Så forlot vi Spania, med kurs for Porto i Portugal cirka 190 nautiske mil unna.
P er for Porto & Portvin!
Speedsightseeing – Brynhild & Morgan gjør Porto på én dag
Vi hadde én dag sammen med Brynhild & Morgan i Porto, før de skulle mønstre av og ta hjemveien fatt. Vi satte opp farten!
Så mønstret Brynhild & Morgan av for denne gang…
Tenk å få dele 4 uker sammen med venner. Vennskap utvikles. Vi blir bede kjent med både oss selv og dem. Og vi får uforglemmelige opplevelser i lag, både i det hverdagslige og i det mer ekstraordinære. Det er interessant å kjenne at ikke bare var vi helt avslappa i lag med disse 2. Faktisk kan det være at vi senket skuldrene mer sammen enn når vi er alene. (det er alvorlig ment, det.) En påvirker hverandre når en lever 1 måned tett sammen med andre. ”Familien Reitan Antonsen Li Slungaard Myklebust” var en fargeklatt av en happy family. Og alle har vi plukka opp standardreplikken; ”Det går braaaaa…”, som brukes flittig av store og små om bord – særlig når noe går helt att skogen. 😉
Tiden og opplevelsene vi får i lag med venner og familie som mønstrer på oppdagelsesreisen vår er perler i livets skattekiste.
Sightseeing i slow-mo
Og så var vi igjen ”bare” 3 om bord på Vilja. Uten en plan. Vi tok det som det falt seg. Det ble 5 flere dager i Porto, i slow-mo.
De store ”må sees”-attraksjonene følte vi var unnagjort første dag. Det som fristet var å se seg litt rundt i nabolaget og å rote seg bort i Portos mange og trange bakgater.
I J.K. Rowlings fotspor for å finne magisk fine steder i Porto
To steder fristet til gjenvisitt, siden visitten på første dag ble litt hastig; Livrario Lello og Majestic Café. J. K. Rowling – skaperen av Harry Potter – bodde i Porto i et par år mens hun jobbet som engelsklærer. Det sies å være her hun fant inspirasjon til mang en magisk krik & krok & detalj i bøkene sine.
Noe HELT annet
Og så fikk vi lyst til å finne på noe HELT annet. Vi dro til utkanten av byen og tilbrakte en dag i dyrehagen. Den var faktisk veldig fin, med tilsynelatende lykkelige dyr og dyreelskende passere.
Flere familier ute på eventyr
Vi møter stadig nye trivelige mennesker fra alle verdenshjørner. Spesielt på marinaen blir det mang en båtprat og iblant noe mer. Spesielt trivelig i Porto var det å møte en annen omreisende familie; engelske Charlotte & David sammen med barna Arthur (4) og Theodore (2). De seiler rundt på catamaranen Mistoffelees med en 2-årig tidshorisont. De venter nummer 3 i mai, og tenker at det skal bli et Middelhavsbarn. Så vil tiden vise om Atlanterhavet skal krysses.
Klar for veien videre
Så følte vi oss ferdige med Porto for denne gang. Nok en by som var vel verdt besøket. Vi kunne sikkert tilbragt flere dager her og kanskje begitt oss inn i vinmarkene som omkranser Douro-elven innover landet. Men vinden blåser sørover, og vi har lyst på øyloffing.
Før avreise dro vi inn til det største markedet i Porto for å bunkre opp med ferskmat til turen sørover.
Nå er vi klare for dager på svai langt unna byens liv & røre. Vi seilte inn i natten med håp om å skimte øya Berlenga i det fjerne ved neste soloppgang.
I 1990 hadde Svolværfirmaet ”E. Gran-Meyer & sønn” ansvaret for hoveddesignet på utfallsledningen til avløpnettet for La Coruña by, på oppdrag for KWH Pipe. Jon Petter jobbet da for Gran-Meyer, og deltok i dykkerarbeidet i forbindelse med traséundersøkelsen i La Coruña.
I en fristund en kveld på byen fikk han smake en skinke som var den beste han noensinne hadde smakt. Han lovet seg selv der & da at om han noensinne skulle på jordomseiling, så måtte han tilbake hit for å kjøpe en slik skinke.
Innfrielse av dette løftet ble den røde tråden for vårt strandhogg i La Coruña, der hele mannskapet var involvert i leting etter skinke, prøvesmaking, diskusjoner om temaet og kjøpet av selve drømmeskinka. En har det ikke morsommere enn en gjør det til sjøl, og vi hadde det masse gøy med dette! 🙂 Mer om jakten på den perfekte skinke; se føljetongen lengre nede i dette reisebrevet.
Men det var også mer å oppdage i La Coruña og omegn. Her kommer noen smakebiter.
La Coruña – en skikkelig fin by!
Bortsett fra skinka, så hadde vi ingen forventninger til byen La Coruña. Desto bedre trivdes vi ettersom byen viste seg å være skikkelig fin og full av liv!
Morgan utforsket byen på eget vis. I sin evige søken etter fotballpub fant han lokale vannhull – og med det også mye bra lokalbefolkning. Hans nattlige strandhugg er & skal få være udokumentert. Men vi ”her hjemme” fikk berikelsen av å høre alskens lokal sladder & nyttig info. En skikkelig berikelse & krydder, rett & slett! Et av infodryppene vi måtte finne ut mer om, var funfact’en at verdens eldste aktive fyrtårn befinner seg her. Nok en gang bega vi oss ut på vandring uten forventninger, og ble desto mer positivt overrasket over å finne ærverdige og mektige Tower of Hercules, et UNESCO World Heritage Site i ypperlig stand.
Tower of Hercules – verdens eldste fyrtårn
I Norge er vi stolte av vårt eldste fyr; Lindesnes fyr som ble bygd i 1655. Spanjolenes (og Verdens) eldste fyr; Hercules Tower i La Coruña ble bygd i det 1. århundre e.Kr.(!) og har vært i kontinuerlig drift siden da. Det er grunn til å ta av seg hatten…
Et besøk til dette fyrtårnet var absolutt verdt turen. Og spesielt entusiastisk var den av oss i gruppa (les: Jon Petter) som er mer enn snittet opptatt av sjømerker… Fyrtårnet ligger på Cape Finisterre, ansett av romerne som verdens ende – i alle fall i billedlig fortand (finnis terrae = ”end of the world”). I den nederste etasjen kan en gå blant restene av de originale 2000 år gamle fundamentene, og om en klatrer de 234 trappetrinnene opp til den øvre balkongen blir man premiert med en panoramautsikt over by og hav.
