Publisert

28. januar – 2. februar 2018 – Kapp Verde

Flaskepost #3 fra gjesteblogger (Gjestvang alias Guro)

 

28.1 – Gullfunn på Kapp Verde


Vi hadde bestemt oss for å gå til øya Sao Vincente og byen Mindelo, for vi hadde fått nyss i at her fantes det er verksted som kanskje kunne hjelpe oss med Panda’en. Etter ankerdrammen og frokost tok de andre seg en liten tur på land mens jeg passet båten. Jon Petter hadde instruert oss alle om at dersom vi kom i prat med noen skulle vi høre om det var en duganes mekaniker på øya. Og mens jeg sitter alene på båten kommer en gammel svenske putrende forbi. Han stoppet for å informere oss om at Kapp Verde-flagget vårt hang feil vei. Ganske pinlig. I farten husket jeg Jon Petters instruks om å høre etter en mekaniker, og denne gubben hadde kontroll på alt! Så han tipset oss, eller rettere sagt kommanderte oss, til å kontakte en som het Teneenee.

Tinnenee, som faktisk hadde bodd i Norge og snakket norsk, viste seg å være laget av gull og verkstedet hans var en diamantgruve! Jon Petter kom tilbake med stjerner i øynene og begynte å få troa på at det skulle ordne seg. 

 

Jon Petter med sin nye kjærlighet (i midten) og hans sønn (til høyre).



30.1 – Strandhugg

Dagen etter dro Jon Petter på verkstedet med de delene som måtte ordnes, Beni hadde hørt om et fint sted å surfe og ville dra dit – og vi bestemte oss for å bli med på bussturen og besøke byen på den andre siden av øya. Og det ble en riktig så interessant busstur! Egentlig var det bare en liten kassebil, og sympatisk nok kjørte sjåføren passasjerer med mye bagasje eller dårlige bein helt til døra mens lokal musikk dundret ut av høyttalerne. Da vi kom frem til «byen» viste det seg at det egentlig var en typisk endeholdeplass. En håndfull hus en en restaurant som het «Hamburger». Vi tok en kjapp avgjørelse og ble med Beni på stranden, vi hadde tatt med badetøy sånn i tilfelle. Etter at vi hadde benyttet alle språkene vi kunne klarte vi å avtale med bussjåføren at han skulle hente oss to timer senere. Han var da blitt til en taxi.

Så hadde vi en helt fantastisk strand for oss selv i to timer. Det var ikke fantastisk varmt, for vinden var ganske kald – men nå var vi tross alt på jakt etter bølger og måtte regne med litt vind. Vi tenkte at vi må bare ta med godt humør at ting ikke ble helt som tenkt, så mens Ingrid B går seg en tur hiver andre oss ut i en vill lek med bølgene. 4 eller 40 år – det er gøy å leke i bølgene. Beni jobbet seg utover med surfebrettet sitt, Karen Marie foretrakk å leke i sanden, mens Ingrid SM og jeg kastet oss ut i bølgene som to små jentunger. Og mens vi leker oss på stranden kommer plutselig en annen kassebil. Det ramler ut en gjeng godt over middelaldrende mennesker med fotoapparater, de tar masse bilder og forsvinner igjen. Det var over på et blunk. En merkelig opplevelse!

 

Beni og Guro leker i bølgene.


Utrolig nok hadde buss/taxi-sjåføren og vi klart å lage en avtale vi begge forsto og han dukket faktisk opp før tiden! African time lever ikke opp til ryktet sitt. På vei tilbake kjørte han en annen vei og ga oss en guidet tur før han slapp oss av ved markedet hvor Beni og Karen Marie fikk sitt første møte med en ekte kokosnøtt.



31.1 Øyhopping

I dag hadde vi bestemt oss for å besøke nabo øya Santo Antão, den grønne øya. São Vicente er gold og tørr, for alle skyene fra Atlanterhavet tømmer seg over Santo Antãos høye fjell for å komme videre østover. Ferga gikk allerede klokken åtte! Noe som er uhorvelig tidlig for en langturseiler på svai. Det var med nød og neppe Jon Petter fikk frakta oss over til fergekaia, siden påhengsmotoren hadde begynt å fuske. Noe som førte til en smådramatisk situasjon kvelden før da Ingrid SM skulle hente Ingrid B og Jon Petter på land. Motoren stoppet rett før hun var fremme og hun fikk med nød og neppe kommet seg inn til land. Jon Petter fikk start på den igjen, men det holdt bare halvveis – så da tok Ingrid B årene fatt. Ingrid B har mye erfaring med roing siden hun har seilet mye med fembøringen Nidaros. Det var en del bølger og vind, og dessverre var ikke den lille plastjolla klar for vikingkreftene til Ingrid B og den ene åren brakk. Heldigvis fikk de padlet seg frem til Vilja hvor vi endte kvelden med en gigantisk pannekakefest!

Tilbake til båtturen, vi ankom jo brygga på feil side og det noe forvirrede personale fikk dirigert Ingrid SM i retning minibank og billettluke. Slike enkle gjøremål er ikke nødvendigvis alltid like enkle, så i det de holdt på å trekke opp landgangen kom hun løpende! Anpustne slo oss vi ned ved et bord. Det første som skjer er at personalet går rundt og deler ut spyposer. Vi ble noe skeptiske siden vi ikke hadde forberedt oss på å bli sjøsjuke på en tur som bare varte én time! Da vi har fått installert oss slår det Ingrid SM – ingen hadde jo sjekket om dette var riktig ferge! Vi tok det bare som en selvfølge at den gikk over til nabo-øya! Heldigvis var intuisjonen vår sånn passe innstilt og vi hadde havnet på rett ferge. Selv om tvilen fikk grobunn i oss da vi oppdaget disse bildene på veggene.

 

En særdeles nyttig oversikt over den lokale fauna. På Island.

 

Kjekt å vite hvor en skal poste kortene.

 

Vi kom oss knapt ut av terminalen før vi ble nesten overfalt av ulike sjåfører som ville kjøre oss rundt på øya. Jeg ble helt satt ut av situasjonen og trakk meg vekk, men Ingrid SM tok ansvar og valgte ut en av sjåførene. Han het Felipe og var selv fra Santo Antão. Han fortalte at øya pleide å være mye grønnere, men på grunn av klimaendringer hadde det ikke kommet noe regn i år og det var harde tider. Jeg var på samme tur sist jeg var her, for 9 år siden, og har med egne øyne sett at øya var dekket av grønt, med frodige åser og daler. Denne gangen var det meste brunsvidd og dyrene magre. Felipe forklarte at staten hadde bidratt med mat til dyrene, men de tapte avlingene kunne ingen gjøre noe med.


Her pleier det å være grønt og frodig, men uten regn tørker jorden fort ut under den afrikanske solen


Øya var tross alt dette fantastisk vakker. Innbyggerne foretrekker å leve tradisjonelt, ble vi fortalt, og måten de utnyttet de bratte skråningene til å dyrke bananer, papaya, mais, brødfrukt, yam og sukkerrør var imponerende. Alt ble gjort for hånd, ikke slik som i Norge hvor hverdagen til en jordbruker preges mye av maskiner.

 

I de stupbratte fjellsidene dyrker de jorden – helt uten maskiner.

 

Spektakulære veier og fjellformasjoner

 

Den grønne dalen – den eneste dalen med en naturlig kilde.

 

En busk klorer seg fast i den tørre jorda.



A propos sukkerrør, de brukes for det meste til å lage den lokale varianten av rom: Grog. Vi fikk omvisning på en fabrikk, som egentlig minnet mest om et overdimensjonert hjemmebrentanlegg. Smaken var deretter også. Ingrid SM var høflig nok til å smile og gi komplimenter etter smaksprøvene, selv slet jeg litt med å holde masken. For høflighetens skyld kjøpte hun en lite flaske likør som hun hardnakket insisterte på at faktisk smakte godt.


Guro og Ingrid samler alt mot og prøvesmaker den lokale spesialiteten.



Felipe tok oss også med på en liten sjømatrestaurant i fjæra, der vi faktisk kunne se ned på fiskemottaket. Den grillede tunfisken vi spiste hadde svømt uvitende rundt utenfor så seint som dagen før! Det kan herved enstemmig fastslås at fersk grilla tunfisk trumfer hermetisk tunfisk.

 

Fiskemottaket i Ponta do Sol – 100 meter under restauranten.

 


1.2 Siste dag før avreise!

Vi var alle litt i ørska og minna nok om en flokk forvirra høns i dagens frokostmøte. Hva må gjøres? Hvem skal gjøre hva? Når? Hvor? Det var i grunnen bare Karen Marie som hadde en tydelig mening: Jeg blir her og passer på båten!


Så vi dro på land med hver våre ærend, uten at jeg tror noen egentlig hadde helt klart for seg hva som måtte gjøres! Men uti kveldinga hadde vi likevel fått gjort en del. Vilja hadde fått besøk av den tidligere nevnte svensken (som det viste seg var finsk), og sammen med Beni lagde de en fantastisk middag. Slitne og spente gikk vi til køys…

 

2.2 –  I dag drar vi!

Det er en merkelig stemning rundt frokostbordet. Vi er spente og utålmodige. Faktisk litt lei. Nå MÅ vi ut igjen! Værmeldingen ser bra ut. Så nå skal vi bare kjøpe litt ekstra frukt og grønt, rydde båten og bunkre diesel.

Nå drar vi! Høres om noen uker!

 

Takk for oss Kapp Verde, håper vi sees igjen!

 

Hilsen Guro.

Publisert

16. desember 2017 – 13. januar 2018 – Jul- og nyttårstur

Vilja hadde juleferie fra sine faste beboere julen 2017 og nyttår 2018. Mens Jon Petter, Ingrid & Karen Marie var på vift flyttet Viljas medredere; Audun & Bergny inn & tok henne på nye eventyr. Og da skjedde dette:

Flaskepost fra gjestebloggere Bergny og Audun.

Vi landet på Gran Canaria lørdag ettermiddag, Audun, Bergny og Runa. Ingen av oss hadde vært på Kanariøyene før, bare hørt om det som en virkelig turistdestinasjon, men vi kjenner Vilja og gledet oss til å være mannskap her igjen. For litt over ett år siden seilte vi Vilja i 6 uker i Nord-Norge, og hadde vårt livs ferie der, nå sto et nytt kapittel med Vilja foran oss.

 

Beni hadde passet skuta i havna i Las Palmas etter at Ingrid, Jon Petter og Karen Marie dro på juleferie. Båten var nyvaska, og han hadde kokt kaffe og bakt kake til vi kom. Det var en fin start på ferien. Senere på kvelden laget han også en nydelig Tai-rett til middag, og vi hadde en hyggelig kveld sammen. Neste dag dro vi ut for å undersøke storbyen, og Beni tok med seg telt og sovepose for å surfe og se øya fra landsida noen uker.

 

Fire dager ble vi liggende i Las Palmas, vi ventet på roligere vær, og vi ventet på en mekaniker som skulle reparere generatoren. Mekanikeren kom, så og forsvant, og været roet seg så onsdag kastet vi loss og seilte sørover på østsiden av Gran Canaria ned til Placita Blanko. Det ble en tøff start for landkrabber, så sjøkrabbene fikk litt mat. Store havdønninger på tvers åpnet seilasen, men vi fikk dem etter hvert akter og kunne seile med 8 knop sørover langs øya. 6 timer senere nådde vi havn.

 

Fra sjøsiden kunne vi se fjellene heve seg opp, og for å se nærmere på dem leide vi bil og kjørte svingene opp til området rundt Pico de las Nieves. Fjellformasjonene og landskapet både overrasket og imponerte. Landsbyen Tejeda var et trivelig matstopp, før vi fikk ideen om å kjøre ned til kysten på vestsiden av øya og så tilbake til havna. Vestsiden kunne vel like gjerne kalles vestveggen. Vegen nedover er Trollstigen ganger ti. Brattere og brattere, villere og villere, med utrolige oppmurte hårnålssvinger. Praktfullt.

