2. februar – 18. februar – Den Store Atlanterhavskryssingen

2.2 – No stress, it’s Cabo Verde

Det tar visst sin tid å komme seg av gårde fra Kapp Verde. Vi  har latt oss påvirke av øygruppas motto; No stress, it’s Cabo Verde. Vi hadde egentlig bestemt oss for å dra i dag, men ting tok sin tid og vi fant ut at vi heller ville dra tidlig i morgen, slik at det er lyst når vi reiser.

Utpå kvelden dro plutselig Jon Petter på land, han hadde et ærend sa han. Vi andre forsto ikke helt, det vil si – Beni forsto, men latet som ingenting. En liten halvtime senere kom Jon Petter tilbake – med en kjempestor sjokoladekake! Han og Beni hadde funnet ut at det var både Valentines day og morsdag mens vi var ute på havet, så de hadde fått laget en kake med teksten: We love you, ladies! For å si det mildt, det ble tatt svært godt i mot av den kvinnelige delen av mannskapet.

Så gikk vi alle tidlig til køys, for i morgen SKAL vi dra!

 

Ingrid SM, Karen Marie, Ingrid B og Guro gleder seg til å smake på kaka

 


3.2 – Den stor dagen!

Det var en rar stemning rundt frokostbordet. Nå ville vi av gårde! Vi lagde en liten video hvor vi gjettet på hvor lang tid det ville ta, og postet denne på Facebook før vi dro.


Vi utfordret også andre til å gjette på dette. I skrivende stund aner jeg ikke hvordan videoen ble mottatt, men vi håper på mange svar!

12:15 tok vi løs etter å ha fylt tanken med diesel, og med god hjelp av havstrømmen hadde vi fin fart forbi Santo Antão og rett vest! Vi kjente at nå kom varmen, det holdt faktisk med piratbukse og t-skjorte!

Det var ganske spesielt å se Kapp Verde forsvinne i det fjerne, og vi tenkte – hva i alle dager er det vi driver med?! Skal vi være ute på det store havet i opp mot tre uker i en bitteliten båt!?! (Altså, som tidligere nevnt synes jeg denne båten er stor, men i den store sammenheng er den bitteliten!)

Vi holder en veldig god fart og på de første 24 timene seiler vi rundt 170 nautiske mil! Om vi holder denne farten så er det jeg som ligger best an til å vinne den interne konkurransen…

Jeg går på min første nattevakt med stor andektighet. Den enorme stjernehimmelen. Det enorme havet. Så mye vann. Så liten båt. Og i 7 knops fart suser vi gjennom natten.



3.2 – Alle disse valg som må tas

Jeg sov lenge. Egentlig sover jeg lenge hver dag, det er ganske digg å slippe å forholde seg til vekkerklokken. Jeg har vakt 4 timer i døgnet, ellers kan jeg gjøre nesten som jeg vil. Og jeg liker å sove lenge. Karen Marie har lånt meg lugaren sin, og den har et lite vindu ut i cockpit. Som regel når jeg våkner sitter det noen der og småprater, og jeg ligger nedi lugaren min og lytter. Det er faktisk ganske koselig. Men om jeg somler altfor mye kommer Karen Marie og vekker meg. Så sitter vi der inne og småpludrer litt og tar noen avgjørende valg. Truse med Elsa og Anna? Eller Olaf? Hvilken kjole? En dag ble vi enige om å ha på oss like kjoler. Til Karen Maries skuffelse hadde jeg bare svarte truser, og ingen rosa slik som henne, og hennes truser passa jo ikke til meg. Beskjeden var tydelig – jeg måtte skaffe meg noen rosa truser!


Karen Marie og jeg diskuterer dagens outfit
Karen Marie lånte meg en av capsene sine da min grønne blåste på havet.



4.2 Breakfast nap

Det er ganske utrolig hvor mye vi sover. Greit at vi har vakt til litt ulike tider av døgnet, men i praksis har vi bare fire timer i døgnet vi må gjøre noe! Allikevel sover og sover vi. Det er nok noe med den kontinuerlige gyngingen, og det faktum at kroppen egentlig jobber hele tiden med stabilisering. Men vi er altså en gjeng murmeldyr. Begrepet Breakfast nap ble tidlig innført. Man kan vel sove frokost når man kan sove middag? Og om man er trøtt og har anledning – hvorfor ikke? Breakfast nap’en kan tas der en føler for det. I cockpit, på gulvet eller de noe mer tradisjonelle valgene som sofa og køye.

I tillegg legger vi oss veldig tidlig. I skrivende øyeblikk er klokken 19:30 og det er bare jeg og Beni, som har vakt, som fortsatt er oppe. Og jeg skal legge meg nå. Jeg har tross alt vært våken i over 10 timer uten å ta en eneste blund!

 


5.2 Endelig bikini-føre!

Jeg våkner av at jeg hører Jon Petter si at i dag var det shorts-vær! Så jeg trekker på meg bikini og sommerskjørt og klatrer opp i cockpit. Det var helt klart bikini-føre. Jeg hadde vakt fra 12-16, og satt på bakerste benk og fulgte med på kursen, speidet litt etter andre båter, leste en bok og sola meg. Jeg tenkte at bedre enn dette kan jeg ikke ha det! Jeg burde nok også tenkt «jeg må ha på meg solkrem». Vinterblek norsk hud uten solkrem møter tropisk sol er lik kokt hummer.

I dag har vi også hatt vaskedag. Denne luksusskuta har nemlig dusj med varmt vann! Heldigvis er badet akkurat stort nok til at man får satt skikkelig sjøbein, for vi har fortsatt ganske store bølger og seiler med bare forseilet (vi har vinden nesten rett bakfra), så til tider ruller det ganske mye! Overraskende nok kom jeg meg fra denne seansen uten et eneste blåmerke! Karen Marie valgte å bade og trakk frem sitt sammenleggbare badekar. Vi fylte det med passe mye vann, og mens hun sitter der krenger plutselig båten så kraftig at nesten alt vannet renner ut! Karen Marie tok dette med fatning, det finnes jo mere vann i springen!


6.2 – Hvorfor flyr flygefisk?

Hver morgen kan vi plukke en 4-5 flygefisk på dekk. Flygefisker er rare skapninger. De har vinger, men er ikke særlig flinke til å fly. Ikke høyt i alle fall. I flokker farer de opp og ned av bølgedaler, omtrent en meter over vannoverflaten. Så hvorfor har de vinger når de ikke kan fly bedre? Kanskje for å kunne flykte raskere? Og så lurer jeg på hvordan de kommer seg opp på båten, den er jo ganske høy, og om de bare er aktive om natta – siden det ikke kommer noen om dagen?


I dag fant Jon Petter ut at han skulle finne ut om disse fiskene var no tess å spise. De er ganske små, maks 15 cm lange så vi måtte samle alle vi fant for å få nok kjøtt. Jeg lurte litt på hvordan han skulle tilberede de, da han forsvant ned i båten. Og så – vips hadde han laget flygefiskekaker! Og det var akkurat nok til en til hver, et upåklagelig lite mellommåltid – og vi kan fastslå at flygefisk er en ypperlig matfisk! Det tar bare litt tid å renske de….

 

Ingrid B nyter Jon Petters flyvefiskekake

 

7.2 – I dag så vi en båt!

Av alle pussige ting som skjer og ikke skjer her ute, så havnet vi på kollisjonskurs med Gregorius 5 i dag! Og det er ganske godt gjort med tanke på hvor stort dette havet er. Det ble stor ståhei ombord, og vi hang over rekka for å få et bekreftende blikk av dette mystiske flytende  – vi er ikke alene! Jon Petter og Beni ropte de opp på vhf’en for å si hei og ønske god tur videre. Sånn som faller helt naturlig når man møter en vilt fremmet langt uti ødemarka!