«Spooky» førstemøte med gamlebyen
Vi var usikre på om de feiret Halloween i Spania? Vel, nå er vi ikke usikre lengre…
Det var Halloween første kveld i La Coruña. Det sikret oss et spesielt førsteinntrykk av gamlebyen som sydet av en by pyntet med katteskjelett, gravstøtter og gresskar, og liv og røre i gatene med barn & voksne i de selsomste kostymer. Det var påfallende å se hvor engasjerte de voksne var i festaftenen der de var utkledd og ute på byen, med eller uten barn. Kostymene ga også inntrykk av å være mer forseggjorte enn det vi er vante til å se hjemme i Norge. Halloween i Spania ga et ekstra godt grøss! 😉
Tur til Pilegrimenes by Santiago de Compostela
Det tok oss 40 minutter med tog fra La Coruña og noen få skritt å nå Santiago de Compostela-katedralen (pluss et par tusen nautiske mil til sjøs såklart…). – En svinaktig simpel snarvei, om en skulle sammenligne seg med de mange pilegrimene vi møtte der med stav i hendene, et kamskjellsmykke rundt halsen og hundrevis eller endog tusenvis av kilometer tilbakelagt til fots. Byen og pilegrimsveiene hit er beskrevet i talløse skildringer, blant annet av Paulo Coelho. Brynhild og Morgan fikk en direkte og personlig skildring, av en kvinne de møtte i katedralen som hadde gått pilegrim hit. Dette ble for dem den mest enestående opplevelsen ved å være i Santiago de Compostela. Vi er glade for at vi tok turen din, om enn bare som turister. Og hvem vet – kan hende vil noen av oss gjøre sin egen pilegrimsvandring hit en gang i framtiden?
Om jakten på den perfekte spekeskinke
Først en advarsel; dette er kapittelet for den spesielt interesserte, nærmere bestemt til de som digger smaken av spansk spekeskinke. Om du holder ut til siste linje, så kan du anse deg som en skinkeekspert – om enn ikke helt oppe på nivå med crewet om bord på Vilja. 😉
Tilbake til historien;
1990: Jon Petter, 24 år, er på dykkeroppdrag i La Coruña. Der havner han på et marked og får smake den beste skinke han noensinne har kjent. Han lover seg selv at om han noen gang skal på jordomseiling i livet, så skal han seile innom La Coruña og kjøpe seg en slik skinke.
2017: Jon Petter, 51 år, er på ”jordarundtomkringseiling” og legger til kai i La Coruña. Med eneste mål for øye; å finne den skinka som smaker best i byen og ta den med hjem om bord.
Trimturen som endte i mytteri og fotballkamp
Og så var det på tide å dra videre. Brynhild og Ingrid skulle ”bare ta seg en liten trimtur” på morgenkvisten. Det ble begynnelsen på fortsettelsen av vår tid i La Coruña.
Vi sneiet innom Hercules Tower for å gå i det grønne parkområdet rundt fyrtårnet. Deretter la vi veien om den andre enden av gamlebyen i forhold til marinaen, og der fant vi stranden. Deilig med sand mellom tærne. Det rumlet i magen, og da fant vi beleilig nok en restaurant mot strandfronten. Nye måter å anrette både skinke og jordbær med mascarpone ble tilegnet og inntatt. (Oppskriften er notert. Gjester i gulhuset hos Brynhild og om bord på Vilja, det er bare å glede seg til en smak!) Restauranten var rett foran hjemmestadion til fotballklubben Deportivo de La Coruña. Og da skipperen ikke var mulig å nå på mobilen, så utøvde damene handlekraft og kjøpte billetter til dagens kamp mellom hjemmelaget og Atlético Madrid(!). På hjemturen stakk vi innom Casa Picasso, der Picasso bodde da han var unggutt.
Sistnevnte var for øvrig også verdt å få med seg; et lite og beskjedent museum, nærmest som en hjemmevisitt hos noen som ikke var hjemme. Og med trivelig guiding ga det oss et interessant innblikk i oppvåkningen av barnet med det klingende navn Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Ruiz y Picasso, i det han var i ferd med å bli ”geniet Pablo Picasso”.
En utmerket ”trimtur”, som oppnådde helt andre gevinster enn det som var målsetningen. 😉
Fotballpuber byttes ut med «live» kamp på Estadio Riazor
Det kan nevnes at Skipperen tok boikotten av seileplanene med et stort glis. Mytteri ble dermed unødvendig. Vi dro i stedet en intetanende Morgan av gårde til restauranten ved stranden. Der sydet det av liv og røre med fotballsupportere som stimlet inn mot stadion. Artig å plutselig stemme i en bursdagssang (på godt forskudd) og trekke fram en strimmel med 5 stk billetter til kampen!
Farvel til Spania for denne gang!
Og dermed følte vi at vi hadde ”gjort”La Coruña for denne gang. Beleilig nok så blåste vinden sørover.
Følelsen av å være på etterskudd er forbi. Men vi vil likevel videre. Verden er stor. Vi er nysgjerrige.
Porto i Portugal neste. Takk for denne gang, La Coruña!
Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;
Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.
Beryktede Biscaya
Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.
Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.
Farvel Frankrike og fast land!
Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.
Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?
Tja, ting blir himla enkelt & elementært.
Vi… :
Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.
Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i
kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…
Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene…
Så blåste det opp
Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.
Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.
Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…
Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.
Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.
Hersens Biscaya! Den har stått som en rød klut foran oss i de siste par månedene. Vi vil sørover, men er avhengig av minimum 3-døgns værvindu med akseptable vind- og bølgeforhold. Slike er det ikke mange av i oktober! Værmeldingen har vært tema nummer én både morgen & kveld i de siste ukene. Det toppet seg da vi nå nærmet oss bukta. Kunne vi rekke værvinduet før den tropiske orkanen Ophelia kom oss i møte? Brynhild & Morgen graderte til svart belte i fleksibilitet da de hjemme i Trondheim fikk en telefon fra oss tirsdags kveld med beskjed om å komme neste dag. Billetter ble endret fra fredag til onsdag, og de satt i flytaxi på vei til Værnes kl. 6 neste morgen.
