Måned: juli 2018

Dominica ble totalt ødelagt av orkanen Maria den 18. september, 2018. Maria var en såkalt ”Kategori 5” orkan, den tiende kraftigste orkanen som er målt og registrert i Atlanteren noensinne, med vindstyrke oppe i ufattelige 280 km/h! I løpet av noen få timer raserte hun vegetasjon, bygg og infrastruktur på hele øya. 65 mennesker mistet livet, og utallig flere stod igjen uten hjem eller næringsgrunnlag. Mer om orkanen kan leses for eksempel her:

https://www.theguardian.com/global-development/gallery/2017/sep/30/hurricane-maria-the-slow-road-to-rebuilding-stricken-dominica-in-pictures

Da vi ankom den 2. mai i 2018, nær 8 måneder etter, er øya fremdeles under oppbygging. Og jobben er langt fra ferdig. Noen advarte oss mot å dra dit. Men de seilerne vi hadde møtt som selv hadde besøkt øya fortalte om et folk som er preget av tragedien, men som med ukuelig vilje bygger opp øya si stein for stein. Og nettopp nå trenger og verdsetter desto mer at turister returnerer til øya deres. Vi har et sterkt ønske om å dra dit, og prioriterer det høyt. Vi rakk det akkurat; med 2 netter til havn i Portsmouth fikk vi kun et lite innblikk, men så mye mer enn ingenting.

I likhet med Walliabou Bay på St. Vincent, så har innbyggerne i Portsmouth etablert en såkalt ”association”, som består av en gruppe håndplukkede og godkjente ”ambassadører” for havna. De kommer oss i møte i småbåt når vi kommer seilende inn i bukta, og sørger for å tildele oss buoye. De gir oss dessuten all informasjon vi behøver for å føle oss godt ivaretatt og få mest mulig ut av oppholdet.   Vi ble tatt imot av Antony, som vi tidligere hadde hørt mye bra om fra Tricia og Steve Frary da vi møtte dem i Martinique. Det gode ryktet viste seg å være vel fortjent; Antony var en hyggelig og pålitelig fyr som bidro til at tanken på å føle seg utrygg virket fjern mens vi var i Portsmouth.

Elvetur opp Indian River

Vi hyret Antony til å allerede samme dag ta oss med på elvetur opp The Indian River med båten sin. Ekstra trivelig for store og små at han tok med seg sønnen sin.

Heldags guidet tur rundt omkring på Dominica – sjokoladefabrikk, røde fjell og bading i fossefall

Neste dag hadde vi leid en guide/drosjesjåfør for en heldags omvisning på den nordlige halvdelen av Dominica. Dette var vår eneste heldag her på Dominica, så vi innså at vi ikke kunne få med oss ”alt”. Det var verdt å finne enkle løsninger for å få med seg mest mulig, så da løste vi det på denne måten.

Marias herjinger

Orkanen Marias herjinger er tydelige OVERALT. Trær er ribbet eller blåst over ende. Hus mangler tak, og bølgeblikkplater ligger strødd. På flere bygg har hele ”mønet” blåst av og etterlater et reelt inntrykk av et ”halshogd” hus der hodet (les: taket) ligger malplassert ved siden av bygningskroppen sin. Ødelagt byggemateriale ligger stablet i dunger overalt. Det er rett og slett en tragedie å se, selv 8 måneder etter at den var et faktum. Fremdeles finnes det områder som mangler elektrisitet. I Portsmouth fikk de tilbake internett for 3 uker siden, det vil si de var ”avskåret” fra vanlig, effektiv utveksling av informasjon med omverden i 7 måneder . Og Portsmouth er en by…

Vi stiller oss spørsmålet ”Hvordan greier folk å motivere seg til å satse på nytt, når de vet at det er en reell sjanse for at en ny orkan ødelegger alt igjen neste år?” Det MÅ jo gjøre noe elementært med mentaliteten til folk, er noe som synes åpenbart for oss nordboere som kommer fra ”hamstringslandet” Norge.

På spørsmålet om folkets samhold svarer sjåføren vår at etter orkanen reagerte folk på ulike måter. I følge ham har et sted mellom 15-25 tusen innbyggere flyttet fra Dominica i ettertid. Blant de som har blitt værende for å gjenoppbygge landet sitt har samholdet vært sterkt. På mitt spørsmål om hvorvidt de som har emigrert kommer til å flytte tilbake, så er svaret fra vår sjåfør hardt og kontant: ”I hope not”. Han mener at folk ikke har noe i Dominica å gjøre dersom de bare er der i gode dager, men svikter i harde tider… Utsagnet er nådeløst, ærlig og forståelig.

CHOCOLATE!

