I går hadde vi festdag på Vilja, da vi feiret påske og fullført jordomseiling om hverandre.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FJERDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 14.04.2020.
FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust på vei nordover til Karibia.
Rapport fra «S/Y Vilja» på vei fra Suriname i Sør Amerika til Karibia.
I dag koblet vi inn omverden igjen. Vi fikk tilsendt Noonsites COVID19-oppdateringer for seilere fra gode venner som følger oss hjemmefra, og ble igjen slukt av alle reguleringer og rapporter. Vårt inntrykk er at vi nå er på vei til et sted der det er opphopning av båter og at seilerne begynner å bli uglesett. Tanken på ytterligere karantenetid (vi har ikke gått fritt på land siden 9. mars), en lokalbefolkning som ikke vil ha oss der, m.m. tar litt drepen på seilergleden. Men samtidig – opp med haka! – for de fleste bekymringer blir det jo vanligvis ikke noe av. Og som nordlendingen om bord alltid pleier å si; «Det kan fort gå godt!»
Sprikende nytt fra seilervenner
Signalene vi hører fra seilervenner rundt omkring i Verden spriker i alle retninger. Våre venner på Pied-a-Mer II, et pensjonistektepar i 70-årene fra USA, seiler seg hjemover fra Asia via Rødehavet. De har nettopp seilt fra Sudan med kurs for Egypt. De forteller at de i det siste kun har fått gjort proviantering etc via agenter. De må ankre opp flere nautiske mil fra havn og handlelisten må være sendt i forkant til agenten, som igjen sørger for leveranse ut til dem. De er nødt til å seile videre innen 2 timer etter ankomst. Det høres simpelthen ille ut. De er i praksis rett og slett flyktninger uten land.
En ganske annen tone er det i meldingen fra våre seilervenner på amerikanske «S/Y Nimbus», som nå har kommet fram til Chesapeake Bay på USAs østkyst. De anbefaler oss å besøke marinaen de er på og sier det er riktig så trivelig der. Selv om COVID19 nevnes, så ligger det ingen advarsler mot å komme dit.
Cruising Kid’s Club over Atlanteren
En gladhendelse her om bord er uansett den nystiftede klubben som vår yngste matros har stiftet sammen med en annen ung matros på kanadiske «S/Y Yonder». Adrian (7) seiler sammen med moren og faren sin på strekket fra Sør-Afrika og hjem til Canada.
Ideen til klubb ble til da vi fikk høre fra våre venner på Yonder at de etter 11 døgn på havet til St Helena heller valgte å seile videre, framfor å ligge i enda 14 dager for anker i karantene. Sultne på nye aktiviteter som vi selv var, der vi lå i karantene i Suriname, så sådde vi idéen om en klubb. Og nå er de to yngste – hvilket i praksis vil si alle sammen om bord på både Vilja og Yonder – i gang. Eposter sendes nesten daglig over Atlanteren mellom nord og sør. Alle innkommende klubb-brev (dvs eposter) kan kun leses av barn, eventuelt hvis de voksne skal hjelpe må vi lese gjennom en kikkert bakfram. Det blir syyykt små skrift, kan vi berette, og er til fryd for våre små agenter. Nå er de i full gang med planlegging av klubbhus og klubbregler, utveksling av tryllemiksturer, meldinger på kodespråk, og så videre og så videre… I går prøvde vi oss på et nytt kommunikasjonsmiddel, nemlig flaskepost. På 12*N kastet vi ut flaske fylt med påskegodteri og en viktig melding. Så får vi se responstiden blir?!
Vi elsker delfiner! Vi setter stor pris på disse lekne følgesvennene våre.
Det kan forøvrig nevnes at «S/Y Yonder» slapp i land på Ascension, 5 døgns seilas nord for St Helena. Der fikk de seg én knallfin dag. Men etter det var bølgene dessverre for store til at det var mulig å komme seg i land. Til slutt valgte de å gi seg, og har nå lagt ut på ytterligere 2500 nautiske mil mot de amerikanske Jomfruøyene. Det er jo tilfeldigvis dit vi også er på vei, om enn med et par ukers forsprang. Om alt klaffer så blir første offisielle klubbmøte i månedskiftet april/mai?!
Tilbakeblikk til St. Helena i februar 2020 og møtet med en levende legende; Jon Sanders (81). Han er på sin 11. jordomseiling, og har tidligere gjennomført både to og tre jordomseilinger single-handed og nonstop! For oss var det interessant og en ære å få bli kjent med denne mannen, som er tillitsvekkende ydmyk tross sine ufattelige seilebragder.
Krysset eget kjølvann
12. april krysset vi på Vilja vårt eget kjølvann fra 17. februar i 2017, da vi var på vei vestover og nærmet oss Tobago. S/Y Vilja og hennes faste Trekløver har herved seilt Jorda HELT rundt!
JORDOMSEILING: «S/Y Vilja» har krysset eget kjølvann og har dermed seilt rundt jorda.
Tenke seg til, at heretter når man går og hverdagsfilosoferer og undrer over: «Hvor stor er nå egentlig denne kloden vår?», så har vi nå et kvalifisert begrep om det. Vi har nemlig seilt hver nautiske mil, med (eller mot) hver bidige bølge og fylt Viljas seil med hvert vindkast vi har evnet å fange, for å komme oss hele veien rundt. Viljas Jordomseiling har vært 30 500 nautiske mil lang, tilsvarende 56 500 km. Mer enn 5000 timer har vi stått til rors siden vi var har forrige gang. Vi er jublende glade & stolte!
Det blir Påskemorgens champagnefrokost med pastellkulørte kokte egg, hjemmelagde marsipanegg og en nærmest eventyrlig regnbuefarget ostekake. Alt tilberedt av team Vilja, med en minimatros/sjefs-estetiker i bresjen og hennes grenseløse fantasi & støtteapparat til å «berge skuta i havn».
Risikovurdering er stikkordet for familien på Bavaria 50 «Vilja» som nå er på vei til Karibia fra Suriname i Sør Amerika.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er TREDJE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 12.04.2020.
SØR AMERIKA: Vilja i karantene i Suriname elven.
Først et par spørsmål fra oss på «Vilja» til deg som leser dette:
Ville du legge ut på en 1 ukes lang seilas, i 1000 nautiske mil (tilsvarende distansen fra Bergen til Svalbard) over havet, uten å vite sikkert at du vil få gå i land på øya du reiser til? Og ville du valgt å forflytte deg fra Norge i en periode der coronaviruset har «roet seg», og dra til en øy som både eies av og holder grensene åpne for moderlandet som i media omtales som et mulig «episenter for corona-pandemien»?
Om du hadde spurt oss disse spørsmålene for et par uker siden, så ville vi sannsynligvis svart et rimelig klart «Nei!» på begge. Men det var før vi selv befant oss i situasjonen der vi må ta dette valget. Vi på «Vilja» har etter nøye vurderinger og administrativt forarbeid besluttet at nå er tiden inne for å legge ut på neste etappe på veien hjem til Norge. Neste stopp er St Thomas i de Amerikanske Jomfruøyene. ETA: April 16, 2020.
Vil du vite hva som ligger bak dette lite intuitive valget? Da skal du lese videre.
Hvorfor de Amerikanske Jomfruøyene?
Inntil for ti dager siden hadde tanken på å seile til U.S. Virgin Islands (USVI) aldri vært på tale på «S/Y Vilja». Vi skulle egentlig vært på vei fra Antigua til Cuba nå, og hadde verken tenkt å ofre de amerikanske, britiske eller spanske «jomfruene» i nabolaget så mye som et blikk. Nå – i en verden i krigføring mot et virus – så har de Amerikanske Jomfruøyene (USVI) plutselig blitt vår utvalgte havn for å finne sikkerhet. Vi pendler mellom følelsen av sinnsro og uro. Er vår strategi den rette?
FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust klare for å seile nordover.
Hvorfor velger vi å seile til USVI? Det viktigste argumentet for oss er at vi der kan skaffe reservedeler til båten, eventuelt få dem sendt dit fra Norge. Ett vant røk på vei til Suriname, og vi fikk erstattet det med reservevantet vi hadde om bord. Men å seile videre uten å skaffe et nytt i reserve føles som å bytte ut et punktert dekk med reservehjulet, for så å legge ut i månedsvis på langtur uten å sørge for fortsatt å ha et dekk i reserve. USVI holder grensene åpne med visse restriksjoner. Ingrid er amerikansk statsborger, og det gir en viss trygghet i forhold til å gis innreise for seg og sin familie om grensekontrollen skulle innskjerpes ytterligere før vi kommer fram. Vi hører fra andre seilere som er der at det er greit å være der. Vi har endog blitt satt i kontakt med en norsk kvinne som har bodd der lenge. Hun har gitt oss en postadresse som vi kan få sendt varer til, og vist en imøtekommenhet ovenfor oss som gjør oss både glade og betrygget. Vi aner at dette er et forord til noe som kan bli nok et innholdsrikt, positivt kapittel av beretningen om vår jordomseiling?
Forberedt på «alt»
Vi har gjort alle forberedelser vi har evnet å tenke ut for å redusere risikoen for å komme i en uønsket situasjon. Vårt fokus har vært rettet mot å redusere risikoen for å ikke komme i en knipe om grensene stenges dit vi skal. Vi har jo selv opplevd nettopp det en gang tidligere, på vei hit til Suriname. Vi bygger videre på erfaringen. Men vi må også være forberedt på at det KAN skje igjen. Derfor har vi sørget for at båt og proviantering er rigget for å gå direkte løs på 4500 nautiske mil ekstra hjem dersom noe «uventet» skulle skje. (Finnes det noe som er «uventet» i Verden i dag? De fleste av oss har vel åpnet opp for en «alt kan skje»-innstilling.)
Karantenetid om bord har gitt rom for ekstra båtvedlikehold. Karen Marie trår til med lakk og pensel etter at pappa Jon Petter har tatt en omgang med sandpapir.
Ber om tillatelse heller enn tilgivelse
Vår hovedstrategi er å informere og innhente informasjon i forkant, framfor å ta ting når det kommer. Vi velger med andre ord å be om tillatelse heller enn tilgivelse. I normalsituasjon ville vi valgt å forberede godt, men stoppet på 80-prosenten i viten om at arbeidet for å dekke de siste 20 prosentene ikke svarer til utbyttet for å sikre alt. Denne gangen endevender vi imidlertid hodet for å tenke alle sannsynlige (og usannsynlige) scenarier.
Og det er slettes ikke få tanker, telefoner eller eposter som ligger til grunn for at vi nå velger å forflytte oss. Faktisk er det kommunisert med mer enn 10 offentlige instanser eller organisasjoner som er direkte knyttet til det landet vi har valgt å dra til, i tillegg til innhenting av informasjon fra seilere vi kjenner som er i USVI eller andre steder i Karibien, seilernettverk, informasjon på nett, og fra familie og fagpersoner i Norge. Alle innehar både kunnskap og meninger, og felles for dem alle er at ingen har noen fasit. Fasiten finnes ikke, ei heller krystallklare valg.
COVID preger det meste
En har sine faste rutiner for å forberede seg til avreise før langstrekk. Vår 10-punktsliste før COVID-19 har typisk vært:
Last ned værmelding for kommende strekning.
Innhent siste detaljer om ankomsthavn (hvis internet) via www.noonsite.com ++.
Oppdater værmeldingen.
Siste sikkerhetskontroll av båten.
Provianter.
Oppdater værmeldingen.
Dra til Immigrasjon, Tollvesen og Havnevakt og sjekk ut av landet.
Oppdater værmeldingen.
Gjør båten sjøklar.
Hiv anker. Seil.
Om ett døgn skal vi legge ut på et 1000 nm langt havstrekk fra Suriname til de Amerikanske Jomfruøyene. I det vi hadde fullført Punkt 7 på listen, så kommer det fra Jon Petter i en tankefull tone: «Vi har vel ikke egentlig sjekket værmeldingen…». Ærlig talt, dette er litt sjokkerende for oss selv. Vi er rutinerte seilere, med 37 000 nautiske mil tilbakelagt over havet i løpet av de siste tre årene. Og så har vi glemt å sjekke punkt 1, 3, 6 og nærmest 8 også: VÆRPROGNOSENE! Hvordan er dette mulig?! Svaret er: COVID-19.
Den klassiske fella: Å overse de kjente utfordringene, og ensidig fokusere på den nye, uløste.
Men vi får oss en liten vekker før avreise når vi innser at fokuset på alle nye utfordringer har tatt så stor plass at noen av rutinepunktene som vi er vant til å takle har blitt fortrengt, ref. å sjekke hvordan været som vi er prisgitt forventes å bli på overfarten. En klassisk felle å gå i. Heldigvis løftet vi blikket i tide. Værmeldingen er også på vår side, og vi kan dra som planlagt. Så slipper vi da i alle fall å måtte utsette avreise med alle de ekstrarunder med myndigheter etc. som det ville medført…
HJELP: Nettie og Gelle Djikstra, våre gode hjelpere på land i Suriname. Om du skulle møte dette paret på din ferd i fremmed farvann, så er du i trygge hender.
Støtteapparatet bygd opp ved ankomst
Som en del av vår strategi har vi bygget og vevet et støtteapparat dit vi kommer, som vil være beredt på å trå til om det skulle stå om. Vi har vært i dialog med både amerikanske, surinamesiske og norske myndigheter. Ja, selv den danske konsulen på U.S. Virgin Islands er forberedt på at vi kommer, skulle det oppstå et behov for bistand på høyere hold. Vi har utvidet reiseforsikringen som dekker USA ettersom vår internasjonale helseforsikring dekker hele verden bortsett fra akkurat dette landet. Vi har forsikret oss om at begge forsikringer dekker behandling ved eventuelt COVID-19 sykdom. Så mye som mulig av administrativt er gjort unna i forkant, eksempelvis har vi i samråd med grensekontrollen for USVI oversendt alle nødvendige dokumenter for innsjekk i USA om båt, mannskap og utsjekk fra Suriname. Vi har til og med valgt å booke kaiplass i en marina for de første nettene i St Thomas, selv om det koster skjorta. Det gir oss en adresse å komme til og noen som venter på oss. Det har nemlig vist seg både i vårt eget og andre seileres tilfeller at det gjerne er ressurspersoner ved marinaene som best forstår seilernes dilemma og kjemper for vårt vel i ankomstlandet.
Gode hjelpere på land
Og i mellomtiden, mens vurderinger og forberedelser har pågått, så har vi vært i karantene i to uker. Og heldigvis har vi hatt det faktisk veldig ålreit. Mang en gang har vi kjent på ydmykheten og maktesløsheten det er i å være totalt prisgitt omverdenens nåde (eller unåde), der vi ikke kan bidra stort mer til egen skjebne enn å ikke gi oss. Vi har hatt uvurderlig gode ressurser på land i de ansatte i marinaen her i Domburg, med daglig leder Nettie Dijkstra i spissen. Med hennes hjelp har vi greid å bunkre diesel, reproviantere, skaffe allergimedisiner til Ingrid, finne lokale «Petter Smart’er» for å håndlage ekstradeler til riggen (inntil vi får tak i originaldeler dit vi kommer), lokalt simkort så vi har hatt internett, opprettholdt en god dialog med myndighetene her, og så videre.
Reservedeler er ikke å skaffe i Suriname nå når grensene er stengt. Dermed kommer gammelt håndverk med nye materialer til nytte. Her: Bendsling av kause og spleis til reservevant av Spectra tau.RESERVE: Hjemmelaget reservevant av Spectra tau.
Imens har vi om bord rigget båten, kommunisert med omverden og dessuten hele tiden gjort det som aldri kan prioriteres bort på en båt med en 5-åring om bord; hatt hverdag, lekt masse og gjort noen lure ablegøyer.
Overføring av menneskelig varme på armlengders avstand
Nettie har dessuten, tross flere armlengders avstand, greid å varme våre hjerter mang en gang med sin omtenksomhet. På underlig vis har eksempelvis rosa sjokopålegg, glitterpenner og en ørliten teddybjørn greid å snike seg inn i handleposene, selv om det vitterligen ikke stod på handlelista. Og at såpen vi bestilte kommer i vaskebjørnfasong kan jo ikke annet enn vekke smilet og renholds-entusiasmen hos mannskapet, uansett alder.
