På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park
Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.
Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.
Glimt av skattene vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.
Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.
Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.
En bønn til øvre makter over havoverflaten? Glimt av en kvinne – menneske eller havfrue? – som vi fant under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.Skulpturen ”The Lost Correspondent”, som ble gjenfunnet under havoverflaten i Molinere Underwater Sculpture Park.
Tjuvfiske på Grenada
Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.
Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!
Et spøkelsesskip?
Surfing til Carriacou
Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.
Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.
Sandy Island vest for Carriacou
Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!
Sandy Island er i grunn bare en sandbanke, der noen få busker og palmetrær har funnet rotfeste. Midt på øya er det en liten lagune, med friskt krystallklart vann. Det tar et kvarters tid å gå rundt øya, om en går i rusletempo.Gutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.Krystallklart vann og sandbunn. Vi lå ikke helt alene utenfor Sandy Island, men det kunne vi saktens tåle.
Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.
Det var flere enn oss som fant fram til Sandy Island for å kaste ankeret. Blant annet disse to ”småtassene”.
Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.
Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!
Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…Solnedgang over Sandy Island. Nydelig
Kveldsbesøk ombord
Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.
God Påske!
Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!
Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordøst at selv Karibienseilere har vinterhvit hud her og der…)
Reisen endrer de reisende. Og om å finne en plass og mening i seilersamfunnet.
En reise blir sjelden slik en ser for seg. Og en såpass lang reise som vår kan gjerne inndeles i mange kapitler med store variasjoner i innhold og stemning. Vi har seilt i 8 måneder nå, og kjenner at en forandring er i ferd med å skje innabords. Det kan nok tilskrives at vi gradvis går over i en hverdag der tidens rolle og leverytmen styres mer av elementene (været) og det som kommer til underveis, og i mindre grad er kunstig styrt og forhåndsprogrammert. Vi har et bevisst ønske om – og rom for – tilstedeværelse, og et mer ”hands on” og mindre fremmedgjort liv. Hverdagen er verdibasert rett og slett. Selvfølgelig går vi fremdeles oss stadig inn i gamle spor og tuller det til med for eksempel jag etter noe som ikke egentlig er jakten verdig, eller kanskje ikke engang fordrer jakt? Men like fullt – vi kjenner at noe er i endring. I denne endringsprosessen, så kan møtet med mennesker på veien som har gjenkjennbare eller annerledes og nye perspektiv gjøre sjelsettende inntrykk.
Prickley Bay vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Det er mange langturseilere i denne havna, og mange velger å ligger for anker her lenge. Da jeg la ut på langtur, så var det med en forventning om at lokalbefolkningen i landene dit jeg kom ville gjøre inntrykk. Få tanker og forventninger var forbundet med andre seilere vi skulle møte på vår vei. Derfor er jeg simpelthen tatt litt på senga – og desto mer fascinert og takknemlig – over ”seilersamfunnet” og menneskene vi blir kjent med i det.
Seilersamfunnet – med havet som vårt felles kontinent
Seilersamfunnet av langtids-/ langturseilere er et særeget, lite samfunn; vi er ikke ”vanlige” turister på et midlertidig avbrekk fra hverdagen på jakt etter komprimerte opplevelser. Ei heller er vi en integrert del av lokalbefolkningen dit vi kommer. Vi er en egen flokk av forskjellige typer trekkfugler fra alle verdens land, som tar hverdagen med oss og møtes der vi midlertidig finner hvile i et fremmed farvann. Det kan føles som at havet er vårt felles kontinent, og oss imellom er vi i en slags nøytral sone. Alle har vi fellesnevneren i det å ha tatt valget å leve med og på havet. Og alle har vi tatt et farvel med fysisk nærhet til venner og familie hjemme mens vi gjør det. Og som følge av det siste, så er vi desto mer åpne for å knytte vennskapsbånd med menneskene vi møter på vår vei og danne små, temporære og bokstavelig talt bevegelige samfunn.
Mennesker vi møtte i Prickley Bay – et inntrykk som sitter i hjerte og sinn
Det er vanskelig å si om det var Prickley Bay som hadde ekstra høy konsentrasjon av interessante, reflekterte og delende mennesker, eller om vi var ekstra mottakelige og åpne da vi var der. Resultatet ble uansett det samme; hver dag stod vi opp uten forventninger til noe særskilt, og hver kveld la vi oss fylt opp av inntrykk og fascinasjon over ett eller flere mennesker vi hadde møtt i løpet av dagen.