Dominica har én sjokoladefabrikk: Pointe Baptiste Estate Chocolate Factory. Eieren følger hele prosessen fra dyrking og høsting av kakaobønner til ferdig produsert mørk sjokolade med et vidt spekter av ulike smaksvarianter. Vi ble noen gode smaksopplevelser og kalorier rikere!

De røde klippene

Neste stopp var de røde klippene ved Point Baptiste. Klippene er formet av hardt sammenpresset rød sand og leire. Den lokale ”park ranger’en” – som hadde utseende og fremtoning som en yogi – tok oss med til ”sin” meditasjonshule. Denne lille labyrinten av huler og irrganger er visstnok en mix av naturlig og menneskeskapt. Fremtoning og klang er mystisk og vakker på sitt eiendommelige vis.

Ingrid i fysisk søvne – og gutta i mental koma (ref. Ingrid)– gjennom Kalinagoindanenernes reservat…

Dominica er den eneste øya i denne delen av Karibien (Antillene) der det fremdeles finnes karib-indianere, som var folkeslaget som bebodde de Karibiske øyene da Europeerne ”oppdaget” Amerika. Europeerne tok ikke like hardt opp kampen her, ettersom den fjelldekte øya ble ansett som mindre attraktiv enn de omkringliggende for sukkerplantasjer, etc. Og karib-indianerne selv kjempet hardt for sin eksistens. Et indianerreservat ble opprettet i 1903, og har den dag i dag en viss grad av egen lovgivning m.m..

Kalinagoindianerne er stolte over sin tradisjon, og jobber hardt for å bevare den. Iblant slår dette ut noe nådeløst: Dersom en kalinagoindianer eksempelvis velger å gifte seg med noen utenfor sitt folkeslag, så mister denne retten til å bo i territoriet. Samtidig er det positivt å høre historien om Kalinago-høvdingen som fikk sitt folk til å boikotte tilbudet om å være statister i filmen ”Pirates of the Caribbean. Dead Man’s Chest”. De var nemlig tiltenkt rollen som kannibalske indianere og villmenn. Karib-indianerne har lenge kjempet mot stempelet de har hatt om å ha vært kannibaler da europeerne ankom Karibien. De hevder at det er usant, eller i beste fall sterkt overdrevet, og at ryktet ble satt ut av europeerne selv, for å ovenfor omverden rettferdiggjøre sine blodige handlinger i utryddelsen av indianerne på øy etter øy. Det står respekt av å høre at kalinagoindianerne ikke lot seg friste til et øyeblikk i rampelyset på bekostning av egen identitetsbygging.

Men altså – Ingrid hadde lest seg opp om karibindianerne i forkant av vårt besøk, og sov seg gjennom hele territoriet da vi først var der. Sukk…

Heimbrent

Et forfriskende plask!

På hjemveien tok vi en frisk dukkert i fossefallet Spanny Waterfalls. Det finnes egentlig flere fine fossefall i Dominica som er flotte å hoppe ned. Vi hadde tenkt oss til en av dem. Men så viste det seg at denne er så fylt av nedblåste trær og skjulte farer etter ”Maria” at det ikke lengre er forsvarlig å hoppe her. Derfor ble det bad i Spanny i stedet. Dessverre har vi ingen bilder, bare dette som vi har lånt fra verdensveven. Så dere får bare ta oss på ordet; Vi stod midt under det dundrende vannfallet, og det var friskt & godt!                     

Alarm! Om det lille myggstikket som ble til noe kjempesvært og skummelt (del 1 av 2)…

Vi vet vi skal ha respekt for mygg i utlandet, men vi hadde vel ikke akkurat tenkt det gjaldt selve myggstikket. Men som vi har erfart før på denne turen: Man lærer så lenge man lever! Hvilket er et ordtak vi denne gangen – med ”bank-i-bordet” – omformulerer til ”Man lærer så lenge man overlever!”…

For et par dager siden begynte Jon Petter å nevne ovenfor oss andre at et myggstikk på kneet var litt betent. Tross nitidig rensing, så har betennelsen eskalert og nå begynt å ta overhånd. Det er hovent, det gjør vondt, og Jon Petter begynner å føle seg i laber form. Vi forsøkte å komme til lege denne dagen i Dominica, men uten å lykkes.

Så denne historien får en fortsettelse i neste flaskepost…

Beni mønstrer av

Den 25. november i 2017 troppet en ung sveitser opp på bryggekanten i Lagos med nykjøpte brød, for å spise frokost sammen med oss på Vilja før vi seilte videre til Olhão. Etter frokost takket han for maten, og dro. Men så kom han tilbake, og spurte om han kunne få haike med oss til Olhão? Vi fikk i ettertid vite at han hadde kastet krone&mynt på om han skulle spørre eller ei, og da hadde det altså blitt krone, dvs. spørre. Og vi svarte ja, også litt skeptiske ettersom vi hadde nytt mannskap i vente på Olhão.

