Finnes det tiger i Afrika?!
Svaret er ja. De afrikanske tigrene jakter til havs. De puster tungt og hardt, og kommer jagende oppover den Afrikanske sørøstkysten med bare dagers mellomrom. Der pisker de opp ufyselig store bølger, gjerne 10 meter høye eller mer, av den bratte, stygge typen.
Disse tigrene er alle seilernes skrekk, for vi vet det så inderlig vel; å møte dem der de er mest aggressive er livsfarlig. Men møte dem ett eller annet sted er nesten uunngåelig, om vi skal få båtene våre over til fastlandet. Det gjelder bare å vite når og hvor de er ute og herjer, og å rekke fram til gode gjemmeplasser når de farer forbi. Men vanlige værprognoseringsmodeller greier ikke forstå disse tigrenes humørsvingninger og luner; det kreves lokalkjennskap og erfaring for å forstå deres adferd. Selv de mest erfarne og selvstendige kapteiner søker råd blant spesialisert fagfolk når de begir seg ut i disse tigrenes jaktmarker. Og gjemmeplasser finnes det veldig få av; faktisk bare en håndfull, og med hundrevis av kilometer mellom dem. Her gjelder det å planlegge godt.
Vilja lå klar på Madagaskars vestkyst for å legge ut på spurten over åpent, ubeskyttet lende den 24. oktober. Men da var flere tigre, ja selv en morderisk Modertiger, ute og herjet. Vi hadde intet annet valg enn å vente til hun og hennes avkom hadde stormet forbi. Faktisk skulle det ta en hel uke før vi kunne driste oss ut.
Mozambiquekanalen ble krysset den 30.oktober til 9. november, 2019. På denne etappen passerte vår jordomseiling 30 000 seilte nautiske mil hittil. Aldri før har vi seilt så til de grader taktisk, fulgt så til de grader tett på værvarslene og lagt kursen i store omveier som vi gjorde på denne etappen. Og aldri før har vi lagt vår tillit til én mann på land sine råd og erfaring, og latt denne endre rutevalg og framdrift når vi selv vurderte annerledes. Nedenfor er en dag-for-dag beskrivelse av seilasen.
Du lurer kanskje på: Møtte vi tigere på vår vei? Svaret er JA…
Men først et tilbakeblikk:
En aprildag, 2019:
Telefonoppringning fra Vilja i Bay of Islands, New Zealand til Geir på Jøa, Norge. Spørsmålet er kort og godt; «Geir, vi skal krysse ett av de mest krevende havstykkene til høsten, fra Madagaskar til Sør-Afrika over Mozambiquekanalen. Vi trenger kvalifisert mannskap. Kan du stille? Du står selvfølgelig fritt til å velge en hvilken som helst annen etappe, men hvis vi får lov til å ønske så er det denne.»
Det gikk noen uker, så tikket følgende melding inn på mobilen: «Har klarert det med jobben. Jeg har heimens velsignelse. Det lover godt for at jeg mønstrer på i Madagaskar.»
Det er store smil og god stemning på Vilja. Du Verden, vi er heldige! Vi har fått akkurat det mannskapet vi ønsker oss. Eller det skal nevnes; ønsketeamet for denne kryssingen inkluderer også en annen seileerfaren venn hjemme i Norge; Ingrid Bouwer Utne. Dette mannskapet satte vi sammen første gang for seilasen fra Portugal til Gran Canaria i november 2017, og femkløveret (Ingrid d.e., Jon Petter, Karen Marie, Ingrid d.y. og Geir) fungerte utmerket. Håpet er å få samlet samme gjeng. Men det skal vise seg komplett umulig for Ingrid U. å få til fri fra jobb akkurat disse dagene som kryssingen skal skje. Det blir et firkløver som seiler denne gang.
I forkant av en havkryssing er det en del forberedelser som må til. Båten må være teknisk i stand, det nødvendige mannskap må være rekruttert og på plass, båten må være bunkret med drivstoff for både farkost og mannskap (les: diesel og mat), kunnskap om havstrekket og dets særegenheter av relevans for oss seilere må være innhentet. Til sist må været klaffe. Det hjelper ikke å være klar for avreise, dersom været har satt seg på bakbena. Det skal vi snart få erfare…
Innføring i «Afrikanske tigre og hvordan unnslippe deres tokt»
Mozambiquekanalen er kjent for krevende forhold. Her møtes flere strømmer fra ulike retninger på begge sider av kanalen. Cap St. André på Madagaskars vestspiss er notorisk for sine tropiske stormer og «squalls» (lokale lavtrykk). Når i tillegg motgående strømmer fra sør og nord møtes, så skapes «vaskemaskin»-tendenser i havet. På vestsiden av kanalen er det særlig den sørgående Agullasstrømmen (cirka 70+/- nm fra Afrikas vestkyst) som skaper helvete når vinder fra sør blåser i motsatt retning av strømmen fra nord. Da piskes bratte bølger opp og bølgehøyder på 10+ meter er ikke uvanlig. Vind fra sør får vi nesten garantert underveis – høytrykks(!)systemer med sønnavind vandrer oppover kysten med jevne mellomrom. Disse høytrykkene gir de kraftigste vindstyrkene midt i kanalen, men verst bølgeforhold langs kanten. Samtidig bygger det seg opp lokale lavtrykk over land langs Afrikas vestkyst, som gir vindstyrker som gjerne er 7-10 m/s kraftigere enn værvarselet tilsier kystnært. Det kan også nevnes at innimellom stormene som herjer i kanalen, legger det seg ubeleilig ei komplett vindstille i store områder midt i kanalen, som gir en risiko for manglende framdrift i kryssingen. Fylte dieseltanker er et must. Summasummarum: Kunsten er å komme seg over til vestkysten av Mozambique og ta nytte av medstrømmen sørover langs kysten på 2-3 knop så lenge vinden blåser fra nord, og søke ly i tide før sønnavinden slår inn. Nærmeste ly er å finne i øygruppa Bazaruto i Mozambique, om lag 5 døgns seiling unna. Dette krever god timing, for om en bommer er det intet mindre enn livsfarlig å være på feil sted til feil tid…
Vi følger anbefalingen fra flere seilere om å engasjere en såkalt «weather router» ved navn Des Cason. Weather routere er folk med særskilt kompetanse på modellering og prognosering av værforhold og karakteristikk relevant for seilere på gitte havstrekk. Des Cason er atypisk ved at han ikke er meteorolog som sådan, men innehar til gjengjeld mange tiårs seileerfaring i farvannene øst for Sør-Afrika, samt en gjennomarbeidet og testet modell for prognosering for Det Indiske Hav, med hovedtyngde på den vestligste delen. Han og hans kone Nell har selv krysset kanalen med sin S/Y Gambit hele syv ganger. Vi har benyttet Des’ daglige væroppdateringer over hele det Indiske Hav, og fikk særlig god bruk for ham i strategisk ruteplanlegging på veien fra Chagos til Madagaskar. Vi kan nok takke ham for at den 9 døgns seilasen ble en god opplevelse tross tøffe vær- og strømforhold. Vi har dessuten lært å sette pris på den daglige kontakten med denne tilsynelatende lune karakteren med sin galgenhumor, og hans troverdige dedikasjon til sin oppgave om å bistå langdistanseseilerne med en trygg seilas over det Indiske Hav.
