2.2 – No stress, it’s Cabo Verde
Det tar visst sin tid å komme seg av gårde fra Kapp Verde. Vi har latt oss påvirke av øygruppas motto; No stress, it’s Cabo Verde. Vi hadde egentlig bestemt oss for å dra i dag, men ting tok sin tid og vi fant ut at vi heller ville dra tidlig i morgen, slik at det er lyst når vi reiser.
Utpå kvelden dro plutselig Jon Petter på land, han hadde et ærend sa han. Vi andre forsto ikke helt, det vil si – Beni forsto, men latet som ingenting. En liten halvtime senere kom Jon Petter tilbake – med en kjempestor sjokoladekake! Han og Beni hadde funnet ut at det var både Valentines day og morsdag mens vi var ute på havet, så de hadde fått laget en kake med teksten: We love you, ladies! For å si det mildt, det ble tatt svært godt i mot av den kvinnelige delen av mannskapet.
Så gikk vi alle tidlig til køys, for i morgen SKAL vi dra!
3.2 – Den stor dagen!
Det var en rar stemning rundt frokostbordet. Nå ville vi av gårde! Vi lagde en liten video hvor vi gjettet på hvor lang tid det ville ta, og postet denne på Facebook før vi dro.
Vi utfordret også andre til å gjette på dette. I skrivende stund aner jeg ikke hvordan videoen ble mottatt, men vi håper på mange svar!
12:15 tok vi løs etter å ha fylt tanken med diesel, og med god hjelp av havstrømmen hadde vi fin fart forbi Santo Antão og rett vest! Vi kjente at nå kom varmen, det holdt faktisk med piratbukse og t-skjorte!
Det var ganske spesielt å se Kapp Verde forsvinne i det fjerne, og vi tenkte – hva i alle dager er det vi driver med?! Skal vi være ute på det store havet i opp mot tre uker i en bitteliten båt!?! (Altså, som tidligere nevnt synes jeg denne båten er stor, men i den store sammenheng er den bitteliten!)
Vi holder en veldig god fart og på de første 24 timene seiler vi rundt 170 nautiske mil! Om vi holder denne farten så er det jeg som ligger best an til å vinne den interne konkurransen…
Jeg går på min første nattevakt med stor andektighet. Den enorme stjernehimmelen. Det enorme havet. Så mye vann. Så liten båt. Og i 7 knops fart suser vi gjennom natten.
3.2 – Alle disse valg som må tas
Jeg sov lenge. Egentlig sover jeg lenge hver dag, det er ganske digg å slippe å forholde seg til vekkerklokken. Jeg har vakt 4 timer i døgnet, ellers kan jeg gjøre nesten som jeg vil. Og jeg liker å sove lenge. Karen Marie har lånt meg lugaren sin, og den har et lite vindu ut i cockpit. Som regel når jeg våkner sitter det noen der og småprater, og jeg ligger nedi lugaren min og lytter. Det er faktisk ganske koselig. Men om jeg somler altfor mye kommer Karen Marie og vekker meg. Så sitter vi der inne og småpludrer litt og tar noen avgjørende valg. Truse med Elsa og Anna? Eller Olaf? Hvilken kjole? En dag ble vi enige om å ha på oss like kjoler. Til Karen Maries skuffelse hadde jeg bare svarte truser, og ingen rosa slik som henne, og hennes truser passa jo ikke til meg. Beskjeden var tydelig – jeg måtte skaffe meg noen rosa truser!
4.2 Breakfast nap
Det er ganske utrolig hvor mye vi sover. Greit at vi har vakt til litt ulike tider av døgnet, men i praksis har vi bare fire timer i døgnet vi må gjøre noe! Allikevel sover og sover vi. Det er nok noe med den kontinuerlige gyngingen, og det faktum at kroppen egentlig jobber hele tiden med stabilisering. Men vi er altså en gjeng murmeldyr. Begrepet Breakfast nap ble tidlig innført. Man kan vel sove frokost når man kan sove middag? Og om man er trøtt og har anledning – hvorfor ikke? Breakfast nap’en kan tas der en føler for det. I cockpit, på gulvet eller de noe mer tradisjonelle valgene som sofa og køye.
