Bilder vi er ekstra glade i! (oppdatert t.o.m. 11/7-18)
9/7-18, Isla Isabela. Tur til Wall of Tears. Foto: Ingrid Bouwer Utne8/7-18, Los Tuneles på Isla Isabela. Foto: Juan-Carlos fra Pahohoe Galapagos Tours8. juli, 2018, Los Tuneles på Isla Isabela, Galapagos, Ecuador. Foto: Juan-Carlos fra Pahoehoe Galapagos Tours8. juli, Los Tuneles. Foto: Ingrid Slungaard Myklebust6. juli, 2018, Bartolomé, Galapagos, Ecuador. Foto: Jon Anders Moa Myklebust6. juli, 2018, Bartolomé, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders moa Myklebust5. juli, 2018, Los Grietas på Santa Cruz, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust4. juli, 2018, Gordon Rocks utenfor Santa Cruz, Galapagos, Ecuador. Foto: Jon Petter Li S. Myklebust4. juli, 2018, Gordon Rocks utenfor Santa Cruz, Galapagos, Ecuador. Foto: Jon Petter Li S. Myklebust4. juli, 2018, Tortugas Beach på Santa Cruz, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust4. juli, 2018, Tortugas Beach på Santa Cruz, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust3. juli, 2018, Los Grietas på Santa Cruz, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust1. juli, 2018, Floreana, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust30. juni, 2018, San Cristobál, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust30. juni, 2018, San Cristobál, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust30. juni, 2018, San Cristobál, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa Myklebust29. juni, 2018, San Cristobál, Galapagos, Ecuador. Foto: Anders Moa MyklebustMandag 25. juni: Nå er vi i Galapagos!19. juni: Tankefull taus med blikket ut mot havet..18. juni: Storstilt fødselsdagsfeiring fra morgen til kveld for Otto, som fylte 79 år!Felles milepæl passert: Panamakanalen er krysset. Stillehavet er nådd!Vi fikk en sværing etter oss i slusekamrene på Stillehavssiden av Panamakanalen. Hver sluse er 33,5 meter bred. Et Panamaxskip er 32,3 meter bred. Det gir totalt vel 1 meters klaring i bredden for en Panamax. Vi er imponert!Hvem sa at Panamakanaltransit var seriøse saker?! Karen Marie og Pappa Jon Petter vet bedre.I Panamakanalen er dimensjonene på det meste litt sånn ”XXXL”. Her; buoyen vi lå til på Lake Gatun. Den fungerte fint som en bru over til nabobåten, der det var trivelige franskmenn og endog småfolk om bord.Samme hav, samme sol, men en annen kveld – Solnedgang over rekka på Vilja.Karen Marie og Pappa nyter livet i lag.Gode, rolige stunder underveis på langseilas. Ikke en bekymret nyve i pannen å skimte på mamma Ingrid; hun som på land kan være temmelig så hektisk.Og igjen så er det ikke bare barna som finner tonen. Vi fant spesielt godt ut av det med moren og faren til Torsten og Simone; Lisa og Jason Diesel fra henholdsvis USA og Sør-Afrika. Supertrivelige folk! De har endret planene sine, og er tilbake i Shelter bay etter å ha tatt turen t/r Panamakanalen. Nå vil de heller bruke et ekstra år til å seile og utforske Sør- og Latin-Amerika. Det viser en evne til å stoppe opp og endre kurs basert på magefølelse som det står respekt av!Cruising kids samlet på Vilja. Intro av gjengen på dette og bildet nedenfor: Grace(15), Lilly(12), Karen Marie(3), Casey (14), Torsten(14) and Simone(13).Det ble god flyvefiskfangst og fiskekaker til lunsj på denne etappen også.Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.
Bilder fra Anders Moa Myklebusts fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Trondheim, mai 2018.
