Publisert

Vanuatu – En Verden bortenfor. Det vanskeligste valget. (Del 2 av 2)

Vi hadde forlatt Port Vila, og var på vei mot Vanuatus nordligste og mest avsidesliggende øyer; Banksøyene. Det er nær 250 nautiske mil og 2 døgns seilas opp dit. Selv om Vanuatu generelt er temmelig ikke-turistifisert i forhold til de fleste steder på Jorda, så har vi et ønske om å komme heeelt bortenfor – finne steder der de kanskje ikke har hatt besøkende utenfra på månedsvis, ja kanskje år. Finnes det fremdeles slike steder i denne globaliserte Verden vi lever i, eller er vi «for sent ute»?

Neida, vi er ikke for sent ute til å komme til steder fjernt fra vår vante Verden og hverdagsliv. Mine usikkerheter i forkant rundt alt som ville bli annerledes og ukjent, viste seg – som vanlig! – å bli alt annet enn skummelt. Hva er vel for eksempel mer forfriskende eksotisk enn å kjøpe ei levandes høne til middagsmat når dens forrige eier er så flott som denne dama?! Nei takk til frysedisken på Rema heretter… ?

Nb. Del 1 av Flaskepost fra Vanuatu er å finne på http://www.sailingvilja.no/2019/07/20/3-14-juni-2019-vanuatu-et-land-bortenfor-verdenskartets-brettekant-del-1-av-2/

Hjertet hjemme, kroppen borte, sinnet uavgjort

Mens vi beveger oss i dette fremmede landskap som utfordrer det kjente så fundamentalt at tilstedeværelse er nødvendig, så er det i samme stund hendelser hjemme i Norge som holder tak i hjerte og sinn. Jon Petters pappa Oddbjørn i Svolvær har nemlig havnet på sykehus. Det som vi først trodde var lungebetennelse viser seg å være verre enn som så. Vi holder daglig kontakt med familien via telefon. Men nå beveger vi oss utenfor dekningsområde – for telefon, for internett, for trygg havn å etterlate Vilja på dersom eventuell hjemreise til Norge… Sinn og hjerte jobber med et vanskelig valg: Skal vi dra hjem eller skal vi seile videre?

Men enn så lenge – Viljas trekløver retter kursen nordover. Vi kan ikke ligge og vente – det fører ingensteds hen. Enten må vi hjem, eller vi må videre. Valget må tas underveis.

Tidtrøyte på langseilas: Matfat, menneskebad – og bokbad!

Om noen skulle lure på om det påvirker miljøet om bord å ha en smårollis på langseilas, så sier vel denne lunsjen sitt… Langseilaser gir tid til å ta fram kokebøkene og prøve noe nytt – eller i dette tilfellet; realisere idéer fra inspirasjonsbilde sendt til veslefrøken fra Tante Karen i Norge. Nb: Dette er faktisk et avansert kunstverk, med tanke på at hele kjøkkenbenken gynger i takt med bølgene under tilberedningen!
Og kreative kokekunster KAN komme godt med når sjøsjuka lurer litt under overflaten. Men egentlig hjelper vel ingenting på den derre sjøsjuka, annet enn å stå den av.

Folk spekulerer i blant på hva i alle dager vi driver på med om bord på disse langseilasene? Vel, tida flyter i likhet med omgivelsene. En setter seg ned og slår av en prat uten følelsen av at en burde «hatt seg av gårde» på noe annet. Plutselig tas oppskriftsboka fram og en prøver seg på noe nytt. En har tid til å lære veslejenta si å brodere. Eller kanskje selv å lese en bok midt på høylys dag – eller midt på natten ved nattevakt under stjernehimmel. Å, som vi setter pris på å eie tiden i disse dagene.

Vindstille «midtfjords». Så vi hopper i havet. Med 25 graders lufttemperatur, og en vanntemperatur et par grader over(!) det, så er dukkert forfriskende på et behagelig vis.

