5.-8. februar, 2020, øya St. Helena i Sør-Atlanterhavet: Der vi møtte mange kjemper.
På St. Helena møtte vi mange kjemper og endatil legender, hver på sitt vis: Vi fikk tid i lag med en legendarisk soloseiler, som 81 år gammel er på sin ellevte (11!!!) jordomseiling. Vi hilste på Verdens eldste levende landskapning, som er anstendige 187 år gammel! Og vi svømte sammen med en 10 meter lang fisk! Ja, og så var vi på hjemmebesøk hos en tidligere kjempe og legende, som vel hadde «krympet til sin reelle størrelse» innen han endte opp her, men dog…vi snakker selvfølgelig om Napoleon Bonaparte.
Speeddate med St. Helena
Vi hadde i utgangspunktet 72 timer på St. Helena, som er grensen for å slippe å betale for visum. Takket være en litt rundhåndlig praktisering av dette fra myndighetenes side, så fikk vi i praksis et døgn ekstra. Hvilket var gull. For St. Helena rommer MASSE, både av vakker natur, interessant historie, særegen og trivelig arkitektur i hovedstaden, og trivelige gjestfrie folk. Vi kunne vært her i ukesvis. Men løsningen vi gikk for var å pakke inn max i tiden vi hadde for hånden.
Her snakker vi svart belte i å være turist, samt maksimal utnyttelse av hvileskjærene! Vi fikk fire fantastiske døgn (eller nøyaktig 94,5 timer) på denne Atlanterhavets perle.
Jamestown
Det bor om lag 4500 innbyggere på St. Helena. Om lag 630 av disse bor i Jamestown, som er hovedstaden til territoriet «British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension and Tristan da Cunha».
Jamestown viste seg å være en trivelig liten landsbykjerne med en kronglete handlegate som snodde seg opp bakken gjennom sentrum, og med trange, små smug og bakgater på hver side. Visstnok skal hovedgata være et av de beste eksemplene på gregoriansk arkitektur i hele Verden.«Brown’s Video Library» – dette butikkonseptet er vel også en etterlevning av forna dager, om enn av noe nyere dato en gregoriansk epoke. Det vitner om at vi er i en flik av Verden der god internettdekning ikke er en selvfølge.Utsikt ned Jacob’s Ladder og utover Jamestown og James’ Bay. Jacob’s Ladder ble bygd i 1829 for å gi en direkte adkomstvei mellom havna/byen og fortet på toppen av Ladder Hill. Den består av 699 trappetrinn og er syyyyyyykt bratt.Solnedgang over James’ Bay.
På (off)roadtrip!
Vi leide oss en gammel og bulkete 4WD, og dro av gårde for å utforske øya. I løpet av dagene vi var der besøkte vi blant annet Napoleons «fengselsresidens», så verdens eldste landdyr (187 år gammel!) på plena til guvernørens bolig, og gikk topptur til høyeste punkt på St. Helena (820 moh).
Veiene er smale og usannsynlig kronglete på St. Helena. Firehjulstrekk er et must, og de fleste bilene er temmelig gamle og bulkete. Gøy kjøring for oss nordboere. ?
«Hjemme hos» Napoleon Bonaparte
Napoleon Bonaparte er nok øyas mest berømte resident gjennom tidene. Hit kom han i 1815 etter å ha blitt beseiret ved slaget ved Waterloo. Han hadde greid å flykte fra fangenskap tidligere, så denne gangen valgte britene ut en øy for fangenskapet som var så øde og tilnærmelsesvis umulig å komme seg fra som tenkes kan. Napoleon tilbragte sine siste leveår på St Helena fram til sin død i 1821, i sin residens Longwood House. Et grandiost fengsel, spør du oss. Men det var utvilsomt stusselige saker sammenlignet med palasset i Versailles… Dog det verste var vel nederlaget, noe som kan forstås av hans harske uttalelse:
«Death is nothing, but to live defeated and inglorious is to die daily.»
Sånn sett døde vel Napoleon daglig her ute på St. Helena.
Napoleons «fengselsresidens» på St. Helena. Longwood House og tomten den står på er faktisk den dag i dag å regne for fransk territorie. (Bildetaking innendørs var ikke tillatt, så dette er det vi har at bjuda på.)