Torsdag 24/10 – på vei mot byen Mahajanga i Madagaskar
Tanken var å være klar for kryssing den 23/10. Vi er en dag etter rute, og er i utgangspunktet rimelig fornøyde med det. Takket være «forsinkelsen» som omveien har gitt så har vi fått med oss både den surrealistiske opplevelsen å snorkle sammen med enorme hvalhaier, vi har feiret Karen Maries 5-årsdag på en øde sydhavsperle av en øy, vi har opplevd landsbyliv og sett sifaka-lemurene (som vi har døpt pandalemurer ettersom de har samme farger og tegninger, de fineste lemurene vi så i Madagaskar).
Vi føler vi har rimelig god slakke; Det er 17 dager til Geir skal fly hjem fra Richards Bay i Sør-Afrika den 10/11. Turen over kanalen er på 1300 nm+/-, og forventes rent seilemessig å tas på cirka 9 døgn. Da har vi fremdeles 8 døgn å spille på for venting på vær. Det burda da være godt monn?
Torsdags morgen er vi på vei inn mot byen Mahajunga, der vi skal «sjekke ut» via tollvesen og politi, og dessuten bunkre opp mat og diesel før seilasen. Da mottar vi en epostoppdatering fra Des, sendt ut til en hel gruppe med seilbåter han følger opp. «Et «modersystem» med sønnavind er på vei oppover Afrikakysten. Den vil treffe Bazaruto (i Mozambique) tirsdags kveld. Du må være ekstremt sikker på å rekke til Baz før tirsdag kl.12. Hvis ikke, så vent med å dra til det åpner seg et mildere/ bedre vindu. Husk at dere kan møte på lengre strekk som er vindstille. Vær forberedt på å brenne diesel.» En sporer flakkende blikk hos de to som er våkne i cockpit; Geir og Ingrid. Neste tirsdag er 5 døgn unna. Det er AKKURAT så vi ANTAGELIG kan rekke det om vi endrer kurs og drar NÅ. Jon Petter rekker akkurat å komme søvndrukken opp for egen maskin mens disse første tanker tenkes. Han ber forsiktig det ivrige mannskap om han kan få en kopp kaffe før han hiver seg inn i diskusjonen? Det innvilges, allernådigst.
Dieseltanken vår er ikke toppet. Passene våre er ikke stemplet som de seg hør og bør. Men det som er det avgjørende blir; vi ER ikke ekstremt sikre på å rekke over kanalen og til ly i Bazaruto innen tirsdag. Vi innser svaret, om det er aldri så surt: Værvinduet smeller igjen like foran nesa på oss!
Vi provianterer og fyller diesel i Majunga, blir en erfaring rikere med korrupte immigrasjonsmyndigheter ved utsjekk, før vi forflytter oss til helt ytterst på vestspissen av Madagaskar, i Baie de Baly.
Ja, og så fyller Jon Petter år den 25. oktober! Det blir landfeiring på hans 53. årsjubileum.
De neste dagene tilbringer vi med å vente. Joda, vi får gjort unna mye praktisk; det er alltid noe å gjøre på en båt. Det er jo forsåvidt genialt å ha en hendt og tiltakslysten kar som Geir værfast om bord. Jon Petter benytter seg av å ha en diskusjonspartner for praktiske løsninger. Små og store vedlikeholdsprosjekter blir tatt av gjøremålslista etter tur. Vilja blir jo riktig en mønsterbåt!
Vi posisjonerer oss så langt vest som vi kan komme, i Baie de Baly. Der besøker vi landsbyen, og møter trivelige voksne & barn. Etter noen dager kommer unger padlende i sine utriggerkanoer ut til oss for å leke med Karen Marie, eller «Marie» som de husker henne som.
Etter hvert kommer flere langdistanseseilere glidende inn i bukta. De er i samme ærend som oss; de venter på været. Men hva med værvinduet?