I tillegg legger vi oss veldig tidlig. I skrivende øyeblikk er klokken 19:30 og det er bare jeg og Beni, som har vakt, som fortsatt er oppe. Og jeg skal legge meg nå. Jeg har tross alt vært våken i over 10 timer uten å ta en eneste blund!
5.2 Endelig bikini-føre!
Jeg våkner av at jeg hører Jon Petter si at i dag var det shorts-vær! Så jeg trekker på meg bikini og sommerskjørt og klatrer opp i cockpit. Det var helt klart bikini-føre. Jeg hadde vakt fra 12-16, og satt på bakerste benk og fulgte med på kursen, speidet litt etter andre båter, leste en bok og sola meg. Jeg tenkte at bedre enn dette kan jeg ikke ha det! Jeg burde nok også tenkt «jeg må ha på meg solkrem». Vinterblek norsk hud uten solkrem møter tropisk sol er lik kokt hummer.
I dag har vi også hatt vaskedag. Denne luksusskuta har nemlig dusj med varmt vann! Heldigvis er badet akkurat stort nok til at man får satt skikkelig sjøbein, for vi har fortsatt ganske store bølger og seiler med bare forseilet (vi har vinden nesten rett bakfra), så til tider ruller det ganske mye! Overraskende nok kom jeg meg fra denne seansen uten et eneste blåmerke! Karen Marie valgte å bade og trakk frem sitt sammenleggbare badekar. Vi fylte det med passe mye vann, og mens hun sitter der krenger plutselig båten så kraftig at nesten alt vannet renner ut! Karen Marie tok dette med fatning, det finnes jo mere vann i springen!
6.2 – Hvorfor flyr flygefisk?
Hver morgen kan vi plukke en 4-5 flygefisk på dekk. Flygefisker er rare skapninger. De har vinger, men er ikke særlig flinke til å fly. Ikke høyt i alle fall. I flokker farer de opp og ned av bølgedaler, omtrent en meter over vannoverflaten. Så hvorfor har de vinger når de ikke kan fly bedre? Kanskje for å kunne flykte raskere? Og så lurer jeg på hvordan de kommer seg opp på båten, den er jo ganske høy, og om de bare er aktive om natta – siden det ikke kommer noen om dagen?
I dag fant Jon Petter ut at han skulle finne ut om disse fiskene var no tess å spise. De er ganske små, maks 15 cm lange så vi måtte samle alle vi fant for å få nok kjøtt. Jeg lurte litt på hvordan han skulle tilberede de, da han forsvant ned i båten. Og så – vips hadde han laget flygefiskekaker! Og det var akkurat nok til en til hver, et upåklagelig lite mellommåltid – og vi kan fastslå at flygefisk er en ypperlig matfisk! Det tar bare litt tid å renske de….
7.2 – I dag så vi en båt!
Av alle pussige ting som skjer og ikke skjer her ute, så havnet vi på kollisjonskurs med Gregorius 5 i dag! Og det er ganske godt gjort med tanke på hvor stort dette havet er. Det ble stor ståhei ombord, og vi hang over rekka for å få et bekreftende blikk av dette mystiske flytende – vi er ikke alene! Jon Petter og Beni ropte de opp på vhf’en for å si hei og ønske god tur videre. Sånn som faller helt naturlig når man møter en vilt fremmet langt uti ødemarka!
(Til info: Mor, vi holdt ikke på å krasje med Gregorius 5 altså, vi endret kurs i god tid!)
Etterpå hadde vi vaffelfest. Siden vi holder på med noe så merkelig som å krysse et verdenshav i en liten båt, føltes det å spise vafler til middag som en helt normal ting å gjøre. På turen så langt har vi plukket opp diverse eksotiske varer som kunne passe på vafler, men noen ting står nok til Dovre faller – bringebærsyltetøy smaker mye bedre på vafler enn kaktus-syltetøy!
8.2 – Kuling og bikini
Som de nordboere vi er, og i allfall for meg som begynte med seiling i Finnmark, henger kuling og seiling gjerne sammen med ullgenser, vindjakke og lue. Definitivt ikke bikini. Det betyr derimot ikke at kuling og bikini ikke passer sammen! I dag fikk vi sjansen til å teste dette – og se bare hvor lykkelig Ingrid SM er! I 6-7 knops fart forseres bølgene og livet leker.