Så ble det slik; Vi kom til Brest fra vest. Brynhild & Morgan kom til Brest fra nord. Ophelia satte inn en innspurt og hastet oss i møte fra sørvest. Hun kjaset seg attpåtil opp til en kategori 3 tropisk storm. Vi hadde teoretisk sett rukket å komme oss over om vi seilte onsdags kveld, men marginene føltes i praksis for små. Vi ville ikke eksponere oss for muligheten for å møte denne furien av ei kjerring der ute på havet. I ettertid ble det rapportert om at Ophelia var den kraftigste orkanen i Øst-Atlanteren på 150 år, med vindstyrke målt opp til 191 km/h (dvs. 53 m/s) i kastene og høyeste bølgehøyde inn mot irskekysten målt til over 17 meter. Etter henne feide et par lillesøstre forbi. Atter en gang – det ble landligge på Viljas mannskap, som nå talte 5 i alt. Hele 2,5 uker. Men vi surmulte ikke av den grunn!
Så hva gjør man i Brest?
Sikkert mye annet enn det vi gjorde. Vi valgte å være turister den første dagen, og besøkte Oceanopolis. Et meget bra akvarium, som vi absolutt vil anbefale!
Vi var faktisk ikke på andre attraksjoner i Brest etter det, men slappet av med ferie og hverdag.
Vinden herjet stygt ute i havet, men det var for det meste lunt og greit inne i bukta utenfor Brest. Vi fikk lagt inn en treningsøkt for mannskapet.
Uværet ville ingen ende ta utenfor kysten. I stedet for å ligge til kai i over 2 uker med fare for å mugne, så leide vi oss bil og tok et skikkelig strandhogg. Det ble så bra at opprinnelig plan om 3-dagers road trip endte opp i 6 dager på landeveien.
6-dagers ROAD TRIP i Normandie og Bretagne
Her er en oversikt over ruta for turen, 18. – 23. oktober:
Onsdag: Kjøretur til Caen i Normandie. Middagsrast der vi møtte krigsveteran. Overnatting i Caen.
Torsdag: Caen Mémorial, Arromanches og Omaha Beach. Middag m/Michelinstjerne og overnatting i St. Malo i Bretagne.
Fredag: Strand og bedagelig byliv i gamlebyen i St. Malo. Solnedgang og tidevannstitting i Mont Saint Michel i Normandie, og overnatting like ved.
Lørdag: Inne i byen og klosteret på Mont Saint Michel. Jakt etter fotballpub i Normandie uten hell. Middag og overnatting i Ploubazlanec i Bretagne.
Søndag: Île De Bréhat. Côtes d’Armor. Overnatting i Perros-Guirec.
Mandag: Côtes d’Armor. Côtes de Granit Rose i Ploumanach. Hjem til Vilja.
Og så litt mer om hva som skjedde på turen.
Learning by seeing – vi lærer krigshistorie i Normandie
Vi leide bil og satte kursen for byen Caen i Normandie, 37 mil fra Brest. Ønsket var å lære mer om krigshistorie. Vi fikk ønsket oppfylt.
Første natt i Caen
Vi overnattet i Caen, som et anbefalt utgangspunkt for å lære krigshistorie i Normandie.
D-dagen den 6. juni, 1944 og de Alliertes invasjon av Nordvest-Europa som fulgte etter denne var den største militære operasjonen noensinne, og kan hevdes å ha vært begynnelsen til slutten på den annen verdenskrig. Invasjonen begynte på D-dagen med landgangen i Normandie. Derfra gikk allierte styrker videre til Paris og Belgia før invasjonen i Tyskland.
Museet i Caen er ikke bare et museum som tar for seg invasjonen i Normandie, men det gir grundig informasjon og innblikk i opptakt og etterspill helt fra første verdenskrig og fram til i dag. Vi satte pris på det helhetlige bildet som ble tegnet for å forstå og lære av historien.
Litt om D-dagen
Det uttalte målet for D-dagen var å befri Caen og Frankrike. Caen hadde en havn, og de allierte vurderte det slik at om de tok byen ville tyskerne blitt tvunget til å dra sørøstover mot byen Loire. Da ville de allierte ha fri vei helt fram til Paris. De Allierte nådde målet, men mer enn 1 måned etter planen. Først den 9. juli inntok de byen, etter å ha bombardert store deler av den.
De allierte gikk i land på 5 strender langs Normandies nordkyst: Utah, Omaha, Gold, Juno og Sword (kodenavn). Bare for å illustrere omfanget av den enorme operasjonen i løpet av bare den første dagen, siteres her noen tall fra Store norske leksikon:
”I alt 24 000 fallskjermsoldater ble satt inn den første dagen. Om lag 7000 skip stod for troppetransport og landsetting av ca. 156 000 infanterisoldater på fem steder (…). Styrkene fikk flystøtte fra i alt 5400 jagerfly og 3000 bombefly, som gjennomførte over 14 000 turer den første dagen.”
”Bloody Omaha” og havnene i Arromanches
Vi valgte å kjøre videre til strendene i Arromanches og til Omaha Beach etter besøket ved Mémorial de Caen.
I forkant av road tripen vår hadde vi sett filmen ”Saving Private Ryan” (fra 1998), der åpningsscenene tar for seg dramatikken og råskapen som utspilte seg på Omaha Beach – også kalt ”Bloody Omaha” – i morgentimene den 6. juni, 1944. Omaha Beach var det tyngst befestede og forsvarte området og det var her de største tapene på selve D-dagen fant sted. Ca. 1000 soldater døde her den 6. juni 1944, i tillegg til over 2 000 sårede.
I Arromanches ligger ennå kolosser av betong og stål på stranda og ute i havet; rester etter den enorme, kunstige havnen som de allierte bygget her for å losse i land soldater, våpen, ammunisjon og forsyninger.
Vi aner å forstå hvorfor krigsveteraner som Dennis Davison, som hadde opplevd å være midt oppe i dette helvetet, brant for å fortelle generasjoner etter om hva som skjedde i Normandie i håp om å bidra til at vi ikke glemmer, men lærer av historien.
Vi hadde ønsket å besøke kirkegården for falne amerikanske soldater ved Omaha Beach, men bommet på åpningstidene. Det føles som en veldig ugjort ting, så flere av oss kjente på at vi må tilbake en gang i framtiden.
Vi hadde bestilt overnatting i St. Malo, og måtte derfor videre.
Andre natt i St. Malo
Det var takket være tips fra våre venner fra Trondheim, Solvor og Jan, at vi fant veien til St. Malo. Deres tips om at dette var et sted som burde oppleves stemte så absolutt.
