Det ble 2 netter i Fort Augustus. Men det betød ikke at vi lå helt på stedet hvil; noen hundre meter ble tilbakelagt på «innimellomdagen» da Vilja ble tatt opp kaskaden av sluser inne i landsbyen. Det var her vi innså at vi ikke bare befant oss midt i en turistattraksjon, men at vi selv var en del av den ved å demonstrere den i praksis. Mange interesserte fulgte med på hvordan den sinnrike mekanismen med svingbruer og sluseportene fungerer. Forflytningen skjer i saktetempo; vi brukte omtrent 2 timer for å komme oss gjennom de 5 slusene i Fort Augustus. Sjelden har vi følt oss så beglodde. Men for all del – vi tåler litt oppmerksomhet, vi! 😉 
Fort Augustus er en sjarmerende liten landsby. Absolutt verdt å stoppe litt opp ved. Vi har ingen illustrerende bilder på dette dessverre, så dere får ta oss på ordet. 😉
The Great Glen – litt om geografien & geologien
Den Caledonske kanalen strekker seg langs dalen «The Great Glen». Dette er skottenes «rift valley», og ble skapt for omlag 400 millioner år siden ved kollisjon mellom de tektoniske platene Laurentia og det baltiske skjoldet. plater. Kollisjonen løftet det omkringliggende landet og skapte det vi kjenner som the Scottish Highlands. Samtidig etterlot den en dyp revne tvers gjennom landet, som flere steder naturlig er fylt av ferskvann og utgjør (fra nordøst til sørvest) innsjøene Loch Dochfour, Loch Ness, Loch Oich, Loch Lochy og Loch Linnhe. Det dypeste punktet er i Loch Ness, som er 230 meter dyp.
Loch Ness er den største innsjøen på turen. Fort Augustus ligger på dens «indre bredd» mot sørvest. Etter denne smalner dalen inn mens stigningen fortsetter. Det høyeste punktet er Loch Oich (34 m.o.h.).
Vi seiler videre mot havet. Vilja setter personlig høyderekord.
Om morgenen den 19. august fortsatte ferden videre gjennom Skottlands høyland. Denne etappen var etter vår forstand den vakreste. Vi gled rolig gjennom kanaler og innsjøer; tidvis i tett skogkledd terreng, tidvis i åpent landskap med fjell i det fjerne. Følelsen av saktetid og fraværet av muligheten til å kunne skynde seg smittet over på kropp og sjel. Dette sitter vi igjen med som etterlatt inntrykk fra denne etappen.
Så var det klart for å ta fatt på turen fra 32 m.o.h. ned til havnivå. Nedstigningen er mye «brattere», og tas med flere sluser i tette trappetrinn.
Etter en lang dags etappe på lørdag nærmet vi oss havet. Vi kunne valgt å ta de siste slusene ned Neptune’s staircase søndags morgen. Men hvorfor skynde seg nå?
Ben Nevis til topps!
Ben Nevis – Skottlands og UKs høyeste fjell med sine 1344 moh – lå og lokket like ved. Mannskapet var klar for å løsrive seg fra Vilja for å ta flere høydemeter enn de 34 metrene kanalen hadde tatt oss. Det var på tide med et skikkelig strandhugg!
Så skulle vi ned igjen.
Og så var vi nede ved Vilja igjen, som lå og ventet i kanalen på ca. 15 m.o.h.. Fjelltur anbefales absolutt på kanalferie. Vi fikk oppleve flott natur fra et annet utsyn enn vannivå, og fysikken satte nok ekstra pris på å få brukt seg litt. Det ga oss en god påminner om hvor viktig det er å ta seg inn i landet selv om – og nettopp når – en er sjøfarende.
Ned til havet
Og så var det siste kaskade med sea lochs ned til havet… Mandags morgen den 21. juli tok vi Vilja ned Neptune’s staircase, med hele 8 sluseporter tett-i-tett.
Smaken av strømsjø
Og så var vi framme ved Oban Marina, på Isle of Kerrera. Her ventet de oss. Stakkars Vilja fikk ikke nyte saltvann lenge i denne omgang, for nå skal hun opp på land og få seg litt velfortjent pleie: Nytt ror skal installeres, festet til genoan skal repareres, hun skal få seg watermaker, og enda noe mer.
Vi er spente og gleder oss til å få det tekniske på plass. Fortsettelse følger…
