På St. Helena møtte vi mange kjemper og endatil legender, hver på sitt vis: Vi fikk tid i lag med en legendarisk soloseiler, som 81 år gammel er på sin ellevte (11!!!) jordomseiling. Vi hilste på Verdens eldste levende landskapning, som er anstendige 187 år gammel! Og vi svømte sammen med en 10 meter lang fisk! Ja, og så var vi på hjemmebesøk hos en tidligere kjempe og legende, som vel hadde «krympet til sin reelle størrelse» innen han endte opp her, men dog…vi snakker selvfølgelig om Napoleon Bonaparte.
Speeddate med St. Helena
Vi hadde i utgangspunktet 72 timer på St. Helena, som er grensen for å slippe å betale for visum. Takket være en litt rundhåndlig praktisering av dette fra myndighetenes side, så fikk vi i praksis et døgn ekstra. Hvilket var gull. For St. Helena rommer MASSE, både av vakker natur, interessant historie, særegen og trivelig arkitektur i hovedstaden, og trivelige gjestfrie folk. Vi kunne vært her i ukesvis. Men løsningen vi gikk for var å pakke inn max i tiden vi hadde for hånden.
Her snakker vi svart belte i å være turist, samt maksimal utnyttelse av hvileskjærene! Vi fikk fire fantastiske døgn (eller nøyaktig 94,5 timer) på denne Atlanterhavets perle.
Jamestown
Det bor om lag 4500 innbyggere på St. Helena. Om lag 630 av disse bor i Jamestown, som er hovedstaden til territoriet «British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension and Tristan da Cunha».
Jamestown viste seg å være en trivelig liten landsbykjerne med en kronglete handlegate som snodde seg opp bakken gjennom sentrum, og med trange, små smug og bakgater på hver side. Visstnok skal hovedgata være et av de beste eksemplene på gregoriansk arkitektur i hele Verden.«Brown’s Video Library» – dette butikkonseptet er vel også en etterlevning av forna dager, om enn av noe nyere dato en gregoriansk epoke. Det vitner om at vi er i en flik av Verden der god internettdekning ikke er en selvfølge.Utsikt ned Jacob’s Ladder og utover Jamestown og James’ Bay. Jacob’s Ladder ble bygd i 1829 for å gi en direkte adkomstvei mellom havna/byen og fortet på toppen av Ladder Hill. Den består av 699 trappetrinn og er syyyyyyykt bratt.Solnedgang over James’ Bay.
På (off)roadtrip!
Vi leide oss en gammel og bulkete 4WD, og dro av gårde for å utforske øya. I løpet av dagene vi var der besøkte vi blant annet Napoleons «fengselsresidens», så verdens eldste landdyr (187 år gammel!) på plena til guvernørens bolig, og gikk topptur til høyeste punkt på St. Helena (820 moh).
Veiene er smale og usannsynlig kronglete på St. Helena. Firehjulstrekk er et must, og de fleste bilene er temmelig gamle og bulkete. Gøy kjøring for oss nordboere. ?
«Hjemme hos» Napoleon Bonaparte
Napoleon Bonaparte er nok øyas mest berømte resident gjennom tidene. Hit kom han i 1815 etter å ha blitt beseiret ved slaget ved Waterloo. Han hadde greid å flykte fra fangenskap tidligere, så denne gangen valgte britene ut en øy for fangenskapet som var så øde og tilnærmelsesvis umulig å komme seg fra som tenkes kan. Napoleon tilbragte sine siste leveår på St Helena fram til sin død i 1821, i sin residens Longwood House. Et grandiost fengsel, spør du oss. Men det var utvilsomt stusselige saker sammenlignet med palasset i Versailles… Dog det verste var vel nederlaget, noe som kan forstås av hans harske uttalelse:
«Death is nothing, but to live defeated and inglorious is to die daily.»
Sånn sett døde vel Napoleon daglig her ute på St. Helena.
Napoleons «fengselsresidens» på St. Helena. Longwood House og tomten den står på er faktisk den dag i dag å regne for fransk territorie. (Bildetaking innendørs var ikke tillatt, så dette er det vi har at bjuda på.)
Guvernørens bolig & Verdens eldste levende landdyr
Plantation House er guvernørboligen på øya, og ble bygd av Det Ostindiske Compagni i 1792. Sjeldent godt vedlikeholdt og grandiost.I hagen til Plantation House bor det en ganske så ærverdig beboer; skilpadden Jonathan. Her har han bodd siden 1882, da han flyttet hit som omtrent 50-åring. I dag har han oppnådd den anstendige alder 187 år, og er dermed å regne som Verdens eldste nålevende landdyr.