Endelig hjemme på Litjholmen hos kjære familievenner og Karen Maries farmor Amy og Onkel Per. og så Skruff også da så klart.Storebror Petter og Kari tok med Karen Marie på klatring & lek på Trondheim Klatresenter. Petter utnytter sjansen til å innvie lillesøster i klatremiljøet, må vite!Storebror Ole Jørgen hadde med lillesøster på runde i byn. De fikk seg blant annet en lesestund på Folkebiblioteket, et møte med kjæresten Mimi, og et siste stopp på kultursenteret Isak. Klart storebror måtte innvie lillesøster i Isakmiljøet; hans eget stamsted i tenåringstida. Lillesøster skal tidlig krøkes!Vi kom hjem til et vårvakkert Norge. Det fikk vi kose os med i fullt monn, der vi innlosjerte hos gode venner Audun og Bergny i Hasselbakkveien.Feststemning på alle vis den 10. mai, da niese Liv konfirmerte seg i Moholt kirke. Til venstre: Mimmi & Karen Marie festfine, begge i bunader sydd av Mimmi selv. Til høyre: Ekstra glede over at Pappa ble utskrevet fra Ullevål sykehus og akkurat rakk å komme seg med nattoget til Trondheim. Han suste rett inn i bunaden til sin gode venn, Audun, og fikk med seg hele konfirmasjonen i fineste feststas. Bare sandalen på høyre fot, en noe hinkete gange og ekstra behov for middagshvil midt i festivitasen minnet oss om dramaet som nylig hadde vært et faktum.Slungaardsjenter i 3 generasjoner, glade for å være sammen igjen og stolte i sine bunader. Mimmi har gjort storeslem på bunadsfronten, og har snart rustet hele familien med denne fineste feststasen.Livs konfirmasjon, Trondheim, 10. mai, 2018. The gang!
Utsikt inn mot Martinique, og landemerket ”Diamanten” til høyre i bildet.Ingenting er som et godt regnskyll! Petter bak rattet, og gir seg ikke. Så gikk været fra dårlig til riktig ille…Hele Viljas gjeng samlet på Red Rocks i Dominica: Jon Petter, Petter, Ingrid, Karen Marie og Beni. Vi har seilet sammen i månedsvis nå. I morgen mønstrer Beni av, og Vilja seiler tilbake sørover til Martinique. Et uforglemmelig fint og minnerikt kapittel av vår reise med Vilja rundt omkring på jorda er levd og skrevet.Meditasjonshulen til vokteren av Red Rocks.Lokasjon betyr alt! Det stemmer i alle fall i dette tilfellet. Indian River Bar & Grill har verdens enkleste barkart (rom, rompunsj og så enda litt mer rom…), men dette kompenseres i fullt mon med spektakulær ”tomt” langt oppe i Indian Rivers elveløp, kun tilgjengelig med liten elvebåt.På vei til elvetur oppover Indion River sammen med Antony og sønnen.Kveldssol over Saint Pierres havn. Ja, det er vakkert…Badenymfer som koser seg.Lunsj i fine omgivelser. Men faktisk var det vel det enkle med å ha egen matpakke som gledet mest, ikke liljedammen og palmene ved vår side. ;-PKaren Marie koser seg mye med sitt storebrorfang…Tricia og Steve Frary og deres to ungdommer Elizabeth og Nathaniel fra Connecticut i USA seiler med sitt smykkeskrin av en seilbåt på langtur i Karibien. Tanken på å legge av sted over Stillehavet er til modning i familien. Vi ble invitert på middag om bord en kveld mens båten vår var litt endevendt i dugnaden. Det ga et deilig avbrekk og en anledning til å dele tanker og ideer om seilerlivet. En god kveld.Hengekøye ala shipyard.
Vilja løftes opp i vugga på Carenantilles i Le Marin, Martinique.Mulig vi setter noen griller i hodet på vår lille prinsesse?! Hun får i alle fall innblikk i at det finnes mange måter å leve på. Det er ikke noe enkelt svar å gi på hvem vi møter som har det best; luksusliv eller av det adskillig enklere slaget? Det avgjørende er vel at en utnytter og setter pris på mulighetsrommet en har i det livet en har. Og om bord på Vilja setter vi stor pris på å ha ei lita frøken om bord som er litt Prinsesse, litt Ronja Røverdatter, men aller mest Karen Marie.
Det var ikke bare de yngste damene som fant tonen. Et forvokst palmetre fungerer fint som en litt eksotisk utgave av trehytte.
