Publisert

21. august – 1. september, 2017: De første par ukene i Oban i Skottland

Når vi først skulle strande i en måned på land, så takk og lov for at det var på Isle of Kerrera utenfor småbyen Oban. Det ville vært dødare om vi hadde vært stuck midt i for eksempel et industriområde eller en grå, sliten småby.

Den lille småbyen Oban, som betyr ”den lille bukta” på skotsk-gælisk, har litt mer enn 8 000 innbyggere, og er en småby med sjel. Den er et knutepunkt i regionen og omtalt som ”the gateway to the Isles” – øyene som ligger lenger ute i havgapet som Isle of Mull og Hebridene. Det er et yndet sted for turister om sommeren, når innbyggertallet øker til 25 000. Vi var der på tampen av sesongen, der alt fremdeles var sommeraktivt, men uten det store påtrykket av turisme. Så bra! 😉

Oban Marina ligger ute på øya Isle of Kerrera. Marinaen betjener ei lita ”ferje” som rommer 12 personer. Den tar den 10 minutter korte turen over bukta mellom øy og fastland annenhver time fra morgen til kveld. På veien over ser en ofte seler som dupper i vannet, og fra tid til annen visstnok også en delfin eller hval.

Om Isle of Kerrera

Kerrera regnes som en av øyene i de Indre Hebridene. I følge Wikipedia så bodde det i 2005 om lag 35 innbyggere på øya, men de fastboende som vi snakket med mente at det nå var omlag 60.

Her er det ingen butikk og knapt noen biler. Det er kun innbyggerne selv som har tillatelse til å bruke bil. Med kun bruddstykker av veistrekninger på øya og ingen sammenhengende vei som knytter øya sammen så er biler et fraværende element i hverdagsbildet. Dersom noe skal fraktes mellom nord og sør blir det helst via sjøveien eller eventuelt så tar de bilen rett over beitemarkene.

Som nevnt i tidligere reisebrev så var Ingrid & Karen Maries oppdrag i hverdagen mens vi var i Oban å finne på sprell alle andre steder enn hjemme på Vilja. Det ble vi etter hvert knallflinke til! Her er noen smakebiter.

Karen Marie & Ingrid på telttur

Oban Games 2017 – Sekkepiper, hjortedans og tømmerstokkasting

Årlig arrangeres såkalte ”highland games” i de ulike regionene i Skottland, litt ala ”kretsmesterskap”. Lekene har mer enn 1000 år gamle tradisjoner, og antas å opprinnelig ha vært holdt som konkurranser mellom landsbyene og klanene. Vi fikk med oss den regionale versjonen der vi var; Oban Games 2017.

Vi fikk oss en heldag med smak av diverse tradisjonelle skotske idrettsgrener. Sekkepipespillingen, dansingen og ”The heavy events” er populære høydepunkter. Det er ikke vanskelig å kjenne på kulturforskjellen i forhold til vårt eget land når arrangørene ved et slikt familieevent står og svinger med ei whiskeyflaske (premien) og utfordrer tilhørerne til å hive seg med på tautrekking eller kappløp. Har du kilt på så stiller du i egen klasse.  Det er noe med humoren og den litt rå & usminkede tonen hos skottene som vi falt for.

Litt om highland dancing: Det finnes et begrenset utvalg ferdig definerte danser innen highland dancing, alle med sin egen underliggende historie. På bildet over danses den såkalte ”The Highland Fling”; en hjortedans der armer og fingre holdes i været for å forestille hjortehorn, og der danseren ikke skal flytte seg fra punktet der dansingen begynte. Andre danser er ”The Seann Triubhas” (Old Trousers) som var en protestdans fra tiden der det var forbudt å gå med kilt, og der danserens bevegelser skal forestille å riste av seg de forhatte buksene. Og ”Thullachan” som danses av 4 dansere, og ble til i landsbyen Tulloch en kald og snørik vinterdag da presten var forsinket og menigheten begynte å svinge hverandre etter armene for å holde varmen. Fun facts vettu.

Litt om The heavy events: Består av 8 individuelle grener, deriblant lengdekasting av en 10 kgs stein, lengdekasting av en 52 kg og nær 6 meter lang tømmerstokk, og lengdekasting («weights for distance») og høydekast (”weight over the bar”) av en over 25 kgs tung vekt.

Dag ved Inveraray Castle & fengselsmuseum

Det finnes nær 700 slott og slottsruiner i Storbritannia, hvorav om lag 200 er i Skottland. Etter å ha besøkt diverse slottsruiner så syntes vi det var på tide å vise Karen Marie et ordentlig ”prinsesseslott”. Vi tok en times tur med buss til Inveraray, der Inveraray Castle bebos av hertugen og hertuginnen av Argyll.

I den store, vakre hagen rundt slottet vokser dette svært så kontaktsøkende treet.

Vi rakk også å ta en tur innom Inveraray Jail, som viser fengselsvesenet fra før og etter en fengselsreform på 1840-tallet. For å si det sånn; vi er glade for å ikke ha ”falt i unåde” for et par hundre år siden. Fengselsceller der folk ble satt sammen uavhengig av kjønn, alder, type udåd og tilstand av mental helse og under håpløse forhold og burleske torturmetoder. Barn i 8-10 årsalderen risikerte å bli satt i fengsel i flere dager for å ha stjålet et eple, og en risikerte å bli hengt for ”småsaker” som å ha stjålet en hest.

