Atlanterhavet og Panamakanalen er tilbakelagt. Nå venter Stillehavet! Om bord er trekløveret Slungaard Myklebust, samt vår gode venn Otto Molvær.
Transit gjennom Panamakanalen var passering av en stor milepæl. Nå går vi for jordomseiling!
Legger ut noen glimt fra Panamakanalen, så får dere en smakebit av opplevelsen og stemningen på vår ferd fra verdens nest største Verdenshav til det aller største.
Til den som har lyst til å vite mer om Panamakanalen kan en finne det meste av fakta på denne siden: https://no.wikipedia.org/wiki/Panamakanalen. Nyttig og praktisk info om forberedelser og gjennomføring av transitten finnes for eksempel her: http://madaboutpanama.com/. Litt info om våre forberedelser og erfaringer i forkant av transitten til Vilja finnes i andre halvdel av denne flaskeposten: http://www.sailingvilja.no/2018/07/21/1-9-juni-2018-siste-etappe-pa-atlanterhavssiden-bonaire-panama-og-klargjoring-for-panamakanal-transit/
I denne flaskeposten nøyer vi oss bare med å nevne litt nyttig & unytting info som vi snappet med oss underveis.
Det ble kakefest i det den siste sluseporten ble åpnet og Vilja gled inn i Stillehavet. Detta var gøy, gitt!
Nå setter vi kursen mot Galapagos, omlag 800 nautiske mil (i luftlinje) i sørvest. Regner med å være framme om 10-12 døgn. Ship ahoy!
BILDEKAVALKADE – SAILINGVILJA GJENNOM PANAMAKANALEN
Lørdag 9. juni kl.14:27: Vi lå klare i ”The Flats” (Limon Bay) ved innløpet til kanalen. Advisor Larry mønstrer på Vilja. Så er vi i gang!
Alle båter må ha med seg en los om bord. Mindre båter, slik som vår, bruker en såkalt ”advisor”. Vår ”advisor” på dag én er Larry, som har 11 års erfaring og mer enn 1000 transitter gjennom Kanalen bak seg. Han skal være med oss kun i dag, og går av i Lake Gatun. I morgen får vi en ny.
Noen fakta om yrkesgruppen ”pilot” og ”advisor”, som vi fikk vite av vår advisor:
Båter over 65 fot må ha med seg en såkalt ”pilot” gjennom Panamakanal-transiten. For båter under 65 holder det med en såkalt ”advisor”.
Det kreves formell utdannelse og lang praksis for å bli pilot. Opplæringen til å bli advisor tar minimum 4 måneder, og det er pilotene som tar seg av opplæringen.
Det finnes i dag om lag 325 piloter til Panamakanalen og 45 advisors.
En pilot tjener om lag 1000 USD per dag, og hvis overtid opptil 3000 USD per dag(!). (Hva en advisor tjener glemte vi å spørre om.) Om dette stemmer, så må en jo kunne si at lønnsnivået er rimelig skyhøyt!
Med ref. til tidligere flaskepost sendt ut fra Vilja om forberedelsene til Panamakanal-transitten, så er relasjonsbygging og pleie viktig for å blidgjøre folk vi vil ”ha på lag”. I dette tilfellet hadde vår agent Roy Bravo gitt klar beskjed om at det var viktig å servere minst ett godt og varmt måltid, og at det var advisoren som bestemte tidspunktet. Vi er ikke kranglete på sånt, vi, så det ble godt matstell, med både varmmat og nybakt i løpet av turen. Alle fornøyd. Her f.v.: Larry (advisor), Amadi (linehandler), Jon Petter (kaptein), Omar (linehandler) og Otto (linehandler).På vei inn mot Panamakanalen fra The Flats.Svingbrua ”the Atlantic Bridge” er under konstruksjon, og er én av i alt 3 bruer over Panamakanalen. På bildet passerer et såkalt Panamax-skip, en betegnelse på båter som er dimensjonert til å akkurat kunne passere hovedkanalløpet til Panamakanalen. I 2016 ble et nytt og større løp med større sluser åpnet, der større båter kan passere. Disse går under betegnelsen New Panamax (eller Neopanamax). Mer info her: https://en.wikipedia.org/wiki/PanamaxVi gikk 3 seilbåter side-om-side gjennom the Gatun Locks, med ett større skip foran oss i samme sluse. Foran oss her skimtes våre følgesvenner; Kealani (Hawaii, USA) og Azyu (Frankrike).God stemning gjennom kanalen. Her: vår advisor Larry (t.v.) samt advisoren om bord på nabobåten Azyu.På vei inn i den første slusen (av 3) i Gatun Locks.Vi ser oss tilbake mens sluseportene til Atlanterhavet lukkes.Farvel Atlanterhavet! Sluseporten nesten lukket.Nå ser vi framover. Nå får Vilja seg snart et ferskvannsbad!Ting går greit! Linehandler Amadi med tommel’n opp.Et siste glimt av Atlanterhavet over sluseportene til Gatun Locks. Bye bye! Det er 2 år til neste gang Vilja har Atlanterhavsvann om kjølen.3 sluseporter passert. Vi glir inn i Gatun Lake. Azyu og Kealani følger etter. Det er 20 minutters gange til buoyene der vi skal ligge fortøyd for natten. Det er jo verdt å vite at vi har gått opp ”en gren” av Chagres River, som under Conquistadorenes tidsalder ble brukt til å frakte alt gullet de stjal fra indianerne i Peru ned til de europeiske skipene som ventet på Atlanterhavssiden.I Panamakanalen er dimensjonene på det meste litt sånn ”XXXL”. Her; buoyen vi lå til på Lake Gatun. Den fungerte fint som en bru over til nabobåten, der det var trivelige franskmenn og endog småfolk om bord.Vi delte både havn i Shelter Bay og transit gjennom Panamakanalen med Azyu. Vi ble kjent med den trivelige franske familien (som endog snakket godt engelsk!) Vaudelet Leveque, med pappa Jérôme, mamma Agathe, Azaé (5) og Yuna (2). De er på langseilas, og skal i likhet med oss nå New Zealand innen stormsesongen i Stillehavet tar til i november.Jentene på Vilja og Azyu benyttet anledningen til å dele lek og leker, og skiftet litt mellom båtene; her har vi besøk av Azaé (5) på lørdagskvelden.Søndag 10.06.18 kl.08:26, Lake Gatun: Ny morgen og klar for videre transitt! Vi har spist en god frokost sammen med linehandlerne, som overnattet om bord ute i cockpit. Nå er losbåten på vei mot oss for å avlevere ny advisor for vår videre transit gjennom Panamakanalen.Jon Petter ønsker advisor Roy velkommen, som skal lose oss gjennom Panamakanalen fra Lake Gatun til Stillehavet og Balboa.Lake Gatun utgjør med sine 33 km i lengde en stor del av den i alt 80 km lange transitten gjennom Panamakanalen. Det ga mer enn god nok tid til det nødvendige matstellet til los og linehandlere. Her: Varm lunsj på Lake Gatun, før vi går inn i kanalløpet som skal lede oss ned til Stillehavet.Yikes, denne Panamaxen skal følge etter oss inn i samme sluseport som vår! Blir det trangt om plassen?!Etter passering av Pedro Miguel Lock, gikk vi over innsjøen Miraflores som bare er om lag 1,5 km lang. Etter denne følger de to Miraflores slusene som skal ta oss ned til Stillehavet.Azyu på Milaflores Lake.Coolest linehandler on board: Vår egen linehandler Otto.Omar håndterer linene. Han er erfaren og vet hva som skal gjøres. Språkbarrieren er dessverre stor, men smil er et språk vi forstår!Vi ledes fra sluseport til sluseport.Jon Petter var fokusert under transitten. Det er mye å passe på og forholde seg til. Beskjeder ropes ut på spansk og engelsk på kryss og tvers, en svær Panamax er kloss inntil bak, og to dyre seilbåter inntil siden. Men vår kaptein er rutinert i å stå bak rattet når ting står på, og har godt overskudd til å kose seg og drive ablegøyer innimellom all virakken.Hvem sa at Panamakanaltransit var seriøse saker?! Karen Marie og Pappa Jon Petter vet bedre.Karen Marie og Jon Petter koser seg på kanaltur.Steve, kaptein på amerikanske Kealani, benyttet ventetiden før vi kunne gå inn i sluseløpet mot Stillehavet til å diskutere med Viljas kaptein videre seileplaner og gode havner i Stillehavet. Trivelig og nyttig. Slike prater med erfaringsoverføring mellom langturseilerne er gull verdt.Vi fikk en sværing etter oss i slusekamrene på Stillehavssiden av Panamakanalen. Hver sluse er 33,5 meter bred. Et Panamaxskip er 32,3 meter bred. Det gir totalt vel 1 meters klaring i bredden for en Panamax. Vi er imponert!Himmelens sluser har igjen åpnet seg, og regnet høljer ned. Det var ingen ting å si på humøret til linehandlerne våre, tross at de stod i timesvis i en ”naturlig dusj”. Her; Omar, søkkvåt og fremdeles med et bredt glis og tommel’n opp.Sluseportene åpner seg. Vi har Stillehavsvann om kjølen!Og så gled vi i 3-spann ut i Stillehavet. Det kan røpes at vi møtte både Kealani og Azyu igjen i Shipwreck Bay på Galapagos. Kan hende blir det flere treff der ute i den store, lille Verden også?!Glade Panamakanalkryssere og nydøpte Stillehavsseilere.Felles milepæl passert: Panamakanalen er krysset. Stillehavet er nådd!Markering av Stillehavsentré. Dresskode: Åpen klasse…Klart for milepælsmarkering!Linehandler Otto har utført oppgaven, og nå inntatt lugaren i regnværet. Vi følte alle på go’følelsen over milepælspassering, og var helt klart klare for kakefest!Kakefest. Karen Marie stilte med eplekake, Ingrid med sjokoladekake. Skal det være, så skal det være!I Balboa sa vi farvel til advisor Roy, som ble hentet av kanalmyndighetenes båt.Så fant vi ankringsplass ved La Playita Anchorage utenfor Balboa. Jon Petter satte to stk linehandlere, Omar og Amadi, i land. Og så var vi i grunn litt tygd og spyttet ut, alle sammen. Karen Marie er vår egen ekspert i ufiltrert reaksjon, til etterlevelse for oss andre.
4 dager i Panama City og Balboa
Utsikt mot Panama City fra Balboa. Det er ingen småby vi er på vei til.
Vi trengte noen dager på Stillehavssiden av Panama før vi var klare for å legge ut i Stillehavet. De første par dagene dro vi inn til Panama City. Pappa Jon Petter måtte på ny til tannlegen. Det endte i rotfylling. Han var en hverdagshelt, med sin handlekraftighet for å få det unnagjort og sitt gode humør. Dette til tross for at inngrepet visstnok var det kjipeste han hadde opplevd i tannlegestolen i løpet av sine 51 år!
American girls out shopping at Albrook Mall I Panama City; Verdens 14. største shopping mall og Amerikas største. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! – fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!
Ingrid & Karen Marie satt ikke hjemme og sympati-sturet mens Pappa satt i tannlegestolen. Vi hoppet like gjerne av drosjen utenfor Albrook Mall. Dette kjøpesenteret er med sine 700 butikker intet mindre enn Verdens 14. største shopping mall, og visstok den største i hele Amerika! 10 000 mennesker jobber her, og mellom 30-50 000 kunder er på shopping her per dag. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Titting på kort og klistremerker på Hallmark, 100% digg & fiberfri nytelse på Dunkin Donuts og selvfølgelig en titt på sexy kvinner med englevinger og lekkert undertøy på Victoria’s Secret. Storesøster & Tante Karen hjemme i Norge (som jo deler samme erfaringspakke som Ingrid) fikk seg også en virtuell shoppingopplevelse gjennom kontinuerlige oppdateringer via sms og bilder underveis i jentenes bonanza. Alt-i-alt, her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!
Selv Pappa – tross bedøvet munn etter rotfylling – lot seg forlede til å bli med inn og nyte moderne, lettkjøpte gleder. Det ble innkjøp av TV, etter 3 år om bord på Vilja uten! Vår gode sjåfør Orlando Martinez fungerte som privatsjåfør, guide og nanny. Det som var tenkt som en liten snartur inn til Panama City endte opp som et heldagsoppdrag. Alle fornøyde!Leid utstyr skal leveres tilbake etter kanaltransitten.”Fumigation process”: Det er pålagt å gasse ned båten for å bli kvitt evt. utøy om bord før en går i land i Galapagos. Vi fikk prosessen unnagjort før vi forlot Panama City, ettersom disse bruker gass, og ikke pulver. Det vil i praksis si mindre etterarbeid for oss. Hvorvidt prosessen fungerer er et annet spørsmål? Det var som om bananfluer og møll kom svirrende ut av sine lune små kroker og kom oss i møte da vi åpnet opp lukene etter nedgassingen.Mannskapet ble forvist til på dekk eller i land mens Vilja var obligatorisk avstengt og ”hermetisert” i to timer etter gassingen.Roy Bravo har vært agenten vår for Panamakanal-transitten, og dessuten vår tusenkunstner og gode hjelper gjennom tannpine, språkforvirring, og diverse annet smått og stort. Han kom for å ordne siste utsjekk og se oss vel av gårde. Denne mannen gjør en kjempejobb, og anbefales til alle som skal hyre agent for Panamakanaltransitt!Panamaheten tar nesten nuven av oss. Vi gleder oss til å få vind i både seil og håret.Så kastet vi loss! Farvel til Amerikas fastland.