Og så er det en underlig greie med disse langdistanseseilasene – for om det blir tendenser til lediggang, så finner omgivelsene alltid på noe å sysselsette oss med! Enten fyker muesliboksen ut av matskapet vi glemte å låse, og grynene sprer seg som et tynt teppe utover hele gulvet. Eller som på denne etappen; det meste av vårt omfattende skipsbibliotek fikk seg et realt bokbad. Dekksluka over forpiggen vår ble ved en feiltagelse stående åpen da vi seilte. Da det blåste opp midt i mot og pisket opp havet i en stakket stund, så fant noen bølger ulykkeligvis veien ned til senga og bokhyllene våre. Her snakker vi om vaskeekte bokbad! Selv dagbøker, fotobøker og sirlig hjemmelagde scrapbøker ble gjennomdynket… («Snufs…» Red.anm.)

Vilja ble forvandlet til et bokhospital i de etterfølgende par dagene etter tidenes bokbad, og Ingrid måtte gjennom en liten sorgprosess over sine sårede, kjære klenodier. (Se på DEN nyven i pannen – den satt fast der i minst et døgn, inntil vi begynte å se bedringstegn blant bokpasientene.)
Som nytilsatt boklege og «nærmeste pårørende» viste Jon Petter sterkt empatiske evner, i tillegg til beundringsverdig tålmodighet i det å legge inn bokstavelig talt tusenvis av tørkeark innimellom de søkkvåte sidene på bok etter bok – for ikke å snakke om utbytting av de samme sidene når første skift var gjennomtrukket.

Båten så helt bomba ut, vegg-til-vegg-belagt med bøker til tørk på alle flater. Men det ga heldigvis resultater til slutt: Alle bøker lever videre, om enn i en noe mer krøllete «Stillehavsutgave». ?

Ambae – en øy i sjokk og gjenoppbygging

Vi har egentlig ikke noen bilder som greier å illustrere stemningen på Ambae. Ærlig talt – vi kjente ikke til fjorårets eksplosive utbrudd fra vulkanen Manaro Fui, som hadde medført evakuering av alle 11 000 innbyggere på øya. De hadde måttet være hjemmefra i et halvt år før de kunne returnere i januar/ februar. Uten dette bakteppet, så lurte vi på hva som var feil da vi vandret rundt i landsbyen Lolowai? Folk smilte, men var uvant avventende. Etter hvert lærte vi om tragedien som hadde rammet innbyggerne i Ambae bare noen måneder tidligere.

Vi fant noen skøyere i Ambae, tross alvorsstemningen som forståelig nok generelt preget innbyggerne etter vulkanutbruddet. Barns smil gir ny energi Verden over. Vi er heldige som har med oss ei lita frøken som tiltrekker seg disse små gledessprederne. Her: Ei lita jente, som leker seg inniblant gamle traktordekk og oljetønner, mens bestemor er like ved og skrubber kjeler rene med saltvann og sand i havet.

Det var et alvor og manglende lekenhet der, som preget store og små. Og en alarmerende stillhet. Etter hvert som vi kom i kontakt med folk og lyttet til deres historier så forstod vi årsaken; dette stedet er fremdeles i sjokk. Overskuddet er der ikke.

Men vi på Vilja fikk en unik opplevelse også med dette, takket være generøsiteten som aldri er fraværende i Vanuatu, uansett situasjon.

Da vi vandret litt formålsløst langs jordveien, så stoppet en truck som var på vei forbi. Da møtte vi en trivelig kar (fillern, navnet er glemt!). Med lasteplanet fylt av bananer og kokosnøtter som egentlig skulle tas med hjem, så tilbød han at om vi ville ha noen – ja, så var det bare å ta – gjerne alt sammen om vi ville!
Vi takket ja til litt, og fikk sitte på lasteplanet ned til gummibåten.
Vi fikk dinghyen fylt av bananer og kokosnøtter, som for oss ble ferske delikatesser om bord i dagesvis framover. Heldigvis hadde vi tatt med en sekk full av fine, brukte klær fra New Zealand til land, og den tok han gladelig imot i retur og lovet å fordele til folk i nabolaget.

Den karakteristiske vanuatiske generøsiteten fortsatte; Etter å ha losset av mer bananer og kokosnøtter enn vi helt så oss råd for å spise(!), så tok han oss med på en rundtur i denne og nabolandsbyen Saratamata, og fortalte oss hvordan de jobbet for å bygge og renske øya si tilbake til det den en gang var.