Hverdagsliv

Det ble også tid til vanlig hverdagsliv i dette hybridiserte livet i båt på land. Om helgene og kveldene koset vi oss hjemme.

Tur rundt Kerrera og besøk til Gylden Castle og Kerrera Tea Garden & Bunkhouse

Dagen før Otto skulle mønstre av tok vi oss en fridag i lag. Vi gikk en tur rundt hele øya. Vandringen gikk over både beitemarker, stier og grusveier.

Underveis oppdager en små perler og kuriositeter. Se for eksempel steinen med minneplaketten på bildet øverst til høyre. Her markeres at første transatlantiske undersjøiske telefonkabel gikk fra dette punktet på Kerrera og strakte seg helt over til New Foundland. Telefonforbindelsen ble åpnet 25. september i 1956. Så vet vi det.

Når bilveien begynner så dukker det plutselig opp tekanner & små skiferskilt med jevne mellomrom i veikanten. De gir løfte om noe godt…

Og så kom vi fram. Kerrera Tea Garden og Bunkhouse er en perle, ikke minst fordi den befinner seg midt i ingenstedshen. Og det verste av alt – rommene de leier ut er fullbooket hele sommeren i lang tid i forveien!

Bare et kvarters tur fra the Tea Garden står det en slottsruin og ruver ytterst på en knaus. Det er Gylen Castle. Vi måtte ta turen bortom for å se.

Gylen Castle, også kjent som ‘Castle of Fountains’, ble bygd i 1580-årene som et fort for MacDougall-klanen.  Både det meste av øya og slottsruinene eies i dag av MacDougall-familien, som har sitt hovedsete på fastlandet

En liten fun fact for oss som er fra Norge kan nevnes at Obans og Kerreras historie også er knyttet opp til litt Norgeshistorie. Den skotske kong Akesander II av Skottland døde nemlig på øya Kerrera i 1249 da han var på nordover for å ta et oppgjør med norske kong Håkon Håkonsson. Den norske kongen hadde sikret seg makt over de ytre øyene og Hebridene da Aleksander var opptatt med å samle fastlands-Skottland til ett rike. Han kom altså ikke fram, men døde av febersykdom i Horseshoe bay som vi passerte på turen vår. Mer interessant lesning om Obans og MacDougall-klanens rolle i den norsk-skotske krigen på 1200-tallet er å finne her: https://en.wikipedia.org/wiki/Clan_MacDougall

Otto mønstrer av

Det har vært en ubetinget glede å ha Otto med oss i mannskapet i 3 uker. Han gikk inn i rollen som skipslege, venn og mannskap på naturligste vis. Det var senkede skuldre ombord i symbiotisk samkvem. 🙂

Otto poserer ved siden av sitt verk: Kledelig ”slitasje” nederst på roret etter lettere grunnstøting i den Caledonske kanalen (roret som uansett skulle byttes). Hmmm, dette er IKKE et bilde av en angrende mann, er det vel?!).

Det var rart å skulle si farvel til ”en av oss” etter 3 uker i godt samspill fra Førde til Oban. Vi trøster oss med at han har etterlatt en god porsjon med utrustning om bord; det lover godt for at vi kommer til å utforske flere hav & land sammen med Otto framover!

Og så var vi 3

Og hva gjorde så vi 3 gjenværende i kjernemannskapet videre i ukene som kom? Da Otto dro så hadde verken watermaker eller motordeler funnet veien til oss ennå, og vi skjønte at vår tid på Kerrera langt fra var over. Jon Petter hadde med sin øytilværelse gått inn i en rimelig fastboende tilværelse fra første dag. Ingrid & Karen Marie hadde en glidende overgang fra å være «professional tourists» til å bli en av ”the locals”. Om det sies mer i neste reisebrev.

 

 

 

 

Publisert

Vilja på verksted: Hvordan 4 dager ble til 4 uker…

Vi ankom Oban Marina på Isle of Kerrera i Skottland den 21. august, i den tro at oppholdet ville vare 4-5 dager, eller MAX en uke. 1 måned senere – eller 29 dager for å være presis – seilte vi videre.

Hvorfor så lenge? Long story short; vi viser til ”The rule of 4” som generelt gjelder i livet med seilbåt:

The rule of 4 in a boatowner’s life: “With any 1 thing you start to fix on a boat you’ll end up finding the issue 4 times more complicated than you expected, taking 4 times as much time, costing 4 times more and you’ll end up finding 4 new issues that ought to be taken care of.”

«Vilja’s makeover marathon» – Hva har vi så gjort med den smekre damen? 

Her er et innblikk i de viktigste tingene som ble utført i Oban for å vedlikeholde og oppgradere Vilja:

  • Utskifting til nytt ror produsert av Jefa (grunnet at vi i juni avdekket tæring på rorstammen på det gamle).
  • Ny watermaker av typen Spectra Catalina (53 l/h, markedets mest energieffektive).
  • Installering av Lithium batteriene (3 stk * 300 Ah), samt programmering av disse opp imot eksisterende batteribank.
  • Snekring av spesialtilpasset finèrkasse for trygg oppbevaring av batteriene under dekk.
  • Utskifting av belgen til seilbåtdrevet.
  • Forsterking av sømmer og fester på genoan.
  • Nær totaloverhaling av motoren med flere nye motordeler: Ny turbo, varmevekslerhus, clutch koblingsplate og bakre del på eksosmanifoldet, samt skifte av olje.
  • Skrapt vekk gammelt bunnstoff (som var kobberholdig og medførte tæring på aluminiums- og jerndeler) og lagt på ny primer og bunnstoff på seilbåtdrev og kjøl.
  • Diverse annet som ble tatt unna fra ”bør”-lista, for eksempel ny vogge til komfyren, oppmåling og merking av lengden på ankerkjettingen, tilskjæring av dørkplatene for å gjøre åpning av lukene mer praktisk, etc.