Guvernørens bolig & Verdens eldste levende landdyr
Plantation House er guvernørboligen på øya, og ble bygd av Det Ostindiske Compagni i 1792. Sjeldent godt vedlikeholdt og grandiost.I hagen til Plantation House bor det en ganske så ærverdig beboer; skilpadden Jonathan. Her har han bodd siden 1882, da han flyttet hit som omtrent 50-åring. I dag har han oppnådd den anstendige alder 187 år, og er dermed å regne som Verdens eldste nålevende landdyr.
High Knoll Fort
High Knoll Fort fra slutten av 1700-tallet har aldri vært åsted for krigshandlinger. Men fortets historie er ikke fritt for dramatiske hendelser likevel. Tidvis har den blitt brukt som fengsel, og fanger har blitt hengt der. Da slaveriet ble forbudt, entret offiserer slaveskipene, frigjorde slavene og sendte dem midlertidig til St. Helena, der mange ble innlosjert ved fortet. Noen av de frigjorte slavene ble værende på St. Helena og utgjør dermed en del av forfedrene til St. Helenianerne som bor der i dag.
Topptur til Diana’s Peak
Diana’s Peak (820 moh) er høyeste punkt på øya, og en fin tur gjennom frodig og eksotisk landskap og over luftige åskammer. Og med fantastisk 360 graders utsikt over øya.
Siste etappe opp og ned trapper, over åskammen mot Diana’s Peak.Team South Atlantic til topps på Diana’s Peak (820 moh). Fra venstre: Ingrid d.e., Karen Marie, Jon Petter, Ingrid d.y. og Einar-Johan.
St. Helenas varierte natur
Vi gikk også en liten tur på klippene ved High Hill, en helt annen vegetasjon enn det vi fant midt på øya; mye karrigere og åpenbart vulkansk.
En liten ettermiddagstur til High Hill på øyas nordøstkyst.
Et naturlig hjerte
Heart-Shaped WaterfallValentinesønske! Ingrid ble fascinert av denne fargeklatten av en liten spirrevipp som fløy i sikksakk rundt oss da vi var på roadtrip på øya. Den viser seg å hete Madagascar Fody. Og faktisk ble den erklært å heretter være Ingrids utvalgte favorittfugl. Et ønske ble uttrykt til kjæresten Jon Petter om Valentinsgave: Om han kunne fange et blinkskudd av fuglen? Ønsket ble innfridd, som dere her ser. 🙂…vi er visst ikke alene om å være i det romantiske hjørnet, og lot oss sjarmere av en tidligere kundes amorøse tidtrøyte ved disken i den lokale sparebanken. 😉
Svømmetur med hvalhai. OMG!
Så skulle vi på snorkletur. Med håp om å finne helt spesielle badekompiser. Og det gjorde vi!
Vi er intet annet enn ultraheldig når vi for andre gang på vår jordomseiling traff på en flokk hvalhaier og fikk nærkontakt med dem. Det er nærmest eventyrlig hvordan de glir gjennom vannet i sin majestetiske størrelse og tilsynelatende stoiske ro. Nysgjerrige må de også være, for selv om vi ikke har lov til å svømme bort til dem, så kommer de bent imot oss og vi er så nære at vi lett kunne tatt på dem (om det hadde vært lov).
Hvalhaiene er de største fiskene i verden, og er dokumentert til å kunne bli over 14 meter lang. «Våre» svømmekompiser var estimert til å være oppe i 10-meters størrelsen. Munnen kan bli 1,5 meter bred. Heldigvis for oss har de bare krill og småfisk på menyen.
Man kan bli litt smånervøs når en slik kjempe kommer svømmende i din retning fra havets dyp. Det er dog intet å frykte.
Hjem til kvelds
Så ble det kveld. Fulle av inntrykk og opplevelser gikk vi ned til kaia, der ei lita ferje går i skytteltrafikk mellom båtene og havna. Siste sjanse var siste hele time før solnedgang.
Vi hadde lange dager på land. Om morgen og kveld ble vi hentet av den lokale ferja, som gikk hver hele time til og fra båtene. Siste båt ved solnedgang.Et godt blinkskudd av en vakker kvinne, vår egen kjære venn og mannskapsmedlem Ingrid B. Utne. Tankefull, men med synlig sinnsro. Bildet er tatt på ferja, på hjemvei etter en lang dag fylt med inntrykk og gode opplevelser på St. Helena.Ikke så bortevekke, denne dama heller; vår gode minimatros, med sinnsro hun også. Teddy er fast turkompis på de fleste eventyr.