Etter et halvt år uten vedlikehold så hadde vegetasjonen rukket å vokse inn over hjemmene, i tillegg til at absolutt alt var dekket av et tykt lag av sot og aske. Det positive i det hele er at asken visstnok hadde gitt bedrede vekstforhold til jordsmonnet, så nå vokser det frukt og kokosnøtter som aldri før på øya. Men flere offentlige kontorer var permanent flyttet til naboøya etter vulkanutbruddet. Kampen for å gjenvinne status som senter for regionen var knapt begynt.

Vi har dessverre ikke gode bilder som viser gjenoppbyggingen av landsbyen. Slik blir det når fotografene er opptatt av å spisse ører for å få med seg det som sies, samt i grunn har nok med å holde seg fast som best en kan bakpå et lasteplan under omvisningen…

Sola – «langt fra Jorda»

Neste strandhogg var i Sola på øya Vanua Lava, regionhovedstaden for Banksøyene i nord. Nå merker vi for alvor at vi beveger oss langt vekk fra moderne sivilisasjon slik vi kjenner den. Samtidig er vi igjen tilbake til et samfunn med overskudd og entusiasme, som da vi var i Tanna. Men her er distansen til hovedstaden så lang at tilgang til varer er enda mer sparsommelig. Økonomisk velstand i form av konsum og eiendeler følger en annen skala enn det vi måler med vår målestokk hjemme; vi ville måttet zoome oss inn på nederste centimeter og inndelt i mindre enheter.

Men også her bugner det på overskudd av folks giverglede og generøsitet. Vi føler oss inderlig velkomne, og involvert fra første stund.

Det er en yacht klubb i Sola, eller «yauth club» som det her står. Den drives av Robert og Sarah Issachar. Selv om vi er mest opptatt av å møte lokalbefolkningen direkte, så stikker vi i solidaritet for initiativet innom stedet for å hilse på. Det skal det vise seg at vi blir veldig glade for. Mer om det følger snart.
Sarah i Yacht Cluben lager mat til kvelds, og inviterer Karen Marie til å delta i rensking av namambe (potetsmakende vekst som vokser på trær). Matlagingen er over åpen ild i ei lita hytte med jordgulv. Utstyret på «kjøkkenet» er hinsides begrepet sparsommelig. Maten skal vise seg å smake knallgodt!

Idrettsdag på skolen

Det viser seg å være idrettsdag på skolen. Dette er stor samlingsdag for foreldre og barn. Vi kommer på tampen av dagen, og blir invitert til å være med.

En gøyal lek, der kun én landing mellom hvert «hinder» (les: sandal) er tillatt, og disse flyttes stadig lengre fra hverandre.
Vår lille 4-åring greier å sprette himla bra over hinder etter hinder, synes vi. Og heldigvis sees det litt mellom fingrene når støttehopp må tas. Det viktigste er at hun er med – det er gjevt synes både vi og de.
En gjeng skoleunger på vei hjem fra sportsdag. Også et par blonde barn er å se i flokken. Det er faktisk utbredt med albinisme her på Vanua Lava. I én av landsbyene på den andre siden av øya er visstnok hele 80 prosent at landsbyboerne albinoer. Vi ser mange lyse innslag her i Sola også.
For et herlig blikk. Denne jenta utfordret vår lille frøken i ymse idrettsgrener. Vi satte pris på ureddheten og inkluderingen. Takk! ?

Perspektivøyeblikk #1 i Sola: «Det største vår familie har opplevd»

Vi kom i god prat med en familie på barnehagedagen. Pappa Bob er lærer og snakker godt engelsk. Han er åpen, interessert og filosofisk anlagt, og ettertenksom. Jon Petter kommer raskt i dypere samtale med ham. Kona Sandrine er ikke så god i engelsk, men involveres og tar del, noe som taler sitt eget språk om et gjensidig respektfullt partnerskap. Vi trives i hverandres selskap, praten flyter, humoren er gjensidig.

Umiddelbar god kjemi med Sandrine og Bob i Sola. Slike stunder er gull.

Sandrine og Bob inviterer oss hjem til seg på middag, men vi har allerede takket ja til Robert og Sarah på yachtklubben. I stedet inviterer vi dem om bord for en kopp kaffe. De takker ja.

Strand-til-hjem transport. Vi er glade når «vanndørstokken» passeres og folk blir med oss hjem.