Vi er klare for å legge ut på siste etappe til vårt delmål; Galapagos. Datoen er 10. juni. Den 28. juni ankommer våre venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Utne Skogdalen, samt yngstesønn Anders, med fly i Galapagos. Vi tror marginen er god nok, men med Stillehavets doldrums (stillebeltet) kan en aldri vite. Vi er målbevisste, litt spente på vindforholdene og gleder oss til nok en langseilas!
Vi fikk nok en fantastisk fin seilas, denne gang fra Kralendijk i Bonaire til Colon i Panama. Flott vind som blåste oss nesten hele veien dit, kun avbrutt av den kjente vindstilla de siste nautiske milene inn mot Colon der motoren måtte startes. Loggen viste 831 nautiske mil, som ble seilt på 4¾ døgn. Vi sier oss meget fornøyde!
Aktiviteter om bord underveis
Det ble god flyvefiskfangst og fiskekaker til lunsj på denne etappen også.Håndtverksprosjekt påbegynt! Første byggetrinn i produksjon av dukkehus i kartong.Skipslegen gjennomgår utstyr og bruksanvisning for vår nyeste anskaffelse og supplering av Skipsapoteket: Hjertestarter. Kapteinen fikk detaljert gjennomgang.Kakebakst & seiling kan fint la seg kombinere! Otto har rorvakt, mens Myklebustingene romsterer inne i båten og tryller fram godbiter.Hjemmebakt brød er en del av menyen. Karen Marie er ”estetisk og kreativ ansvarlig” for rundstykker i alle mulige former og figurer.En viktig del av seilelivet når forholdene tillater det; måltidene der vi alle er samlet og tar oss god tid til samtale og oppdateringer.Stort glis ved ekstratidlig før-frokost for morgenfuglene.
Langseilas – balsam for sjelen & renselse for sinnet
Når forholdene er så fine som vi hadde det på denne turen, så er langseilas som balsam for sjelen og renselse av eventuelle rotete sinn. Det er ofte hektisk stemning før avreise, med vedlikehold av båt og praktiske gjøremål. Vi er avhengige av – og setter selvfølgelig pris på – kontakt med Verdenen vi lever i. Men du verden – å ha døgn- og ukesvis totalt avskåret fra omverden burde også vært skrevet ut på blå resept!
Gode, rolige stunder underveis på langseilas. Ikke en bekymret nyve i pannen å skimte på mamma Ingrid; hun som på land kan være temmelig så hektisk.En av mange godstunder på langseilas.Karen Marie og Pappa nyter livet i lag.Solnedgang over det Karibiske hav, på vei til Panama.Samme hav, samme sol, men en annen kveld – Solnedgang over rekka på Vilja.Det er tøffe tak å korke igjen en flaskepost!
Flaskepost fra Atlanterhavet!
Vi realiserte en lenge tenkt idé om å kaste ut en flaskepost fra Vilja på alle Verdenshavene vi seiler over underveis på turen vår. Denne første ble kastet ut i det Karibiske hav (og sånn sett i direkte ”vannkontakt” med Atlanterhavet) et godt stykke utenfor Panamas kyst.
Å kaste ut en flaskepost krever god planlegging: Verdenskart studeres, brev og småskatter forberedes og fylles i, flasken må behørig korkes, og så er det klart for ”sending”!
I båtkø utenfor Panamakanalen
Ankomst Colon, ved inngangen til Panamakanalen. Vi må visst stille oss i båtkø.Handshake med Roy Bravo, vår agent i Panama for kanaltransitten. Et ubetinget positivt møte med en tvers gjennom proff og jovial person. Bravo!
Vi møter Roy Bravo – vår superagent!
Vi jobber for tiden opp imot 2 agenter; Roy Bravo i Panama, som skal fikse transittillatelse for Panamakanalen, samt Bolivar Pesantes i Galapagos, som skal fikse seiletillatelsen for Galapagosøyene. Foreløpig oppleves dette som natt & dag. Roy Bravo har fortløpende svart på alle eposter og vært superkjapp og ryddig. Galapagosagenten vår har derimot vært taus som en østers etter sin første bekreftende epost om at han tok på seg oppdraget, og har ikke svart tross plenty purringer. Bravo hadde dermed fått favorittstatus allerede før vi møtte ham.
Samarbeidet med Roy Bravo underveis i vårt Panamaopphold løftet ham videre opp til heltestatus. Hvis du som leser dette har Panakanal-transit i tankene for egen framtid og ikke er fristet til å bruke dagevis på å finne fram i systemet – på spansk – så er vår oppfordring klar: Engasjer Roy Bravo! Han gjør jobben for 490 USD. Vi er for egen del ikke i tvil om at det var verdt det. Takket være ham kom vi oss gjennom kanalen allerede 4 dager etter ankomst Colon, uten et eneste nytt grått frustrasjonshår. Han hjalp oss dessuten med mange andre gjøremål og råd når vi trengte det. Det var befriende greit, rett og slett!
Innledende møte med agent Roy Bravo ved ankomst Colon i Panama, med relasjonsbygging (både med praksis og ”teorileksjon”) og gjennomgang av alt det praktiske som kanaltransitten innbefatter.
Selve kanaltransitten kostet for vår del cirka 2000 USD (i tillegg til leie av agent). Dette omfatter blant annet en ”bomveiavgift” (800 USD), sikkerhetsavgift, inspeksjon og oppmåling av båt, bestillingsgebyr, forsikring, leie av utstyr så som store fendere og lange tau, samt leie av folk for å håndtere tauene (såkalte ”line handlers”, må være minst fire utenom kapteinen). Det ville kostet noen hundre dollar mer dersom Vilja målte mer enn 15 meter.
Latin-Amerika; relasjonsbygging er nøkkelen – og norske vafler
Vi gjør oss en del erfaringer på denne turen, om kulturforskjeller, språkbarrierer, osv, osv. I Panama har vi lært og erfart at relasjonsbygging er nøkkelen for at maskineriet ellers skal fungere. Faktisk fikk vi en leksjon i dette allerede ved vårt første møte med vår agent Roy Bravo. Roys jobb er å ordne transit-løyve for Panamakanalen for private båter, hvilket innebærer et skjemavelde av dimensjoner. Gjennom jobben sin møter han båtfolk fra hele verden. En grunnleksjon i sosial relasjonsbygging inngår dermed i ”startpakken” ved vårt første møte med ham. Han understreket gang på gang at det var viktig å servere kaffe og noe godt attåt når folk fra myndighetene kom om bord. Vi har svart belte i kaffe & vafler, så den leksjonen tok vi lett til oss. Og gudene skal vite at vi fikk bruk for den! Bare vent og se…
Inspeksjon og oppmåling av Vilja
På vår andre dag i Shelter Bay fikk vi besøk av en inspektør fra kanalmyndigheten. Her var vi nøye instruert i forkant av Roy Bravo om å ta imot ham med gjestfrihet og være vellldig imøtekommende.
Oppmåling av båtens lengde utføres av en inspektør fra kanalmyndighetene. Viljas redere venter spente på ”dommen”. Om hun måles til å være lengre enn 15 meter, så kommer det til å ry ut enda noen tusenlapper til økt transitavgift…
Det var ikke tilfeldig at Ingrid satte i gang vaffelstekinga da inspektør og kaptein satt i salongen og jobbet med papirarbeidet. Apetitten – og godviljen – økte. Vi er overbevist om at våre norske vafler sparte oss noen hundre dollar.
Vårt offisielle id-nr. for Vilja, nødvendig for å få stille seg i kø til kanaltransit.
Etter måling av Vilja fra baugspiss til akterende, så ble hun offisielt registrert til å være 14,98 meter. Dette er Viljas egentlige mål, FØR vi fikk montert på targaen med solcellepanelene bak som stikker cirka en meter bak akterenden. Vår gode inspektør lot være å inkludere denne ekstra meteren, selv om det ville vært normal kotyme.
Uten noe plunder og heft fikk vi utstedt kanaltransittillatelse. Så da var det bare å stille seg i kø for gjennomfart. (Roy) BRAVO!
GOD tid til en kaffe og vafler etter at den offisielle oppmålingen av båtens lengde, registrering av diverse data, inspeksjon og utstedelse av transittillatelse var i boks.
Vi kan for øvrig nevne at vaflene gikk ned på høykant. Og den gode inspektør ba om å få ta med seg de vaflene som lå igjen på fatet i en ziplockpose hjem. Hehe, vi sier det igjen: (Roy) BRAVO!
Kanaltransitløyven – en knirkefri prosess
Vi hadde egentlig tenkt å seile til San Blas-øyene mens vi stod i kø for kanal-transit. Men da agenten vår sa at vi kunne få tidlig plass i køen, så ble fokuset på å starte Stillehavskryssingen – og skape oss en margin for å nå fram til Galapagos i tide til at våre venner fløy dit – satt i høysetet. Vi har allerede tilbragt langt lengre tid i Karibien enn det som vanlig for langdistanseseilerne som tenker seg over Stillehavet i år. Vi bestemte oss for å ”hoppe over” Latin- og Sør-Amerika denne gangen, tullete som det enn kan høres ut… Vi ba om å få en plass i køen så tidlig som mulig. Og det greide den gode herr Bravo å fixe vettu.
Canal Transit Schedule for S/Y Vilja med avgang lørdag 9. juni.
Vi ankom Panama på en tirsdag. Roy Bravo møtte oss onsdag. Myndighetene kom på inspeksjon og utstedte transittillatelsen på torsdag. Fredags morgen mottok vi transitplan for passering av kanalen lørdag-søndag. Snakker om knirkefri prosedyre!
Så var det bare å vente…
En kort visitt i vanskjøttede, kriminelle Colon
Shelter Bay er en skjermet havn på flere måter; ikke bare er det vindstille der, slik at den varme, fuktige luften ligger som et tungt og til tider nærmest kvelende lokk over marinaen. Men også er den trygg og avskjermet, forsvarlig innhegnet og med vakter som forhindrer enhver inngang av fremmede. Innløpet til Panamakanalen på Atlanterhavssiden ligger nemlig ved byen Colon, som er kjent for å være en av Verdens byer med høyest kriminalitet.
Bilde fra svipptur innom Colon i Panama, tatt gjennom bilruta.
Jon Petter hadde tannpine, og måtte til tannlegen (som resulterte i rotfylling! Stakkars vår for tiden litt sykelige kaptein…). Ved hjemkomst kunne han fortelle at taxisjåføren hadde eskortert ham mellom taxi og kontorer. I følge sjåføren var nemlig sjansen for en turist til å bli rundstjålet på høylys dag absolutt til stede. Jon Petter kom hjem og var nærmest litt småfortvilet etter synet av en by som er totalt vanskjøttet og i forfall.
Ingrid var nysgjerrig, og skulle gjerne tatt seg en tur inn i byen for å ta en titt med egne øyne. Men transiten kom så brått på at tiden ikke strakk til dessverre.
Cruising kids og andre kule langturseilere
Som alltid når vi er innom havner møter vi langturseilere, og det blir mange trivelige møter ut av det. Her i Shelter bay var det en hel gjeng med ”cruising kids” som hadde knyttet umiddelbare vennskapsbånd og lekte i bassenget og hang i lag. På formiddagene var de typisk hjemme i båtene sine og gjorde unna ”home schooling”. Disse kule ungdommene hadde ingen nøling med å involvere ”mini cruising kid” Karen Marie i leken. Og var gledesstrålende fornøyde med å bli invitert hjem til vaffelparty på Vilja.
Cruising kids samlet på Vilja. Intro av gjengen på dette og bildet nedenfor: Grace(15), Lilly(12), Karen Marie(3), Torsten(14), Simone(13), Henry(12), Avery(10), Cameron(12) og Casey(14).Norske vafler går ned på høykant – cruising kids er intet unntak!Og igjen så er det ikke bare barna som finner tonen. Vi fant spesielt godt ut av det med moren og faren til Torsten og Simone; Lisa og Jason Diesel fra henholdsvis USA og Sør-Afrika. Supertrivelige folk! De har endret planene sine, og er tilbake i Shelter bay med båten S/V Argo, etter å ha tatt turen t/r Panamakanalen. Nå vil de heller bruke et ekstra år til å seile og utforske Sør- og Latin-Amerika. Det viser en evne til å stoppe opp og endre kurs basert på magefølelse som det står respekt av!Det er alltid bruk for en skipslege. Otto utøver sin legegjerning titt og ofte, både til oss om bord og til folk vi møter underveis. Her får Simone en legesjekk fordi det kjennes ut som at en gryende ørebetennelse er i anløp. Diagnose stilles og legeråd gis. Simone og foreldrene sitter igjen beroliget over å være så godt ivaretatt.
Kvelende varmt. Himmelen åpner seg. Ut og lek!
Klimaet i Panama i juni er rett og slett slitsomt, spør du oss. Kjempevarmt, lummert og kvelende er tre betegnende stikkord.
Om sola ikke steker, så høljregner det. Men sistnevnte trenger jo ikke å være så dumt! Karen Marie og Jon Petter kledde på seg regnhyre og gikk ut for å få seg et ”bad”!
Det finnes etter sigende ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Og regnhyret til ekte båtfolk er det ikke noe å utsette på!I løpet av noen få timers regnskyll, så er det i praksis flom i havna. Helt fascinerende, og en drøm for folk som vet å verdsette vann!