Mer prosa om det tekniske som er gjort med Vilja hører ikke hjemme her i dette reisebrevet. Kan hende legger vi det ut etter hvert et annet sted på hjemmesiden vår. Det kan nevnes at motoroverhalingen var et resultat av hell i uhell: en feil som hadde forplantet seg og forårsaket korrosjon og alskens fandenskap i motoren ble avdekket ved en tilfeldighet i forbindelse med skiftet av belgen til seilbåtdrevet. Vi har med andre ord vært kjempeheldige: Et motorhavari en gang i framtida kunne vært et alternativt scenario, og da er noen uker vente- og verkstedtid som ”a walk in the park” i forhold.

Alt dette kombinert med det generelle ”Ting tar gjerne lengre tid enn en skulle tro” gjør at 4 dager ble til 4 uker.

Fellesskap med uventet innhold

En verdi for denne turen er fellesskap. Den verdien har gitt et uventet innhold i Oban. Vårt felles mål har vært å få Vilja tilbake i vannet og seileklar. For å få til dette raskest mulig, på billigste måte og med å ivareta kompetansebygging i crewet valgte vi følgende løsning: Jon Petter har vært mekaniker i 4 uker og jobbet på båten 5-6 dager i uken på heltid. (I løpet av 4 uker var han kun 3 ganger på fastlandet! Dette er en smule galskap…) Ingrid og Karen Marie har funnet på alt mulig rart som fantasien kunne finne på utenfor båten mens den ”stod på huet” innvendig. Et slikt valg om rollefordeling var både enkelt og vanskelig; Enkelt fordi det muliggjorde at mye arbeid på båten ble gjort uten dyrkjøpt arbeidskraft og kunne gå sin gang mest mulig effektivt og uforstyrret. Vanskelig fordi ønsket om å lære sammen, være sammen og skape felles opplevelser på denne turen måtte gjøres på en helt annen måte enn det vi hadde sett for oss.

Verdien av det å stoppe opp så lenge på ett sted har lært oss mye, og er noe som vi tar med oss videre på ferden. 4 uker i Oban har vært krevende og givende. Vi har drevet hardtrening på å holde mental ro og is i magen. Vi har måttet være sammen om dette. Det har bygd teamfølelsen, men også utfordret den. Vi føler oss bedre rustet på mange måter for ferden videre.

Vi hadde en idé om å følge tilrådingen om å krysse Biscayabukten mellom England/ Frankrike og Spania før september. Den ideen kan vi jo åpenbart bare glemme. Men i skrivende stund har vi ankommet Frankrike. Ideen om å nå Kanariøyene innen jul har vi fremdeles, og det kan gå; vi får se hvor vinden blåser oss. Det gjelder åpenbart bare å ta en dag om gangen og holde i fokus at vi er VANVITTIG heldige som er på denne turen, og for at vi selv og våre kjære hjemme har det bra. Forsinkelser er uvesentlig og medfører endog nye muligheter og oppdagelser. Ja ærlig talt – vi har det råbra, og vet det.

Publisert

18.-21. august, 2017: The Caledonian Canal etappe 2 (Fort Augustus – Fort William) + Ben Nevis (1344 moh) til topps!

Det ble 2 netter i Fort Augustus. Men det betød ikke at vi lå helt på stedet hvil; noen hundre meter ble tilbakelagt på «innimellomdagen» da Vilja ble tatt opp kaskaden av sluser inne i landsbyen. Det var her vi innså at vi ikke bare befant oss midt i en turistattraksjon, men at vi selv var en del av den ved å demonstrere den i praksis. Mange interesserte fulgte med på hvordan den sinnrike mekanismen med svingbruer og sluseportene fungerer. Forflytningen skjer i saktetempo; vi brukte omtrent 2 timer for å komme oss gjennom de 5 slusene i Fort Augustus. Sjelden har vi følt oss så beglodde. Men for all del – vi tåler litt oppmerksomhet, vi! 😉 

Fort Augustus er en sjarmerende liten landsby. Absolutt verdt å stoppe litt opp ved. Vi har ingen illustrerende bilder på dette dessverre, så dere får ta oss på ordet. 😉

Glimt fra landtid i Fort Augustus og kanaltid underveis for smårollis/ Klatremus ombord.

The Great Glen – litt om geografien & geologien

Den Caledonske kanalen strekker seg langs dalen «The Great Glen». Dette er skottenes «rift valley», og ble skapt for omlag 400 millioner år siden ved kollisjon mellom de tektoniske platene Laurentia og det baltiske skjoldet.  plater. Kollisjonen løftet det omkringliggende landet og skapte det vi kjenner som the Scottish Highlands. Samtidig etterlot den en dyp revne tvers gjennom landet, som flere steder naturlig er fylt av ferskvann og utgjør (fra nordøst til sørvest) innsjøene Loch Dochfour, Loch Ness, Loch Oich, Loch Lochy og Loch Linnhe. Det dypeste punktet er i Loch Ness, som er 230 meter dyp.