Vi hadde leid en leilighet i gamlebyen, og ankom sent om kvelden. Vi stakk ned på den lokale restauranten i 1. etasje, ikledd t-skjorter og joggebukser. Vi innså ikke før ”det var for sent” at vi hadde havnet midt i en gourmetrestaurant av Michelinstjerne-klasse!
Mont Saint Michel
Road tripen vår ble til underveis. Da vi tok taxi for å hente leiebil, så nevnte sjåføren at vi burde besøke Mont Saint Michel, som etter sigende er den andre mest besøkte turistattraksjonen i Frankrike, nest etter slottet i Versailles. Hele 2,5 millioner mennesker besøker dette stedet årlig, som er på listen over UNESCO World Heritage sites. Kremt, vi hadde aldri hørt om det før….
Vel, vi er åpne for å lære, vi, og har tydeligvis en del igjen… Vi dro til Mont Saint Michel!
Fra Wikipedia: ”Mont-Saint-Michel er en opprinnelig tidevannsøy i regionen Normandie i Frankrike. Den ble først bebygd på 500- og 600-tallet, og het da Mont Tombe. Bebyggelsen har gjennom århundrene blitt ytterligere utvidet, og øya er i dag en egen kommune. Innbyggertallet (1999) oppgis til 50. Legenden forteller at biskopen av Avaranches, St. Aubert, som virket under kong Childebert III, i 708 fikk pålegg fra erkeengelen Mikael om å bygge kloster og kirke på øya.”
Tredje natt nær Mont Saint Michel
Vi hadde lyst til å gå innenfor fasaden på Mont Saint Michel, så vi tok turen ut dit igjen.
Ruta vi bega oss på etter Mont Saint Michel kommer vi aldri til å kunne gjenfortelle muntlig. Med stedsnavn som høres helt innfløkte ut – vi nevner i fleng Ploubazlanec, Perros-Guirrec og Plouégat–Guerrand – så får det bli med skriftlig bokstavering.
Det kan nevnes en avstikker til ukjent sted for å lete etter fotballpub for at Morgan skulle få se Man U-kamp. Bomtur, men krydder! Og starten på fotballkampjakt som førte mye bra med seg videre sørover…(mer om det i senere reisebrev).
Fjerde natt i Ploubazlanec
Den fine, fredfulle øya Île de Bréhat
”Nå kjenner jeg roen virkelig har satt seg,” ytret Ingrid da vi vandret rundt på øya Île de Bréhat. Kun en 10 minutters ferjetur fra fastlandet ligger blomsterøya. Den består av 2 øyer som henger sammen med en liten bru. Sørøya er grønn og frodig og bebodd, mens nordøya er mer øde og med en månelandskapaktig kystlinje. Vi gikk den om lag 4 kilometer lange veien/ stien til nordspissen av øya.
Kjøretur langs Côtes d’Armour
Vi kom tilbake på fastlandet utpå ettermiddagen. Utstyrt med et kart med masse utgulede stedsnavn og skriblerier fra resepsjonisten ved forrige natts motell, satte Ingrid seg i førersetet med Brynhild som veiviser. Første mål var å finne ”The house between the rocks” i Gouffre.
Femte natt i Perros-Guirec
Neste post på programmet var å finne mat & losji. Lærdom: Finn begge deler før det er mørkt!
Etter en times tid, fremdeles husløs og rådville, trosset Ingrid ambisjonen om å ikke google etter overnattingstilbud. Vi satte av sted mot nærmeste treff. Og havnet dermed på et 5-stjerners spahotell… Lenge leve kontrastene!
Kysten fra Perros-Guirec og Trébeurden er kjent som ”den rosa granittkysten”, og er en av Frankrikes såkalte ”Grand Site Naturel”. Vi svingte innom Ploumanac’h Rocks, som ligger midt i mellom. En fin sti som var verdt å vandre, selv i regnvær. Det ville sikkert vært enda stiligere om det var badet i solskinn.
Og så vendte vi nesen hjemover. Vi stakk innom et epleciderbryggeri på veien og fikk med oss litt flytende føde.
Hurra for Karen Marie – 3 år!
Og så dro vi hjem for å feire Karen Maries 3-årsdag!
Og så enda et hipp hipp for Jon Petter, som fylte 51! J
Og så kom endelig nordavinden og det perfekte værvindu. Vi & Vilja var mer enn klare for å la oss blåse over Biscaya. Flaskepost om hvordan det gikk vil bli sendt fra et land lenger sør…
Det blåste mye sønnavind nordover Irskesjøen i månedsskiftet september/oktober. Vi skulle motsatt vei… Vi forlot Isle of Man den 29. september og nådde neste ønskemål for turen den 6. oktober; Isles of Scilly.
Vi søkte ly to ganger på veien sørover langs kysten av Wales mens motvinden blåste fra seg, i Holyhead og Milford Haven. Ålreite marinaer og fine folk å møte der også.
Mentalt var vi imidlertid på vei videre sørover. Selv om værmeldinger for Biscayabukta over til Spania ga lite håp om nærtliggende kryssing, så føltes det viktig å komme seg sørover for å være posisjonert i fall det skulle snu og et værvindu skulle åpenbare seg.
Et par fine snapshots fra Wales får duge for å illustrere våre dager der.
Holyhead har i mer enn 200 år vært en viktig havn for transport mellom England og Irland. Viktige forutsetninger for dette var åpningen av jernbanen dit i 1848 og etableringen av en trygg havn. Merk moloen i bakgrunnen på bildet. Den er KJEMPElang; hele 2,7 km, og er med det den lengste i UK. Det tok 28 år å bygge den og sysselsatte på det meste hele 1300 mann. Moloen la grunnlag for en trygg havn på vestspissen av Wales.
I våre øyne fortonet Holyhead seg som et sted med mye historie, men lite midler til å ta vare på minnene fra fordums tider. Trist å se bygg og områder av historisk verdi forfalle.
Isles of Scilly, here we come!
Så satte vi seil på siste etappe mot Isles of Scilly. Faktisk var det Ingrids tidligere arbeid med ny energiteknologi i Enova som fikk oss på tanken om å dra dit, gjennom oppfølgingen av bølgekraftprosjektet til Waves4Power utenfor Runde (se www.waves4power.com). W4P har ambisjoner om å bli den valgte teknologi for utbyggingen av fornybar kraftforsyning til Isles of Scilly. (Les mer om W4P planer på Isles of Scilly her.) I samtalene med daglig leder Ulf Lindelöf, så var det lett å ane at øyriket var en perle verdt å besøke. Vi fikk LYST til å ”stikke bortom”.