Vi opplevde for øvrig flere slike regnskyll mens vi var i Panama. Det ene kom midt på natta, og medførte full utspyling av båten. Ingrid, som var sistemann oppe kvelden i forveien, hadde nemlig vanskjøttet sine plikter om å lukke lukene før hun la seg. Hun våknet (heldigvis) midt på natta av regnet som hølja ned og stablet seg på bena med bange anelser. Og riktignok – der bøttet det vann inn i ”stua”, med skyll av bysse, salong og kartbord… Sistnevnte medførte at alskens dokumenter måtte legges ut arkvis for tørk utover hele båten og PC måtte skrus opp for innvendig tørking. Et felles nattprosjekt for Jon Petter og Ingrid, som i grunn opptok det meste av dagen deretter også. Jaja, learning the hard way, og alt det der…
Klar for Panamakanal transit
Og så var vi klare for å krysse Panamakanalen. Vi var 3 seilbåter fra Shelter Bay som skulle krysse samtidig, og som spente vinket farvel til de andre langturseilerne med den litt twilight-pregede hilsningen ”See you on the other side!”.
Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.
10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!
Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…
Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing
Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.
Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.
Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.
Sightseeing med historien om slaveriet som tema
Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.
Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.
Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)
Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.
Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.
Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.
Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike
Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.
Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.
Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.
Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.
Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye
Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!
Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.
Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.
Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.
Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing
Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.
Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.
Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.
Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.
Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!
Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!
Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.
Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!
30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann
Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.
Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!
Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.
Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie
Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.
TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.
Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…
Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.
Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.
Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.
Enda flere gjensyn med seilervenner
Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!
Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!
Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.
Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!
Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.
Hjertene våre bestemte at vi måtte hjem til Norge for niese & gudbarn Liv sin konfirmasjon den 10. mai og svoger og storesøsters 2*50 årsdager deretter. Når alle andre jordomseilere for lengst hadde satt kursen vestover mot Stillehavet, satte Viljas mannskap seg i stedet på flyet nordøst tilbake over Atlanterhavet til Norge.
Niese, gudbarn og kjære søskenbarn Liv Emiko stod som konfirmant den 10. mai. Hjertene førte oss hjem for å dele denne og enda flere kommende festdager i storesøster Karen sin familie.
Men før det – litt drama…
Det som er så underlig er at hjemreisen viste seg å ikke bare være godt for hjertet; den viste seg å være som sendt fra oven for Jon Petters fysiske helse også. En illsint betennelse i et myggstikk på kneet hadde nemlig tatt helt overhånd, og tre ulike kurer antibiotika i Dominica og Martinique hadde ennå ikke lyktes i å ta knekken på den. Vi hadde passert punktet for at det begynte å bli skummelt!
Innleggelse på Ullevål sykehus i grevens tid!
Det var med nød og neppe at han fikk lov til å sette seg på flyet hjem. Faren for akutt blodforgiftning var overhengende, og ville være kritisk om det skulle inntreffe underveis på en så lang flyreise. I siste sekund før avreise godkjente legen på flyplassen at han gikk om bord på flyet med oss andre. Videre ble han fraktet med rullestol rundt omkring på terminalene ved transfers. Han så mer og mer stussli’ ut. Så skummelt det er å se sin vanligvis så energiske mann sitte sliten og dratt i en rullestol, tilsynelatende femten år eldre over natta…
En illsint betennelse i et myggstikk kunne fått ille konsekvenser. Godt å komme til legehjelp i Norge, med et fagmiljø en føler seg trygg på og uten språkbarrierer. Snakker om flax i uflax!
Overnatting hos gode venner Signe og Jonny i Oslo var avtalt fra før. Jonny hentet oss på flyplassen, og neste dag bar det til akutten. Det ble innleggelse på Ullevål sykehus, først på slagposten og etter hvert på isolat. Kneet ble tappet for væske og intravenøs antibiotikahestekur ble igangsatt. Og takk og lov – betennelsesutviklingen snudde og kneet begynte å heles.
Store, sterke Jon Petter, satt ut av spill av et myggstikk. Det er et litt lettet smil en skimter hos ham her; innlagt på Ullevål sykehus med «nytappet» kne og intravenøs antibiotikakur. Det er godt å vite at en er tatt hånd om på beste vis.
Det faktum at Ingrid ikke tok et eneste bilde av våre kjære venner da vi endelig var hos dem sier bare noe om hvor uttafor og hektisk vi følte oss. Men vi nevner i alle fall at Ingrid og Karen Marie fikk trivelig tur til Grefsenkollen med Signe og yngstesønn Sander. Og vi alle sammen satte umåtelig pris på gjensyn med hele familien Hisdal og vissheten om at vi har de beste venner i Verden.
Ingrid og Karen Marie fikk seg også en mini sightseeing-tur i Oslo. En titt på Slottet og trivelig stund med iskrem og update med venninne og Karen Maries Fjellmor; Anne Line langs Akerselva.
Karen Marie foran Slottet i Oslo. Vi har sett mange slott og herskapshus på vår ferd, så da måtte selvsagt vår egen kongefamilies Slott tas i øyesyn når vi først var i Oslo en tur.
Hjemme i Trøndelag stod familiebegivenheter for tur. Ingrid og Karen Marie fløy hjem som planlagt den niende, i uvisshet om når Pappa Jon Petter som lå på sykehus ville komme etter…
Konfirmasjonsfest og gledelig gjensyn med familie og venner!
Den 10. mai stod Liv Emiko som konfirmant i Strinda kirke. Vi kjente ekte glede i hjertet over å være til stede.
Hurra for konfirmant Liv Emiko! Det er klart vi måtte hjem til denne dagen & gjengen. Her: Karen Marie og konfirmant Liv Emiko foran. Bak fra venstre: Anders, Cecilie, Even, Petter og Dag.Slungaardsjenter i 3 generasjoner, glade for å være sammen igjen og stolte i sine bunader. Mimmi har gjort storeslem på bunadsfronten, og har snart rustet hele familien med denne fineste feststasen.Feststemning på alle vis den 10. mai, da niese Liv konfirmerte seg i Strinda kirke. Til venstre: Mimmi & Karen Marie festfine, begge i bunader sydd av Mimmi selv. Til høyre: Ekstra glede over at Pappa ble utskrevet fra Ullevål sykehus og akkurat rakk å komme seg med nattoget til Trondheim. Han suste rett inn i bunaden til sin gode venn, Audun, og fikk med seg hele konfirmasjonen i fineste feststas. Bare sandalen på høyre fot, en noe hinkete gange og ekstra behov for middagshvil midt i festivitasen minnet oss om dramaet som nylig hadde vært et faktum.
You never know what’s hiding behind the perfece facade! This is what happens when waiting till the late afternoon with taking the family pictures on Liv’s confirmation.
Gode vårdager med familie og venner i Norge
Lykkelig gjensyn med familie og venner. Her representert ved go’klem med kule, minste store(lille)bror AndersMasse kos å gi og få hos Mimmi og Tante Karen og alle kjære vi rakk å møte på svippturen hjemom Norge.Vi kom hjem til et vårvakkert Norge. Det fikk vi kose oss med i fullt monn, der vi innlosjerte hos gode venner Audun og Bergny i Hasselbakkveien.Grilling i hagen hos Bergny og Audun. Trivelig, og ekstra godt med hjemmelagde burgere av godt elgkjøtt.Storebror Ole Jørgen hadde med lillesøster på runde i byn. De fikk seg blant annet en lesestund på Folkebiblioteket, et møte med kjæresten Mimi, og et siste stopp på kultursenteret Isak. Klart storebror måtte innvie lillesøster i Isakmiljøet; hans eget stamsted i tenåringstida. Lillesøster skal tidlig krøkes!Storebror Petter har sverget på at lillesøster skal få sjansen til å klatre fra første stund. Han var selv 14 år da han begynte, hvilket han mener var aaalt for sent… Så da utnyttes enhver mulighet. Petter og Kari tok med Karen Marie på klatring og lek på Trondheim Klatresenter.
Alternativt treningsopplegg ala Kari & Karen Marie ved Trondheim Klatresenter. Enjoy the sneak peek!
Å få tid i lag med familievenner Amy og Per på Hitra stod høyt oppe på prioriteringslista, og sannelig fikk vi til det også!
Endelig hjemme på Litjholmen igjen hos kjære familievenner og Karen Maries farmor Amy og Onkel Per på Hitra. Og så Skruff også da så klart.
Og så fikk vi enda mange flere hverdagsstunder med familien vår i Trondheim og Meråker. Ja, det ble til og med enda flere feststunder!
Karen og Sozaburo hadde bestemor Akiko, svigerinne Midori og niese Michiru fra sin japanske familie hjemme hos seg i anledning konfirmasjonen. Som alltid har de omtanke for hele storfamilien vår, med gaver til alle og enhver. Karen Marie fikk seg en lekestund med «Tante Midori» og søskenbarna Cecilie og Dag, med å lage ekte, profft gelé- og skumgodteri på japansk vis.
Ps. Feiring på forskudd av 100-årsdagen til storesøster Karen og svoger Sozaburo ble også behørig markert mens vi var der med familiemiddag & kakefest. Dette ble dog ikke dokumentert med bilder. Like fullt – det betød mye for jordomseilerne å få feire stordagene i lag med dem og fysisk få fitt en ordentlig bursdagsklem, om enn på forskudd.
Stolte foreldre på fotoutstillingen til fotograf Anders Moa Myklebust
Yngstesønnen vår, Anders, er ferdig med førsteåret på fotofagskolen. Vi har lenge latt oss imponere av hans blikk for blinkskudd. Nå har han tatt betydelige skritt videre, og forbløffer oss med fantastisk fine fotografier. Vi var så heldige å få med oss hans første fotoutstilling, der fotografier av han og hans venn & «fagkollega» (enda en) Anders er utstilt på Dromedar kaffebar i Nordre gate i Trondheim. Storfamilien møtte opp og det ble privat omvisning og høytidelig stemning som seg hør & bør på en vernissasje.
Fotoutstilling ved Anders Moa Myklebust på Dromedar kaffebar i Trondheim. Fotos fra Tanzania, Japan og Lofoten. Det viste seg endog at vi selv hadde stått modell for et av de kule bildene! 🙂Glimt 1 – fra fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Nordregate i Trondheim. Foto: Anders Moa MyklebustGlimt 2 – fra fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Nordregate i Trondheim. Foto: Anders Moa MyklebustKikuletwa Hot Springs i Arusha, Tanzania. Et annerledes (& sinnsykt kult!) familieportrett… Foran t.v. er Even og Karen Marie. Bak t.v. er Kari, Petter og Ole Jørgen. Og laaangt langt der bak skimtes Jon Petter. Bildet ble tatt 29/12-17 da vi feiret jul- og nyttårshelg med flokken vår i Tanzania. Foto: Anders Moa Myklebust,
17. mai er vi så glad i!
Trivelig start på nasjonaldagen: 17. mai frokost hos Mimmi i Meråker.Tradisjonell 17. mai-feiring på Sverresborg Museum, en liten svipptur innom Ole Jørgen på Ila før vi dro hjem til Karen & So for festmiddag og siste kveld i lag før vi igjen setter kursen sørvestover for å ta fatt på jordomseilingen.
Innom Tante Hest og Onkel Christoff på ”hjemveien” sørover
(les: Tante Hest = storesøster Camilla, mens Onkel Christoff = svoger Kristoffer. Dette er såklart Karen Maries selvvalgte tituleringer. Onkels tittel er for øvrig inspirert av helten i Frozen, og altså en æresutmerkelse.)
Sannelig fikk vi til en liten, men innholdsrik svipptur innom Jon Petters storesøster Camilla og hennes make på togturen sørover mot Gardermoen. Tante Hest tok med Karen Marie på ridetur, og om kvelden ble det grilling med venner og en god prat i sofaen før det ubønnhørlig var leggetid. Virkelig godt å få dette korte, men gode kontaktpunktet, før det blir lengelenge til neste gang. Vi håper på at disse to og gutta deres mønstrer på hos oss på Vilja et sted der ute på ett av de store Verdenshavene.
God prat i sofakroken hjemme hos storesøster Camilla og svoger Kristoffer på Mesnali.
Farvel til Norge for to år. Det kjennes i hjertet. Vi stiller oss på startstreken for jordomseiling.
Og så dro vi tilbake hjem til Vilja, som lå og ventet på Martinique. Storebror Petter hadde mønstret av i Norge etter 2 måneders seilas i Karibien i lag med oss. (Så gøy at vi fikk så god tid i lag med ham!!!) På Gardermoen ventet Otto Inge Molvær på oss. Han mønstret av i Skottland, og var nå klar for å mønstre på til et nytt tokt med Vilja.
Men det skal sies – det var tøft å si farvel til familie og venner i Norge denne gangen. Det kjennes på kroppen at valget vi tar om å være vekke fra hverdagen og våre kjære i Norge i ytterligere to år har en pris. Vi er jo så heldige at vi har verdens beste mennesker der hjemme å savne! Men vårt valg om å gå for jordomseiling er gjennomtenkt, og er en knallhard prioritering for å få til noe som vi tror vil stå som en milepæl i livene våre. Det er med et beveget, dog rolig bankende hjerte at vi tar til på neste etappe og stiller oss på startstreken for jordomseilingen. Og med en liten sverm med sommerfugler svirrende rundt i magen. Vi føler oss vanvittig heldige på alle vis!
Dominica ble totalt ødelagt av orkanen Maria den 18. september, 2018. Maria var en såkalt ”Kategori 5” orkan, den tiende kraftigste orkanen som er målt og registrert i Atlanteren noensinne, med vindstyrke oppe i ufattelige 280 km/h! I løpet av noen få timer raserte hun vegetasjon, bygg og infrastruktur på hele øya. 65 mennesker mistet livet, og utallig flere stod igjen uten hjem eller næringsgrunnlag. Mer om orkanen kan leses for eksempel her:
Da vi ankom den 2. mai i 2018, nær 8 måneder etter, er øya fremdeles under oppbygging. Og jobben er langt fra ferdig. Noen advarte oss mot å dra dit. Men de seilerne vi hadde møtt som selv hadde besøkt øya fortalte om et folk som er preget av tragedien, men som med ukuelig vilje bygger opp øya si stein for stein. Og nettopp nå trenger og verdsetter desto mer at turister returnerer til øya deres. Vi har et sterkt ønske om å dra dit, og prioriterer det høyt. Vi rakk det akkurat; med 2 netter til havn i Portsmouth fikk vi kun et lite innblikk, men så mye mer enn ingenting.