Så sannelig traff vi flere trivelige nordlendinger her i sør! Ranaværing Vegard på S/Y Nami var rett og slett en tvers i gjennom trivelig fyr, og det ble mange gode prater og deling av grublerier med ham. Vegard og kompisene brukte 2 år på å pusse opp båten Nami, lære seg å seile og deretter nær ett års seilas nedover Europa og hit til Karibien. Nå føler de seg ”ferdigseilt” for denne gang, båten er solgt og de reiser hjem til Gruben på Mo. Et tøft og beundringsverdig prosjekt fra ende til annen! Nede på stranda igjen klokka 16.På vei hjem etter arbeidsdagen.Igjen møtte vi bøndene ved foten av vulkanen, på vei hjem etter endt arbeidsdag i mariuhana-plantasjene. Denne bonden kom vi i prat med, og han slo følge med oss siste strekket. En får utvidet perspektivet når en hører om hverdagen deres. Denne karen hadde for øvrig 17 barn med 12 kvinner. Vi bøyer oss i støvet…Storebror og LillesøsterDenne dama lå på lading på diverse unge sterke menns skuldre på vei opp, og var Energizerbunny på vei ned. Smart!Frodig fjelltur II.Frodig fjelltur I – å gå gjennom regnskog er ikke akkurat som å traske mellom lyng og dvergbjørk i norske fjell.På kraterkanten av vulkanen La Soufriere!Vakre, eksotiske omgivelser. Første kilometer gikk langs karibiske strender før den 6 kilometer og om lag 900 meter oppstigningen til kraterkanten.DovendyrPetter tok seg en morgentur og kom hjem med fangst. Han hadde for øvrig hatt en om lag 2 meter lang hai svømmende rundt seg der han snorklet omkring!!!Uforglemmelig trivelig møte og eventyr med Eli og Øystein fra Lillesand. Disse ville vi gjerne være framtidige naboer med i Mayreau!Etter et par netter i Salt Whistle Bay seilte vi til andre siden av øya, for å teste ut bukta på nordøstsiden.Utsikt fra toppen av bakken mot ”picture perfect” Tobay Cays, der vi hadde vært dagene i forveien.Deilig å ta en dukkert i varmen i Saltwhistle Bay.Solnedgang i det Karibiske hav. Saltwhistle Bay på Mayreau. Foto: Petter Slungaard Kristensen
Beni plukket med seg søppelet han fant da han gikk tur på den ene øya, og satte opp et tre med søppelkunst, i ren demonstrasjon mot den forsøpling menneskelig aktivitet fører med seg, selv på disse strengt beskyttede og overvåkede koralløyene.(foto: Petter Slungaard Kristensen)(foto: Petter Slungaard Kristensen)En titt opp i havkikkerten, for å se hva det er skilpaddene ser når de ser mot oss! (foto: Petter Slungaard Kristensen)(foto: Petter Slungaard Kristensen)En titt opp i havkikkerten, for å se hva det er skilpaddene ser når de ser mot oss! (foto: Petter Slungaard Kristensen)(foto: Petter Slungaard Kristensen)(foto: Petter Slungaard Kristensen)
Skilpadder i siktet! (foto: Petter Slungaard Kristensen)Hopp i Havet & God Påske! (Vi er uforskammet påskebrune, men viser i solidaritet til nordmenn og sveitsere i nordvest at også vi har vinterhvit hud her og der…)
Å ligge på svai kan være sosialt om en vil! Vi fikk trivelig besøk av to amerikanske par – Mary and Fred, Janelle and Eric -som kom roende over fra nabobåten i dingyen sin. Disse 4 er vante til seiling på ”The Great Lakes” nord i USA. Nå leide de en katamaran i 10 dager for å nyte varmere farvann her i Grenadinene. Det ble vafler og engasjert prat. Vi fikk for øvrig vite at de er lidenskapelige salsadansere. Vi undrer oss over hvorfor vi ikke spilte opp til dans, vi også?! Fillern… Jaja, en må huske å gripe mulighetene som byr seg.Solnedgang over Sandy Island. NydeligGutta på tur – Petter & Petter. Life ain’t bad.Kokospalmetreklatring. Jon Petter fant en slags teknikk. Karen Marie også…Det gjelder å se mulighetene, og gripe dem! Det er Beni tankevekkende god til. For selv en seilbåt med Volvo Penta 70 hk motor kan brukes til surfing, når havet er kjedelig fritt for naturlige bølger og vind.Skulpturen ”Vicissitudes” var skulpturen som i størst grad viste tegn til naturens påvirkning og krefter. Skulpturen består av to sirkler med menneskebarn stående vendt utover. Den største sirkelen bestod opprinnelig av 26 skulpturer, men kun 7 figurer står oppreist i dag. Den minste sirkelen er intakt. Å ta en titt inn i øynene på disse undervannsmenneskene er fascinerende.Fiskelykken på Vilja har snudd, om enn på ulovlig vis. Petter greide å felle en barracuda, og endelig kunne vi nyte sjølfanget mat til middag. Vi må innrømme at viten om at fangsten innebar et aldri så lite lovbrudd ikke greide å forringe smaksopplevelsen. Nygrillet barracuda smakte knallgodt!