Oppdagelsesferd opp floden
Oppdagelsesferd opp en sideelv til Surinameelva.
Vi har også fått vært på hemmelig ekspedisjon opp Suriname-elva med dinghyen vår. Vi satte pris på Nettie sin forståelse da vi la fram tanken at om vi tok dinghyen opp elva et stykke uten å gå i land eller treffe folk, så ville vi jo strengt tatt fremdeles være i båten vår, vel og merke i den minste. Så da bega vi oss oppover floden med full bensintank, og niste i sekken. Karen Marie boblet nærmest over i glede av å kjenne at vi var ute på oppdagelsesferd. Det var bonus å få dette ønsket vårt oppfylt; å ta båten inn i trange, overgrodde elveløp helt til vi ikke kunne komme lengre, med regnskogen tett på, vissheten om piraya og kaimaner i vannet, og lyden av brøleaper og fugler som bråket og sang om ørene på oss. Spennende.
Suriname i lockdown, men «under kontroll»?
Her i Suriname er det rolig nå, med delvis Lockdown og portforbud mellom kl.20-06 om natten. Landet var visstnok det første landet i Sør-Amerika som stengte grensene, og det har bidratt til å bremse utviklingen. Tallet på 10 bekreftede COVID-tilfeller har stått fast i en ukes tid. Vi føler oss trygge nå. Men vi spør: Hvor lenge kan et forholdsvis fattig land holde grensene stengt? Hva skjer dersom epidemien sprer om seg her? Hvordan vil sikkerhetsforholdene bli for oss som ligger nesten alene her ute i elva? Det finnes ingen fasit på det. I motsetning til mer vestlige land, så er folk kanskje bedre rustet til å greie seg selv med egen jord, tettere familiestruktur og til å hjelpe hverandre? Dette blir bare gjetninger, man kan ikke vite på forhånd.
Skynde oss, men ikke forhaste oss
Så ja, vi har fått gjort unna det nødvendige, og også fått mer enn vi kunne forventet. Men ikke minst har vi fått tid til å tenke oss om. Det er en balansegang med avveininger uten fasitløsning. Vi har prøvd å holde hodet kaldt, holdt oss orientert, kjent på hastverk med å komme oss videre før flere grenser stenger, men også vurdert grundig om ikke vi burde bli der vi er?
Solnedgang over Paramariboelva, fra vår «utsiktstomt» i to ukers karantene her i Suriname.
Vi drar videre
Som Jon Petter sa til den norske konsulen, som har de Amerikanske Jomfruøyene under sitt ansvarsområde, på telefonen mandags morgen: «Vi har et valg mellom to onder»:
Enten kan vi beveger oss til neste øy nå, med den risiko det innebærer at grensene kan stenge foran nesa på oss. Da vil vi måtte be om hjelp fra myndigheter eller andre.
Eller vi kan bli værende der vi er, med en høyst uforutsigbar utvikling både her og i Verden rundt oss. Da vil vi i verste fall måtte be om hjelp utenfra når det er mye vanskeligere for både dere og oss, både der vi er og dit vi kommer.
Vi velger å dra videre. Og vi tror ved avreise at det ikke kommer til å være behov for bistand fra andre. Men vi har forberedt et støtteapparat i tilfelle «det verste» skulle skje. Den norske konsulen forstår godt vårt valg, og bekrefter at så vidt hun kan se så har vi gjort alt vi kan riktig.
Jorda rundt og vel så det
Så nå kaster vi loss og går de 25 nautiske milene ned Suriname-elva før vi igjen er ute på åpent hav. Vi gleder oss til å kjenne vinden i seilene igjen og føle frihet og framdrift. Om noen dager krysser vi vårt eget spor, der vi i februar 2018 seilte vestover fra Kapp Verde til Tobago. Og med det vil selve rundturen vår om Jorda være fullført. Men vi må videre, vi skal jo helt hjem. Norske jordomseilere har om lag 7000 nautiske mil hver vei for å komme seg til og fra startstreken. Vilja er på hjemvei, i velkjent hav, men opprørt land.
Husk at dere kan følge oss på kartet på nettsiden vår, der vi trackes time for time «live» her: www.sailingvilja.no
___
Denne artikkelen ble først publisert av Seilmagasinet 12.04.2020: https://www.seilmagasinet.no/karibia-koronavirus-sy-vilja/valget-mellom-to-onder/611148
Familien om bord i «Vilja» må legge nye planer, men det er utfordrende når regler forandres fra dag til dag.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er andre artikkel i denne serien, og ble første gang publisert 31.03.2020.
SØR AMERIKA: Glede over å være i lun havn etter 15 døgn på havet.
Reisebrev fra Ingrid Slungaard Myklebust på «S/Y Vilja», Bavaria 50 Cruiser som befinner seg i Suriname i Sør Amerika.
Oppdatering fra Vilja 28/3: Hvor skal vi dra? Tør vi forlate?
Behovet for å bestemme neste anløpshavn presser seg på. Vi har kun tillatelse til å være i Suriname for å proviantere, og vi har vært her i fire dager nå. Vi bør dessuten anskaffe reservedeler til båten. Hvor kan vi få skaffet disse, eller eventuelt til hvor kan vi få levert en pakke fra Norge? Hvor skal vi?! Og tør vi forlate der vi er nå, med den reelle risikoen for at alle grenser stenger mens vi er en uke underveis på havet?
RUTE: «Vilja» vil ta en raskere rute hjem med lengre strekk. Spørsmålet er om det er mulig å besøke Karibia.
I går sa vi at mest sannsynlige anløpshavn for neste stopp var Antigua. Eventuelt Martinique. Men det var i går… Status nå er at vi har flere spørsmål enn svar:
· Martinique holder foreløpig grensene åpen for båter registrert i EU og med kun EU-borgere i mannskapet. Gjelder dette for EØS-borgere også? Og vil de nekte Ingrid inngang, ettersom hun er amerikansk (USA) statsborger?
· Det ryktes i seilermiljøet at Antigua stenger sine grenser ved midnatt i natt. Så da er det alternativet antagelig ute enn så lenge?
· I Sint Maarten (nederlandsk side) har vi en kontaktperson, men disse har også stengt grensene leser vi på noonsite.com. Kan vi komme inn fra fransk side av øya?
· Så hva med US Virgin Islands? Ingrid er jo amerikansk statsborger. Gir det noen muligheter?
· Vi har sendt forespørsler til myndighetene i Martinique, Sint Maarten og US Virgin Islands, med håp om å få klarhet og om mulig en bekreftelse/ garanti for å slippe inn.
· Men hva er en garanti verdt i disse dager? Vår tyske venn på S/Y Storm Petrel hadde fått garanti fra myndighetene i Grenada om at han kunne komme, men fikk kontrabeskjed noen dager senere mens han var underveis. Han endte med å seile videre til Martinique, og fikk anløpe der.
PROVIANT: Ingrid med frukt og grønnsaker, melk i tørr og flytende form, klorin og mere til. Det kan bli uker og endog måneder til neste gang vi får proviantert.
· Vår ressursperson på rigg i Trondheim, Tor K. Pedersen i Riggmaster AS, har allerede produsert to nye vant, som er klare for sending fra Norge. Vi ønsker å ha disse i reserve, ettersom vi måtte bytte ut ett som røk i forrige uke. I tillegg er reservedelene for å bytte toppakning til Fischer Panda generatoren klare til å legges i samme pakke. Om vi bare greier å fremskaffe en adresse vi med rimelig sannsynlighet kan plukke den opp på?!
DRIVSTOFF: Jon Petter på vei til kaia med tomme dieselkanner. Mer enn 300 nye liter drivstoff var det rom for før det rant over.
· Men så dukker også ytterligere et spørsmål opp i horisonten: Tør vi egentlig seile fra Suriname? Hva om grensene stenges for alle de karibiske øyene når vi er underveis over havet?
· Vi får understreket at myndighetene håndhever reguleringene strengt i en epost vi mottar fra våre kanadiske venner om bord S/Y Yonder, som er en familie med en 7-åring om bord. Etter 11 dager på havet fra Sør-Afrika så fikk de klar beskjed i St. Helena i morges om at de må vente i ytterligere 14 dager i karantene for anker om bord på båten før de kan gå i land. De velger heller å seile videre, trolig til Antigua. Det er en «seiltur» de forventer å bruke ytterligere 25 døgn på…
· Det er ingen nåde i disse dager. Eller er det det? Om vi spør Surinamske myndigheter om å få bli lengre, vil de da innvilge dette, gitt den åpenbare risikoen for å bli «landløse» i det Karibiske farvannet? Kan de nekte?
Hva er fornuftigste valg for oss på S/Y Vilja nå? Hvilke valgmuligheter har vi egentlig?
ELV: Dans på dekk i Domburg. Det er ikke akkurat badevann rundt oss, men vi setter pris på flatt vann. Vi lar oss fascinere av skiftet i strømretning i takt med havets flo og fjære 25 nm lengre nede i elva
Plutselig stengte havnen, og de norske jordomseilerne på «S/Y Vilja› må ta vanskelige beslutninger.
«S/Y VILJA»: Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser og er på vei hjem etter tre år på havet.
(Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er første artikkel i denne serien.)
– I løpet av våre 10 døgn på havet fra Brasil med kurs for Suriname endret verden seg dramatisk, forteller Ingrid Slungaard Myklebust om bord i «S/Y Vilja» fra Sør Amerika. Plutselig var ikke langturseilere velkomne.
Ingrid og Jon Petter Li Slungaard Myklebust er på jordomseiling med datteren Karen Marie på fem år. Familien seiler en Bavaria 50 Cruiser, og vært ute i tre år. Ingrid Slungaard Myklebust står bak saken «Over verdenshav med barn» som står i nyeste nummer av SEILmagasinet.
SØR AMERIKA: «S/Y Vilja kommer fra Ilha Fernando de Noronha i Brasil til Fransk Guyana.
Får god hjelp
Ingrid Slungaard Myklebust forteller her hvordan situasjonen har vært for dem, dag for dag. De opplever god forståelse og hjelp fra marinaen hvor de var ventet:
Søndag 15/3: Vi får høre fra venner i Norge at flyplassene i Suriname stenges. Vi sender epost til vår kontaktperson Nettie ved marinaen Harbour Resort Domburg der vi booket kaiplass for noen uker siden. Vi får raskt svar tilbake om at situasjonen er uavklart. Vi holder kontakten med Nettie i dagene som følger.
Onsdag 18/3:Vi får følgende beskjed fra Nettie: “The Maritime Authority Suriname just informed me that the borders are closed and sailing yachts are not allowed to enter the Suriname Waters. I am sorry. I also heard that Trinidad and Tobago are closed. Be safe and stay healthy, Kind regards, Nettie». Etter den beskjeden måtte vi rett og slett ta en tenkepause. Vi ventet med å besvare eposten.
Torsdag 19/3:En epost fra Nettie tikker inn via satelittelefonen, med følgende korte, usignerte forespørsel: «Do you have enough fuel, water and food on board?». Vi sender henne raskt svar, der vi orienterer om at vi har det bra og nok til å greie oss, men med tanke på usikkerheten i videre seilerute så har vi egentlig et behov for å etterfylle reservedieseltankene (220 liter), allergimedisiner til Ingrid og noen utvalgte matvarer (primært melk, egg, fersk frukt og grønnsaker.) Vi hevder ikke å være i noen nødsituasjon, men sier at det ville være til stor hjelp om vi kan få komme inn til land for å etterfylle. Svaret vi får fra Nettie er som følger: “I have called the authorities and they will think about to help you for humanity reasons. I will let you know as soon as possible. We keep in touch. Nettie”. Vi takker. Og venter. Eller rettere sagt, vi seiler videre inn mot Fransk Guyana, og ankrer opp utenfor Isle de Salut i påvente av beskjed. Vi har ikke sjekket inn, og heiser gult flagg og det franske flagget for å orientere omverden om dette.
Fredag 20/3: Vi får nok en oppdatering fra Nettie, som kan fortelle at hun er i dialog med det nasjonale koordineringssenteret om hvorvidt vi kan komme inn i Suriname. Vi er takknemlige over å ha møtt et menneske som på eget initiativ viser så stort engasjement for å bistå oss, selv om hun verken kjenner oss eller har noen forpliktelser til det.
Enda godt å ha tilgang til et evigstort «badebasseng» å avkjøle seg i, når gradestokken kryper over 30 grader C og en ikke har landlov.
Dilemma
Så, om kvelden den 20/3 tikker følgende beskjed inn fra Nettie: «YES, you can come. You have to call MAS (Maritime Authority Suriname) at vhf channel 12 at the lightship and /or at Braamspunt. They will give you permission to go to Domburg. Tell you have permission from mister Gemerts, if necessary. Take a mooring, close by the jetty my advice. Don’t leave the boat. I have to call the MAS and the healthcare will screen you. Then I have to take care of your providing. After all is settled, you have to leave. That will be in a few days. I shall contact them again when you leave. See you soon, Nettie”. Vi takker henne inderlig for hjelpen. Hennes enkle svar er: «Ok. I am a sailor too. I know how it is in uncertain conditions. Until Monday. Nettie”
Men vårt dilemma er likevel ikke helt avklart: Skal vi gå inn i Suriname, eller er det større sjanse for å få komme i land i Karibiske øystater lengre nord dersom vi kan vise til uavbrutt tid på havet i mer enn to uker? Vi bestemmer oss for å gjøre det og for å seile videre neste dag.
Riggskade
Om kvelden avdekker imidlertid Jon Petter at det øvre innervantet på styrbord side har røket. Kordelene i nederste feste stikker ut som et bustetroll. Begge innervantene ble byttet ut for fem måneder siden i Madagaskar da det ene av dem hadde røket. Vi har spart det ene, brukte vantet som reservedel, og planlegger å bytte det ut neste dag.
Lørdag 21/3: Jon Petter bytter ut innervantet på styrbord side. Vi orienterer Nettie om situasjonen, og spør henne om mulighetene for å få laget nytt reservestag mens vi er i Suriname.
Søndag 22/3:Nettie melder tilbake at de ikke har mye teknisk utstyr for seilbåter i Suriname, ettersom de ikke er noen seilenasjon. Men hun sier samtidig at hun kjenner noen som kanskje kan bistå, og lover å forhøre seg. Vi beholder planen om å dra dit, ettersom vi ikke vet hva som vil møte oss om vi seiler 6+ døgn nordover mot første åpne Karibiske havn heller. Vi klargjør oss for siste etappe på 220+ nm seilas langs kyst, hvorav de siste 20 nautiske milene er oppover Paramariboelven til småbyen Domburg.
Klarer seg bra
Og midt oppe i alle disse hendelsene – som tar større plass i hodet enn det tar i tid – så har vi det bare bra om bord på «Vilja». Vi har alt vi trenger. Og vi utnytter roen det er å bare ligge for anker, være om bord og ikke lengre ha stram tidsplan eller krav til framdrift. Vi vet jo simpelthen ikke noe om hvor og når vi seiler videre etter Suriname! Verden løper tilsynelatende i et adskillig raskere tempo enn tiden akkurat nå. Vi får hekte oss på når vi må og kan.
LEK: Fantasien finner stadig nye aktiviteter om bord på vårt lille flytende hjem. Det blir aldri kjedelig om bord, i alle fall ikke med en minimatros i mannskapet.
Fakta S/Y Vilja
«S/Y Vilja» er på vei hjem etter snart å ha fullført sin første jordomseiling. Etter hå ha seilt 37 000 nautiske mil siden vi forlot Norge, så føles de resterende 7 000 nm faktisk ikke så langt. Slik føltes det i alle fall for et par uker siden…
Vi innser nå at vi blir nødt til å endre seileplanen vår. Og at vi heretter blir nødt til å legge opp ruta etter hvert, nærmest fra ett land til det neste. Regelverket for innseiling til og mellom land, samt helse- og sikkerhetssituasjon i de enkelte land og regioner er i rask utvikling og endring.