Innseiling til Portsmouth på nordvestkysten av Dominica om formiddagen den 2. mai.
I likhet med Walliabou Bay på St. Vincent, så har innbyggerne i Portsmouth etablert en såkalt ”association”, som består av en gruppe håndplukkede og godkjente ”ambassadører” for havna. De kommer oss i møte i småbåt når vi kommer seilende inn i bukta, og sørger for å tildele oss buoye. De gir oss dessuten all informasjon vi behøver for å føle oss godt ivaretatt og få mest mulig ut av oppholdet. Vi ble tatt imot av Antony, som vi tidligere hadde hørt mye bra om fra Tricia og Steve Frary da vi møtte dem i Martinique. Det gode ryktet viste seg å være vel fortjent; Antony var en hyggelig og pålitelig fyr som bidro til at tanken på å føle seg utrygg virket fjern mens vi var i Portsmouth.
Elvetur opp Indian River
Vi hyret Antony til å allerede samme dag ta oss med på elvetur opp The Indian River med båten sin. Ekstra trivelig for store og små at han tok med seg sønnen sin.
I full fart på vei til elvetur oppover Indion River sammen med Antony og sønnen.Oppover Indian River. Denne elven var visstnok totalt overgrodd fram til orkanen Maria herjet. Nå er inntrykket et ganske annet, litt rasert og dødt. Men likevel fint og interessant å lære fra vår guide Antony om plante- og dyrelivet i og ved elva, samt menneskenes utnyttelse og samspill med den.Pirates of the Caribbean-filmene er filmet i – ja nettopp; Karibien. De som har sett filmen ”Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest” kan antagelig huske ”trollkvinnen” Tia Dalma, som bodde i et trehus langt oppe i det overvokste elveleiet ”Pantano River”. Vel, dette elveleiet heter egentlig Indian River, og trehuset ble bygget og stod støtt helt til orkanen Maria filleristet det. Kun restene av Tia Dalmas hytte og brygge er å spore langs elvebredden nå.Lokasjon betyr alt! Det stemmer i alle fall i dette tilfellet. Indian River Bar & Grill har verdens enkleste barkart (rom, rompunsj og så enda litt mer rom…), men dette kompenseres i fullt mon med spektakulær ”tomt” langt oppe i Indian Rivers elveløp, kun tilgjengelig med liten elvebåt.Enkel bar-filosofi som fungerer: Why make it complicated, when you can keep it simple?!Antonys unge pode og vår unge dame. Merk blomstene: De har den gode unge ridder plukket til seg og sin unge venninne!Petter ivrig fotograf på vei ned Indian River (Fillern, at vi ikke fikk bildene hans fra Dominica før han dro! De ville nok vært hakket mer spektakulære enn Ingrids knipserier…)To unge venner har det tørt og godt under en delt regnjakke.
Heldags guidet tur rundt omkring på Dominica – sjokoladefabrikk, røde fjell og bading i fossefall
Neste dag hadde vi leid en guide/drosjesjåfør for en heldags omvisning på den nordlige halvdelen av Dominica. Dette var vår eneste heldag her på Dominica, så vi innså at vi ikke kunne få med oss ”alt”. Det var verdt å finne enkle løsninger for å få med seg mest mulig, så da løste vi det på denne måten.
Klubbhuset til den lokale ”sanitetsforeningen”. Veggmaleriet viser Elizabeth Israel ”Ma Pompa; Verdens dokumentert eldste menneske, som ble født og levde hele sitt liv her i Portsmouth. Ma Pompa var født den 27/1-1875 og døde 14/10, 2003. Det vil si at hun oppnådde den høyst anstendige alder av 128 år!!!
Marias herjinger
Orkanherjede Dominica. Det er tragisk å se hvordan vegetasjonen er kvestet etter orkanen Maria. Vår guide kan fortelle oss at det ikke var et eneste blad igjen på trærne dagen etter orkanen – ikke et eneste ett! Sånn sett er det fint å se hvor fort vegetasjon spirer og gror i dette varme, fuktige klimaet. Men fremdeles er hele åssider grå av brukne trestammer som ligger strødd.
Orkanen Marias herjinger er tydelige OVERALT. Trær er ribbet eller blåst over ende. Hus mangler tak, og bølgeblikkplater ligger strødd. På flere bygg har hele ”mønet” blåst av og etterlater et reelt inntrykk av et ”halshogd” hus der hodet (les: taket) ligger malplassert ved siden av bygningskroppen sin. Ødelagt byggemateriale ligger stablet i dunger overalt. Det er rett og slett en tragedie å se, selv 8 måneder etter at den var et faktum. Fremdeles finnes det områder som mangler elektrisitet. I Portsmouth fikk de tilbake internett for 3 uker siden, det vil si de var ”avskåret” fra vanlig, effektiv utveksling av informasjon med omverden i 7 måneder . Og Portsmouth er en by…
Vi stiller oss spørsmålet ”Hvordan greier folk å motivere seg til å satse på nytt, når de vet at det er en reell sjanse for at en ny orkan ødelegger alt igjen neste år?” Det MÅ jo gjøre noe elementært med mentaliteten til folk, er noe som synes åpenbart for oss nordboere som kommer fra ”hamstringslandet” Norge.
Utsyn over vakre, frodige Dominica, tross sine orkanherjede, ferske arr.
På spørsmålet om folkets samhold svarer sjåføren vår at etter orkanen reagerte folk på ulike måter. I følge ham har et sted mellom 15-25 tusen innbyggere flyttet fra Dominica i ettertid. Blant de som har blitt værende for å gjenoppbygge landet sitt har samholdet vært sterkt. På mitt spørsmål om hvorvidt de som har emigrert kommer til å flytte tilbake, så er svaret fra vår sjåfør hardt og kontant: ”I hope not”. Han mener at folk ikke har noe i Dominica å gjøre dersom de bare er der i gode dager, men svikter i harde tider… Utsagnet er nådeløst, ærlig og forståelig.
En lokal harpunfisker vandrende på stranden.
CHOCOLATE!
Dominica har én sjokoladefabrikk: Pointe Baptiste Estate Chocolate Factory. Eieren følger hele prosessen fra dyrking og høsting av kakaobønner til ferdig produsert mørk sjokolade med et vidt spekter av ulike smaksvarianter. Vi ble noen gode smaksopplevelser og kalorier rikere!
Vi ble litt forbløffet over hvor enkle produksjonslokalene var. Tror ikke Helsedirektoratet hadde latt bedriften drive på særlig lenger, for å si det sånn… Men vi tok sjansen og nøt til fulle nyyydelig sjokolade. Uten andre varige mén enn noen tusen ekstra kalorier å forbrenne.
De røde klippene
Red Rocks – eiendommelig og ”styggvakkert”.
Neste stopp var de røde klippene ved Point Baptiste. Klippene er formet av hardt sammenpresset rød sand og leire. Den lokale ”park ranger’en” – som hadde utseende og fremtoning som en yogi – tok oss med til ”sin” meditasjonshule. Denne lille labyrinten av huler og irrganger er visstnok en mix av naturlig og menneskeskapt. Fremtoning og klang er mystisk og vakker på sitt eiendommelige vis.
Meditasjonshulen til vokteren av Red Rocks.
Hele Viljas gjeng samlet på Red Rocks i Dominica: Jon Petter, Petter, Ingrid, Karen Marie og Beni. Vi har seilet sammen i månedsvis nå. I morgen mønstrer Beni av, og Vilja seiler tilbake sørover til Martinique. Et uforglemmelig fint og minnerikt kapittel av vår reise med Vilja rundt omkring på jorda er levd og skrevet.Vegetasjonen er i ferd med å bli frodig og tett igjen etter orkanen. Petter langt der inne i treriket. «Kommer du, Mamma?»Vi er ikke helt sikre på om denne ”vokteren” av Red Rocks er selvutnevnt er offentlig ansatt? Han lever i alle fall nært naturen, og etter beste evne i samspill med den. Boligen er et lite skur ved stien mot klippene. Lokalbefolkningen respekterer jobben han gjør; å se til at klippene ikke blir et område for ukontrollert turisme, festing eller annet som forsøpler og skader den.
Ingrid i fysisk søvne – og gutta i mental koma (ref. Ingrid)– gjennom Kalinagoindanenernes reservat…
Dominica er den eneste øya i denne delen av Karibien (Antillene) der det fremdeles finnes karib-indianere, som var folkeslaget som bebodde de Karibiske øyene da Europeerne ”oppdaget” Amerika. Europeerne tok ikke like hardt opp kampen her, ettersom den fjelldekte øya ble ansett som mindre attraktiv enn de omkringliggende for sukkerplantasjer, etc. Og karib-indianerne selv kjempet hardt for sin eksistens. Et indianerreservat ble opprettet i 1903, og har den dag i dag en viss grad av egen lovgivning m.m..
Vi kjørte gjennom Kalinago Territory, indianerreservatet på Dominica. Men skuffende nok ble det ikke tid til en stopp der. (Eller det vil si; Ingrid hadde sovnet i baksetet, og ble fly forbanna over å ikke ha blitt vekket før etter at territoriet var tilbakelagt. Gutta hadde ikke tenkt på å spørre om å få stoppe opp og se lokalt håndtverk eller se seg litt rundt. Velvel, Ingrid kan jo bare skylde seg selv for å ha ”sovet i timen”… Men fillern, det var dumt!)
Kalinagoindianerne er stolte over sin tradisjon, og jobber hardt for å bevare den. Iblant slår dette ut noe nådeløst: Dersom en kalinagoindianer eksempelvis velger å gifte seg med noen utenfor sitt folkeslag, så mister denne retten til å bo i territoriet. Samtidig er det positivt å høre historien om Kalinago-høvdingen som fikk sitt folk til å boikotte tilbudet om å være statister i filmen ”Pirates of the Caribbean. Dead Man’s Chest”. De var nemlig tiltenkt rollen som kannibalske indianere og villmenn. Karib-indianerne har lenge kjempet mot stempelet de har hatt om å ha vært kannibaler da europeerne ankom Karibien. De hevder at det er usant, eller i beste fall sterkt overdrevet, og at ryktet ble satt ut av europeerne selv, for å ovenfor omverden rettferdiggjøre sine blodige handlinger i utryddelsen av indianerne på øy etter øy. Det står respekt av å høre at kalinagoindianerne ikke lot seg friste til et øyeblikk i rampelyset på bekostning av egen identitetsbygging.
Men altså – Ingrid hadde lest seg opp om karibindianerne i forkant av vårt besøk, og sov seg gjennom hele territoriet da vi først var der. Sukk…
Heimbrent
OK, her snakker vi ROM! Rom er den Karibiske ”nasjonal”drikken, slik Ouzu er det i Tyrkia og Aquavit i Norge. Men det blir strax litt morsommere her i Karibien hvor skjenkebevilgning ikke er en del av vokabularet. Islet View Restaurant & Bar danker ut alle bardisker vi har sett hittil med hensyn til hjemmebrygg.
På hjemveien tok vi en frisk dukkert i fossefallet Spanny Waterfalls. Det finnes egentlig flere fine fossefall i Dominica som er flotte å hoppe ned. Vi hadde tenkt oss til en av dem. Men så viste det seg at denne er så fylt av nedblåste trær og skjulte farer etter ”Maria” at det ikke lengre er forsvarlig å hoppe her. Derfor ble det bad i Spanny i stedet. Dessverre har vi ingen bilder, bare dette som vi har lånt fra verdensveven. Så dere får bare ta oss på ordet; Vi stod midt under det dundrende vannfallet, og det var friskt & godt!
Alarm! Om det lille myggstikket som ble til noe kjempesvært og skummelt (del 1 av 2)…
Vi vet vi skal ha respekt for mygg i utlandet, men vi hadde vel ikke akkurat tenkt det gjaldt selve myggstikket. Men som vi har erfart før på denne turen: Man lærer så lenge man lever! Hvilket er et ordtak vi denne gangen – med ”bank-i-bordet” – omformulerer til ”Man lærer så lenge man overlever!”…
Vi har én reell bekymring i gruppa: Jon Petters myggstikk…
For et par dager siden begynte Jon Petter å nevne ovenfor oss andre at et myggstikk på kneet var litt betent. Tross nitidig rensing, så har betennelsen eskalert og nå begynt å ta overhånd. Det er hovent, det gjør vondt, og Jon Petter begynner å føle seg i laber form. Vi forsøkte å komme til lege denne dagen i Dominica, men uten å lykkes.
Så denne historien får en fortsettelse i neste flaskepost…
Beni mønstrer av
Den 25. november i 2017 troppet en ung sveitser opp på bryggekanten i Lagos med nykjøpte brød, for å spise frokost sammen med oss på Vilja før vi seilte videre til Olhão. Etter frokost takket han for maten, og dro. Men så kom han tilbake, og spurte om han kunne få haike med oss til Olhão? Vi fikk i ettertid vite at han hadde kastet krone&mynt på om han skulle spørre eller ei, og da hadde det altså blitt krone, dvs. spørre. Og vi svarte ja, også litt skeptiske ettersom vi hadde nytt mannskap i vente på Olhão.
