stundesløst rundt, før vi forsonet oss med at forandring fryder og gir bedre perspektiv på hva vi har opplevd. Det ble middag ”på by’n”.

Las Palmas, here vi come!

Mannskapsbytte! Trondhjemssøskenbarn om bord på Vilja.

Så var det dags for at Ingrid d.y. måtte hjem. Shit!

Men vi hadde ikke lang tid til gravøl. Vi fikk oss nemlig tidenes adventsgave fra Ingrids storesøster, Karen: Kun et par timer etter at Ingrid d.y. hadde mønstret av, dukket to kjente og kjære damer opp i Las Palmas. Karen Maries søskenbarn, Cecilie & Liv, kom helt fra Trondheim for å få noen dager om bord hos oss & få litt følelsen av hvordan vi har det på sailingvilja. Tanken på sol & sommer i adventstiden var jo heller ikke å forakte.

Vi lærer mer om de store sjøfarerne før oss 😉

For å ha en rød tråd I valg av museer & historielæring på turen, så har vi etterhvert begynt å sentrere oss rundt temaet “De store oppdagerne”. Det har vært interessant og ofte fascinerende å vite mer om de modige menn som krysset hav og kartla verden med farkoster og navigasjonshjelpemidler som er så ufattelig langt unna det utstyr vi har tilgjengelig for vår lille ”oppdagelsesferd” i vår Bavaria 50 seilbåt.

Las Palmas var siste stopp for Christofer Columbus før hans første kryssing av Atlanterhavet i 1492. Så også for oss på Vilja. Dermed var et besøk ved Casa de Colón (Columbus Museum) et naturlig valg.

Christofer Columbus krysset Atlanteren over til Amerika i alt 4 ganger. Fascinerende da å ta I betraktning følgende beskrivelse av den gode Christofer: ”Han visste ikke hvor han skulle, han visste ikke hvor han var da han kom til Amerika, og han var ikke i stand til å beskrive hvor han hadde vært da han kom tilbake.” Med ett følte vi på Vilja oss vellldig godt forberedt, tross vår filosofi om å ”ta det som det kommer, og la veien bli til mens vi går”.

Storesøster på besøk!

På svai vest for Las Palmas

Men vi hadde ikke seilt fra oss ennå; hele mannskapet var veldig motiverte for å forlate kaiplass og seile Vilja enda en tur. Med kun et par dager til rådighet, og melding om mye nordavind på siste dag, så falt valget på å legge oss på svai på vestsiden av Las Palmas’ La Isleta.  Igjen kjente vi på hvordan det å ligge på svai føles tusen ganger friere enn å ligge i en marina.

Julerengjøring av Vilja og avskjed for denne gang

Så var vi atter vel i havn i Las Palmas. Vilja skulle ryddes & vaskes og klargjøres for sine nye redere; våre gode venner fra Trondheim, Audun, Bergny og Runa kommer om noen dager for å ta Vilja vårres på jule- og nyttårsseilas rundt Kanariøyene.

Så var det tid for avskjed og sceneskifte. Vår gode venn Beni, som vi plukket opp på en brygge i Lagos for 3 uker siden med tanke om en dagsseilas i lag, trer nå inn i rollen som båtpasser & konstituert reder. Vi har invitert ham til å være med oss videre over Atlanteren etter jul, men vet ikke hva han velger å gjøre. Han er jo på fri ferd uten plan… Får vi se ham igjen, mon tro? Uansett, så føler vi oss beriket og heldige som har fått blitt kjent med en så unik & herlig fyr på ferden vår.

Cecilie og Liv fikk seg noen flere timer i Las Palmas, før de tok et senere fly til Trondheim. Og Geir fløy nordover med oss, og tok avskjed på Værnes. Vi er SÅ glade for å ha delt opplevelser på denne langturen vår. Ikke bare bygger vi vennskap når vi deler opplevelser og 24/7 tid i lag slik vi gjør med sailingvilja. Vi skjønner også at det vil føles godt i framtiden at familie og venner har tatt del i turen og kjent på stemningen. På den måten blir turen ikke bare vår, men ”alles”.

Litt ettertanke etter nesten et halvår på tur

Tenke seg til at vi nå har vært 5 måneder på sailingvilja-tur. Vi er fulle av inntrykk. Som vi har vært flinke til å fortelle: Vi føler oss råheldige. MEN – det skal også sies; alt er ikke bare greit hele tiden. Selvfølgelig ikke. At mye er bra sees klarere i et perspektiv som rommer erfaringer på godt & ondt. Et reisebrev eller ti kunne vært skrevet om det å være på langtur og stadig ”i det ukjente”, om det å bo så tett på hverandre 24/7, om samliv & læring for oss 2 voksne ombord som er så totalt ulikt forberedt til turen når det gjelder seileerfaring, om det å ha med en liten 3-åring på langtur, osv. osv.. Tvil, frustrasjon og god, gammeldags hverdagsgruff har definitivt også vært til stede på turen. Men de overskygger likevel langt fra alt det innmari gode i opplevelsene, fellesskapet, og den viten om at vi realiserer en drøm. Vi er mer til stede i nuet enn før, tror vi – men har mye mer å gå på. Av sted, til stede. Det er her vi øver oss på være og stadig mer er.

Nye redere på Vilja i julen og inn i det nye året  

Vilja blir ikke alene i julehøytiden. Om noen dager kommer nemlig våre ”medredere” fra Trondheim; Audun og Bergny, og flytter inn i Vilja. Sammen med datteren Runa blir det julefeiring om bord. Beni passer båten til de kommer, og får seg litt tid med ”egen bopel” på loffeturen sin. Vi kan dra hjem vel vitende om at Vilja er i gode hender. Du snakker om vinn-vinn for oss alle!

Vi er tilbake på Vilja den 16. januar, klare for å krysse Atlanteren. Godt Nytt År!