Seileplanen vår fram til for to uker siden var som følger: Brasil – Suriname – Barbados – Antigua – Cuba – USA – Canada – Grønland – Island – Norge. Vi lurer veldig på hva den faktiske ruten vår blir framover nå.
I løpet av våre 10 døgn på havet fra Brasil med kurs for Suriname endret verden seg dramatisk. Det er en ganske underlig situasjon å befinne seg trygt til havs, med sterkt begrenset tilgang til informasjon fra landejorda, men gradvis å innse at Verden ikke vil være den samme neste gang vi når fram til tørt land.
Om det skulle vise seg at det blir flere uker til vi igjen kan gå på tørt land – hvilket plutselig og helt uventet er blitt et sannsynlig scenario – så er vi gledelig godt forberedt for det. Vi har tilstrekkelig mat for minst et par måneder om bord, om vi viser litt fleksibilitet i matvanene. Og vi har en full 300 liters tank med diesel. Vi har 600 liter ferskvann i tankene, og med watermaker har vi alltid tilgang til mer. Ingrid har allergi mot muggsopp, noe som til tider har vært en utfordring med livet i båt. Allergimedisiner gjør livet normalt, og er å anse som nødvendig. Vi har fremdeles i overkant av en måneds forsyning også av dette. For øvrig er vi jo som langdistanseseilere flest vant til å leve i isolasjon, og utstyrt for å ha det bra med lite areal å bevege oss på.
Det er vanligvis strandhoggene som blir beskrevet og vist fram på SailingVilja. Men i praksis tilbringes faktisk en tredjedel av reisen vår til havs med heiste seil. Så da er det kanskje noen som lurer på hva i alle dager vi driver med om bord, rent bortsett fra å seile?! Nå har vi riktignok et motto om at «Det som skjer om bord, blir om bord». Men et lite gløtt tåler vel både dere & vi!? ?
Kryssingen av Sør-Atlanteren fra Namibia til Brasil tok oss i overkant av en måned. Vi hadde to korte stopp underveis, på øyene St Helena og Ascension. 23 døgn brukte vi på selve seilingen av de 3235 nautiske milene over Verdens nest-største hav. I tillegg til det faste trekløveret Karen Marie, Jon Petter & Ingrid, så bestod mannskapet også av våre gode venner Ingrid Bouwer Utne og Einar-Johan Hansen.
Her er noen glimt fra seilasen vår, og hverdagen om bord på S/Y Vilja.
SEILING I ALL SLAGS VÆR OG VIND
«Butterfly»-seilføring, kan funke fint når vinden kommer fra platt lens. Spesielt når vi har et seiltrimmelystent gjestemannskap om bord… (Takk for en ekstra knop eller to til tider, Ingrid U.!)
NAPP, OG VEL SÅ DET!
Einar-Johan viste seg som en ivrig sportsfisker, og i tospann med Jon Petter så ga det sannelig uttelling og eksotisk ferskfisk på menyen!
Karen Marie får mye viktig kompetansebygging fra barnsben av. Her en av de essensielle: Kunsten å fortelle en fiskeskrøne. Legg merke til konsentrasjonen hos en av de andre matrosene. Mye å lære, ja! Enda bra læremesteren er i Verdensklasse på enkelte felt… ?
Noen fisk fanget seg sjøl… og ga mannskapet litt av en «oppvekker»!
Denne fanget vi altså ikke. Havpattedyr står ikke på menyen, selv om vi er norskregistrert båt.
HVERDAG
FESTIVITAS
AKTIVITETER
LANDKJENNING
Etter mange døgn til havs, så er det stort å skimte land, om seilasen har vært aldri så god.
VILJAS GO’GUTT OG COCKTAIL!
Innen ankomst Brasil hadde vårt eminente gjestemannskap blitt integrert i det meste av livet om bord. De hadde endog fått egne titler!
Einar ble generelt referert til som Go’gutten, med sin upretensiøse væremåte og gode glis, som tar brodden av det meste. Og da Ingrid U. under kapteinens festtale ved ankerdram ble feiltitulert som «Viljas cocktail» (i stedet for «Viljas gelcoat», med henblikk på hvor innlemmet i Viljas indre & ytre liv som hun er), så var hennes tittel også med ett befestet.
Det å dele hverdag så tett og åpent i uker og måneder i strekk som det uunngåelig blir om bord på Vilja gir helt unike, delte opplevelser. Det er gleder og sorger, latter og tårer, hverdag og fest – iblant om hverandre i en salig røre slik bare livet kan by på! Og vi er hjertens takknemlige over å erfare at det gir bygging av vennskap på en måte vi aldri ville bygd i vanlig hverdag på land. Så tøft!
SNIPP SNAPP SNUTE, VI ER I RUTE!
Og dermed var enda et verdenshav krysset av S/Y Vilja under norsk flagg.
Så nå vet dere litt mer om hva som rører seg over og så vidt under (hav)overflaten når Vilja er på vei.
Vi har mer enn 10 000 nautiske mil til å seile før vi er i Norge. Ship a’hoy!
Kristi Himmelfartsøya (Ascension = Kristi Himmelfart) er oppkalt etter dagen for første ilandstigning i 1501. Øya har 800 innbyggere, men ingen fastboende. Noen fødes her, men ingen dør en naturlig død her. Om du er syk eller gammel, så må du dra derfra.
Denne øya undret vi fælt på forhånd om hva den ville by på. Den skuffet ikke. Den overrasket.
For oss blir den stående som kontrastenes øy. På denne lille klippen i havet lot vi oss fortrylle av en frodiggrønn eventyroase av et fjell midt i et vulkansk, steindødt landskap.
Vi lot oss fascinere og sjarmere av den tydelige kontrasten mellom menneskers og dyrs kurtisering og overlevelse; vi deltok i feiringen av Valentines Day, som ble arrangert etter alle kunstens regler med hjerter og jåleri i alle varianter. Samtidig pågikk den minst like lidenskapelige, men ujålet nådeløse parringsleken i vannet og på strendene utenfor. Der tok tusenvis av skilpadder for seg av gledens lyst, hvorpå hunn-skilpaddene krabbet opp på strendene om natten for å lage rede og legge egg.
Kontraster i virkemidler, men med samme formål.
Noen fellestrekk finnes dog. I vårt tilfelle har både vi på Vilja (Ingrid & Jon Petter) og skilpaddene krysset halve Atlanterhavet som vorspiel, om enn fra hver vår kant, og valgt å gjøre kur til det annet kjønn på nettopp dette stedet. Vi er vel både enkle og komplekse, både dyr og mennesker.
Nok om det… Her er vår opplevelse av Ascension!
GEORGETOWN
Utkikk fra Fort Hayes ut mot Georgetowns strender og kai.
Eneste ankringsplass på Ascension er utenfor den største byen på øya, Georgetown. Der bor det om lag 500 mennesker. Kaia er også losseplass for varer som fraktes dit med skip. De har flyplass på øya, men inntil flystripa blir utbedret så går det kun småfly dit fra St. Helena.
Lossing av varer fra forsyningsskip som ligger ute for anker ved Georgetown.
Mesteparten av tiden vi var der, så var vi eneste seilbåt i havna, ergo de eneste turistene. En litt unik posisjon å være i. Jungeltelegrafen fungerte, det fikk vi bekreftet mange ganger. Og folk hjalp til, trakk i tråder og utvekslet info for å gi oss et best mulig opphold og opplevelse av øya mens vi var der.
Lukeparkering på “P-plassen” for oss som kommer vannveien til Georgetown.
Det er ingen fast bosetning på Ascension; alle voksne innbyggere er her gjennom et ansettelsesforhold. Om den opphører, må man forlate øya.
Georgetown er en fascinerende mix av gamle storbygg og brakker. Bosetning ble etablert her i utgangspunktet for å demme opp for eventuelle franske forsøk på å frigjøre Napoleon mens han satt i eksil på naboøya St. Helena, «bare» vel 700 nautiske mil unna. I bakgrunnen til høyre på bildet skimtes The Old Barracks Exiles Club, bygd for den britiske marinen den gangen. Bosetning på øya ble videreført etter Napoleons død, og øya har blant annet fungert som base for britisk marine (The West Africa Squadron, som patruljerte havet for å bekjempe slavehandelen), som knutepunkt for telegraf (The Eastern Telegraph Company) og fremdeles i dag som base for det amerikanske luftvåpenet og som kommunikasjonsknutepunkt for NASA.
Ascensions største «by» Georgetown er langtfra like billedskjønn arkitektonisk sett som sin storesøster Jamestown på «naboøya» St. Helena. Men den har sitt særpreg.
Gjennom historien har fasiliteringen for bosetning her på denne karrige flekk på jord trigget ingeniørmessig fremragende løsninger, blant annet innen samling av ferskvann (regnvann) fra hustakene, samt fra fjellet Green Mountain, inn til felles store brønner.
Vi er “in the middle of nowhere”, ergo har vi alle steder å peke til.
Valentines Day på Ascensionsk vis, etter alle kunstens regler
Vi ankom Ascension på Valentines Day. Hva er vel da mer naturlig enn å sende rederparet på romantisk aften på den lokale puben, der det er forberedt til seriøs romantisk Valentines aften ala «remote British island»?
10 + 5 døgn over havet har faktisk hatt forbløffende positiv effekt for romantikken om bord. Stas da å skulle dra på land for et aldri så lite Valentines stevnemøte.
De har ingen spisesteder i Georgetown, men en pub med en forsamlingssal. Så dermed innredet de salen for anledningen, med hjerter i plast og papir etter alle kunstens regler. Til middag fikk vi servert laksemousse, stekt and og ostekake, som smakte god gammeldags hjemmelaget. Vi klager slettes ikke! På nabobordet satt sjefen for den amerikanske militærbasen med sin kjære. Og så satt vi der da, rederparet fra S/Y Vilja. ?
Turtelduer på Valentine’s date.
Familiefeiring av Valentine dagen derpå
Den 15. februar meldte vi oss på til familieutgaven av valentinefeiring på den lokale puben Saints Members’ Club. Family Valentine BBQ og Children’s Valentine Disco med kåring av Mr & Miss Valentine. En annerledes opplevelse, og aller mest verdt å få med seg for å delta i det lokalbefolkningen selv styrer og steller med.
Stor spredning i stil & størrelse for deltakerne i klassen 0-5 år. De to yngste sjarmørene stakk av med tittelen.
Ascension – skilpaddenes elskovsparadis
Tusenvis av havskilpadder migrerer mer enn 2000 km fra de brasilianske øyene Fernando de Noronha m.fl. til Ascension, der de formerer seg før de returnerer til Brasil. Mellom 3-5000 hunnskilpadder legger egg på Ascensions strender hvert år. Ascensions green turtles er de største av sin art, hvilket kommer godt med til denne strevsomme elskovsreisen; hverken hannen eller hunnen spiser noe som helst i løpet av de 3-6 månedene de er på vandring!
Der vi ligger for anker i bukta utenfor Georgetown er vi vitne til flere skilpaddepar som parrer seg i vannet rundt oss. Det er simpelthen ganske eiendommelig.
Ikke beltevogn-spor, men sporene etter et mylder av skilpadder på stranden.
Første glimt av skilpadder, på en selvguidet kveldstur med lommelykt. (Hvitt lys ble bare satt på i et glimt mot dette forlatte redet, for bildets skyld.)
Vi fikk gode råd i naturkonserveringssenteret i Georgetown, med råd om hvordan vi skulle opptre riktig på strendene om vi gikk dit på egen hånd. Det var fint, men vi fikk likevel lyst til å delta på en guidet tur med en av marinbiologene, slik at vi kunne våge å være nærmere og akkurat så nær som det var greit å være. Og det viste seg å være himla nært! Hovedregelen var å ikke gå i veien for dem eller på noen måte avskjære dem fra å krabbe opp på stranda eller tilbake til havet. Vi brukte kun rødt lys, holdt oss mest mulig bak eller på siden av dyrene, og snakket lite og lavt.
En vordende skilpaddemamma på vei opp på stranden for å bygge rede og legge egg.
Ingrid og Karen Marie ser ned i skilpaddereiret, veiledet av marinbiologen fra naturkonserveringssenteret.
Vi fikk gå helt inntil, der vi kunne se rett ned i reiret der eggene ploppet ut ett etter ett.
En nærtitt ned i reiret, der eggene legges i en dyp grop. Skilpaddene legger gjerne 120 egg om gangen i ett og samme reir.
Litt sympati følte vi vel for skilpaddemor, der hun «fødet» for åpent skue. Men hun så ikke ut til å ense sitt publikum.
Avery (11) fra S/Y Nimbus følger fascinert med. Bedre hjemmeundervisning kan en vel neppe få, og denne timen overgikk vel hva enhver klasseundervisning eller lærebok kunne formidle. Cruising Kids får utvilsomt en ganske unik erfaringspakke med seg i livet, de også.
Karen Marie med vennene sine fra amerikanske S/Y Nimbus på skilpaddekikking i kveldsmørket på Clarence Bay, Ascension Island. Fra venstre: Henry, Lilly, Karen Marie, Matt, Molly og Avery.
Sannelig var det ikke en liten etternøler på vei fra et rede. Denne greier seg neppe, så sent ute som den er. Om den ikke kommer seg helt til havet innen morgengry, så blir den nok frokost for en sulten fregattfugl. Kun én av tusen skilpaddebabyer overlever til voksen alder. Naturen må få gå sin gang. Også fregattfuglene har vært truet på grensen til utryddelse her på øya.
Kjentfolk igjen, selv her ute!
Kjente dere igjen noen ansikter andre enn Viljas crew på de forrige bildene? Det er fordi vi fikk nok et kjært gjensyn med våre gode venner fra amerikanske S/Y Nimbus! Etter et par dager for oss selv på øya, kom de seilende inn. Det er godt å møte disse menneskene som deler havets «kontinent» med oss. S/Y Nimbus har vi nå delt tid og opplevelser med i Panama, New Zealand, flere havner i Sør-Afrika, St. Helena og nå her på Ascension. Vi holder dessuten jevnlig kontakt per epost. Men møtene rundt omkring i Verden er aldri koordinert eller planlagt. De oppstår kun som gledelige overraskelser. Vi setter stor pris på dette vennskapet; det er så rart med det; vi deler verdivalg, livsstil og hverdagssituasjoner. Og så er de jo himla trivelige attpåtil, hele gjengen!
S/Y Nimbus seiler inn til ankringsplass i Ascension. Molly på framdekket.
Langdistanseseilere; Ingrid Bouwer Utne, Molly McGreal-Stence, Karen Marie og Ingrid Slungaard Myklebust.
Cruising kids. Fra venstre: Avery(11), Karen Marie(5), Lilly(17) og Henry(14).
Vi vinker farvel til Nimbus-familien nok en gang. De seiler nå direkte til Karibien, tre ukers seilas der framme. Når og hvor møtes vi igjen?
Strand og badeliv «with a twist” på Ascension
Det mangler ikke på advarsler. Her: Ved Comfortless Cove, en av øyas to anbefalte badestrender.
Om en kun fokuserer på overskriftene, så er det en del som tilsier at en ikke skal ta seg en dukkert i Ascension. De har hatt et par haiangrep noe tid tilbake, og det står behørig merket med advarselsskilt mot hai nær kaier og badestrender. Vi forstod likevel raskt at de lokale verdsetter og lovpriser sine badestrender. Vi valgte å følge de lokales råd. Vi hadde ingen problemer med hai, men derimot dette…
Vi hadde ingen problemer med hai. Men små triggerfisk, fyttikatta de var ufine, de!
Det vi derimot IKKE ble advart imot var de hissige triggerfiskene som svømte tett rundt båten vår. Mannskapet fikk bade i fred blant dem. Men da vår minste matros stakk hånden uti fra dinghyen, DA tok de søren klype meg et jafs! Enda godt det bare var en liten kjeft som forsynte seg…
Tross advarsler på skilt, følger vi lokalbefolkningens råd om å bade i vei. Karen Marie, Einar-Johan, og Jon Petter har sust av sted med jeepen i forveien. Ingrid & Ingrid gikk til fots, og fikk vel da også studert skiltene nøyere enn de andre tre.