Noen av disse menneskene tilbragte vi mange, lange stunder med. Mens andre gjorde uutslettelig inntrykk bare i løpet av noen få minutter. Noen sitter jeg i ettertid og leser livsbiografien til og håper å møte igjen et sted her ute på det blå kontinentet…
Mange kunne nevnes, men vi tror mye kan sies med disse få utvalgte.
Paret Ingrid og Roman som seiler båten Quest.
Ingrid og Roman på vei til byn, etter å ha stukket innom for en prat over ripa.
Møtet med disse rommet mye, og både paret og båten (ja, faktisk!) deres gjør inntrykk. Ingrid er fra den Dominikanske Republikk og Roman er fra Sveits. Sammen har de seilt rundt og rundtomkring jorda i 28 år. Roman er stor og kraftig, med en stoisk ro og utpreget fortellerglede. Når han forteller en historie, så gir han lytteren tid til å kjenne etter… Ingrid er en gnistrende og hjertevarm dame. Hun har en egen evne til å prate med Karen Marie som om de to var jevnaldrende tenåringer. Det sier seg selv at vi ble sjarmert av ei dame som inviterer en sandete treåring opp i sengen sin, danderer divaseng med masse hodeputer til henne, setter på en kul film og serverer den unge damen krydderkake og cola med isbiter i sengen!
S/V Quest. (foto: yachtpale.com)
Og så var det hjemmet deres, Quest: Det er en nydelig 58 fots seilbåt, custom made og det har åpenbart ikke vært spart på noe. Men båten har en mørk historie, som antagelig best kan leses på diverse nettsider. Se for eksempel: https://www.nytimes.com/2011/02/23/world/africa/23pirates.html . Eventuelt boken ”Voyage into hell (…)” av Steven Siguaw. Overskriften om historien før Roman og Ingrid kjøpte henne er at denne seilbåten var åsted for et av moderne tids mest tragiske piratangrep på en privat seilbåt. I alt 6 mennesker døde, hvorav alle de fire i båtens mannskap. Roman og Ingrid kjøpte båten for to år siden, etter at den hadde stått på land og forfalt i mange år. De har et bevisst forhold til hele båtens historie og en filosofi om at den beste måten å hedre båtens tidligere eieres minne er å sette deres drømmebåt tilbake i sin opprinnelige stand og seile den. Å restaurere denne båten innebærer blant annet å få reparert skadene etter omlag 150 kulehull… Hele historien vekker tanker. Og det gir en litt rar følelse å sitte i cockpiten med en kopp kaffe, og vite at her ble fire uskyldige seilere slaktet ned for noen år siden.
”Kvinnen i robåt” – vi husket ikke navnet hennes, men mennesket satte sitt avtrykk i sinnet vårt. Det var årene – både de hun hadde levd og de hun holdt i hendene, som gjorde at vi merket oss henne der hun kom roende fra kaia når vi var på vei inn. Og den korte hilsningen over ripa ble til et kvarters prat der vi satt i hver vår dingy og duppet. Hun er 76 år gammel, mannen 80. og sammen har de seilt i over 20 år. Mannen hennes fikk diagnosen Alzheimer i januar, og nå er hun i nådeløst tempo i ferd med å miste ham. En behøver ikke detaljene fra beskrivelsen hun ga av deres hverdag for å skjønne at det er tøft. Å bo i båt oppi det hele kan utenfra virke tungvint i en slik situasjon. Men på spørsmålet jeg stilte henne hvorvidt hun hadde betenkeligheter med å bo i båt så satte hun blikket umiddelbart fast i mitt og sa kontant: «What do you mean? I’m a sailor, honey!» Det føltes som om jeg hadde stilt spørsmål ved hennes identitet.
Styrke og integritet. Folk som er faste i fisken. Sånt sitter!
Anekdote:Jeg hadde epostadressen til denne damen, og sendte henne et hei for å takke for møtet, og be om tillatelse til å publisere bildet av henne på nettsiden. Her er svaret jeg fikk:
«Dear Ingrid:
Since we last met, I am sorry to inform you that my husband has passed away on April 5, 2018.