(Til info: Mor, vi holdt ikke på å krasje med Gregorius 5 altså, vi endret kurs i god tid!)

Gregorius 5 på vei til Egypt med korn


Etterpå hadde vi vaffelfest. Siden vi holder på med noe så merkelig som å krysse et verdenshav i en liten båt, føltes det å spise vafler til middag som en helt normal ting å gjøre. På turen så langt har vi plukket opp diverse eksotiske varer som kunne passe på vafler, men noen ting står nok til Dovre faller – bringebærsyltetøy smaker mye bedre på vafler enn kaktus-syltetøy!

Jon Petter lager vafler til crew’et

 

Karen Marie synes vafler til middag var en strålende idé!



8.2 – Kuling og bikini

Som de nordboere vi er, og i allfall for meg som begynte med seiling i Finnmark, henger kuling og seiling gjerne sammen med ullgenser, vindjakke og lue. Definitivt ikke bikini. Det betyr derimot ikke at kuling og bikini ikke passer sammen! I dag fikk vi sjansen til å teste dette – og se bare hvor lykkelig Ingrid SM er! I 6-7 knops fart forseres bølgene og livet leker.

Happy seilerske!

 


9.2 – Nattevakt

Jeg har tidligere nevnt at jeg elsker nattevakter. Jeg har vel også nevnt at jeg liker å sove lenge. Disse to tingene er i grunnen uforenelige. Den tyngste vakta er fra 00:00 til 04:00. Da Ingrid B kom og vekket meg fem på tolv hadde jeg sovet tre timer og var mest motivert for å dra tilbake til drømmeland. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg drar, av gammel nattevakt-vane, på meg ullundertøy, fleecejakke, skjerf, seilebukse og -jakke. Jeg vurderer votter og lue, men kommer på at jeg er i tropene og der bruker man vel ikke denslags.

Jeg innser fort at jeg har tatt litt hardt i. Natta er like mild som en strålende sommerdag i Finnmark, og like mørk som svarteste mørketiden. Dette finner jeg egentlig ganske forvirrende – varmt og mørkt samtidig?!? Men det er det altså her. Så jeg skreller av meg noen lag med klær og legger meg på ryggen i cockpit og studerer den enorme kuppelen av stjerner over meg. Forsøker å finne igjen de stjernene jeg lærte meg på forrige nattevakt. Jeg studerer morilden som glitrer i kjølvannet vårt. Vinden blåser jevnt fra øst, farten er fin, eneste lydene jeg hører er fra bølgene – og jeg kommer på hvorfor jeg elsker nattevakter.


10.2 – I alle dager..!

Man skulle kanskje tro at når man har vært sammen med de samme folka på en såpass liten båt i så lang tid så har rutinene satt seg og det skjer ikke så mye overraskende. At det går jevnt og trutt slag i slag med vakter og måltider. I natt hadde jeg ikke nattevakt, men våkna allikevel fordi jeg måtte tisse. Så jeg sjangler meg ut av lugaren og må blunke noen ganger før jeg forstår hva det er jeg ser. Klokka er ca midt på natta og Beni og Jon Petter gjør yoga! Jeg går inn på toalettet og lurer på som jeg så riktig eller om jeg kanskje ikke var helt våken. Beni og Jon Petter gjør jo yoga hver kveld, men midt på natta??? Forsiktig åpner jeg døra igjen, og de er der fortsatt. God morgen! sier Jon Petter, selv sier jeg ingenting – jeg er helt målløs! Jeg kryper ned i lakenposen igjen og tenker at denne verdenen jeg plutselig har blitt en del av er litt merkelig, men aller mest fin.

 

Beni og Jon Petter tar en kobra midt på natta midt på Atlanterhavet

 



11.2 Morsdag og ekspedisjon

Jeg satt alene på vakt i morres, da Jon Petter plutselig dukket opp med kaffe og en yoghurt spesial. Hva skyldes denne spesialbehandlingen? Undrer jeg. Jo, når det er morsdag så drypper det på klokkeren også! Forklarer han. Så mens jeg koser meg i cockpit med kaffe og frokost, får Ingrid SM oppvartning inne. Snart dukker den lille familien opp i cockpit og annonserer at de skal  på ekspedisjon. De tar på seg redningsvester og seler og jobber seg frem mot fordekket. Beni er utnevnt til kaptein og via vhf’en får vi rapporter og instruksjoner. Vi skulle finne isbjørn. Første destinasjon var Afrika. Der var det ingen isbjørn, men derimot både løver og giraffer. Det hadde faktisk gjemt seg en giraff under styrbord fender! Så ble det konkludert med at isbjørnene antageligvis holder til et sted med is, så etter en tur via Sørpolen ender vi opp på Svalbard hvor vi finner isbjørner. På vei tilbake dukker det opp en blåhval langsmed båten. Det viser seg å være en veldig hyggelig blåhval, så vi får den ombord og Karen Marie mater den med små baby-flyvefisk.

 

Karen Marie, Jon Petter og Ingrid jobber seg frem mot fordekket

 

Blåhvalen ble matet med babyflyvefisker

 

Bare kos på ekspedisjon

 

Etter en vellykket utflukt slapper vi alle av i cockpit.  Da oppdager kapteinen at vakthavende hadde levd seg helt inn i historien, men hadde glemt å rette opp kursen til slutt – med det resultat at vi seilet 18 nautiske mil rett sørover..!

Heldigvis er kapteinen av det tilgivende slaget, så med en god latter og god middag var vi i grunnen enige om at det hadde vært en strålende dag!

 



12.2 – Squalls

Forrige gang jeg seila over Atlanteren hadde vi daglige squalls, det vil si hissige, lokale lavtrykk med mye vind og regn. De går fra øst til vest, kommer fort og forsvinner fort. Vi har ikke hatt noen slike på denne turen og jeg har undret meg over dette. Men i kveld kom de. Som svære, feite larver kravler de over himmelen og skygger for stjernene.

I kveld holdt jeg på med to timers intervall-trening rett før midnatt. Vakta begynte med klar stjernehimmel før den plutselig ble køl-svart og himmelens sluser åpnet seg. En hær av squalls sto i kø østfra. Med vindhastigheter opp i mot 17 m/s og en dreining på 25 grader på retningen var det bare å henge med! Og så plutselig blir det helt stille. Seilet henger slapt som et lommetørkle og høljregnet går over til lett yr. Pause. 10 minutter senere er det på igjen! Som et sinna troll som herjer med vind og vann, før det blir helt stille igjen. Når det nærmer seg midnatt og Benis vakt titter stjernene frem igjen og det klarner opp. Gjennomvåt vrenger jeg av meg klærne, dagens intervall treningsøkt er over!


13.2 – Ny tidssone

Så langt har vi kjørt på med Kapp Verde-tid, noe som har ført til at sola går seinere opp og seinere ned. Ikke at det er så enormt problematisk, men noe forvirret blir vi hver gang vi ser på klokka og oppdager at den ikke er det vi tror den er. Så på dagens morgenmøte foreslo jeg å flytte klokka. Dette utløste en stor diskusjon om hvorvidt det ville endre noe. Hvor mye den skulle flyttes? Hvordan ble det med vakt-tidene? Ja, det er faktisk en god del som kan menes om denne saken! Beni mente at tid uansett bare var en state of mind, mens jeg mente at lyset påvirker døgnrytmen vår og at det dermed var mer fysisk enn psykisk.

Jeg tror kapteinen forsøkte å si noe, men er ikke helt sikker på om han kom til. Før han med høy og tydelig stemme sier: Nei, nå er det nok – vi går over til Tobago-tid med det samme!



14.2 – Happy Valentine!