Loch Ness er den største innsjøen på turen. Fort Augustus ligger på dens «indre bredd» mot sørvest. Etter denne smalner dalen inn mens stigningen fortsetter. Det høyeste punktet er Loch Oich (34 m.o.h.).

Vi seiler videre mot havet. Vilja setter personlig høyderekord.

Om morgenen den 19. august fortsatte ferden videre gjennom Skottlands høyland. Denne etappen var etter vår forstand den vakreste. Vi gled rolig gjennom kanaler og innsjøer; tidvis i tett skogkledd terreng, tidvis i åpent landskap med fjell i det fjerne.  Følelsen av saktetid og fraværet av muligheten til å kunne skynde seg smittet over på kropp og sjel. Dette sitter vi igjen med som etterlatt inntrykk fra denne etappen.

Markering av høyderekord ved kryssing av Loch Oich: 32,3 m.o.h.

Så var det klart for å ta fatt på turen fra 32 m.o.h. ned til havnivå. Nedstigningen er mye «brattere», og tas med flere sluser i tette trappetrinn.

Ferden ned elvene og kanalene fra Loch Oich via Loch Lochy og Loch Linnhe var eiendommelig vakker og stille.

Etter en lang dags etappe på lørdag nærmet vi oss havet. Vi kunne valgt å ta de siste slusene ned Neptune’s staircase søndags morgen. Men hvorfor skynde seg nå?

Ben Nevis til topps!

Ben Nevis – Skottlands og UKs høyeste fjell med sine 1344 moh – lå og lokket like ved. Mannskapet var klar for å løsrive seg fra Vilja for å ta flere høydemeter enn de 34 metrene kanalen hadde tatt oss. Det var på tide med et skikkelig strandhugg!

Klare for å ta føttene fatt.
Ben Nevis er det en kalle et tilgjengelig fjell. Det var tidligere et værobservatorium på toppen, og stien som går i sikksakk opp hele veien ble opprinnelig anlagt for at ponnier skulle kunne bære opp tungt utstyr dit. Dette gjør høydemetrene litt snillere enn om det hadde båret strake vegen oppover. Vi var overrasket over hvor mange som tok turen opp fjellet. Ben Nevis er tydeligvis et kjent og kjærkomment høydepunkt for briter.

Steinete når vi nærmer oss toppen, men pyntet med knallfin utsikt!

Så skulle vi ned igjen.

Ikke noe å utsette på utsikten. Otto ledet an – noe han forsåvidt gjorde hele turen.
Når en på veien ned fra Ben Nevis tilfeldigvis passerer en skotte i kilt som speider utover sitt landskap – ja, da har man et seriøst tilfelle av «a Kodak moment».

Og så var vi nede ved Vilja igjen, som lå og ventet i kanalen på ca. 15 m.o.h.. Fjelltur anbefales absolutt på kanalferie. Vi fikk oppleve flott natur fra et annet utsyn enn vannivå, og fysikken satte nok ekstra pris på å få brukt seg litt. Det ga oss en god påminner om hvor viktig det er å ta seg inn i landet selv om – og nettopp når – en er sjøfarende.

Ned til havet

Og så var det siste kaskade med sea lochs ned til havet… Mandags morgen den 21. juli tok vi Vilja ned Neptune’s staircase, med hele 8 sluseporter tett-i-tett.

Spekeskinka krymper stadig.
Karakteristisk for kanalen: Krokene ved hver sea loch som vi og båtene før og etter oss fortøyes løst til når slusene fylles/ tømmes for vann.
Etter 6 dager og nær 10 mil i ferskvann, med passering av 29 porter og 10 svingbruer, så åpnet omsider den siste porten seg ut til havet…
Alle om bord kjente nok litt på en befriende følelse av å igjen være ut på havet; ikke minst Vilja, som endelig kjente smaken av saltvann om kjølen etter 6 dager i ferskvann.

Smaken av strømsjø

På vei ut mot åpent hav fikk vi en første smak av hva tidevannet kan stelle i stand. Strømningen på bildet er kun skapt av tidevannet som er på vei inn i fjorden.
Tidevannsskapt strømsjø like sør for Isle of Mull.

Og så var vi framme ved Oban Marina, på Isle of Kerrera. Her ventet de oss. Stakkars Vilja fikk ikke nyte saltvann lenge i denne omgang, for nå skal hun opp på land og få seg litt velfortjent pleie: Nytt ror skal installeres, festet til genoan skal repareres, hun skal få seg watermaker, og enda noe mer.

Vi er spente og gleder oss til å få det tekniske på plass. Fortsettelse følger…

 

 

Publisert

15.-18. august, 2017: The Caledonian Canal etappe 1 (Inverness – Loch Ness – Fort Augustus)

Fra saltvann til ferskvann – og opp noen høydemeter! The Caledonian Canal bød på nye erfaringer for S/Y Vilja.

Vi begynner kanalferden, og lærer oss nye grep innen båtmanøvrering. Litt spenning i lufta på vei inn gjennom første sluse til den Caledonske kanalen. Skipperen markerer overgangen fra saltvann til ferskvann med å servere av spekeskinka.

