Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.
10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!
Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing
Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.
Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.
Sightseeing med historien om slaveriet som tema
Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.
Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.
Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)
Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.
Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike
Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.
Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.
Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.
Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye
Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!
Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.
Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing
Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.
Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.
26.-29. mai: Klar ferdig gå! Første etappe: Martinique – Bonaire. Sssilllkeseilas!
Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!
Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.
30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann
Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.
Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.
Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie
Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.
Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…
Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.
Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.
Enda flere gjensyn med seilervenner
Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!
Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.
Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.