Vi nærmer oss sommer! Klimaet på Isles of Scilly er visstnok betydelig mildere enn på fastlandet. Vi kjente på sommerfølelsen med mild bris og temperaturer rundt 20 grader, oktober til tross.
For anker og på skattejakt!
På en liten sjappe i Hugh Town fikk Jon Petter ved et lykketreff tak i skattekartet til Sjørøverkaptein Gruffalo Skruff!
Skatten var avmerket på St. Helens, den nordligste øya i øyriket. Vi la oss for anker i ei bukt like utenfor og dro på skattejakt!
Strandhogg på Tresco Island
Etter en natt på svai sør for St. Helens, gjorde vi strandhogg i Old Grimsby på øya Tresco på nordvestsiden av øyriket.
Med forkjærlighet for øyer og øyfolk
Hitra, Fair Isle, Kerrera, Man og Scilly har alle vært høydepunkter på turen vår hittil. Vi begynner å ane en viss forkjærlighet for øyer og øyfolk. Ikke bare liker vi den ville og vakre naturen, men det er noe med rotfestet til folket og kulturen. Kan hende en uunngåelighet med den porsjon stahet som kreves for å klore seg fast der ute uansett vindstyrke, bosatt langt utenom allfarvei, men samtidig vant med tilreisende og med en åpenhet og interesse for fremmedfolk og nye impulser.
Vi trives på øyer, vi.
Men nå skal vi til fastlandet…
Delfineskorte fra øya
En anekdote om å være barn ombord:
Det er liten tvil om at minstemann om bord preges av båtlivet. Selv mamma og pappa blir litt forundra iblant over engasjementet rundt det å forstå alle de tekniske duppedittene og det som foregår om bord.
Så gikk vi i land i havnebyen Peel på Isle of Man.
Det viste seg at det hadde vært vikinger her før oss…
Hovedsetet for vikingenes øykongerike Suðreyjar (Sørøyene)
Og vi som trodde at Vikinger bare hadde plyndret og herjet i disse traktene… Da ble vi litt overrasket over den positive holdningen til vikinger som råder her og over å bli møtt nærmest som frender. Det vi lærte var at våre forfedre valgte å bosette seg på Isle of Man og gjorde det til hovedsete for Suðreyjar (Sørøyene), som også omfattet Hebridene og Clyde of Firth.
Litt om øyas kobling til Norge (hentet fra Wikipedia):
Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266.
Den norrøne arv er en del av identiteten til øyboerne som bæres med stolthet, og vi kjente på en følelse av kulturelt slektskap.
Sykkeltur langs gamle spor
Isle of Man er en perle for den som liker å vandre eller sykle langs stier i åpent, frodig og kupert landskap. Det er et rutenett av bevarte stier som følger gamle ferdselsårer rundt omkring på øya. Vi tok oss en ettermiddagstur på sykkel langs ”The Steam Heritage Trail”, som følger det gamle jernbanesporet fra Peel til Douglas. Vi syklet bare en tredjedel av løypa, de cirka 6 kilometrene til St. John, som var et passende stoppested for et vertshusbesøk. Her dumpet vi dessuten tilfeldigvis borti Tynwald Hill, som var samlingsstedet for det manske parlamentet i over 1000 år uten avbrudd siden slutten av det 10. århundre.
Et besøk til hovedstaden Douglas
Det ble en dagsutflukt til Douglas. En helt ålreit by, verken mer eller mindre ut i fra det vi erfarte fra vår korte visitt.
Besøket ved Manx Museum ga oss en god innføring i historie og kultur på øya. (Men et lite tips; om en skal velge seg ut ett museum, så prioriter mye heller å gå på museet House of Mannanan i Peel. Det er knallbra!)
Typisk Manx – kontrastfylt mangfold
En visitt innom turistkontor og souvenirbutikk på Isle of Man er temmelig kontrastfylt: Norønne og keltiske artifacts på den ene siden, hardcore MC-utstyr på den andre.
Til de som er like grønne på MC-sport som det vi var; her er forklaringen på det med at øya har motorsykkeldilla:
Isle of Man TT (Tourist Trophy) Race er navnet på det årlige motorsykkelløpet som blir kjørt på øya i mai-juni. Løpet betraktes som det eldste og meste prestisjefylte landevegsløp for motorsykler i Verden. Navnet på selve løpet er Snaefall Mountain course ettersom banen går rundt det største fjellet på Man, Snaefell. Banen er i dag 60,7 kilometer lang og har 226 kurver. (Her snakker vi landeveisløp gjennom trange småveier innimellom boligområder!) De kjappeste kjører runden på 17 minutter med en gjennomsnittsfart på 210 km/h og en maks.fart på ca. 320 km/h.(!!!!!!!!!!!)
Manx Grand Prix motorsykkelløp (MGP) er amatørenes motorsykkelløp som holdes i aug-sep, i motsetning til de profesjonelles Isle of Man TT.
Hvert år skjer det større og mindre ulykker i løpene, flere med dødsfall. I løpenes om lag 100årige historie har konkurransene Isle of Man TT og Manx GP tatt livet av 226 personer i konkurranser og trening samt 13 personer tilknyttet løpene.
Ps. Det kan jo også nevnes at det generelt ikke er fartsgrenser på øyas bilveier utenfor tettbygde strøk.(!)
Nicola Dixon – fascinerende kvinne & kunst
Og nå til kanskje det aller beste med vårt besøk på Isle of Man; møtet med Nicola Dixon.
Ingrids storesøster og svoger – Karen og Sozaburo – har mange ganger nevnt sin venninne Nicola fra studietiden ved Atlantic College, som bor i Peel på Isle of Man. Å møte henne ble dermed et lite mål på seileruta vår, og avgjørende for at vi valgte å gå i land på Isle of Man heller enn å krysse direkte over til Irland. Karen og Nicola koordinerte litt i kulissene, og vi ble ønsket varmt velkommen av Nicola da vi meldte vår ankomst. Vi fikk besøke atelieret som er i loftsetasjen der hun bor.
Det som var tenkt som en snarvisitt ble til en god stund. Vi falt for kunsten hennes, og det å få høre mer om bakgrunn og inspirasjon for den ga innsikt i historie og tradisjon på øya. Og enda mer berikende var det å møte Nicola selv; et interessant, reflektert og hyggelig menneske – og dessuten gjestfritt; hun tilbød å ta oss med på en tur langs sørvestkysten ned til Port Erin neste dag, og vi takket såklart ja.