Menneskene
Og så er det jo engang slik at det er menneskene vi møter som utgjør MER enn halve opplevelsen, vel så mye som stedene. Så også i St. Helena.
Det bor bare cirka 4500 mennesker på St. Helena, og «alle kjenner alle». Da folk skjønte at vi var fra Norge, så ble jungeltelegrafen satt i gang for å sette oss i kontakt med øyas eneste norske innbyggere; Helena Holck Løchen og sønnen hennes Edvard. Og sannelig klaffet det og vi fikk et trivelig møte med Helena og sjarmtrollet hennes. Helena har bestemor fra St. Helena, og hun kom hit opprinnelig for å se og lære litt om røttene sine. Én tur ble til flere, og til sist flytting på ubestemt tid. Hun har bodd på øya nå i 4-5 år og trives. Vi satte stor pris på å bli kjent med enda et trivelig menneske som går sine egne veier, og dessuten å få innblikk i St. Helenas kultur og samfunn sett fra en beboers og nordkvinnes øyne.Karen Marie og Conan (barnebarnet til innehaveren av Ann’s Place) fant fort tonen… og en sølepytt å dele søle i.Se hvem som er her! Vår gode venn Joe på Storm Petrel ankom et døgn etter oss. Det ble et gledelig gjensyn. Verden føles liten når en tilfeldigvis møter kjentfolk på sydlige breddegrader. Joe har vi for øvrig møtt mer enn én gang før; i Indonesia, Cocos Keeling, Sør-Afrika (Richards Bay og Simons Town) og Namibia. ?Jon Sanders og hans Perie Banou III lå for anker i James’ Bay. For et lykketreff! Vi hadde jo vært så skuffet over at vi ikke fikk hilst på ham i Cape Town. Australske Jon Sanders (81) er en levende legende; han er på sin 11. jordomseiling, og har seilt både to og tre ganger rundt jorda i ett strekk, non-stop OG single-handed!!!Et spesielt møte som ble fanget i et bilde, mellom Jon Sanders (81) – en bauta i seilermiljøet og nå underveis i sin 11. jordomseiling – og vår lille datter Karen Marie (5) som snart har gjennomført sin første.Treff på seilerbaren Ann’s Place, med de levende legende Jon Sanders til bords.Gjensyn med svenske Lisa og Oskar på S/Y Hilma fra Lysekil.Vi fikk bestukket ferjesjåføren til å ta en ekstra sen kveldstur med ferja. Da fikk vi oss sosial kveld for seilerne med middag på Rosie’s.Time for Piña Coladas!
Enda flere kjente og kjære ansikter, med våre venner og tidligere båtnaboer på S/Y Nimbus fra USA. Fra venstre: Lilly, Matt, Henry, Karen Marie, Ingrid, Avery, Molly og Jon Petter. Denne gjengen kjenner vi fra Panama, New Zealand og Sør-Afrika.Mens Ingrid, Jon Petter og Karen Marie gjorde siste innspurt i ærend & internett, så tok restena v mannskapet en aldri så liten touchdown på Ann’s Place. Internasjonal seilergjeng, fra venstre: norske Einar-Johan på Vilja, svenske Lisa og Oskar på Hilma, australske Jon på Perie Banou III og tyske Joe på Storm Petrel. (Jeg synes det virker som at selv kameralinsa er fuktig!?…)
Team South Atlantic
Vi har bodd i lag i mer enn to uker på Vilja nå, og vi har begynt å bli en sammensveisa gjeng. Godt å se når Karen Marie blir trygg på mannskapet, og hun får gaven det er i det å være dus med flere gode voksenpersoner som i sin tur blir ekstra glade i henne også.
Karen Marie, trygg og god hos Ingrid d.y..Einar-Johan tøyser mye. Men hvem som tøyser mest er søren meg ikke lett å si?!YIIIHAAAH for Team South Atlantic! Foran f.v.: Ingrid og Karen Marie Slungaard Myklebust. Bak fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Einar-Johan Hansen og Jon Petter Li S. Myklebust.
Vi kunne søren meg vært mye lengre på St. Helena, men etter tre døgn er det ingen bønn lenger; Atlanterhavet er stort, og vi skal over hele. Vi seiler videre nordvestover, med kurs for nærmeste nabo: Ascension, 720 nautiske mil unna!