Den idylliske bukta på bildet ovenfor har det besnærende navnet Comfortless Cove. Hvorfor? Vel, på 1800-tallet opplevde øyboerne noen uheldige episoder der besøkende skip bragte med seg dødelige sykdommer som spredte seg til øybefolkningen. Det ble derfor bestemt at skip med sykdom skulle ligge i karantene utenfor Comfort Cove. Lengre vekke fra komfort kommer en vel neppe enn å være innestengt på en sykdomsbefengt båt. At mange led en tragisk skjebne her vitner henvisningene til diverse gravplasser med skipsnavn som peker vekk fra stien ned til stranda. Det er altså ikke til å undre seg over at Comfort Cove ble omdøpt til Comfortless Cove.
Anleggsarbeider i English Bay, Ascension.
Jakten på det gode liv avblåst… Easy living i English Bay, Ascension.
Karen Marie og Pappa koser seg i vannet, i English Bay.
Lekekompiser. Men Einar er jo litt barnslig iblant, synes Karen Marie.
Strandløve.
Strandhoggenes hverdagsliv
Strandhogg innebærer mer enn sightseeing, ja kanskje vel så mye trenger vi tid til å hvile ut etter døgn med bevegelse, klargjøre båten for neste langstrekk, og til å nette opp med omverden både i form av folk på land og verden utover via internett.
Dinghytransport fra ankringsplass til landliv. Dette bildet er tatt en av gangene vi IKKE fikk en bølgeskvalp i fanget underveis. Ps. Klok av skade etter diverse uønskede bad i full påkledning så flerrer Ingrid (Myklebust) alltid av seg klærne i det hun går om bord i dinghyen. Derav veldig sjelden publisering av henne i transit til havn. ?
Go’gutten, med sine raske briller.
Felles innsats for å gjøre oss klare for neste etappe av Atlanterhavskryssingen.
Saints Members’ Club er i hjertet av Georgetown, og Susie er hjertet i klubben. Ei fyrrig og markant dame som får ting til å skje. Og svinger seg gjerne i valsen med seilerne som finner veien fram til hennes vannhull. Klubben ble for øvrig opprinnelig etablert som et tilholdssted for alle arbeiderne fra St. Helena, i den tiden da Exiles Club i nabobygget kun tillot hvite medlemmer. Saints Members’ Club kan med stolthet berette at deres klubb alltid har vært åpen for alle, inkludert hvite. ?
Karen Marie fant drømmebilen sin på Ascension. Den er nominert til lista over «Top 5 Attractions» på Ascension av vårt yngste mannskapsmedlem, og har toppet ønskelista mange uker etter avreise.
Internet!
«Bortekontor» etableres på Saints Members’ club, for internet, postkortskriving og ymse andre hverdagsoppgaver inkludert påfyll av næring. Det er ingen spisesteder i Georgetown, så medbragt er ok så lenge det skylles ned med en øl. ?
Ingen kontekst. Nok i seg selv.
Roadtrip ala Ascension til Grønt eventyrfjell og Djevelsk karrig landskap
På Ascension er veistandarden betydelig bedre enn på St. Helena. Det skyldes nok at den amerikanske militærbasen vel stiller med større krav og ressurser enn den gjennomsnittlige øybefolkning.
Leiebilen vi fikk tak i var hardcore landrover i ribba & utbrukt utgave. Men den fungerte for formålet og høynet unektelig følelsen av å være på «far away mission» i Verden.
Naturforskeren Charles Darwins funn og forskning etter sin jordomseiling med HMS Beagle, la grunnlaget for moderne evolusjonsteori. Til det var han totalt avhengig av å studere artenes utvikling i de mest isolerte miljøene i Verden. Men å bidra selv til at den videre utviklingen kunne fortsette uforstyrret var øyensynlig ikke på agendaen til den gode Darwin, i alle fall ikke på Ascension! Det vitner historien om Green Mountain om.
Midt i vulkansk landskap ruver det Grønne Fjellet.
Ascension er knusktørr. Det observerte Darwin da han besøkte øya i 1836 med HMS Beagle, og fortalte det videre til botanikeren Joseph Hooker. Denne besøkte øya noen år senere og la i samråd med Darwin en plan for å beplante fjellet midt på øya. Tanken var at om trær kunne vokse der så ville disse tiltrekke seg mer nedbør, og bedre jordsmonnet slik at andre planter kunne vokse der.
Trolsk stemning i eventyrlig skogslandskap.
I løpet av en 30-års periode ble mer enn 5000 vekster importert fra alle verdenshjørner og plantet på fjellet. De sterkeste og mest tilpasningsdyktige overlevde, og er forklaringen på fjellets eventyrmix av eucalyptus, bambus, Norfolk furutrær og banantrær som vokser i skjønn forening.
Til topps gjennom bambusskog.
Strategien til Darwin og Hooker fungerte, noe fjellets navn Green Mountain jo vitner om. Den ble en viktig kilde for både ferskvann og ferskvarer for øyas bebyggere, etter å ha blitt omskapt til den fuktige, grønne oasen den er den dag i dag.
Det er mange tilrettelagte gåturer, såkalte Letterbox trails, rundt omkring på øya. Vi gikk «The Dew Pond Trail» til toppen. Like nedenfor toppunktet er fremdeles den lille dammen, som ble brukt som vannreservoar i sin tid.
Det er ikke alltid at toppturer tar en opp til de beste utkikkspunktene. Topptur til Green Mountain er vel et kroneksempel på dette.
De gamle kasernene til den britiske marinen lager eiendommelig stemning på sitt vis der de ligger tilslørte i trolsk tåke.
Rester etter det gamle anlegget for nedbørssamling på Green Mountains fjellside.
Blomsterpike.
Drømmeforhold for den som skulle ønske seg en frodig hage.
På turen ned fra Green Mountain møtte vi denne trivelige karen, William Piekie, som var oppe for å se til kjøkkenhagen sin. William er fra St. Helena og har arbeidet på den amerikanske militærbasen i rundt tredve år. Nå skal han snart gå av med pensjon, og har øyensynlig ettertanke i viten om at han snart må forlate øya «si».
Det fuktige klimaet her oppe har gjennom generasjoner vært brukt som beitelandskap til husdyr og dyrking av grønnsaker og frukt til øyas beboere. Nå importeres det meste av ferskvarer, men man kan leie seg en åkerlapp og dyrke til eget bruk om en vil.
Introduksjonen av mer enn 5000 plantearter tok rotta på de fleste endemiske artene. Fullt så «enkelt» å ta rotta på rotter er det visst ikke… Men det ligger gift ute mange steder, så krigføring er i gang. Denne rotta var underlig uredd, så mulig den hadde tatt seg en smaksprøve allerede og var på vei inn i de evige jaktmarker?
Apropos introduserte arter; det er ingen endemiske pattedyr på land på Ascension. Men mye er introdusert, og mange er blitt ville. På Wikipedia står det at det ikke lengre finnes ville geit eller esler på øya. Haha!, ler nå vi til det, vi som har vært der…. (se også bilde av Karen Marie med et vilt lam på tur nedenfor.)
Djevelens Rideskole
Så tok vi turen til karrigere landskap. Denne gangen valgte vi destinasjon ut ifra det litt besnærende navnet: «Devil’s Riding School».
På vei opp til Devil’s Riding School, med Green Mountain innhyllet i skyer i bakgrunnen.
Ingrid på vei opp gjennom vulkansk landskap til Devil’s Riding School.
Søt turkompis, vice versa.
Naturlig landskap, joda, men unaturlig i formen i våre øyne.
Ringformasjonen er visstnok skapt etter at en stor eksplosjon/utbrudd en gang for lenge siden skapte et stort hull som ble fylt med vann. Vannet fordampet og etterlot seg denne konsentriske ringen. Ringene kan minne om en travbane, hvilket – gitt sine djevelsk karrige omgivelser – fikk navnet Devil’s Riding School.
Darwin oppga i sine memoarer at det kom skyer av damp opp fra sprekkene i grunnen her da han besøkte stedet på begynnelsen av 1800-tallet. Men denne hadde opphørt da forskere senere kom for å studere fjellgrunnen med henblikk på vulkansk aktivitet.
Men helt dødt under grunnen er det nok ikke. I dag overvåkes dette området for vulkansk aktivitet. Den er heldigvis på et betryggende lavt nivå, sies det.
Veien videre over Verdenshavet
Etter fire netter for anker ved Ascension, var vi igjen klare for å forsere neste etappe av Verdens nest-største hav; Atlanterhavet. Neste land for strandhogg er Brasil, nærmere bestemt øygruppen Fernando de Noronha. «Kun» 1100 nautiske mil gjenstår til vi kan sette våre føtter i Sør-Amerika!
Du Verden, vi priser oss råheldige over å ha opplevd disse eksotiske og intet mindre enn fabelaktig fine strandhoggene midt ute i storhavet, på steder vi neppe noensinne ville kommet hadde det ikke vært for denne galskapen av en jordomseiling.
På St. Helena møtte vi mange kjemper og endatil legender, hver på sitt vis: Vi fikk tid i lag med en legendarisk soloseiler, som 81 år gammel er på sin ellevte (11!!!) jordomseiling. Vi hilste på Verdens eldste levende landskapning, som er anstendige 187 år gammel! Og vi svømte sammen med en 10 meter lang fisk! Ja, og så var vi på hjemmebesøk hos en tidligere kjempe og legende, som vel hadde «krympet til sin reelle størrelse» innen han endte opp her, men dog…vi snakker selvfølgelig om Napoleon Bonaparte.
Speeddate med St. Helena
Vi hadde i utgangspunktet 72 timer på St. Helena, som er grensen for å slippe å betale for visum. Takket være en litt rundhåndlig praktisering av dette fra myndighetenes side, så fikk vi i praksis et døgn ekstra. Hvilket var gull. For St. Helena rommer MASSE, både av vakker natur, interessant historie, særegen og trivelig arkitektur i hovedstaden, og trivelige gjestfrie folk. Vi kunne vært her i ukesvis. Men løsningen vi gikk for var å pakke inn max i tiden vi hadde for hånden.
Her snakker vi svart belte i å være turist, samt maksimal utnyttelse av hvileskjærene! Vi fikk fire fantastiske døgn (eller nøyaktig 94,5 timer) på denne Atlanterhavets perle.
Jamestown
Det bor om lag 4500 innbyggere på St. Helena. Om lag 630 av disse bor i Jamestown, som er hovedstaden til territoriet «British Overseas Territory of Saint Helena, Ascension and Tristan da Cunha».
Jamestown viste seg å være en trivelig liten landsbykjerne med en kronglete handlegate som snodde seg opp bakken gjennom sentrum, og med trange, små smug og bakgater på hver side. Visstnok skal hovedgata være et av de beste eksemplene på gregoriansk arkitektur i hele Verden.
«Brown’s Video Library» – dette butikkonseptet er vel også en etterlevning av forna dager, om enn av noe nyere dato en gregoriansk epoke. Det vitner om at vi er i en flik av Verden der god internettdekning ikke er en selvfølge.
Utsikt ned Jacob’s Ladder og utover Jamestown og James’ Bay. Jacob’s Ladder ble bygd i 1829 for å gi en direkte adkomstvei mellom havna/byen og fortet på toppen av Ladder Hill. Den består av 699 trappetrinn og er syyyyyyykt bratt.
Solnedgang over James’ Bay.
På (off)roadtrip!
Vi leide oss en gammel og bulkete 4WD, og dro av gårde for å utforske øya. I løpet av dagene vi var der besøkte vi blant annet Napoleons «fengselsresidens», så verdens eldste landdyr (187 år gammel!) på plena til guvernørens bolig, og gikk topptur til høyeste punkt på St. Helena (820 moh).
Veiene er smale og usannsynlig kronglete på St. Helena. Firehjulstrekk er et must, og de fleste bilene er temmelig gamle og bulkete. Gøy kjøring for oss nordboere. ?
«Hjemme hos» Napoleon Bonaparte
Napoleon Bonaparte er nok øyas mest berømte resident gjennom tidene. Hit kom han i 1815 etter å ha blitt beseiret ved slaget ved Waterloo. Han hadde greid å flykte fra fangenskap tidligere, så denne gangen valgte britene ut en øy for fangenskapet som var så øde og tilnærmelsesvis umulig å komme seg fra som tenkes kan. Napoleon tilbragte sine siste leveår på St Helena fram til sin død i 1821, i sin residens Longwood House. Et grandiost fengsel, spør du oss. Men det var utvilsomt stusselige saker sammenlignet med palasset i Versailles… Dog det verste var vel nederlaget, noe som kan forstås av hans harske uttalelse:
«Death is nothing, but to live defeated and inglorious is to die daily.»
Sånn sett døde vel Napoleon daglig her ute på St. Helena.
Napoleons «fengselsresidens» på St. Helena. Longwood House og tomten den står på er faktisk den dag i dag å regne for fransk territorie. (Bildetaking innendørs var ikke tillatt, så dette er det vi har at bjuda på.)
Guvernørens bolig & Verdens eldste levende landdyr
Plantation House er guvernørboligen på øya, og ble bygd av Det Ostindiske Compagni i 1792. Sjeldent godt vedlikeholdt og grandiost.
I hagen til Plantation House bor det en ganske så ærverdig beboer; skilpadden Jonathan. Her har han bodd siden 1882, da han flyttet hit som omtrent 50-åring. I dag har han oppnådd den anstendige alder 187 år, og er dermed å regne som Verdens eldste nålevende landdyr.
High Knoll Fort
High Knoll Fort fra slutten av 1700-tallet har aldri vært åsted for krigshandlinger. Men fortets historie er ikke fritt for dramatiske hendelser likevel. Tidvis har den blitt brukt som fengsel, og fanger har blitt hengt der. Da slaveriet ble forbudt, entret offiserer slaveskipene, frigjorde slavene og sendte dem midlertidig til St. Helena, der mange ble innlosjert ved fortet. Noen av de frigjorte slavene ble værende på St. Helena og utgjør dermed en del av forfedrene til St. Helenianerne som bor der i dag.
Topptur til Diana’s Peak
Diana’s Peak (820 moh) er høyeste punkt på øya, og en fin tur gjennom frodig og eksotisk landskap og over luftige åskammer. Og med fantastisk 360 graders utsikt over øya.
Siste etappe opp og ned trapper, over åskammen mot Diana’s Peak.
Team South Atlantic til topps på Diana’s Peak (820 moh). Fra venstre: Ingrid d.e., Karen Marie, Jon Petter, Ingrid d.y. og Einar-Johan.
St. Helenas varierte natur
Vi gikk også en liten tur på klippene ved High Hill, en helt annen vegetasjon enn det vi fant midt på øya; mye karrigere og åpenbart vulkansk.
En liten ettermiddagstur til High Hill på øyas nordøstkyst.
Et naturlig hjerte
Heart-Shaped Waterfall
Valentinesønske! Ingrid ble fascinert av denne fargeklatten av en liten spirrevipp som fløy i sikksakk rundt oss da vi var på roadtrip på øya. Den viser seg å hete Madagascar Fody. Og faktisk ble den erklært å heretter være Ingrids utvalgte favorittfugl. Et ønske ble uttrykt til kjæresten Jon Petter om Valentinsgave: Om han kunne fange et blinkskudd av fuglen? Ønsket ble innfridd, som dere her ser. 🙂
…vi er visst ikke alene om å være i det romantiske hjørnet, og lot oss sjarmere av en tidligere kundes amorøse tidtrøyte ved disken i den lokale sparebanken. 😉
Svømmetur med hvalhai. OMG!
Så skulle vi på snorkletur. Med håp om å finne helt spesielle badekompiser. Og det gjorde vi!