High Knoll Fort
High Knoll Fort fra slutten av 1700-tallet har aldri vært åsted for krigshandlinger. Men fortets historie er ikke fritt for dramatiske hendelser likevel. Tidvis har den blitt brukt som fengsel, og fanger har blitt hengt der. Da slaveriet ble forbudt, entret offiserer slaveskipene, frigjorde slavene og sendte dem midlertidig til St. Helena, der mange ble innlosjert ved fortet. Noen av de frigjorte slavene ble værende på St. Helena og utgjør dermed en del av forfedrene til St. Helenianerne som bor der i dag.
Topptur til Diana’s Peak
Diana’s Peak (820 moh) er høyeste punkt på øya, og en fin tur gjennom frodig og eksotisk landskap og over luftige åskammer. Og med fantastisk 360 graders utsikt over øya.
Siste etappe opp og ned trapper, over åskammen mot Diana’s Peak.Team South Atlantic til topps på Diana’s Peak (820 moh). Fra venstre: Ingrid d.e., Karen Marie, Jon Petter, Ingrid d.y. og Einar-Johan.
St. Helenas varierte natur
Vi gikk også en liten tur på klippene ved High Hill, en helt annen vegetasjon enn det vi fant midt på øya; mye karrigere og åpenbart vulkansk.
En liten ettermiddagstur til High Hill på øyas nordøstkyst.
Et naturlig hjerte
Heart-Shaped WaterfallValentinesønske! Ingrid ble fascinert av denne fargeklatten av en liten spirrevipp som fløy i sikksakk rundt oss da vi var på roadtrip på øya. Den viser seg å hete Madagascar Fody. Og faktisk ble den erklært å heretter være Ingrids utvalgte favorittfugl. Et ønske ble uttrykt til kjæresten Jon Petter om Valentinsgave: Om han kunne fange et blinkskudd av fuglen? Ønsket ble innfridd, som dere her ser. 🙂…vi er visst ikke alene om å være i det romantiske hjørnet, og lot oss sjarmere av en tidligere kundes amorøse tidtrøyte ved disken i den lokale sparebanken. 😉
Svømmetur med hvalhai. OMG!
Så skulle vi på snorkletur. Med håp om å finne helt spesielle badekompiser. Og det gjorde vi!
Vi er intet annet enn ultraheldig når vi for andre gang på vår jordomseiling traff på en flokk hvalhaier og fikk nærkontakt med dem. Det er nærmest eventyrlig hvordan de glir gjennom vannet i sin majestetiske størrelse og tilsynelatende stoiske ro. Nysgjerrige må de også være, for selv om vi ikke har lov til å svømme bort til dem, så kommer de bent imot oss og vi er så nære at vi lett kunne tatt på dem (om det hadde vært lov).
Hvalhaiene er de største fiskene i verden, og er dokumentert til å kunne bli over 14 meter lang. «Våre» svømmekompiser var estimert til å være oppe i 10-meters størrelsen. Munnen kan bli 1,5 meter bred. Heldigvis for oss har de bare krill og småfisk på menyen.
Man kan bli litt smånervøs når en slik kjempe kommer svømmende i din retning fra havets dyp. Det er dog intet å frykte.
Hjem til kvelds
Så ble det kveld. Fulle av inntrykk og opplevelser gikk vi ned til kaia, der ei lita ferje går i skytteltrafikk mellom båtene og havna. Siste sjanse var siste hele time før solnedgang.
Vi hadde lange dager på land. Om morgen og kveld ble vi hentet av den lokale ferja, som gikk hver hele time til og fra båtene. Siste båt ved solnedgang.Et godt blinkskudd av en vakker kvinne, vår egen kjære venn og mannskapsmedlem Ingrid B. Utne. Tankefull, men med synlig sinnsro. Bildet er tatt på ferja, på hjemvei etter en lang dag fylt med inntrykk og gode opplevelser på St. Helena.Ikke så bortevekke, denne dama heller; vår gode minimatros, med sinnsro hun også. Teddy er fast turkompis på de fleste eventyr.
Menneskene
Og så er det jo engang slik at det er menneskene vi møter som utgjør MER enn halve opplevelsen, vel så mye som stedene. Så også i St. Helena.