 

Fjellområdene sentralt på Gran Canaria. Foto Bergny

 

Puerto Rico, Anfi del Mar og de andre marinene vi hadde sett oss ut for julefeiring var smekkfulle, og tok ikke inn nye i herberget i julehelgen. Vi holdt oss derfor i ro i Placita Blanko for å feire julaften. Det ble en annerledes juleaften enn vi pleier å ha, men vi laget julestemning så godt det lot seg gjøre. På bilturen hadde vi plukket pinjekongler og to pinjekvister. Vi kjøpte juleduk og blinkende julelys og pyntet Vilja lille juleaften. Med julemusikk i høgtalerne, medbragte juleblad og god mat så ble det jul i år også. Det lå en julepresang med 3 fine Sailing Vilja t-skjorter og ventet på oss i båten. En hyggelig hilsen fra Ingrid, Jon-Petter og Karen Marie.

 

 

Før solen hadde stått opp første juledag kastet vi loss igjen og satte kursen mot Tenerife og Las Galletas. 9 timer med mye motorseiling, delfiner, flyvefisk og en høy julehimmel over oss.

 

Mannskapet i nye Team-Vilja skjorter etter å ha krysset over til Tenerife. Foto: Audun

 

Las Galletas viste seg å være en levende liten landsby, ikke bare en nybygget turistdestinasjon slik det meste er på sørsiden av Gran Canaria og Tenerife. Havna var også god, og vi lå stødig der i tre netter.

 

Under hele seilasen mot Tenerife så vi Teide, Spanias høyeste fjell på 3718 moh, heve seg opp på Tenerife. Vi ville gjerne se den på nært hold, ny bil ble leid, og på nytt ble vi imponert. Fantastiske formasjoner i det vulkanske landskapet, farger og variasjoner i Parque Nacional del Teide. Noen topptur ble det imidlertid ikke, køen var for lang ved kabelbanen. Tenerife framstår ellers både grønn og gjestmild og sporene av historien vises tydelig i byer som La Orotava der du kan kjenne litt på stemninger fra spansk erobringshistorie. Der så vi også enda en av de mange imponerende julekrybbene som var satt opp i alle landsbyene. Her nøyer de seg ikke med en enkel stall, nei her setter de gjerne opp tablåer med hele markeder og landsbyer, med håndverkere og handelsmenn, og selvfølgelig stallen, englene, Jesusbarnet, Josef, Maria og de tre vise menn. I denne byen var alt satt opp i naturlig størrelse, og «julekrybben» fylte et helt torg.

 

Etter tre netter i Las Galletas seilte vi videre mot Los Gigantes, der vi hadde fått bestilt plass for neste natt. Det er få havner rundt her, og det er enda færre naturlige frihavner. Det kreves derfor litt planlegging når ruta skal legges.

 

Været var fint, vi var i le for vinden og det var tid for en badestopp. Foto: Bergny

 

Los Gigantes er et sted som er bygget for turister, bare for turister. Vi er jo turister, men dette ble i drøyeste laget, en natt var nok. Navnet Los Gigantes kommer fra de stupbratte fjellsidene med topper og raviner. Gamle lavastrømmer står som pilarer i fjellsida, og seilasen langs gigantene var storslagen. Sjøen var helt stille så vi gikk for motor. Vi rundet fyrlykta på det vestligste neset på Tenerife etter noen timer, og da fikk vi huska oss. Vind og strøm gikk i hver sin retning og skapte krapp skvalpesjø. Heldigvis var det bare to timers kjøring bort til den nye store havna i Garachico. Gjennom smale 20 meters innseilingsbredde smatt vi bak en enorm molo, og så lå vi stille.

 

Solid molo i Garachico, likevel kunne vi se skumsprøyten av Atlanterhavsbølgene over toppen av moloen. Foto: Bergny

 

Etter en lang spansk, google, engelsk samtale med havnevakta fikk vi båtplass for flere dager, og masse informasjon om nyttårsfeiringen som sto for døren, fyrverkeri, folkefest på torvet og konsert første nyttårsdag. Vi gikk for hele pakka.

 

Garachico var et trivelig sted å ligge. Vi trodde nesten vi hadde funnet Kardemommeby. Båthavna er ny, og moloen så nesten latterlig høy ut, men med Atlanterhavet rett inn så vi flere ganger at skumsprøyten slo opp over den 10 meter høye moloen. Det drønnet godt. Byen var engang Tenerifes viktigste havn, men et vulkanutbrudd i 1706 fylte den gode naturlige havna med lava, og ødela dermed den eneste havna på nordvestsiden av Tenerife. De stivna lavastrømmene vises fortsatt tydelig i bybildet.

 

Lørdag før nyttår var ferien for Runa over, og vi leide bil og kjørte henne til flyplassen utenfor Santa Cruz. Først lokalfly til Las Palmas, og så Norwegian hjem. Det var veldig trivelig å ha med Runa i to uker, ferien hadde ikke blitt den samme uten hennes humør og tiltakslyst. Takk for laget Runa.

 

Bilen hadde vi leid av en dame havnevakta ringte for oss. Hun var britisk og hadde bodd her i 30 år med sin Pedro. Bilen var vel egentlig moden for «rent av wreck», men vi kom oss heldigvis både fram og tilbake. Vi besøkte verdens eldste botaniske hage i Puerto Cruz på vegen hjem. «Jardin de Aclimatacion de la Orotava» fra 1788. Den spanske kolonimakten samlet tropiske planter fra hele verden, og de brukte den botaniske hagen her for å akklimatisere plantene før de innførte dem til Spania.

 

Nyttårsaften ble det konsert og fyrverkeri på torvet, og første nyttårsdag var det åpen konsert samme sted, med Dayme Arocena. Et fyrverkeri av en dame fra Cuba sammen med fullt storband, Big Band of Canary. En flott opplevelse å ha fått med seg. Vi begynte å føle oss som en del av landsbyen her.

 

Vi har en arbeidsdeling i familien der Audun er kaptein og leder for sjøopplevelsene, og Bergny er reiseleder på land. Første nyttårsdag var helt klart en landdag, og når sola rant tok vi med niste og la rolig i vei opp den gamle vegen mellom Garrachico og San Juan del Reparo. Turen er på knappe 3 km, men med 500 meters stigning. Den gamle veien var zik-zakket inn i vulkansteinen, med murte kanter. For et slit det må ha vært i gamle dager da dette var den vanlige transport-åren. Overalt på øya ser vi spor etter slitet. Murte terrasser på hver en flekk det var mulig å dyrke noe, murte vannledninger, murte veier. Kanariøyene var svært karrige og det var nok strevsomt å skrape fram mat for familien. Mange tusen emigrerte til Sør-Amerika, til Venezuela og Cuba. Vi ble fortalt at mange av emigrantene kom hjem igjen, og at dette har skapt en sterk tilhørighet mellom Kanariøyene og Sør-Amerika som fortsatt er levende.

 

Det var slett ikke ille med en fottur med camembert, iberiaskinke og oliven i nistepakka. Vi må kanskje nevne skinka spesielt. Jon Petter hadde jo kjøpt seg en fantastisk skinke i Nord-Spania. Den skinka er det dessverre ikke mer igjen av nå, men vi var innom den lokale slakteren i Garachico, og kom ut med en stor Iberaskinke, laget av svartgris. Nam-nam.

 

Audun kjøper iberiaskinke. Foto: Bergny

 

1. januar landet neste mannskapsmedlem; Calle Ahlen har vi vært på båttur med før. I fjor gikk vi kanalene mellom Paris og Belgia med hans båt Sea Rover. Vi klatret over Ardennene gjennom mange titalls sluser. Ingen vind og ingen bølger, det blir nok litt mer gynging nå. Vi hadde det så trivelig på kanalene at vi var veldig glad for at Calle takket ja til å bli med. Det var betryggende også. Nå var det to godt seilkyndige på båten, og lange havstrekk føltes ikke så skremmende.

 

Calle til rors. Foto: Bergny

 

Med Calle om bord kastet vi loss fra Garachico og satte kursen mot La Gomera med en liten avstikker for å se fjellformasjonene ved Los Gigantes. Det var mye vind og dønning, men turen gikk bra. Dessverre oppdaget vi at flagget vårt hadde forlatt oss et sted på veien, sannsynligvis like etter runding av vestspissen. Borte var det, og vi må seile uten flagg på skuta videre. La Gomera er et sted vi gjerne skulle sett mer av, men med dårlig værvarsel valgte vi å krysse tilbake til Tenerife etter bare en natt. Denne gangen ble det havn i San Miguel på sørspissen av Tenerife. For første gang på turen ble vi fortøyd utenpå en annen båt.

 

Ny seildag med kryssing, og mer motor. Den første timens seiling i motvind hadde så lite framdrift at vi valgte å gå til Santa Cruz for motor. Litt opp på kysten fikk vi en kjempefin opplevelse med flere delfinflokker som lekte seg rundt og foran båten.

 

 

Santa Cruz er en fin by og har en god og godt organisert havn. Gågatene summet av folk som var på julesalg. Da vi kom til Kanariøyene uka før jul var vi i grunnen litt overrasket over at det var så lite julepynt og julestemning. All julestemningen fra Norge fordampet nesten. Vi så etter hvert at det bare var en «tidsforskyvning» av jula. Like før julaften kom julepynten på plass, før nyttår kom enda mer opp, og når vi nærmet oss 5. januar ble det hektisk julehandel før Hellig tre kongers aften, som er den store gavedagen her. Når vi kom til Santa Cruz den 7.januar var salget i gang.

 

På nytt var toppen av Teide et mål, bil leid, billetter til kabelbanen kjøpt, men dessverre ble det ikke toppen denne gangen heller. Det var is på Teide og ingen fikk gå opp. Så har vi opplevd det også, stoppet av hålkeføre på Kanariøyene.

 

I flere uker hadde vi forsøkt å få kontakt med havna i Las Palmas, men de svarte ikke verken på telefon eller mail. Det begynte å bli litt nervepirrende ettersom vi skulle forlate Vilja der den 13. januar. Løsningen ble å bare ta sjansen, krysse over dit og gå rett inn for å legge oss foran kontoret og vente til de åpnet.

 

Turen over ga oss en flott seiltur. 9 timer med slør. Vi seilte i 6-8 knop, men det var likevel ro og stabilitet til å tilberede og spise varm lunsj. Bak oss passerte en flokk hvaler, ærverdig med kurs nordover, kanskje skulle de til Azorene? Vilja seilte godt og raskt, og det har hun gjort hele turen. Lettseilt, godt utstyrt og en fantastisk turbåt.

 

Framme i Las Palmas fulgte vi planen, fikk plass ved bryggen foran en australier og bak en hollender, begge hadde samme plan. Audun stilte seg i kø neste morgen, og etter to timer var det sikret plass for Vilja fram til den 21. januar.

 

Med det samme vi klappet til kai her ble vi kontaktet av de første «haikerne» som spurte om plass over Atlanteren. Vi har lært noe helt nytt om atlanterhavskryssing her nede. En av «haikerne» anslo at det var omtrent 200 personer som holder til rundt marinaen og som prøver å få plass som mannskap hos en atlanterhavskrysser. Det var det hyggelig å være tilbake i marinaen i Las Palmas. Servicen er ikke overveldende, men det ligger mange båter med langtidboere her, og det er lett å komme i kontakt med folk. En dansk dame som syr, en svensk mann som har pensjonert deg her etter 16 år i karibien, en gresk ungdom som seiler jorden rundt alene, et hollansk par som har krysset atlanterhavet fire ganger og gått begge kystene av Nord-Amerika samt inn til de store sjøene osv.osv. Det finnes mange alternative livsstiler og mange trivelige mennesker.

 

Fredagen før avreise til Norge ble det vasking av båten, men det ble også tid til å feire Auduns bursdag. Prat og trivsel med nabobåtene, og restaurantbesøk sammen med Calle og Beni. Beni hadde lært seg å surfe i disse fire ukene. Til å begynne med hadde han bodd på hostel, men de siste ukene hadde han bodd i en av grottene nord for byen, i en liten koloni av mennesker fra ulike deler av verden. Nå var han klar for neste etappe på sin reise, han passer båten til Karen Marie, Ingrid og Jon Petter kommer ned på tirsdag. Atlanterhavet neste.

 

For Audun, Bergny og Calle ble det Norwegian til Trondheim neste. Loggen viste 546 nautiske mil utseilt distanse. Vi har hatt en flott tur, og vi kan ikke få takket nok for at vi har fått lov til å «passe» Vilja disse fire ukene.