Vi er intet annet enn ultraheldig når vi for andre gang på vår jordomseiling traff på en flokk hvalhaier og fikk nærkontakt med dem. Det er nærmest eventyrlig hvordan de glir gjennom vannet i sin majestetiske størrelse og tilsynelatende stoiske ro. Nysgjerrige må de også være, for selv om vi ikke har lov til å svømme bort til dem, så kommer de bent imot oss og vi er så nære at vi lett kunne tatt på dem (om det hadde vært lov).
Hvalhaiene er de største fiskene i verden, og er dokumentert til å kunne bli over 14 meter lang. «Våre» svømmekompiser var estimert til å være oppe i 10-meters størrelsen. Munnen kan bli 1,5 meter bred. Heldigvis for oss har de bare krill og småfisk på menyen.
Man kan bli litt smånervøs når en slik kjempe kommer svømmende i din retning fra havets dyp. Det er dog intet å frykte.
Hjem til kvelds
Så ble det kveld. Fulle av inntrykk og opplevelser gikk vi ned til kaia, der ei lita ferje går i skytteltrafikk mellom båtene og havna. Siste sjanse var siste hele time før solnedgang.
Vi hadde lange dager på land. Om morgen og kveld ble vi hentet av den lokale ferja, som gikk hver hele time til og fra båtene. Siste båt ved solnedgang.
Et godt blinkskudd av en vakker kvinne, vår egen kjære venn og mannskapsmedlem Ingrid B. Utne. Tankefull, men med synlig sinnsro. Bildet er tatt på ferja, på hjemvei etter en lang dag fylt med inntrykk og gode opplevelser på St. Helena.
Ikke så bortevekke, denne dama heller; vår gode minimatros, med sinnsro hun også. Teddy er fast turkompis på de fleste eventyr.
Menneskene
Og så er det jo engang slik at det er menneskene vi møter som utgjør MER enn halve opplevelsen, vel så mye som stedene. Så også i St. Helena.
Det bor bare cirka 4500 mennesker på St. Helena, og «alle kjenner alle». Da folk skjønte at vi var fra Norge, så ble jungeltelegrafen satt i gang for å sette oss i kontakt med øyas eneste norske innbyggere; Helena Holck Løchen og sønnen hennes Edvard. Og sannelig klaffet det og vi fikk et trivelig møte med Helena og sjarmtrollet hennes. Helena har bestemor fra St. Helena, og hun kom hit opprinnelig for å se og lære litt om røttene sine. Én tur ble til flere, og til sist flytting på ubestemt tid. Hun har bodd på øya nå i 4-5 år og trives. Vi satte stor pris på å bli kjent med enda et trivelig menneske som går sine egne veier, og dessuten å få innblikk i St. Helenas kultur og samfunn sett fra en beboers og nordkvinnes øyne.
Karen Marie og Conan (barnebarnet til innehaveren av Ann’s Place) fant fort tonen… og en sølepytt å dele søle i.
Se hvem som er her! Vår gode venn Joe på Storm Petrel ankom et døgn etter oss. Det ble et gledelig gjensyn. Verden føles liten når en tilfeldigvis møter kjentfolk på sydlige breddegrader. Joe har vi for øvrig møtt mer enn én gang før; i Indonesia, Cocos Keeling, Sør-Afrika (Richards Bay og Simons Town) og Namibia. ?
Jon Sanders og hans Perie Banou III lå for anker i James’ Bay. For et lykketreff! Vi hadde jo vært så skuffet over at vi ikke fikk hilst på ham i Cape Town. Australske Jon Sanders (81) er en levende legende; han er på sin 11. jordomseiling, og har seilt både to og tre ganger rundt jorda i ett strekk, non-stop OG single-handed!!!
Et spesielt møte som ble fanget i et bilde, mellom Jon Sanders (81) – en bauta i seilermiljøet og nå underveis i sin 11. jordomseiling – og vår lille datter Karen Marie (5) som snart har gjennomført sin første.
Treff på seilerbaren Ann’s Place, med de levende legende Jon Sanders til bords.
Gjensyn med svenske Lisa og Oskar på S/Y Hilma fra Lysekil.
Vi fikk bestukket ferjesjåføren til å ta en ekstra sen kveldstur med ferja. Da fikk vi oss sosial kveld for seilerne med middag på Rosie’s.
Time for Piña Coladas!
Enda flere kjente og kjære ansikter, med våre venner og tidligere båtnaboer på S/Y Nimbus fra USA. Fra venstre: Lilly, Matt, Henry, Karen Marie, Ingrid, Avery, Molly og Jon Petter. Denne gjengen kjenner vi fra Panama, New Zealand og Sør-Afrika.
Mens Ingrid, Jon Petter og Karen Marie gjorde siste innspurt i ærend & internett, så tok restena v mannskapet en aldri så liten touchdown på Ann’s Place. Internasjonal seilergjeng, fra venstre: norske Einar-Johan på Vilja, svenske Lisa og Oskar på Hilma, australske Jon på Perie Banou III og tyske Joe på Storm Petrel. (Jeg synes det virker som at selv kameralinsa er fuktig!?…)
Team South Atlantic
Vi har bodd i lag i mer enn to uker på Vilja nå, og vi har begynt å bli en sammensveisa gjeng. Godt å se når Karen Marie blir trygg på mannskapet, og hun får gaven det er i det å være dus med flere gode voksenpersoner som i sin tur blir ekstra glade i henne også.
Karen Marie, trygg og god hos Ingrid d.y..
Einar-Johan tøyser mye. Men hvem som tøyser mest er søren meg ikke lett å si?!
YIIIHAAAH for Team South Atlantic! Foran f.v.: Ingrid og Karen Marie Slungaard Myklebust. Bak fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Einar-Johan Hansen og Jon Petter Li S. Myklebust.
Vi kunne søren meg vært mye lengre på St. Helena, men etter tre døgn er det ingen bønn lenger; Atlanterhavet er stort, og vi skal over hele. Vi seiler videre nordvestover, med kurs for nærmeste nabo: Ascension, 720 nautiske mil unna!
Namibia tok helt pusten fra oss! Først ved at både motor og watermaker sa takk for seg i det vi entret havnen… Men deretter og MYE mer fordi dette landets landskap overgikk alle forventninger. Faktisk hadde vi vel ikke så mange forventninger før ankomst; vår stopp der var kun basert på noe så sjeldent som en namibisk langdistanseseilers overbevisende anbefaling om at vi måtte stoppe der for å se hvor vakker en ørken kan være! Nå skjønner vi hva hva han mente…
Tiden tilsa at vi ikke kunne utforske hele dette vidstrakte og mangfoldige landet, som byr på alt fra ørken og tørrlagte canyons til frodiggrønne savanner og rikt dyreliv. Men vi er utrolig glade for det vi rakk å se! Det kan vi vel for øvrig takke motortrøbbel for…
Viljas Volvo Penta motor fusket på vei inn mot havn i Lüderitz i Namibia. Innen et døgn hadde Jon Petter, i samråd med ekspertise i Norge og Sør-Afrika, stadfestet at det var toppakningen som hadde sagt takk for seg og måtte byttes. Vår venn og påtroppende mannskap Ingrid Bouwer Utne samtykket i å utsette avreise fra Norge for å få med seg delene. Og imens brukte vi på Vilja ventetiden i Namibia «on the road», med 4WD og telt.
Vi velger denne gang å la bildene fortelle det meste fra våre opplevelser i Namibia. Og hvorfor tittelen «Nådeløst naturskjønt»? Vel, ørken og glohete temperaturer ER nådeløst, men ikke mindre fascinerende vakker i sin gyldne goldhet. Bare se selv!
Glimt fra havnebyen og «diamanthovedstaden» LÜDERITZ i Namibia
Andy, vår gode hjelper og selverklært «boatboy» i Lüderitz.
INNSJEKK: Gjentagende oppdrag, men med stadig ny vri fra land til land. Innsjekk hos politi, toll og havnevakt i Lüderitz viste seg i grunn å være rimelig effektivt, og unnagjort i løpet av et par-tre timer.
16. januar: Ingrids 47 års fødselsdag!
Hipp hurra for fødselsdag! Ingrid fylte 47 år den 16. januar.
Og bursdagsønsket ble innfridd: Vi dro på telttur i Namibias villmark!
Roadtrip runde #1: Fish River Canyon
Med på Roadtrip runde #1 var: Det faste trekløveret på Vilja (Ingrid M., Jon Petter & Karen Marie), sønnen vår Petter (Slungaard Kristensen) og kompis & mannskap Einar-Johan Hansen.
Snorrette veier, så langt øyet kan se. Her endog med asfalt! (De fleste milene er nemlig langs grus- og sandveier, men snorrette de også.)
Teltplassen vår i det fri, ved Yellow Rivers bredd. Fantastisk! Med utsikt mot Sør-Afrika på andre siden av elva.
Vi var ikke helt alene i ødemarka…
Bursdagskake rundt leirbålet. For en fødselsdagslykke!
Guttaboys fornøyd med sin innlosjering «innendørs» i 4WD’en, mens vi andre tre nøt natta i telt.
Morgenstund skal ettersigende ha gull i munn?! Karen Marie er litt mer morgenkvikk og rask enn sin storebror Petter…
Frokoststund
Jon Petter og Karen Marie tok seg en svømmetur fra Namibia til Sør-Afrika, og tilbake.
Solstråle
Bading i Ai-Ais’ varme kilder. Faktisk forfriskende, selv i solsteiken!
Fish River Canyon, Verdens nest-største canyon. WOW!
Litt klassisk & uklassisk portrettaking måtte til med slik en bakgrunn…
Apropos Namibias nevnte nådeløse natur; her har en oryx måttet gi tapt for den. Riktignok framskyndet av å ha satt foten fast i et menneskeskapt hinder, nemlig gjerdet som omkranser nasjonalparken.
Solnedgang på vei hjem etter et intenst døgn i Namibias villmark. Vi er sultne etter mer.
Snartur innom Lüderitz for å ta farvel med Petter
Så måtte Petter hjem til Svolvær. Takk for en uforglemmelig fin jule- og nyttårsfeiring, Petter! Og for langseilas på Vilja fra Sør-Afrika til Namibia, og et aldri så lite villmarkseventyr vi fikk tatt på tampen. <3 <3 <3
Flyplassen i Lüderitz. Stenges i blant grunnet sandstorm og/eller tåke…
Roadtrip runde #2: Ørkenlandskap og sanddyner i Sossusvlei
Det var enda tre dager igjen til Ingrid U. skulle ankomme, med seg selv & ny toppakning til motoren. So we hit the road again. 😉
Med på denne turen var trekløveret Vilja (Ingrid S.M., Jon Petter og Karen Marie), samt kompis & crew Einar-Johan.
Mount D’Urban Campsite. Fabelaktig stilig arkitektur & konsept for camping i ørkenlandskap.
Ikke helt alene her ute i ørkenen heller… Einar-Johan utviste heltemot ved å legge seg inne i dette teltet, tross sin milde fobi mot flyvende bevingede skapninger.
Natten tilbakelagt og overlevd tross tusen nattsvermere. Nå en velfortjent go’stund med morgenkaffen og en liten dialog med kjæresten der hjemme.
Resepsjonsbygget; en grønn oase. Stedet var tidligere beitelandskapet til krøtter. Dyrene er flyttet til andre siden av dalen og nyter ny ferskvannsbrønn, mens den gamle utnyttes til mer overfladisk nytte slik som dette. Vi sier ikke nei takk til etterlengtet avkjøling her ute i ørkenen.
Namibias ville hester.
Boligblokk ala fugl.
Vi møtte denne trivelige belgiske nomaden på vei fra Cape Town til Angola. Han insisterte på å ta seg fram for egen drivkraft i ørkenheten. Ikke akkurat det beste veigrep for tynne sykkelhjul, men vi møtte ham på leirplassen samme kveld, i god forfatning og alt vel.
Teltplass i Sesriem Campsite, innenfor porten til Sossusvlei nasjonalpark.
Viljagjengen per 19/1-2020 i Sossusvlei: Einar-Johan (Hansen), Karen Marie, Jon Petter & Ingrid.
Karen Marie på Dune 45.
Løpetur ned solsiden av sanddynen. Lærepenge: Velg aldri solsiden av en sanddyne. Den er GLOHEIT! Neste gang og for alltid: Velg skyggesiden! Begrepet «sandysunhot» har fått ny mening for damene om bord på Vilja heretter.
Dune 45 i Sossusvlei.
Solnedgang over Sossusvlei.
Soloppgang over Sossusvlei.
Tidlig på’n!
Deadvlei i Sossusvlei.
Frokost i Deadvlei med en glad gjeng fra Osaka i Japan; Ena, Arisa, Nanami & Tomoki. De var nyutdannet, og var på intensiv «Afrika-turné» før de skal ut i livslangt arbeidsliv ala Japan.
Deadvlei – en tidligere oase, nå uttørket, men et udødelig dramatisk skue.
Så måtte vi «hjemover»…
Einar inviterte på middag Wild Horses Restaurant i Aus. Så stemningsfullt at vi tok sjansen på å kjøre etter mørkets frambrudd den siste timen til Lüderitz, tross at en er uforsikret da på grunn av faren for dyr (oryx e.a.) som løper ut i veien… Det ble sneglekjøring i 1,5 timer i stedet, men det var verdt det!)
TILBAKE I LÜDERITZ
Den tidligere direktørboligen for diamantgruvene i Lüderitz.
Karen Marie & Ingrid oppsøkte tradisjon tro stedets bibliotek.
Godt gammeldags gjensyn med bokkartotek ala vårt barndoms bibliotek.
Utvalget av bøker var oppsiktsvekkende dårlig. De fleste var skolebøker til utlåns. En påminner om at tross flott, gammel arkitektur i denne byen, så er vi i et land som langt fra er velstående.
Mannskap & gaver fra Norge gleder!
Så kom vårt nyeste mannskapsmedlem, som kompletterer Team South Atlantic; Ingrid Bouwer Utne. Og bagasjen rommet mer enn «bare» toppakning!
Overraskelser og fødselsdagsgaver fra Tante Karen og Mimmi i Norge gjorde stor glede.
Slagkraftig fødselsdagsgave fra Ingrid d.y. til Ingrid d.e.. ?
Leselektyre til overfarten fra venn og tidligere kollega Per Ivar Helgesen, med doktorgradsavhandling til godværsnetter, og Donald Duck for mer bølgete & blåsete stunder!
Kolmannskuppe – grandios Diamantby i sin storhetstid, nå Spøkelsesby av beste sort
Like utenfor Lüderitz ligger i dag en spøkelsesby: Det som en gang var diamantbyen Kolmanskuppe. For hundre år siden var regionen rundt Lüderitz selveste diamantjegernes Eldorado. Høykvalitets diamanter av «gemstone» kvalitet lå strødd utover i sanden, klare til å bli plukket opp for hånd. Siden den gang har enda rikere forekomster med større edelstener funnet i Oranjemund, og Kolmannskuppe ble utkonkurrert og forlatt. Dagens Kolmanskuppe er på TripAdvisor kåret til en av Verdens mest spektakulære spøkelsesbyer. Vi tok turen dit for å ta stedet nærmere i åsyn.
Et par av husene i det som i sin tid ble kalt «Million Dollar Avenue». Her bodde gruvesjefen, ingeniøren, arkitekten, legen og læreren, for å nevne noen av byens mest velbeslagne.
Og vi som synes Vilja har et sandproblem til tider, vi skal ikke klage: Her demonsterer Joe fra Storm Petrel hva som skjer dersom en slutter å koste gulvet i disse farvann.
Den ene fasaden til gruvesjefens bolig er restaurert, og har en ganske annerledes framtoning enn alt som ellers er bare sand og murgrått. En påminner om at dette en gang var en «millionærby».
Den gamle kjøpmannshuset er restaurert til sin tilnærmet opprinnelige tilstand. «Nips & krushunder» var det nok flere av her i sin tid, men en kan likevel ane hvor fint det en gang var.
Bowlinghall måtte en ha, må vite.
Og til sist, øverst i «The Million Dollar Avenue»: Karen Marie bød på overraskelsespicnic, da hun dro fram hemmeligholdt nistepakke fra sekken. Vi setter pris på denne unge damens initiativ og evne til å skape fest i allslags situasjoner & omgivelser!