Det er bare å fastslå med det samme – vi er på tur med verdens beste menn. Dagen før vi dro overrasket de med kake, og vi regnet med at det dekket både morsdag og Valentines dag – men den gang ei! Til frokost i dag dukket de opp med gaver! Vi fikk alle hvert vårt armbånd, i tillegg fikk Karen Marie og Ingrid SM matchende kjole og sjal. Vi fikk også en sjokolade og en hymne.

Gutta hadde risset inn hjerter på sjokoladen

Vi damene hadde dessverre lite å by på som kunne matche dette, men Ingrid SM hadde i hvert fall bakt et hjerteformet maisbrød. Nå har kvelden kommet, og vi damene har kommet frem til at vi må reise kjærringa. Men hvordan?


15.2 – Travelt!

Bare tre dager igjen! TRE dager!

Vi har oppdaget at vi nærmer oss land, og dette stresser oss litt. Allerede?!? Jeg har fortsatt noen bøker jeg skulle ha lest, har bare fått svidd den ene skinka og har et «bilring-skille» jeg må få kvittet meg med! Karen Marie og jeg har ikke blitt enige om hvilken stjerne som er Sirius (hvordan argumentere med en 3-åring???). Jon Petter har masse han hadde tenkt å gjøre og Ingrid SM synes dagene er så fantastiske at hun egentlig ikke vil være fremme ennå! Det er jeg faktisk enig med henne i. Livet her ute er så deilig konkret og enkelt. Seile, spise, sove – og for min del lese. For det er ingen grunn til å bekymre seg for det uværet. Den regnværsbyga. Det kommer tidsnok. Inntil da er det lite vi får gjort annet enn å nyte dagen.

Men ikke alle har det sånn. Nede på dørken ligger Beni og forsøker å meditere seg til et helt annet sted (sannsynligvis fastland), og inni en av lugarene ligger Ingrid B. i en døs av kvalmestillende tabletter. Jeg synes jeg hører de stønne Enda tre dager! Vi vil på land nå med det samme!

Beni forsøker å meditere seg vekk, noe Karen Marie synes er en dum idé!



16.2 Ekstremsport?

I dag tok Ingrid SM og jeg en tur til fordekket for å lese bok og sole oss. Vi småpratet litt og kom inn på hvorvidt det var ekstremsport det vi drev med. Verdenshavskryssing i liten balje. Kanskje litt ekstremt? Selv om denne turen, for vår del, bare har vært kos og fryd og gammen.

 

Ingrid SM og Guro har det ekstremt hyggelig på fordekket


Men dette er det som er normalt i vår verden:

Hold deg alltid fast! Og hold helst fast på løsøre rundt deg. For eksempel ved matbordet. Før du vet ordet av det sitter du med maten i fanget. Flate middags-tallerkener føles som en ytterst vågal øvelse og uansett hva som skal drikkes er en litt tung og stødig kopp å anbefale.

Et vågalt måltid – flate tallerkener!


Og apropos mat. Det krever en viss tålmodighet å få tilberedt dette. Alt sklir frem og tilbake, havner kanskje i vasken eller på gulvet og ovnen står ikke stille. Men den er faktisk det eneste ombord som er i vater..!

 

Beni the chef


Sørg for at køya di har to myke vegger. Da kan du sove godt, uansett hvilken vei båten krenger. Det er også bra om køya ikke er altfor brei, slik at du kan klemme deg fast på et vis. Dette er ikke like lett for de som har noen de må dele seng med, men av og til vinner de single!

Toalett-situasjonen. Dette kan være en krevende øvelse når det er mye bevegelse i båten. Samtidig som man balanserer og klamrer seg fast til håndtaket ved vasken skal du altså tvinge musklene til å slappe av nok til å få gjort ditt fornødne. Om du i tillegg er sjøsjuk må du ta en kjapp avgjørelse på hvorvidt du skal spy eller tisse først. Dette har heldigvis jeg sluppet å forholde meg til på denne turen.

Slurving ved stuing av div stæsj i skuffer og skap er uhorvelig dumt. Det klirrer og dunker som et middels stort barneskolemusikk-korps som varmer opp. Stæsj som ikke er i skap eller skuffer lever gjerne sitt eget liv. Pass nøye på hvor du setter føttene! Det kan fort være en lego-mann eller i verste fall en løve akkurat der du hadde tenkt å sette ned foten.

 

Og kanskje det særeste: Sitte alene ute i en natt svartere enn du har trodd var mulig, regnet høljer ned og vinden er like stabil som en sprettball – og du føler deg lykkelig!


17.2 – Vemodig

Vi seiler så sakte vi kan, for turen er over når vi kommer til land (Odd Børresen).

Under et døgn igjen, og jeg føler meg ikke klar for å gå i land ennå. Jeg vil ha flere netter under den enorme stjernehimmelen. Jeg vil ha flere dager med uendelig horisont. Jeg vil ha flere timer med trimming av seil og fryde meg over 0,1 knops mere fart! Jeg vil ha flere måltider rundt bordet som aldri står stille. Jeg vil til og med ha flere squalls og regnskyll. Flere delfiner, flere flyvefisk, flere stjernediskusjoner med Karen Marie, flere gode samtaler med Ingrid SM, mer av Benis fantastiske mat, flere av Jon Petters gode klemmer og at Ingrid B skal slutte å være sjøsjuk!

Jeg vil være her ute hvor livet er enkelt, kjenne meg som en del av elementene og helheten.  

 


18.2 – Land!

Siden jeg, dessverre, tippet nærmest på hvor lang tid vi kom til å bruke fikk jeg velge når jeg ville ha min siste vakt. Og det ble selvfølgelig soloppgang-vakten. Jeg kunne nok gått for den vakten som sannsynligvis ville se land først, men når jeg egentlig ikke ville komme frem ennå ønsket jeg å se den siste soloppgangen på åpent hav. Se hvordan stjernene gradvis forsvinner, regnskyene som farges rosa før de tvinges vekk. Soloppgang er fine greier.

 

Soloppgang rett øst for Tobago


Jeg tar en blund etter at vakta mi er over, og mens jeg ligger og småslumrer i lugaren min hører jeg de andre rope – der er land! Der er Tobago! Jeg tar imot nyheten med vaklende følelser. Selvfølgelig vil jeg komme frem, men allerede? Forrige gang brukte vi 24 dager, dette kan da ikke være over etter bare 15? Men joda, rett før mørket ankret vi opp utenfor King’s Bay på Tobago.

Men det har jo sine fordeler å være nær land også. For eksempel kan man bade! Dessverre (?) seilet vi for fort og bølgene var for store til at vi kunne bade ute på havet. Forrige gang jeg krysset Atlanteren badet vi nesten hver dag. Men da hadde vi snittfart på 4 knop og brukte 24 dager, så forholdene var noe annerledes…

Vannet er krystallklart, ekstremt salt og varmere enn de fleste innendørsbasseng. Termometeret vårt har gått i stykker, men Ingrid SM og jeg tipper det er minst 25 grader! Et sånt bad som er mer forfriskende enn avkjølende. Og veldig, veldig digg.

 

Jon Petter, Karen Marie og Guro nyter å endelig kunne ta et bad!

 



Disse var med:

 

KAREN MARIE – VERDENS TØFFESTE 3-ÅRING

Karen Marie – verdens tøffeste 3-åring


Det er ingen tvil om at jeg har møtt verdens tøffeste 3-åring, nemlig Karen Marie. Hun er den mest sjøsterke av oss, lar seg ikke affisere av at det klirrer og bråker rundt henne, eller at lekene farer frem og tilbake på gulvet. Som en liten apekatt klatrer hun rundt og opp for å nå det hun vil. Ute bruker hun en egen sele og beveger seg uredd rundtomkring med den. Gjerne i kjole. For noe forfengelig er jentungen, så det blir ofte et par kjoleskift i løpet av dagen.