 

GOD TUR VIDERE!

 

Mannskapet:

 

 

Navn: Audun Sødal

Fra: Født i Bærum, men bosatt i Trondheim det meste av livet.

Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife – Gomera – Gran Canaria

Periode: 16. desember 2017 – 13 januar 2018

Seileerfaring før Vilja: Mye båterfaring fra jobb og fritid. Gammelbåtentusiast og høvedsmann på Nidaros. Kaptein på Vilja i seks uker på Nord-Norgestur i 2016.

 

 

 

Navn: Bergny Dahl

Fra: Født på Snåsa, men bosatt i Trondheim det meste av livet.

Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife – Gomera – Gran Canaria

Periode: 16. desember 2017 – 13 januar 2018

Seileerfaring før Vilja: Mest robåterfaring fra fjellvatn. Lite seilerfaring, men erfaring som passasjer og fender-kaster både på Vilja og andre farkoster.

 

 

 

Navn: Runa Sødal

Fra: Trondheim

Etappe med Vilja: Gran Canaria – Tenerife

Periode: 16 – 30 desember 2017

Seileerfaring før Vilja: God på kanoturer. Seilerfaring fra ferier med Nidaros og Vilja, med pappa som kaptein.

 

 

 

Navn: Carl Henrik Ahlen – Calle

Fra: Født i Sverige men bosatt i Trondheim i over 30 år.

Etappe med Vilja: Tenerife – Gomera – Gran Canaria

Periode: 3 -13 januar 2018

Seileerfaring før Vilja: Tusenvis av nautiske mil med sin egen båt Sea Rover. Norskekysten fra Tromsø til Svenskegrensa, Østersjøen, Gotland, Gøtakanal, Europeiske kanaler til Paris osv.

 

Publisert

22.-28. januar, 2018: Endelig på vei!

Flaskepost #2 fra gjesteblogger Gjestvang (alias Guro).  

Planen var å komme seg avgårde ganske tidlig på dagen, men det var jo fortsatt ting som måtte ordnes. Ingrid SM skulle kjøpe seg piano, Beni skulle på markedet og kjøpe fersk frukt – og jeg skulle laste ned musikk til store og små.

Så var vi endelig på vei. Jeg klarte knapt stå stille på vei ut av havna! Turen jeg har drømt om siden i sommer skulle starte! Vi hadde bestemt oss for at vi i hvert fall skulle starte mens det var lyst – og det klarte vi med knappest mulig margin! Vi forlot Las Palmas i skumringen, og kunne fort heise seilet og stoppe motoren. Vi var i gang!

Team Atlantic klar for avgang.

Beni hadde laget en fantastisk kjøttsuppe, men dessverre var det en synkende matlyst ombord. Innen en liten time var de fleste av oss blitt ganske ugne av den noe usystematiske sjøen. Det satt langt inne å innrømme at jeg heller ikke følte meg helt på topp. Jeg har jo tross alt bodd nesten sju år i båt og burde vel være vant med litt gynging! Slukøret krabbet jeg ned i køya mi uten å ha spist noe særlig, og gjorde det eneste jeg kunne gjøre – sove.

Noen timer senere våkner jeg og stikker hodet ut til en fantastisk stjernenatt, en gylden måne som ligger på ryggen over Gran Canaria og vi suser gjennom natten i sju knop! Det er visst ganske vanlig for Vilja å ha så høy fart, men det er ikke vanlig for meg! Jeg begynner å forstå at min egen båt er mer å regne som en traktor sammenlignet med denne her (vel og merke en pen traktor!) Har troa på at dette blir en skikkelig bra tur. Som om jeg noen gang har vært i tvil om det!

Men forte meg å sovne nå, før magen gjør helt opprør.

23.1 – Sjøsjuke

Første natta var Ingrid og Jon Petter så snille at de lot oss nykommere få sove hele natta. Å lære en ny båt i mørket er ikke så enkelt, særlig ikke med en noe distraherende sjøsjuke. Da jeg våknet i dag følte jeg meg heldigvis veldig pigg og tenkte at nå blir alt bra! Glupsk kastet jeg meg over frokosten og helte innpå to kopper kaffe. Ikke lurt. Jeg oppdaget fort etterpå at jeg burde sitte helt stille en stund…

Sjøsjukefortrengning på høyt nivå.

Utover dagen gikk det bedre for min del. Små porsjoner pluss et sjøsjukeplaster gjorde susen. Dessverre funket det ikke like bra for Ingrid B som tilbrakte nesten hele dagen i lugaren. Beni og Karen Marie plagdes også, men tross all uggenhet var stemningen ombord god! Vi var tross alt på vei til Kapp Verde, og selv om temperaturen ikke var like høy som undertegnede hadde solgt inn merket vi at temperaturen slettes meg ikke var så ille! Så lenge man hadde på seg ullundertøy, ullgenser og seildrakt. Pluss lue.

I kveld har jeg hatt min første nattevakt. Den enkleste i mine øyne, fra 20:00 til 24:00. Jon Petter sov for sikkerhets skyld i cockpit, og med en enorm stjernehimmel over oss og månen rett foran som lyste opp havet danset Vilja seg sørover i full fart gjennom natten.

23.1 – 8,9!

Vi begynner å finne en rytme ombord. Dagen starter med frokost og morgenmøte. Det hadde ikke skjedd noe spesielt i løpet av natten, så alt var nesten bare fryd og gammen og det tegnet til å bli en fin dag på havet. Karen Marie og Beni var i betraktelig bedre form, men Ingrid B var fortsatt sjøsjuk. Utover dagen blir den ellers så sprudlende Jon Petter litt stille (han fortalte i ettertid at han faktisk var i dårlig humør!). Panda`en, generatoren altså, som nesten ble friskmeldt i Las Palmas, er slettes meg ikke frisk og produserer ikke nok strøm. For å spare strøm slik at vi kan bruke autopiloten til natten tar vi hver vår tørn med håndstyring. Jeg var veldig spent! Jeg har aldri seila en så stor båt, dessuten var det ganske mye vind og høye bølger. Det ble en gigantisk opptur! Vilja og jeg fløy over bølgene og jeg satte min absolutte fartsrekord noensinne – 8,9 knop! Og det var ikke på surf!

 

24.1 – Vått!

Det har ikke regnet en dråpe på turen, men allikevel er alt rått. Det er høy luftfuktighet og om natten blir det dugg på alt. Mister Autopilot gjør en veldig god jobb, men som den maskinen han er klarer han ikke alltid å komme seg unna bølger som bryter rett ved båten. Dette fikk jeg personlig erfare under middagen. Plutselig smeller det i skroget og jeg får litervis med vann over meg. Og i maten. Heldigvis for putene hadde vi hatt regntrekk på de. Uheldigvis for meg samlet da alt vannet seg der jeg satt. Gjennomvåt. Og som alle som har ferdes på sjøen vet – saltvannsvåte klær blir aldri helt tørre… Heldigvis/dessverre var det flere som fikk buksevann i løpet av dagen, så vi plages alle av rått undertøy!

I dag hadde jeg første nattevakt alene. Jeg elsker nattevakter! Den enorme stjernehimmelen, den gyldne månen som nå har flyttet seg til rett over oss og glitringen i bølgene. Man føler seg så liten, men samtidig som en del av helheten. Det er her jeg hører til.

 

25.1 Klaverkonsert på havet

I dag tok Ingrid SM frem pianoet hun hadde fått på Las Palmas og begynte å ta opp igjen gamle kunster. Det var faktisk veldig hyggelig, om enn noe underlig, å sitte i cockpit og følge med på havet – med en live pianokonsert! Etter hvert fikk vi andre også prøve oss, og jeg må tilstå at det klødde i fingrene til en ganske rusten pianospillerske. Kanskje jeg må ønske meg et piano selv til bursdagen min, for det passer faktisk helt perfekt med et piano på en båt!



R.I.P Felleskjøpet-caps

Det er definer her! Hundrevis! Dere må komme! Det er Jon Petter som roper inn til oss. Vi forter oss ut og ganske riktig – det koker av delfiner rundt oss. Vi henger over rekka og studerer fascinert hvordan de leker seg i bølgene – og da skjer det. Seilercaps’en min flyr av hodet mitt og jeg rekker ikke fange den. Jon Petter, som tidligere har uttrykt lite entusiasme for dette hodeplagget, sier kontant at den gidder han ikke prøve å hente! Siden han mener at en Felleskjøpet-caps verken er spesielt fin eller hører til på en båt. Jeg derimot mener at er man seiler fra Toten er dette et helt perfekt hodeplagg!

(Jon Petter tilsto litt senere at han syntes det var dumt at jeg mistet den, for egentlig syntes han at den var ganske kul! Eller var det jeg som var kul som brukte denslags på havet? Han hadde faktisk vurdert et øyeblikk caps-over-bord-øvelse, men slo det fra seg.)

Så hvis noen tilfeldigvis skulle se en delfin med en Felleskjøpet-caps så vet dere hvor den kommer fra!

 

27.1 Bursdagsselskap!

I hele dag har Ingrid og Karen Marie styret innendørs, mens vi andre har passet på kursen, duppet litt og fortalt røverhistorier. Jeg tenkte ikke så mye over hva de drev med før vi plutselig ble invitert inn på bursdagsselskap! Det viste seg nemlig at den ene av dukkene til Karen Marie hadde bursdag nettopp i dag og de hadde laget kake, hengt opp girlandere og pyntet bordet. Heldigvis har jeg med meg et passelig fint skjørt så jeg fortet meg inn i lugaren min for å skifte. Da det var litt usikkert hvilket språk dukken snakket sang vi bursdagssang på både engelsk og norsk for sikkerhets skyld. Det ble en strålende fest. Dukken fikk nye hjemmelagde klær og vi ble alle høye på sukker! Dette er definitivt en bursdagsfest jeg vil huske!



I kveld legger jeg med tidlig, for jeg har byttet vakt med Ingrid SM og skal ha gullvakta i morgen!

28.1 LYKKE! I´m the king of today!

I dag hadde jeg fått gullvakta – fra 0400-0800. De som kjenner meg godt synes det kanskje er rart at jeg synes den tidlige morgenvakta er gull, men det er den vakta som får soloppgangen. Himmelen er stjerneklar og vinden er god, rundt 10 m/s nesten rett bakfra. Når solen begynner å lyse opp himmelen fjerner jeg et rev i seilet og begynner å forske litt på hvordan jeg kan få best mulig fart. Jeg elsker denne båten! Etter litt prøving og feiling fikk jeg jevn fart på rett under 7 knop! Dette er kanskje ikke så uvanlig for båter på denne størrelsen – men jeg har aldri seila så fort alene før og følte meg som en verdenshersker der jeg fløy over bølgene mens sola kom lenger og lenger opp på himmelen og jeg boblet nesten over av lykke! Rett før klokken seks kunne jeg skimte Kapp Verde i det fjerne og et par timer senere kunne vi ankre opp utenfor Mindelo.

Noe skjuler seg i skyene.
Ingrid B er i slaget igjen.
Ankerdram i Mindelo søndag morgen.
Jeg tilbød meg å passe båten mens de andre dro på land…

Jeg er så utrolig takknemlig for at Ingrid og Jon Petter lar meg få være med på denne turen og at jeg har en så fleksibel arbeidsgiver som tillater litt slingringsmonn! Og om få dager starter vi over Atlanterhavet! Kan knapt sitte stille!

Hilsen Guro

Publisert

22. januar, 2018: Endelig!

Flaskepost fra gjesteblogger Gjestvang (alias Guro)

Endelig har dagen jeg har ventet på helt siden jeg så SY Vilja seile ut Trondheimsfjorden – jeg skal også være med! Helt siden juli har jeg sett frem til dagen jeg skulle mønstre på og få være med på min ønske-etappe – fra Kanariøyene til Karibien.

For noen dager siden dro Ingrid B, en gedigen flokk sommerfugler og jeg fra vinterkalde Trondheim og ned til sol og sommer på Gran Canaria for å være med på forberedelsene. Lille Karen Marie har vært så snill å låne meg lugaren sin, og kommer hver morgen og vekker meg. I morges hadde vi en finfin samtale og endte med å ha på oss like kjoler! 