Karen Marie forelsket seg i en særdeles kosete pusekatt på veien. Vi på Vilja skulle gjerne hatt en skipskatt om bord, men innser at hodet må få bestemme denne gang, ikke hjertet. Det er krøkkete nok som det er å få prosessert inn- og utsjekk i de forskjellige landene vi besøker, selv med bare tobeinte medlemmer i mannskapet.
Innimellom her gjemmer det seg også et bevegelig, lite vesen. Kan du se den? (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Se hvem vi fant! Beni dukket opp fra intet da vi kom fram til Seven Sisters. Så dermed var teamet samlet, og gutta boys klatret opp til toppen av de syv fossefallene, for deretter å fossefallhoppe ned igjen.Mange små kompiser å hilse på langs stien. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Rainforest walk. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Stien inn til fossefallene The 7 Sisters. Betegnelsen ”frodig” må måles på en utvidet skala. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)Petter tok lufteturen opp i masta for å hente ned storseildraget. Selv denne fyren, som trives mer enn snittet godt i høyden, gjorde seg et par alvorstanker på hvordan det ville føles å måtte ta manøveren i vind og grov sjø. Alt i alt er vi takknemlige for å ha fått ordnet på seil og drag inne i rolige Prickley Bay.
Med lys i siktet – Utsyn fra inne i bunkersen ved Fort George. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Dette ble vårt Paradis. Frokost på stranden med nystekt brød på leirbålet. Neste kveld tok vi middagen på stranden i solnedgangen. Herregud, det var befriende fritt og sinnsroendeFiskere setter garn i solnedgangen utenfor Englishman’s Bay.Store Bay i Crown Point på Tobago, vårt hjem i 2,5 uker. Ikke så aller verst ”tomt”!Vi leide kajakker en dag. Det ble kanskje i overkant nært vannet da Jon Petter tippet rundt mens veslefrøken sov i fanget. Men da var det bare å ta seg over til Mamma og finne et tørt fang. Det gikk finfint, det også.Bading i solnedgang. Fint!Kuleste vordende kvinnfolk: Karen Marie ville ikke være snauere. Hun fant fram favorittulla si for photoshoot, hun også; Polarn O Pyret kosedrakta fra Tanta Karen.Kule kvinnfolk i kuling krysser Verdenshav – iført favorittulla produsert av et annet kult kvinnfolk.:-) Dette bildet ble tatt i heder av Kari Traa, som holdt oss lune på diverse nattevakter og iblant på dagtid over Atlanteren. Så dermed måtte det bli photoshoot av fenomenet, selv om klimaet ikke lenger tilsier behov for ull.Happy sailors!
Å krysse et Verdenshav gikk kjappere enn Advent! Tante Karen hadde utstyrt Karen Marie med Adventskalender til å sukre opp dagene litt under den lange ferden over Atlanteren. Men havet ble kjappere unnaseilt enn forventet. Ingen fare – da gjenstår bare masse godis til det som skal vise seg å bli turens hittil lengste strandhugg i Tobago forut…Takk for meg!SY Vilja seiler butterflyKaren Marie – verdens tøffeste 3-åring
Ingrid SM og Guro har det ekstremt hyggelig på fordekket
Karen Marie lånte meg en av capsene sine da min grønne blåste på havet.
Happy seilerske!Karen Marie synes vafler til middag var en strålende idé!Gregorius 5 på vei til Egypt med kornTakk for oss Kapp Verde, håper vi sees igjen!Fiskemottaket i Ponta do Sol – 100 meter under restauranten.Jon Petter med sin nye kjærlighet (i midten) og hans sønn (til høyre).Ingrid B er i slaget igjen.
Foto: Guro GjestvangTeam Atlantic klar for avgang.Mission accomplished!