Det bor bare cirka 4500 mennesker på St. Helena, og «alle kjenner alle». Da folk skjønte at vi var fra Norge, så ble jungeltelegrafen satt i gang for å sette oss i kontakt med øyas eneste norske innbyggere; Helena Holck Løchen og sønnen hennes Edvard. Og sannelig klaffet det og vi fikk et trivelig møte med Helena og sjarmtrollet hennes. Helena har bestemor fra St. Helena, og hun kom hit opprinnelig for å se og lære litt om røttene sine. Én tur ble til flere, og til sist flytting på ubestemt tid. Hun har bodd på øya nå i 4-5 år og trives. Vi satte stor pris på å bli kjent med enda et trivelig menneske som går sine egne veier, og dessuten å få innblikk i St. Helenas kultur og samfunn sett fra en beboers og nordkvinnes øyne.Karen Marie og Conan (barnebarnet til innehaveren av Ann’s Place) fant fort tonen… og en sølepytt å dele søle i.Se hvem som er her! Vår gode venn Joe på Storm Petrel ankom et døgn etter oss. Det ble et gledelig gjensyn. Verden føles liten når en tilfeldigvis møter kjentfolk på sydlige breddegrader. Joe har vi for øvrig møtt mer enn én gang før; i Indonesia, Cocos Keeling, Sør-Afrika (Richards Bay og Simons Town) og Namibia. ?Jon Sanders og hans Perie Banou III lå for anker i James’ Bay. For et lykketreff! Vi hadde jo vært så skuffet over at vi ikke fikk hilst på ham i Cape Town. Australske Jon Sanders (81) er en levende legende; han er på sin 11. jordomseiling, og har seilt både to og tre ganger rundt jorda i ett strekk, non-stop OG single-handed!!!Et spesielt møte som ble fanget i et bilde, mellom Jon Sanders (81) – en bauta i seilermiljøet og nå underveis i sin 11. jordomseiling – og vår lille datter Karen Marie (5) som snart har gjennomført sin første.Treff på seilerbaren Ann’s Place, med de levende legende Jon Sanders til bords.Gjensyn med svenske Lisa og Oskar på S/Y Hilma fra Lysekil.Vi fikk bestukket ferjesjåføren til å ta en ekstra sen kveldstur med ferja. Da fikk vi oss sosial kveld for seilerne med middag på Rosie’s.Time for Piña Coladas!
Enda flere kjente og kjære ansikter, med våre venner og tidligere båtnaboer på S/Y Nimbus fra USA. Fra venstre: Lilly, Matt, Henry, Karen Marie, Ingrid, Avery, Molly og Jon Petter. Denne gjengen kjenner vi fra Panama, New Zealand og Sør-Afrika.Mens Ingrid, Jon Petter og Karen Marie gjorde siste innspurt i ærend & internett, så tok restena v mannskapet en aldri så liten touchdown på Ann’s Place. Internasjonal seilergjeng, fra venstre: norske Einar-Johan på Vilja, svenske Lisa og Oskar på Hilma, australske Jon på Perie Banou III og tyske Joe på Storm Petrel. (Jeg synes det virker som at selv kameralinsa er fuktig!?…)
Team South Atlantic
Vi har bodd i lag i mer enn to uker på Vilja nå, og vi har begynt å bli en sammensveisa gjeng. Godt å se når Karen Marie blir trygg på mannskapet, og hun får gaven det er i det å være dus med flere gode voksenpersoner som i sin tur blir ekstra glade i henne også.
Karen Marie, trygg og god hos Ingrid d.y..Einar-Johan tøyser mye. Men hvem som tøyser mest er søren meg ikke lett å si?!YIIIHAAAH for Team South Atlantic! Foran f.v.: Ingrid og Karen Marie Slungaard Myklebust. Bak fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Einar-Johan Hansen og Jon Petter Li S. Myklebust.
Vi kunne søren meg vært mye lengre på St. Helena, men etter tre døgn er det ingen bønn lenger; Atlanterhavet er stort, og vi skal over hele. Vi seiler videre nordvestover, med kurs for nærmeste nabo: Ascension, 720 nautiske mil unna!