Det morsomste så langt var da vi skulle handle inn mat til 6 personer i 30 dager. Ingrid SM hadde laget et imponerende og komplisert excel-ark for å sørge for at vi har det vi trenger, uten å ha altfor mye siden vi ikke har så stor båt. Altså, i min verden er denne båten stor, hele 50 fot, men likevel er det noe begrenset plass! Ingrid B, Ingrid SM, Beni og jeg fikk utdelt hver vår handleliste – oppdelt etter kategori og tok med liv og lyst tak i oppgaven. 

Med hver vår overfylte handlevogn gikk vi til kassene med undrende blikk fra de andre kundene. Fantastiske HyperDino har hjemkjøring når man handler over en viss sum – og vi gjorde definitivt det!

Da de kom morgenen etter ble cockpiten overfylt av plastposer og vi kunne ikke annet enn å le. Kaptein Jon Petter hadde ikke vært med på handleturen og hadde trodd det skulle ha vært mer, men vi kom frem til at vi ganske sikkert ikke kom til å sulte! Men hadde vi plass til alt?  

Beni & Jon Petter undres hvordan dette skal gå.

Jeg begynte med grovsorteringen og fjernet all unødvendig emballasje for å slippe å ha med altfor mye søppel. Jeg tror vi fylte opp minst seks poser med bare dette! Så startet puslespillet. Underveis mistet Ingrid SM en liten stund troa på at vi skulle få det til, meg jeg aldri i tvil om at hun hadde full kontroll. Og utrolig nok fikk vi plass til alt! Så får vi bare se om vi har alt vi trenger. Jeg har troa på at vi kan spe på med fersk fisk underveis, selv om ikke fiskelykken visstnok ikke har vært all verdens så langt.

Mission accomplished!

Mens vi holdt på med dette jobbet Jon Petter med å fikse Panda’en. Det er generatoren som skal sørge for at vi har nok strøm. Den er i skrivende stund ikke helt friskmeldt, så nå jobber han med å gjøre klar slepegeneratoren. I verste fall, som jeg egentlig ikke synes er så ille, må vi håndstyre. Vi er fem voksne ombord så det skal vi nok få til. Jeg gleder meg veldig til å seile denne båten. Jeg har aldri seila en så stor båt før! Den har faktisk to ratt! Men man bruker visstnok bare et om gangen. Dessuten går det veldig fort, så dette blir nok en staselig tur. Ikke noe galt om SY Opportune, den 39 fots stålbåten som jeg var med over Atlanteren for ni år siden, men da hadde vi vel i snitt 4 knops fart… men tross det, det er den turen som gjorde at dette strekket sto øverst på ønskelisten da Ingrid og Jon Petter skulle på tur. Lange atlanterhavsdønninger, nattevakter med klar stjernehimmel, måneoppgang (for månen er faktisk ikke oppe hele tiden!) og glitrende morild i kjølvannet. Jeg har drømt meg tilbake til disse nettene i ni år – og nå skal jeg få oppleve det igjen. Og det med månen er ganske spesielt, for når man kommer så langt sør så ligger halvmånen faktisk. Men for all del, det var ikke bare fryd og gammen. Ute på det store havet finnes det noe som kalles squalls. Dette er superhissige lavtrykk med masse regn og vind, når de dukker opp i horisonten er det kanskje bare fem minutter til de er over deg. Men jeg er ikke så redd, det er bare å være forberedt – og de går alltid fra øst til vest så du vet hvilke du bør bekymre deg for. 

Om en time drar vi. Jeg har magen full av sommerfugler, sjøsykenødbag’en er klar (ikke det at jeg har tenkt å bli sjøsjuk – men man vet jo aldri!) og stemningen er upåklagelig! Første stopp blir sannsynligvis Kapp Verde, men den overordnede planen er å seile den veien vinden blåser best! Jeg er klar for årets opplevelse, og kan knapt sitte stille! 

Dette er helt riktig, det er her jeg hører hjemme.

Hilsen Guro

Publisert

13/12-17 – 16/1-18: Vårres jul & nyttår – Norge & Tanzania

Visste dere at det er fullt mulig & sterkt anbefalt å ta en ferie i ferien? Nå vet VI det også. 🙂

Viljas faste beboere forlot sitt hjem i gode hender til jul & nyttår, og dro på helt andre eventyr: Vi dro til Norge for å få adventsdager i lag med familie og venner, før vi samlet flokken vår til jule- og nyttårsferie i Tanzania. Rare greier? Ja, det synes vi også. Og du verden, så uforglemmelig bra det ble!

Gjensyn med familien og vennene i Norge gjorde godt for hjertet. Kameraet var ikke tilstede, bare vi.

Den 22. desember dro flokken vår på i alt åtte med spent forventning til jule- og nyttårsfeiring i Tanzania. Flokken vår, den består av sønnene våre Ole Jørgen (25), Even (23), Petter (23) og Anders (21), Petters kjæreste Kari (22), veslejenta vår Karen Marie (3) & så oss sjøl da; Ingrid & Jon Petter.

Fotografier fra to av fotografene har festet noen av stundene til lerretet. Det var flere av oss som tok blinkskudd, og vi ser fram til å supplere med disse. Men enn så lenge; her er minner fra vårres «Julen 2017 og Nyttår 2018».

Serengeti, 1. juledag, 2018. (foto: Anders Moa Myklebust)
2,5 uker ferie i Tanzania i lag med hele flokken vår. Når får en ellers til noe slikt?! Tidenes mest vellykkede bortføring. Foreldre & barn meeeget fornøyde. 😉
Serengeti (foto: Anders Moa Myklebust)
Simba (foto: Anders Moa Myklebust)
(foto: Anders Moa Myklebust)
(foto: Anders Moa Myklebust)
Erasto og Enock, våre eminente guider fra Gosheni safaris. Thank you! (foto: Anders Moa Myklebust)
Flokken vår. Heldig, sa du?! YES, we know. 🙂
Farvel til Tanzanias savanner. Uforglemmelig. (foto: Anders Moa Myklebust)
Hjemme hos Enock. (foto: Anders Moa Myklebust)
Møte med Grandmother (97) i Olpopongi Village. (foto: Anders Moa Myklebust)
Kikuletwa hotsprings (foto: Anders Moa Myklebust)
Petter hopper i det. Kikuletwa hotsprings. (foto: Anders Moa Myklebust)
(foto: Anders Moa Myklebust)
Spice tour på Zanzibar. (foto: Anders Moa Myklebust)
Aqua! Pappa & Karen Marie. Paje, Zanzibar.
En hel dag med sandbyggeprosjekt. Paje, Zanzibar
OJ
Julegave til oss (JP & I) fra flokken vårres: Middag på The Rock (i bakgrunnen) på Zanzibar. Simpelthen rått kul lokasjon & mat & knallbra gave. THANX!
Cheetah’s Rock, Zanzibar

Og så fikk vi oss noen januardager med familie, venner og snø i Meråker, Grong og Trondheim før vi  den 16/1 dro hjem til Vilja, som ventet på oss i Las Palmas.

Tusen takk for gode stunder & øyeblikk i lag med familie og venner i advent, jul & på nyåret. Tida fløy – vi skulle så gjerne hatt tid til mer! Vi sier det igjen; vi føler oss ubeskrivelig heldige.

Godt Nytt År!

Publisert

4.-13. desember, 2017: Advent med øyhopping på Kanariøyene

Det er noe med smaken av å være framme. Vi skulle nå fram til Kanariøyene før jul. Nå er vi her. Riktignok er vi den 4. desember på nordøstspissen av øyriket, og det gjenstår nesten 200 nautiske mil til Las Palmas på Gran Canaria. Der skal vi finne kaiplass til Vilja, før vi om vel en ukes tid reiser til Norge og videre til Tanzania (!) for å feire jul. Men det er definitivt neste kapittel.  Nå er vi framme på Kanariøyene, og har adventsferie i øyparadis. Vi ligger for anker utenfor Playa Francesa på øya La Graciosa sydspiss. Alle har det bra. Life couldn’t be better.

Første frokost etter ankomst til Kanariøyene. Mannskapet har fått seg en god natts søvn, og Beni overrasket med nybakt sveitsisk brød. Vi har det søren meg ikke så verst!

Eller… en liten korrigering av tidligere skildring av perfekte tilstander; vi har to elementer om bord som ikke er helt i form: Skipperen våknet første morgen med lemster kropp og feber, og dassen akter gikk tett og sprutet alskens uhumskheter inn i stedet for ut av båten. Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende. 😉

Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende…

Skipper ble igjen om bord for rekonvalesens, mens øvrig mannskap tok et aldri så lite strandhogg!

Oh my God, what a place! Strandhogg på Ihla Graciosa for den friske andelen av mannskapet.
Beni, Ingrid d.y og Geir dro på topptur på 3 av calderaene (nedraste vulkankratere) på La Graciosa.
Utsikt fra toppen av Montaña Amarilla, mot Viljas nye nabolag i Playa Francesina. Lanzarotes nordspiss i bakgrunnen. Landsbyen Caleta del Sebo på Ihla Graciosa skimtes bak til venstre.
Utsikt utover øya og mot nord. Isla de Montaña Clara (t.v.) og Isla de Alegranza (langt der bak).
Karen Marie og Ingrid bygde sandslott med liv & lyst. Ei så fin tomt fortjener et skikkelig palass! Innimellom ble det en liten topptur på nærmeste caldera, for å få opp pulsen og få litt overblikk over øya og øyriket.
Solnedgang over Playa Francesa. På tide å komme seg tilbake til Vilja og se til skipperen.
Skipperen hadde frisknet til i sin ensomhet om bord, og de sosiale antennene var igjen tunet inn. Det ble Jenga utover natten.
Ny morgen på svai utenfor La Graciosa. Alle er i form. Det er bare å nyte.
Hjemmekontor. Skipskantinen byr på kaffe, portvin og sjokoladedonuts.
Nytt strandhogg på La Graciosa. Jon Petter skulle paraglide med en båtnabo, mens vi andre fant på det hjertet lystet; calderatopptur, smak av landsbyliv i Caleta del Sebo, og (som vist på bildet)kanskje det mest spektakulære; utforskning av drømmestranda Playa Montaña Amarilla over og under vannflata.
Playa Montaña Amarilla badet i kveldssol. Fantastisk fint.
Playa Montaña Amarilla i solnedgang.

Vilja kidnappes etter 3 dager på svai. Vi seiler igjen.

En meget lite diskret, dôg vellykket kidnapping av Vilja og hennes eiere fant sted om morgenen den 7/12. I grålysninga ble det liv på dekk. Mannskapet tok skipperen på ordet og kastet loss i grålysningen, uten den minste involvering av Viljas redere, som lå og snorket i forpiggen. Eller snorket gjorde vi vel kanskje ikke; det er meeeget vanskelig å ikke våkne av at ankerkjettingen dras  opp. Men stod opp gjorde vi i alle fall ikke før flere timer senere. Luxus med handlekraftig crew.

God seilvind og flatt hav; hva mer kan en ønske seg? Tja, kanskje en knop eller to mer fart gjennom vannet? Ingrid U. og Geir benyttet perfekte seileforhold til å teste seileteknikk og fintune seilene.
Perfekte seileforhold på dagsseilas langs Lanzarotes vestkyst. Vilja skjøt fart!
Rigelig tid til å teste mer enn seileteknikken. Øverst t.v.: Sekstanten ble tatt fram. Om enn astronavigasjonsberegningene ikke ble tatt til endes, så var det likevel gøy å så smått friske opp ferdighetene. Nederst t.v.: Beni, som er på sin førstereis med denne turen, har løftet seg fra nullnivå til å kunne ta roret selv. Vi er imponert; en time out er absolutt fullt fortjent. Til høyre: Vi fristet fiskelykken, dog uten hell. Artig læll.

Før mørkets frambrudd kom vi fram til Marina Rubicon på Lanzarotes sydspiss. Etter en uke på havet og i paradis, så må det innrømmes at det var med litt uvilje vi kjente på kontrasten ved å være tilbake i sivilisasjonen og en velfrisert marina. Mannskapet ruslet litt stundesløst rundt, før vi forsonet oss med at forandring fryder og gir bedre perspektiv på hva vi har opplevd. Det ble middag ”på by’n”.

2 gode venner; Beni & Karen Marie ute ”på by’n” på Marina Rubicon på Lanzarote.