Livet på land er en viktig del av livet på vann 

Balansekunst med sjøbein på slakkline.
Klatremus følger med oss på ferden, stadig klar for nye spillopper.

 

Loch Ness

På vei inn i Loch Ness.

Siste kveld før Even mønstret av gjorde vi et skikkelig nattetokt på land. Vi lå til anker i ei bukt på Loch Ness, og hadde skimtet slottsruiner ved bredden.

Strandhogg ved mørkets frembrudd på Loch Ness’ bredder.

Det viste seg å være slottsruinene til Urquhart Castle, bygd på 1200-tallet av Durward-familien, den gang med støtte av Alexander II med plan om å befeste kongelig autoritet i the Highlands. Vi avga stedet et uatorisert besøk i nattens mulm og mørke. Stedet og mørket ga en eiendommelig stemning…

Skål i edle dråper; ”Ben Nevis whiskey” kjøpt av Even til oss da han var på Skottlandtokt med kompisene for 5 år siden. Spart til det rette øyeblikk; nettopp nå, ved midnatt i en seilbåt i lag på Loch Ness.

Så mønstret matrosen av. Takk for turen, Even! Det har vært supert å dele første etappe ut i Den Store Verden med deg.

Mannskapet på 4 fortsetter kanalferien

Morgenbad i Loch Ness. Ingrid fikk ikke selskap av ”Nessie”…

Vi tok et nytt strandhogg til Urquhart Castle, for å ta slottsruinene i i øyesyn i dagslys.

Vi seiler videre over Loch Ness med kurs for Fort Augustus.
Fort Augustus viste se gå være en trivelig, liten landsby ved utløpet til Loch Ness. Vi ble værende der i 2 netter.
Publisert

12.-14. august, 2017: Fagre Fair Isle. Delfiner loser oss inn til Skottland.

Takket være vår gode venn Amy Lightfoots instendige anmodninger, så tok vi oss tid til å bryte av seilasen tross god seilvind for å ta turen innom Fair Isle. I tillegg hadde hun meldt fra til sin venninne Anne Sinclair, som bor på Fair Isle, om at vi var på vei. TUSEN TAKK, Amy!

Vi skjønte allerede når vi nærmet oss øya at her lå en naturperle foran oss. Det vi ikke hadde forventet var hjertevarmen; Allerede ved kaikanten ble vi tatt varmt imot av Anne og hennes familie, som tok imot baugtampen og hjalp oss å legge til kai.

Om Fair Isle kan egentlig ikke annet sies enn at det er ubeskrivelig. Bildene vi tok yter ingen rettferd. Men stedet må nevnes, så vi gjør et forsøk på å vise noen glimt. Vi vet at vi må tilbake hit en vakker dag.

Vakkert. Vilt. Naturlig.
En strand av rullestener.

Fair Isle north harbour
Hver sommer tar befolkningen på Fair Isle imot grupper av frivillighetsarbeidere organisert gjennom ”The National Trust of Scotland”. I noen uker gjør disse en dugnadsinnsats på øya i samarbeid med lokalbefolkningen. Heldige som vi er, så ble vi invitert til å være med på avslutningsfesten, der tradisjonen er at frivillighetsarbeiderne inviterer lokalbefolkningen til kurvfest. Vi stilte med baccalao og vafler med multesyltetøy, og særlig vaflene fikk bein å gå på. 🙂

Så blåste vinden oss videre. Genoaen ryker!

Med en sterk følelse av ønsket om å kunne bli værende, så var værmeldingen likevel udiskutabel: Vi måtte videre etter bare noen få timer på Fair Isle.

Otto tok første nattevakt, og kunne ved vaktskifte rapportere om observasjon av delfiner som hadde svømt på kryssende kurs!

Det ble heftig seilas første døgn. Faktisk såpass at genoaens øvre feste røk! Med revet seil fortsatte seilasen videre sørover.

Sukkerbryllusdagsfeiring til havs

Søndag 12. august var ingen hvilken som helst dag; da hadde nemlig Ingrid & Jon Petter 6 års bryllupsdag!

6 års bryllupsdag er sukkerbryllupsdag. Et takknemlig tema: Vårt skip var lastet med sukker for anledningen! Ingrid fikk cupcake med rosa sukkerglasur fra Lerwick, samt elegant likørglass og interessant bok om Hotel Union Øye. Jon Petter fikk sjokoladehjerte fra Lerwick samt masse ekte farin av søteste, hviteste sort.

Så spaknet vinden.

Utover søndagen spaknet så vinden helt av…

Vinden spaknet av og det ble rolig sjø…
…og dertil rolig mannskap.

Delfiner!

I de grytidlige morgentimer mandags morgen på vei inn mot Inverness fikk vi plutselig følge av en hel flokk med delfiner. De svømte både på kryssende kurs og langsetter båten. Ingrid var i nærmest euforisk tilstand. Delfiner har vært et punkt på hennes bucket list. Nyyydelige og fascinerende dyr! Vi håper på flere.

 

Publisert

6.-12. august, 2017: Nordsjøen krysses i kuling & blikkstille. Shetland med smakebit av krigshistorie og cupcakes.

Så ble første havstrekk krysset.