Namibia tok helt pusten fra oss! Først ved at både motor og watermaker sa takk for seg i det vi entret havnen… Men deretter og MYE mer fordi dette landets landskap overgikk alle forventninger. Faktisk hadde vi vel ikke så mange forventninger før ankomst; vår stopp der var kun basert på noe så sjeldent som en namibisk langdistanseseilers overbevisende anbefaling om at vi måtte stoppe der for å se hvor vakker en ørken kan være! Nå skjønner vi hva hva han mente…
Tiden tilsa at vi ikke kunne utforske hele dette vidstrakte og mangfoldige landet, som byr på alt fra ørken og tørrlagte canyons til frodiggrønne savanner og rikt dyreliv. Men vi er utrolig glade for det vi rakk å se! Det kan vi vel for øvrig takke motortrøbbel for…
Viljas Volvo Penta motor fusket på vei inn mot havn i Lüderitz i Namibia. Innen et døgn hadde Jon Petter, i samråd med ekspertise i Norge og Sør-Afrika, stadfestet at det var toppakningen som hadde sagt takk for seg og måtte byttes. Vår venn og påtroppende mannskap Ingrid Bouwer Utne samtykket i å utsette avreise fra Norge for å få med seg delene. Og imens brukte vi på Vilja ventetiden i Namibia «on the road», med 4WD og telt.
Vi velger denne gang å la bildene fortelle det meste fra våre opplevelser i Namibia. Og hvorfor tittelen «Nådeløst naturskjønt»? Vel, ørken og glohete temperaturer ER nådeløst, men ikke mindre fascinerende vakker i sin gyldne goldhet. Bare se selv!
Glimt fra havnebyen og «diamanthovedstaden» LÜDERITZ i Namibia
Andy, vår gode hjelper og selverklært «boatboy» i Lüderitz.INNSJEKK: Gjentagende oppdrag, men med stadig ny vri fra land til land. Innsjekk hos politi, toll og havnevakt i Lüderitz viste seg i grunn å være rimelig effektivt, og unnagjort i løpet av et par-tre timer.
16. januar: Ingrids 47 års fødselsdag!
Hipp hurra for fødselsdag! Ingrid fylte 47 år den 16. januar.
Og bursdagsønsket ble innfridd: Vi dro på telttur i Namibias villmark!
Roadtrip runde #1: Fish River Canyon
Med på Roadtrip runde #1 var: Det faste trekløveret på Vilja (Ingrid M., Jon Petter & Karen Marie), sønnen vår Petter (Slungaard Kristensen) og kompis & mannskap Einar-Johan Hansen.
Snorrette veier, så langt øyet kan se. Her endog med asfalt! (De fleste milene er nemlig langs grus- og sandveier, men snorrette de også.)Teltplassen vår i det fri, ved Yellow Rivers bredd. Fantastisk! Med utsikt mot Sør-Afrika på andre siden av elva.Vi var ikke helt alene i ødemarka…
Bursdagskake rundt leirbålet. For en fødselsdagslykke!
Guttaboys fornøyd med sin innlosjering «innendørs» i 4WD’en, mens vi andre tre nøt natta i telt.Morgenstund skal ettersigende ha gull i munn?! Karen Marie er litt mer morgenkvikk og rask enn sin storebror Petter…Frokoststund
Jon Petter og Karen Marie tok seg en svømmetur fra Namibia til Sør-Afrika, og tilbake.Solstråle
Bading i Ai-Ais’ varme kilder. Faktisk forfriskende, selv i solsteiken!Fish River Canyon, Verdens nest-største canyon. WOW!
Litt klassisk & uklassisk portrettaking måtte til med slik en bakgrunn…
Apropos Namibias nevnte nådeløse natur; her har en oryx måttet gi tapt for den. Riktignok framskyndet av å ha satt foten fast i et menneskeskapt hinder, nemlig gjerdet som omkranser nasjonalparken.Solnedgang på vei hjem etter et intenst døgn i Namibias villmark. Vi er sultne etter mer.
Snartur innom Lüderitz for å ta farvel med Petter
Så måtte Petter hjem til Svolvær. Takk for en uforglemmelig fin jule- og nyttårsfeiring, Petter! Og for langseilas på Vilja fra Sør-Afrika til Namibia, og et aldri så lite villmarkseventyr vi fikk tatt på tampen. <3 <3 <3Flyplassen i Lüderitz. Stenges i blant grunnet sandstorm og/eller tåke…
Roadtrip runde #2: Ørkenlandskap og sanddyner i Sossusvlei
Det var enda tre dager igjen til Ingrid U. skulle ankomme, med seg selv & ny toppakning til motoren. So we hit the road again. 😉
Med på denne turen var trekløveret Vilja (Ingrid S.M., Jon Petter og Karen Marie), samt kompis & crew Einar-Johan.