I do not mind the picture being shown. Keep your enthusiasm and love of adventure and live each day with happiness.
Your Friend
Mary Ann on Mighty Sparrow»
Så dermed, enda en gang – vårt andre kontaktpunkt tok et godt tak i hjertet mitt, slik det hadde gjort første gang også. Og ja, denne seileren – som altså heter Mary Ann og bor på Mighty Sparrow – er jeg så heldig å kunne kalle min venn.
Familien Carey fra Adelaide, Australia. (Foto: https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam/photos)
Familien på 5 fra Australia om bord på Roam. Seilerfamilie med barn på langtur, akkurat som oss. Erin, Dave og gutta deres hadde nettopp begynt på sin 2 årige seileekspedisjon, og kjøpt båten i Grenada. Ideen om å seile hadde de fått ved å se en dokumentar på Youtube om ei jente som seilte jorda rundt alene (”Maidentrip”, av Laura Dekker). Og så hadde de kikket masse mer på youtube, og lært seg å seile rundt hjemtraktene. Huset var leid ut og det meste av ting og tang solgt i ”garasjesalg”. De har 3 gutter i alderen 4–9 år.
Vi møtte dem midt i forventningsfryd iblandet frustrasjonen over uforutsett tids- og pengebruk til diverse tekniske feil og litt oppstartsusikkerhet i hjemmeundervisningen for de to største barna. Selv om deres historie er en annen enn vår, så kjente vi oss igjen i noe av prosessen og tankene de gjorde seg i begynnelsen av en lang reise. Trivelig å utveksle erfaringer, og supertrivelig å ha flere barn om bord. (Vi kommer til å følge dem på https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam)
Julie Winge og familien hennes. Vi hadde vært i prat med familien; foreldre med to tenåringsbarn på den norske båten som lå for anker like bortom oss. Så møtte vi på moren på internettkafeen i marinaen, og slo av en prat. Julie skilte seg ut, ved å være direkte, litt sånn ”cut the crap”. Et eksempel; i omtalen av skolegang, så sa hun rått og brutalt om seg selv at ”Jeg viste finger’n til hele skolesystemet da jeg var 14, jeg.” (litt fritt sitert, men tror det var omtrent sånn). Alltid når jeg hører folk være så ærlig og usminket, så kjenner jeg en befriende følelse av en hemmende mur som faller inne i meg. Det er så himla greit når folk ikke prøver å fremstå som om de alltid gjør alt riktig!
I alle fall – praten var god, og kunne sluttet der. Julie gikk. Men hun kom tilbake – med en bok i hånden. Nettopp den boken du ser coveret på her. Hun sa at hun hadde noen eksemplarer til overs, og måtte bli kvitt litt ”dau-last” på båten sin. Så dermed fikk vi hennes story, i skriftlig versjon. Hennes handling der og da gjorde inntrykk i seg selv. Og tittelen på boka er så hudløs som den kan bli. Inntrykket av dette møtet har satt seg fast som noe som ”makes a difference” på turen. Den våkne dama og mammaen vi møtte på marinaen i Prickley Bay var til å bli interessert og glad av og i! Og nå leser jeg altså historien hennes. Vanligvis leser jeg sjelden denne typen bøker, men må bare innrømme at jeg nå er midtveis og hekta, og har trøbbel med å legge den fra meg. Forfatteren beskriver livet så direkte og rått at hun tar oss liksom med på livet, valgene og utforbakken. Anbefalt og fengslende lesning!
Så ja, det var noe som skjedde i Prickley Bay. Valget om å snart vende nesen hjemover og legge «havets kontinent» og dets folk bak seg føles plutselig ikke bare riktig eller så åpenbar…
Vi seilte nattseilas til Grenada. 90 nautiske mil ble tilbakelagt med lite vind over nesten flatt hav. Fartsrekord ville det uansett ikke bli, så da kunne vi like gjerne ta inn seilene og legge et par unge ”dregger” på slep; det ble morgenbad der ute på det Karibiske hav.
Våre to unge drenger – eller for anledning dregger – på slep. Eldste dreng stupte også uti, bare for å ha det sagt.