Hver dag leser vi med spenning Des’ værrapport. Men det er like nedtrykkende hver dag; Modersystemet herjer i kanalen; vi har ingenting der ute å gjøre. Dagene går tregere for hver dag som går, selv om vi jo har det bra der vi er. Geirs returbillett fra Sør-Afrika begynner å nærme seg. Vi diskuterer værmeldingene fram og tilbake. Så endelig, etter seks dagers venting kommer eposten vi har ventet på; «Uværet er i ferd med å krype tilbake inn i hullet den kom fra. So det er grønt lys. Ønsker dere en trygg og fredelig natt og lystige drømmer om «tigeren»! Hilsen Des.» Yesss! Vi er klare. Det er «lights out» på Vilja tidlig den kvelden. Planen er klar; Avreise ved daggry.
Torsdag 31/10 – Dag 1
Endelig kastet vi loss fra Baly Bay, og er i gang med kryssingen av den lenge ventede Mozambiquekanalen, med sitt dårlige rykte som et av de mest krevende havstykkene å forsere. I følge Des Cason er værvinduet nå åpent. Det er i alt 11 båter som setter seil klokken 0600 om morgenen med kurs ut bukta. De andre båtene legger seg rett vestover, mens vi velger å holde kursen mer NV for å skape en viss distanse til land og Kapp St. André.
Det første halve døgnet er det knapt vind. Vi kjører for motor det meste av tiden. Men det er vi forberedt på, slik er det visst ofte utenfor Madagaskars vestkyst.
Det er god stemning om bord, og en lettelse i bringa over å være i gang. Håpet og målet er å kunne rekke fram til Richards Bay i tide til at Geir rekker flyet hjem neste søndag, det vil si om 10 dager. Vi har om lag 1200 nm foran oss, så det KAN gå. Men alt avhenger av været. Og det kan ingen styre.
Fredag 1/11 – Dag 2
Vi seiler litt i uvissa om riktig rutevalg. Skal vi seile diagonalt direkte ned mot Bazaruto eller korteste vei direkte over kanalen? Nedenfor oss i sør herjer fremdeles et værsystem vi ønsker å unngå å stifte bekjentskap med. Men Ingrid mener å huske å ha lest noe om at diagonal rute direkte til Baz er å foretrekke? Så vi seiler litt i sikksakk, først litt vest før vi slår og seiler litt sørover. Deretter nytt slag og videre vest, osv. Med vind i fra SV krysser vi så hardt vi bare kan, og med en dreiende vindprofil som gjentar seg rimelig likt som gårdagen så resulterer dette i en snodig haifinneformet rute to dager på rad som tar oss gradvis VSV.
Når vi setter kurs sørover når vi er midtveis i kanalen merker vi på farten at det er en kraftig motstrøm og vi greier ikke å komme opp i mer enn 4-5 knops fart. Vestover går det så det suser, og vi er straks oppe i 9-10 knop.
Des har vi ikke hørt noe fra. Hvorfor? Vi er i kontakt med Eliana, som sliter big time med å komme seg sørover. De har møtt nordgående strøm i motsetning til forventningen, og har det ubehagelig med bølger fra siden som forflytter dem sidelengs som på en surfebølge fra feil retning. Det er liten tvil om at de er rimelig frustrerte og ikke har det bra. De er imidlertid behjelpelige med å videreformidle noen av hovedbudskapene fra Des’ værmelding. Men infoen er stykkevis og delt, og vi føler oss litt frustrerte over å seile i otta.
Lørdag 2/11 – Dag 3
Endelig er vi tilbake i loopen til Des, og vi mottok værmelding i morges med væroppdateringer. Det gir sjelefred å vite at vi er sånn noenlunde i tråd med hans anbefalinger, selv om vi jo normalt sett pleier å seile uten en slik tredjepart som rådgir fra sidelinjen. Dess mer vi lærer om Mozambiquekanalen, dess mer innser vi at den har aspekter og luner, og i verste fall et voldsomt temperament, som vi ikke overskuer med de skrevne kilder og deling av erfaring med andre seilere som vi har hatt tilgang til. Des og hans kone Nell har krysset kanalen syv ganger, og loset utallig mange flere båter over kanalen. Vi er ydmyke for den kompetansen han innehar, og tenker å følge hans råd.
Det ser ut til at vi er i en gruppe på minst 12 båter som seiler innenfor et noenlunde lite område og dermed mottar en felles oppdatering fra Des. Han bekrefter at været vi opplever utgjør siste rest av systemet som har bevegd seg oppover kanalen i den siste uken. I morgen skal vinden spakne av. Han lover for øvrig å gi oss beskjed i god tid før Bazaruto om hvorvidt det er sjanse for en direkte seilas til RB. Per nå vil han ikke uttale seg om det. Typisk Des å gi svar på spørsmål rett i forkant av at vi rekker å stille det. Han har nok vært utsatt for seilesultne, utålmodige seilere før…
Fra nattevakt 03.11.2019 kl.01:15
I dag var seilemessig i grunn litt krevende, ettersom vi krysset hele veien. Med vinden forfra og etter hvert stadig større bølger midt i front, så ble seilingen det som opptok hele hjernens fokus etter hvert. Jeg klandret meg selv ganske lenge for å ikke være særlig kreativ eller initiativrik med Karen Marie. Men i etterkant nå når det har roet seg ned, så skjønner jeg jo at det var en helt naturlig årsak til det; det tar det meste av overskudd å mobilisere til helt ordinære oppgaver når en krysser i frisk motvind. Initiativet kom tilbake omvendt proporsjonalt med vindstyrken.