Mount D’Urban Campsite. Fabelaktig stilig arkitektur & konsept for camping i ørkenlandskap.
Ikke helt alene her ute i ørkenen heller… Einar-Johan utviste heltemot ved å legge seg inne i dette teltet, tross sin milde fobi mot flyvende bevingede skapninger.Natten tilbakelagt og overlevd tross tusen nattsvermere. Nå en velfortjent go’stund med morgenkaffen og en liten dialog med kjæresten der hjemme.Resepsjonsbygget; en grønn oase. Stedet var tidligere beitelandskapet til krøtter. Dyrene er flyttet til andre siden av dalen og nyter ny ferskvannsbrønn, mens den gamle utnyttes til mer overfladisk nytte slik som dette. Vi sier ikke nei takk til etterlengtet avkjøling her ute i ørkenen.
Namibias ville hester.Boligblokk ala fugl.Vi møtte denne trivelige belgiske nomaden på vei fra Cape Town til Angola. Han insisterte på å ta seg fram for egen drivkraft i ørkenheten. Ikke akkurat det beste veigrep for tynne sykkelhjul, men vi møtte ham på leirplassen samme kveld, i god forfatning og alt vel.
Teltplass i Sesriem Campsite, innenfor porten til Sossusvlei nasjonalpark.Viljagjengen per 19/1-2020 i Sossusvlei: Einar-Johan (Hansen), Karen Marie, Jon Petter & Ingrid.Karen Marie på Dune 45.
Løpetur ned solsiden av sanddynen. Lærepenge: Velg aldri solsiden av en sanddyne. Den er GLOHEIT! Neste gang og for alltid: Velg skyggesiden! Begrepet «sandysunhot» har fått ny mening for damene om bord på Vilja heretter.Dune 45 i Sossusvlei.
Solnedgang over Sossusvlei.Soloppgang over Sossusvlei.Tidlig på’n!Deadvlei i Sossusvlei.
Frokost i Deadvlei med en glad gjeng fra Osaka i Japan; Ena, Arisa, Nanami & Tomoki. De var nyutdannet, og var på intensiv «Afrika-turné» før de skal ut i livslangt arbeidsliv ala Japan.
Deadvlei – en tidligere oase, nå uttørket, men et udødelig dramatisk skue.
Så måtte vi «hjemover»…
Einar inviterte på middag Wild Horses Restaurant i Aus. Så stemningsfullt at vi tok sjansen på å kjøre etter mørkets frambrudd den siste timen til Lüderitz, tross at en er uforsikret da på grunn av faren for dyr (oryx e.a.) som løper ut i veien… Det ble sneglekjøring i 1,5 timer i stedet, men det var verdt det!)
TILBAKE I LÜDERITZ
Den tidligere direktørboligen for diamantgruvene i Lüderitz.
Karen Marie & Ingrid oppsøkte tradisjon tro stedets bibliotek.Godt gammeldags gjensyn med bokkartotek ala vårt barndoms bibliotek.Utvalget av bøker var oppsiktsvekkende dårlig. De fleste var skolebøker til utlåns. En påminner om at tross flott, gammel arkitektur i denne byen, så er vi i et land som langt fra er velstående.
Mannskap & gaver fra Norge gleder!
Så kom vårt nyeste mannskapsmedlem, som kompletterer Team South Atlantic; Ingrid Bouwer Utne. Og bagasjen rommet mer enn «bare» toppakning!
Overraskelser og fødselsdagsgaver fra Tante Karen og Mimmi i Norge gjorde stor glede.Slagkraftig fødselsdagsgave fra Ingrid d.y. til Ingrid d.e.. ?Leselektyre til overfarten fra venn og tidligere kollega Per Ivar Helgesen, med doktorgradsavhandling til godværsnetter, og Donald Duck for mer bølgete & blåsete stunder!
Kolmannskuppe – grandios Diamantby i sin storhetstid, nå Spøkelsesby av beste sort
Like utenfor Lüderitz ligger i dag en spøkelsesby: Det som en gang var diamantbyen Kolmanskuppe. For hundre år siden var regionen rundt Lüderitz selveste diamantjegernes Eldorado. Høykvalitets diamanter av «gemstone» kvalitet lå strødd utover i sanden, klare til å bli plukket opp for hånd. Siden den gang har enda rikere forekomster med større edelstener funnet i Oranjemund, og Kolmannskuppe ble utkonkurrert og forlatt. Dagens Kolmanskuppe er på TripAdvisor kåret til en av Verdens mest spektakulære spøkelsesbyer. Vi tok turen dit for å ta stedet nærmere i åsyn.