Grenada – så ulik Tobago, og fin på sin egen måte
Allerede før vi gikk i land i Grenada forstod vi at her hadde vi kommet til et ganske annerledes land enn det vi kom fra. Det skulle vise seg at bukta der vi kastet anker; Prickley Bay, er et av de mest velstående områdene på øya. De husene vi så omkranse bukta hadde et ”vestlig” moderne preg og var av en frisert standard som vi ikke hadde sett noe i nærheten av på Tobago.
Standarden på denne sydvestspissen av øya er også preget av «midlertidig fastboende» i form av utenlandske studenter. St. George’s University tilbyr nemlig et internasjonalt studieprogram innen medisin. Hvert år begynner et hundretalls studenter fra USA sitt medisinstudie her. Men det kreves mer enn vett i skallen for å ta medisinstudiet i Grenada. Vi fikk vite at prislappen for å studere til ferdig lege her på Grenada er 450 000 USD, det vil si mer enn 3,5 millioner kroner! (Nb. Vi har ikke kontrollert selv om studieavgiften vi fikk vite muntlig er korrekt, så det er en potensiell feilkilde her.) Det er med andre ord mange mennesker med kjøpekraft her, og det gir seg utslag i sortimentet på butikkene i nærområdene. For vår del bidro det til å amerikanisere pantryet (spiskammerset) en liten stund. For Vilja har jo selv en norskamerikaner om bord (Ingrid). Både hun og Petter (som er litt ”miljøskadet” fra oppveksten) ble mer enn litt opprømt over å finne grape jelly og spray cheese i butikkhyllene, og gikk litt bananas på mathandel. Hehe, både mor & bror er fornøyde med å se at Karen Marie nå digger peanut butter & jelly sandwich, og at vi dermed har sørget for nevnte miljøskading av vår utvidede yngste generasjon. 😉
Men Grenada kan by på så innmari mye annet og mer autentisk enn fiff. Landet har en fantastisk fin natur, en dramatisk historie og en lokalbefolkning som på alle vis er imøtekommende og gjestfrie. Selv om vi savnet det Tobago hadde av mer røffere og layback egenart, så beholdt vi våre senkede skuldre også her.
Bukten der vi selv ligger til kai, Prickley Bay, har en kobling til de dramatiske dagene i 1983 (se faktaboksen over). Nærmere bestemt til universitetet med alle de amerikanske medisinstudentene. Skru tiden tilbake til slutten på 70-tallet og tidlig 80-tallet: Amerikanerne hadde lenge fulgt med stigende uro og misbilligelse den lille øya Grenadas blomstrende sosialisme og båndene som de knyttet til andre stater som amerikanerne selv ikke akkurat var på godfot med, som for eksempel Cuba og Sovjetunionen. En kan vel hevde at de ventet på en anledning til å sette en stopper for dette obsternasige lille øyriket som var under påvirkning av det de utvilsomt mente var ”dårlige venner”. Da urolighetene braket løs i 1983, så brukte President Reagan nettopp evakuering av de 650 amerikanske medisinstudentene i Grenada som begrunnelse for å invadere landet, slippe bomber og sende inn tusenvis av soldater i løpet av noen ødeleggende uker i 1983. Etter å ha herjet i noen uker, så trakk de seg ut igjen, og etterlot til andre å rydde opp etter seg. Men en kan vel si at misjonen var oppnådd; Sosialistisk styre ble felt, og det ble satt en effektiv stopper på Grenadas flørt og vennskapsbygging med ”dårlig selskap”.
Sightseeing i hovedstaden St George’s
Young Street – ikke ”en nydelig handlegate”, men med mange små overraskende gullkorn bakenfor dørene. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men blåst av noen bane over byens angivelige billeskjønnhet ble vi ikke. Likevel – at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi koset oss med å tusle rundt i kryddermarkedet og den gamle handlegata der vi tok turen innom særegne, små butikker, en miniatyr sjokoladefabrikk og -museum og ikke minst Grenadas nasjonalmuseum.