Men det er én hendelse som er tankevekkende og gir oss et perspektiv og grunn til ettertanke på at vi egentlig ikke kan fatte ulikhetene og fotsporet vi setter når vi tar del i denne delen av verden. Bob reiser seg nemlig underveis i samtalen, for å inderlig takke for at familien er invitert om bord. Og han erklærer – mens han stadig utveksler blikkontakt med Sandrine for å forsikre og understreke at han snakker på vegne av dem begge – at det «å være om bord hos oss er det største som har skjedd deres familie gjennom hele deres samliv».

Til deg som leser dette: Vær så snill, dvel ved denne uttalelsen; «…det største som har skjedd deres familie»… Vi vet ærlig talt ikke hva vi skal si. Her har vi i en stakket stund invitert en familie til å være med på en kopp kaffe. Kun en pakke kjeks er satt fram på bordet. Selv om praten har vært gjensidig interessant og givende, så setter denne uttalelsen et støkk i oss. For vi tror han mener det han sier. Og vi er ikke i stand til å forstå det. Er det ulikheten i materiell velstand som gjør så inntrykk? Antagelig delvis, men slett ikke alt. Det essentielle tror vi er den gjensidige respekten og involveringen de blir vist. Men den tar vi for gitt, så det Bob har sagt er likevel ufattelig… Og den henger enda med oss den dag i dag, som en påminner om respekten vi må bevare for hva vi gjør og hvordan vi gjør det. Midt i vår følelse av likhet er det også en fundamental ulikhet – det være seg i bakgrunn eller framtidige muligheter, som vi ikke er i stand til å fullt ut begripe.

Vi fikk besøk av Sandrine og Bob Pantutun og deres tre barn Ashton, Ashtina og Ashlinda. Veldig hyggelig å bli kjent med både barn og voksne! Og en gave for oss å få svar på mange spørsmål og lære om hverdag og verdisyn her fra folk vi føler god kjemi med.

Perspektivøyeblikk # 2 i Sola: 15 år med Yachtclub uten å ha vært på seilbåt!

Om kvelden drar vi tilbake til Sarah og Rob ved yachtklubben. Der sitter vi rundt leirbålet med bestefar og småbarn, mens Sarah legger siste hånd på kveldens middag. Det er stemningsfullt – og gøyalt som det alltid må bli når småkrabater har fritt spillerom.

Sarah har stelt i stand et festmåltid for oss, med kokosnøttkrabbe i kokosmelk og turmeric og annen lokal mat. Kokosnøttkrabbe er visst ganske hverdagslig kost for dem, men for oss er det den reneste delikatesse og første gang vi smaker. Det smaker nydelig!

Vi kommer i prat med Robert etter maten. Han forteller oss om dramatiske hendelser og erfaringer fra sine 15 år med drift av yachtklubben og de mange ulike seilerne som har vært innom i årenes løp. Og indirekte kommer det ubegripelige faktum fram: Tross Roberts mangeårige innsats for langdistanseseilerne som tar turen innom Sola, så har verken han eller hans familie noensinne satt sin fot om bord i en moderne seilbåt, langt mindre seilt med en. Han inviterer seilerne hjem til seg, men ingen har noen gang returnert den gjestfriheten. Hvordan er dette mulig? Et svar på det spørsmålet får vi vel aldri, men likevel er det rimelig åpenbart at vår planlagte avskjed neste morgen må utsettes. Vi spør om de har lyst til å komme på frokost om bord, og i forbløffelse over muligheten svarer de et umiddelbart «Ja!».

Frokostgjester på Vilja i Sola! Robert og Sarah, datter Zygina (som har tatt seg fri fra skolen) og gammelonkel/ Grandpa Kietion fra Sola Yacht Club på morgenbesøk – og sin første erfaring om bord på moderne seilbåt. Norske vafler er som alltid en internasjonal schläger.
Genuin interesse for hverdagslivets praktiske løsninger og levesett om bord. Dette er jo åpenbar kompetansebygging for denne familien som lever av å være en ressurs for langdistanseseilere som har kommet den lange veien til Sola for å søke trygg havn.
Vi tok oss likegodt en liten seiltur. Grandpa Kietion prøvde seg som skipper, til felles fornøyelse for både ham og hans styrmann Jon Petter. Kietion viser seg for øvrig å ha mye mer å fare med enn bare alderen; for bare et par år siden vant han regionmesterskap i pil- og bueskyting. Han er dessuten en av de mest erfarne i området i den lokale fiskemetoden, der fisk samles med nett innimellom korallene og skytes med pil- og bue (ikke harpun). Han inviterer oss til å være med og prøve oss, men vi må dessverre takke nei denne gang. Tikopia kaller i det fjerne.
Robert bak roret, og trives åpenbart med det. Sarah og Zygina nøyer seg med å være passasjerer, men om turen hadde vart lengre, så ville nok de også tatt roret.
Sarah – ei varm dame med perspektiv og åpenhet.
Avskjedsklem mellom ei lita frøken og en stor bamse.

