Reisen endrer de reisende. Og om å finne en plass og mening i seilersamfunnet.
En reise blir sjelden slik en ser for seg. Og en såpass lang reise som vår kan gjerne inndeles i mange kapitler med store variasjoner i innhold og stemning. Vi har seilt i 8 måneder nå, og kjenner at en forandring er i ferd med å skje innabords. Det kan nok tilskrives at vi gradvis går over i en hverdag der tidens rolle og leverytmen styres mer av elementene (været) og det som kommer til underveis, og i mindre grad er kunstig styrt og forhåndsprogrammert. Vi har et bevisst ønske om – og rom for – tilstedeværelse, og et mer ”hands on” og mindre fremmedgjort liv. Hverdagen er verdibasert rett og slett. Selvfølgelig går vi fremdeles oss stadig inn i gamle spor og tuller det til med for eksempel jag etter noe som ikke egentlig er jakten verdig, eller kanskje ikke engang fordrer jakt? Men like fullt – vi kjenner at noe er i endring. I denne endringsprosessen, så kan møtet med mennesker på veien som har gjenkjennbare eller annerledes og nye perspektiv gjøre sjelsettende inntrykk.
Prickley Bay vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Det er mange langturseilere i denne havna, og mange velger å ligger for anker her lenge. Da jeg la ut på langtur, så var det med en forventning om at lokalbefolkningen i landene dit jeg kom ville gjøre inntrykk. Få tanker og forventninger var forbundet med andre seilere vi skulle møte på vår vei. Derfor er jeg simpelthen tatt litt på senga – og desto mer fascinert og takknemlig – over ”seilersamfunnet” og menneskene vi blir kjent med i det.
Seilersamfunnet – med havet som vårt felles kontinent
Seilersamfunnet av langtids-/ langturseilere er et særeget, lite samfunn; vi er ikke ”vanlige” turister på et midlertidig avbrekk fra hverdagen på jakt etter komprimerte opplevelser. Ei heller er vi en integrert del av lokalbefolkningen dit vi kommer. Vi er en egen flokk av forskjellige typer trekkfugler fra alle verdens land, som tar hverdagen med oss og møtes der vi midlertidig finner hvile i et fremmed farvann. Det kan føles som at havet er vårt felles kontinent, og oss imellom er vi i en slags nøytral sone. Alle har vi fellesnevneren i det å ha tatt valget å leve med og på havet. Og alle har vi tatt et farvel med fysisk nærhet til venner og familie hjemme mens vi gjør det. Og som følge av det siste, så er vi desto mer åpne for å knytte vennskapsbånd med menneskene vi møter på vår vei og danne små, temporære og bokstavelig talt bevegelige samfunn.
Mennesker vi møtte i Prickley Bay – et inntrykk som sitter i hjerte og sinn
Det er vanskelig å si om det var Prickley Bay som hadde ekstra høy konsentrasjon av interessante, reflekterte og delende mennesker, eller om vi var ekstra mottakelige og åpne da vi var der. Resultatet ble uansett det samme; hver dag stod vi opp uten forventninger til noe særskilt, og hver kveld la vi oss fylt opp av inntrykk og fascinasjon over ett eller flere mennesker vi hadde møtt i løpet av dagen.
Noen av disse menneskene tilbragte vi mange, lange stunder med. Mens andre gjorde uutslettelig inntrykk bare i løpet av noen få minutter. Noen sitter jeg i ettertid og leser livsbiografien til og håper å møte igjen et sted her ute på det blå kontinentet…
Mange kunne nevnes, men vi tror mye kan sies med disse få utvalgte.
Paret Ingrid og Roman som seiler båten Quest.
Møtet med disse rommet mye, og både paret og båten (ja, faktisk!) deres gjør inntrykk. Ingrid er fra den Dominikanske Republikk og Roman er fra Sveits. Sammen har de seilt rundt og rundtomkring jorda i 28 år. Roman er stor og kraftig, med en stoisk ro og utpreget fortellerglede. Når han forteller en historie, så gir han lytteren tid til å kjenne etter… Ingrid er en gnistrende og hjertevarm dame. Hun har en egen evne til å prate med Karen Marie som om de to var jevnaldrende tenåringer. Det sier seg selv at vi ble sjarmert av ei dame som inviterer en sandete treåring opp i sengen sin, danderer divaseng med masse hodeputer til henne, setter på en kul film og serverer den unge damen krydderkake og cola med isbiter i sengen!
Og så var det hjemmet deres, Quest: Det er en nydelig 58 fots seilbåt, custom made og det har åpenbart ikke vært spart på noe. Men båten har en mørk historie, som antagelig best kan leses på diverse nettsider. Se for eksempel: https://www.nytimes.com/2011/02/23/world/africa/23pirates.html . Eventuelt boken ”Voyage into hell (…)” av Steven Siguaw. Overskriften om historien før Roman og Ingrid kjøpte henne er at denne seilbåten var åsted for et av moderne tids mest tragiske piratangrep på en privat seilbåt. I alt 6 mennesker døde, hvorav alle de fire i båtens mannskap. Roman og Ingrid kjøpte båten for to år siden, etter at den hadde stått på land og forfalt i mange år. De har et bevisst forhold til hele båtens historie og en filosofi om at den beste måten å hedre båtens tidligere eieres minne er å sette deres drømmebåt tilbake i sin opprinnelige stand og seile den. Å restaurere denne båten innebærer blant annet å få reparert skadene etter omlag 150 kulehull… Hele historien vekker tanker. Og det gir en litt rar følelse å sitte i cockpiten med en kopp kaffe, og vite at her ble fire uskyldige seilere slaktet ned for noen år siden.