Vilja vår fremstår (heldigvis) som en liten modellbåt i forhold til disse. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Det er en bakkete by, med gamle festningsruiner på ”enhver bakketopp”. I havnens indre basseng ligger de små og fargerike lokale båtene, og utgjør en sterk kontrast til de mange store superyachtene som ligger til kai like bortenfor. Det mangler ikke på vitnesbyrd om fremmede ”gjester” som tar seg til rette både i presens og preteritum.
Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men må innrømme vi ikke ble blåst av noen bane over byens angivelige billedskjønnhet. Men at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi trivdes, og synes absolutt at byen er verdt et besøk.En av høydarene på byturen var Grenada Chocolate Company. Her lærte vi om sjokoladeproduksjon hele veien fra kakaobønner fram til nydelige sjokoladefristelser. Alt samlet i et lite lokale. Til å trives i.Nivået på vår viten om sjokolade fikk seg et aldri så lite kunnskapsløft! Vi tar dere med på ”oppturen” mot sjoko-nirvana.Til venstre: Fort George ligger delvis i ruiner, og minner om amerikanernes bombing av fortet i 1983. Øverst til høyre: St. Andrew’s Presbyterian Kirk – uten tak og kirkerom etter orkanen Ivan’s herjinger. Nederst til venstre: Et av flere bygg i byen uten tak. Vanskelig å vite om det er menneskers eller naturens krefter som har vært ødeleggende?En minneplakett, en klar beskjed i graffiti og en murvegg pepret med kulehull på Fort George vitner om dramaet som utspant seg her. Mot denne veggen på Fort George ble statsminister Maurice Bishop og hans kjæreste, samt syv andre regjeringsmedlemmer henrettet uten rettergang under et opprør i 1983. Ordren ble sannsynligvis gitt av egne partikolleger, selv om det aldri ble avklart eksakt hvem. Den karismatiske – og av folket avholdte – Bishop skal ettersigende ha sagt da han ble bedt om å snu seg med ansiktet mot veggen for å skytes; ”I wish to face front”, for å se sine drapsmenn i øynene. Liket til Bishop ble aldri funnet. (Se mer om det som skjedde i faktaboksen om Grenadas historie, tidligere i denne flaskeposten.)Med lys i siktet – Utsyn fra inne i bunkersen ved Fort George. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Teknisk stopp i Grenada
Storseildraget røk underveis til Grenada, og måtte repareres mens vi lå i havn. Aldri så galt at det ikke var godt for noe: Vi fikk tatt en sjekk og forsterking av hele storseilet. Og så fikk Petter lufta seg litt.
Petter tok lufteturen opp i masta for å hente ned storseildraget. Selv denne fyren, som trives mer enn snittet godt i høyden, gjorde seg et par alvorstanker på hvordan det ville føles å måtte ta manøveren i vind og grov sjø. Alt i alt er vi takknemlige for å ha fått ordnet på seil og drag inne i rolige Prickley Bay.
Exploring the interior
Beniboy, som vi kaller ham når han er i sitt Ess J, realiserte tanken om å dra på ”wildcamping” (som han selv kalte det). Det vil si utforske regnskogen og overnatte under åpen himmel. Ikke så lite modig, synes jeg (les: Ingrid), ved tanken på at regnskogen er et ganske så fremmed habitat for oss fjellfolk fra Norge og de sveitsiske Alper! Mine bekymringer er jo da primært det ukjente levende liv som lever der inne. Grenada har ettersigende ingen farlige rovdyr eller giftige slanger eller edderkopper, men noen giftige tusenben og kvelerslanger kan visstnok forvolde en del ubehageligheter. Om det regner (som det jo gjerne gjør iblant i en regnskog), og du har lagt deg under feil type tre, så kan du risikere å våkne opp med blemmer og stygt utslett på grunn av at blad og grener er så giftige. For ikke å snakke om den giftige røyk den samme typen tre forvolder hvis du tenner opp bål med den. Og så var det myggen da – hvordan er den der inne? Ja, i det hele tatt; En må bryte noen barrierer for å gjøre det Beni gjorde. Og det gjorde han – hvilket er tøft og inspirerende!
Beni ”wildcampet” i Grenadas regnskog. Han hadde det visst RÅBRA! Vanligvis tar han knapt bilder, men denne gangen tok han faktisk noen ganske få til ære for bloggen vår, som vi her får lov til å dele.