Jeg føler meg heldig som har fått bli kjent med denne lille, bestemte damen. Vi blir nok ikke enige om hvilken stjerne som er Sirius på denne turen (vil tilføye at selvfølgelig har jeg rett! Men visstnok heter den Arturus i hennes verden), men vi har blitt venner på så mange måter. Turen hadde ikke blitt den samme uten henne.


DE ALLER BESTE BÅTFOLKA

Ingrid og Jon Petter – de beste båtfolka


Tusen millioner takk, Ingrid og Jon Petter, for at jeg fikk bli med på denne turen. Jeg har våknet hver dag og følt meg heldig og lykkelig for å få være med dere på tur over Atlanteren. Takk for morgenkaffe på sengen, gode klemmer, lærdom, fine samtaler, latterkuler og stille stunder sammen. Denne reisen komme jeg aldri til å glemme. Dere er utrolig fine folk.

 


DEN SJØSJUKE KOKKEN

Beni tar en matlagingspause på gulvet


Beni var et nytt bekjentskap for meg, og en ganske fersk seiler. En veldig hyggelig, reflektert og underholdende ung fyr! Og glad i å lage mat. Og flink til å lage mat! Og sjøsjuk. Han kunne bruke timer på å lage mat til oss, før han selv hang over rekka og ikke orket spise selv. Eller tok en hvilepause på gulvet. Tusen takk, Beni, for alt ubehaget du gikk igjennom for å lage god mat til oss!

 


DEN MEST UTHOLDENDE

Ingrid holdt ut – tross kontinuerlig kvalme


Turens definitivt uheldigste og mest utholdende person var Ingrid B. Hun ble rett og slett ikke kvitt sjøsjuken. Hun tilbrakte mye tid i lugaren, og vi hadde ofte vondt av henne – når hun lå i lugaren og bare forsøkte å sove seg til Karibien, mens vi hadde en så fin tur. Jeg er virkelig lei meg på dine vegne, Ingrid, jeg hadde unnet deg den samme fine opplevelsen jeg selv har hatt. Men det skal også sies – hun tok alle vaktene sine, til tross for 15 dagers kontinuerlig kvalme, uten å nykke. Det kaller jeg imponerende.



SY VILJA – FARTSFANTOMET

 

SY Vilja seiler butterfly


Jeg må også få skryte litt av båten. Hun danser seg over bølgene, i en fart jeg ikke har opplevd før. På Tobago fikk vi også et strekk vi kunne ha opp storseilet og krysse -og huhei for en fart! Over 10 knop! Og med alle seil på rull med elektriske vinsjer var det veldig enkelt å leke seg og prøve seg frem. Kan vi få henne til å gå bittelitt fortere? Jeg er veldig glad i min egen båt altså, men forstår hvorfor seilbåter har blitt noe modernisert siden 1985…



GURO – BÅTNABO OG GJESTEBLOGGER


Takk for at jeg fikk bli med, takk for at jeg fikk gjesteblogge og dele mine gleder med andre, takk for fine uker, takk for meg.

 

Takk for meg!

 

28. januar – 2. februar 2018 – Kapp Verde

Flaskepost #3 fra gjesteblogger (Gjestvang alias Guro)

 

28.1 – Gullfunn på Kapp Verde


Vi hadde bestemt oss for å gå til øya Sao Vincente og byen Mindelo, for vi hadde fått nyss i at her fantes det er verksted som kanskje kunne hjelpe oss med Panda’en. Etter ankerdrammen og frokost tok de andre seg en liten tur på land mens jeg passet båten. Jon Petter hadde instruert oss alle om at dersom vi kom i prat med noen skulle vi høre om det var en duganes mekaniker på øya. Og mens jeg sitter alene på båten kommer en gammel svenske putrende forbi. Han stoppet for å informere oss om at Kapp Verde-flagget vårt hang feil vei. Ganske pinlig. I farten husket jeg Jon Petters instruks om å høre etter en mekaniker, og denne gubben hadde kontroll på alt! Så han tipset oss, eller rettere sagt kommanderte oss, til å kontakte en som het Teneenee.

Tinnenee, som faktisk hadde bodd i Norge og snakket norsk, viste seg å være laget av gull og verkstedet hans var en diamantgruve! Jon Petter kom tilbake med stjerner i øynene og begynte å få troa på at det skulle ordne seg. 

 

Jon Petter med sin nye kjærlighet (i midten) og hans sønn (til høyre).



30.1 – Strandhugg

Dagen etter dro Jon Petter på verkstedet med de delene som måtte ordnes, Beni hadde hørt om et fint sted å surfe og ville dra dit – og vi bestemte oss for å bli med på bussturen og besøke byen på den andre siden av øya. Og det ble en riktig så interessant busstur! Egentlig var det bare en liten kassebil, og sympatisk nok kjørte sjåføren passasjerer med mye bagasje eller dårlige bein helt til døra mens lokal musikk dundret ut av høyttalerne. Da vi kom frem til «byen» viste det seg at det egentlig var en typisk endeholdeplass. En håndfull hus en en restaurant som het «Hamburger». Vi tok en kjapp avgjørelse og ble med Beni på stranden, vi hadde tatt med badetøy sånn i tilfelle. Etter at vi hadde benyttet alle språkene vi kunne klarte vi å avtale med bussjåføren at han skulle hente oss to timer senere. Han var da blitt til en taxi.

Så hadde vi en helt fantastisk strand for oss selv i to timer. Det var ikke fantastisk varmt, for vinden var ganske kald – men nå var vi tross alt på jakt etter bølger og måtte regne med litt vind. Vi tenkte at vi må bare ta med godt humør at ting ikke ble helt som tenkt, så mens Ingrid B går seg en tur hiver andre oss ut i en vill lek med bølgene. 4 eller 40 år – det er gøy å leke i bølgene. Beni jobbet seg utover med surfebrettet sitt, Karen Marie foretrakk å leke i sanden, mens Ingrid SM og jeg kastet oss ut i bølgene som to små jentunger. Og mens vi leker oss på stranden kommer plutselig en annen kassebil. Det ramler ut en gjeng godt over middelaldrende mennesker med fotoapparater, de tar masse bilder og forsvinner igjen. Det var over på et blunk. En merkelig opplevelse!

 

Beni og Guro leker i bølgene.


Utrolig nok hadde buss/taxi-sjåføren og vi klart å lage en avtale vi begge forsto og han dukket faktisk opp før tiden! African time lever ikke opp til ryktet sitt. På vei tilbake kjørte han en annen vei og ga oss en guidet tur før han slapp oss av ved markedet hvor Beni og Karen Marie fikk sitt første møte med en ekte kokosnøtt.



31.1 Øyhopping

I dag hadde vi bestemt oss for å besøke nabo øya Santo Antão, den grønne øya. São Vicente er gold og tørr, for alle skyene fra Atlanterhavet tømmer seg over Santo Antãos høye fjell for å komme videre østover. Ferga gikk allerede klokken åtte! Noe som er uhorvelig tidlig for en langturseiler på svai. Det var med nød og neppe Jon Petter fikk frakta oss over til fergekaia, siden påhengsmotoren hadde begynt å fuske. Noe som førte til en smådramatisk situasjon kvelden før da Ingrid SM skulle hente Ingrid B og Jon Petter på land. Motoren stoppet rett før hun var fremme og hun fikk med nød og neppe kommet seg inn til land. Jon Petter fikk start på den igjen, men det holdt bare halvveis – så da tok Ingrid B årene fatt. Ingrid B har mye erfaring med roing siden hun har seilet mye med fembøringen Nidaros. Det var en del bølger og vind, og dessverre var ikke den lille plastjolla klar for vikingkreftene til Ingrid B og den ene åren brakk. Heldigvis fikk de padlet seg frem til Vilja hvor vi endte kvelden med en gigantisk pannekakefest!