Las Palmas, here vi come!

Med om lag 120 nm foran oss på siste etappe til Gran Canaria, var det ingen kjære mor; Klokka 04:00 var det liv & røre på Vilja, og noen minutter etter var vi i gang.
Noen ganger er det helt ålreit.

Vi seiler inn i solnedgangen.
Middag før mørket senker seg. Fine forhold – bordet er dekket!
8/12-17: 120 nm seilt på 18 timer. Vi kom fram til Las Palmas før midnatt. Vi ble tatt vel imot av venner fra Trondheim, Sigmund Gismervik og Gunnhild Breirem, som hadde holdt oss oppdatert i forkant om innsjekking og båtplass. De hadde dessuten gjort litt innkjøp av mat & drikke for oss, så neste morgens frokostbord var sikret. Luxus. 🙂 
Så var vi definitivt tilbake i sivilisasjonen. Vilja har fått kaiplass på Muelle Deportivo de Las Palmas. Her ligger hun trygt til Audun & Bergny henter henne den 16/12 for å dra på jule- og nyttårsseilas rundt omkring Kanariøyene.

Mannskapsbytte! Trondhjemssøskenbarn om bord på Vilja.

Så var det dags for at Ingrid d.y. måtte hjem. Shit!

Vi fikk noen formiddagstimer i Las Palmas, før Ingrid d.y. mønstret av og fløy i forveien hjem til Trondheim. Rart å bryte opp «Team Kanari». Menmen – vi andre har enda noen dager i sol & varme før vi følger etter nordover, og flere gode ting er i vente.

Men vi hadde ikke lang tid til gravøl. Vi fikk oss nemlig tidenes adventsgave fra Ingrids storesøster, Karen: Kun et par timer etter at Ingrid d.y. hadde mønstret av, dukket to kjente og kjære damer opp i Las Palmas. Karen Maries søskenbarn, Cecilie & Liv, kom helt fra Trondheim for å få noen dager om bord hos oss & få litt følelsen av hvordan vi har det på sailingvilja. Tanken på sol & sommer i adventstiden var jo heller ikke å forakte.

Karen Marie har fått søskenbarn Cecilie og Liv å leke med! Og vi alle om bord på Vilja får dele en smak av turen vår med familien. Det er både artig og betyr mye for oss.

Vi lærer mer om de store sjøfarerne før oss 😉

For å ha en rød tråd I valg av museer & historielæring på turen, så har vi etterhvert begynt å sentrere oss rundt temaet “De store oppdagerne”. Det har vært interessant og ofte fascinerende å vite mer om de modige menn som krysset hav og kartla verden med farkoster og navigasjonshjelpemidler som er så ufattelig langt unna det utstyr vi har tilgjengelig for vår lille ”oppdagelsesferd” i vår Bavaria 50 seilbåt.

I Las Palmas ble Casa de Colón (Columbusmuseet) prioritert for et besøk. Greit å lære litt mer om den gode Christofer, som peilet ut kursen før oss.

Las Palmas var siste stopp for Christofer Columbus før hans første kryssing av Atlanterhavet i 1492. Så også for oss på Vilja. Dermed var et besøk ved Casa de Colón (Columbus Museum) et naturlig valg.

Christofer Columbus krysset Atlanteren over til Amerika i alt 4 ganger. Fascinerende da å ta I betraktning følgende beskrivelse av den gode Christofer: ”Han visste ikke hvor han skulle, han visste ikke hvor han var da han kom til Amerika, og han var ikke i stand til å beskrive hvor han hadde vært da han kom tilbake.” Med ett følte vi på Vilja oss vellldig godt forberedt, tross vår filosofi om å ”ta det som det kommer, og la veien bli til mens vi går”.

Litt byliv i Las Palmas.

Storesøster på besøk!

Vi visste at ”storesøstersvigerinnetante” Siv var på disse trakter, etter å ha cruiset rundt på Kanariøyene med Harley Davidson sammen med sin kjære. Veldig stas å ha et lite slektstreff i Las Palmas. Innpakkede overraskelser takket vi heller ikke nei til.
Også storesøster Siv fikk/ måtte prøvesmake og godkjenne skinken. Ut ifra smattende godlyd så tolker vi det som at den passerte kvalitetskontrollen med glans.

På svai vest for Las Palmas

Men vi hadde ikke seilt fra oss ennå; hele mannskapet var veldig motiverte for å forlate kaiplass og seile Vilja enda en tur. Med kun et par dager til rådighet, og melding om mye nordavind på siste dag, så falt valget på å legge oss på svai på vestsiden av Las Palmas’ La Isleta.  Igjen kjente vi på hvordan det å ligge på svai føles tusen ganger friere enn å ligge i en marina.

Julerengjøring av Vilja og avskjed for denne gang

Så var vi atter vel i havn i Las Palmas. Vilja skulle ryddes & vaskes og klargjøres for sine nye redere; våre gode venner fra Trondheim, Audun, Bergny og Runa kommer om noen dager for å ta Vilja vårres på jule- og nyttårsseilas rundt Kanariøyene.

Vilja er nyvasket og fin til Audun og Bergny kommer om noen dager og tar hånd om henne.
Ungdommene bød på digg middag siste kveld ombord. Nå hadde Liv frisknet til også, etter å ha vært mer eller mindre utslått med medbragt pest siden hun ankom. God stemning!
Etter 5 måneder på tur har vi innsett at mye av det vi trodde vi ”MÅTTE ha” i livet viste seg å være totalt overflødig. Du verden, hvor digg det er å få ryddet vekk cirka 70 kg med unødvendig stæsj!
Så var det tid for avskjed. Først med vår nyfundne venn Beni, som vi ikke vet om vi noen gang får møte igjen. Deretter med vår gode venn Geir, som skal hjem til julefeiring med familien i Grong.

Så var det tid for avskjed og sceneskifte. Vår gode venn Beni, som vi plukket opp på en brygge i Lagos for 3 uker siden med tanke om en dagsseilas i lag, trer nå inn i rollen som båtpasser & konstituert reder. Vi har invitert ham til å være med oss videre over Atlanteren etter jul, men vet ikke hva han velger å gjøre. Han er jo på fri ferd uten plan… Får vi se ham igjen, mon tro? Uansett, så føler vi oss beriket og heldige som har fått blitt kjent med en så unik & herlig fyr på ferden vår.

Cecilie og Liv fikk seg noen flere timer i Las Palmas, før de tok et senere fly til Trondheim. Og Geir fløy nordover med oss, og tok avskjed på Værnes. Vi er SÅ glade for å ha delt opplevelser på denne langturen vår. Ikke bare bygger vi vennskap når vi deler opplevelser og 24/7 tid i lag slik vi gjør med sailingvilja. Vi skjønner også at det vil føles godt i framtiden at familie og venner har tatt del i turen og kjent på stemningen. På den måten blir turen ikke bare vår, men ”alles”.

Litt ettertanke etter nesten et halvår på tur

Tenke seg til at vi nå har vært 5 måneder på sailingvilja-tur. Vi er fulle av inntrykk. Som vi har vært flinke til å fortelle: Vi føler oss råheldige. MEN – det skal også sies; alt er ikke bare greit hele tiden. Selvfølgelig ikke. At mye er bra sees klarere i et perspektiv som rommer erfaringer på godt & ondt. Et reisebrev eller ti kunne vært skrevet om det å være på langtur og stadig ”i det ukjente”, om det å bo så tett på hverandre 24/7, om samliv & læring for oss 2 voksne ombord som er så totalt ulikt forberedt til turen når det gjelder seileerfaring, om det å ha med en liten 3-åring på langtur, osv. osv.. Tvil, frustrasjon og god, gammeldags hverdagsgruff har definitivt også vært til stede på turen. Men de overskygger likevel langt fra alt det innmari gode i opplevelsene, fellesskapet, og den viten om at vi realiserer en drøm. Vi er mer til stede i nuet enn før, tror vi – men har mye mer å gå på. Av sted, til stede. Det er her vi øver oss på være og stadig mer er.

Nye redere på Vilja i julen og inn i det nye året  

Vilja blir ikke alene i julehøytiden. Om noen dager kommer nemlig våre ”medredere” fra Trondheim; Audun og Bergny, og flytter inn i Vilja. Sammen med datteren Runa blir det julefeiring om bord. Beni passer båten til de kommer, og får seg litt tid med ”egen bopel” på loffeturen sin. Vi kan dra hjem vel vitende om at Vilja er i gode hender. Du snakker om vinn-vinn for oss alle!

Vi er tilbake på Vilja den 16. januar, klare for å krysse Atlanteren. Godt Nytt År!

 

 

 

 

    

 

 

 

Publisert

30/11 – 4/12, 2017: Første etappe mot Atlanterhavet; fra Portugal til Kanariøyene med skjerpet seile- og surfeteknikk

Så var det klart for å forlate fastlands-Europa, og sette kursen ut mot storhavet. 2800 nautiske mil var tilbakelagt nedover Europa i løpet av 4,5 måneder. Nå skulle de neste 700 nautiske milene tas i ett jafs!

Værmeldingene lovet godt, med vindstyrke rundt 10-12 m/s fra nord, etter hvert dreiende mot nordøst. Riktignok ville den øke på i området vest for Marokko til hissigere kulings styrke etter hvert. Mest sannsynlig ville dette treffe oss akkurat i det vi passerte området. Likevel – med den retningen som var meldt på både vind og bølger, så hadde vi forventninger til at seilasen som stod foran oss ville bli god.

Klar ferdig gå!

Torsdags ettermiddag den 30. november var det klart for å kaste loss. Vi var kjempemotiverte for å komme i gang med turen, fulle av positiv forventning.

Her er dreamteamet for turens hittil lengste etappe. Foran f.v.: Karen Marie, ”Vijas Ingrid” og Ingrid Utne. Bak f.v: Beni Aepli, Geir Hildrum og Jon Petter. Intro av mannskapet; se http://www.sailingvilja.no/om-folk-farkost/gjestemannskap/

 

Middag ble inntatt på vei ut fra Olhäo; ”Jamie Olivers Superfood Salad” ala Beni. Supergod & kul skipskost.
Klokka viste 17:30. Det begynte å skumre innen vi passerte de ytterste øyene på sørenden av Ria Formosas kyst. Storhavet ventet der ute.

Det var rolige forhold første døgn. Vi trimmet seil etter beste evne for å utnytte de vindpustene som var, men det gikk tregt framover. En blir sliten av å lytte i mørket til seilene som blafrer formålsløst i vinden, og innimellom røsker hardt i tauverk og taljer…

Ingrid U. klokka 08 fredags morgen. 6 timers nattevakt og sviktende vind ser ikke ut til å ha tæret betraktelig på motivasjonen! 

Ingrid og Ingrid satt nattevakt. Innen sola stod opp fredags morgen hadde vinden ebbet ut og farten falt til under 2 knop. Da fikk det være det samme med morgenblunden for det sovende mannskap nedenunder, tenkte vi, så motor ble satt på. Vi trengte framdrift, om vi skulle ha sjangs til å komme vinden som ventet der framme i forkjøpet. Motoren fikk under nåde gå i formiddagstimene, før vinden endelig tok seg opp og vi kunne seile igjen. Hurra!

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Innen fredags kveld, etter ett døgns seilas, hadde vi laber til frisk bris og en solnedgang som badet havet i fantastisk fiolett lys. Glemt var duren av motor. Nå var det ren vindkraft som gjaldt!

OMG! Eventyrlig solnedgang.

Det er vanskelig å bli noe annet enn fascinert av hav, vind og seilbåt når en opplever dette samspillet med naturkreftene.

Også tiden flyter   

Dagene flyter. Hverdagens søvnmønster med natt/ dag er endret til en inndeling i vakter på 4-timers skift på dagtid og 6-timers om natten. Dagen begynner gjerne kl.02, og en går og legger seg kl.18. Beni beskrev det så godt med å si at han følte seg i et evig jetlag.  Ingrid sukker litt oppgitt over at lesing av godnatthistorie er mer søvndyssende for henne selv enn for Karen Marie…

Det vi assosierer med stress i hverdagen er som blåst vekk. Det er intet en skal rekke å gjøre, intet ærend å stikke av gårde på, ingen trafikkork å fastne i. Målet er flere døgn der framme. Framdriften er det vinden som bestemmer. Og så litt seilføringen da, så klart. Tiden er vår. Og pussig nok; det føles som at den går fort!