Turen gikk i området mellom Mount Carmel og Mount St. Margaret (som 7 Sisters Waterfall renner ned fra). Gjennom den tetteste skogen fulgte han elveleiene. (Beni fikk vite i ettertid av lokalbefolkningen at i elvene kan det være slanger – ugiftige, men dog…) Av livsvisdom fra turen oppsummerte han følgende: ”Going new ways takes longer, but you get a deeper experience than if you just follow somebody elses path.” På sin ferd langs elva kom Beni i snakk med kvinner som vasket klær i elven og menn som la ut palmeblad og nett for å fange småkreps i den. Han observerte også forsøplingen av elven. Men for det meste nøt han vakker og vill natur alene. Han hadde maten medbragt, og til snacks plukket han bananer, kokosnøtter og kakaobønner.
Med seg hadde han satelittelefonen vår. Så om dere som følger oss på kartet lurer på om Vilja har begitt seg inn i landet, så har dere forklaringen her.
Vandring i regnskogen og fossefallhopping
Utsikt over frodige Grenada. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Beni dro ”wildcamping” på lørdag, mens vi tok en dagstur inn i landet på søndag. Det er mye å velge i om en vil utforske Grenada. Av menneskeskapte ting verdt å oppleve er krydderplantasjer, kakaoplantasje med sjokoladefabrikk, gamle ”Estates” og slavekvarter fra kolonitiden, romdestilleri, vedens første undervanns skulpturpark, bare for å nevne noen. Videre er det et mangfold av naturlige underverk, både under vann med rike korallrev for dykking og snorkling, og på land i øyas vakre, frodige natur med fjell og mange flotte fossefall.
Når en reiser så lenge som vi gjør, så må en prioritere hva en har aller mest lyst til, både av hensyn til budsjett, tid og metningspunktet for inntrykk. Vårt valg på Grenada var å få oss en dagstur inn i landet og opp i høyden. Med mål om å nå inn til fossefallene ”De syv søstre”, fikk vi både sett oss litt rundt på kjøreturen dit, og deretter en fin vandretur i frodig terreng. Og sannelig fikk vi oss en overraskelse underveis, der Benis sti tilfeldigvis krysset vår inne ved fossefallet! Dermed fikk vi en felles turopplevelse, og gutta fikk seg et delt adrenalinkick med hopping ned fem av de syv fossefallene. Senere på dagen fikk vi oss alle – gjennom Petters viderverdigheter – en lærepenge som vi heldigvis slapp å betale for med annet enn 60 kroner… (mer om det etter hvert).
Mange små kompiser å hilse på langs stien. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Stien inn til fossefallene The 7 Sisters. Betegnelsen ”frodig” må måles på en utvidet skala. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Innimellom her gjemmer det seg også et bevegelig, lite vesen. Kan du se den? (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Se hvem vi fant! Beni dukket opp fra intet da vi kom fram til Seven Sisters. Så dermed var teamet samlet, og gutta boys klatret opp til toppen av de syv fossefallene, for deretter å fossefallhoppe ned igjen.
Petter og Beni og ”en fossende søster” i fritt fall!
Annandale Waterfalls og lærepenge på billigsalg – takk og pris!
Gutta ble hekta på fossefallhopping etter moroa ned De 7 søstrene. Og allerede på hjemturen dukket det opp en ny mulighet da vi passerte Annandale Waterfalls. På parkeringsplassen ble vi møtt av en ivrig fyr som het John, men som insisterte på å bli kalt Mr. Supersplash. Hans konsept var å ta seg betalt 30 kroner for å hoppe fra toppen av fossen, et fossefall på 12 meter. Vi hadde imidlertid ”et enda bedre forslag”: Vi kunne betale 60 kroner hvis han tok med seg Petter opp til toppen og lot ham hoppe. Mr. Supersplash nølte litt først, men så lot han seg overbevise og sa ja med et glis. Jon Petter var skeptisk og Ingrid nervøs da de to gikk av sted mot toppen. Det så kjempehøyt ut!
