Hjertene våre bestemte at vi måtte hjem til Norge for niese & gudbarn Liv sin konfirmasjon den 10. mai og svoger og storesøsters 2*50 årsdager deretter. Når alle andre jordomseilere for lengst hadde satt kursen vestover mot Stillehavet, satte Viljas mannskap seg i stedet på flyet nordøst tilbake over Atlanterhavet til Norge.
Men før det – litt drama…
Det som er så underlig er at hjemreisen viste seg å ikke bare være godt for hjertet; den viste seg å være som sendt fra oven for Jon Petters fysiske helse også. En illsint betennelse i et myggstikk på kneet hadde nemlig tatt helt overhånd, og tre ulike kurer antibiotika i Dominica og Martinique hadde ennå ikke lyktes i å ta knekken på den. Vi hadde passert punktet for at det begynte å bli skummelt!
Innleggelse på Ullevål sykehus i grevens tid!
Det var med nød og neppe at han fikk lov til å sette seg på flyet hjem. Faren for akutt blodforgiftning var overhengende, og ville være kritisk om det skulle inntreffe underveis på en så lang flyreise. I siste sekund før avreise godkjente legen på flyplassen at han gikk om bord på flyet med oss andre. Videre ble han fraktet med rullestol rundt omkring på terminalene ved transfers. Han så mer og mer stussli’ ut. Så skummelt det er å se sin vanligvis så energiske mann sitte sliten og dratt i en rullestol, tilsynelatende femten år eldre over natta…
Overnatting hos gode venner Signe og Jonny i Oslo var avtalt fra før. Jonny hentet oss på flyplassen, og neste dag bar det til akutten. Det ble innleggelse på Ullevål sykehus, først på slagposten og etter hvert på isolat. Kneet ble tappet for væske og intravenøs antibiotikahestekur ble igangsatt. Og takk og lov – betennelsesutviklingen snudde og kneet begynte å heles.
Det faktum at Ingrid ikke tok et eneste bilde av våre kjære venner da vi endelig var hos dem sier bare noe om hvor uttafor og hektisk vi følte oss. Men vi nevner i alle fall at Ingrid og Karen Marie fikk trivelig tur til Grefsenkollen med Signe og yngstesønn Sander. Og vi alle sammen satte umåtelig pris på gjensyn med hele familien Hisdal og vissheten om at vi har de beste venner i Verden.
Ingrid og Karen Marie fikk seg også en mini sightseeing-tur i Oslo. En titt på Slottet og trivelig stund med iskrem og update med venninne og Karen Maries Fjellmor; Anne Line langs Akerselva.
Hjemme i Trøndelag stod familiebegivenheter for tur. Ingrid og Karen Marie fløy hjem som planlagt den niende, i uvisshet om når Pappa Jon Petter som lå på sykehus ville komme etter…
Konfirmasjonsfest og gledelig gjensyn med familie og venner!
Den 10. mai stod Liv Emiko som konfirmant i Strinda kirke. Vi kjente ekte glede i hjertet over å være til stede.
You never know what’s hiding behind the perfece facade! This is what happens when waiting till the late afternoon with taking the family pictures on Liv’s confirmation.
Gode vårdager med familie og venner i Norge
Alternativt treningsopplegg ala Kari & Karen Marie ved Trondheim Klatresenter. Enjoy the sneak peek!
Å få tid i lag med familievenner Amy og Per på Hitra stod høyt oppe på prioriteringslista, og sannelig fikk vi til det også!
Og så fikk vi enda mange flere hverdagsstunder med familien vår i Trondheim og Meråker. Ja, det ble til og med enda flere feststunder!
Ps. Feiring på forskudd av 100-årsdagen til storesøster Karen og svoger Sozaburo ble også behørig markert mens vi var der med familiemiddag & kakefest. Dette ble dog ikke dokumentert med bilder. Like fullt – det betød mye for jordomseilerne å få feire stordagene i lag med dem og fysisk få fitt en ordentlig bursdagsklem, om enn på forskudd.
Stolte foreldre på fotoutstillingen til fotograf Anders Moa Myklebust
Yngstesønnen vår, Anders, er ferdig med førsteåret på fotofagskolen. Vi har lenge latt oss imponere av hans blikk for blinkskudd. Nå har han tatt betydelige skritt videre, og forbløffer oss med fantastisk fine fotografier. Vi var så heldige å få med oss hans første fotoutstilling, der fotografier av han og hans venn & «fagkollega» (enda en) Anders er utstilt på Dromedar kaffebar i Nordre gate i Trondheim. Storfamilien møtte opp og det ble privat omvisning og høytidelig stemning som seg hør & bør på en vernissasje.
17. mai er vi så glad i!
Innom Tante Hest og Onkel Christoff på ”hjemveien” sørover
(les: Tante Hest = storesøster Camilla, mens Onkel Christoff = svoger Kristoffer. Dette er såklart Karen Maries selvvalgte tituleringer. Onkels tittel er for øvrig inspirert av helten i Frozen, og altså en æresutmerkelse.)
Sannelig fikk vi til en liten, men innholdsrik svipptur innom Jon Petters storesøster Camilla og hennes make på togturen sørover mot Gardermoen. Tante Hest tok med Karen Marie på ridetur, og om kvelden ble det grilling med venner og en god prat i sofaen før det ubønnhørlig var leggetid. Virkelig godt å få dette korte, men gode kontaktpunktet, før det blir lengelenge til neste gang. Vi håper på at disse to og gutta deres mønstrer på hos oss på Vilja et sted der ute på ett av de store Verdenshavene.
Farvel til Norge for to år. Det kjennes i hjertet. Vi stiller oss på startstreken for jordomseiling.
Og så dro vi tilbake hjem til Vilja, som lå og ventet på Martinique. Storebror Petter hadde mønstret av i Norge etter 2 måneders seilas i Karibien i lag med oss. (Så gøy at vi fikk så god tid i lag med ham!!!) På Gardermoen ventet Otto Inge Molvær på oss. Han mønstret av i Skottland, og var nå klar for å mønstre på til et nytt tokt med Vilja.
Men det skal sies – det var tøft å si farvel til familie og venner i Norge denne gangen. Det kjennes på kroppen at valget vi tar om å være vekke fra hverdagen og våre kjære i Norge i ytterligere to år har en pris. Vi er jo så heldige at vi har verdens beste mennesker der hjemme å savne! Men vårt valg om å gå for jordomseiling er gjennomtenkt, og er en knallhard prioritering for å få til noe som vi tror vil stå som en milepæl i livene våre. Det er med et beveget, dog rolig bankende hjerte at vi tar til på neste etappe og stiller oss på startstreken for jordomseilingen. Og med en liten sverm med sommerfugler svirrende rundt i magen. Vi føler oss vanvittig heldige på alle vis!