Bennys adventskalender: Én ny knute hver dag

Adventskalenderluken om bendsling av tau kom godt med. Noen av tauene på Vilja var litt frynsete i kantene. Det er de ikke lenger.

Benny fikk adventskalender av Jon Petter: Knytekurs, med én ny knute hver dag. Vi nevner i fleng; flaggstikk, enkelt og dobbelt pålestikk, førerløkke, trompetstikk, bendsling av tau, fiskeknop, båtmannsknop, Dick Turpins knop, og enda fler…

Benny ble en mester i knyting. Og iblant lot hele mannskapet seg rive med.

Det er alltids noe å finne på ombord. Her: Knytekurs/ adventskalender i regi av Jon Petter. Dagens luke: Førerløkke. (Karen Marie sier seg fornøyd med at halsstikk begynner å sitte, og går for tårnbygging denne gang.)

Seileteknikk

Ingrid U. oppdaget at beste utkikksplass for å se om det var riktig tvist i genoan var å gå ned i båten og se opp på seilene gjennom luka. Bilder ble tatt og diskutert med makkeren som satt brovakt.

Terping & testing av seilteknikk ble også et tema for denne seilasen. Det kan vi takke friskt blod om bord for; med egen, men egen og nettere seilbåt hjemme, så var Ingrid U. tent på å teste trimming av seil. Hun snakket dessuten et språk som vi andre ikke helt forstod iblant; her møttes gammel, erfaringsbasert seileteknikk og vokabular fra skipperens bruk av tradisjonsbåt, med Ingrid U. sin nyvundne erfaringer og seiluttrykk fra moderne seilbåt. En nyttig og inspirerende oppdatering for alle oss om bord. Vår kjære Vilja er tross alt ikke en trebåt, men en ekte tupperware…

Og ikke bare var det nyttig i teorien; det ga målbare resultater! Ingrid U.s uslitelige nysgjerrighet på hva trimming her og justering der ville utgjøre, kombinert med Geirs uslitelige entusiasme og ferdigheter i alt som har med båt å gjøre, fikk knopene unektelig til å øke og gjorde utøvelse av seilteknikk til en aktivitet i seg selv. Aldeles glimrende å drive med når seileforholdene var så gode.

Beni og Ingrid på broa lørdags kveld, 2 døgn ute i storhavet. Det blåser friskt vår vei, og seilfarten er finfin. Ennå er ikke behovet der for å reve seilene. Her øynes muligheten til å ta igjen litt av det tapte fra stilla første natt. Bølgene blåses med seilkursen, så da får ting & tang ligge i fred på bordet; et godt tegn på fine forhold.

Tredje døgn – over surfebølger med god kuling i hekken

Jon Petter og Geir begynte på sitt nattevaktstørn kl.02, klare for å ta imot været som var varslet. Det er litt spenning når en vet at værforholdene kommer til å endres i mørket. Men med dreamcrew og attpåtil lys fra den fineste fullmåne, så var verken sinnene eller omgivelsene mørke.
Det begynte å blåse friskt under den tredje nattevakta. Innen sola gikk opp var sjøen begynt å ”grovne til”.

Vi fikk oss en knalldag på åpent hav. Med kuling i hekken, og bølger på flere meters høyde midt bakfra, så formelig surfet vi mot Kanariøyene.

Det blir også en del titting bakover; en kan ikke annet enn la seg fascinere når bølgene på flere meters høyde kommer rullende bakfra og drar med båten over de edleste surfebølger. Vi priset oss lykkelige over å ha bølgene fra den kanten, og slapp å ha dem skyllende inn fra siden eller å måtte stampe midt imot. Opplevelsen ville vært en ganske annen da.

Sola skinte fra blå himmel og lufta var god og varm. Viljas fart gjennom bølgene var jevnt over på upåklagelige 9-10 knop, og iblant mer. Utfordringen lå i å fange vinden og få slør i seilene med kursen som var satt, ettersom det med bølgenes rulling av båten stadig tenderte til at vindretningen kom fra platt lens. Med kulings vindstyrke var jibbing sterkt uønsket. De foregående døgns terping på manøvrering og seilføring kom godt med nå.

Vi kunne selvfølgelig dreid litt på kursen, men hadde samtidig lyst til å seile strake vegen til mål. Vi fikk det bra til. Synes vi selv, da. 😉

Stadig studering og trimming av seilene; kunsten er å få utnyttet den og samtidig holde riktig kurs og unngå jibbing. Ingrid U. – turens seilteknikkentusiast – sees her i sin karakteristiske frivaktmodus: Aktiv. 😉 Merk forøvrig flagget til høyre; her snakker vi medvind!

Det ble Real Turmat til middag den dagen. Tanken på å skulle koke nede i byssa og holde kjeler & mat på benk og bord fristet ingen.

Huhei, som det går!
Så gikk sola ned.

Utover natten spaknet vinden igjen til frisk bris. Fjerde døgns seilas ble roligere, og vi kunne igjen nyte tiden både over og under dekk med litt mindre utprega sjøbein.

Mannskap med matlyst = friskt mannskap

Vi var fri for sjøsjuka hele turen. Da blir matstundene en felles god samlingsstund ombord. De samordnes dessuten med litt rutiner: Den ene er morgenmøtet på tampen av hver frokost. Da oppdaterte vi hverandre om nattens forløp, og samlet oss om det forestående døgnet. Den andre er søndagsfrokosten med egg på menyen; denne for oss relativt nye tradisjonen har blitt innført for at mannskapet om bord på Vilja skal greie å holde orden på ukedagene…

Seilasens edleste mat; Geir bød på hjertet fra sjølskutt elg, felt på Demningsmyra på Rosset i Grong. Her snakker vi langreist mat! Det smakte rågodt og ble inntatt med andektighet!

Trivsel & teamfølelse

Etter hvert som dagene går, ble teamet mer og mer samkjørte. Vi utfylte hverandre forbløffende godt, og latteren satt stadig løsere. Intern humor er uunngåelig når en bor oppå hverandre og isolert fra omverden døgnvis og døgnet rundt. Og når en bare ”har slikt at gjøre og slikt at føre”, så er avsender- og mottakerantennene tunet inn også.

Ingen morgengruff å spore på disse to over en kopp kaffe før vaktskifte.
Ikke direkte misfornøyde, de to som har hatt nattevakt heller.
Himla enkelt å navigere også da, når en har så tydelig lysmerking; rødt på babord side, grønt på styrbord side. Ingen grunn til å tråkke på bremsa. (En har det som kjent ikke morsommere enn det en gjør det til selv! Etter 4 døgn i lag på det åpne hav, så kan humoren bli en smule intern. Men hva gjør vel det, når en er i lukka selskap?!)

Adventsfeiring til havs

Advent om bord. Karen Marie har fått Frozen-kalender fra Tante Karen, så da introduseres lip gloss og utstyr til tåpedikyr om bord. Til frøkenas store lykke og fars himmelfalne forbløffelse. Det er allerede tydelig annonsert av vår yngste matros at adventskalenderen står øverst på pakkelista for hva som skal bli med hjem på juleferie til Norge.

Delfiner

Delfiner ble nok en gang våre følgesvenner på seilasen. De slutter aldri å fascinere.

Vi fikk følge av en hel liten flokk i en halvtimes tid. Beni inntok drømmeutkikkspunktet for delfinkikking framme på baugen.
Fascinerende å bare sitte og følge med delfinenes fart og lek gjennom bølgene.

Land i sikte!

Så skimtet vi endelig land i det fjerne.

Land i sikte! Øyene Lanzarote og La Graciosa skimtes i det fjerne.
Skipperen tok en stille stund foran på dekk på vei inn mot land – som munnet ut i et rungende YEE-HAA!

Geir seiler oss inn mellom øyene. Isla de Montaña Clara i bakgrunnen. La Graciosa skal rundes fra nord om vestsiden.

Siste strekk inn mot Playa Francesa sør for La Graciosa, der vi skulle ligge for anker.

I det vi har sluppet anker ser vi en stor haiskate på halvannen meter svømme rundt det. Litt av en velkomst, som underbygger følelsen vi kjenner av å være i eksotiske farvann.

Fra loggen

Vi har nådd fram. Kalenderen viser mandag 4. desember. Loggen viser at 700 nautiske mil er tilbakelagt. Det vil si 4 døgn med en snitthastighet på 7,25 knop. Seilasen har vært knallfin, og vi føler oss nærmest snytt ved å komme fram før forventet. Men ikke verre enn at det takles meeeget godt.;-)

På svai

Noen av mannskapet tok strandhugg før sola gikk ned…
…mens andre ble ombord og hadde en rolig stund til å nyte utsikten, edle dråper og en god prat på mobilen med kjæresten der hjemme.
Første solnedgang på svai utenfor La Graciosa.

Nå har vi mange dager foran oss, der eneste mål er å ha det bra. Det skal det være fullt mulig å få til, der vi ligger på svai utenfor vakre Playa Francesa på La Graciosa. Herregud, vi er heldige.

Publisert

25.-30. november, 2017: På svai og dagsseilas i Ria Formosas laguner. Hjemme hos Trondheimsvenners vinterhjem i Olhão.

Så seilte vi inn i Ria Formosa Naturpark og dens vakre øyrike og laguner.

Ria Formosa Naturparks sydspiss, i fugleperspektiv. Når det er fjære, så blir store områder over vannflaten. En oase for millioner av fugler, og et yndet sted for muslingplukkere.

Fra Wikipedia: «Parque Natural da Ria Formosa er en naturpark i Algarve i sør Portugal som er 18 400 hektar stor. Den omfatter Ria Formosalaguenen samt en mengde små øyer og halvøyer, sanddyner, strender, våtmark, små kanaler, søte vassdrag og saltbassenger. Naturparken er 60 km lang og strekker seg over fem kommuner.”

Videre står det: ”Millioner av fugler besøker området hvert år; en del for å hekke og tilbringe vinteren der, en del for å raste under sine reiser mellom Europa og Afrika.”

Vi tilhører da altså sistnevnte kategori av fremmede fugler. Våre gode venner fra Trondheim; Solvor & Jan og hunden deres Ludo tilhører førstnevnte. Vi gikk inn for landing i Ria Formosa, både for å nyte denne naturperlen på Portugals sydspiss, samt for å møte våre venner der. Egentlig skulle Solvor & Jan mønstret på i Albufeira, og seilt med oss inn i sitt øyrike. Men så ble Solvor dessverre syk og planene måtte endres. Fillern, vi skulle så gjerne delt opplevelsen av å ligge på svai med dem, ikke minst også fordi de elsker og kjenner stedet. Jaja, gjensynet måtte utsettes litt, og vi utforsket lagunen i første omgang på egenhånd.

Endelig på svai igjen!

Olhão i horisonten. Rart å tenke på at der inne et sted finner vi våre venner Solvor & Jan. Vi gleder oss til gjensyn.

Vi seilte inn i lagunen innenfor Ihla da Culatra på ettermiddagen. På øya skimtet vi fiskelandsbyen, og gledet oss til å ta strandhugg neste dag. Men nå først skulle vi bare nyte å være helt øde og alene for oss selv. Jon Petter, Beni og Karen Marie tok småbåten og satte ut krabbeteiner. Vi hadde en lang aften på dekk, nøt varmen som kjentes som en mild sommernatt og lysskinnet fra fiskelandsbyen og Olhão på hver sin kant i det fjerne.

Neste morgen var det på tide med litt aktivitet og utforskning!

Glimt fra livet på svai utenfor Ilha da Culatra.

Strandhugg på Ilha da Culatra

Vi har kjent underveis at vi er svake for øyer og øyboere. Å ta et strandhogg på ilha da Culatra var ”et must”.

Stranden utenfor fiskerlandsbyen Ilha da Culatra på øya med samme navn.

Ilha da Culatra er ei lita øya, 6 kilometer lang og 100 – 900 meter bred. Det er ingen motoriserte kjøretøy på øya, og “veiene” består av gangbruer av tre. Det er to landsbyer på øya, og i alt har øya 1000 innbyggere. Vi vet ikke hvor mange som bor i Ilha da Culatra, men tipper et par-tre hundre. Det er i alle fall en landsby vi har opplevelsen av å komme til, knapt nok et tettsted. Da vi gikk inn imellom husene, så føltes det nærmest som å gå inn i hagen til folk.