Mr. Supersplash pekte ut hvor riktig og eneste landingspunkt i bassenget nedenfor var, og så hoppet han. Vi som så på stusset litt over hvorfor han hadde foroverlente ben og ikke inntok ”blyanten”? Så hoppet Petter, i perfekt blyantpositur…
Det var en lettere sjokkert Petter som like etterpå reiste seg opp i bassenget nedenfor – med vann kun opp til brystkassa! Føttene hadde slått bæng ned i bånn etter 12 meters fall i ”blyant-positur” med kun 1,5 meters vanndybde demping. Det viste seg at Mr. Supersplash hadde fortalt om steiner som måtte unngås til høyre og venstre i bassenget, men ikke sagt noe om at det tilsynelatende store bassenget kun var en sølepytt! Herregud, det kunne gått så ufattelig ille. Men det gikk bra, og Petter kom fra det med kun litt vondt i et kne og en ankel. Vi er rett og slett ydmyke og veldig takknemlige for å ha fått en lærepenge vi slapp å betale for. Eller rettere sagt – Mamma Ingrid punget vel ut med de 60 kronene da… Lærdommen får være at en ALLTID må undersøke bunnforholdene selv når en gjør et slikt hopp, eller i hvert fall ikke overlate vurderingen til andre folk med mindre man stoler på deres vurderingsevne 100 prosent.
Mr. Supersplash og vi. På bildet er vi i en lettere tilstand av himmelfallenhet og lykke over å ha sluppet fra det med et tross alt vel gjennomført 12-meters hopp og litt bedre vett banket inn i skallen på oss alle til framtidige utsvevelser.
Avslutningsvis – et mer overfladisk symptom på endringene som er i gjære
Vi kan rapportere om at vi omsider begynner å legge noen norske tradisjoner midlertidig på hylla, som for eksempel brunost og kaviar på brødskiva. Nå er vi HER og får heller finne ut hva de spiser i Karibien. Brunost egner seg dessuten særs dårlig til lange frokoster i 30 varmegrader…
Farvel til brunost. Vi er foreløpig usikre på hva som inntar tilsvarende markedsposisjon på frokostbordet.
Før vi seiler videre…
Vi ble liggende for anker i Prickley Bay i en uke. Det kapittelet vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Mer om dette i neste flaskepost…
”Kvinnen i robåt” – vi husket ikke navnet hennes, men mennesket satte sitt avtrykk i sinnet vårt. Det var årene – både de hun hadde levd og de hun holdt i hendene, som gjorde at vi merket oss henne der hun kom roende fra kaia når vi var på vei inn. Og den korte hilsningen over ripa ble til et kvarters prat der vi satt i hver vår dingy og duppet. Hun er 76 år gammel, mannen 80. og sammen har de seilt i over 20 år. Mannen hennes fikk diagnosen Alzheimer i januar, og nå er hun i nådeløst tempo i ferd med å miste ham. En behøver ikke detaljene fra beskrivelsen hun ga av deres hverdag for å skjønne at det er tøft. Å bo i båt oppi det hele kan utenfra virke tungvint i en slik situasjon. Men på spørsmålet jeg stilte henne hvorvidt hun hadde betenkeligheter med å bo i båt så satte hun blikket umiddelbart fast i mitt og sa kontant: «What do you mean? I’m a sailor, honey!» Det føltes som om jeg hadde stilt spørsmål ved hennes identitet.
I alle fall – praten var god, og kunne sluttet der. Julie gikk. Men hun kom tilbake – med en bok i hånden. Nettopp den boken du ser coveret på her. Hun sa at hun hadde noen eksemplarer til overs, og måtte bli kvitt litt ”dau-last” på båten sin. Så dermed fikk vi hennes story, i skriftlig versjon. Hennes handling der og da gjorde inntrykk i seg selv. Og tittelen på boka er så hudløs som den kan bli. Inntrykket av dette møtet har satt seg fast som noe som ”makes a difference” på turen. Den våkne dama og mammaen vi møtte på marinaen i Prickley Bay var til å bli interessert og glad av og i! Og nå leser jeg altså historien hennes. Vanligvis leser jeg sjelden denne typen bøker, men må bare innrømme at jeg nå er midtveis og hekta, og har trøbbel med å legge den fra meg. Forfatteren beskriver livet så direkte og rått at hun tar oss liksom med på livet, valgene og utforbakken. Anbefalt og fengslende lesning!