Nyttårsdager i Trøndelag 2018.Cheetah’s Rock på Zanzibar, januar 2018.Zanzibar januar 2018.Zanzibar januar 2018.Zanzibar, januar 2018Zanzibar januar 2018. Foto: IngridZanzibar januar 2018. Foto: Anders Moa MyklebustZanzibar januar 2018. Foto: Anders Moa MyklebustKikuletwa Hot Springs i Arusha, Tanzania, desember 2017. Et annerledes (& sinnsykt kult!) familieportrett… Foran t.v. er Even og Karen Marie. Bak t.v. er Kari, Petter og Ole Jørgen. Og laaangt langt der bak skimtes Jon Petter. Bildet ble tatt 29/12-17 da vi feiret jul- og nyttårshelg med flokken vår i Tanzania. Foto: Anders Moa Myklebust,Tanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa Myklebust
Tanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustTanzania desember 2017. Foto: Anders Moa MyklebustMannskapet i nye Team-Vilja skjorter etter å ha krysset over til Tenerife. Foto: Audun
Vilja er nyvasket og fin til Audun og Bergny kommer om noen dager og tar hånd om henne.
Også storesøster Siv fikk/ måtte prøvesmake og godkjenne skinken. Ut ifra smattende godlyd så tolker vi det som at den passerte kvalitetskontrollen med glans.
Vi seiler inn i solnedgangen.Playa Montaña Amarilla badet i kveldssol. Fantastisk fint.Playa Montaña Amarilla i solnedgang.Hjemmekontor. Skipskantinen byr på kaffe, portvin og sjokoladedonuts.Solnedgang over Playa Francesa. På tide å komme seg tilbake til Vilja og se til skipperen.Utsikt fra toppen av Montaña Amarilla, mot Viljas nye nabolag i Playa Francesina. Lanzarotes nordspiss i bakgrunnen. Landsbyen Caleta del Sebo på Ihla Graciosa skimtes bak til venstre.Karen Marie og Ingrid bygde sandslott med liv & lyst. Ei så fin tomt fortjener et skikkelig palass! Innimellom ble det en liten topptur på nærmeste caldera, for å få opp pulsen og få litt overblikk over øya og øyriket.Andre av mannskapet tar en rolig stund om bord, for å nyte utsikten, edle dråper og en god prat på mobilen med kjæresten der hjemme.
Advent om bord. Karen Marie har fått Frozen-kalender fra Tante Karen, så da introduseres lip gloss og utstyr til tåpedikyr om bord. Til frøkenas store lykke og fars himmelfalne forbløffelse. Det er allerede tydelig annonsert av vår yngste matros at adventskalenderen står øverst på pakkelista for hva som skal bli med hjem på juleferie til Norge.Ikke direkte misfornøyde, de to som har hatt nattevakt heller. Ingrid U. klokka 08 fredags morgen. 6 timers nattevakt og sviktende vind ser ikke ut til å ha tæret betraktelig på motivasjonen! Ikke direkte misfornøyde, de to som har hatt nattevakt heller. Det blir også en del titting bakover; en kan ikke annet enn la seg fascinere når bølgene på flere meters høyde kommer rullende bakfra og drar med båten over de edleste surfebølger. Vi priset oss lykkelige over å ha bølgene fra den kanten, og slapp å ha dem skyllende inn fra siden eller å måtte stampe midt imot. Opplevelsen ville vært en ganske annen da.OMG! Eventyrlig solnedgang.Kamerater. (foto: Solvor Leistad)Tenk at Solvor, Jan & Ingrid en vakker dag skulle seile i lag utenfor Portugals sørspiss! Livet byr på overraskelser. Heldigvis!En liten dupp. (foto: Solvor Leistad)Viljas mannskap på vei for å ta imot nytt mannskap; Jan, Solvor & Ludo. (Foto: Solvor Leistad)Tur i Ria Formosa Naturpark. Jan viser vei og forteller. Upåklagelig kunnskapsrik guide, etter å ha vært på mang en tur her sammen med sin kjære Solvor, som er lidenskapelig interessert og engasjert i naturen og det som lever og gror her.Men det går bra! Vi har venner på land i Olhão i vente. På tide å lette anker og ta Vilja til land.Ingrid og Karen Marie, klar for nye nautiske mil.Det var en elefant på øya…
Etter i underkant av et døgns seilas, så nærmer vi oss øygruppen Berlenga med sine taggete tinder. Huff, det ser ikke videre gjestmildt ut.