I alle fall; her er litt mer om seilinga; Jeg hadde morgenvakta fra kl.6-12. JP sov middagshvil fra kl.11-14, så i praksis ble vakta mye lengre. Geir & jeg delte vakta mens JP sov. Om morgenen halte en annen 43 fots seilbåt inn på oss; Canace. Vi fatter ikke hvordan den fikk opp den farten som den gjorde?! VI måtte i alle fall gi tapt etter hvert og la den passere. Vi hadde vinden midt imot, 7-8 m/s. Utpå ettermiddagen økende til 10 m/s. Bølgene økte også på etter hvert, og var på det heftigste 4-5 meter midt forfra. Vilja blir løftet opp på bølgekammene og deretter sluppet med et smell ned i bølgedalene. Iblant slo det meg: «Tåler hun virkelig dette?». Men joda, det gjorde hun, tøffe smidige Viljaen vår.
Fullt kaos da jeg laget middag. Hadde til å begynne med styrbord hals, og dermed ble det krevende å greie å holde seg inntil kjøkkenbenken! Da jeg foreslo for mannskapet at vi skulle ha Realturmat i dag, så var responsen at å jada, det kunne vi ha. Men det ble tilføyd av Jon Petter at vi jo ikke har et ekstremvær i dag. Ok, det tok jeg som er utfordring, og satte i gang med å både bake rykende ferskt brød til maten, samt Italiensk grateng med tunfisk. Da kan vel røpes at da jeg glemte å blande pastaen i gratengen, så måtte osten på toppen skrapes av, og legges i en skål. Innen jeg var klar for å legge den oppå på nytt, så hadde hele skåla deiset bortover kjøkkenbenken og all ostegugge var smurt utover kjøkkenbenken. Slike små krumspring som flyvende mat er en del av kokker til havs’ hemmelige hverdagsdramatikk og ditto bergingsmanøvre, som gir ekstra krydder og (stort sett) ingen sjukdom.
Søndag 3/11 – Dag 4
Dagens gladmelding kommer fra Des i dag. Han sier oppsummert at det ikke er noen store systemer som kommer opp fra Cape Town i de kommende ti dagene. Selv om han understreker at dette kan endre seg, så vil han driste seg til å foreslå at vi posisjonerer oss for å kunne seile direktestrekket sørover helt ned til Richards Bay uten stopp. Yippiyaya! Stemningen om bord er lett som en fjær! Geir og vi alle trekker et lettelsens sukk: Her ligger det an til at Geir rekker flyet som planlagt førstkommende søndag.
Et lite skår i gleden er bekymringsmelding fra Des om at to båter, Argo og Aventyr, som han egentlig skal følge opp med værvarsler ikke lengre responderer. De var forventet å være i Baly Bay nå, men intet livstegn er mottatt på en stund. Han spør om noen av de andre båtene vet noe, eller om det er grunn til å sende ut en Mayday? Des’ oppfølging av to av «sine» båter sier litt om ansvaret han føler i jobben han gjør for oss seilerne. Vi kjenner ikke verken Argo eller Aventyr, men føler likevel et visst fellesskap med dem, og håper alt er vel med dem og at de er tilbake innenfor radaren snart.
Vi på Vilja er strålende fornøyde. Vinden har dessuten snudd til østlig, og den tidligere kryssings intensitet avløses av slør seiling og silkeseilas. JA, faktisk blir det for rolig i løpet av dagen, og vi går for motor i en times tid. Vi kjenner overskuddet komme, og de rolige forholdene på havet gir godt rom for å forberede morgendagens Halloweenfeiring med kostymeverksted og forberedelser til underholdning. Det er et happy mannskap som seiler sørover mot destinasjon Richards Bay.
Mandag 4/11 – Dag 5
Av alle ting – og utvilsomt som eneste båt i hele Mosambiquekanalen, for ikke å snakke om på Det Indiske Hav, gikk en storslagen heldags Halloweenfeiring av stabelen om bord på Vilja denne dagen. Karen Marie hadde ut ifra helt eget initiativ og logikk konstatert etter å ha sett på værmeldingens forventning om lite vind og ingen bølger på mandag, at i dag var dagen det måtte skje. Og skje, det gjorde det så absolutt. Utkledd som jordbær (Karen Marie), harepus (Jon Petter), fastnøkkel (Geir) og blomst (Ingrid) var det ingen tvil om at familiebåter ikke er som andre båter…
Men mellom festforberedelsene og selve festen har de tre eldste mannskapsmedlemmer et rådsmøte. Des’ værmelding tikker inn. Håpet om å kunne seile direkte til Richards Bay daler: «Dere vil bli påvirket av to værsystemer på veien sørover, og hvor mye vil avhenge av hvilken fart dere holder (SOG) og hvor dere konfronterer «tigeren». Hvis dere har en snittfart på mer enn 5 knop vil dere komme til visse punkt for tidlig, og hvis dere ankommer for sent blir dere slått av det etterfølgende systemet. Pest og kolera.» Avslutningsvis konkluderer han med: «I would duck into Baz and wait for the next hop down mainly because I have done this before and know how quickly things can go “tits up”. Skippers call! Des.”
Så hva gjør vi nå? Vi aner motsetninger i sinnsstemning og tilnærming. Det hjelper å sette ord på det. Geir har en positiv innstilling og en «dette klarer vi!»-holdning. Ingrid på den annen side innrømmer at selv om hun skjønner at konsekvensen er stor ved å returnere til Bazaruto, så ønsker hun ikke å ta sjanser, og mener vi bør snu. Jon Petter står midt imellom, og tenker så det knaker i hjernebarken. Det settes også ord på det faktum at vi er klare over at følelsen av at vi har ulik tilnærming bare bidrar til å forsterke følelser og tilnærming. En avgjørelse tas: Vi fortsetter sørover enda et døgn. Dersom værvarselet er like pessimistisk i morgen, så kan vi ennå snu og seile tilbake til Bazaruto for å søke ly der.