Welcome to the office!
Vi kjørte en klar arbeidsfordeling i innspurtsdagene fram mot avreise: Jon Petter og Ingrid B.U. fixet motor. Einar-Johan og Ingrid S.M. gjorde unna administrativt og provianterte. Karen Marie var altmuligkvinne og tok gullmedalje i tålmodighet.
Diaz Coffee Shop i Lüderitz – stamstedet for uken framover, der Ingrid (S.M.) og Einar-Johan tilbragte en god del «kontortid» med WiFi. Når kommer vi innom nettdekning neste gang? Ikke vet vi…
Lunsj & besøk på «kontoret» (les: Diaz Coffee Shop). Fra venstre: Representant fra mekaniker-gjengen, Ingrid B. Utne. Representant fra seilermiljøet: Soloseiler og vår venn fra Storm Petrel, Joe Mangold. Representant fra administrasjons- og altmuligberedskapen, Einar-Johan Hansen.
Karen Maries hverdag kan vel best beskrives som å være med på alt og ingenting, fram og tilbake, opp og ned, i den siste innspurten før vi kaster loss. Vår minste matros er like vant som oss til at det blir litt «hender & føtter» på tampen, og gjør som oss; holder ut & står på. (Vi gleder oss i vårt stille sinn til vi er ute på havet, med ditto hav av tid i lag!) Takk og pris for gøyalt mannskap med overskudd, her representert med Einar-Johan, som tøyser og tull når Mamma og Pappa er mildt sagt «oppi det» med sine tusen gjøremål.
MOTORFIX – KLAR FERDIG KJØR!
Ingrid Bouwer Utne ankom 21/1, og med seg i bagasjen hadde hun dyrebar last; flunkende ny toppakning til Viljas Volvo Penta motor. Tusen takk til Ståle på Industri og Marine Diesel i Trondheim, som på mirakuløst vis greide å skaffe alle delene som trengtes på imponerende kort tid, og i tide til Ingrid U. skulle fly nedover for å mønstre på hos oss på Vilja.
Så var det klart for igangsetting. Bytte av toppakning innebærer «full dekomponering».
Ingrid Utne gjorde seilasen med Vilja til selverklært skipperskole. Leksjon 1: Bytte av toppakning og justering av ventiler på motor.
Byggesett. Det er ikke få deler som skal tas fra hverande – og fortrinnsvis finne tilbake til sin opprinnelige plass – når en toppakning skal byttes ut…
Vilja midlertidig ominnredet til mekanisk verksted.
Etter tre dagers skruing i kvelende varmt maskinrom: Fix ferdig montert toppakning, og motoren tikker som en klokke og maler som en katt. Stolte mekanikere sier seg fornøyd med vel utført oppdrag!
Klar for ny Verdenshavskryssing
Team South Atlantic! Fra venstre: Ingrid Bouwer Utne, Karen Marie, Jon Petter, Ingrid S.M. og Einar-Johan Hansen.
Vilja er endelig klar for et nytt Verdenshav. Og det er vi i Team South Atlantic også!
Vi har fått nytt mannskap om bord: Einar-Johan Hansen skal seile med Vilja hele veien fra Sør-Afrika til Brasil. Ikke bare har denne sjøsyke, naive unge mannen ambisjoner om havkryssing, men han har endog bloggeambisjoner og skal dokumentere strabasene!
Her finner du hans versjon av virkeligheten om bord på S/Y Vilja:
Svaret er ja. De afrikanske tigrene jakter til havs. De puster tungt og hardt, og kommer jagende oppover den Afrikanske sørøstkysten med bare dagers mellomrom. Der pisker de opp ufyselig store bølger, gjerne 10 meter høye eller mer, av den bratte, stygge typen.
En Afrikansk Tiger (kilde: http://img2.wikia.nocookie.net)
Disse tigrene er alle seilernes skrekk, for vi vet det så inderlig vel; å møte dem der de er mest aggressive er livsfarlig. Men møte dem ett eller annet sted er nesten uunngåelig, om vi skal få båtene våre over til fastlandet. Det gjelder bare å vite når og hvor de er ute og herjer, og å rekke fram til gode gjemmeplasser når de farer forbi. Men vanlige værprognoseringsmodeller greier ikke forstå disse tigrenes humørsvingninger og luner; det kreves lokalkjennskap og erfaring for å forstå deres adferd. Selv de mest erfarne og selvstendige kapteiner søker råd blant spesialisert fagfolk når de begir seg ut i disse tigrenes jaktmarker. Og gjemmeplasser finnes det veldig få av; faktisk bare en håndfull, og med hundrevis av kilometer mellom dem. Her gjelder det å planlegge godt.
Vilja lå klar på Madagaskars vestkyst for å legge ut på spurten over åpent, ubeskyttet lende den 24. oktober. Men da var flere tigre, ja selv en morderisk Modertiger, ute og herjet. Vi hadde intet annet valg enn å vente til hun og hennes avkom hadde stormet forbi. Faktisk skulle det ta en hel uke før vi kunne driste oss ut.
Mozambiquekanalen ble krysset den 30.oktober til 9. november, 2019. På denne etappen passerte vår jordomseiling 30 000 seilte nautiske mil hittil. Aldri før har vi seilt så til de grader taktisk, fulgt så til de grader tett på værvarslene og lagt kursen i store omveier som vi gjorde på denne etappen. Og aldri før har vi lagt vår tillit til én mann på land sine råd og erfaring, og latt denne endre rutevalg og framdrift når vi selv vurderte annerledes. Nedenfor er en dag-for-dag beskrivelse av seilasen.
Du lurer kanskje på: Møtte vi tigere på vår vei? Svaret er JA…
Men først et tilbakeblikk:
En aprildag, 2019:
Telefonoppringning fra Vilja i Bay of Islands, New Zealand til Geir på Jøa, Norge. Spørsmålet er kort og godt; «Geir, vi skal krysse ett av de mest krevende havstykkene til høsten, fra Madagaskar til Sør-Afrika over Mozambiquekanalen. Vi trenger kvalifisert mannskap. Kan du stille? Du står selvfølgelig fritt til å velge en hvilken som helst annen etappe, men hvis vi får lov til å ønske så er det denne.»
Det gikk noen uker, så tikket følgende melding inn på mobilen: «Har klarert det med jobben. Jeg har heimens velsignelse. Det lover godt for at jeg mønstrer på i Madagaskar.»
Det er store smil og god stemning på Vilja. Du Verden, vi er heldige! Vi har fått akkurat det mannskapet vi ønsker oss. Eller det skal nevnes; ønsketeamet for denne kryssingen inkluderer også en annen seileerfaren venn hjemme i Norge; Ingrid Bouwer Utne. Dette mannskapet satte vi sammen første gang for seilasen fra Portugal til Gran Canaria i november 2017, og femkløveret (Ingrid d.e., Jon Petter, Karen Marie, Ingrid d.y. og Geir) fungerte utmerket. Håpet er å få samlet samme gjeng. Men det skal vise seg komplett umulig for Ingrid U. å få til fri fra jobb akkurat disse dagene som kryssingen skal skje. Det blir et firkløver som seiler denne gang.
I forkant av en havkryssing er det en del forberedelser som må til. Båten må være teknisk i stand, det nødvendige mannskap må være rekruttert og på plass, båten må være bunkret med drivstoff for både farkost og mannskap (les: diesel og mat), kunnskap om havstrekket og dets særegenheter av relevans for oss seilere må være innhentet. Til sist må været klaffe. Det hjelper ikke å være klar for avreise, dersom været har satt seg på bakbena. Det skal vi snart få erfare…
Innføring i «Afrikanske tigre og hvordan unnslippe deres tokt»
Mozambiquekanalen er kjent for krevende forhold. Her møtes flere strømmer fra ulike retninger på begge sider av kanalen. Cap St. André på Madagaskars vestspiss er notorisk for sine tropiske stormer og «squalls» (lokale lavtrykk). Når i tillegg motgående strømmer fra sør og nord møtes, så skapes «vaskemaskin»-tendenser i havet. På vestsiden av kanalen er det særlig den sørgående Agullasstrømmen (cirka 70+/- nm fra Afrikas vestkyst) som skaper helvete når vinder fra sør blåser i motsatt retning av strømmen fra nord. Da piskes bratte bølger opp og bølgehøyder på 10+ meter er ikke uvanlig. Vind fra sør får vi nesten garantert underveis – høytrykks(!)systemer med sønnavind vandrer oppover kysten med jevne mellomrom. Disse høytrykkene gir de kraftigste vindstyrkene midt i kanalen, men verst bølgeforhold langs kanten. Samtidig bygger det seg opp lokale lavtrykk over land langs Afrikas vestkyst, som gir vindstyrker som gjerne er 7-10 m/s kraftigere enn værvarselet tilsier kystnært. Det kan også nevnes at innimellom stormene som herjer i kanalen, legger det seg ubeleilig ei komplett vindstille i store områder midt i kanalen, som gir en risiko for manglende framdrift i kryssingen. Fylte dieseltanker er et must. Summasummarum: Kunsten er å komme seg over til vestkysten av Mozambique og ta nytte av medstrømmen sørover langs kysten på 2-3 knop så lenge vinden blåser fra nord, og søke ly i tide før sønnavinden slår inn. Nærmeste ly er å finne i øygruppa Bazaruto i Mozambique, om lag 5 døgns seiling unna. Dette krever god timing, for om en bommer er det intet mindre enn livsfarlig å være på feil sted til feil tid…
Vi følger anbefalingen fra flere seilere om å engasjere en såkalt «weather router» ved navn Des Cason. Weather routere er folk med særskilt kompetanse på modellering og prognosering av værforhold og karakteristikk relevant for seilere på gitte havstrekk. Des Cason er atypisk ved at han ikke er meteorolog som sådan, men innehar til gjengjeld mange tiårs seileerfaring i farvannene øst for Sør-Afrika, samt en gjennomarbeidet og testet modell for prognosering for Det Indiske Hav, med hovedtyngde på den vestligste delen. Han og hans kone Nell har selv krysset kanalen med sin S/Y Gambit hele syv ganger. Vi har benyttet Des’ daglige væroppdateringer over hele det Indiske Hav, og fikk særlig god bruk for ham i strategisk ruteplanlegging på veien fra Chagos til Madagaskar. Vi kan nok takke ham for at den 9 døgns seilasen ble en god opplevelse tross tøffe vær- og strømforhold. Vi har dessuten lært å sette pris på den daglige kontakten med denne tilsynelatende lune karakteren med sin galgenhumor, og hans troverdige dedikasjon til sin oppgave om å bistå langdistanseseilerne med en trygg seilas over det Indiske Hav.
Torsdag 24/10 – på vei mot byen Mahajanga i Madagaskar
Tanken var å være klar for kryssing den 23/10. Vi er en dag etter rute, og er i utgangspunktet rimelig fornøyde med det. Takket være «forsinkelsen» som omveien har gitt så har vi fått med oss både den surrealistiske opplevelsen å snorkle sammen med enorme hvalhaier, vi har feiret Karen Maries 5-årsdag på en øde sydhavsperle av en øy, vi har opplevd landsbyliv og sett sifaka-lemurene (som vi har døpt pandalemurer ettersom de har samme farger og tegninger, de fineste lemurene vi så i Madagaskar).
Vi føler vi har rimelig god slakke; Det er 17 dager til Geir skal fly hjem fra Richards Bay i Sør-Afrika den 10/11. Turen over kanalen er på 1300 nm+/-, og forventes rent seilemessig å tas på cirka 9 døgn. Da har vi fremdeles 8 døgn å spille på for venting på vær. Det burda da være godt monn?
Torsdags morgen er vi på vei inn mot byen Mahajunga, der vi skal «sjekke ut» via tollvesen og politi, og dessuten bunkre opp mat og diesel før seilasen. Da mottar vi en epostoppdatering fra Des, sendt ut til en hel gruppe med seilbåter han følger opp. «Et «modersystem» med sønnavind er på vei oppover Afrikakysten. Den vil treffe Bazaruto (i Mozambique) tirsdags kveld. Du må være ekstremt sikker på å rekke til Baz før tirsdag kl.12. Hvis ikke, så vent med å dra til det åpner seg et mildere/ bedre vindu. Husk at dere kan møte på lengre strekk som er vindstille. Vær forberedt på å brenne diesel.» En sporer flakkende blikk hos de to som er våkne i cockpit; Geir og Ingrid. Neste tirsdag er 5 døgn unna. Det er AKKURAT så vi ANTAGELIG kan rekke det om vi endrer kurs og drar NÅ. Jon Petter rekker akkurat å komme søvndrukken opp for egen maskin mens disse første tanker tenkes. Han ber forsiktig det ivrige mannskap om han kan få en kopp kaffe før han hiver seg inn i diskusjonen? Det innvilges, allernådigst.
Dieseltanken vår er ikke toppet. Passene våre er ikke stemplet som de seg hør og bør. Men det som er det avgjørende blir; vi ER ikke ekstremt sikre på å rekke over kanalen og til ly i Bazaruto innen tirsdag. Vi innser svaret, om det er aldri så surt: Værvinduet smeller igjen like foran nesa på oss!
kilde: http//cdn.drawception.com
Vi provianterer og fyller diesel i Majunga, blir en erfaring rikere med korrupte immigrasjonsmyndigheter ved utsjekk, før vi forflytter oss til helt ytterst på vestspissen av Madagaskar, i Baie de Baly.
Ja, og så fyller Jon Petter år den 25. oktober! Det blir landfeiring på hans 53. årsjubileum.
De neste dagene tilbringer vi med å vente. Joda, vi får gjort unna mye praktisk; det er alltid noe å gjøre på en båt. Det er jo forsåvidt genialt å ha en hendt og tiltakslysten kar som Geir værfast om bord. Jon Petter benytter seg av å ha en diskusjonspartner for praktiske løsninger. Små og store vedlikeholdsprosjekter blir tatt av gjøremålslista etter tur. Vilja blir jo riktig en mønsterbåt!
Vi posisjonerer oss så langt vest som vi kan komme, i Baie de Baly. Der besøker vi landsbyen, og møter trivelige voksne & barn. Etter noen dager kommer unger padlende i sine utriggerkanoer ut til oss for å leke med Karen Marie, eller «Marie» som de husker henne som.
Etter hvert kommer flere langdistanseseilere glidende inn i bukta. De er i samme ærend som oss; de venter på været. Men hva med værvinduet?
Hver dag leser vi med spenning Des’ værrapport. Men det er like nedtrykkende hver dag; Modersystemet herjer i kanalen; vi har ingenting der ute å gjøre. Dagene går tregere for hver dag som går, selv om vi jo har det bra der vi er. Geirs returbillett fra Sør-Afrika begynner å nærme seg. Vi diskuterer værmeldingene fram og tilbake. Så endelig, etter seks dagers venting kommer eposten vi har ventet på; «Uværet er i ferd med å krype tilbake inn i hullet den kom fra. So det er grønt lys. Ønsker dere en trygg og fredelig natt og lystige drømmer om «tigeren»! Hilsen Des.» Yesss! Vi er klare. Det er «lights out» på Vilja tidlig den kvelden. Planen er klar; Avreise ved daggry.
Torsdag 31/10 – Dag 1
Endelig kastet vi loss fra Baly Bay, og er i gang med kryssingen av den lenge ventede Mozambiquekanalen, med sitt dårlige rykte som et av de mest krevende havstykkene å forsere. I følge Des Cason er værvinduet nå åpent. Det er i alt 11 båter som setter seil klokken 0600 om morgenen med kurs ut bukta. De andre båtene legger seg rett vestover, mens vi velger å holde kursen mer NV for å skape en viss distanse til land og Kapp St. André.
Det første halve døgnet er det knapt vind. Vi kjører for motor det meste av tiden. Men det er vi forberedt på, slik er det visst ofte utenfor Madagaskars vestkyst.
Det er god stemning om bord, og en lettelse i bringa over å være i gang. Håpet og målet er å kunne rekke fram til Richards Bay i tide til at Geir rekker flyet hjem neste søndag, det vil si om 10 dager. Vi har om lag 1200 nm foran oss, så det KAN gå. Men alt avhenger av været. Og det kan ingen styre.