Dag 1: Vind med opptil stiv kuling styrke fra sør og noe grov sjø. Seiling med opptil 8,5 knops fart. Even & Karen Marie matet krabbene (eller hva det enn er som lever i kilometeren med havdyp under Vilja der hun krysset Nordsjøen med kurs for Shetland). Ingen bilder ble tatt. Sånn er det kanskje når det er som heftigst? Men bilder i eget minne har vi; som da vi som satt på styrbord side i cockpit så veggen av vann som reiste seg bak de som satt på babord side. Eller av bølgen som skylte inn over dekk og gjennomdynket Even, som satt i en meditativ tilstand for å holde sjøsjuka i sjakk. Umulig for alle (inkludert helten selv) å gjøre annet enn å le i ren galgenhumor…

Nordsjøen i blikkstilla.

Dag 2: En tredjedel ute i havstrekket vi skulle krysse, så falt vinden helt ut. De som seilte nattvakt prøvde etter beste evne å fange de små vindpustene, men vi duppet uunngåelig rundt som en dupp, med fare for å skylle i land i Bergen… Værmeldingene lovet ingen bedring, og truet med sterk motvind om et par dager om vi ikke kom oss over til Shetland. Vi startet motoren. Etter hvert stilnet sjøen også, og flatet ut til blikkstille vann; et lite mirakel som selv seilekåte havkryssere greide å se skjønnheten i – og mulighetene! Nå ble kameraet tatt fram:

Vi ser land!

Dag 3: Perfekt kombinasjon av god seilvind (om enn litt imot) og rolig sjø. Med opptil 10,5 knops fart seilte vi inn mot Shetland. Digg å se Shetlands kyst og klipper, etter 2 døgn med havblikk. Seilte helt inn til kai i Lerwick havn.

Vi seilte elegant inn til kai i Lerwick havn med revede seil. Dette bildets vinkling med skipper & mannskap i bakprofil skjuler med kledelig beskjedenhet de brede, fornøyde glisene. 😉 Glemt er sjøsjuka & motorseiling. Nå er det silkemyk seiling til ukjente farvann som gjelder!
Trange alléer og brosteinlagte gater i Lerwick.

Vi likte Lerwick fra første stund. Hovedstaden på Shetland, med sine omlag 7000 innbyggere, gir med sine gamle steinbygg og avslappede atmosfære assosiasjoner til Postman Pat, hvilket viste seg å gjelde i enda større grad da vi kom oss ut på landsbygda.

Vi traff bare trivelige folk på Shetland, og kan ikke huske å ha kjent på stress et eneste sekund mens vi var der, verken i oss selv eller hos andre.

Norsk krigshistorie i Scalloway

For nordkvinner og -menn er Shetland uomtvistelig forbundet med sterke vennskapsbånd og norsk krigshistorie. Det viktige motstandsarbeidet som foregikk med utgangspunkt fra Shetland er best kjent som Shetlandsbussen. I løpet av krigens tre første år ble virksomheten utført med bruk av fiskebåter, som tok nesten 100 turer fra stedene Lunna og Scalloway. Agenter, radiooperatører og militært utstyr ble tatt med over til Norge. På tilbaketuren til Shetland hadde de med seg soldater fra Kompani Linge, etterretningsfolk, flyktninger og rekrutter til de Frie Norske Styrker. Men innsatsen kostet dyrt; Innen april 1943 hadde 10 båter og 44 menn gått tapt i vinterstormer eller som følge av tysk overvåking. Behovet for opprusting ble hørt og innfridd; 3 amerikanske ubåtjagere ble gitt til operasjonen og bemannet av norsk mannskap. Disse ubåtjagerene, døpt HESSA, HITRA og VIGRA, tok i alt 115 rundturer i løpet av krigens to gjenstående år uten flere tap.

Scalloway var hovedkvarter for det norske motstandsfolket under store deler av krigen.  Vi tok en kort busstur over til vestsida av øya, for å besøke museet og stedet og lære mer om historien.

Ikke overraskende viste det seg at Scalloway hadde mye mer historie å fortelle enn bare det som skjedde under de fem krigsårene. Som øyas hovedstad fram til 1708 rommet historien både bosetting av norske vikinger, hensynsløs administrasjon av britisk adel (som endte i dom og henrettelse av 2 av jarlene som bebodde Scalloway Castle), samt adskillig mer om shetlandsk folk og hverdagsliv med fiske, dyrehold og håndtverk. Derom sier vi lite i dette innlegget, men tar med et bilde av Scalloway Castle, for å gi et lite glimt av fordums tid.  

Scalloway rommer lang historie i seg selv, men er spesielt av interesse for oss fra Norge for å ha vært hovedkvarter for Shetlandsbussen under 2. Verdenskrig. Legg merke til minnesmerket på bildet nederst til høyre. Steinene som båten seiler over har en egen historie; hver enkelt er nemlig kjærlig hentet fra hjemstedene til de 44 mennene som ofret alt, samt en stein fra hver av de 5 stedene på Shetland som var mest vesentlig for motstandsarbeidet under krigen.

En smak av britisk kultur

Selv om vi fra Norge stadig kunne gjenkjenne Shetlands sterke tilknytning til vårt hjemland, så er øyriket ugjenkallelig regnet som en del av UK. Underbevisstheten tilsa at vi ubevisst la inn adskillig flere kopper te med melk i dietten. Og Ingrid & Karen Marie «tok den helt ut» og pyntet seg som seg hør & bør før de gikk ut på byen for å nyte English tea & cupcakes.