Takk for trivelig stund i lag, med deling av så vidt ulike erfaringer, men desto mer givende og lærerikt begge veier. Robert og Sarah inviterer oss til å returnere i framtiden, og lover oss at de da vil bygge et eget hus til oss og til å være del av deres familie. Hvem vet, kanskje en vakker dag?…

Nye gaver, nye gleder –  noen for den spesielt interesserte…

Robert og Sarah finner fram mange avskjedsgaver til oss. Blant annet gir Sarah sin egen kjole til Ingrid, og Robert gir finskjorten sin til Jon Petter. Dette blir kjære souvenirer vi tar med oss hjem. Og så får vi en hel bag med frukt og grønt, som bidrar til umiddelbar følelse av å være på kulinarisk eventyrferd.

Ingrid klar for å utløse potensialet i stadig nye uslepne diamanter…

Offisiell utsjekk av Vanuatu

Vi merker oss at ved utsjekk på både «Customs» (tollkontoret) og «Immigration» (politikontoret), så henvender folk seg direkte til alle i Viljas trekløver. Barn anerkjennes og involveres med den største selvfølgelighet. Karen Marie må rette seg opp, holde blikkontakt og stå på egne ben. Det setter vi alle tre pris på.

Det Vanskeligste Valget er tatt

Og så måtte beslutningen tas: Seiler vi sørover for å finne trygg havn og fly hjem til Norge? Jon Petters far hjemme i Svolvær ligger for døden. Alt har skjedd så raskt. Skal vi forsøke å rekke hjem i tide til å møte ham? Eller er det riktigste å fortsette planlagt rute?

Hadde vår tilstedeværelse hjemme i Norge endret på utgangen, så ville valget vært enkelt og Jon Petter ville vært på vei hjemover for lengst. Men enkelte ting i livet råder vi slettes ikke over. Denne er en av dem. Jon Petter snakker daglig med bror og far. Far er klar: «Fortsett!».

Vi velger å seile videre. Det er tungt. Men følelsen av avklarthet gjør det mulig.

Til Ureparapara, der kun vår egen seilbåt kan ta oss

Så begir vi oss utenfor dit ordinær fly- og ferjetrafikk kunne tatt oss: Ureparapara. Dette er den nordligste befolkede øya av Banks øygruppen. Her er det ingen flyplass. Øya er formet som en pacman, ettersom caldera-veggen har rast sammen på østsiden og åpnet opp for innseiling inn til landsbyene i Divers Bay. Dit dro vi. Og det gikk ikke ubemerket hen! Vi var fremdeles på vei inn da landsbyboerne hev seg i utriggerkanoene sine og kom oss padlende i møte. Dette er selve bildet på fjerne seileropplevelser i Sør-Stillehavet. Nok en ukjent situasjon som viste seg trygg og ubetinget positiv.

På et blunk var båten vår fylt av folk i Divers Bay i Ureparapara! Vi ble tatt godt i mot av den lokale chiefen og flere landsbyboere. Bevisstheten rundt kultur og tradisjoner er tydelig fra første stund. Jon Petter og Chief Nicholsen kommer i prat om seile- og båtbryggertradisjoner. Her viser Jon Petter fram norske tradisjoner som gjengitt i sin «bibel» av Jon Godal om dette temaet.
Vi fikk skyss av Chief Nicholsen inn til land. Litt tungt lastet for en enkeltmannskano, men med aktiv tømming av vann ved hjelp av en halv kokosnøtt så gikk det som en drøm. Ja nettopp, en drøm. Denne opplevelsen er oppfyllelse av langdistanseseilerdrømmen. Mer eksotisk blir det ikke – tror vi… Men dette viste seg å bare være begynnelsen. Bare vent til øya Tikopia, vår neste destinasjon…
Denne vesle pjokken heter Stein, oppkalt etter en nordmann med samme navn. Norske Kathrine Brunvoll bodde nemlig i landbyen i Divers Bay i et halvt år for noen år siden mens hun skrev masteroppgave i sosialantropologi. Hennes venninne og chief Nicholsens datter har oppkalt sønnen sin etter Kathrines bror Stein. En morsom historie. Vi skal kontakte Kathrine i ettertid og overbringe varme hilsninger fra hennes venner og «adoptivfamilie» i Ureparapara.