9.2 – Nattevakt
Jeg har tidligere nevnt at jeg elsker nattevakter. Jeg har vel også nevnt at jeg liker å sove lenge. Disse to tingene er i grunnen uforenelige. Den tyngste vakta er fra 00:00 til 04:00. Da Ingrid B kom og vekket meg fem på tolv hadde jeg sovet tre timer og var mest motivert for å dra tilbake til drømmeland. Men det kunne jeg jo ikke. Jeg drar, av gammel nattevakt-vane, på meg ullundertøy, fleecejakke, skjerf, seilebukse og -jakke. Jeg vurderer votter og lue, men kommer på at jeg er i tropene og der bruker man vel ikke denslags.
Jeg innser fort at jeg har tatt litt hardt i. Natta er like mild som en strålende sommerdag i Finnmark, og like mørk som svarteste mørketiden. Dette finner jeg egentlig ganske forvirrende – varmt og mørkt samtidig?!? Men det er det altså her. Så jeg skreller av meg noen lag med klær og legger meg på ryggen i cockpit og studerer den enorme kuppelen av stjerner over meg. Forsøker å finne igjen de stjernene jeg lærte meg på forrige nattevakt. Jeg studerer morilden som glitrer i kjølvannet vårt. Vinden blåser jevnt fra øst, farten er fin, eneste lydene jeg hører er fra bølgene – og jeg kommer på hvorfor jeg elsker nattevakter.
10.2 – I alle dager..!
Man skulle kanskje tro at når man har vært sammen med de samme folka på en såpass liten båt i så lang tid så har rutinene satt seg og det skjer ikke så mye overraskende. At det går jevnt og trutt slag i slag med vakter og måltider. I natt hadde jeg ikke nattevakt, men våkna allikevel fordi jeg måtte tisse. Så jeg sjangler meg ut av lugaren og må blunke noen ganger før jeg forstår hva det er jeg ser. Klokka er ca midt på natta og Beni og Jon Petter gjør yoga! Jeg går inn på toalettet og lurer på som jeg så riktig eller om jeg kanskje ikke var helt våken. Beni og Jon Petter gjør jo yoga hver kveld, men midt på natta??? Forsiktig åpner jeg døra igjen, og de er der fortsatt. God morgen! sier Jon Petter, selv sier jeg ingenting – jeg er helt målløs! Jeg kryper ned i lakenposen igjen og tenker at denne verdenen jeg plutselig har blitt en del av er litt merkelig, men aller mest fin.
11.2 Morsdag og ekspedisjon
Jeg satt alene på vakt i morres, da Jon Petter plutselig dukket opp med kaffe og en yoghurt spesial. Hva skyldes denne spesialbehandlingen? Undrer jeg. Jo, når det er morsdag så drypper det på klokkeren også! Forklarer han. Så mens jeg koser meg i cockpit med kaffe og frokost, får Ingrid SM oppvartning inne. Snart dukker den lille familien opp i cockpit og annonserer at de skal på ekspedisjon. De tar på seg redningsvester og seler og jobber seg frem mot fordekket. Beni er utnevnt til kaptein og via vhf’en får vi rapporter og instruksjoner. Vi skulle finne isbjørn. Første destinasjon var Afrika. Der var det ingen isbjørn, men derimot både løver og giraffer. Det hadde faktisk gjemt seg en giraff under styrbord fender! Så ble det konkludert med at isbjørnene antageligvis holder til et sted med is, så etter en tur via Sørpolen ender vi opp på Svalbard hvor vi finner isbjørner. På vei tilbake dukker det opp en blåhval langsmed båten. Det viser seg å være en veldig hyggelig blåhval, så vi får den ombord og Karen Marie mater den med små baby-flyvefisk.
Etter en vellykket utflukt slapper vi alle av i cockpit. Da oppdager kapteinen at vakthavende hadde levd seg helt inn i historien, men hadde glemt å rette opp kursen til slutt – med det resultat at vi seilet 18 nautiske mil rett sørover..!