Været sender oss videre – vi setter kurs sørover

Det ble været som bestemte hvor lenge vi ble værende i Lerwick. Vi ankom på en onsdag, og lørdag måtte vi videre. Værmeldingene varslet vind fra øst i et par dager, før det igjen skulle bli blikkstille, for deretter å blåse opp til kraftig motvind fra sør. Det var ingenting å vente på – vi seilte sørover mot Fair Isle og Skottland.

Publisert

30. juli – 6. august, 2017: Nytt mannskap i Førde, Rex Garden, siste innspurt & klar, ferdig, (hav)seil!

Siste uke før vi seilte ut i den store Verden ble tilbragt i Førde i Sveio kommune. Hva finnes i Førde? Meget godt, og derav kan nevnes:

  1. Otto Inge Molvær, vår venn & påtroppende mannskap & skipslege, bor i Førde. Her har han bygd seg det Jon Petter kaller «Ottos hybel», Otto selv kaller det «aldersheimen», og Ingrid & Karen Marie kaller det «råkult drømmehus».
  2. Rex Garden. (Se smakebit i collage nedenfor)
  3. En god havn å gjøre de siste forberedelser før havseilas, samt motta Lithium-batteriene vi har ventet & ventet & ventet på… (ps. Nå har vi fått dem ombord! De blir installert i Skottland.) Takk til Kenneth Ravn Ottessen for lån av kaiplass!
  4. En havn for påmønstring av enda et kjærkomment mannskapsmedlem: Even (nesteldstemann i barneflokken vår) kom rett fra backpacking & slakklinefestivaler i Ungarn/Polen/Danmark, for å følge med på første havstrekk over Nordsjøen.

Her er noen glimt fra Førde & det som skjedde der:

Utsikt fra Rex Garden utover Førdespollen. Ottos hus skimtes midt i bildet.
Vi lå til kai rett nedenfor en naturperle: Rex Garden, også kalt Rhododendronparken fordi det er plantet over 4000 rhododendronplanter her. Rundt omkring i hele parken finner en treskulpturene til Kenneth Ravn Ottessen, skåret ut med motorsag. Knallfine!
(Mer info her: https://www.sveio.kommune.no/kultur-og-idrett/turistinformasjon/rex-garden/)
Ventetiden før avreise ga oss tid til litt av hvert. Spesielt hyggelig var det å møte flere fra familien til Otto; datteren Gry & barnebarna Lukas og Ruben.

Og så var det de praktiske forberedelsene:

Lithiumbatteriene ankom endelig fredag 4/8 og ble lastet ombord. Vi må utnytte værvinduet som åpner seg fra søndagen over Norskehavet til Shetland, og greier oss med de gamle batteriene enn så lenge. De nye blir installert i Skottland. I tillegg skal roret skiftes ut der (nytt ror er ferdig produsert og sendes fra Danmark i disse dager) og watermaker installeres. Etter å ha vurdert flere aktuelle ship yards i Skottland, har vi valgt den vi har best trua på: Oban Marina & Yacht Services på Isle of Kerrera. Er spente på det kapittelet. Men mye annet skal oppleves før vi kommer oss dit…

Og så var vi endelig klare for storhavet! 

Søndag 6. august vinket vi Førde og familie farvel, klare for langseilas.
Fin seilas ut Førdespollen med kurs for Shetland (og pit stop i Espevær). Skipet er lastet med motivert mannskap, her representert ved (f.v.) Jon Petter Li Slungaard Myklebust, Otto Inge Molvær og Even Moa Myklebust.
Publisert

23.-30. juli, 2017: Barndomsvenninner i Bergen. Slottsliv, griseri & gjestfrihet i Rosendal. Kraftkjemper utenfor Stord.

25.-28. juli Bergen; Tannlege, bryggeliv & barndomsvenninner

Vi ble værende 3 netter i Bergen. Mye bra skjedde der.

Oppholdet ble innledet av at Ingrid fikk fixet en løsnet plombe i en jeksel, som viste seg å skjule et stort hull som lå & luret under. HURRA for avdekking av tikkende bombe som kunne gitt krise & «tenners gnissel» på ett eller annet verdenshav i framtida. Aldri har gleden vært større for å finne hull i ei tann!

Det ble både sløvt kaféliv & iherdig skuring av dekk mens vi lå til kai ved Fisketorget. Den beste overraskelsen kom i form av nabobåten som la til kai ved siden av. Den viste seg nemlig å eies av Ingrids barndomsvenninne fra Meråker; Kjellaug Myklebust (pikenavn; Klock), med ektefelle Jostein og eldstesønn Mattias. Hurra for livets heldige tilfeldigheter!

29.-30. juli: Smak av herskapsliv & grisestell i Rosendal

Vi tok enda en avstikker innafjords, til Kvinnherad og Baroniet i Rosendal. Rosendal viste seg å by på mangfold:

  • Fra Munch til Modern street art
  • Fra herskapelighet og slott til mating av av noen ordentlig gjørmete julegriser
  • Fra urørt til ”høykultivert” landskap
  • Gjensyn med gamle venner & møte med nye venner
Slottet i Rosendals første eier het Karen Mowatt, og hennes familie kom fra Shetland. Baroniet ble tilbakeført til Danmark etter bare 2 generasjoner, og i løpet av denne korte historien var det hele 5 Karen i familiens slektstre. Aner vi en rød tråd å spinne på for ferden videre? Vi ble nødt til å kjøpe en bok om Mowattenes historie, så får vi se…
Gaute Hauglands svære graffitiveggmalerier ved det nedlagte verftet i Rosendal imponerer.