Et positivt budskap i Des’ epost er at begge de to «etterlyste» båtene Argo og Aventyr har dukket opp innenfor radaren igjen, og er i god behold. Falsk alarm. Men likevel en påminner til oss alle om at det vi driver med er alvor, og at enigheten med Des om å benytte ham som weather router er en gjensidig pakt som krever ditto gjensidig respekt og ansvar.
På kvelden får vi inn melding fra Eliana om at Warren velger å dra til Bazaruto. Men vi blir ikke stort mer uviss på eget valg av den grunn; Eliana seiler mye senere enn Vilja. Den har ikke sjangs til å rekke fram i tide.
Men «i tide», hva er egentlig det? En oppfatning om at det vel bør gå bra å møte på litt motvind de siste timene inn mot land i Richards Bay er nok en mer eller mindre uuttalt oppfatning blant oss alle…
Tirsdag 5/11 – Dag 6
«I am afraid you have painted your self into a corner.” -Des Cason i epost 5/11 kl.09:02
Stemningen stiger i morgentimene. Gårsdagens anspenthet rundt valget om hvorvidt vi skulle søke nødhavn i Bazaruto eller seile videre med risiko for å møte uvær før Richards Bay har lagt seg. Værmeldingene på PredictWind ser da ikke særlig truende ut? Det blir da i grunn litt spennende å ha litt mer krevende værforhold enn dette «silkeføret» vi seiler gjennom akkurat nå. Ja, dette ser vi lyst på! Kan en endog ane at Geir kjeder seg en smule her ute i de perfekte forhold? Vi plotter distanser og fart i Navionics-kartene og begynner endog å leke med tanken på ankomst allerede torsdags kveld. I så fall kan det vel være mulig at selv Geir kan få med seg en aldri så liten safari med løver og elefanter også?!
Men så begynner formiddagens eposter å komme inn fra Des Cason.
Først denne, hentet fra en fellesmail til alle seilbåtene innenfor en radius på 40nm: «Vindprofilen viser at dere møter på S/SSE25+ på torsdag ved kyststrekket sør for Inhambane og Maputo, som er notorisk for vindstyrker høyere enn værprognosene grunnet lavtrykk over land. Det setter dere i le av kysten, hvilket ikke er til å kimse av. En 54 fots stålbåt ble fanget der i fjor og de kom inn til Richards Bay i en tilstand av sjokk. Anbefaler sterkt å gå inn til Baz og vente til været har lagt seg. Des.»
Vi blir med ett usikre. Skal vi snu? Vi er 100 nm sørøst for Bazaruto. Vi har jo vært åpne for å måtte snu, men når det nå kommer til stykket så er valget vanskelig. Om vi snur nå så rekker ikke Geir flyet sitt på søndag, og gudene vet hvor lenge vi blir nødt til å ligge værfast i Bazaruto og vente? Vi er i uvisse. Værvarselet på vår egen PredictWind saumfares nok en gang. Er det virkelig så ille? Vi ber om å få bekreftet at vi virkelig har forstått dette riktig, at vi er på vei til akkurat der vi ikke skal være?
Vi trykker på Send-knappen, og i samme stund kommer en ny epost fra Des i retur. Denne er adressert kun til Vilja. Den er uten værprognose, og lyder kort og godt: «Under forutsetning om at deres oppgitte posisjon er korrekt, så er jeg redd dere har malt dere selv inn i et hjørne. Dersom dere opprettholder farten på 150 nm/dag vil dere bli fanget i 25+ (knops vind) et stykke før dere når fram til Richards Bay på torsdag. Vennligst angi deres plan. Des»
Tja, hva sier man til noe sånt? Da er det vel ingen tvil… Samtlige i mannskapet jobber med å omstille hjernen til endring av kurs. Konsekvensene er betydelige. Det er spenning i luften.
Så kommer en siste epost, bare minutter senere: «Våre eposter omgikk hverandre. Dere har IKKE lyst til å bli fanget i vindsystemet fra sør nord for Rbay, ei heller utenfor kysten mellom Savoro og Maputo med sine lokale lavtrykk som øker vindstyrkene med 10-15 knop i forhold til vindprognosene. Min anbefaling er at dere setter kurs for ankringsplassen eller legger bi nedenfor fyrtårnet ved Ponta Barra 23 45S 35 29Ø i Inhambane, og seiler videre i morgen formiddag når dere bare vil møte halen av systemet fra sør, med SE20 knops vind i 6+/- timer. Hvis dere legger dere langt ute fra kysten vil dere ha rom til å manøvrere og komme dere gjennom det. Gi meg beskjed, og jeg setter opp en vindprofil til dere. Des»
Et lettelsens sukk går gjennom mannskapet. Et kompromiss, med ventetid og dempet risikobilde, ikke returreis og flukt; dette er en løsning som virker både forsvarlig værmessig, samt opprettholder muligheten for Geir til å rekke flyet sitt hjem på søndag. Det er ikke mer å tenke på; Kursen settes sørvest mot Inhambane. Om vi holder snittfart over 6 knop så rekker vi fram innen mørkets frambrudd i 18-tida.
Klokken 17 kaster vi anker noen hundre meter ut fra kysten, ved fyrtårnet på Ponta Barra utenfor Inhambane i Mozambique. Vi holder oss godt vekk fra byhavna, illegale værflyktninger som vi er. Og må i stedet nøye oss med å se inn mot sandstrender og bebyggelse. Flere seilbåter og kitere(?) driver på utenfor inngangen til bukta utenfor byen. Nysgjerrigheten er stor til hvordan dette land egentlig er? Men den nysgjerrigheten må bare få leve videre utilfredsstilt. Vi er på en liten flekk norsk territorium på S/Y Vilja. Vårt anker er stjålent festet på Mozambiquesk havbunn, uten stempel i pass eller annen innklarering av noe slag…
Onsdag 6/11 – Dag 7
Våkner opp for anker utenfor Inhambane, Mozambique. Klokka er om lag 05. Hele mannskapet er oppe i løpet av kort tid. Det er utvilsomt fokus på avreise i henhold til Des Casons forslag; klokka 0800, uten at det behøver å sies i ord en eneste gang.