Men livet blir til mens man lever det. Det gjelder også denne turen. Det ble at Beni seilte med oss videre, og nå – mer enn 5 måneder og 5000 nautiske mil senere, har han bestemt seg for å mønstre av. Vi er så gjensidig kjempeglade for å ha delt turene våre med hverandre; han sin backpackertur og vi vår jordomseiling.
Det var med nød og neppe at Beni fikk lov til å mønstre av! Når du ankommer en øy i Karibien, så må du nemlig fremlegge returbillett som viser at du har planer og finanser til å reise derfra igjen. Når du seiler så er ”returbilletten” at du har en båt å reise med. Men Beni skulle mønstre av båten i Dominica for å backpacke videre. Han infridde dermed INGEN kriterier for å få lov til å bli værende i Dominica på ubestemt tid; Ikke hadde han flybillett, ikke har han mye penger, ikke hadde han noen plan for husly, og politiet fikk bakoversveis da han nevnte at han vurderte å bo i telt. Det krevde adskillig overtalelse og rosende beskrivelse av vår gode venn fra skipperens side for at Beni til slutt fikk innvilget 7 dagers opphold med krav om å komme tilbake og rapportere før fristens utløp. Her, en lykkelig Beni får dokumentene han trenger for å fortsette sitt backpackereventyr.
Et lite frampeik; i slutten av juni 2018 fikk vi melding fra Beni som fortalte at han fremdeles var i Dominica. Etter å ha jobbet litt på sjokoladefabrikken, så er han nå i gang med frivillighetsarbeid for en organisasjon som jobber for å gjenoppbygge Dominica etter orkanen. Han har det bare bra!
1.mai, 2018: Retur sørover fra Dominica til Martinique.
Petter og Ingrid fikk gjort et skikkelig bra dykk på nordvestspissen av Dominica. Det var et yrende fiskeliv, og mulighet for å svømme gjennom undersjøiske lavatunneler. Superbra! Og hadde vært enda bedre om ikke Mamma Ingrid hadde vært så rotete med pustinga si, og gikk tom etter 28 minutter(!?). Men det var utrolig fine 28 minutter. Og hit vil Ingrid igjen, for å svømme gjennom en av de virkelig lange tunnelene, for det så råkult ut!
Ingenting er som et godt regnskyll! Petter bak rattet, og gir seg ikke. Så gikk været fra dårlig til riktig ille…
Så seilte vi fra Portsmouth. Da vi nærmet oss sørvestspissen av øya blåste det opp og regnet begynte å hølje. Petter stod rorvakt, og galgenhumoren vokste etter hvert som været ble verre, der han stod i shortsen, vinden hylte med storm i kastene og regnet kom skytende som hagl fra himmelen. ”De inviterte meg til å komme og seile i Karibien. De sa at det var shortsvær…”. Hehehe…
Utsikt inn mot Martinique, og landemerket ”Diamanten” til høyre i bildet.
Så stilnet stormen, og vi fikk en fin seilas nedover til Martiniques sørspiss. Som alltid er det tungt å komme seg rundt Diamanten i sørvest. Vinden blåser midt i mot, og strømmene jobber også i motsatt retning av dit vi vil. Ingrid hadde morgenskiftet, og måtte starte motoren. Med 1800 omdreininger i minuttet på motoren greide hun kun å komme opp i 2 knops fart over grunnen. Så da hadde vi utsikten mot Diamanten (se bildet nedenfor) ganske så lenge i morgentimene.
Førstehjelp i Martinique til båt og kaptein
I Martinique skjedde ting slag-i-slag
Vår elektrikerguru Tilikum fikk skrudd litt mer på Victron inverteren, uten at den ennå er friskmeldt dessverre. (Vi grubler videre…)
Jon Petter oppsøker lege med kneet sitt, samt er i fortløpende kontakt med vår ”skipslege” og venn hjemme i Norge, Otto Molvær og venn og ekspert i sirkulasjonslære Jonny Hisdal. Han begynner i alt 3 ulike antibiotikakurer, men ingen ser ut til å bite på. Almenntilstanden hans blir bare verre og verre, kneet er hovent og litt blått, det begynner å gjøre vondt i lymfene. Faren for blodforgiftning og blodpropp i kneet (ved flyreise) er overhengende. Det er med nød og neppe og etter grundig vurdering at det blir vurdert som forsvarlig og riktig å han blir med oss på den lange flyturen til Norge.
Gjensyns med våre venner på Totiki
Midt oppe i dette er et lyspunkt i Martinique det gledelige gjensynet med Vilja, Kari og Ludvik om bord på Totiki. Maken til trivelig familie! Vi fikk verdens triveligste kveld sammen med dem, der praten gikk til langt på natt, i alle fall for oss tre av de voksne som er friske. Fellesnevnerne er mange. Det føles som at vi her har fått oss venner som blir med oss videre i livet. På søndag leker Karen Marie med Vilja hele dagen om bord på Totiki, mens Pappa ligger skadeskutt i forpiggen og Mamma Ingrid og storebror Petter rydder båt og pakker til hjemreise. Det er så verdifullt å vite at veslefrøken har det godt, tross at det ”koker” om bord på Vilja. TUSEN TAKK for at dere er dere, kjære Totiki-familien!
Kjempetrivelig gjensyn og døgn med familien på Totiki; Kari, Ludvik og Vilja.
6. mai – til Norge i rullestol
Det er et litt slitent og bekymret mannskap som setter seg på flyet til Norge om kvelden den 6. mai. Jon Petter trilles i rullestol på flyterminalene der vi mellomlander, og ser simpelthen litt medtatt ut. Men – vi er lettet over å være samlet, og glade for å være på vei til Norge. Det føles som ufattelig flaks at Jon Petter nå skal få legehjelp i vårt hjemland der vi er trygge på språk og legestand. Og så gleder vi oss vanvittig til å skulle være i lag med familien nå når viktige familiemilepæler hjemme i Norge skal feires! Vi sier farvel til Vilja, som ligger til en buoye i Le Marin. Det blir nok bra, dette.
Det spørsmålet dukker uunngåelig opp når en deler farvannet med disse kjempene. Ingrids nysgjerrighet tok overhånd da megayachten Pipe Dreams kom seilende inn til Carenantilles Shipyard i Martinique mens vi lå på slip. Hun spurte simpelthen kapteinen om det var mulig å få komme inn og se seg rundt, og svaret var ja!
“Mommy, can I have one of these?”Vår trivelige vertinne for kveldsvisitten og leder for ”Interior” om bord på Pipe Dreams, mellom 3 blad av Viljas (noe starstrucke) mannskap.
Om kvelden troppet 4 stykk mannskap fra Vilja opp på brygga ved Pipe Dreams. Vi ble møtt av yachtens leder for ”interior” på båten. Hun er én av et crew (mannskap) på i alt ni personer som jobber på båten. Mannskapet jobber og bor om bord i 10 måneder sammenhengende, og har deretter to måneder ferie. Jobben er en livsstil; en slik ”tørnplan” lar seg vanskelig kombinere med å ha barn og kjæreste hjemme. Mannskapet blir din storfamilie. Vår vennlige og engasjerte omviser (som jeg pinlig nok har glemt navnet på) hadde jobbet som crew i over 20 år, det samme hadde kapteinen. De sier med overbevisning at de stortrives. Måten de omtaler båten med stolthet som ”sin” gjør utsagnet om trivsel ekstra troverdig.
Det er lite som minner om ”båtinteriør” når en er inne i en megayacht. Teakmøbler er gjennomgående, på badene går det i teak og marmor. Master’s Cabin er for øvrig utstyrt med 2 bad; et stort og flott bad til mannen på babord side, og et enda større og flottere bad med jacuzzi til madamen på styrbord side.
I følge ”vår kvinne” er eierne et hjertevarmt eldre par som det er en glede å jobbe for. Den eies privat av et amerikansk par, der de har bygd opp sin egen formue ”fra scratch” innenfor byggig av oljerigger offshore. Begrepet ”Pipe Dreams” er en metafor for ”drømmer så store at de nærmest er uoppnåelige”. Denne megayachten står som realiseringen av sin eiers ”pipe dream”.
Båten har tre innestuer og 2 store utesalonger, hvorav én med egen bardisk. Pyntegjenstander er tatt ned og uteputer og diverse er tatt inn nå når eierne ikke er om bord. Men de store blomsteroppsatsene som er satt til side etter en avlyst tur (grunnet teknisk feil) i forrige uke gir en smak av hvor grandiost det er når båten er i bruk.Pipe Dreams er 47 meter lang og 8,5 meter bred, med en bruttotonnasje på 461 tonn. Den har en maks.hastighet på 22 knop, og kan seile et strekk på opptil 3500 nm. Motoren har 4500 hp.Rikelig (bokstavelig talt) med leketøy om bord; blant annet flere scootere, en motorsykkel og noen vannscootere, bare for å nevne noen.
Eierne av Pipe Dreams bruker henne i 8-12 uker i året. De bestemmer hvor og når de ønsker å reise med båten, og så sørger crew’et for at båten er der og at alt er rigget opp til besøket. Når eierne er om bord, ivaretar mannskapet deres velbefinnende ”24/7”, med alt fra mat, fasilitering av aktiviteter og omsorg.
I transportetappene innimellom har mannskapet lov til å benytte seg av mange av fasilitetene ombord og i praksis har de da masse fritid i flotte og eksotiske omgivelser. ”It’s a good life”, sier de selv.
Vår snille omviser brukte mer enn en time av fritiden sin til å vise oss rundt i yachten «sin» den kvelden. Ingen tvil om at vi her snakker om genuin eierskap til jobben sin. Men dette er jo mer enn en jobb, det er en livsstil. Vi følte oss i alle fall innmari heldige over å ha fått en liten smak av megayachtlivet. og tuslet like fullt glade og fornøyde hjem til Vilja vår.
Mulig vi setter noen griller i hodet på vår lille prinsesse?! Hun får i alle fall innblikk i at det finnes mange måter å leve på. Det er ikke noe enkelt svar å gi på hvem vi møter som har det best; luksusliv eller av det adskillig enklere slaget? Det avgjørende er vel at en utnytter og setter pris på mulighetsrommet en har i det livet en har. Og om bord på Vilja setter vi stor pris på å ha ei lita frøken om bord som er litt Prinsesse, litt Ronja Røverdatter, men aller mest Karen Marie.
Om du trenger teknisk assistanse til seilbåten din i Karibien, så er det Trinidad eller Martinique som gjelder. Vel, Trinidad lot vi fare til fordel for time-out. Nå er det ingen bønn lenger; vi trenger førstehjelp til Victron inverteren vår, og det er enda mange punkt på kapteinens må-liste som begynner å gå på humøret løs. Vi satte kursen for Martinique, eller Frankrike kan en vel like gjerne si. For Martinique tilhører Frankrike, og viste seg nettopp å være; ja, som Frankrike.
Etter å ha vært i 2 måneder i Karibien, et øyrike der folk oppgir fødselsåret til barna sine ut ifra antall år før/ etter Bob Marley døde, så var det rett og slett et kultursjokk å komme til Martinique. Det var med motvilje at vi skjønte at nå var vi kommet ”hjem” til Europa. Vi har slettes ikke lyst til å være hjemme her. Tvert imot – vi har jo seilt 8000 nautiske mil for å komme til Karibien, for helsike!
Så hva skjer’a?
Home sweet home! Så Vilja blir altså hjemmet vårt i enda mange år. Dette vil garantert forme vår lille frøken på livstid på flere måter enn vi i dag overskuer. Vel, det hevdes i alle fall at båtfolk er enkle å ha i hus og krever lite for å være fornøyde med livet og fasilitetene. Her; et lite innblikk i bakenforliggende årsak…
I løpet av de første dagene i Martinique tar vi valget: Vi seiler ikke Vilja hjem til Norge i år. Vi går for jordomseiling! Det setter i gang en serie av nødvendige gjøremål, og vi går over fra tanke til handling. Båten skal tas opp på land og rigges for Stillehavskryssing. Vi skal til Norge i mai for å få med oss familiemilepæler der. Og innimellom der har vi ambisjoner om å seile til Dominica i nord. Og så er det de delene vi har bestilt til St. Lucia i sør som må hentes. Yikes! Her er det bare å ta en ting om gangen, så kommer vi nok helskinna gjennom det til slutt!
Litt sightseeing mens vi venter…
Vi prøver å få til en hverdag som fungerer for alle. Prosjekt ”Sikre at Vilja er i tipp topp shape” er igangsatt, i regi av Jon Petter. Ingrid tar seg av det administrative: Visumsøknader, søknad om seiletillatelser for Panamakanalen og Galapagos (en søknadsprosess som har om lag 6 ukers behandlingstid!), søknad på jobb i New Zealand (jobb for gratis kost og losji), tegning av privat helseforsikring når folketrygden ikke lenger dekker oss, etc. etc. (Sailingvilja-bloggen blir lagt på is enn så lenge, for nå må så mye annet prioriteres. Hvilket forklarer hvorfor denne flaskeposten skrives 2 måneder tidsforsinket…).
Men – vi er jo i Martinique, og vi HAR jo tross alt fri! Når Jon Petter tok diverse dypdykk i maskinrommet, så tok Ingrid og Karen Marie egen hverdag fatt og fant på ting på land.
Le Marin er ikke akkurat en typisk familiedestinasjon. Faktisk er den en smule kjip; en diger marina med små båtsjapper og personlighetsløse restauranter. Ingen badestrand, ingen grøntareal, ingen reggaemusikk, skrål og stemning blant lokalbefolkning i gatene. Hva skulle vi finne på?