Heldigvis er kapteinen av det tilgivende slaget, så med en god latter og god middag var vi i grunnen enige om at det hadde vært en strålende dag!
12.2 – Squalls
Forrige gang jeg seila over Atlanteren hadde vi daglige squalls, det vil si hissige, lokale lavtrykk med mye vind og regn. De går fra øst til vest, kommer fort og forsvinner fort. Vi har ikke hatt noen slike på denne turen og jeg har undret meg over dette. Men i kveld kom de. Som svære, feite larver kravler de over himmelen og skygger for stjernene.
I kveld holdt jeg på med to timers intervall-trening rett før midnatt. Vakta begynte med klar stjernehimmel før den plutselig ble køl-svart og himmelens sluser åpnet seg. En hær av squalls sto i kø østfra. Med vindhastigheter opp i mot 17 m/s og en dreining på 25 grader på retningen var det bare å henge med! Og så plutselig blir det helt stille. Seilet henger slapt som et lommetørkle og høljregnet går over til lett yr. Pause. 10 minutter senere er det på igjen! Som et sinna troll som herjer med vind og vann, før det blir helt stille igjen. Når det nærmer seg midnatt og Benis vakt titter stjernene frem igjen og det klarner opp. Gjennomvåt vrenger jeg av meg klærne, dagens intervall treningsøkt er over!
13.2 – Ny tidssone
Så langt har vi kjørt på med Kapp Verde-tid, noe som har ført til at sola går seinere opp og seinere ned. Ikke at det er så enormt problematisk, men noe forvirret blir vi hver gang vi ser på klokka og oppdager at den ikke er det vi tror den er. Så på dagens morgenmøte foreslo jeg å flytte klokka. Dette utløste en stor diskusjon om hvorvidt det ville endre noe. Hvor mye den skulle flyttes? Hvordan ble det med vakt-tidene? Ja, det er faktisk en god del som kan menes om denne saken! Beni mente at tid uansett bare var en state of mind, mens jeg mente at lyset påvirker døgnrytmen vår og at det dermed var mer fysisk enn psykisk.
Jeg tror kapteinen forsøkte å si noe, men er ikke helt sikker på om han kom til. Før han med høy og tydelig stemme sier: Nei, nå er det nok – vi går over til Tobago-tid med det samme!
14.2 – Happy Valentine!
Det er bare å fastslå med det samme – vi er på tur med verdens beste menn. Dagen før vi dro overrasket de med kake, og vi regnet med at det dekket både morsdag og Valentines dag – men den gang ei! Til frokost i dag dukket de opp med gaver! Vi fikk alle hvert vårt armbånd, i tillegg fikk Karen Marie og Ingrid SM matchende kjole og sjal. Vi fikk også en sjokolade og en hymne.
Vi damene hadde dessverre lite å by på som kunne matche dette, men Ingrid SM hadde i hvert fall bakt et hjerteformet maisbrød. Nå har kvelden kommet, og vi damene har kommet frem til at vi må reise kjærringa. Men hvordan?
15.2 – Travelt!
Bare tre dager igjen! TRE dager!
Vi har oppdaget at vi nærmer oss land, og dette stresser oss litt. Allerede?!? Jeg har fortsatt noen bøker jeg skulle ha lest, har bare fått svidd den ene skinka og har et «bilring-skille» jeg må få kvittet meg med! Karen Marie og jeg har ikke blitt enige om hvilken stjerne som er Sirius (hvordan argumentere med en 3-åring???). Jon Petter har masse han hadde tenkt å gjøre og Ingrid SM synes dagene er så fantastiske at hun egentlig ikke vil være fremme ennå! Det er jeg faktisk enig med henne i. Livet her ute er så deilig konkret og enkelt. Seile, spise, sove – og for min del lese. For det er ingen grunn til å bekymre seg for det uværet. Den regnværsbyga. Det kommer tidsnok. Inntil da er det lite vi får gjort annet enn å nyte dagen.
Men ikke alle har det sånn. Nede på dørken ligger Beni og forsøker å meditere seg til et helt annet sted (sannsynligvis fastland), og inni en av lugarene ligger Ingrid B. i en døs av kvalmestillende tabletter. Jeg synes jeg hører de stønne Enda tre dager! Vi vil på land nå med det samme!