Tilbake til båtturen, vi ankom jo brygga på feil side og det noe forvirrede personale fikk dirigert Ingrid SM i retning minibank og billettluke. Slike enkle gjøremål er ikke nødvendigvis alltid like enkle, så i det de holdt på å trekke opp landgangen kom hun løpende! Anpustne slo oss vi ned ved et bord. Det første som skjer er at personalet går rundt og deler ut spyposer. Vi ble noe skeptiske siden vi ikke hadde forberedt oss på å bli sjøsjuke på en tur som bare varte én time! Da vi har fått installert oss slår det Ingrid SM – ingen hadde jo sjekket om dette var riktig ferge! Vi tok det bare som en selvfølge at den gikk over til nabo-øya! Heldigvis var intuisjonen vår sånn passe innstilt og vi hadde havnet på rett ferge. Selv om tvilen fikk grobunn i oss da vi oppdaget disse bildene på veggene.

 

En særdeles nyttig oversikt over den lokale fauna. På Island.

 

Kjekt å vite hvor en skal poste kortene.

 

Vi kom oss knapt ut av terminalen før vi ble nesten overfalt av ulike sjåfører som ville kjøre oss rundt på øya. Jeg ble helt satt ut av situasjonen og trakk meg vekk, men Ingrid SM tok ansvar og valgte ut en av sjåførene. Han het Felipe og var selv fra Santo Antão. Han fortalte at øya pleide å være mye grønnere, men på grunn av klimaendringer hadde det ikke kommet noe regn i år og det var harde tider. Jeg var på samme tur sist jeg var her, for 9 år siden, og har med egne øyne sett at øya var dekket av grønt, med frodige åser og daler. Denne gangen var det meste brunsvidd og dyrene magre. Felipe forklarte at staten hadde bidratt med mat til dyrene, men de tapte avlingene kunne ingen gjøre noe med.


Her pleier det å være grønt og frodig, men uten regn tørker jorden fort ut under den afrikanske solen


Øya var tross alt dette fantastisk vakker. Innbyggerne foretrekker å leve tradisjonelt, ble vi fortalt, og måten de utnyttet de bratte skråningene til å dyrke bananer, papaya, mais, brødfrukt, yam og sukkerrør var imponerende. Alt ble gjort for hånd, ikke slik som i Norge hvor hverdagen til en jordbruker preges mye av maskiner.

 

I de stupbratte fjellsidene dyrker de jorden – helt uten maskiner.

 

Spektakulære veier og fjellformasjoner

 

Den grønne dalen – den eneste dalen med en naturlig kilde.

 

En busk klorer seg fast i den tørre jorda.



A propos sukkerrør, de brukes for det meste til å lage den lokale varianten av rom: Grog. Vi fikk omvisning på en fabrikk, som egentlig minnet mest om et overdimensjonert hjemmebrentanlegg. Smaken var deretter også. Ingrid SM var høflig nok til å smile og gi komplimenter etter smaksprøvene, selv slet jeg litt med å holde masken. For høflighetens skyld kjøpte hun en lite flaske likør som hun hardnakket insisterte på at faktisk smakte godt.


Guro og Ingrid samler alt mot og prøvesmaker den lokale spesialiteten.



Felipe tok oss også med på en liten sjømatrestaurant i fjæra, der vi faktisk kunne se ned på fiskemottaket. Den grillede tunfisken vi spiste hadde svømt uvitende rundt utenfor så seint som dagen før! Det kan herved enstemmig fastslås at fersk grilla tunfisk trumfer hermetisk tunfisk.

 

Fiskemottaket i Ponta do Sol – 100 meter under restauranten.

 


1.2 Siste dag før avreise!

Vi var alle litt i ørska og minna nok om en flokk forvirra høns i dagens frokostmøte. Hva må gjøres? Hvem skal gjøre hva? Når? Hvor? Det var i grunnen bare Karen Marie som hadde en tydelig mening: Jeg blir her og passer på båten!


Så vi dro på land med hver våre ærend, uten at jeg tror noen egentlig hadde helt klart for seg hva som måtte gjøres! Men uti kveldinga hadde vi likevel fått gjort en del. Vilja hadde fått besøk av den tidligere nevnte svensken (som det viste seg var finsk), og sammen med Beni lagde de en fantastisk middag. Slitne og spente gikk vi til køys…

 

2.2 –  I dag drar vi!

Det er en merkelig stemning rundt frokostbordet. Vi er spente og utålmodige. Faktisk litt lei. Nå MÅ vi ut igjen! Værmeldingen ser bra ut. Så nå skal vi bare kjøpe litt ekstra frukt og grønt, rydde båten og bunkre diesel.

Nå drar vi! Høres om noen uker!

 

Takk for oss Kapp Verde, håper vi sees igjen!

 

Hilsen Guro.

16. desember 2017 – 13. januar 2018 – Jul- og nyttårstur

Vilja hadde juleferie fra sine faste beboere julen 2017 og nyttår 2018. Mens Jon Petter, Ingrid & Karen Marie var på vift flyttet Viljas medredere; Audun & Bergny inn & tok henne på nye eventyr. Og da skjedde dette:

Flaskepost fra gjestebloggere Bergny og Audun.

Vi landet på Gran Canaria lørdag ettermiddag, Audun, Bergny og Runa. Ingen av oss hadde vært på Kanariøyene før, bare hørt om det som en virkelig turistdestinasjon, men vi kjenner Vilja og gledet oss til å være mannskap her igjen. For litt over ett år siden seilte vi Vilja i 6 uker i Nord-Norge, og hadde vårt livs ferie der, nå sto et nytt kapittel med Vilja foran oss.

 

Beni hadde passet skuta i havna i Las Palmas etter at Ingrid, Jon Petter og Karen Marie dro på juleferie. Båten var nyvaska, og han hadde kokt kaffe og bakt kake til vi kom. Det var en fin start på ferien. Senere på kvelden laget han også en nydelig Tai-rett til middag, og vi hadde en hyggelig kveld sammen. Neste dag dro vi ut for å undersøke storbyen, og Beni tok med seg telt og sovepose for å surfe og se øya fra landsida noen uker.

 

Fire dager ble vi liggende i Las Palmas, vi ventet på roligere vær, og vi ventet på en mekaniker som skulle reparere generatoren. Mekanikeren kom, så og forsvant, og været roet seg så onsdag kastet vi loss og seilte sørover på østsiden av Gran Canaria ned til Placita Blanko. Det ble en tøff start for landkrabber, så sjøkrabbene fikk litt mat. Store havdønninger på tvers åpnet seilasen, men vi fikk dem etter hvert akter og kunne seile med 8 knop sørover langs øya. 6 timer senere nådde vi havn.

 

Fra sjøsiden kunne vi se fjellene heve seg opp, og for å se nærmere på dem leide vi bil og kjørte svingene opp til området rundt Pico de las Nieves. Fjellformasjonene og landskapet både overrasket og imponerte. Landsbyen Tejeda var et trivelig matstopp, før vi fikk ideen om å kjøre ned til kysten på vestsiden av øya og så tilbake til havna. Vestsiden kunne vel like gjerne kalles vestveggen. Vegen nedover er Trollstigen ganger ti. Brattere og brattere, villere og villere, med utrolige oppmurte hårnålssvinger. Praktfullt.

 

Fjellområdene sentralt på Gran Canaria. Foto Bergny

 

Puerto Rico, Anfi del Mar og de andre marinene vi hadde sett oss ut for julefeiring var smekkfulle, og tok ikke inn nye i herberget i julehelgen. Vi holdt oss derfor i ro i Placita Blanko for å feire julaften. Det ble en annerledes juleaften enn vi pleier å ha, men vi laget julestemning så godt det lot seg gjøre. På bilturen hadde vi plukket pinjekongler og to pinjekvister. Vi kjøpte juleduk og blinkende julelys og pyntet Vilja lille juleaften. Med julemusikk i høgtalerne, medbragte juleblad og god mat så ble det jul i år også. Det lå en julepresang med 3 fine Sailing Vilja t-skjorter og ventet på oss i båten. En hyggelig hilsen fra Ingrid, Jon-Petter og Karen Marie.