Utflukt til Port Erin – Vi krysser kontinenter til fots, og tar damplokomotiv tilbake
Vi hadde lyst til å besøke fiskelandsbyen Port Erin. Nicola tilbød seg å kjøre oss nedover dit, så vi skulle få se det vakre landskapet langs sørvestkysten av øya. Så hoppet vi på damplokomotivet nordover til Douglas og buss videre hjem til Peel.
På turen med Nicola sørover stoppet vi opp i Niarbyl Bay; et fredfull og vakkert sted på jord der en kan drømme seg bort med utsikten ut over havet og dønningene som slår inn mot land. På klarværsdager kan en se helt over til Irland herfra. Og om en er interessert i geologi eller så mye britisk film på 90-tallet, så kan bukta også fenge litt ekstra (…forklaring følger).
Og nå – litt geologi, gjenfortalt av en ikke-geolog og med den fare for feilkilder som det innebærer…: En gang for flere hundre millioner år siden fantes et hav som het Iapetus Ocean. Dette ble fortrengt ved at 3 kontinentalplater forskjøv seg og til slutt kolliderte for 390 millioner år siden. Superkontinentet Euramerika ble dannet, og er utgangspunktet for det vi i dag kjenner som det nordre Atlanterhavet og nordre USA, Canada, Irland, UK og Isle of Man. I bukta Niarbyl på Isle of Man kan en – som eneste sted i Verden – se sårkantene (The Niarbyl Fault) etter kollisjonen mellom 2 av platene; Laurentia og Avalonia. Når en krysser sårkanten kan en dermed hevde at en tar turen over fra det Europeiske til det Amerikanske kontinentet!
Lokomotiventusiast? Da er Isle of Man noe for deg. Øya har nemlig bevart flere av sine gamle trikker og jernbaner, og her er noe for enhver smak. Om en vil ha byliv med sus av gammel historie, så kan en i hovedstaden Douglas ta en tur med trikken fra 1876 som dras av hester. Om en foretrekker fjelltur, så kan øyas høyeste fjell Snaefell (620,6 moh) nås på skinner med et elektrisk tog fra 1895. Og om en har sansen for Thomastoget, så ble visstnok idéen til denne TV- og bokserien hentet fra det gamle kullfyrte damplokomotivet som går fra Port Erin på sørvestenden av øya og opp til hovedstaden Douglas.
Mannskap mønstrer av
På siste dag på Isle of Man mønstret Anne Line av.
Så var vi igjen 3… klare for å følge trekkfuglene videre sørover.
Neste stopp ble Holyhead og Milford Haven i Wales. Deretter videre til England. Neste reisebrev kommer fra vårt neste øyhopp til vakre Isles of Scilly.
Kursen var igjen satt sørover. Nytt mannskap skulle plukkes opp et sted nær Glasgow dagen etter, dit vår gode venn (& Karen Maries «Fjellmor») Anne Line var på vei.
The Crinan Canal
Valget om å passere gjennom the Crinan Canal ble tatt litt forhastet. Kanalen anbefales dersom dere er minimum 2 i mannskapet, og har tid til å stoppe opp underveis og tid & lyst til å betjene sluseportene selv. (Med det vil en få seg en aldri så liten treningsøkt på kjøpet.) Da tror vi kanalturen kunne vært skikkelig trivelig faktisk! Vi hadde derimot havnet i tidsnød for å rekke å plukke opp nytt mannskap i Ardrossan samme kveld. Vi måtte derfor ”ile” som best det lot seg gjøre gjennom kanalen. Til en pris på over kr. 2000 for kanalleie og bruk av piloter, så ville det vært bedre å seile rundt heller enn å ta snarveien gjennom landet. Menmen, vi tar det som en kanalerfaring.
Nytt mannskap ombord
Vi har fått nytt mannskap ombord! Anne Line mønstret på i Ardrossan. Det ble ekstra verdsatt med tanke på at de opprinnelig kjøpte flybillettene til Brest ble verdiløse der vi var langt oppe i Nord-Skottland. Dagen før planlagt ankomst svingte hun seg rundt og kjøpte nye billetter for å fly til London og ta toget via Glasgow for å komme til oss.
21. september: Kveldsseilas Ardrossan – Stranraer
Værfast i Stranraer
Det var meldt styggvær i noen dager. Vi søkte tilflukt i Stranraer.
Nyervervede erfaringer fra ruteplanlegging:
Vi sjekket bare ut neste havn for landligge på nettet, uten å forhøre oss med kjentfolk i havnene. Det har gitt oss en lærepenge…
Værvarselet spådde kraftig vind. Vi vurderte Portpatrick, men slo det fra oss ettersom info på nettet beskrev havnen som krevende for båter av vår størrelse. Ingrid pekte seg i stedet ut havna i Stranraer, som ligger innerst i ei lang vik, godt beskyttet for vinden.
Erfaring nr. 1: Mål avstander før vi seiler inn. ”Lang vik” viste seg å være 10 nm… Det får være grenser på å søke ly i styggvær. En helt unødvendig omvei – i sær med tanke på ”Erfaring nr. 2”…
Erfaring nr. 2: Stranraer innfridde alle forestillinger om ”sliten, grå og kjip britisk småby” som en har sett i britisk film.
Selv et kjipt sted kan være fint om en ser fra riktig perspektiv
Castle Kennedy Garden
Og så fant vi faktisk noe ”klassisk billedskjønt” i Stranraer til slutt! Like utenfor byen ligger Castle Kennedy Garden, en vakker hage med slottsruiner, ”The Walled Garden”, vannliljedam, apeskrekk-allé, store, velpleide parkområder og endog et vaskeekte, bebodd slott! Vi fikk oss en fin ettermiddag i det grønne.
Castle Kennedy ble bygd i det 14.århundre, og ødelagt i brann i 1716. Da bygde den 10. Jarlen av Stair og hans franske Louisa (datter av Duc de Coigny) seg en ny kåk; Lochinch Castle. En grei oppgradering, synes vi. Etterkommerne bebor slottet den dag i dag.
Middagspause i Portpatrick: Vi måtte nøye oss med 2 timers strandhogg før tidevannet ubønnhørlig viste tegn til at det var på tide å komme seg ut av havna igjen. Men uansett – den lille smakebiten av en trivelig havn ga mersmak & krydder til seilasen sørover mot Isle of Man.
Så var vi fremme i Peel på Isle of Man. Derom fortelles mer i neste reisebrev.