16.2 Ekstremsport?
I dag tok Ingrid SM og jeg en tur til fordekket for å lese bok og sole oss. Vi småpratet litt og kom inn på hvorvidt det var ekstremsport det vi drev med. Verdenshavskryssing i liten balje. Kanskje litt ekstremt? Selv om denne turen, for vår del, bare har vært kos og fryd og gammen.
Men dette er det som er normalt i vår verden:
Hold deg alltid fast! Og hold helst fast på løsøre rundt deg. For eksempel ved matbordet. Før du vet ordet av det sitter du med maten i fanget. Flate middags-tallerkener føles som en ytterst vågal øvelse og uansett hva som skal drikkes er en litt tung og stødig kopp å anbefale.
Og apropos mat. Det krever en viss tålmodighet å få tilberedt dette. Alt sklir frem og tilbake, havner kanskje i vasken eller på gulvet og ovnen står ikke stille. Men den er faktisk det eneste ombord som er i vater..!
Sørg for at køya di har to myke vegger. Da kan du sove godt, uansett hvilken vei båten krenger. Det er også bra om køya ikke er altfor brei, slik at du kan klemme deg fast på et vis. Dette er ikke like lett for de som har noen de må dele seng med, men av og til vinner de single!
Toalett-situasjonen. Dette kan være en krevende øvelse når det er mye bevegelse i båten. Samtidig som man balanserer og klamrer seg fast til håndtaket ved vasken skal du altså tvinge musklene til å slappe av nok til å få gjort ditt fornødne. Om du i tillegg er sjøsjuk må du ta en kjapp avgjørelse på hvorvidt du skal spy eller tisse først. Dette har heldigvis jeg sluppet å forholde meg til på denne turen.
Slurving ved stuing av div stæsj i skuffer og skap er uhorvelig dumt. Det klirrer og dunker som et middels stort barneskolemusikk-korps som varmer opp. Stæsj som ikke er i skap eller skuffer lever gjerne sitt eget liv. Pass nøye på hvor du setter føttene! Det kan fort være en lego-mann eller i verste fall en løve akkurat der du hadde tenkt å sette ned foten.
Og kanskje det særeste: Sitte alene ute i en natt svartere enn du har trodd var mulig, regnet høljer ned og vinden er like stabil som en sprettball – og du føler deg lykkelig!
17.2 – Vemodig
Vi seiler så sakte vi kan, for turen er over når vi kommer til land (Odd Børresen).
Under et døgn igjen, og jeg føler meg ikke klar for å gå i land ennå. Jeg vil ha flere netter under den enorme stjernehimmelen. Jeg vil ha flere dager med uendelig horisont. Jeg vil ha flere timer med trimming av seil og fryde meg over 0,1 knops mere fart! Jeg vil ha flere måltider rundt bordet som aldri står stille. Jeg vil til og med ha flere squalls og regnskyll. Flere delfiner, flere flyvefisk, flere stjernediskusjoner med Karen Marie, flere gode samtaler med Ingrid SM, mer av Benis fantastiske mat, flere av Jon Petters gode klemmer og at Ingrid B skal slutte å være sjøsjuk!
Jeg vil være her ute hvor livet er enkelt, kjenne meg som en del av elementene og helheten.
18.2 – Land!
Siden jeg, dessverre, tippet nærmest på hvor lang tid vi kom til å bruke fikk jeg velge når jeg ville ha min siste vakt. Og det ble selvfølgelig soloppgang-vakten. Jeg kunne nok gått for den vakten som sannsynligvis ville se land først, men når jeg egentlig ikke ville komme frem ennå ønsket jeg å se den siste soloppgangen på åpent hav. Se hvordan stjernene gradvis forsvinner, regnskyene som farges rosa før de tvinges vekk. Soloppgang er fine greier.
Jeg tar en blund etter at vakta mi er over, og mens jeg ligger og småslumrer i lugaren min hører jeg de andre rope – der er land! Der er Tobago! Jeg tar imot nyheten med vaklende følelser. Selvfølgelig vil jeg komme frem, men allerede? Forrige gang brukte vi 24 dager, dette kan da ikke være over etter bare 15? Men joda, rett før mørket ankret vi opp utenfor King’s Bay på Tobago.