Fredag 1/11 – Dag 2
Vi seiler litt i uvissa om riktig rutevalg. Skal vi seile diagonalt direkte ned mot Bazaruto eller korteste vei direkte over kanalen? Nedenfor oss i sør herjer fremdeles et værsystem vi ønsker å unngå å stifte bekjentskap med. Men Ingrid mener å huske å ha lest noe om at diagonal rute direkte til Baz er å foretrekke? Så vi seiler litt i sikksakk, først litt vest før vi slår og seiler litt sørover. Deretter nytt slag og videre vest, osv. Med vind i fra SV krysser vi så hardt vi bare kan, og med en dreiende vindprofil som gjentar seg rimelig likt som gårdagen så resulterer dette i en snodig haifinneformet rute to dager på rad som tar oss gradvis VSV.
Når vi setter kurs sørover når vi er midtveis i kanalen merker vi på farten at det er en kraftig motstrøm og vi greier ikke å komme opp i mer enn 4-5 knops fart. Vestover går det så det suser, og vi er straks oppe i 9-10 knop.
Des har vi ikke hørt noe fra. Hvorfor? Vi er i kontakt med Eliana, som sliter big time med å komme seg sørover. De har møtt nordgående strøm i motsetning til forventningen, og har det ubehagelig med bølger fra siden som forflytter dem sidelengs som på en surfebølge fra feil retning. Det er liten tvil om at de er rimelig frustrerte og ikke har det bra. De er imidlertid behjelpelige med å videreformidle noen av hovedbudskapene fra Des’ værmelding. Men infoen er stykkevis og delt, og vi føler oss litt frustrerte over å seile i otta.
Lørdag 2/11 – Dag 3
Endelig er vi tilbake i loopen til Des, og vi mottok værmelding i morges med væroppdateringer. Det gir sjelefred å vite at vi er sånn noenlunde i tråd med hans anbefalinger, selv om vi jo normalt sett pleier å seile uten en slik tredjepart som rådgir fra sidelinjen. Dess mer vi lærer om Mozambiquekanalen, dess mer innser vi at den har aspekter og luner, og i verste fall et voldsomt temperament, som vi ikke overskuer med de skrevne kilder og deling av erfaring med andre seilere som vi har hatt tilgang til. Des og hans kone Nell har krysset kanalen syv ganger, og loset utallig mange flere båter over kanalen. Vi er ydmyke for den kompetansen han innehar, og tenker å følge hans råd.
Det ser ut til at vi er i en gruppe på minst 12 båter som seiler innenfor et noenlunde lite område og dermed mottar en felles oppdatering fra Des. Han bekrefter at været vi opplever utgjør siste rest av systemet som har bevegd seg oppover kanalen i den siste uken. I morgen skal vinden spakne av. Han lover for øvrig å gi oss beskjed i god tid før Bazaruto om hvorvidt det er sjanse for en direkte seilas til RB. Per nå vil han ikke uttale seg om det. Typisk Des å gi svar på spørsmål rett i forkant av at vi rekker å stille det. Han har nok vært utsatt for seilesultne, utålmodige seilere før…
S/Y Canace, som krysser rett foran baugen på oss og danser videre over bølgene. Vi skal samme vei.
Fra nattevakt 03.11.2019 kl.01:15
I dag var seilemessig i grunn litt krevende, ettersom vi krysset hele veien. Med vinden forfra og etter hvert stadig større bølger midt i front, så ble seilingen det som opptok hele hjernens fokus etter hvert. Jeg klandret meg selv ganske lenge for å ikke være særlig kreativ eller initiativrik med Karen Marie. Men i etterkant nå når det har roet seg ned, så skjønner jeg jo at det var en helt naturlig årsak til det; det tar det meste av overskudd å mobilisere til helt ordinære oppgaver når en krysser i frisk motvind. Initiativet kom tilbake omvendt proporsjonalt med vindstyrken.
I alle fall; her er litt mer om seilinga; Jeg hadde morgenvakta fra kl.6-12. JP sov middagshvil fra kl.11-14, så i praksis ble vakta mye lengre. Geir & jeg delte vakta mens JP sov. Om morgenen halte en annen 43 fots seilbåt inn på oss; Canace. Vi fatter ikke hvordan den fikk opp den farten som den gjorde?! VI måtte i alle fall gi tapt etter hvert og la den passere. Vi hadde vinden midt imot, 7-8 m/s. Utpå ettermiddagen økende til 10 m/s. Bølgene økte også på etter hvert, og var på det heftigste 4-5 meter midt forfra. Vilja blir løftet opp på bølgekammene og deretter sluppet med et smell ned i bølgedalene. Iblant slo det meg: «Tåler hun virkelig dette?». Men joda, det gjorde hun, tøffe smidige Viljaen vår.
Fullt kaos da jeg laget middag. Hadde til å begynne med styrbord hals, og dermed ble det krevende å greie å holde seg inntil kjøkkenbenken! Da jeg foreslo for mannskapet at vi skulle ha Realturmat i dag, så var responsen at å jada, det kunne vi ha. Men det ble tilføyd av Jon Petter at vi jo ikke har et ekstremvær i dag. Ok, det tok jeg som er utfordring, og satte i gang med å både bake rykende ferskt brød til maten, samt Italiensk grateng med tunfisk. Da kan vel røpes at da jeg glemte å blande pastaen i gratengen, så måtte osten på toppen skrapes av, og legges i en skål. Innen jeg var klar for å legge den oppå på nytt, så hadde hele skåla deiset bortover kjøkkenbenken og all ostegugge var smurt utover kjøkkenbenken. Slike små krumspring som flyvende mat er en del av kokker til havs’ hemmelige hverdagsdramatikk og ditto bergingsmanøvre, som gir ekstra krydder og (stort sett) ingen sjukdom.
Søndag 3/11 – Dag 4
Dagens gladmelding kommer fra Des i dag. Han sier oppsummert at det ikke er noen store systemer som kommer opp fra Cape Town i de kommende ti dagene. Selv om han understreker at dette kan endre seg, så vil han driste seg til å foreslå at vi posisjonerer oss for å kunne seile direktestrekket sørover helt ned til Richards Bay uten stopp. Yippiyaya! Stemningen om bord er lett som en fjær! Geir og vi alle trekker et lettelsens sukk: Her ligger det an til at Geir rekker flyet som planlagt førstkommende søndag.
Et lite skår i gleden er bekymringsmelding fra Des om at to båter, Argo og Aventyr, som han egentlig skal følge opp med værvarsler ikke lengre responderer. De var forventet å være i Baly Bay nå, men intet livstegn er mottatt på en stund. Han spør om noen av de andre båtene vet noe, eller om det er grunn til å sende ut en Mayday? Des’ oppfølging av to av «sine» båter sier litt om ansvaret han føler i jobben han gjør for oss seilerne. Vi kjenner ikke verken Argo eller Aventyr, men føler likevel et visst fellesskap med dem, og håper alt er vel med dem og at de er tilbake innenfor radaren snart.
Vi på Vilja er strålende fornøyde. Vinden har dessuten snudd til østlig, og den tidligere kryssings intensitet avløses av slør seiling og silkeseilas. JA, faktisk blir det for rolig i løpet av dagen, og vi går for motor i en times tid. Vi kjenner overskuddet komme, og de rolige forholdene på havet gir godt rom for å forberede morgendagens Halloweenfeiring med kostymeverksted og forberedelser til underholdning. Det er et happy mannskap som seiler sørover mot destinasjon Richards Bay.
Mandag 4/11 – Dag 5
Av alle ting – og utvilsomt som eneste båt i hele Mosambiquekanalen, for ikke å snakke om på Det Indiske Hav, gikk en storslagen heldags Halloweenfeiring av stabelen om bord på Vilja denne dagen. Karen Marie hadde ut ifra helt eget initiativ og logikk konstatert etter å ha sett på værmeldingens forventning om lite vind og ingen bølger på mandag, at i dag var dagen det måtte skje. Og skje, det gjorde det så absolutt. Utkledd som jordbær (Karen Marie), harepus (Jon Petter), fastnøkkel (Geir) og blomst (Ingrid) var det ingen tvil om at familiebåter ikke er som andre båter…
Men mellom festforberedelsene og selve festen har de tre eldste mannskapsmedlemmer et rådsmøte. Des’ værmelding tikker inn. Håpet om å kunne seile direkte til Richards Bay daler: «Dere vil bli påvirket av to værsystemer på veien sørover, og hvor mye vil avhenge av hvilken fart dere holder (SOG) og hvor dere konfronterer «tigeren». Hvis dere har en snittfart på mer enn 5 knop vil dere komme til visse punkt for tidlig, og hvis dere ankommer for sent blir dere slått av det etterfølgende systemet. Pest og kolera.» Avslutningsvis konkluderer han med: «I would duck into Baz and wait for the next hop down mainly because I have done this before and know how quickly things can go “tits up”. Skippers call! Des.”
Så hva gjør vi nå? Vi aner motsetninger i sinnsstemning og tilnærming. Det hjelper å sette ord på det. Geir har en positiv innstilling og en «dette klarer vi!»-holdning. Ingrid på den annen side innrømmer at selv om hun skjønner at konsekvensen er stor ved å returnere til Bazaruto, så ønsker hun ikke å ta sjanser, og mener vi bør snu. Jon Petter står midt imellom, og tenker så det knaker i hjernebarken. Det settes også ord på det faktum at vi er klare over at følelsen av at vi har ulik tilnærming bare bidrar til å forsterke følelser og tilnærming. En avgjørelse tas: Vi fortsetter sørover enda et døgn. Dersom værvarselet er like pessimistisk i morgen, så kan vi ennå snu og seile tilbake til Bazaruto for å søke ly der.
Et positivt budskap i Des’ epost er at begge de to «etterlyste» båtene Argo og Aventyr har dukket opp innenfor radaren igjen, og er i god behold. Falsk alarm. Men likevel en påminner til oss alle om at det vi driver med er alvor, og at enigheten med Des om å benytte ham som weather router er en gjensidig pakt som krever ditto gjensidig respekt og ansvar.
På kvelden får vi inn melding fra Eliana om at Warren velger å dra til Bazaruto. Men vi blir ikke stort mer uviss på eget valg av den grunn; Eliana seiler mye senere enn Vilja. Den har ikke sjangs til å rekke fram i tide.
Men «i tide», hva er egentlig det? En oppfatning om at det vel bør gå bra å møte på litt motvind de siste timene inn mot land i Richards Bay er nok en mer eller mindre uuttalt oppfatning blant oss alle…
Tirsdag 5/11 – Dag 6
«I am afraid you have painted your self into a corner.” -Des Cason i epost 5/11 kl.09:02
Stemningen stiger i morgentimene. Gårsdagens anspenthet rundt valget om hvorvidt vi skulle søke nødhavn i Bazaruto eller seile videre med risiko for å møte uvær før Richards Bay har lagt seg. Værmeldingene på PredictWind ser da ikke særlig truende ut? Det blir da i grunn litt spennende å ha litt mer krevende værforhold enn dette «silkeføret» vi seiler gjennom akkurat nå. Ja, dette ser vi lyst på! Kan en endog ane at Geir kjeder seg en smule her ute i de perfekte forhold? Vi plotter distanser og fart i Navionics-kartene og begynner endog å leke med tanken på ankomst allerede torsdags kveld. I så fall kan det vel være mulig at selv Geir kan få med seg en aldri så liten safari med løver og elefanter også?!
Men så begynner formiddagens eposter å komme inn fra Des Cason.
Først denne, hentet fra en fellesmail til alle seilbåtene innenfor en radius på 40nm: «Vindprofilen viser at dere møter på S/SSE25+ på torsdag ved kyststrekket sør for Inhambane og Maputo, som er notorisk for vindstyrker høyere enn værprognosene grunnet lavtrykk over land. Det setter dere i le av kysten, hvilket ikke er til å kimse av. En 54 fots stålbåt ble fanget der i fjor og de kom inn til Richards Bay i en tilstand av sjokk. Anbefaler sterkt å gå inn til Baz og vente til været har lagt seg. Des.»
Vi blir med ett usikre. Skal vi snu? Vi er 100 nm sørøst for Bazaruto. Vi har jo vært åpne for å måtte snu, men når det nå kommer til stykket så er valget vanskelig. Om vi snur nå så rekker ikke Geir flyet sitt på søndag, og gudene vet hvor lenge vi blir nødt til å ligge værfast i Bazaruto og vente? Vi er i uvisse. Værvarselet på vår egen PredictWind saumfares nok en gang. Er det virkelig så ille? Vi ber om å få bekreftet at vi virkelig har forstått dette riktig, at vi er på vei til akkurat der vi ikke skal være?
Vi trykker på Send-knappen, og i samme stund kommer en ny epost fra Des i retur. Denne er adressert kun til Vilja. Den er uten værprognose, og lyder kort og godt: «Under forutsetning om at deres oppgitte posisjon er korrekt, så er jeg redd dere har malt dere selv inn i et hjørne. Dersom dere opprettholder farten på 150 nm/dag vil dere bli fanget i 25+ (knops vind) et stykke før dere når fram til Richards Bay på torsdag. Vennligst angi deres plan. Des»
Tja, hva sier man til noe sånt? Da er det vel ingen tvil… Samtlige i mannskapet jobber med å omstille hjernen til endring av kurs. Konsekvensene er betydelige. Det er spenning i luften.
Så kommer en siste epost, bare minutter senere: «Våre eposter omgikk hverandre. Dere har IKKE lyst til å bli fanget i vindsystemet fra sør nord for Rbay, ei heller utenfor kysten mellom Savoro og Maputo med sine lokale lavtrykk som øker vindstyrkene med 10-15 knop i forhold til vindprognosene. Min anbefaling er at dere setter kurs for ankringsplassen eller legger bi nedenfor fyrtårnet ved Ponta Barra 23 45S 35 29Ø i Inhambane, og seiler videre i morgen formiddag når dere bare vil møte halen av systemet fra sør, med SE20 knops vind i 6+/- timer. Hvis dere legger dere langt ute fra kysten vil dere ha rom til å manøvrere og komme dere gjennom det. Gi meg beskjed, og jeg setter opp en vindprofil til dere. Des»
Et lettelsens sukk går gjennom mannskapet. Et kompromiss, med ventetid og dempet risikobilde, ikke returreis og flukt; dette er en løsning som virker både forsvarlig værmessig, samt opprettholder muligheten for Geir til å rekke flyet sitt hjem på søndag. Det er ikke mer å tenke på; Kursen settes sørvest mot Inhambane. Om vi holder snittfart over 6 knop så rekker vi fram innen mørkets frambrudd i 18-tida.
Klokken 17 kaster vi anker noen hundre meter ut fra kysten, ved fyrtårnet på Ponta Barra utenfor Inhambane i Mozambique. Vi holder oss godt vekk fra byhavna, illegale værflyktninger som vi er. Og må i stedet nøye oss med å se inn mot sandstrender og bebyggelse. Flere seilbåter og kitere(?) driver på utenfor inngangen til bukta utenfor byen. Nysgjerrigheten er stor til hvordan dette land egentlig er? Men den nysgjerrigheten må bare få leve videre utilfredsstilt. Vi er på en liten flekk norsk territorium på S/Y Vilja. Vårt anker er stjålent festet på Mozambiquesk havbunn, uten stempel i pass eller annen innklarering av noe slag…
Ankerdram må til, også ved nødstopp. Vi lå 14 timer for anker i Inhambane, Mozambique
Onsdag 6/11 – Dag 7
Våkner opp for anker utenfor Inhambane, Mozambique. Klokka er om lag 05. Hele mannskapet er oppe i løpet av kort tid. Det er utvilsomt fokus på avreise i henhold til Des Casons forslag; klokka 0800, uten at det behøver å sies i ord en eneste gang.