Første etappe på veien sørover ble delt med nye venner fra vår tid i Oban; Agi & Johannes og deres to døtre Luna & Inga. Det var skitskøy! Vi lar bildene tale for seg. 🙂
Det er ikke mange andre ganger i livet at en oppholder seg i en hel måned på ett & samme sted. Når vi attpåtil hadde en hverdag der Pappa har fulltidsjobb samt at vi har et hverdagsbudsjett, så ble vi nødvendigvis nødt til å tenke kreativt og hive oss med på det de som bor her driver med. Så da skjedde dette:
Dalmally show. Vi drar på fesjå!
Det arrangeres masse lokale fesjå. Her kan alle & enhver delta, og det er slett ikke bare fe som kan hevde seg. Makan til kreative klassekategorier skal en lete lenge etter. Her bør det være mulig for både onkel Bjarte på 87 og Kristina Isabelle på 5 å bli en vinner. Nedenfor presenterer vi en aldri så liten mix av vinnerne fra noen av de mer enn 100 klassene.
Vi spiser lokalt – himmelrike for sjømat & sjokoladeelskere ble oppdaget!
Vi hiver oss med i lokale leke-, lese- & sanggrupper for barna i nabolaget
Vi skal reise lenge i lag med vår lille datter som nå er snart 3 år. Det er klart vi har gjort oss mange tanker rundt hvilket utbytte hun vil ha av turen. Vi tenker & lærer stadig om hva vi kan gjøre for å gjøre turen max for alle ombord. Etter et par uker i Oban testet Ingrid & Karen Marie ut en idè som viste seg å bli en gavepakke til både små & store:
Det lokale biblioteket og menighetene arrangerer gjerne foreldre&barngrupper. Vi fant MANGE i Oban, så der var det bare å velge og vrake. Foreldrene vi møtte ga anbefalinger til hvilke som er best. Karen Marie & jeg ble profesjonelle grupperaidere. Og vi STORtrivdes. Vi møtte mange barn & voksne, vi lærte oss mange barnesanger og fikk lekt med drøssevis av leker og andre smårolliser. Og ikke minst så var det artig å se utviklingen hos Karen Marie i det å hive seg med og ta kontakt. Den lille dama vår er rå!
Dette skal vi prøve oss på i reisen vår videre. Det fungerte SUPERT for oss i UK. Det blir spennende å se om det fungerer i ikke-engelsktalende land også?! Ps. Karen Marie prater i vei på engelsk nå, og hun har lagt ned totalforbud mot at Mamma Ingrid snakker norsk. 😉
Og så litt mer hverdagsliv hjemme på øya Kerrera
Og så litt turisme: Dagstur til Easdale, skiferøya innerst i Hebridene (& ikke minst – årlig arrangør av VM i flyndrestenkasting!)
Bare en times busstur (via snirkelsnurkelveier) sør for Oban ligger Easdale, en naturskjønn øy innerst i Hebridene. Solskinn til tross; en aner værbitthet og røft klima når en er der. I dag bor det 60 personer på øya. På 1800-tallet bodde det om lag 450 mennesker der, som livnærte seg på skiferbruddene. På det meste ble mer enn 10 millioner skifer solgt til fastlandet PER ÅR herfra! Men virksomheten tok brått slutt i 1881 da en storm sammenfalt med kraftig springflo og havet skylte inn og fylte de dype skiferbruddene og ødela alt teknisk utstyr. I dag vitner de store firkantede bassengene på nordvestsida av øya og flere gamle ruiner av steinhus om stor aktivitet i fordums dager.
Det er et aktivt og initiativrikt lite lokalsamfunn på øya i dag. Den lille kafèen og restauranten ”The Puffin” har vunnet priser for å være beste lokale pub i Skottland og for å være best i regionen til å lage smakfull mat av lokale råvarer. Vi smakte bare på hjemmebakte scones med hjemmesyltet syltetøy, og de smakte i alle fall nam! Middag med tang & tare som ingredienser i tilbehøret smaker visstnok også godt.
Årets høydepunkt på øya er VM i flyndresteinkasting i slutten av september. The Puffin var godt i gang med forberedelsene til å bli invadert av over 1000 utøvere og tilskuere et par uker etter at vi var der.
Farvel til Oban & tusen takk for oss!
Og så ble Vilja endelig seileklar. Etter 29 dager i havn & på land, så takket vi for oss og tok farvel.
Når vi først skulle strande i en måned på land, så takk og lov for at det var på Isle of Kerrera utenfor småbyen Oban. Det ville vært dødare om vi hadde vært stuck midt i for eksempel et industriområde eller en grå, sliten småby.
Den lille småbyen Oban, som betyr ”den lille bukta” på skotsk-gælisk, har litt mer enn 8 000 innbyggere, og er en småby med sjel. Den er et knutepunkt i regionen og omtalt som ”the gateway to the Isles” – øyene som ligger lenger ute i havgapet som Isle of Mull og Hebridene. Det er et yndet sted for turister om sommeren, når innbyggertallet øker til 25 000. Vi var der på tampen av sesongen, der alt fremdeles var sommeraktivt, men uten det store påtrykket av turisme. Så bra! 😉
Oban Marina ligger ute på øya Isle of Kerrera. Marinaen betjener ei lita ”ferje” som rommer 12 personer. Den tar den 10 minutter korte turen over bukta mellom øy og fastland annenhver time fra morgen til kveld. På veien over ser en ofte seler som dupper i vannet, og fra tid til annen visstnok også en delfin eller hval.
Om Isle of Kerrera
Kerrera regnes som en av øyene i de Indre Hebridene. I følge Wikipedia så bodde det i 2005 om lag 35 innbyggere på øya, men de fastboende som vi snakket med mente at det nå var omlag 60.
Her er det ingen butikk og knapt noen biler. Det er kun innbyggerne selv som har tillatelse til å bruke bil. Med kun bruddstykker av veistrekninger på øya og ingen sammenhengende vei som knytter øya sammen så er biler et fraværende element i hverdagsbildet. Dersom noe skal fraktes mellom nord og sør blir det helst via sjøveien eller eventuelt så tar de bilen rett over beitemarkene.
Som nevnt i tidligere reisebrev så var Ingrid & Karen Maries oppdrag i hverdagen mens vi var i Oban å finne på sprell alle andre steder enn hjemme på Vilja. Det ble vi etter hvert knallflinke til! Her er noen smakebiter.