I den stille landsbyen, kom det eneste skrålet som var å spore fra den lokale kaféen/ baren. Inne var det fullt av folk, hovedsakelig mannfolk. Energien var på det mest intense rundt et fotballspillbord. Her ble det spilt for øl. Jon Petter og Beni greide bare ikke å dy seg; etter å ha stått på sidelinjen og kikket en stund, så utfordret de til kamp.  Det gikk som det måtte…

Beni & Jon Petter utfordret til kamp. Det finnes dessverre få bilder av den, ettersom den var over så fort….

Vi trivdes og satte pris på å få komme litt ”inn i varmen” på Ihla da Culatra. Vi sier det igjen: det er noe med øyfolk, altså. 😉

Så måtte vi litt motvillig ta farvel med Ilha da Culatra. Mannskapet er ”in touch with their feelings”.
Men det går bra! Vi har venner på land i Olhão i vente. På tide å lette anker og ta Vilja til land.

Møte med Solvor & Jan i Olhão. Og Ludo også da, selvfølgelig. 🙂

Vi hadde så vidt fortøyd båten, før kjente stemmer hørtes utenfor. Solvor og Jan var mer enn klare for å mønstre på, tross at formen ikke var helt på topp etter matforgiftning. Praten var i gang fra første stund, og det var også den varme, ekte stemningen de er så gode til skape. Så rart & deilig å kjenne på at plutselig var båten vår som en stue der hjemme igjen, der venner var samlet til god prat, mat og drikke.

Kjempetrivelig gjensyn med Solvor, Jan & Ludo. Det ble sen, men god mat og drikke. Vi fant endog et par EC Dahls pilsner under dørken. Kan ikke bli stort bedre da! (eller kanskje kakken bedre om nordlendingen ombord hadde hatt en nordlandspils i sin hånd, menmen…det så ikke ut til å plage ham nevneverdig.)

Besøk hos Solvor & Jan, og vandring i Ria Formosas naturpark.

Neste dag (nå hadde vi kommet til mandag), vandret vi litt rundt i Olhão by. Det var en befriende opplevelse, for oss som var mildt sagt drittleie av souvenirer og turistifiserte bygater. Olhão er regnet å ha den viktigste fiskehavna på Algarvekysten, og er en liten by med omtrent 45 000 innbyggere. Det fine med Olhão er at det ikke er en turistby, men en autentisk portugisisk by der en faktisk møter stort sett bare portugisere. Byggene i gamlebyen har de samme flislagte veggene og arkitekturen som vi kjenner igjen fra andre steder vi har besøkt i Portugal, men de er mer slitt og mindre glosset opp. Vi syntes det var befriende, vi.

Men vi ble ikke lenge, for plutselig var Jan på tråden og lurte på om vi hadde lyst til å bli plukket opp med bil for å besøke dem hjemme. Hjemmet deres i Olhão er en campingbil og liten hage i ”Parque de Campismo og Caravanismo de Olhão”, det vil si campingplassen i Olhão. Det som skiller denne fra andre campingplasser er dens beliggenhet, som er midt i perlen av Ria Formosa. Du går bare ut porten og ned en grusvei, krysser jernbanelinja og gjennom et hull i gjerdet (kremt), så er du midt ute i åpen, urørt natur og selve mekkaet for fugleelskere.

Etter en kopp kaffe, så tok vi oss en tur i naturparken sammen med våre eminente ledsagere for anledningen; Jan & Ludo.

Tur i Ria Formosa Naturpark. Jan viser vei og forteller. Upåklagelig kunnskapsrik guide, etter å ha vært på mang en tur her sammen med sin kjære Solvor, som er lidenskapelig interessert og engasjert i naturen og det som lever og gror her.

Det var trivelig å få oppleve vinterhjemstedet til våre venner. Det gir et helt annet utgangspunkt for fellesskap når en kjenner hverandres hverdagsliv. For oss ga dette også en følelse av fellesskap i det å ha tatt så store og tøffe livsvalg, som innebærer omveltende endring av den kjente hverdagen i Trondheim, og det å være så langt vekke fra de vi har kjære der hjemme. Godt å dele noen tanker og erfaringer rundt dette med kloke mennesker vi deler verdier med og har tillit til.

Om kvelden dro vi hjem til Vilja, og delte nok en god «kveldsmiddag» der.

Aftenstemning ved Olhão Marina. Foto: Solvor

Og så ble det seiling!

Idéer må realiseres! Så også vårt ønske om å seile sammen med våre venner. Tirsdags morgen mønstret tre stykk mannskap (hvorav én firebeint) om bord på Vilja, klare for å seile i sin egen ”hage”; Ria Formosas laguner, og endog smake på friheten av å seile ut mot det åpne hav.

Jan hadde seileerfaring, og syntes det var gøy å gjenoppfriske gamle ferdigheter. Solvor og Ludo var på sin førstereis. Engasjert entusiasme om seilas smittet over på hele mannskapet. Turen vi fikk var rett og slett digg. Bare se!

(Nedenfor følger noen flotte bilder, i hovedsak tatt av Solvor Leistad.)

Viljas mannskap på vei for å ta imot nytt mannskap; Jan, Solvor & Ludo. (foto: Solvor)
Endelig har Vilja fått seg en skipshund; stolte Ludo & S/Y Vilja kler hverandre, synes vi. (foto: Solvor)
Klar for å slippe tampene og sette seil.
Det er et flott syn; å sette seil og skue utover havet. (foto: Solvor)
Karen Marie forbereder til kveldens middag; karamellisert gulrotsuppe. (foto: Solvor)
En liten dupp. (foto: Solvor)
Det var ikke mye surfjes å spore om bord på Vilja denne dagen. (foto: Solvor)
Sangria & saft på fordekket. (foto: Solvor og Ingrid)
For ei dame! (foto: Jan)
Tenk at Solvor, Jan & Ingrid en vakker dag skulle seile i lag utenfor Portugals sørspiss! Livet byr på overraskelser. Heldigvis!
Kamerater. (foto: Solvor)
Beni fikk seg en treningsøkt da vi seg fra ham i 4 knops fart. (foto: Solvor)
Muslingplukkere. (foto: Solvor)
På vei inn til havn. (foto: Solvor)
Jan til hjemmehavn i Olhão. (foto: Solvor)

Vi rakk akkurat å komme hjem innen himmelen åpnet seg og regnet bøttet ned. At det går an å ha sånn flax!!!

Ålreit å være under dekk og kose seg med karamellisert gulrotsuppe til kvelds, mens regnet høljet ned på dekket ovenfor.

På land om kvelden tok Jan oss med til supermarked, og vi gikk bananas ved tanken på å slippe å bære maten hjem på ryggen. Dermed ble det hamstring før seilas. Vi kunne trolig krysset Atlanteren uten å lide den minste nød med denne bunkringa…

Så tok vi avskjed med Solvor, Jan og Ludo. Og gleder oss til å møtes igjen, med enda en felles referanse og opplevelse i livet.

Nytt mannskap mønstrer på, klare for langseilas til Kanariøyene.

Så kom nytt mannskap til Vilja. Ingrid Bouwer Utne fra Trondheim og Geir Hildrum fra Grong var prompte på plass onsdags formiddag.

Nytt mannskap for langseilas er på plass. Vilja gjøres sjøklar. Beni (nederst til venstre) fikk seg et avansert puslespill for å finne plass til alle varene under dekk, etter gårsdagens storhandel med Jan.

Nå forbereder vi oss på langtur. Neste stopp: Kanariøyene!

 

 

Publisert

20.-25. november, 2017: Lagos. Der vi gikk i turistmetning. Og fant meningen i møtet med enkeltmennesker.

Mange velger å seile direkte fra Lisboa til Marokko, Madeira eller Kanariøyene. Vi hadde imidlertid andre planer. Vi har gode venner fra Norge som har funnet seg sitt vinterhjemsted på sørkysten av Portugal, i Olhão. Noen dager langs Portugals Algarvekyst fristet også. Dermed tok Vilja & mannskap en liten innsving mot sørøst. Vi hadde hele ni kollåpne dager før nytt påtroppende mannskap skulle ankomme Faro 29. november for overfarten til Kanariøyene.

Den 20. november forlot vi Lisboa. Vi fikk en fin seilas sørover, og fikk terpet på kryssing inn mot Lagos. Cascais – Lagos; i alt 26 timer og 184 nm.

Turisttrøtte i Lagos

Lagos er et yndet turistmål, vurdert av TripAdvisor til å være nr.1 på listen over ”15 destinations on the rise” i Verden. Byen har ”alt”; strender, fascinerende natur med særegne klippeformasjoner, interessant historie (sentral under Age of Discoveries, Europas første slavemarked, m.m.), og et yrende uteliv og utall restauranter.

Vi vandret inn i sentrum av byen noe forventningsfulle – og gikk oss på en smell… Det kunne trolig skjedd i Lisboa, Porto eller en av de andre byene vi har besøkt. Men Lagos var altså ”åstedet” for at vi gikk i metning av turist- og sightseeinglivet. Vi er leie av å spise ute, vi er lei souvenirbutikker som alle selger omtrent de samme souvenirene, og vi har sett så mange gamle kirker, borger og slottsruiner at fascinasjonen har falmet. Ingrid begynte å stille det store spørsmålet; hvordan finner en mening i en hverdag der en er på evig reise og er turist på heltid?

Vi tok ikke mange bildene i Lagos. Vi var sightseeing-trøtte, og hadde ikke øynene med oss. Her; en litt intetsigende collage av det vi syntes det var verdt å ta bilde av.

Vi tar av oss TripAdvisor-brillene og ser med friskt blikk

Med motivasjonen litt på lavmål gikk vi til stranden. Om ikke annet, så kunne skjell plukkes og tær dyppes i havet. Ettermiddagen var på hell, og stranda var så godt som tom for folk. En familie med 3 småunger holdt enda koken. Jon Petter gikk bort og slo av en prat. Og med det var det gjort; vi ble kjent med familien Chudzik fra Polen; mamma Dorota, pappa Kamil, Hanna (6), Benio (snart 4) og Maria (1).  Vi fant tonen fra første stund, og det var som om vi hadde kjent hverandre i årevis. Dess mer vi pratet, dess flere fellesnevnere fant vi.

New friends who feel like old friends. What a perfect match it was getting to know this bunch; Dorota (mamma), Kamil (pappa), Hanna (6), Benio (soon 4) & Maria (1).

Familien har vært på snart ett års reise. Mer om deres opplevelser her: https://chudziki.com/.

Hele gjengen ble med oss hjem. Og vi møttes igjen neste dag. Takk & pris for en givende prat, som gikk under overflaten. Tanker rundt det å reise, å gå opp nye spor, om familie og barn, pedagogikk, og livets små & store spørsmål ble delt og diskutert. Vi fikk masse ny input å ta med oss videre. Og vi gleder oss til å møte denne familien igjen en gang, et sted.

Et tilfeldig møte ble til gode stunder i lag og gryende vennskap. Møtet med familien Chudnik var av det sjeldne slaget der en føler en kjenner hverandre fra første stund og finner klangbunn for tanker og idéer. Du verden, for en opptur det var å møte disse akkurat da vi lette litt etter hvordan finne mening i det å reise fra sted til sted så lenge.

Og da begynte ting å gi litt mening igjen.

Siste morgen i Lagos fikk vi frokostbesøk av en ung fyr som Jon Petter hadde kommet i snakk med på brygga forleden dag; Beni Aepli (23) fra Sveits. Enda et helt unikt, interessant menneske vi har møtt på vår vei. Beni begynte på turen sin i august, og har gått hundrevis av kilometer til fots langs pilegrimsleden til Santiago de Compostello, og videre sørover langs Spanias og Portugals vestkyst helt til Lagos. Han omtaler selv turen sin som en spirituell reise, og har en ro og bevissthet, undring og ettertanke som vekket interessen for videre bekjentskap. Vi tok ham like gjerne med oss, om bord på Vilja på vei østover til Olhão.

Nytt mannskap & vennskap; godeste Benedikt Aepli fra Sveits er vår nye følgesvenn om bord på Vilja.