Et forvokst palmetre fungerer fint som en litt eksotisk utgave av trehytte.
Tja… Karen Marie bladde i et fransk sightseeing-magasin og pekte seg ut en vindmølle. Da ble det slik. Vi tok bussen til romdestilleriet ”Le Trois Rivières”. Der fikk vi faktisk en fin ettermiddag sammen. Og returnerte hjem uten rom, men med en flaske sukkerrør-sirup. Siden har v i vært selvutnevnte bartendere med spesialiteten ”sirup +lime + vann”. Mulig dette er inngangsporten for Karen Marie til en framtid som paraplydrinkelsker, litt ala å venne seg på å drikke kaffe via kaffe latte? Vel vel, hun eksponeres for adskillig mer ukonvensjonelle ting enn dette, den lille damen, så denne passerer glatt.
Trois Rivières romdestilleri. Det var vindmølla vi kom hit for. Men når vi først var her, så tok vi hele runden med omvisning på det gamle anlegget og prøvesmaking av diverse årganger og typer rom (for Ingrid, vel å merke). Vi ble værende her flere timer, og var såre fornøyde med ettermiddagen vår.Og så enda litt mer sightseeing, denne gang en titt innom den fine gamle kirken ”Église catholique Saint-Étienne du Marin” i Le Marin.
Ps! Dere kan kanskje lese mellom linjene her at jeg (Ingrid) var litt desperado og i beit for de store, kreative idéer her en stund. Jeg mener: å ta med seg 3-åringen sin på romdestilleri og til en liten, lokal kirke som «highlights of the day». Hehe, ja da står det i grunn litt smått til. Men sånn var Le Marin for oss. Vi knekte ikke helt koden. Og hodene våre var mer enn en smule overfylte av alt vi måtte, burde og kunne gjøre av praktiske gjøremål. Vi gjorde så godt vi kunne, og fikk det til rimelig greit!
Og så var det noen definitive høydepunkt:
Til anker i St. Anne: Nok en ankringsplass med nye seilervenner og gode stunder
Storebror Petter har seilt med oss i 1,5 måneder nå, og vi kan nesten ikke huske på hvordan familielivet var uten ham. For en gave å gi oss selv denne anledningen til å ha en liten «søskenflokk» hjemme hos oss. Vi vet de begge koser seg; ja, det gjør vi hele gjengen. Vi setter ubeskrivelig pris på å ha Petter her.
Sannelig sørget Karen Marie – med god hjelp fra fiskeentusiast og storebror Petter – for at det ble fangst på hennes stang også. Det ble catch and release. Viktig mål oppnådd samme søren!
21.april, 2018: Karen Marie fyller 3½ år!
Vi la oss for anker utenfor St. Anne litt sørøst for Le Marin i noen dager. Du Verden, der var det ufattelig mye triveligere enn å ligge inne i den moderne og overfylte marinaen!
Og plutselig, men langt fra glemt eller uten forventninger, fylte Karen Marie 3,5 år den 21. april! Hungrige etter litt annet innslag enn det praktiske, så ble dagen imøtekommet med planer om storstilt feiring. Pappa og Mamma tok time-out fra alt det praktiske. Nå var det halvtårsfødselsdag som gjaldt!
Det ble feiring til langt over midnatt. Og etter at jubilanten og hennes søvndrukne Mamma hadde gått til sengs, så tok gutta fram Monopolspillet og holdt det gående til langt utpå morgenkvisten. Dere kan jo av bildene gjette hvem det er som vant…
Alle gode ting er tre! Vår Karen Marie Vilja, vårt hjem S/Y Vilja, og sannelig fant vi enda en nydelig Vilja i St. Anne!
Da vi var i Tobago etterlyste vi seilere med barn på Facebooksiden til «Langturseilere». Vi fikk ett napp; Om bord på den norske båten Totiki skulle det visstnok være ei lite jenta på 3 år som het Vilja. De var på vei sørover fra Guadalope til Tobago. Kanskje ville vi møtes på kryssende kurs?! Mammaene Ingrid og Kari holdt sporadisk kontakt via Messenger i et par måneder. Og så – endelig – i St. Anne viste det seg at vi lå til anker i samme bukt som Totiki! Det var med spenning vi lette etter båten. Og med et bredt gjenkjennende glis at vi skjønte hvilken det var: En liten jente i lyseblå prinsessekjole spankulerte på dekk på en av båtene. Ingen tvil! På egne prinsesser kjenner en andres. 🙂
Og snipp snapp snute – vi ble kjent med den triveligste familie som tenkes kan. Skikkelig kjemiklaff fra første stund med alle tre; veslefrøken Vilja, mamma Kari og pappa Ludvik. Du Verden, så heldige vi er!
Det var ikke bare de yngste damene som fant tonen.
Gjensyn med S/Y Andromeda
Det viste seg at bukta i St. Anne kunne by på mange fine folk, ikke minst gjensyn med familien på S/Y Andromeda, som Jon Petter og Karen Marie hadde hatt et par trivelige stunder med i Las Palmas på Gran Canaria.
Verden er liten, i alle fall seilersamfunnet på Atlanterhavssiden: Overraskende og gledelig gjensyn med Aina, Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia om bord på S/Y Andromeda. Sist vi møtte dem var i Las Palmas. Nå lå de tilfeldigvis for anker rett ved siden av oss i Martinique. Vi avtalte å møtes på stranda før sola gikk ned.
Vi ble kjent med Anneli og Nils fra Sverige som seiler Walkabout i 3 år til. De skal krysse Stillehavet neste år. Før det skal Karibien og Latin-Amerika utforskes. Her et glimt av dem da de seilte sørover. Det skulle bli trivelig gjensyn med dem i Bonaire om vel en måneds tid (men det visste vi ikke da dette bildet ble tatt).
Dugnad – klar ferdig gå!
Så var det ingen vei utenom: Vilja skulle opp av vannet og få vårpuss. Vi hadde leid plass på Carenantilles Shipyard i Le Marin. Ikke det billigste alternativet, men vi vet at her får vi tak i alt av utstyr og ekspertise dersom det skulle vise seg behov for noe ekstra.
Vilja løftes opp i vugga på Carenantilles i Le Marin, Martinique.
Tusenlappene ryr ut når en ligger med båten på land i Martinique. Vi satte inn et skikkelig arbeidsstøt og gjorde unna masse i løpet av tre intensive døgn på land.
Hmmm, finn 5 feil.. eller i alle fall én?! Et sjarmerende bilde ved første øyekast, med lillesøster som bunnsmører båt. Men…kremt… Storebror på 23 år i kjeledress og gassmaske. Lillesøster på 3 år iført ullpysjamas fra Polarn o Pyret…(!) Til vårt forsvar skal sies: Karen Marie var en temmelig ”flyktig” arbeidskraft og la opp til 1-minuttsbolker à 1 intervall per døgn ;-).
Disse tiltakene fikk vi gjort:
Høytrykksspylt og bunnsmurt skrog, kjøl og ror
Polert skroget
Spesialbehandlet tilgang til rust på kjølen
Forsterket øvre innfesting til rorlageret
Pusset seildrev og baugpropell
Byttet sink-anoder
Satt navn på Vilja, babord side
Vilja på Carenantilles ”by night”.Å bo på en shipyard nattestid er i grunn litt stemningsfullt, om en har blikket åpent og vil se det gjennom de «brillene».Endelig fikk vi klistret på Viljas gode navn på babord side. Fram til nå har hun måttet nøye seg med å være navnemerket på styrbord side og hekken.Tilbake i vannet. Hi-5! til hele dugnadsgjengen. Mission completed!Og så var det over & ut. Crewet tar seg en velfortjent time-out.Hengekøye ala shipyard.
Sosialt på Carenantilles etter mørkets frembrudd
Tricia og Steve Frary og deres to ungdommer Elizabeth og Nathaniel fra Connecticut i USA seiler med S/Y Arrluuk, et smykkeskrin av en seilbåt på langtur i Karibien. Tanken på å legge av sted over Stillehavet er til modning i familien. Vi ble invitert på middag om bord en kveld mens båten vår var litt endevendt i dugnaden. Det ga et deilig avbrekk og en anledning til å dele tanker og ideer om seilerlivet. En god kveld.
Én dag med sightseeing på Martinique før vi søker ny havner
Båten ble satt tilbake i vannet på en lørdag. Vi hadde leiebil fram til mandag. På søndagen fant vi ut at nå skyldte vi både oss selv og Martinique å ta en kikk på øya litt utenfor ”kjedelige” Le Marin. Vi dro på sightseeing!
Den vakre hagen i regnskogen: Jardin de Balata
Jardin de Balata viste seg å være vakker og eksotisk. Men overraskende liten og kompakt der den var anlagt i bakkene midt i en regnskog. Noe ganske annet en de herskapelige vidslåtte hagene rundt Skottlands mange slott og herskapshus. Vi skulle nok helst visst mer om blomster for å fullt ut verdsette denne hagen. Men en fin opplevelse ga den selv oss blomsteranalfabeter.En kan gå høyt oppe i tretoppene i Jardin de Balata og se ned på hagen. Morsom idé å vise hagen fram fra et fugleperspektiv.
”Vi hadde hørt mye positivt fra flere om en vakker åpen hage sånn noenlunde ”midt på” øya: Jardin de Balata. Siden vi hadde så positive erfaringer fra besøkene vi gjorde ved diverse herskapelige hager i Skottland, så fristet tanken på å se en ”fransk/martiniquesk” hage. Turen dit innebar dessuten en kjøretur i det frodige og røffere innlandet. Vi tok turen dit først.
Karen Marie koser seg mye med sitt storebrorfang……og det tror vi Storebror gjør også.Lunsj i fine omgivelser. Men faktisk var det vel det enkle med å ha egen matpakke som gledet mest, ikke liljedammen og palmene ved vår side. ;-P
Saint Pierre – hovedstaden som ble tilintetgjort av et vulkanutbrudd
Etter besøk ved Jardin Balata kjørte vi tilbake til vestkysten til byen ”Saint Pierre” ved foten av vulkanen Mount Pelée. Byen var Martiniques hovedstad fram til 1902, og dessuten hovedhandelssenteret for de Karibiske øyene i vid omkrets. Havnen var full av handelsskip, og bygatene var som et lite, moderne Europa. Men byens fremgang og yrende liv fikk en brå og nådeløs slutt en dag i mai 1902, da vulkanen Mount Pelée eksploderte. I løpet av noen få minutter var samtlige av byens nær 30 000 innbyggere drept, med kun ett unntak; én fange som satt i fengselscellen sin ble berget ut levende fra fengselsruinene noen dager etter utbruddet.
Saint Pierre fascinerte med sin historie, og hvordan den var bevart med ruiner urørt mellom nye bygg. En by med sjel. Vi skulle gjerne rukket å besøke museet og hørt mer om det skjebnesvangre utbruddet til Mount Pelée i 1902, da alle med unntak av én(!) av byens nær 30 000 innbyggere døde momentant.
Etter Mount Pelées voldsomme utbrudd og Saint Pierres tragiske skjebne ble hovedstaden flyttet til Fort-de-France. Vårt inntrykk er at i dag er byen rolig, men absolutt levende. I motsetning til vår oppfatning av Le Marin der vi har oppholdt oss i to uker, så er byen Saint Pierre alt annet enn sjelløs. Denne byen var absolutt verdt et besøk, og vi ser ikke bort ifra at vi prøver å besøke den igjen en gang i framtiden.
Kveldssol over Saint Pierres havn. Ja, det er vakkert…Hele Saint Pierres ”waterfront” er langs en fin strand. Vi kunne ikke motstå fristelsen til å ta et lite bad i kveldssol.Badenymfer som koser seg.
Så fikk vi altså sett litt mer av Martinique, utenfor marina og Le Marin. Det var sannelig bra, for vi innser at vår referansekoffert for å uttale oss om øya simpelthen var nær null før denne dagen. Og at den selvfølgelig fremdeles er adskillig begrenset. Vår interesse for øya er vekket. Selv om vi fremdeles anser øya som et lite stykke Frankrike, og savner det mer eksotiske og autentiske Karibien som omgir den.
Farvel Martinique. St. Lucia revisited.
Splitter ny Victron inverter og lader installeres. Endelig 230 V i båten igjen. Nesssten. Noe hikker, men dette er bra nok til å kunne gjennomføre neste plan: Seilas til Dominica.
Neste morgen fikk vi en telefon fra Regis Electronics på St. Lucia. Den etterlengtede Victron inverteren hadde kommet, og var klar for installering! Da ble det levering av leiebil og utsjekking fra Martinique i full fart. 5 timers seilas til St. Lucia. Vi gled inn til Rodney Bay igjen akkurat i tide til å få hentet varene og installert alt innen arbeidsdagen var omme. Svart belte i gjennomføringsevne. YEAH! 😀
Vi lå én natt til kai i St. Lucia. Om morgenen stakk vi bortom Karen Maries lille venninne fra forrige besøk her i havna; Georgia (3). Det ble et gledelig gjensyn, med småfrøkener som racet rundt på scooterne sine i havna, og plaskeparty i bassenget i marinaen.
Artig innslag, uartig utgang – men greit nok… Fruktselgeren i havna i Rodney Bay besøker båtene med tilbud om frisk frukt hver morgen. Ingrid presterte å gjøre seg uvenn med denne tilsynelatende glade farkost med sin påstand om at prisene han tilbød oss var uaktuelt høye. Den gode mann ble fornærmet og direkte ufin. Så da ble Ingrid sannelig meg forbistret, og all snakk om handel var saga blott. Jaja… Farkosten fortjener likevel en plass i minneboka. Og historien også, for Ingrid har ikke så himla mange uvenner i sitt kjølvann, i alle fall ikke som hun er så lite sentimental over å ha tilbakelagt som denne …
Farvel St. Lucia. Vi VIL til Dominica!
