14.-25. januar, 2020: Nådeløst naturskjønt i Namibia: Telttur blant canyons, ørken & diamanter + Volvo Penta Motorfix Grand Finale!
Namibia tok helt pusten fra oss! Først ved at både motor og watermaker sa takk for seg i det vi entret havnen… Men deretter og MYE mer fordi dette landets landskap overgikk alle forventninger. Faktisk hadde vi vel ikke så mange forventninger før ankomst; vår stopp der var kun basert på noe så sjeldent som en namibisk langdistanseseilers overbevisende anbefaling om at vi måtte stoppe der for å se hvor vakker en ørken kan være! Nå skjønner vi hva hva han mente…
Tiden tilsa at vi ikke kunne utforske hele dette vidstrakte og mangfoldige landet, som byr på alt fra ørken og tørrlagte canyons til frodiggrønne savanner og rikt dyreliv. Men vi er utrolig glade for det vi rakk å se! Det kan vi vel for øvrig takke motortrøbbel for…
Viljas Volvo Penta motor fusket på vei inn mot havn i Lüderitz i Namibia. Innen et døgn hadde Jon Petter, i samråd med ekspertise i Norge og Sør-Afrika, stadfestet at det var toppakningen som hadde sagt takk for seg og måtte byttes. Vår venn og påtroppende mannskap Ingrid Bouwer Utne samtykket i å utsette avreise fra Norge for å få med seg delene. Og imens brukte vi på Vilja ventetiden i Namibia «on the road», med 4WD og telt.
Vi velger denne gang å la bildene fortelle det meste fra våre opplevelser i Namibia. Og hvorfor tittelen «Nådeløst naturskjønt»? Vel, ørken og glohete temperaturer ER nådeløst, men ikke mindre fascinerende vakker i sin gyldne goldhet. Bare se selv!
Glimt fra havnebyen og «diamanthovedstaden» LÜDERITZ i Namibia
Andy, vår gode hjelper og selverklært «boatboy» i Lüderitz.INNSJEKK: Gjentagende oppdrag, men med stadig ny vri fra land til land. Innsjekk hos politi, toll og havnevakt i Lüderitz viste seg i grunn å være rimelig effektivt, og unnagjort i løpet av et par-tre timer.
16. januar: Ingrids 47 års fødselsdag!
Hipp hurra for fødselsdag! Ingrid fylte 47 år den 16. januar.
Og bursdagsønsket ble innfridd: Vi dro på telttur i Namibias villmark!
Roadtrip runde #1: Fish River Canyon
Med på Roadtrip runde #1 var: Det faste trekløveret på Vilja (Ingrid M., Jon Petter & Karen Marie), sønnen vår Petter (Slungaard Kristensen) og kompis & mannskap Einar-Johan Hansen.
Snorrette veier, så langt øyet kan se. Her endog med asfalt! (De fleste milene er nemlig langs grus- og sandveier, men snorrette de også.)Teltplassen vår i det fri, ved Yellow Rivers bredd. Fantastisk! Med utsikt mot Sør-Afrika på andre siden av elva.Vi var ikke helt alene i ødemarka…
Bursdagskake rundt leirbålet. For en fødselsdagslykke!
Guttaboys fornøyd med sin innlosjering «innendørs» i 4WD’en, mens vi andre tre nøt natta i telt.Morgenstund skal ettersigende ha gull i munn?! Karen Marie er litt mer morgenkvikk og rask enn sin storebror Petter…Frokoststund
Jon Petter og Karen Marie tok seg en svømmetur fra Namibia til Sør-Afrika, og tilbake.Solstråle
Bading i Ai-Ais’ varme kilder. Faktisk forfriskende, selv i solsteiken!Fish River Canyon, Verdens nest-største canyon. WOW!
Litt klassisk & uklassisk portrettaking måtte til med slik en bakgrunn…
Apropos Namibias nevnte nådeløse natur; her har en oryx måttet gi tapt for den. Riktignok framskyndet av å ha satt foten fast i et menneskeskapt hinder, nemlig gjerdet som omkranser nasjonalparken.Solnedgang på vei hjem etter et intenst døgn i Namibias villmark. Vi er sultne etter mer.