Noen har høyere turtall enn andre…
Etter kryssingen av Biscaya, så kuler vi den stort sett.Mannskapet er igjen klare for å kaste loss. Her på catwalken (La Coruña pier) ikledd teamtrøya til Sailingvilja. Første visning av en ganske så eksklusiv kolleksjon i begrenset opplag.
Denne gang hadde vi med en blindpassasjer.Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.
Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.Kryssing av beryktede Biscaya i oktober: Fantastisk seilas som favnet om alt fra silkeseilas i 6-8 knops fart til smak av kuling med maks.fart som nådde oppe i 14 knop(!) selv med kraftig revede seil. Alt i alt: 385 nm på 2,5 døgn og med en snittfart på nær 7 knop. Heftig & herlig, og en uforglemmelig delt opplevelse med et fantastisk crew! F.v. Brynhild, Karen Marie, Jon Petter, Morgan og Ingrid.
Karen Marie har fått seg ny kompis. (Ingrid & Jon Petter også. 😉 )Hærli å få Brynhild om bord.
Unødvendig å si at vi er mer enn litt fascinert av disse fantastiske dyrene som følger oss på havstrekkene.Optimistisk skipper fornøyd med siste strandhogg i UK og klar for å krysse over til fastlands-Europa. Brest i Frankrike neste stopp!
Tilfreds blikk – eksempel A. Vassing i fjæra på St. Marys.Tredje dag på øya; strand i tåkedis
Kveldssol i Hugh Town på St. Mary’sFabelaktig velkomstkomité til Isles of Scilly. En flokk delfiner fulgte oss på vei inn mot land.Vakkert i det sola går ned. Det er bare å glede seg til nattevakt med skyfri stjernehimmel.Tilfreds mannskap på dekk. Endelig litt nordavind, og vi har satt kursen mot Isles of Scilly.Med blikk mot havetEt stopp i Holyhead i Wales.
Vi krysser kontinenter! Jon Petter på den nordamerikanske (og skotske) kontinentalplaten (Laurentia), Anne Line og Karen Marie på den vest-europeiske (Avalonian) og Ingrid med en fot på begge.Fine Anne LineGlimt fra Niarbyl Bay.
Vel hjemme i Peel og tid til en kveldsstund langs stranda full av fine kamskjell.
Hvem sa at skipskost er kjedelig? Godt vær innebærer overskudd til kreativitet og brødskiver som holder seg på bordet.
…eller et fugleperspektiv…
StillestundHva er vel vakrere enn kveldssol over åpent hav?
God stemning ombord. Godt å være på tur igjen.
Karen Marie holder utkikk etter seler & delfiner.
Jon Petter taking in once again the sense of voyaging.
Having fun sailing! Agi’s getting the hang of it, and Johannes doesn’t seem to displeased of his crew.Endelig har Vilja vind i seilene igjen!
Når en tilfeldigvis passerer en skotte i kilt, som speider utover sitt landskap. ja, da har man simplethen et «Kodak moment».
Klare for å ta føttene fatt!
Vi seiler videre over Loch Ness.
Klatremus følger med oss på ferden, stadig klar for nye spillopper.
Fair Isle
Ventetiden før avreise ga oss tid ti litt av hvert. Veldig hyggelig å møte flere fra familien til Otto; datteren Gry & barnebarna Lukas og Ruben.Ulriks høytlesning av både bøker og blad gjorde at go’nattahistorien ble en god og lang gullstund for både store og små.Neste morgen i Rosendal tok likegodt våre nye venner frokosten sin med ombord til oss, så ble det spleisefrokost i stedet for solo.
Rederikontoret representert ved (fra venstre etter rederen sjø & hans arvingl): Liv, Simone, Stein Ivar, Grete, Trond og Hege.Om kvelden ble det krabbefest om bord, med Per Erik og dama Janne. Et kjempetrivelig vennepar vi gleder oss til å se mer av framover.
Foreløpig er det sånn…Avskjedskomité. Vi må innrømme det var stas å bli vinket avgårde med flagg & god tur-ønskninger fra gode venner & familie. (Båtnabo Ola var fotograf for anledningen og derav ikke på bildet.)