Men det har jo sine fordeler å være nær land også. For eksempel kan man bade! Dessverre (?) seilet vi for fort og bølgene var for store til at vi kunne bade ute på havet. Forrige gang jeg krysset Atlanteren badet vi nesten hver dag. Men da hadde vi snittfart på 4 knop og brukte 24 dager, så forholdene var noe annerledes…
Vannet er krystallklart, ekstremt salt og varmere enn de fleste innendørsbasseng. Termometeret vårt har gått i stykker, men Ingrid SM og jeg tipper det er minst 25 grader! Et sånt bad som er mer forfriskende enn avkjølende. Og veldig, veldig digg.
Disse var med:
KAREN MARIE – VERDENS TØFFESTE 3-ÅRING
Det er ingen tvil om at jeg har møtt verdens tøffeste 3-åring, nemlig Karen Marie. Hun er den mest sjøsterke av oss, lar seg ikke affisere av at det klirrer og bråker rundt henne, eller at lekene farer frem og tilbake på gulvet. Som en liten apekatt klatrer hun rundt og opp for å nå det hun vil. Ute bruker hun en egen sele og beveger seg uredd rundtomkring med den. Gjerne i kjole. For noe forfengelig er jentungen, så det blir ofte et par kjoleskift i løpet av dagen.
Jeg føler meg heldig som har fått bli kjent med denne lille, bestemte damen. Vi blir nok ikke enige om hvilken stjerne som er Sirius på denne turen (vil tilføye at selvfølgelig har jeg rett! Men visstnok heter den Arturus i hennes verden), men vi har blitt venner på så mange måter. Turen hadde ikke blitt den samme uten henne.
DE ALLER BESTE BÅTFOLKA
Tusen millioner takk, Ingrid og Jon Petter, for at jeg fikk bli med på denne turen. Jeg har våknet hver dag og følt meg heldig og lykkelig for å få være med dere på tur over Atlanteren. Takk for morgenkaffe på sengen, gode klemmer, lærdom, fine samtaler, latterkuler og stille stunder sammen. Denne reisen komme jeg aldri til å glemme. Dere er utrolig fine folk.
DEN SJØSJUKE KOKKEN
Beni var et nytt bekjentskap for meg, og en ganske fersk seiler. En veldig hyggelig, reflektert og underholdende ung fyr! Og glad i å lage mat. Og flink til å lage mat! Og sjøsjuk. Han kunne bruke timer på å lage mat til oss, før han selv hang over rekka og ikke orket spise selv. Eller tok en hvilepause på gulvet. Tusen takk, Beni, for alt ubehaget du gikk igjennom for å lage god mat til oss!
DEN MEST UTHOLDENDE
Turens definitivt uheldigste og mest utholdende person var Ingrid B. Hun ble rett og slett ikke kvitt sjøsjuken. Hun tilbrakte mye tid i lugaren, og vi hadde ofte vondt av henne – når hun lå i lugaren og bare forsøkte å sove seg til Karibien, mens vi hadde en så fin tur. Jeg er virkelig lei meg på dine vegne, Ingrid, jeg hadde unnet deg den samme fine opplevelsen jeg selv har hatt. Men det skal også sies – hun tok alle vaktene sine, til tross for 15 dagers kontinuerlig kvalme, uten å nykke. Det kaller jeg imponerende.
SY VILJA – FARTSFANTOMET
Jeg må også få skryte litt av båten. Hun danser seg over bølgene, i en fart jeg ikke har opplevd før. På Tobago fikk vi også et strekk vi kunne ha opp storseilet og krysse -og huhei for en fart! Over 10 knop! Og med alle seil på rull med elektriske vinsjer var det veldig enkelt å leke seg og prøve seg frem. Kan vi få henne til å gå bittelitt fortere? Jeg er veldig glad i min egen båt altså, men forstår hvorfor seilbåter har blitt noe modernisert siden 1985…
GURO – BÅTNABO OG GJESTEBLOGGER
Takk for at jeg fikk bli med, takk for at jeg fikk gjesteblogge og dele mine gleder med andre, takk for fine uker, takk for meg.