Snartur innom Lüderitz for å ta farvel med Petter
Så måtte Petter hjem til Svolvær. Takk for en uforglemmelig fin jule- og nyttårsfeiring, Petter! Og for langseilas på Vilja fra Sør-Afrika til Namibia, og et aldri så lite villmarkseventyr vi fikk tatt på tampen. <3 <3 <3Flyplassen i Lüderitz. Stenges i blant grunnet sandstorm og/eller tåke…
Roadtrip runde #2: Ørkenlandskap og sanddyner i Sossusvlei
Det var enda tre dager igjen til Ingrid U. skulle ankomme, med seg selv & ny toppakning til motoren. So we hit the road again. 😉
Med på denne turen var trekløveret Vilja (Ingrid S.M., Jon Petter og Karen Marie), samt kompis & crew Einar-Johan.
Mount D’Urban Campsite. Fabelaktig stilig arkitektur & konsept for camping i ørkenlandskap.
Ikke helt alene her ute i ørkenen heller… Einar-Johan utviste heltemot ved å legge seg inne i dette teltet, tross sin milde fobi mot flyvende bevingede skapninger.Natten tilbakelagt og overlevd tross tusen nattsvermere. Nå en velfortjent go’stund med morgenkaffen og en liten dialog med kjæresten der hjemme.Resepsjonsbygget; en grønn oase. Stedet var tidligere beitelandskapet til krøtter. Dyrene er flyttet til andre siden av dalen og nyter ny ferskvannsbrønn, mens den gamle utnyttes til mer overfladisk nytte slik som dette. Vi sier ikke nei takk til etterlengtet avkjøling her ute i ørkenen.
Namibias ville hester.Boligblokk ala fugl.Vi møtte denne trivelige belgiske nomaden på vei fra Cape Town til Angola. Han insisterte på å ta seg fram for egen drivkraft i ørkenheten. Ikke akkurat det beste veigrep for tynne sykkelhjul, men vi møtte ham på leirplassen samme kveld, i god forfatning og alt vel.
Teltplass i Sesriem Campsite, innenfor porten til Sossusvlei nasjonalpark.Viljagjengen per 19/1-2020 i Sossusvlei: Einar-Johan (Hansen), Karen Marie, Jon Petter & Ingrid.Karen Marie på Dune 45.
Løpetur ned solsiden av sanddynen. Lærepenge: Velg aldri solsiden av en sanddyne. Den er GLOHEIT! Neste gang og for alltid: Velg skyggesiden! Begrepet «sandysunhot» har fått ny mening for damene om bord på Vilja heretter.Dune 45 i Sossusvlei.
Solnedgang over Sossusvlei.Soloppgang over Sossusvlei.Tidlig på’n!Deadvlei i Sossusvlei.
Frokost i Deadvlei med en glad gjeng fra Osaka i Japan; Ena, Arisa, Nanami & Tomoki. De var nyutdannet, og var på intensiv «Afrika-turné» før de skal ut i livslangt arbeidsliv ala Japan.
Deadvlei – en tidligere oase, nå uttørket, men et udødelig dramatisk skue.
Så måtte vi «hjemover»…
Einar inviterte på middag Wild Horses Restaurant i Aus. Så stemningsfullt at vi tok sjansen på å kjøre etter mørkets frambrudd den siste timen til Lüderitz, tross at en er uforsikret da på grunn av faren for dyr (oryx e.a.) som løper ut i veien… Det ble sneglekjøring i 1,5 timer i stedet, men det var verdt det!)
TILBAKE I LÜDERITZ
Den tidligere direktørboligen for diamantgruvene i Lüderitz.
Karen Marie & Ingrid oppsøkte tradisjon tro stedets bibliotek.Godt gammeldags gjensyn med bokkartotek ala vårt barndoms bibliotek.Utvalget av bøker var oppsiktsvekkende dårlig. De fleste var skolebøker til utlåns. En påminner om at tross flott, gammel arkitektur i denne byen, så er vi i et land som langt fra er velstående.
Mannskap & gaver fra Norge gleder!
Så kom vårt nyeste mannskapsmedlem, som kompletterer Team South Atlantic; Ingrid Bouwer Utne. Og bagasjen rommet mer enn «bare» toppakning!
Overraskelser og fødselsdagsgaver fra Tante Karen og Mimmi i Norge gjorde stor glede.Slagkraftig fødselsdagsgave fra Ingrid d.y. til Ingrid d.e.. ?Leselektyre til overfarten fra venn og tidligere kollega Per Ivar Helgesen, med doktorgradsavhandling til godværsnetter, og Donald Duck for mer bølgete & blåsete stunder!