Og svaret på spørsmålet vi stilte oss da vi la av gårde på denne jordomseilingen blir besvart her: Er vi for sent ute til å finne steder utenfor Verdenskartetes brettekant, der vi aldri ville kommet uten med egen seilbåt? Svaret er nei. Heldigvis. Vi priser oss lykkelige og heldige. For det ER annerledes å være på et sted som overhodet ikke er rigget for turisme. Den eneste måten å komme seg hit til Ureparapara er via havet. Vi var den fjerde båten som hadde besøkt øya og landsbyen i Divers Bay siden i fjor høst.

Landsbyen i Divers Bay på øya Ureparapara, helt nord i Vanuatu.
Hjemme hos andrechiefen i Divers Bay. Steingruen på kjøkkenet i forgrunnen, der maten pakkes i bananblad og legges til langsom steking om morgenen blant glovarme steiner, godt tildekket av ytterligere steiner og blad. Maten er ferdig til kvelds.

Et gullsitat fra vårt besøk i Divers Bay er følgende: «Her i landsbyen lager vi mat på den tradisjonelle måten, og ikke med lettvinte moderne løsninger slik som kasserolle på bål.» Det er slike uttalelser som hjelper oss til å utvide perspektivet for hva vi faktisk er en del av og opplever her.

Kjøkkenbenken hjemme hos andrechiefen, som i landsbysammenheng er stor og moderne.
Hjemmet til bygdas snekker; andrechiefens sønn! Han er bare noenogtjue år gammel, men har prestert å bygge et tre-etasjes hus. Det er IKKE vanlig arkitektur her i bygda, der en-etasjes bolig er eneste norm.
Gjenbruk: Gammelt vrakgods utnyttet til kirkeklokke som virkelig gir gjenlyd.
Som vi har sett på flere av Stillehavsøyene; de døde gravlegges utenfor hjemmene. Datteren i denne husholdningen fant fort fram bildet av sin avdøde far for å hedre ham da vi passerte familiens hus med graven hans i forgrunnen.
Gode blikk; litt beskjeden, men enda mer nyfiken.
Karen Marie i full sving med ungene i bygda.
Karen Marie på jakt etter kos. Hun fikk fangst & full uttelling.
Hele bygda er engasjert i trening fram mot årets volleyballturnering som avholdes på Independence Day. Da deltar visst lag fra flere landsbyer på øya. Jon Petter hev seg med.
«Moderne koking» (ref. tidligere nevnte gullsitat), med kjele på bål.
Og så fikk vi med oss ei høne hjem. Forslaget var i utgangspunktet at vi skulle ta den med oss levende, men Jon Petter fikk forhandlet seg fram til å få den slaktet og ribbet først. Ok, vi innrømmer det; vi er litt late og mer lettvinte enn «fastfood ala Banks-øyene i Vanuatu». Dog kjenner vi at vår komfortsirkel er fleksibel i ytterkantene. Det er bra! ?

Vi seiler videre østover mot vinden!

Vårt besøk i Divers Bay ble dessverre kort. Vi valgte å takke nei til noe så ubetinget fristende som invitasjon til et festmåltid i landsbyen neste dag. Galskap? Ja. Det gjør ondt å takke nei til en slik mulighet. Men vår prioritering er klar og bevisst denne gang: Vi skal til Tikopia.

Valget om å seile videre til Tikopia innebærer å krysse imot passatvindene i ett døgn. Tikopia er ei øy så langt bortenfor som de fleste kan drømme om å komme i livet sitt. Der holder de sine gamle tradisjoner og levesett fremdeles i hevd. Men ryktet sier at Verden er i ferd med å banke på. Endring vil komme. Denne opplevelsen kan ikke utsettes til en gang i framtiden. Det er nå eller aldri. Vi velger nå!