Så seilte vi av gårde nordover, denne gangen strake veien forbi Martinique til Portsmouth i Dominica, vel 100 nautiske mil der framme.
Karen Marie og Beni på slep – kun et liiite stykke av veien, vel å merke…..
Vi seilte fra St. Lucia den 1. mai. Den 5. mai hadde vi avtale med den gode Tilikum; vår elektrikerguru på Martinique. Og den 6. mai skulle vi reise nordover til vår guddatter og niese Liv sin konfirmasjon i Norge. Det vi ikke visste på dette tidspunktet var at uhellet skulle være ute en tur. Hjemreise ble nær kansellert, men endte i stedet med innleggelse av Jon Petter på Ullevål sykehus på hjemveien! Men mer om det i en helt annen flaskepost…
We’ve finally made up our minds: We’re going for a circumnavigation!
Vi har tatt valget; Vi griper den unike muligheten, tar sats og går for jordomseiling!
Som nevnt før: Vi har vært gjennom en grublefase. Vårt hovedvalg står mellom å begynne å seile hjemover nå, eller fortsette seilturen jorda rundt. Det er underlig hvordan en kan miste overblikket, og problematisere det som egentlig er en overflod av positive muligheter. Helt seriøst; om noen hadde observert kroppsspråket vårt i de siste ukene uten å høre hva vi snakket om, så ville de garantert antatt at vi slet i et valg mellom pest eller kolera. Realiteten er imidlertid den at vi er så ufattelig heldige at vi stod foran valget mellom ekstraordinært positive muligheter, og syntes det var vanskelig å velge.
Det er jo engang slik at vi er klar over at for hvert ”ja”, så sier en i praksis ”nei” til noe annet. Jordomseiling vil i praksis innebære 2,5 år til med seiling, og at vi seiler hjem til Norge høsten 2020. Det er lenge til! Og langt til. Såpass lenge og langt at det er helt uoverskuelig og vanskelig å fantasere seg fram til hva det er vi velger dersom vi går for dette alternativet. Ukesvis på havet, Galapagos, Tahiti, Bora Bora, Madagaskar, og et utall andre eksotisk klingende navn – låter fint det, men hva innebærer det egentlig?! Den alternative tanken er å seile hjem til Trondheim, bo i Vilja på Grilstad igjen, være nær familie og venner, la Karen Marie gå i Steinerbarnehagen, kanskje Ingrid realisere drømmen om å skrive en bok, og Jon Petter gå tilbake til en jobb i Kystverket som han trives godt i. Og neste år flytte nordover til Lofoten og kjenne etter om det er her vi skal bosette oss i framtiden? Tanken på denne hverdagen er så forlokkende at vi NESTEN velger den! Men – bare nesten…
I Martinique tok vi nemlig valget. Et modig valg, og et av de vanskeligste og dristigste vi har tatt i vårt samlet sett 100-årige liv: Vi velger å satse fullt ut på dette seileeventyret vi har lagt ut på i enda et par år til og vel så det, og seile videre hele veien rundt Jordkloden vår. Plutselig er en ny målsetning satt: Jordomseiling.
Vårt valg er i realiteten et valg om å feste lit til at vi rett og slett ikke fatter alle mulighetene og berikelsene som ligger i et valg som dette, for oss alle 3 i sær og sammen. Denne muligheten kommer neppe noen gang i livet til å være lettere tilgjengelig enn den er nå, her vi ligger med ferdigrigget båt på startstreken i Karibien. Og i vissheten om at familien der hjemme i Norge har det bra, så tør vi ikke annet enn å gripe den.
Vurderingene bak dette valget har vi skrevet flere A4-sider om i Calibri skriftstørrelse 10… Den skal dere som leser dette slippe å tråkle dere gjennom. Nå vet dere utfallet. Om ting går som de skal, så sees vi hjemme i Norge høsten 2020. Om ikke dere kommer til oss på Vilja før den tid, da!? Innen den 2020 har vi seilt jorda rundt, bokstavelig talt. Julen 2018 feirer vi i New Zealand. Julen 2019 tipper vi at vi feirer i Sør-Afrika. Og innimellom der ligger det flere titusen nautiske mil som skal seiles, mil for mil, bølge etter bølge, om bord på Vilja. Og flerfoldige øyer, land og mennesker som vi skal stifte bekjentskap med. Det er spennende. Skitspennende!
Planene framover på kort sikt: Båten på land og hjem til Norge en tur
Men akkurat nå er vi i praktisk gjennomføringsmodus. Kalenderen viser april. Innen 1. juni må vi komme oss sør for orkanbeltet rundt Karibien. Og innen medio november må vi være i New Zealand, før de tropiske stormene begynner å herje i Stillehavet. Derimellom er det nesten 10 000 nautiske mil med seiling. Det er crazy langt! Fornuften tilsier at vi bør hive oss rundt og kaste loss umiddelbart. Men så er det engang slik at ved den tanken blir både Jon Petter og Ingrid potte sur, uten å helt få til å formidle hvorfor. Det tok oss enda noen dypdykk i grubleboksen før det gikk opp for oss at det var to andre valg som utkrystalliserte seg, der magefølelsen talte sitt tydelige språk:
A: Båten MÅ tas opp på land før vi krysser Stillehavet. Det er under et år siden sist, men Jon Petter får ikke fred; Han MÅ være HELT sikker på at alt er i orden teknisk og skroget må være nysmurt før vi legger av gårde. Løsningen blir: Vi bestiller plass på slip ved Carenantilles Shipyard i Le Marin på Martinique. Vi innser at vi blir værende i Le Marin i minst et par uker til.
B: Vi MÅ hjem til Norge for å ta del i viktige familiebegivenheter som står for døren. Ingrids storesøster Karen har nemlig et år fylt av milepælspasseringer foran seg; konfirmasjon, dobbel 50-årsdag, doktorgradsdisputas og sølvbryllup. Karen har vært krystallklar på at det er stor forståelse for at vi av hensyn til både tid og penger ikke kan avbryte langseilasen for å være med på begivenhetene i Norge. Men like fullt kjenner Ingrid selv på at ”alt” føles feil om vi ikke får med oss noen av dem. Karen får uttrykke et ønske; av alle milepælene, hvilken føles for henne viktigst at vi deltar i? Og svaret er konfirmasjonen til datteren Liv. Den vil være et samlingspunkt for hele familien. Summa summarum: Ingrid gjenfinner harmonien i sitt eget indre da flybilletter til Norge er bestilt med avreise fra Martinique den 6. mai, og retur den 19. mai. Det er et verdivalg. Uten dette valget ville vi ikke kunne leve etter vårt motto:
Vi grubler! Ja, faktisk går Jon Petter og jeg rundt med en nyve i pannen og ser “tyngede” ut. Rodney Bay i St. Lucia ble for oss i hovedsak en havn for reparasjon & veivalg.
St. Lucia er visstnok kåret til å være ”One of the Top 5 places in the world you should visit in your lifetime!”. I Soufriere i sør har de vulkaner og varme kilder der du kan ta mineralbad (les: et sunt gjørmebad). Der kan en også klatre tvillingfjellene ”The Pitons”, som stiger rett opp av vannet. De har frodig regnskog og vakre botaniske hager. Og så er den mer utviklet enn øyene sør i Karibien, men ikke mer enn at den karibiske atmosfæren med reggaemusikk og avslappet holdning til livet er bevart. Ja, som Martina, en sveitsisk dame som har bodd her i mer enn 10 år, kunne fortelle oss; ” Jeg har reist rundt i hele Karibien, men St. Lucia er den beste øya. Den har alt! ”
Vel, om det kan vi bare si: Vi har besøkt St. Lucia, men så ingenting annet enn innsiden av vår egen båt og vårt eget hode… Det er selvfølgelig utelukkende vår egen skyld. Du snakker om å la en mulighet glippe!
Så hva er det egentlig vi går og grubler på?
Hjem i år, eller jordomseiling?!?
Det er ikke kjedelig lesestoff og grublerier vi fordyper oss i for tida. Sjøl om beslutningen om hvorvidt vi virkelig skal ”satse alt” og skrive jordomseilingshistorie selv føles som alt annet enn eventyr. Ingrid og Jon Petter grubler så det rent går varmt i topplokket innimellom. Hva skal vi velge?!
Jon Petters’ vidsynte arbeidsgiver har gitt positivt signal om at han kan få innvilget en utvidet permisjon fram til 2020 om han ønsker å gå for jordomseiling. Så da er én viktig brikke på plass for at det føles som mulig å ta det STORE hoppet og seile videre vestover i år. Den opprinnelig planlagte turen nordover Nord-Amerikas østkyst og tilbake til Norge via Grønland kan jo få vente til en eventuell utsatt hjemseilas i 2020?! Men det er mange brikker som skal finne en plass som føles riktig og harde prioriteringer som må tas for å ta et slikt valg. Det er tross alt Karen Maries barndom og mer enn 3 år av våre liv det er snakk om!
Tid og fokus ble dedikert til å komme nærmere et godt fundamentert valg. Guttene tok endog med seg Karen Marie en hel dag på stranda ved Gros Islet, for å gi oss grublerne armslag og uforstyrret tanketid. Jon Petter og jeg satt i timesvis på en kafé og satte opp en systematisk liste over argumenter for og imot å seile videre jorda rundt, versus det å seile tilbake til en god hverdag og våre kjære hjemme i Norge som vi setter så stor pris på.
Beslutningen ble ikke tatt i St. Lucia. Men vi har fått ryddet litt i topplokket. Nå MÅ vi ta en beslutning snart, om ikke tiden skal ta den for oss. Værvinduet lukker seg snart, og vi må vite hvor vi skal være på havet når ”hurricane season” tar til her i juni og vi ikke kan være her lenger. Elle melle…Nord-Atlanteren eller Stillehavet?!
Teknisk trøbbel og dugnad
I tillegg til fordypning i grublerier, så er vi nede i en teknisk bølgedal om bord på Vilja. Det ene etter det andre går i stå, deler må bestilles, ting må fixes og det føles som vi har hull i lommeboka der pengene renner ut. Pumpen til watermakeren gikk kaputt, Fischer Pandaen har fusket så lenge at vi rett og slett velger å bytte ut hele toppen, Victron inverteren/laderen streiket helt plutselig mens vi lå i havn og våknet aldri til live igjen. I tillegg har listen over teknisk vedlikehold som må gjøres vokst seg lang. Hele mannskapet ble satt i sving.
Her gjør Beni et hederlig forsøk på å rydde. Når 5 mennesker bor i en båt der alskens teknisk arbeid er på gang, så blir det fort kaos. Alt tatt i betraktning så holdt vi fortet utrolig godt, takket være felles innsats og romslighet.Petter flater ut på brygga inn i mellom arbeidsøktene. Puh, det er varmt! Merk forøvrig: Vi ligger til kai for første gang på 3 måneder, og har ligget for anker hele veien siden Gran Canaria. Greit å ligge til kai, men for å være helt ærlig; aller mest «uidyllisk» og støyete.
Glimt fra fristunder & folk vi møtte i St. Lucia
For all del, vi har ikke mistet snakketøyet selv om vi går og grubler. Og i St. Lucia møtte vi på noen gullkorn av noen mennesker, tross at de sosiale antennene vår ikke var helt innstilt på verken sending eller mottak.
Småvenninner og cruising kids: Karen Marie og engelske Georgia (3). Vi fikk oss fine lekestunder med Georgia, som er på lengeseilas i Karibien med foreldrene sine Emily & Tim Pyne. For tiden har de slått seg til ro noen måneder i Rodney Bay, der Georgia nå koser seg med barnehage og fast nabolag mens Emily og Tim tar på seg freelance arkitektoppdrag. Trivelig å høre om andre familiers valg og erfaringer fra livet på båt.Så sannelig traff vi flere trivelige nordlendinger her i sør! Ranaværing Vegard på S/Y Nami var rett og slett en tvers i gjennom trivelig fyr, og det ble mange gode prater og deling av grublerier med ham. Vegard og kompisene brukte 2 år på å pusse opp båten Nami, lære seg å seile og deretter nær ett års seilas nedover Europa og hit til Karibien. Nå føler de seg ”ferdigseilt” for denne gang, båten er solgt og de reiser hjem til Gruben på Mo. Et tøft og beundringsverdig prosjekt fra ende til annen!
Karen Marie og Ingrid hadde seg noen oppdagelsesferder i nærområdet. Vi tok bussen inn til hovedstaden Castries, og fikk et glimt av en adskillig røffere hverdag enn den skjermede og «luksuriøse» tilværelsen vi selv lever i Rodney Bay.
Aller finest hadde vi det på Pigeon Island National Park, der vi fant grotter, gamle fortsruiner og badestrand med lekekompiser. Ingen bilder herfra, for kameraet lå igjen hjemme. Men det kan i alle fall nevnes at stundene her ga oss gnist & glede i hverdagen! Såpass fint var det at vi lokket med oss familien dit en kveld for å spise middag og dra på konsert. Og et par dager senere fikk vi endog besøk av en av familiene vi hadde lekt med på stranden.