”Kvinnen i robåt” – vi husket ikke navnet hennes, men mennesket satte sitt avtrykk i sinnet vårt. Det var årene – både de hun hadde levd og de hun holdt i hendene, som gjorde at vi merket oss henne der hun kom roende fra kaia når vi var på vei inn. Og den korte hilsningen over ripa ble til et kvarters prat der vi satt i hver vår dingy og duppet. Hun er 76 år gammel, mannen 80. og sammen har de seilt i over 20 år. Mannen hennes fikk diagnosen Alzheimer i januar, og nå er hun i nådeløst tempo i ferd med å miste ham. En behøver ikke detaljene fra beskrivelsen hun ga av deres hverdag for å skjønne at det er tøft. Å bo i båt oppi det hele kan utenfra virke tungvint i en slik situasjon. Men på spørsmålet jeg stilte henne hvorvidt hun hadde betenkeligheter med å bo i båt så satte hun blikket umiddelbart fast i mitt og sa kontant: «What do you mean? I’m a sailor, honey!» Det føltes som om jeg hadde stilt spørsmål ved hennes identitet.
Styrke og integritet. Folk som er faste i fisken. Sånt sitter!
Anekdote: Jeg hadde epostadressen til denne damen, og sendte henne et hei for å takke for møtet, og be om tillatelse til å publisere bildet av henne på nettsiden. Her er svaret jeg fikk:
«Dear Ingrid:
Since we last met, I am sorry to inform you that my husband has passed away on April 5, 2018.
I do not mind the picture being shown. Keep your enthusiasm and love of adventure and live each day with happiness.
Your Friend
Mary Ann on Mighty Sparrow»
Så dermed, enda en gang – vårt andre kontaktpunkt tok et godt tak i hjertet mitt, slik det hadde gjort første gang også. Og ja, denne seileren – som altså heter Mary Ann og bor på Mighty Sparrow – er jeg så heldig å kunne kalle min venn.
Familien på 5 fra Australia om bord på Roam. Seilerfamilie med barn på langtur, akkurat som oss. Erin, Dave og gutta deres hadde nettopp begynt på sin 2 årige seileekspedisjon, og kjøpt båten i Grenada. Ideen om å seile hadde de fått ved å se en dokumentar på Youtube om ei jente som seilte jorda rundt alene (”Maidentrip”, av Laura Dekker). Og så hadde de kikket masse mer på youtube, og lært seg å seile rundt hjemtraktene. Huset var leid ut og det meste av ting og tang solgt i ”garasjesalg”. De har 3 gutter i alderen 4–9 år.
Vi møtte dem midt i forventningsfryd iblandet frustrasjonen over uforutsett tids- og pengebruk til diverse tekniske feil og litt oppstartsusikkerhet i hjemmeundervisningen for de to største barna. Selv om deres historie er en annen enn vår, så kjente vi oss igjen i noe av prosessen og tankene de gjorde seg i begynnelsen av en lang reise. Trivelig å utveksle erfaringer, og supertrivelig å ha flere barn om bord. (Vi kommer til å følge dem på https://erinndave.wixsite.com/sailingtoroam)
Julie Winge og familien hennes. Vi hadde vært i prat med familien; foreldre med to tenåringsbarn på den norske båten som lå for anker like bortom oss. Så møtte vi på moren på internettkafeen i marinaen, og slo av en prat. Julie skilte seg ut, ved å være direkte, litt sånn ”cut the crap”. Et eksempel; i omtalen av skolegang, så sa hun rått og brutalt om seg selv at ”Jeg viste finger’n til hele skolesystemet da jeg var 14, jeg.” (litt fritt sitert, men tror det var omtrent sånn). Alltid når jeg hører folk være så ærlig og usminket, så kjenner jeg en befriende følelse av en hemmende mur som faller inne i meg. Det er så himla greit når folk ikke prøver å fremstå som om de alltid gjør alt riktig!
I alle fall – praten var god, og kunne sluttet der. Julie gikk. Men hun kom tilbake – med en bok i hånden. Nettopp den boken du ser coveret på her. Hun sa at hun hadde noen eksemplarer til overs, og måtte bli kvitt litt ”dau-last” på båten sin. Så dermed fikk vi hennes story, i skriftlig versjon. Hennes handling der og da gjorde inntrykk i seg selv. Og tittelen på boka er så hudløs som den kan bli. Inntrykket av dette møtet har satt seg fast som noe som ”makes a difference” på turen. Den våkne dama og mammaen vi møtte på marinaen i Prickley Bay var til å bli interessert og glad av og i! Og nå leser jeg altså historien hennes. Vanligvis leser jeg sjelden denne typen bøker, men må bare innrømme at jeg nå er midtveis og hekta, og har trøbbel med å legge den fra meg. Forfatteren beskriver livet så direkte og rått at hun tar oss liksom med på livet, valgene og utforbakken. Anbefalt og fengslende lesning!
Julie har forresten en blogg: http://juliewinge.blogg.no/
Valgets kval
Så ja, det var noe som skjedde i Prickley Bay. Valget om å snart vende nesen hjemover og legge «havets kontinent» og dets folk bak seg føles plutselig ikke bare riktig eller så åpenbar…