Et par av husene i det som i sin tid ble kalt «Million Dollar Avenue». Her bodde gruvesjefen, ingeniøren, arkitekten, legen og læreren, for å nevne noen av byens mest velbeslagne.
Og vi som synes Vilja har et sandproblem til tider, vi skal ikke klage: Her demonsterer Joe fra Storm Petrel hva som skjer dersom en slutter å koste gulvet i disse farvann.
Den ene fasaden til gruvesjefens bolig er restaurert, og har en ganske annerledes framtoning enn alt som ellers er bare sand og murgrått. En påminner om at dette en gang var en «millionærby».Den gamle kjøpmannshuset er restaurert til sin tilnærmet opprinnelige tilstand. «Nips & krushunder» var det nok flere av her i sin tid, men en kan likevel ane hvor fint det en gang var.
Bowlinghall måtte en ha, må vite.Og til sist, øverst i «The Million Dollar Avenue»: Karen Marie bød på overraskelsespicnic, da hun dro fram hemmeligholdt nistepakke fra sekken. Vi setter pris på denne unge damens initiativ og evne til å skape fest i allslags situasjoner & omgivelser!
Welcome to the office!
Vi kjørte en klar arbeidsfordeling i innspurtsdagene fram mot avreise: Jon Petter og Ingrid B.U. fixet motor. Einar-Johan og Ingrid S.M. gjorde unna administrativt og provianterte. Karen Marie var altmuligkvinne og tok gullmedalje i tålmodighet.
Diaz Coffee Shop i Lüderitz – stamstedet for uken framover, der Ingrid (S.M.) og Einar-Johan tilbragte en god del «kontortid» med WiFi. Når kommer vi innom nettdekning neste gang? Ikke vet vi…Lunsj & besøk på «kontoret» (les: Diaz Coffee Shop). Fra venstre: Representant fra mekaniker-gjengen, Ingrid B. Utne. Representant fra seilermiljøet: Soloseiler og vår venn fra Storm Petrel, Joe Mangold. Representant fra administrasjons- og altmuligberedskapen, Einar-Johan Hansen.Karen Maries hverdag kan vel best beskrives som å være med på alt og ingenting, fram og tilbake, opp og ned, i den siste innspurten før vi kaster loss. Vår minste matros er like vant som oss til at det blir litt «hender & føtter» på tampen, og gjør som oss; holder ut & står på. (Vi gleder oss i vårt stille sinn til vi er ute på havet, med ditto hav av tid i lag!) Takk og pris for gøyalt mannskap med overskudd, her representert med Einar-Johan, som tøyser og tull når Mamma og Pappa er mildt sagt «oppi det» med sine tusen gjøremål.
MOTORFIX – KLAR FERDIG KJØR!
Ingrid Bouwer Utne ankom 21/1, og med seg i bagasjen hadde hun dyrebar last; flunkende ny toppakning til Viljas Volvo Penta motor. Tusen takk til Ståle på Industri og Marine Diesel i Trondheim, som på mirakuløst vis greide å skaffe alle delene som trengtes på imponerende kort tid, og i tide til Ingrid U. skulle fly nedover for å mønstre på hos oss på Vilja.
Så var det klart for igangsetting. Bytte av toppakning innebærer «full dekomponering».
Ingrid Utne gjorde seilasen med Vilja til selverklært skipperskole. Leksjon 1: Bytte av toppakning og justering av ventiler på motor.
Byggesett. Det er ikke få deler som skal tas fra hverande – og fortrinnsvis finne tilbake til sin opprinnelige plass – når en toppakning skal byttes ut…Vilja midlertidig ominnredet til mekanisk verksted.
Etter tre dagers skruing i kvelende varmt maskinrom: Fix ferdig montert toppakning, og motoren tikker som en klokke og maler som en katt. Stolte mekanikere sier seg fornøyd med vel utført oppdrag!
Klar for ny Verdenshavskryssing
Team South Atlantic! Fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Karen Marie, Jon Petter, Ingrid S.M. og Einar-Johan Hansen.
Vilja er endelig klar for et nytt Verdenshav. Og det er vi i Team South Atlantic også!