Vi unnet oss en avkoblingskveld med middag og konsert på Jambe de Bois Restaurant & Bar på Pigeon Island. Kjempegod mat og stemning. Et anbefalt sted & deilig avbrekk.Vi ble kjent med en sveitsisk/St.Luciansk familie på stranden på Pigeon Island: Mamma Martina, sønnene León og Lambert, og besteforeldre Gigi og Luki. Et par dager senere møtte vi dem tilfeldigvis i marinaen, og Vipps! Så fikk vi kjærkomment barnebesøk om bord på Vilja.Middag- og kveldsstund på Vilja med hjemmebakt pizza på grillen er også kos!Farvel til St. Lucia for denne gang!
Så tok vi farvel til St. Lucia. Denne øya føler vi oss IKKE ferdige med. Men nå er det bare tanken på å få det tekniske i orden og å ta ”Det store valget” som står i hodet på oss. Det første først; i Le Marin på Martinique skal det visst være en guru på Victron invertere. Vår gamle har jo valgt å havarere, og nå savner vi 230 volt og ladede batterier om bord. Kan denne Tilikum (som han eller firmaet hans (?) heter) berge oss fra å måtte bruke flere titusentalls kroner på å kjøpe ny? Vi må gjøre et forsøk!
På tide med litt trim! Seilelivet har lite innbakt trening; det blir Vilja som står for det meste av forflytning, må vi innrømme. Men nå var mål & motivasjon klare for vårt neste hopp til øya St. Vincent: Å klatre opp til kraterkanten på øyas høyeste vulkan, La Soufriere (1178 moh).
Ingrid og Karen Marie speider mot land på den nordligste av de grenadinske øyer: St. Vincent. Vulkanen La Soufriere (1178 moh) i bakgrunnen.
På veien nordover har mange advart oss mot å seile innom St. Vincent. Øya er fattig, og har et rykte på seg for kriminalitet. Men vi er generelt ”skeptiske” til rykter, eller kanskje rettere sagt; bevisste. Gang på gang har vi nemlig fått bekreftet at ryktene har vært basert på enkelthendelser, subjektive opplevelser og tolkning, og der det ene negative enkelttilfellet overskygger alle de hundrevis av positive. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har ørene åpne og lytter til andres råd. Men vi er bevisste på at det er forskjell på rykter, selvopplevde erfaringer og fakta. Og vi prøver etter beste evne å oppsøke pålitelige kilder.
St.Vincent ER fattig, og det ER kriminalitet der. Men piloten (seilehåndboka) vår advarte ikke mot å reise dit av den grunn. Noen særegenheter ved bukta Walliabou gjorde at vi valgte oss ut denne som ankringssted: Den er trygg, på tross av at Captain Jack Sparrow har vært her… 😉
For å ta det siste først: Nysgjerrigheten vår ble trigget av å vite at denne lille havna var hovedlokasjon for innspillingen av filmene ”Pirates of the Caribbean” I og II. Ville vi kjenne oss igjen? Å jo da…
Kulisser fra Pirates of the Caribben-filmene står igjen i Walliabou Bay. Litt uventet å kjenne at veggen på det tilsynelatende gamle huset nederst til høyre er laget av isopor og plast!«The wall of fame» her i buktas lokale pub er like full av stjerner som den hotteste bar i Hollywood. Midt på veggen henger husets stolthet; en signert hilsen fra alle deltakende i Pirates of the Caribbean.
Og så, når det gjelder kriminalitet: Det har vært mer enn ”lekepirater” i Walliabou tidligere. Nettopp her var det flere tilfeller av vold for noen år siden, og endog et drap av en tysk seiler i 2016. Etter dette tok befolkningen selv tak for å ta knekken på utviklingen. De etablerte en såkalt ”association”, der et knippe pålitelige og forhåndsgodkjente folk tar imot seilende og ivaretar sikkerheten i bukta. Det har ikke vært tilfeller av kriminalitet mot seilere her siden.
Her er ”our guy” Donald, representant fra “sikkerhetsnettverket” i Walliabou Bay. Han tok imot oss da vi kom, passet på båt og dingy mens vi tok strandhugg og hjalp oss dessuten med å få tak i en pålitelig og trivelig sjåfør for å komme oss til foten av La Soufriere da vi skulle gå fjelltur. Donald ga etter for kapteinens ustanselige kaffedrikkepress tross diabetes (red.anm. Husk: kaffe i Karibien = sukkerbombe!), og det ble flere kopper akkompagnert av godt prat i løpet av dagene vi var der.
Besøket vårt i Walliabou Bay ble ubetinget positivt, og et av de mest sosiale stoppene på turen. Ikke minst så var det trivelig å bli kjent med lokalbefolkning, og få besøk av barn om bord!
Playdate og vaffelfest om bord på Vilja! Vi ble kjent med drosjesjåfør Alfred, som kjørte oss til La Soufriere. Kvelden i forveien tok han med seg døtrene sine Affie (6) og Alkayla (10) på besøk. Mens barna lekte om bord i båten, tok Alfred med seg Petter og Beni på ”rånetur i bygda”, for å vise dem hva den hadde å by på… Med seg tilbake hadde de tre trivelige damer fra England – Charlie Wild, Linney og Orla. Linney og Orla er nettopp ferdige med medisinstudiet og har noen måneder utveksling/ turnus i St. Vincent. Mamma Charlie er på besøk noen uker for å dele datterens opplevelser. Alt i alt en kjempetrivelig og innholdsrik kveld!
Vulkanbestigning på La Soufriere
Klare for oppstigning av La Soufriere fra ”the leeward side”. Ingrid & Karen Marie sjekker ruta.
Så var det klart for den store styrkeprøven! Turen opp til vulkanen La Soufriere er kjent som en flott tur. Anbefalt rute er å gå den snillere ruten opp fra Atlanterhavssiden i øst og videre ned den brattere og mer ulendte stien på vestsiden (the Leeward side). Men vi lå for anker på vestsiden kun 45 minutters kjøring fra foten av fjellet, men hele tre timers kjøretur unna startpunktet på østsida. Vi visste at med vårt 3-årige turfølge så trengte vi flest mulige kjølige morgentimer til å gjøre unna den røffeste oppstigningen. Så vi valgte å satse på at kondisen holdt, og gikk for den tøffeste ruta. Klokka 7 ble vi hentet, klokka 8 var vi i gang.
Vi var kanskje de eneste som gikk fjellturen opp La Soufriere fra vestsiden den dagen, men vi var langt fra alene til fots i nedre del av ruta. Vi kom nemlig midt i morgenrushet for bøndene som skulle på jobb i de frodige fjellsidene til La Soufriere. Hovedvekst som dyrkes: cannabis.(!)
Fjellsidene opp langs La Soufriere er frodige, og gunstige for jordbruk. Hovedvekst som dyrkes er marijuana! Visstnok lar politiet cannabis-bøndene være i fred. De vet at alternativet er å sende mange allerede fattige jordbruksfamilier inn i enda verre fattigdom. Politiet slår heller hardere ned på langerne av narkotikaen i tettstedene. Det er vanskelig for oss å stille seg til doms, vi som kommer fra rike Norge, med sitt solide ”samfunnssikkerhetsnett”.
Vakre, eksotiske omgivelser. Første kilometer gikk langs karibiske strender, mens de neste 6 kilometrene og om lag 900 høydemeter gikk gjennom regnskog til kraterkanten.
Vi møter Emmanuel og Harry, gir litt førstehjelp og får turfølge som takk
Og så gikk vi inn i regnskogen. Etter bare noen hundre meter møtte vi plutselig på noen unge menn med machete. Den ene blødde fra hånden. Det viste seg at de var ute og sanket yam (en slags rot som de koker som potet), og så hadde den ene vært uheldig med macheten. Vi tok fram førstehjelpsutstyret vårt og Jon Petter forbandt såret. De takket, og så vinket vi farvel. Men så, etter noen minutter, så kom de samme to gutta løpende etter oss, og sa de ville følge oss opp fjellet. Den ene hadde gått turen med faren sin da han var 10 år gammel, mens den andre aldri hadde vært til topps før. Vi fikk følge hele veien av Emmanuel og Harry. Snakker om trivelig takk! 🙂
Turgruppa utvidet med to trivelige fyrer som slo følge; Emmanuel og Harry. Himmelen åpnet seg, slik den gjerne plutselig gjør i Karibien, og vi søkte tilflukt under noen røtter og lianer. Karen Marie skjønte ikke hvorfor vi er så skvetne for ”litt” regn?!En liten kilometer gjennom raviner utgravd av regnvann i regntiden.Så begynte oppstigningen. Våre egenutnevnte guider, Emmanuel og Harry, viser vei.Utsikt fra fjellsiden, ut over Det Karibiske hav.Videre oppover. Karen Marie har gått i dvale. Petter utøver brannmannsløft med lillesøster over skuldrene. Det ble gutta som fikk seg heftig treningsøkt i varmen, og bar ”vesleprinsessen” i bratte bakker opp fjellet. Hederlig innsats!
Høydemåleren på klokka mi viste 900 moh da vi nådde opp til kraterkanten. Det blåste skikkelig friskt & vi fikk tåke, så vi droppet å gå rundt vulkankrateret til høyeste punkt på andre siden. Ordentlig blåsbortvær, men skydekket lettet et øyeblikk og ga oss et glimt av kraterets frodige, grønne indre. Det kommer litt varm damp fra grunnen. Forrige utbrudd var i 1979. Men ingenting større på gang akkurat nå, så vidt vi kunne se! 😉
På kraterkanten av vulkanen La Soufriere! Det var faktisk ganske kaldt i nær tusen meters høyde i kuling. Så hatten av for Harry (i midten) som ser så cool ut (i ikke-bokstavelig forstand) i baris.Og så skulle vi ned igjen.Frodig fjelltur I – å gå gjennom regnskog er ikke akkurat som å traske mellom lyng og dvergbjørk i norske fjell. Hver sin sjarm!Rast. Som kjent; uten mat & drikke duger helter ikke.Beni disket opp med hjemmelaget chili i matpakka. Nam! Glemt er brødskive med brunost; er man på fjelltur i utlandet, så er man på fjellet i utlandet.Denne dama lå til lading på diverse unge sterke menns skuldre på vei opp, og var Energizer Bunny på vei ned. Smart!Frodig fjelltur II.Storebror og LillesøsterGuavaplukking i tretoppene. Det karibiske alternativet til mer lavthengende tyttebær på fjellturer i Norge.Igjen møtte vi bøndene ved foten av vulkanen, på vei hjem etter endt arbeidsdag i marijuana-plantasjene. Denne bonden kom vi i prat med, og han slo følge med oss siste strekket. En får utvidet perspektivet når en hører om hverdagen deres. Denne karen hadde for øvrig 17 barn med 12 kvinner. Vi bøyer oss i støvet…Lita jente på tur i stort landskap.
Så tok vi farvel med turfølget vårt; Emmanuel, Harry og bonden vi møtte på vei ned (og som vi dessverre ikke husker navnet til). Veldig ålreit at de ble en del av vulkanturopplevelsen vår.
Nede på stranda igjen klokka 16, etter 8 timers tur. Vi legger La Soufriere bak oss.På vei hjem etter endt arbeidsdag.Vel nede og tid for litt tursnacks: Nøtteknekking av selvplukkede mandler.
Siste dag i Walliabou
Et innblikk i dagboknotatene til Ingrid, en grytidlig morgen i Walliabou Bay, den 12.04.2018:
”Etter Atlanterhavskryssingen har det skjedd en endring i meg; fra å være generelt litt ”glasset halvtomt” nedover Europakysten, til nå å heller se at glasset er halvfullt og vel så det. Jeg vet ikke hvilken bryter som er slått over i den mentale koblingsboksen, men nyter at det er slik. En skal kjenne meg rimelig godt for å vite at bak et strålende smil ligger det en del gråvær. Jeg selv hater vel mer enn noen de grå skyene som jeg ikke greier å blåse vekk, og som gjør livet mer komplekst enn det behøver å være. Uansett – i flere måneder nå har jeg stort sett både våknet og lagt meg til sol både ute og inne. Hurra!
Og hvordan kan en annet enn å kjenne at en er heldig? I skrivende stund sitter jeg i cockpiten med en kopp kaffe og laptop’en. Lyset har både det kjølige i seg fra natten og det varme fra sola som nyss har stått opp. Jeg ser utover havet. Fiskerne i sine små robåter gikk nettopp ut fra land like ved og ror utover. Til venstre ser jeg land med bugnende palmetrær og regnskog, og den lille havna Walliabou der første Pirates of the Caribbean ble filmet. Inne sover flokken min, og har det godt. Og her har jeg en liten stund for meg selv – til å sortere tanker, og til å enda en morgen kjenne meg takknemlig for å få leve litt annerledes en stund og oppleve ting jeg ikke visste fantes. Hver dag skjer det ting som jeg vet utvider horisonten og gir perspektiv. Jeg vet ikke akkurat hva denne turen gjør med meg og mine. Men jeg er sikker på at den vil sette spor. Og jeg tror det er et positivt fotavtrykk.”
Seilbåter for anker i Walliabou Bay. Vilja skimtes bakerst, midt i bildet.Båtens mest iherdige fisker fanger ”løvefisk” til dagens middag
Enda flere lekekompiser på besøk om bord
Vi fikk noen svømmende gjester om bord på lek & formiddagsmat før vi seilte fra Walliabou Bay.
Lunch break med ny kompis som svømte innom med familien sin.Farvel til besøk, og med det også farvel til St. Vincent og Grenadinene.
Vi seilte videre nordover til neste land i nord; St. Lucia, der vi skulle plukke opp bestilte deler til kaputt watermaker og generator. Etter uker med ferie, så skal det jobbes nå! Jobben(e) ble mer omfattende enn vi hadde ant… Vi har nemlig tatt en avgjørelse. Men den historien får vi ta i neste flaskepost.