Vi har god tid; to vaskemaskiner vaskes. Etter en uke til havs, og ditto tid med ankring i grumsete farvann i Madagaskar i forkant med dertil hørende sparing på ferskvann, så gjør det seg å få «oppgradert» kluter og klær. Vasking av gulvet får vi også unnagjort, krydret av vår ivrige hjelper Karen Marie som uforvarende lener seg på den sammenleggbare vassbøtta slik at den klapper sammen som et trekkspill og litervis med vann flommer utover gulvet og nedi båtens hulrom (les: matlager) under dekk. Det er mye å tenke på og lære når en er minimatros!
Tanken på en morgendukkert skrinlegges umiddelbart i det et «arbeidsstykke» på toalettet utløser at flere små blacktip-haier kommer opp av intet og stimler seg rundt båten. De blir borte igjen like raskt som de kom. Når vi hiver noe restemat over bord, så er de straks tilbake, like raskt som sist. Det var da heller ikke så farlig med den dukkerten…
Vi hiver anker eksakt klokka 0800. Og like etter sendes posisjons- og værrapport til Des. Kursen settes sørøstover. Normalt sett ville vi holdt oss rimelig nær kysten og svingt inn mot Richards Bay i SV så snart det lot seg gjøre. Men vi har fått annen beskjed av Des: «Hold dere godt klar av kysten».
Men hvor langt ut? Vi tegner opp ruten på Navionics-kartet på ipaden, og tegner det vi synes er en romslig bue inn mot Richards Bay. Det burde da vel holde?
Vi venter spent på dagens oppdatering fra Des. Normalt sender han den i 10-tida, men nå blir klokka både 11, 12, 13 og 14 uten at vi hører livstegn. Vi trykker på knappen for nedlasting av epost minst et par ganger i timen. Det spørres mellom mannskapet; «Har vi hørt noe fra Des?».
Klokken 14:18 tikker det endelig inn en epost fra vår værprofet. «Kom dere utenfor 36ᵒØ og blir der. Når vinden fra nord spakner og dør ut, og det så smått begynner å blåse fra sør, så foreslår jeg at dere enten i verste fall legger dere bi, eller rever seilene maksimalt og seiler for babord hals. Dess mer sør dere kommer dere før den tid, dess kortere tid får dere med SØ20 (knop) forhold.»
Det var da voldsomt? Legge bi med en gang sønnavinden kommer? Vi aner nok en gang at Mozambique-kanalens luner er utenfor våre tidligere erfaringer med humørsjuke værsystemer. Normalt sett ville jo ikke 20 knops vind (det vil si 10 m/s) være noe å bekymre seg for ute på åpent hav? Og vi har da til og med fulgt «ordre» og lagt oss mer enn 200 nautiske mil utenfor kysten, og langt vekk fra den beryktede sørgående Aghullas-strømmen som ikke er venn med sønnavinden. Kan det virkelig bli nødvendig selv her ute å legge seg bi? Det er en gammel stormmanøver som vi har øvd på med Vilja flere ganger, men aldri på våre 30 000 seilte nautiske mil fra Norge til Afrika har vi hatt behov for å bruke den på grunn av været. Vil det bli det denne gang?
Diskusjonene rundt innholdet i Des’ oppdatering går engasjert for seg i cockpit. Det er mange spørsmål og kanskje enda flere svar. Ingrid vil ha landet alle uklarheter, og ønsker heller innholdet matet inn med teskje, enn at det skal være usikkerhet rundt dette uvesenet som befinner seg mellom oss og trygg havn, dette som Des omtaler som «The Tiger». En ny spørsmålsliste sendes Des. Og oppklarende svar kommer. Vi følger vi har forstått systemets dynamikk. Men blir litt overrasket over å se i Des’ PS! nederst i eposten som melder at sønnavinden kommer allerede i morgen, og ikke på fredag som tidligere forventet. Ok, da er det ett døgn til slaget skal stå…
Kroppen får da også glad-adrenalin i løpet av dagen, da Geir haler inn en 5 kilos Mahi mahi. Det blir ferskfisk til middag. Da er det vanskelig å ikke kjenne en har det godt her ute.
Torsdag 7/11 – Dag 8
Våkner opp med litt god spenning i magen. I dag skal det skje, konfrontasjonen med denne så mye omtalte Tigeren. Vi er litt i stuss over dens karakteristikk; 20 knop fra SSE. Hvordan kan det være noe å frykte? Hva er det med dette havet vi seiler over som vi ikke forstår? Om denne pusekatten skal bli en tiger med dette værvarselet, ja da forstår vi egentlig ingen ting. Men vi tar Des’ værvarsel på alvor. Og vi laster våre egne ned med Predictwind via satelittelefon gjentatte ganger, med ulike rutevalg og variasjoner.
Vi er østom 36ᵒØ, om lag 200 nm fra fastlandet. Det er fin seilevind fra nord, og vi seiler sørover. Anmodningen fra Des er å komme seg så langt sør som mulig før vinden dreier fra sør. Det føles litt rart å ikke vende snuten mot land. Tenke seg til; 200 nautiske mil. Det er som å gi beskjed til noen som kommer seilende fra østkysten av England med kurs for Bergen at de må legge kursen godt om Shetland før de svinger inn mot land! Men vi stoler på vår værguru, og mukker ikke videre på det.
Des sender sin værmelding. Det skal bli vindstille i 9-tida, deretter tar den seg opp fra sør. Sønnavinden meldes å skulle stå på som kraftigst fra midnatt til 06. Skiftplanen gjennomgås, vi skal følge ordinær syklus. I dag er det Ingrids tur til å ha kveldsvakta fram til kl.22, deretter tar Jon Petter over fram til klokken 02, Geir har soloppgangsvakta til 06 og deretter tar Ingrid formiddagsskiftet.
Des har nevnt ved et par anledninger at vi i verste fall må legge oss bi og ri av været. Den manøveren har vi øvd på flere ganger, men det er lenge siden sist. Hvordan var den nå igjen? Gå opp i vinden, slipp ut og ta inn genoan inntil du mister vinden. Ta ut storseilet litt, og vri roret helt ut til maks utslag mot babord. Geir er styrmann, Jon Petter instruktør og Ingrid tar tauene til storseilet. Karen Marie vil også være oppe og følge med, og har lyst til å se og lære. Vilja oppfører seg etter skoleboka, og blir allerede på første forsøk liggende helt stille og hvile seg i vinden. Jon Petter er ikke helt fornøyd likevel; hun beveger seg litt framover fremdeles. Vi tar storseilet mer ut, slipper ut storseilskjøtet, og da sitter det; 0 knop måles på fartsmåleren. Geir er litt himmelfallen; Dette skal ikke gå an! Relativt voksne bølger på 1,5+ meter ruller forbi, men Vilja leer nærmest kun uinteressert på seg. Manøveren er vellykket. Vi tester ut flere seilføringer, og endatil litt ut med genoaen. Det funker som fjell.
Ingrid ønsker enda en oppfrisker av hvordan utløse redningsflåten. Deretter er det rett i seng for en middagshvil – en må være forberedt på nattevåk må vite. I det hele tatt – det er skjerpings om bord.
Men det skal også berettes at meget annet viktig enn værprat skjer om bord; i dag så ei fin lita filledukke dagens lys på Vilja. Etter Karen Maries design og Ingrid og hennes felles søminnsats i flere økter over Det Indiske Hav, får vi i dag sydd de siste sting, fylt den med vatt og festet lemmer og lår. Knapper blir øyne, nese og navle, rød broderingstråd blir tertefin munn og blå tråd gir snasen hårfrisyre. Karen Marie hopper rundt av begeistring. Og det gjør vel egentlig Mamma Ingrid også, om enn det ikke er like synlig sånn rent fysisk; hun har ikke så mange sømprosjekt på samvittigheten, og er vel litt glad og stolt over at dette ene av de få er et fellesprosjekt med veslefrøken. Filledukka – som for øvrig gis det staselige navn Rosella, håndteres med den inderligste ømhet av vesle dukkemor som tydelig føler en ekstra tilknytning til dette sitt skaperverk. Seng innredes i en gammel lekekoffert i blikk, og «den nyfødte» legges varsomt til ro for natten. Joda, vi er på en familiebåt…
Klokka er 18. Middagen kommer på bordet. Vi venter på været.
Torsdag 7/11 (fremdeles), ved vaktskifte kl.23:
En påfallende lummerhet legger seg i luften i de sene kveldstimene på torsdag. Innen vaktskiftet kl.23 er det så vått i cockpit at det drypper fra kalesjen og påtroppende vakt Jon Petter lurer på om det har regnet? Det har det ikke. Så hva er det som ligger i luften? Det får vi en første merkelige smak av like etterpå. Like før Ingrid trer av ser hun og Jon Petter ut i mørket, på stjerneklar himmel, men med et tett mørke langt borte i horisonten. 10 minutter etterpå roper Jon Petter henne opp igjen for å se; et fortettet mørke har lagt seg som et lokk over himmelen, månen er borte. Hva skjer? Er dette Tigerens ankomst?
Plutselig vrir vindretningen seg, fra nord, direkte til vest og så til sør, i løpet av bare minutter. Vi må endre seilføring, og slår til styrbord hals i hui og hast. Det smeller i trinser og tauverk. Ingrid, som var på vei for å legge seg, står der bare i trusa og håndterer skjøter og seil. Det blåser iltert rundt ørene på oss. Ikke sterkere enn kanskje 10-11 m/s, men retningsbyttet er så overraskende. Vinden vrir seg videre til SØ. Vi slår igjen, denne gang til babord hals. Så dør plutselig vinden ut, like fort som den snudde like før. Det hele har tatt maks 15 minutter. Vi venter på at noe skal skje igjen, men det kommer ikke. Was that it?! Har vi omgått uværet helt, og fikk kun et iltert rapp med halen av den såkalte Tigeren? Vi er i stuss. Ingrid legger seg. Om natten kjører vi for motor i vindstilla. Hvor blir det av Været?
Fredag 8/11 – Dag 9
Vilja går for motor hele natten. Men vi er på alerten. Geir vekker Jon Petter for å melde fra om at plastvinduet i sprayhooden på babord side har revnet. Hva har skjedd? Vi kommer fram til at det trolig er genoaskjøtet som var på avveie et øyeblikk ved gårkveldens manøver og snertet plastikken med all kraft. Jon Petter og Geir setter umiddelbart i gang med reparasjon før det ventede uværet kommer. Skaden må ikke få vokse seg større.
Også Ingrid våkner når det er liv og røre om bord, og tror automatisk at det er vaktskifte. Da det viser seg at klokka bare er 5, utnyttes dødtiden med bakst av scones til frokosten, som står nybakte på bordet klokka 06. Værrapport sendes til Des. Ingrid forteller ham om Tigerens halepisk kvelden i forveien, og spør «Was this really «it»?!».
Svar kommer rimelig kontant tilbake fra Des: «Jeg skulle ønske ting var så enkelt. Men S/Y Wavelength ligger bare 30 nautiske mil unna dere og ligger akkurat nå bi i S25knop+. Det dere opplevde i går var bare gudene som spilte hodene deres et lite puss.» En rekke koordinater sendes for å kunne skissere opp frontens bevegelse. «Med dette vil dere kunne beregne med minutters margin når helvetet vil brake løs. Beklager å måtte ødelegge dagen deres, men det som skjer, det skjer! Seil trygt, og gi meg beskjed når vinden spakner av. Hilsen Des»
Innen Ingrid får lest ferdig beskjeden, så er uværet i gang. Det blåser opp fra sør, og innen få minutter blåser det liten kuling rundt ørene på oss, med stiv kuling i kastene. Det er friskt seilasvær. Men faktisk verken mer eller mindre. Det største spenningsmomentet ligger vel i om det kommer noe mer, noe ekstraordinært, ettersom det har vært så mye snakk om denne Tigeren. Men det forblir slik. Kanskje er det rareste med denne kulingstokten at det blåser under forholdsvis lett skydekke. Og de sterkeste vindkastene kommer nettopp etter at en har konstatert at horisonten ser forholdsvis klar ut. Merkelige greier.
Det blåser kuling om ørene på oss, men i cockpit om bord på Vilja senker seile-sjelefreden likevel seg. Faktisk tar vi fram seileklassikeren «Jorden rundt med Ho-Ho» og tar litt høytlesning. Kan hende er det litt rart valg av lektyre å lese skildringen av hvordan seilbåten Ho-Ho gjorde en skrekkens 360grader rundvelt under en storm på sin ferd til disse farvann for cirka 85 år siden? Men det synes ikke å plage noen av oss. Alle tre er vi riktignok spent fast i sikkerhetsseler, om et illsint vindkast mot formodning skulle finne på å plutselig ta tak i (de sterkt revede) seilene og krenge oss over. Bedre å være på den sikre siden. Innimellom tas utkikk mot horisonten, for å se om det kommer noe mer. Det blåser friskt og bølgene vokser seg til 2,5+ meter. Men det er helt greit. Det er da vitterligen vinddreven havseiler vi håndterer!
De er nok en smule misunnelige, guttaboys, på den «heldige vinner» av rorvakt (Ingrid) akkurat da «uværet» skulle slå til. De tar det som noen helter, men skulle vel gjerne styrt samspillet med vind og bølger selv. Til sist foræres en times vakt i gave til Geir. Det vil vel by seg flere anledninger for Ingrid med tiden.
Når Karen Marie våkner, så tar hun en nybakt scones i hånden og småspiser på den mens hun pusler med sitt nede i båten. Totalt uanfektet av at vi seiler i kuling og fosser over bølgehei- og dal i 8-9 knops fart. Julegaver skal pakkes og dukker skal stelles, må vite.
Vinden vedvarer. Ettermiddagsskiftet er friskt. Ingrid og Karen Marie går ned i cockpit og ser film og leser, mens Geir og Jon Petter (med rorvakt) er oppe og føler på frisk seilas. Vi jentene som sitter nede ser hvordan vannet fosser om vinduene i skroget. I blant slår en bølge over hele båten, så vannspruten slår inn mot kalesjeveggen. Én bølge lurer seg innunder og spyler rent bordet i cockpit, samt finner veien inn luka. Nei det får da være måte på! Takk og lov at flengen i sprayhoodglasset ble reparert i morges før dette kom! Ellers ville vi ha fått oss mang en kalddusj inn i cockpit, og skaden kunne utartet seg til å bli riktig så stygg.
Gutta ser ut til å trives adskillig bedre bak roret i dette været enn ved silkeføre. Det er godt å kjenne at en seiler, sier de!
Mot kvelden spakner vinden til 8-10 m/s, og bølgene roer seg noe. Jon Petter må ned og kle på seg ullundertøy og lue. Gradestokken har nemlig krøpet under 22 grader Celsius. Det kan vel hende det blir en smule tøft for de bolde jordomseilere å snart vende hjem til seiling på Vestfjorden…
Vi har møtt en Tiger, og kom oss helskinnet fra det. Det må feires! I vuggende bølger blir det servert andebryst til middag, med stekt sopp, rosenkål, potet og syltet ingefær. Alle må holde godt grep om matskålene for at de ikke skal trille av bordet. Til og med en ølflaske deles det på. Det er glad stemning. Nå er seilasen på et vis fullkommen. Kanalen har krevd ekstraordinært mye planlegging og bevissthet, den har innfridd med utfordringer, og har endt opp godt innafor det vi føler oss bekvemme med.
Men vi er ikke framme ennå. Ved mørkets frembrudd er det enda 130 nautiske mil og om lag 20 timers seilas igjen til målet Richards Bay. Vi har veddet på ankomsttid, og vinneren får den første ølen. Men en er ikke framme før en er framme. Vi går en ny nattseilas i møte.
Lørdag 9/11 – Dag 10
Vinden har slakket av, og vi seiler i 8-9 knops fart – endelig vestover. Det er stort å gjøre landkjenning. Der ligger søren meg Afrika og venter!
Klokken 12:05 klapper vi til kai i Richards Bay. Vi har seilt 1375 nautiske mil siden vi forlot Madagaskar for 9 døgn siden. Det tilsvarer i luftlinje distansen fra Trondheim til Barcelona. Det æ’kke så aller verst, i sær med tanke på at vi måtte bekjempe en Tiger underveis!