Det ble en første overnatting ved havn i Albufeira. Metningen av byvandring satt ennå i, så vi tok bare en liten rusletur i (den pastellfargede) havna før vi fortsatte østover.

Målet nå er Olhão, for å møte våre venner, Solvor og Jan fra Trondheim. Tanken var egentlig at de skulle mønstre på i Albufeira, men så ble Solvor syk og måtte melde avbud. Fillern, makan til uflaks!

Vi framholder planen om å ligge på svai i naturparken Ria Formosas øyrike, før vi finner havn på fastlandet. Om det berettes mer i neste reisebrev!

Publisert

16.-20. november, 2017: Cascais, Lisboa og Sintra

Kontrasten fra netter på svai utenfor Berlenga til velfrisert havn i Cascais var stor. Vi savnet friheten, men for all del – havna i Cascais var fin, den.

Cascais ligger en times togtur vest for Lisboa. Marinaen har et godt, om enn snobbete, rykte. Og ryktet stemmer vel for det meste; alle de store seilbåtene og yachtene vitner om at dette nok er et sted der fiffen sysler med hobbyen sin. Men det finnes en hel masse små båter der også. På gjestebrygga ligger som sedvanlig et knippe langdistanseseilere, med folk & farkoster av ulike nasjonaliteter, aldre og størrelser. Deriblant oss. J

Havneleia var det ikke noe å si på; 27,50€/døgn nå i lavsesong for vår 50 fots seilbåt. Fint det ikke var høysesong, for da ville det kostet nesten det dobbelte (46,50 €/døgn). 6 € for å kjøre én vaskemaskin kjentes imidlertid som en litt tam utskeielse…

Det tok oss ikke lange turen på land før vi både så likheter og ulikheter med hvor vi er og der vi kommer fra; en kvinnesilhuett som speider ut mot havet, men i litt annet hyre enn vår egen fiskerkone i Svolvær.

Kvinnen som speider ut mot havet på Ribeira Beach (også kjent som Fishermen’s beach) i Cascais vekker assosiasjoner til Fiskerkona som speider utover et nordligere stykke av samme hav hjemme i Svolvær. Vi tviler ikke på at Lofotkjærringa ”vår” er ei vel så fyrrig dame som denne fagre portugisiske mø; hun har bare litt annerledes klima å forholde seg til.
Vi tuslet rundt i gamlebyen i Cascais, som viste seg å være et trivelig lite nabolag. Jon Petter og Karen Marie utfordret dessuten en familie til volleyballmatch på Ribeira stranda. La oss si det ble uavgjort, sånncirka…
Vi slumpet helt tilfeldig innom Polvo Vadio, en bitteliten restaurant i gamlebyen i Cascais spesialisert på blekksprut. Glem alle forestillinger om at blekksprut må være litt seigt og tygges grundig. Blekkspurten vi fikk på Polvo Vadio bare smeltet på tunga. Nammmmmm, sier vi bare. Med den sjarmerende restauranten 5 små bord, og ei bestemt, men hjertevarm vertinne Paula som strålte om kapp med sola, så var vi solgt. Blekkspurt blir aldri det samme etter dette! (Ps. Matbildet er lånt av http://estaticos.expansion.com)
Skikkelig gøy å gjøre mathandelen unna på matmarkedet I Cascais. Vi koste oss skikkelig på det yrende markedet med masse fristende (og noe ikke fullt så fristende) ferskmat. Vi dro hjem med sekken full av friske grønnsaker, frukt, ost, kjøtt og fisk. Trua på portugisisk marked var gjenoppretta, etter skuffelsen vi hadde følte over det adskillig mer ”daue” Bolhãomarkedet i Porto.( Ps. Markedet i Cascais er kun åpent lørdag og onsdag.)

En ettermiddag i Sintra – Vi får hakeslepp! 

På anbefaling fra portugisiske venner i Norge (Ingrids Raquel og Jon Petters Gonçalo) tok vi turen til Sintra. Vi leide bil (for bare 36 €/dagen!), og Sintra lå bare en halv times kjøretur unna.  Der fikk vi en hakeslepp-opplevelse av en annen verden – eller ”underverden” bør en kanskje si?

Byen Sintra er full av arkitektonisk særegne bygg og interessant historie. En kan utvilsomt tilbringe dagesvis der uten å slutte å la seg fascinere. Vi hadde bare ettermiddagen, og valgte oss ut Quinta da Regaleira med dens mystiske hage og gotiske herskapshus. Det vi fant der var simpelthen crazy! Vi tilbragte 2,5 timer der, og gikk med konstant hakeslepp.

Fascinerende og en smule skremmende å vandre rundt i konglomeratet av tunneler og grotter under hagen. At dette har vært en privatpersons hage og er menneskeskapt er helt ufattelig. Og en stiller seg spørsmålet; hva foregikk her egentlig?!

Quinta da Regaleira er et herskapshus omgitt av en mystisk hage. Dette er alt annet enn ordinært; Gudene vet hva dens tidligere eier Carvalho Monteiro – eller ”Monteiro the Millionaire” som han ble kalt på folkemunne – drev med her. At han hadde en lidenskap for mystikk, gotikk, okkultisme og ritualer levner det lite tvil om. Den velskolerte og velbeslåtte frimureren engasjerte arkitekten Luigi Manini på slutten av 1800-tallet til å skape seg et mystikkens tempel og hage fylt av grotter, underjordiske tunneler, seremonielle byggverk og et herskapshus i gotisk stil. Her er det mulig å bli mørkredd midt på lyse dagen.

Quinta da Regaleira står – ikke overraskende – på UNESCOs verdensarvliste. Våre bilder yter ikke stedet rettferdighet, så det kan være verdt å ta en titt på for eksempel https://en.wikipedia.org/wiki/Quinta_da_Regaleira. Vi gir her en liten smakebit av hva vi så og opplevde.

Merk steinhaugen øverst til venstre på bildet. Bakenfor skjuler det seg den 27 meter dype Innvielsesbrønnen (The Initiation Well, se bildene øverst til høyre). Denne mistenkes å ha blitt brukt til okkulte seremonier. Den overgrodde, men velholdte hagen er gjennomhullet av underjordiske ganger og mosegrodde grotter. Og innimellom er gotiske byggverk og statuer av guder fra et sammensurium av religioner.

Etter ”hagebesøk”, så tok vi en kveldstur i Sintras gamleby. Den innfridde også positivt, med mange små spisesteder, butikker og gallerier i trange brosteinlagte gater og smug.

En rusletur i Sintras gamleby, før vi sa farvel til denne fascinerende byen for denne gang.

Vi ble slett ikke mette på Sintra, og den frister til gjenvisitt en gang i framtiden. I denne omgang sier vi oss imidlertid skikkelig fornøyd med å ha truffet så til de grader blink med den severdigheten vi besøkte. Anbefales sterkt!

Én dag i Lisboa

Og så var det Lisboa. Det var denne byen som var det egentlige mål for vårt strandhugg, men vi hadde kun én dag der. Da er det knallhard prioritering av sverdigheter som gjelder. Vi bestemte oss for et nautisk tema til inspirasjon for reisen vi selv er ute på, nemlig å lære om Portugals sjøfartshistorie og de store oppdagerne. Dette kan best gjøres i Belém, så vi hoppet av toget der.

Verden er stor. De portugisiske sjøfarerne gjorde den litt mindre.

Havnen i Belém var utgangspunkt for mange av de store oppdagelsesreisene utført av portugiserne på 1400-tallet og senere, og bydelen ble bygd opp ved hjelp av rikdommene som ble tatt med hjem fra den store Verden. Vi siktet oss inn på å besøke det Maritime Museumet i Belém som formidler historien til de portugisiske oppdagelsesreisene under «The Age of Discoveries».

Glimt fra Maritimt Museum. Øverst fra venstre, med klokka: 1. En original brigg fra det 18. århundre som ble brukt i over 200 år til seremonier. Den har blant annet eskortert Kaiser Wilhelm II av Tyskland og Dronning Elisabeth II av England. 2. Statue av Prins Henrik Sjøfareren, som er ansett å ha vært hovedinitiativtakeren til ”The Age of Discoveries”. 3. En astronavigsjonsglobus fra 1645 laget av tidenes mest kjente globusmaker; Willem Jansz Blaeu. 4. Museets eldste gjenstand; Erkeengelen Rafael (statuen til høyre i monteret) fra slutten av 1400-tallet. Denne fulgte med sjøfareren Vasco da Gama om bord på hans skip under hans mange oppdagelsesreiser, blant annet da han fant sjøveien til India.
Verdens første watermaker; De gikk tom for ferskvann om bord på Santa Cruz under overfarten fra Macau (Kina) til Japan på 1500-tallet. St. Francis Xavier, som var passasjer om bord reddet mannskapet fra den visse tørstedød ved simpelthen å la føttene dyppes i havet, og derigjennom forvandle saltvannet til ferskvann. Snedig! Vi er likevel glade for at det siden den gang er oppfunnet tekniske løsninger for samme problem, ettersom vi tror vårt mannskap ville kommet til kort i tilsvarende problemstilling.

Det var mye annet som også fascinerte ved museet, men som ikke kommer fram her. Blant annet originalinventaret til den kongelige lugaren om bord på skipet Queen Amelia fra det 18. århundre. Her snakker vi overdådige møblement i mahogny og serviser i fineste porselen og glass. Du verden, hvor mye rart vi menneskene har for oss, sier nå vi. Vi er selv stolte over å ha 4 stk Villeroy & Boch vinglass i ekte glass om bord på vår eminente S/Y Vilja. 😉

Etter museumsbesøk gikk vi ned til havnen der det storslagne monumentet over oppdagelsene ruver; ”Padrão dos Descobrimentos”.

Vår stopp i Belém og besøket ved museum og monument var vel verdt turen. Vi dro fra Belém med økt respekt og beundring for de store sjøreisene som ble gjennomført for hundrevis av år siden, og en ydmykhet for at det er vanvittig mye vi ikke kan nok om, og gjerne skulle visst mer. Stor fare for at skipsbiblioteket om bord på S/Y Vilja utvides om temaet i nær framtid.

Vi tok en god, gammeldags trikk videre inn til Lisboa. Etter et besøk ved Time Out Market, Lisboas marked. Dessverre var matmarkedet stengt, men de utallige delikatesserestaurantene i hallen ved siden av var åpne og vi fikk oss en smak av skinke (som ikke var så god som vår egen bellota skinke, vel å merke!) og nammis Santini iskrem.

Ettermiddagen var på hell, og vi ville se oss rundt før mørkets frambrudd. Det ordnet seg ved å leie tuk-tuk og bli kjørt rundt omkring.  Liten vits i å publisere bilder som ble tatt i forbifart, da er det bedre å bruke wikipedia om kjente bygg i byen. Så vi nøyer oss med et bilde av vår eminente sjåfør, Pedro, som gjorde vår opplevelse av Lisboa i forbifart til en minneverdig tur!

Vi tok en times rundtur med tuk-tuk for å få et glimt av Lisboas mange fine bydeler og severdigheter. Flaks å slumpe borti sjåføren Pedro, som snakket flytende engelsk og attpåtil var over gjennomsnittet kunnskapsrik og interessert i historie. Thank you so much for the very nice & interesting tour around Lisbon, Pedro!

Pedro slapp oss av nederst i Alfama, den eldste bydelen i Lisboa. Derifra gikk vi opp gjennom snirklete og smale gater opp til høyden med utsikt over byen.

Vi valgte restaurant Chapitõ à Mesa fordi den så trivelig ut og hadde så fin beliggenhet. Heldige var vi for at maten var god. Tilfeldigvis hadde de en soppfestival på gang. Så nå vet vi at riskesopp har et så søttklingende navn som CandyCap på engelsk, og riskeiskrem smaker som søtlig karamellis.
Farvel, Lisboa! (Merk; denne skulpturen som står ved togstasjonen er laget ene og alene av søppelkanner. Ikke dumt!)

Sørover, sørover

Et værvindu ga oss valget mellom å reise videre neste dag, eller eventuelt bli værende en liten uke til. Vi valgte å reise videre sørover. Vi har vært i mange byer nå. Algarvekysten frister med øyer og varmere vær. Vi har dessuten venner vi gleder oss til å besøke der.

Ingrid og Karen Marie, klar for nye nautiske mil.