Men livet blir til mens man lever det. Det gjelder også denne turen. Det ble at Beni seilte med oss videre, og nå – mer enn 5 måneder og 5000 nautiske mil senere, har han bestemt seg for å mønstre av. Vi er så gjensidig kjempeglade for å ha delt turene våre med hverandre; han sin backpackertur og vi vår jordomseiling.

Et lite frampeik; i slutten av juni 2018 fikk vi melding fra Beni som fortalte at han fremdeles var i Dominica. Etter å ha jobbet litt på sjokoladefabrikken, så er han nå i gang med frivillighetsarbeid for en organisasjon som jobber for å gjenoppbygge Dominica etter orkanen. Han har det bare bra!    

1.mai, 2018: Retur sørover fra Dominica til Martinique.

Petter og Ingrid fikk gjort et skikkelig bra dykk på nordvestspissen av Dominica. Det var et yrende fiskeliv, og mulighet for å svømme gjennom undersjøiske lavatunneler. Superbra! Og hadde vært enda bedre om ikke Mamma Ingrid hadde vært så rotete med pustinga si, og gikk tom etter 28 minutter(!?). Men det var utrolig fine 28 minutter. Og hit vil Ingrid igjen, for å svømme gjennom en av de virkelig lange tunnelene, for det så råkult ut!

Så seilte vi fra Portsmouth. Da vi nærmet oss sørvestspissen av øya blåste det opp og regnet begynte å hølje. Petter stod rorvakt, og galgenhumoren vokste etter hvert som været ble verre, der han stod i shortsen, vinden hylte med storm i kastene og regnet kom skytende som hagl fra himmelen. ”De inviterte meg til å komme og seile i Karibien. De sa at det var shortsvær…”. Hehehe…

Så stilnet stormen, og vi fikk en fin seilas nedover til Martiniques sørspiss. Som alltid er det tungt å komme seg rundt Diamanten i sørvest. Vinden blåser midt i mot, og strømmene jobber også i motsatt retning av dit vi vil. Ingrid hadde morgenskiftet, og måtte starte motoren. Med 1800 omdreininger i minuttet på motoren greide hun kun å komme opp i 2 knops fart over grunnen. Så da hadde vi utsikten mot Diamanten (se bildet nedenfor) ganske så lenge i morgentimene.

Førstehjelp i Martinique til båt og kaptein

I Martinique skjedde ting slag-i-slag

Vår elektrikerguru Tilikum fikk skrudd litt mer på Victron inverteren, uten at den ennå er friskmeldt dessverre. (Vi grubler videre…)

Jon Petter oppsøker lege med kneet sitt, samt er i fortløpende kontakt med vår ”skipslege” og venn hjemme i Norge, Otto Molvær og venn og ekspert i sirkulasjonslære Jonny Hisdal. Han begynner i alt 3 ulike antibiotikakurer, men ingen ser ut til å bite på. Almenntilstanden hans blir bare verre og verre, kneet er hovent og litt blått, det begynner å gjøre vondt i lymfene. Faren for blodforgiftning og blodpropp i kneet (ved flyreise) er overhengende. Det er med nød og neppe og etter grundig vurdering at det blir vurdert som forsvarlig og riktig å han blir med oss på den lange flyturen til Norge.

Gjensyns med våre venner på Totiki

Midt oppe i dette er et lyspunkt i Martinique det gledelige gjensynet med Vilja, Kari og Ludvik om bord på Totiki. Maken til trivelig familie! Vi fikk verdens triveligste kveld sammen med dem, der praten gikk til langt på natt, i alle fall for oss tre av de voksne som er friske. Fellesnevnerne er mange. Det føles som at vi her har fått oss venner som blir med oss videre i livet. På søndag leker Karen Marie med Vilja hele dagen om bord på Totiki, mens Pappa ligger skadeskutt i forpiggen og Mamma Ingrid og storebror Petter rydder båt og pakker til hjemreise. Det er så verdifullt å vite at veslefrøken har det godt, tross at det ”koker” om bord på Vilja. TUSEN TAKK for at dere er dere, kjære Totiki-familien!

6. mai – til Norge i rullestol

Det er et litt slitent og bekymret mannskap som setter seg på flyet til Norge om kvelden den 6. mai. Jon Petter trilles i rullestol på flyterminalene der vi mellomlander, og ser simpelthen litt medtatt ut. Men – vi er lettet over å være samlet, og glade for å være på vei til Norge. Det føles som ufattelig flaks at Jon Petter nå skal få legehjelp i vårt hjemland der vi er trygge på språk og legestand. Og så gleder vi oss vanvittig til å skulle være i lag med familien nå når viktige familiemilepæler hjemme i Norge skal feires! Vi sier farvel til Vilja, som ligger til en buoye i Le Marin. Det blir nok bra, dette.