 

 

Før solen hadde stått opp første juledag kastet vi loss igjen og satte kursen mot Tenerife og Las Galletas. 9 timer med mye motorseiling, delfiner, flyvefisk og en høy julehimmel over oss.

 

Mannskapet i nye Team-Vilja skjorter etter å ha krysset over til Tenerife. Foto: Audun

 

Las Galletas viste seg å være en levende liten landsby, ikke bare en nybygget turistdestinasjon slik det meste er på sørsiden av Gran Canaria og Tenerife. Havna var også god, og vi lå stødig der i tre netter.

 

Under hele seilasen mot Tenerife så vi Teide, Spanias høyeste fjell på 3718 moh, heve seg opp på Tenerife. Vi ville gjerne se den på nært hold, ny bil ble leid, og på nytt ble vi imponert. Fantastiske formasjoner i det vulkanske landskapet, farger og variasjoner i Parque Nacional del Teide. Noen topptur ble det imidlertid ikke, køen var for lang ved kabelbanen. Tenerife framstår ellers både grønn og gjestmild og sporene av historien vises tydelig i byer som La Orotava der du kan kjenne litt på stemninger fra spansk erobringshistorie. Der så vi også enda en av de mange imponerende julekrybbene som var satt opp i alle landsbyene. Her nøyer de seg ikke med en enkel stall, nei her setter de gjerne opp tablåer med hele markeder og landsbyer, med håndverkere og handelsmenn, og selvfølgelig stallen, englene, Jesusbarnet, Josef, Maria og de tre vise menn. I denne byen var alt satt opp i naturlig størrelse, og «julekrybben» fylte et helt torg.

 

Etter tre netter i Las Galletas seilte vi videre mot Los Gigantes, der vi hadde fått bestilt plass for neste natt. Det er få havner rundt her, og det er enda færre naturlige frihavner. Det kreves derfor litt planlegging når ruta skal legges.

 

Været var fint, vi var i le for vinden og det var tid for en badestopp. Foto: Bergny

 

Los Gigantes er et sted som er bygget for turister, bare for turister. Vi er jo turister, men dette ble i drøyeste laget, en natt var nok. Navnet Los Gigantes kommer fra de stupbratte fjellsidene med topper og raviner. Gamle lavastrømmer står som pilarer i fjellsida, og seilasen langs gigantene var storslagen. Sjøen var helt stille så vi gikk for motor. Vi rundet fyrlykta på det vestligste neset på Tenerife etter noen timer, og da fikk vi huska oss. Vind og strøm gikk i hver sin retning og skapte krapp skvalpesjø. Heldigvis var det bare to timers kjøring bort til den nye store havna i Garachico. Gjennom smale 20 meters innseilingsbredde smatt vi bak en enorm molo, og så lå vi stille.

 

Solid molo i Garachico, likevel kunne vi se skumsprøyten av Atlanterhavsbølgene over toppen av moloen. Foto: Bergny

 

Etter en lang spansk, google, engelsk samtale med havnevakta fikk vi båtplass for flere dager, og masse informasjon om nyttårsfeiringen som sto for døren, fyrverkeri, folkefest på torvet og konsert første nyttårsdag. Vi gikk for hele pakka.

 

Garachico var et trivelig sted å ligge. Vi trodde nesten vi hadde funnet Kardemommeby. Båthavna er ny, og moloen så nesten latterlig høy ut, men med Atlanterhavet rett inn så vi flere ganger at skumsprøyten slo opp over den 10 meter høye moloen. Det drønnet godt. Byen var engang Tenerifes viktigste havn, men et vulkanutbrudd i 1706 fylte den gode naturlige havna med lava, og ødela dermed den eneste havna på nordvestsiden av Tenerife. De stivna lavastrømmene vises fortsatt tydelig i bybildet.

 

Lørdag før nyttår var ferien for Runa over, og vi leide bil og kjørte henne til flyplassen utenfor Santa Cruz. Først lokalfly til Las Palmas, og så Norwegian hjem. Det var veldig trivelig å ha med Runa i to uker, ferien hadde ikke blitt den samme uten hennes humør og tiltakslyst. Takk for laget Runa.

 

Bilen hadde vi leid av en dame havnevakta ringte for oss. Hun var britisk og hadde bodd her i 30 år med sin Pedro. Bilen var vel egentlig moden for «rent av wreck», men vi kom oss heldigvis både fram og tilbake. Vi besøkte verdens eldste botaniske hage i Puerto Cruz på vegen hjem. «Jardin de Aclimatacion de la Orotava» fra 1788. Den spanske kolonimakten samlet tropiske planter fra hele verden, og de brukte den botaniske hagen her for å akklimatisere plantene før de innførte dem til Spania.

 

Nyttårsaften ble det konsert og fyrverkeri på torvet, og første nyttårsdag var det åpen konsert samme sted, med Dayme Arocena. Et fyrverkeri av en dame fra Cuba sammen med fullt storband, Big Band of Canary. En flott opplevelse å ha fått med seg. Vi begynte å føle oss som en del av landsbyen her.

 

Vi har en arbeidsdeling i familien der Audun er kaptein og leder for sjøopplevelsene, og Bergny er reiseleder på land. Første nyttårsdag var helt klart en landdag, og når sola rant tok vi med niste og la rolig i vei opp den gamle vegen mellom Garrachico og San Juan del Reparo. Turen er på knappe 3 km, men med 500 meters stigning. Den gamle veien var zik-zakket inn i vulkansteinen, med murte kanter. For et slit det må ha vært i gamle dager da dette var den vanlige transport-åren. Overalt på øya ser vi spor etter slitet. Murte terrasser på hver en flekk det var mulig å dyrke noe, murte vannledninger, murte veier. Kanariøyene var svært karrige og det var nok strevsomt å skrape fram mat for familien. Mange tusen emigrerte til Sør-Amerika, til Venezuela og Cuba. Vi ble fortalt at mange av emigrantene kom hjem igjen, og at dette har skapt en sterk tilhørighet mellom Kanariøyene og Sør-Amerika som fortsatt er levende.

 

Det var slett ikke ille med en fottur med camembert, iberiaskinke og oliven i nistepakka. Vi må kanskje nevne skinka spesielt. Jon Petter hadde jo kjøpt seg en fantastisk skinke i Nord-Spania. Den skinka er det dessverre ikke mer igjen av nå, men vi var innom den lokale slakteren i Garachico, og kom ut med en stor Iberaskinke, laget av svartgris. Nam-nam.

 

Audun kjøper iberiaskinke. Foto: Bergny

 

1. januar landet neste mannskapsmedlem; Calle Ahlen har vi vært på båttur med før. I fjor gikk vi kanalene mellom Paris og Belgia med hans båt Sea Rover. Vi klatret over Ardennene gjennom mange titalls sluser. Ingen vind og ingen bølger, det blir nok litt mer gynging nå. Vi hadde det så trivelig på kanalene at vi var veldig glad for at Calle takket ja til å bli med. Det var betryggende også. Nå var det to godt seilkyndige på båten, og lange havstrekk føltes ikke så skremmende.

 

Calle til rors. Foto: Bergny

 

Med Calle om bord kastet vi loss fra Garachico og satte kursen mot La Gomera med en liten avstikker for å se fjellformasjonene ved Los Gigantes. Det var mye vind og dønning, men turen gikk bra. Dessverre oppdaget vi at flagget vårt hadde forlatt oss et sted på veien, sannsynligvis like etter runding av vestspissen. Borte var det, og vi må seile uten flagg på skuta videre. La Gomera er et sted vi gjerne skulle sett mer av, men med dårlig værvarsel valgte vi å krysse tilbake til Tenerife etter bare en natt. Denne gangen ble det havn i San Miguel på sørspissen av Tenerife. For første gang på turen ble vi fortøyd utenpå en annen båt.