Karen Marie & Ingrid på telttur
Oban Games 2017 – Sekkepiper, hjortedans og tømmerstokkasting
Årlig arrangeres såkalte ”highland games” i de ulike regionene i Skottland, litt ala ”kretsmesterskap”. Lekene har mer enn 1000 år gamle tradisjoner, og antas å opprinnelig ha vært holdt som konkurranser mellom landsbyene og klanene. Vi fikk med oss den regionale versjonen der vi var; Oban Games 2017.
Vi fikk oss en heldag med smak av diverse tradisjonelle skotske idrettsgrener. Sekkepipespillingen, dansingen og ”The heavy events” er populære høydepunkter. Det er ikke vanskelig å kjenne på kulturforskjellen i forhold til vårt eget land når arrangørene ved et slikt familieevent står og svinger med ei whiskeyflaske (premien) og utfordrer tilhørerne til å hive seg med på tautrekking eller kappløp. Har du kilt på så stiller du i egen klasse. Det er noe med humoren og den litt rå & usminkede tonen hos skottene som vi falt for.
Litt om highland dancing: Det finnes et begrenset utvalg ferdig definerte danser innen highland dancing, alle med sin egen underliggende historie. På bildet over danses den såkalte ”The Highland Fling”; en hjortedans der armer og fingre holdes i været for å forestille hjortehorn, og der danseren ikke skal flytte seg fra punktet der dansingen begynte. Andre danser er ”The Seann Triubhas” (Old Trousers) som var en protestdans fra tiden der det var forbudt å gå med kilt, og der danserens bevegelser skal forestille å riste av seg de forhatte buksene. Og ”Thullachan” som danses av 4 dansere, og ble til i landsbyen Tulloch en kald og snørik vinterdag da presten var forsinket og menigheten begynte å svinge hverandre etter armene for å holde varmen. Fun facts vettu.
Litt om The heavy events: Består av 8 individuelle grener, deriblant lengdekasting av en 10 kgs stein, lengdekasting av en 52 kg og nær 6 meter lang tømmerstokk, og lengdekasting («weights for distance») og høydekast (”weight over the bar”) av en over 25 kgs tung vekt.
Dag ved Inveraray Castle & fengselsmuseum
Det finnes nær 700 slott og slottsruiner i Storbritannia, hvorav om lag 200 er i Skottland. Etter å ha besøkt diverse slottsruiner så syntes vi det var på tide å vise Karen Marie et ordentlig ”prinsesseslott”. Vi tok en times tur med buss til Inveraray, der Inveraray Castle bebos av hertugen og hertuginnen av Argyll.
Vi rakk også å ta en tur innom Inveraray Jail, som viser fengselsvesenet fra før og etter en fengselsreform på 1840-tallet. For å si det sånn; vi er glade for å ikke ha ”falt i unåde” for et par hundre år siden. Fengselsceller der folk ble satt sammen uavhengig av kjønn, alder, type udåd og tilstand av mental helse og under håpløse forhold og burleske torturmetoder. Barn i 8-10 årsalderen risikerte å bli satt i fengsel i flere dager for å ha stjålet et eple, og en risikerte å bli hengt for ”småsaker” som å ha stjålet en hest.
Hverdagsliv
Det ble også tid til vanlig hverdagsliv i dette hybridiserte livet i båt på land. Om helgene og kveldene koset vi oss hjemme.
Tur rundt Kerrera og besøk til Gylden Castle og Kerrera Tea Garden & Bunkhouse
Dagen før Otto skulle mønstre av tok vi oss en fridag i lag. Vi gikk en tur rundt hele øya. Vandringen gikk over både beitemarker, stier og grusveier.
Underveis oppdager en små perler og kuriositeter. Se for eksempel steinen med minneplaketten på bildet øverst til høyre. Her markeres at første transatlantiske undersjøiske telefonkabel gikk fra dette punktet på Kerrera og strakte seg helt over til New Foundland. Telefonforbindelsen ble åpnet 25. september i 1956. Så vet vi det.
Når bilveien begynner så dukker det plutselig opp tekanner & små skiferskilt med jevne mellomrom i veikanten. De gir løfte om noe godt…
Og så kom vi fram. Kerrera Tea Garden og Bunkhouse er en perle, ikke minst fordi den befinner seg midt i ingenstedshen. Og det verste av alt – rommene de leier ut er fullbooket hele sommeren i lang tid i forveien!
Bare et kvarters tur fra the Tea Garden står det en slottsruin og ruver ytterst på en knaus. Det er Gylen Castle. Vi måtte ta turen bortom for å se.
Gylen Castle, også kjent som ‘Castle of Fountains’, ble bygd i 1580-årene som et fort for MacDougall-klanen. Både det meste av øya og slottsruinene eies i dag av MacDougall-familien, som har sitt hovedsete på fastlandet
En liten fun fact for oss som er fra Norge kan nevnes at Obans og Kerreras historie også er knyttet opp til litt Norgeshistorie. Den skotske kong Akesander II av Skottland døde nemlig på øya Kerrera i 1249 da han var på nordover for å ta et oppgjør med norske kong Håkon Håkonsson. Den norske kongen hadde sikret seg makt over de ytre øyene og Hebridene da Aleksander var opptatt med å samle fastlands-Skottland til ett rike. Han kom altså ikke fram, men døde av febersykdom i Horseshoe bay som vi passerte på turen vår. Mer interessant lesning om Obans og MacDougall-klanens rolle i den norsk-skotske krigen på 1200-tallet er å finne her: https://en.wikipedia.org/wiki/Clan_MacDougall
Otto mønstrer av
Det har vært en ubetinget glede å ha Otto med oss i mannskapet i 3 uker. Han gikk inn i rollen som skipslege, venn og mannskap på naturligste vis. Det var senkede skuldre ombord i symbiotisk samkvem. 🙂
Det var rart å skulle si farvel til ”en av oss” etter 3 uker i godt samspill fra Førde til Oban. Vi trøster oss med at han har etterlatt en god porsjon med utrustning om bord; det lover godt for at vi kommer til å utforske flere hav & land sammen med Otto framover!
Og så var vi 3
Og hva gjorde så vi 3 gjenværende i kjernemannskapet videre i ukene som kom? Da Otto dro så hadde verken watermaker eller motordeler funnet veien til oss ennå, og vi skjønte at vår tid på Kerrera langt fra var over. Jon Petter hadde med sin øytilværelse gått inn i en rimelig fastboende tilværelse fra første dag. Ingrid & Karen Marie hadde en glidende overgang fra å være «professional tourists» til å bli en av ”the locals”. Om det sies mer i neste reisebrev.