Vi har god tid; to vaskemaskiner vaskes. Etter en uke til havs, og ditto tid med ankring i grumsete farvann i Madagaskar i forkant med dertil hørende sparing på ferskvann, så gjør det seg å få «oppgradert» kluter og klær. Vasking av gulvet får vi også unnagjort, krydret av vår ivrige hjelper Karen Marie som uforvarende lener seg på den sammenleggbare vassbøtta slik at den klapper sammen som et trekkspill og litervis med vann flommer utover gulvet og nedi båtens hulrom (les: matlager) under dekk. Det er mye å tenke på og lære når en er minimatros!
Tanken på en morgendukkert skrinlegges umiddelbart i det et «arbeidsstykke» på toalettet utløser at flere små blacktip-haier kommer opp av intet og stimler seg rundt båten. De blir borte igjen like raskt som de kom. Når vi hiver noe restemat over bord, så er de straks tilbake, like raskt som sist. Det var da heller ikke så farlig med den dukkerten…
Vi hiver anker eksakt klokka 0800. Og like etter sendes posisjons- og værrapport til Des. Kursen settes sørøstover. Normalt sett ville vi holdt oss rimelig nær kysten og svingt inn mot Richards Bay i SV så snart det lot seg gjøre. Men vi har fått annen beskjed av Des: «Hold dere godt klar av kysten».
Men hvor langt ut? Vi tegner opp ruten på Navionics-kartet på ipaden, og tegner det vi synes er en romslig bue inn mot Richards Bay. Det burde da vel holde?
Vi venter spent på dagens oppdatering fra Des. Normalt sender han den i 10-tida, men nå blir klokka både 11, 12, 13 og 14 uten at vi hører livstegn. Vi trykker på knappen for nedlasting av epost minst et par ganger i timen. Det spørres mellom mannskapet; «Har vi hørt noe fra Des?».
Klokken 14:18 tikker det endelig inn en epost fra vår værprofet. «Kom dere utenfor 36ᵒØ og blir der. Når vinden fra nord spakner og dør ut, og det så smått begynner å blåse fra sør, så foreslår jeg at dere enten i verste fall legger dere bi, eller rever seilene maksimalt og seiler for babord hals. Dess mer sør dere kommer dere før den tid, dess kortere tid får dere med SØ20 (knop) forhold.»
Det var da voldsomt? Legge bi med en gang sønnavinden kommer? Vi aner nok en gang at Mozambique-kanalens luner er utenfor våre tidligere erfaringer med humørsjuke værsystemer. Normalt sett ville jo ikke 20 knops vind (det vil si 10 m/s) være noe å bekymre seg for ute på åpent hav? Og vi har da til og med fulgt «ordre» og lagt oss mer enn 200 nautiske mil utenfor kysten, og langt vekk fra den beryktede sørgående Aghullas-strømmen som ikke er venn med sønnavinden. Kan det virkelig bli nødvendig selv her ute å legge seg bi? Det er en gammel stormmanøver som vi har øvd på med Vilja flere ganger, men aldri på våre 30 000 seilte nautiske mil fra Norge til Afrika har vi hatt behov for å bruke den på grunn av været. Vil det bli det denne gang?
Diskusjonene rundt innholdet i Des’ oppdatering går engasjert for seg i cockpit. Det er mange spørsmål og kanskje enda flere svar. Ingrid vil ha landet alle uklarheter, og ønsker heller innholdet matet inn med teskje, enn at det skal være usikkerhet rundt dette uvesenet som befinner seg mellom oss og trygg havn, dette som Des omtaler som «The Tiger». En ny spørsmålsliste sendes Des. Og oppklarende svar kommer. Vi følger vi har forstått systemets dynamikk. Men blir litt overrasket over å se i Des’ PS! nederst i eposten som melder at sønnavinden kommer allerede i morgen, og ikke på fredag som tidligere forventet. Ok, da er det ett døgn til slaget skal stå…
Kroppen får da også glad-adrenalin i løpet av dagen, da Geir haler inn en 5 kilos Mahi mahi. Det blir ferskfisk til middag. Da er det vanskelig å ikke kjenne en har det godt her ute.
Torsdag 7/11 – Dag 8
Våkner opp med litt god spenning i magen. I dag skal det skje, konfrontasjonen med denne så mye omtalte Tigeren. Vi er litt i stuss over dens karakteristikk; 20 knop fra SSE. Hvordan kan det være noe å frykte? Hva er det med dette havet vi seiler over som vi ikke forstår? Om denne pusekatten skal bli en tiger med dette værvarselet, ja da forstår vi egentlig ingen ting. Men vi tar Des’ værvarsel på alvor. Og vi laster våre egne ned med Predictwind via satelittelefon gjentatte ganger, med ulike rutevalg og variasjoner.
Vi er østom 36ᵒØ, om lag 200 nm fra fastlandet. Det er fin seilevind fra nord, og vi seiler sørover. Anmodningen fra Des er å komme seg så langt sør som mulig før vinden dreier fra sør. Det føles litt rart å ikke vende snuten mot land. Tenke seg til; 200 nautiske mil. Det er som å gi beskjed til noen som kommer seilende fra østkysten av England med kurs for Bergen at de må legge kursen godt om Shetland før de svinger inn mot land! Men vi stoler på vår værguru, og mukker ikke videre på det.