Om dagen i Baroniet kom vi i snakk med enda en Trondhjemmer; Egil Sandnes. Han har satt seg i fôre å sykle gjennom samtlige av Norges 426 kommuner. Han er cirka 1/3 på vei, og i år er det Hordaland og Rogaland som skal sykles. Følg ham på bloggen:  www.municipalvelocipedestrian.wordpress.com

Ulriks høytlesning gjorde go’nattahistorien til en gullstund.

Om kvelden ble det reker & hvitvin ombord med Egil, og etterhvert også den trivelige familien i nabobåten; Ulrik, Hilde og John Berge fra Bergen. God stemning & godt lag. Og det må nevnes at triveligere gutt enn Ulrik tror vi at vi må seile verdenshav for å finne!

Reker & hvitvin med nye kjente; kommunevelocipedist Egil Sandnes (nr. 2 f.v.) fra Trondheim, og båtnaboer på brygga i Rosendal Hilde (t.v.) & John (nr. 3 f.v.) Berge fra Bergen.
Neste morgen i Rosendal tok likegodt våre nye venner frokosten sin med ombord til oss. Så ble det spleisefrokost i stedet for solo; et MYE bedre konsept!

Gjestfrihet på Snilstveitøya

Med krøllet hale & nese vis, i bingen springer en gris. I søla den ruller seg inn, og tramper med alle de fire små bena i maten sin, du store min! Og fysj, fysj’a meg for en gris du er! NØFF NØFF! (Grisevisa ga plutselig orntli’ mening!)

Det var ikke bare Baroniet som lokket i Rosendal. Vi visste nemlig også at Jon Petters kollega & venn var hjemme på Snilstveitøya, og hadde lyst til å møte ham & familien mens vi var der. Med godeste gjestfrihet fikk vi være med på stell av julegrisene som på beste grisevis boltrer seg på sin tilmålte jordflekk i vakre Rosendal.

Et vennelag deler på stellet av 4 griser gjennom sommeren. Så blir det vennefest & juleribbe til vinters. Griserøktere Bjarne & Åslaug til høyre.

Dagen deretter besøkte vi hjemplassen på Snilstveitøya, der Mor straks bød oss på middag på kjøkkenet med vestlandsk «sluskasaus» og nyplukka ripsbær med vaniljesaus. Innen vi dro hadde vi med oss hjem både bær og grønnsaker fra egen hage. Far ble med ned til kaia og befarte båten.

Naturskjønnhet og gjestfrihet er det vi sitter igjen med etter besøket på Snilstveitøya.

30. juli: Møte med kraftkjemper utenfor Stord

Kraftkjemper utenfor Stord: Statoils 5 flytende HYWIND vindturbinder monteres her.

Ingrid ble unektelig litt «revet med», da vi på vei ut fjorden fikk øye på noen giganter hun dro kjensel på som ruvet i sjøen utenfor Stord. Gjennom sin tidligere jobb i Enova har hun god kjennskap til den første HYWIND-turbinen som mottok 59 millioner kroner i støtte fra Enova for snart 10 år siden. Den har lenge har vært i drift og produsert fornybar kraft utenfor Karmøy. Nå tar Statoil et kjempesteg videre, og bygger verdens første flytende vindkraftpark utenfor Skottland. HYWIND turbinene monteres på sitt flytende understell utenfor Stord verft. Kjempene rager 178 meter over vannflaten, og er et imponerende syn. Hver turbin er på 6 MW og har en diameter på 154 meter og et sveipeareal på størrelse med 2,5 fotballbaner. Det gir grunn til å være stolt når norsk ny teknologi baner vei internasjonalt og muliggjør utnyttelse av vindressursene offshore til produksjon av miljøvennlig, fornybar strøm!

Publisert

23. juli, 2017: Bording midtfjords av S/Y Tussito

S/Y Tussitos mannskap bordet oss uten forvarsel midtfjords sør for Måløy. Det gikk bra… ja, faktisk ble det særs trivelig!

S/Y Tussito viste seg å være et venneskip. Dama hadde fått nye eiere og var på vei nordover med henne til sin nye hjemmehavn i Trondheim. Takk til nybakte redere (representert v/ fra venstre Jonas, Einar, Jon og Jon Espen) for et godt overraskelsebesøk!
Publisert

20.-23. juli, 2017: Flaskepost fra landet rundt Stadt

Det er lov å ha flax! Vi fikk Stadt i stilla.

Beryktede og fryktede Stadthavet – slik det fremstår for sjøfarere med tjuvflax!

20.-21. juli: Kvamsøy

Det var blikkstille hav da vi seg utover mot Stadtlandet torsdags kveld. Vi la oss like godt for anker i ei bukt på nordvestsida av Kvamsøy, med utsikt utover Stadthavet.

Neste morgen ble det strandhogg på land, som endte i berging av «skibbrudne» og påfølgende vafler & kaffe hos familien Ristesund.

21.-23. juli: Silda

På Silda møtte vi Familien Aasebø Eik; Live (snart 4), Tuva (1½), Doris og Steinar. De var så trivelige at vi måtte stoppe litt extra opp og bare kose oss. Vi ble liggende til kai i to netter på Silda.