Kolmannskuppe – grandios Diamantby i sin storhetstid, nå Spøkelsesby av beste sort
Like utenfor Lüderitz ligger i dag en spøkelsesby: Det som en gang var diamantbyen Kolmanskuppe. For hundre år siden var regionen rundt Lüderitz selveste diamantjegernes Eldorado. Høykvalitets diamanter av «gemstone» kvalitet lå strødd utover i sanden, klare til å bli plukket opp for hånd. Siden den gang har enda rikere forekomster med større edelstener funnet i Oranjemund, og Kolmannskuppe ble utkonkurrert og forlatt. Dagens Kolmanskuppe er på TripAdvisor kåret til en av Verdens mest spektakulære spøkelsesbyer. Vi tok turen dit for å ta stedet nærmere i åsyn.
Et par av husene i det som i sin tid ble kalt «Million Dollar Avenue». Her bodde gruvesjefen, ingeniøren, arkitekten, legen og læreren, for å nevne noen av byens mest velbeslagne.
Og vi som synes Vilja har et sandproblem til tider, vi skal ikke klage: Her demonsterer Joe fra Storm Petrel hva som skjer dersom en slutter å koste gulvet i disse farvann.
Den ene fasaden til gruvesjefens bolig er restaurert, og har en ganske annerledes framtoning enn alt som ellers er bare sand og murgrått. En påminner om at dette en gang var en «millionærby».Den gamle kjøpmannshuset er restaurert til sin tilnærmet opprinnelige tilstand. «Nips & krushunder» var det nok flere av her i sin tid, men en kan likevel ane hvor fint det en gang var.
Bowlinghall måtte en ha, må vite.Og til sist, øverst i «The Million Dollar Avenue»: Karen Marie bød på overraskelsespicnic, da hun dro fram hemmeligholdt nistepakke fra sekken. Vi setter pris på denne unge damens initiativ og evne til å skape fest i allslags situasjoner & omgivelser!
Welcome to the office!
Vi kjørte en klar arbeidsfordeling i innspurtsdagene fram mot avreise: Jon Petter og Ingrid B.U. fixet motor. Einar-Johan og Ingrid S.M. gjorde unna administrativt og provianterte. Karen Marie var altmuligkvinne og tok gullmedalje i tålmodighet.
Diaz Coffee Shop i Lüderitz – stamstedet for uken framover, der Ingrid (S.M.) og Einar-Johan tilbragte en god del «kontortid» med WiFi. Når kommer vi innom nettdekning neste gang? Ikke vet vi…Lunsj & besøk på «kontoret» (les: Diaz Coffee Shop). Fra venstre: Representant fra mekaniker-gjengen, Ingrid B. Utne. Representant fra seilermiljøet: Soloseiler og vår venn fra Storm Petrel, Joe Mangold. Representant fra administrasjons- og altmuligberedskapen, Einar-Johan Hansen.Karen Maries hverdag kan vel best beskrives som å være med på alt og ingenting, fram og tilbake, opp og ned, i den siste innspurten før vi kaster loss. Vår minste matros er like vant som oss til at det blir litt «hender & føtter» på tampen, og gjør som oss; holder ut & står på. (Vi gleder oss i vårt stille sinn til vi er ute på havet, med ditto hav av tid i lag!) Takk og pris for gøyalt mannskap med overskudd, her representert med Einar-Johan, som tøyser og tull når Mamma og Pappa er mildt sagt «oppi det» med sine tusen gjøremål.
MOTORFIX – KLAR FERDIG KJØR!
Ingrid Bouwer Utne ankom 21/1, og med seg i bagasjen hadde hun dyrebar last; flunkende ny toppakning til Viljas Volvo Penta motor. Tusen takk til Ståle på Industri og Marine Diesel i Trondheim, som på mirakuløst vis greide å skaffe alle delene som trengtes på imponerende kort tid, og i tide til Ingrid U. skulle fly nedover for å mønstre på hos oss på Vilja.
Så var det klart for igangsetting. Bytte av toppakning innebærer «full dekomponering».
Ingrid Utne gjorde seilasen med Vilja til selverklært skipperskole. Leksjon 1: Bytte av toppakning og justering av ventiler på motor.
Byggesett. Det er ikke få deler som skal tas fra hverande – og fortrinnsvis finne tilbake til sin opprinnelige plass – når en toppakning skal byttes ut…Vilja midlertidig ominnredet til mekanisk verksted.
Etter tre dagers skruing i kvelende varmt maskinrom: Fix ferdig montert toppakning, og motoren tikker som en klokke og maler som en katt. Stolte mekanikere sier seg fornøyd med vel utført oppdrag!
Klar for ny Verdenshavskryssing
Team South Atlantic! Fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Karen Marie, Jon Petter, Ingrid S.M. og Einar-Johan Hansen.
Vilja er endelig klar for et nytt Verdenshav. Og det er vi i Team South Atlantic også!
