På tide med litt trim! Seilelivet har lite innbakt trening; det blir Vilja som står for det meste av forflytning, må vi innrømme. Men nå var mål & motivasjon klare for vårt neste hopp til øya St. Vincent: Å klatre opp til kraterkanten på øyas høyeste vulkan, La Soufriere (1178 moh).
På veien nordover har mange advart oss mot å seile innom St. Vincent. Øya er fattig, og har et rykte på seg for kriminalitet. Men vi er generelt ”skeptiske” til rykter, eller kanskje rettere sagt; bevisste. Gang på gang har vi nemlig fått bekreftet at ryktene har vært basert på enkelthendelser, subjektive opplevelser og tolkning, og der det ene negative enkelttilfellet overskygger alle de hundrevis av positive. Det er ikke dermed sagt at vi ikke har ørene åpne og lytter til andres råd. Men vi er bevisste på at det er forskjell på rykter, selvopplevde erfaringer og fakta. Og vi prøver etter beste evne å oppsøke pålitelige kilder.
St.Vincent ER fattig, og det ER kriminalitet der. Men piloten (seilehåndboka) vår advarte ikke mot å reise dit av den grunn. Noen særegenheter ved bukta Walliabou gjorde at vi valgte oss ut denne som ankringssted: Den er trygg, på tross av at Captain Jack Sparrow har vært her… 😉
For å ta det siste først: Nysgjerrigheten vår ble trigget av å vite at denne lille havna var hovedlokasjon for innspillingen av filmene ”Pirates of the Caribbean” I og II. Ville vi kjenne oss igjen? Å jo da…
Og så, når det gjelder kriminalitet: Det har vært mer enn ”lekepirater” i Walliabou tidligere. Nettopp her var det flere tilfeller av vold for noen år siden, og endog et drap av en tysk seiler i 2016. Etter dette tok befolkningen selv tak for å ta knekken på utviklingen. De etablerte en såkalt ”association”, der et knippe pålitelige og forhåndsgodkjente folk tar imot seilende og ivaretar sikkerheten i bukta. Det har ikke vært tilfeller av kriminalitet mot seilere her siden.
Besøket vårt i Walliabou Bay ble ubetinget positivt, og et av de mest sosiale stoppene på turen. Ikke minst så var det trivelig å bli kjent med lokalbefolkning, og få besøk av barn om bord!
Vulkanbestigning på La Soufriere
Så var det klart for den store styrkeprøven! Turen opp til vulkanen La Soufriere er kjent som en flott tur. Anbefalt rute er å gå den snillere ruten opp fra Atlanterhavssiden i øst og videre ned den brattere og mer ulendte stien på vestsiden (the Leeward side). Men vi lå for anker på vestsiden kun 45 minutters kjøring fra foten av fjellet, men hele tre timers kjøretur unna startpunktet på østsida. Vi visste at med vårt 3-årige turfølge så trengte vi flest mulige kjølige morgentimer til å gjøre unna den røffeste oppstigningen. Så vi valgte å satse på at kondisen holdt, og gikk for den tøffeste ruta. Klokka 7 ble vi hentet, klokka 8 var vi i gang.
Fjellsidene opp langs La Soufriere er frodige, og gunstige for jordbruk. Hovedvekst som dyrkes er marijuana! Visstnok lar politiet cannabis-bøndene være i fred. De vet at alternativet er å sende mange allerede fattige jordbruksfamilier inn i enda verre fattigdom. Politiet slår heller hardere ned på langerne av narkotikaen i tettstedene. Det er vanskelig for oss å stille seg til doms, vi som kommer fra rike Norge, med sitt solide ”samfunnssikkerhetsnett”.
Vi møter Emmanuel og Harry, gir litt førstehjelp og får turfølge som takk
Og så gikk vi inn i regnskogen. Etter bare noen hundre meter møtte vi plutselig på noen unge menn med machete. Den ene blødde fra hånden. Det viste seg at de var ute og sanket yam (en slags rot som de koker som potet), og så hadde den ene vært uheldig med macheten. Vi tok fram førstehjelpsutstyret vårt og Jon Petter forbandt såret. De takket, og så vinket vi farvel. Men så, etter noen minutter, så kom de samme to gutta løpende etter oss, og sa de ville følge oss opp fjellet. Den ene hadde gått turen med faren sin da han var 10 år gammel, mens den andre aldri hadde vært til topps før. Vi fikk følge hele veien av Emmanuel og Harry. Snakker om trivelig takk! 🙂
Høydemåleren på klokka mi viste 900 moh da vi nådde opp til kraterkanten. Det blåste skikkelig friskt & vi fikk tåke, så vi droppet å gå rundt vulkankrateret til høyeste punkt på andre siden. Ordentlig blåsbortvær, men skydekket lettet et øyeblikk og ga oss et glimt av kraterets frodige, grønne indre. Det kommer litt varm damp fra grunnen. Forrige utbrudd var i 1979. Men ingenting større på gang akkurat nå, så vidt vi kunne se! 😉
Så tok vi farvel med turfølget vårt; Emmanuel, Harry og bonden vi møtte på vei ned (og som vi dessverre ikke husker navnet til). Veldig ålreit at de ble en del av vulkanturopplevelsen vår.
Siste dag i Walliabou
Et innblikk i dagboknotatene til Ingrid, en grytidlig morgen i Walliabou Bay, den 12.04.2018:
”Etter Atlanterhavskryssingen har det skjedd en endring i meg; fra å være generelt litt ”glasset halvtomt” nedover Europakysten, til nå å heller se at glasset er halvfullt og vel så det. Jeg vet ikke hvilken bryter som er slått over i den mentale koblingsboksen, men nyter at det er slik. En skal kjenne meg rimelig godt for å vite at bak et strålende smil ligger det en del gråvær. Jeg selv hater vel mer enn noen de grå skyene som jeg ikke greier å blåse vekk, og som gjør livet mer komplekst enn det behøver å være. Uansett – i flere måneder nå har jeg stort sett både våknet og lagt meg til sol både ute og inne. Hurra!
Og hvordan kan en annet enn å kjenne at en er heldig? I skrivende stund sitter jeg i cockpiten med en kopp kaffe og laptop’en. Lyset har både det kjølige i seg fra natten og det varme fra sola som nyss har stått opp. Jeg ser utover havet. Fiskerne i sine små robåter gikk nettopp ut fra land like ved og ror utover. Til venstre ser jeg land med bugnende palmetrær og regnskog, og den lille havna Walliabou der første Pirates of the Caribbean ble filmet. Inne sover flokken min, og har det godt. Og her har jeg en liten stund for meg selv – til å sortere tanker, og til å enda en morgen kjenne meg takknemlig for å få leve litt annerledes en stund og oppleve ting jeg ikke visste fantes. Hver dag skjer det ting som jeg vet utvider horisonten og gir perspektiv. Jeg vet ikke akkurat hva denne turen gjør med meg og mine. Men jeg er sikker på at den vil sette spor. Og jeg tror det er et positivt fotavtrykk.”
Enda flere lekekompiser på besøk om bord
Vi fikk noen svømmende gjester om bord på lek & formiddagsmat før vi seilte fra Walliabou Bay.
Vi seilte videre nordover til neste land i nord; St. Lucia, der vi skulle plukke opp bestilte deler til kaputt watermaker og generator. Etter uker med ferie, så skal det jobbes nå! Jobben(e) ble mer omfattende enn vi hadde ant… Vi har nemlig tatt en avgjørelse. Men den historien får vi ta i neste flaskepost.