Des sender sin værmelding. Det skal bli vindstille i 9-tida, deretter tar den seg opp fra sør. Sønnavinden meldes å skulle stå på som kraftigst fra midnatt til 06. Skiftplanen gjennomgås, vi skal følge ordinær syklus. I dag er det Ingrids tur til å ha kveldsvakta fram til kl.22, deretter tar Jon Petter over fram til klokken 02, Geir har soloppgangsvakta til 06 og deretter tar Ingrid formiddagsskiftet.
Des har nevnt ved et par anledninger at vi i verste fall må legge oss bi og ri av været. Den manøveren har vi øvd på flere ganger, men det er lenge siden sist. Hvordan var den nå igjen? Gå opp i vinden, slipp ut og ta inn genoan inntil du mister vinden. Ta ut storseilet litt, og vri roret helt ut til maks utslag mot babord. Geir er styrmann, Jon Petter instruktør og Ingrid tar tauene til storseilet. Karen Marie vil også være oppe og følge med, og har lyst til å se og lære. Vilja oppfører seg etter skoleboka, og blir allerede på første forsøk liggende helt stille og hvile seg i vinden. Jon Petter er ikke helt fornøyd likevel; hun beveger seg litt framover fremdeles. Vi tar storseilet mer ut, slipper ut storseilskjøtet, og da sitter det; 0 knop måles på fartsmåleren. Geir er litt himmelfallen; Dette skal ikke gå an! Relativt voksne bølger på 1,5+ meter ruller forbi, men Vilja leer nærmest kun uinteressert på seg. Manøveren er vellykket. Vi tester ut flere seilføringer, og endatil litt ut med genoaen. Det funker som fjell.
Ingrid ønsker enda en oppfrisker av hvordan utløse redningsflåten. Deretter er det rett i seng for en middagshvil – en må være forberedt på nattevåk må vite. I det hele tatt – det er skjerpings om bord.
Men det skal også berettes at meget annet viktig enn værprat skjer om bord; i dag så ei fin lita filledukke dagens lys på Vilja. Etter Karen Maries design og Ingrid og hennes felles søminnsats i flere økter over Det Indiske Hav, får vi i dag sydd de siste sting, fylt den med vatt og festet lemmer og lår. Knapper blir øyne, nese og navle, rød broderingstråd blir tertefin munn og blå tråd gir snasen hårfrisyre. Karen Marie hopper rundt av begeistring. Og det gjør vel egentlig Mamma Ingrid også, om enn det ikke er like synlig sånn rent fysisk; hun har ikke så mange sømprosjekt på samvittigheten, og er vel litt glad og stolt over at dette ene av de få er et fellesprosjekt med veslefrøken. Filledukka – som for øvrig gis det staselige navn Rosella, håndteres med den inderligste ømhet av vesle dukkemor som tydelig føler en ekstra tilknytning til dette sitt skaperverk. Seng innredes i en gammel lekekoffert i blikk, og «den nyfødte» legges varsomt til ro for natten. Joda, vi er på en familiebåt…
Klokka er 18. Middagen kommer på bordet. Vi venter på været.
Torsdag 7/11 (fremdeles), ved vaktskifte kl.23:
En påfallende lummerhet legger seg i luften i de sene kveldstimene på torsdag. Innen vaktskiftet kl.23 er det så vått i cockpit at det drypper fra kalesjen og påtroppende vakt Jon Petter lurer på om det har regnet? Det har det ikke. Så hva er det som ligger i luften? Det får vi en første merkelige smak av like etterpå. Like før Ingrid trer av ser hun og Jon Petter ut i mørket, på stjerneklar himmel, men med et tett mørke langt borte i horisonten. 10 minutter etterpå roper Jon Petter henne opp igjen for å se; et fortettet mørke har lagt seg som et lokk over himmelen, månen er borte. Hva skjer? Er dette Tigerens ankomst?
Plutselig vrir vindretningen seg, fra nord, direkte til vest og så til sør, i løpet av bare minutter. Vi må endre seilføring, og slår til styrbord hals i hui og hast. Det smeller i trinser og tauverk. Ingrid, som var på vei for å legge seg, står der bare i trusa og håndterer skjøter og seil. Det blåser iltert rundt ørene på oss. Ikke sterkere enn kanskje 10-11 m/s, men retningsbyttet er så overraskende. Vinden vrir seg videre til SØ. Vi slår igjen, denne gang til babord hals. Så dør plutselig vinden ut, like fort som den snudde like før. Det hele har tatt maks 15 minutter. Vi venter på at noe skal skje igjen, men det kommer ikke. Was that it?! Har vi omgått uværet helt, og fikk kun et iltert rapp med halen av den såkalte Tigeren? Vi er i stuss. Ingrid legger seg. Om natten kjører vi for motor i vindstilla. Hvor blir det av Været?
Fredag 8/11 – Dag 9
Vilja går for motor hele natten. Men vi er på alerten. Geir vekker Jon Petter for å melde fra om at plastvinduet i sprayhooden på babord side har revnet. Hva har skjedd? Vi kommer fram til at det trolig er genoaskjøtet som var på avveie et øyeblikk ved gårkveldens manøver og snertet plastikken med all kraft. Jon Petter og Geir setter umiddelbart i gang med reparasjon før det ventede uværet kommer. Skaden må ikke få vokse seg større.
Også Ingrid våkner når det er liv og røre om bord, og tror automatisk at det er vaktskifte. Da det viser seg at klokka bare er 5, utnyttes dødtiden med bakst av scones til frokosten, som står nybakte på bordet klokka 06. Værrapport sendes til Des. Ingrid forteller ham om Tigerens halepisk kvelden i forveien, og spør «Was this really «it»?!».