 

Ny seildag med kryssing, og mer motor. Den første timens seiling i motvind hadde så lite framdrift at vi valgte å gå til Santa Cruz for motor. Litt opp på kysten fikk vi en kjempefin opplevelse med flere delfinflokker som lekte seg rundt og foran båten.

 

 

Santa Cruz er en fin by og har en god og godt organisert havn. Gågatene summet av folk som var på julesalg. Da vi kom til Kanariøyene uka før jul var vi i grunnen litt overrasket over at det var så lite julepynt og julestemning. All julestemningen fra Norge fordampet nesten. Vi så etter hvert at det bare var en «tidsforskyvning» av jula. Like før julaften kom julepynten på plass, før nyttår kom enda mer opp, og når vi nærmet oss 5. januar ble det hektisk julehandel før Hellig tre kongers aften, som er den store gavedagen her. Når vi kom til Santa Cruz den 7.januar var salget i gang.

 

På nytt var toppen av Teide et mål, bil leid, billetter til kabelbanen kjøpt, men dessverre ble det ikke toppen denne gangen heller. Det var is på Teide og ingen fikk gå opp. Så har vi opplevd det også, stoppet av hålkeføre på Kanariøyene.

 

I flere uker hadde vi forsøkt å få kontakt med havna i Las Palmas, men de svarte ikke verken på telefon eller mail. Det begynte å bli litt nervepirrende ettersom vi skulle forlate Vilja der den 13. januar. Løsningen ble å bare ta sjansen, krysse over dit og gå rett inn for å legge oss foran kontoret og vente til de åpnet.

 

Turen over ga oss en flott seiltur. 9 timer med slør. Vi seilte i 6-8 knop, men det var likevel ro og stabilitet til å tilberede og spise varm lunsj. Bak oss passerte en flokk hvaler, ærverdig med kurs nordover, kanskje skulle de til Azorene? Vilja seilte godt og raskt, og det har hun gjort hele turen. Lettseilt, godt utstyrt og en fantastisk turbåt.

 

Framme i Las Palmas fulgte vi planen, fikk plass ved bryggen foran en australier og bak en hollender, begge hadde samme plan. Audun stilte seg i kø neste morgen, og etter to timer var det sikret plass for Vilja fram til den 21. januar.

 

Med det samme vi klappet til kai her ble vi kontaktet av de første «haikerne» som spurte om plass over Atlanteren. Vi har lært noe helt nytt om atlanterhavskryssing her nede. En av «haikerne» anslo at det var omtrent 200 personer som holder til rundt marinaen og som prøver å få plass som mannskap hos en atlanterhavskrysser. Det var det hyggelig å være tilbake i marinaen i Las Palmas. Servicen er ikke overveldende, men det ligger mange båter med langtidboere her, og det er lett å komme i kontakt med folk. En dansk dame som syr, en svensk mann som har pensjonert deg her etter 16 år i karibien, en gresk ungdom som seiler jorden rundt alene, et hollansk par som har krysset atlanterhavet fire ganger og gått begge kystene av Nord-Amerika samt inn til de store sjøene osv.osv. Det finnes mange alternative livsstiler og mange trivelige mennesker.

 

Fredagen før avreise til Norge ble det vasking av båten, men det ble også tid til å feire Auduns bursdag. Prat og trivsel med nabobåtene, og restaurantbesøk sammen med Calle og Beni. Beni hadde lært seg å surfe i disse fire ukene. Til å begynne med hadde han bodd på hostel, men de siste ukene hadde han bodd i en av grottene nord for byen, i en liten koloni av mennesker fra ulike deler av verden. Nå var han klar for neste etappe på sin reise, han passer båten til Karen Marie, Ingrid og Jon Petter kommer ned på tirsdag. Atlanterhavet neste.

 

For Audun, Bergny og Calle ble det Norwegian til Trondheim neste. Loggen viste 546 nautiske mil utseilt distanse. Vi har hatt en flott tur, og vi kan ikke få takket nok for at vi har fått lov til å «passe» Vilja disse fire ukene.

 

GOD TUR VIDERE!

 

Mannskapet:

 

 

Navn: Audun Sødal

Fra: Født i Bærum, men bosatt i Trondheim det meste av livet.

Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife – Gomera – Gran Canaria

Periode: 16. desember 2017 – 13 januar 2018

Seileerfaring før Vilja: Mye båterfaring fra jobb og fritid. Gammelbåtentusiast og høvedsmann på Nidaros. Kaptein på Vilja i seks uker på Nord-Norgestur i 2016.

 

 

 

Navn: Bergny Dahl

Fra: Født på Snåsa, men bosatt i Trondheim det meste av livet.

Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife – Gomera – Gran Canaria

Periode: 16. desember 2017 – 13 januar 2018

Seileerfaring før Vilja: Mest robåterfaring fra fjellvatn. Lite seilerfaring, men erfaring som passasjer og fender-kaster både på Vilja og andre farkoster.

 

 

 

Navn: Runa Sødal

Fra: Trondheim

Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife

Periode: 16 – 30 desember 2017

Seileerfaring før Vilja: God på kanoturer. Seilerfaring fra ferier med Nidaros og Vilja, med pappa som kaptein.

 

 

 

Navn: Carl Henrik Ahlen – Calle

Fra: Født i Sverige men bosatt i Trondheim i over 30 år.

Etappe med Vilja: Tenerife – Gomera – Gran Canaria

Periode: 3 -13 januar 2018

Seileerfaring før Vilja: Tusenvis av nautiske mil med sin egen båt Sea Rover. Norskekysten fra Tromsø til Svenskegrensa, Østersjøen, Gotland, Gøtakanal, Europeiske kanaler til Paris osv.

 

22.-28. januar, 2018: Endelig på vei!

Flaskepost #2 fra gjesteblogger Gjestvang (alias Guro).  

Planen var å komme seg avgårde ganske tidlig på dagen, men det var jo fortsatt ting som måtte ordnes. Ingrid SM skulle kjøpe seg piano, Beni skulle på markedet og kjøpe fersk frukt – og jeg skulle laste ned musikk til store og små.

Så var vi endelig på vei. Jeg klarte knapt stå stille på vei ut av havna! Turen jeg har drømt om siden i sommer skulle starte! Vi hadde bestemt oss for at vi i hvert fall skulle starte mens det var lyst – og det klarte vi med knappest mulig margin! Vi forlot Las Palmas i skumringen, og kunne fort heise seilet og stoppe motoren. Vi var i gang!

Team Atlantic klar for avgang.

Beni hadde laget en fantastisk kjøttsuppe, men dessverre var det en synkende matlyst ombord. Innen en liten time var de fleste av oss blitt ganske ugne av den noe usystematiske sjøen. Det satt langt inne å innrømme at jeg heller ikke følte meg helt på topp. Jeg har jo tross alt bodd nesten sju år i båt og burde vel være vant med litt gynging! Slukøret krabbet jeg ned i køya mi uten å ha spist noe særlig, og gjorde det eneste jeg kunne gjøre – sove.

Noen timer senere våkner jeg og stikker hodet ut til en fantastisk stjernenatt, en gylden måne som ligger på ryggen over Gran Canaria og vi suser gjennom natten i sju knop! Det er visst ganske vanlig for Vilja å ha så høy fart, men det er ikke vanlig for meg! Jeg begynner å forstå at min egen båt er mer å regne som en traktor sammenlignet med denne her (vel og merke en pen traktor!) Har troa på at dette blir en skikkelig bra tur. Som om jeg noen gang har vært i tvil om det!

Men forte meg å sovne nå, før magen gjør helt opprør.

23.1 – Sjøsjuke

Første natta var Ingrid og Jon Petter så snille at de lot oss nykommere få sove hele natta. Å lære en ny båt i mørket er ikke så enkelt, særlig ikke med en noe distraherende sjøsjuke. Da jeg våknet i dag følte jeg meg heldigvis veldig pigg og tenkte at nå blir alt bra! Glupsk kastet jeg meg over frokosten og helte innpå to kopper kaffe. Ikke lurt. Jeg oppdaget fort etterpå at jeg burde sitte helt stille en stund…

Sjøsjukefortrengning på høyt nivå.

Utover dagen gikk det bedre for min del. Små porsjoner pluss et sjøsjukeplaster gjorde susen. Dessverre funket det ikke like bra for Ingrid B som tilbrakte nesten hele dagen i lugaren. Beni og Karen Marie plagdes også, men tross all uggenhet var stemningen ombord god! Vi var tross alt på vei til Kapp Verde, og selv om temperaturen ikke var like høy som undertegnede hadde solgt inn merket vi at temperaturen slettes meg ikke var så ille! Så lenge man hadde på seg ullundertøy, ullgenser og seildrakt. Pluss lue.

I kveld har jeg hatt min første nattevakt. Den enkleste i mine øyne, fra 20:00 til 24:00. Jon Petter sov for sikkerhets skyld i cockpit, og med en enorm stjernehimmel over oss og månen rett foran som lyste opp havet danset Vilja seg sørover i full fart gjennom natten.

23.1 – 8,9!

Vi begynner å finne en rytme ombord. Dagen starter med frokost og morgenmøte. Det hadde ikke skjedd noe spesielt i løpet av natten, så alt var nesten bare fryd og gammen og det tegnet til å bli en fin dag på havet. Karen Marie og Beni var i betraktelig bedre form, men Ingrid B var fortsatt sjøsjuk. Utover dagen blir den ellers så sprudlende Jon Petter litt stille (han fortalte i ettertid at han faktisk var i dårlig humør!). Panda`en, generatoren altså, som nesten ble friskmeldt i Las Palmas, er slettes meg ikke frisk og produserer ikke nok strøm. For å spare strøm slik at vi kan bruke autopiloten til natten tar vi hver vår tørn med håndstyring. Jeg var veldig spent! Jeg har aldri seila en så stor båt, dessuten var det ganske mye vind og høye bølger. Det ble en gigantisk opptur! Vilja og jeg fløy over bølgene og jeg satte min absolutte fartsrekord noensinne – 8,9 knop! Og det var ikke på surf!

 

24.1 – Vått!

Det har ikke regnet en dråpe på turen, men allikevel er alt rått. Det er høy luftfuktighet og om natten blir det dugg på alt. Mister Autopilot gjør en veldig god jobb, men som den maskinen han er klarer han ikke alltid å komme seg unna bølger som bryter rett ved båten. Dette fikk jeg personlig erfare under middagen. Plutselig smeller det i skroget og jeg får litervis med vann over meg. Og i maten. Heldigvis for putene hadde vi hatt regntrekk på de. Uheldigvis for meg samlet da alt vannet seg der jeg satt. Gjennomvåt. Og som alle som har ferdes på sjøen vet – saltvannsvåte klær blir aldri helt tørre… Heldigvis/dessverre var det flere som fikk buksevann i løpet av dagen, så vi plages alle av rått undertøy!

I dag hadde jeg første nattevakt alene. Jeg elsker nattevakter! Den enorme stjernehimmelen, den gyldne månen som nå har flyttet seg til rett over oss og glitringen i bølgene. Man føler seg så liten, men samtidig som en del av helheten. Det er her jeg hører til.

 

25.1 Klaverkonsert på havet

I dag tok Ingrid SM frem pianoet hun hadde fått på Las Palmas og begynte å ta opp igjen gamle kunster. Det var faktisk veldig hyggelig, om enn noe underlig, å sitte i cockpit og følge med på havet – med en live pianokonsert! Etter hvert fikk vi andre også prøve oss, og jeg må tilstå at det klødde i fingrene til en ganske rusten pianospillerske. Kanskje jeg må ønske meg et piano selv til bursdagen min, for det passer faktisk helt perfekt med et piano på en båt!



R.I.P Felleskjøpet-caps

Det er definer her! Hundrevis! Dere må komme! Det er Jon Petter som roper inn til oss. Vi forter oss ut og ganske riktig – det koker av delfiner rundt oss. Vi henger over rekka og studerer fascinert hvordan de leker seg i bølgene – og da skjer det. Seilercaps’en min flyr av hodet mitt og jeg rekker ikke fange den. Jon Petter, som tidligere har uttrykt lite entusiasme for dette hodeplagget, sier kontant at den gidder han ikke prøve å hente! Siden han mener at en Felleskjøpet-caps verken er spesielt fin eller hører til på en båt. Jeg derimot mener at er man seiler fra Toten er dette et helt perfekt hodeplagg!

(Jon Petter tilsto litt senere at han syntes det var dumt at jeg mistet den, for egentlig syntes han at den var ganske kul! Eller var det jeg som var kul som brukte denslags på havet? Han hadde faktisk vurdert et øyeblikk caps-over-bord-øvelse, men slo det fra seg.)

Så hvis noen tilfeldigvis skulle se en delfin med en Felleskjøpet-caps så vet dere hvor den kommer fra!

 

27.1 Bursdagsselskap!

I hele dag har Ingrid og Karen Marie styret innendørs, mens vi andre har passet på kursen, duppet litt og fortalt røverhistorier. Jeg tenkte ikke så mye over hva de drev med før vi plutselig ble invitert inn på bursdagsselskap! Det viste seg nemlig at den ene av dukkene til Karen Marie hadde bursdag nettopp i dag og de hadde laget kake, hengt opp girlandere og pyntet bordet. Heldigvis har jeg med meg et passelig fint skjørt så jeg fortet meg inn i lugaren min for å skifte. Da det var litt usikkert hvilket språk dukken snakket sang vi bursdagssang på både engelsk og norsk for sikkerhets skyld. Det ble en strålende fest. Dukken fikk nye hjemmelagde klær og vi ble alle høye på sukker! Dette er definitivt en bursdagsfest jeg vil huske!



I kveld legger jeg med tidlig, for jeg har byttet vakt med Ingrid SM og skal ha gullvakta i morgen!

28.1 LYKKE! I´m the king of today!

I dag hadde jeg fått gullvakta – fra 0400-0800. De som kjenner meg godt synes det kanskje er rart at jeg synes den tidlige morgenvakta er gull, men det er den vakta som får soloppgangen. Himmelen er stjerneklar og vinden er god, rundt 10 m/s nesten rett bakfra. Når solen begynner å lyse opp himmelen fjerner jeg et rev i seilet og begynner å forske litt på hvordan jeg kan få best mulig fart. Jeg elsker denne båten! Etter litt prøving og feiling fikk jeg jevn fart på rett under 7 knop! Dette er kanskje ikke så uvanlig for båter på denne størrelsen – men jeg har aldri seila så fort alene før og følte meg som en verdenshersker der jeg fløy over bølgene mens sola kom lenger og lenger opp på himmelen og jeg boblet nesten over av lykke! Rett før klokken seks kunne jeg skimte Kapp Verde i det fjerne og et par timer senere kunne vi ankre opp utenfor Mindelo.

Noe skjuler seg i skyene.
Ingrid B er i slaget igjen.
Ankerdram i Mindelo søndag morgen.
Jeg tilbød meg å passe båten mens de andre dro på land…

Jeg er så utrolig takknemlig for at Ingrid og Jon Petter lar meg få være med på denne turen og at jeg har en så fleksibel arbeidsgiver som tillater litt slingringsmonn! Og om få dager starter vi over Atlanterhavet! Kan knapt sitte stille!

Hilsen Guro