Svar kommer rimelig kontant tilbake fra Des: «Jeg skulle ønske ting var så enkelt. Men S/Y Wavelength ligger bare 30 nautiske mil unna dere og ligger akkurat nå bi i S25knop+. Det dere opplevde i går var bare gudene som spilte hodene deres et lite puss.» En rekke koordinater sendes for å kunne skissere opp frontens bevegelse. «Med dette vil dere kunne beregne med minutters margin når helvetet vil brake løs. Beklager å måtte ødelegge dagen deres, men det som skjer, det skjer! Seil trygt, og gi meg beskjed når vinden spakner av. Hilsen Des»
Innen Ingrid får lest ferdig beskjeden, så er uværet i gang. Det blåser opp fra sør, og innen få minutter blåser det liten kuling rundt ørene på oss, med stiv kuling i kastene. Det er friskt seilasvær. Men faktisk verken mer eller mindre. Det største spenningsmomentet ligger vel i om det kommer noe mer, noe ekstraordinært, ettersom det har vært så mye snakk om denne Tigeren. Men det forblir slik. Kanskje er det rareste med denne kulingstokten at det blåser under forholdsvis lett skydekke. Og de sterkeste vindkastene kommer nettopp etter at en har konstatert at horisonten ser forholdsvis klar ut. Merkelige greier.
Det blåser kuling om ørene på oss, men i cockpit om bord på Vilja senker seile-sjelefreden likevel seg. Faktisk tar vi fram seileklassikeren «Jorden rundt med Ho-Ho» og tar litt høytlesning. Kan hende er det litt rart valg av lektyre å lese skildringen av hvordan seilbåten Ho-Ho gjorde en skrekkens 360grader rundvelt under en storm på sin ferd til disse farvann for cirka 85 år siden? Men det synes ikke å plage noen av oss. Alle tre er vi riktignok spent fast i sikkerhetsseler, om et illsint vindkast mot formodning skulle finne på å plutselig ta tak i (de sterkt revede) seilene og krenge oss over. Bedre å være på den sikre siden. Innimellom tas utkikk mot horisonten, for å se om det kommer noe mer. Det blåser friskt og bølgene vokser seg til 2,5+ meter. Men det er helt greit. Det er da vitterligen vinddreven havseiler vi håndterer!
De er nok en smule misunnelige, guttaboys, på den «heldige vinner» av rorvakt (Ingrid) akkurat da «uværet» skulle slå til. De tar det som noen helter, men skulle vel gjerne styrt samspillet med vind og bølger selv. Til sist foræres en times vakt i gave til Geir. Det vil vel by seg flere anledninger for Ingrid med tiden.
Når Karen Marie våkner, så tar hun en nybakt scones i hånden og småspiser på den mens hun pusler med sitt nede i båten. Totalt uanfektet av at vi seiler i kuling og fosser over bølgehei- og dal i 8-9 knops fart. Julegaver skal pakkes og dukker skal stelles, må vite.
Vinden vedvarer. Ettermiddagsskiftet er friskt. Ingrid og Karen Marie går ned i cockpit og ser film og leser, mens Geir og Jon Petter (med rorvakt) er oppe og føler på frisk seilas. Vi jentene som sitter nede ser hvordan vannet fosser om vinduene i skroget. I blant slår en bølge over hele båten, så vannspruten slår inn mot kalesjeveggen. Én bølge lurer seg innunder og spyler rent bordet i cockpit, samt finner veien inn luka. Nei det får da være måte på! Takk og lov at flengen i sprayhoodglasset ble reparert i morges før dette kom! Ellers ville vi ha fått oss mang en kalddusj inn i cockpit, og skaden kunne utartet seg til å bli riktig så stygg.
Gutta ser ut til å trives adskillig bedre bak roret i dette været enn ved silkeføre. Det er godt å kjenne at en seiler, sier de!
Mot kvelden spakner vinden til 8-10 m/s, og bølgene roer seg noe. Jon Petter må ned og kle på seg ullundertøy og lue. Gradestokken har nemlig krøpet under 22 grader Celsius. Det kan vel hende det blir en smule tøft for de bolde jordomseilere å snart vende hjem til seiling på Vestfjorden…
Vi har møtt en Tiger, og kom oss helskinnet fra det. Det må feires! I vuggende bølger blir det servert andebryst til middag, med stekt sopp, rosenkål, potet og syltet ingefær. Alle må holde godt grep om matskålene for at de ikke skal trille av bordet. Til og med en ølflaske deles det på. Det er glad stemning. Nå er seilasen på et vis fullkommen. Kanalen har krevd ekstraordinært mye planlegging og bevissthet, den har innfridd med utfordringer, og har endt opp godt innafor det vi føler oss bekvemme med.
Men vi er ikke framme ennå. Ved mørkets frembrudd er det enda 130 nautiske mil og om lag 20 timers seilas igjen til målet Richards Bay. Vi har veddet på ankomsttid, og vinneren får den første ølen. Men en er ikke framme før en er framme. Vi går en ny nattseilas i møte.
Lørdag 9/11 – Dag 10
Vinden har slakket av, og vi seiler i 8-9 knops fart – endelig vestover. Det er stort å gjøre landkjenning. Der ligger søren meg Afrika og venter!
Klokken 12:05 klapper vi til kai i Richards Bay. Vi har seilt 1375 nautiske mil siden vi forlot Madagaskar for 9 døgn siden. Det tilsvarer i luftlinje distansen fra Trondheim til Barcelona. Det æ’kke så aller verst, i sær med tanke på at vi måtte bekjempe en Tiger underveis!