Publisert

19.mai – 1. juni, 2018: Jordomseiling – klar ferdig gå! (Martinique-Bonaire)

Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.

10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!

Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…

Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing

Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.

Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.

Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.

Sightseeing med historien om slaveriet som tema

Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.

Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.

Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)

Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.

Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.

Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.
Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.

Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike

Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.

Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.

Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.

Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.

Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye

Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!

Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.
S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.

Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.

Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.

Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing

Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.

Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.

Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.

Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.

26.-29. mai: Klar ferdig gå! Første etappe: Martinique – Bonaire. Sssilllkeseilas!

Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.
En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!

Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!

Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.

Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!

30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann

Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.

Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!
Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!

Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.

Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie

Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.

TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.

Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…

Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.

Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.

Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.

Enda flere gjensyn med seilervenner

Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!

Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!

Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.

Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.
Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!

Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.

 

Publisert

20. – 28. mars, 2018: Første uke i Grenada – litt fiff og fixing, mye fossefallhopping og flax!

Vi seilte nattseilas til Grenada. 90 nautiske mil ble tilbakelagt med lite vind over nesten flatt hav. Fartsrekord ville det uansett ikke bli, så da kunne vi like gjerne ta inn seilene og legge et par unge ”dregger” på slep; det ble morgenbad der ute på det Karibiske hav.

Våre to unge drenger – eller for anledning dregger – på slep. Eldste dreng stupte også uti, bare for å ha det sagt.

Grenada – så ulik Tobago, og fin på sin egen måte

Allerede før vi gikk i land i Grenada forstod vi at her hadde vi kommet til et ganske annerledes land enn det vi kom fra. Det skulle vise seg at bukta der vi kastet anker; Prickley Bay, er et av de mest velstående områdene på øya. De husene vi så omkranse bukta hadde et ”vestlig” moderne preg og var av en frisert standard som vi ikke hadde sett noe i nærheten av på Tobago.

Standarden på denne sydvestspissen av øya er også preget av «midlertidig fastboende» i form av utenlandske studenter. St. George’s University tilbyr nemlig et internasjonalt studieprogram innen medisin. Hvert år begynner et hundretalls studenter fra USA sitt medisinstudie her. Men det kreves mer enn vett i skallen for å ta medisinstudiet i Grenada. Vi fikk vite at prislappen for å studere til ferdig lege her på Grenada er 450 000 USD, det vil si mer enn 3,5 millioner kroner! (Nb. Vi har ikke kontrollert selv om studieavgiften vi fikk vite muntlig er korrekt, så det er en potensiell feilkilde her.) Det er med andre ord mange mennesker med kjøpekraft her, og det gir seg utslag i sortimentet på butikkene i nærområdene. For vår del bidro det til å amerikanisere pantryet (spiskammerset) en liten stund. For Vilja har jo selv en norskamerikaner om bord (Ingrid). Både hun og Petter (som er litt ”miljøskadet” fra oppveksten) ble mer enn litt opprømt over å finne grape jelly og spray cheese i butikkhyllene, og gikk litt bananas på mathandel. Hehe, både mor & bror er fornøyde med å se at Karen Marie nå digger peanut butter & jelly sandwich, og at vi dermed har sørget for nevnte miljøskading av vår utvidede yngste generasjon. 😉

Men Grenada kan by på så innmari mye annet og mer autentisk enn fiff. Landet har en fantastisk fin natur, en dramatisk historie og en lokalbefolkning som på alle vis er imøtekommende og gjestfrie. Selv om vi savnet det Tobago hadde av mer røffere og layback egenart, så beholdt vi våre senkede skuldre også her.

Bukten der vi selv ligger til kai, Prickley Bay, har en kobling til de dramatiske dagene i 1983 (se faktaboksen over). Nærmere bestemt til universitetet med alle de amerikanske medisinstudentene. Skru tiden tilbake til slutten på 70-tallet og tidlig 80-tallet: Amerikanerne hadde lenge fulgt med stigende uro og misbilligelse den lille øya Grenadas blomstrende sosialisme og båndene som de knyttet til andre stater som amerikanerne selv ikke akkurat var på godfot med, som for eksempel Cuba og Sovjetunionen. En kan vel hevde at de ventet på en anledning til å sette en stopper for dette obsternasige lille øyriket som var under påvirkning av det de utvilsomt mente var ”dårlige venner”. Da urolighetene braket løs i 1983, så brukte President Reagan nettopp evakuering av de 650 amerikanske medisinstudentene i Grenada som begrunnelse for å invadere landet, slippe bomber og sende inn tusenvis av soldater i løpet av noen ødeleggende uker i 1983. Etter å ha herjet i noen uker, så trakk de seg ut igjen, og etterlot til andre å rydde opp etter seg. Men en kan vel si at misjonen var oppnådd; Sosialistisk styre ble felt, og det ble satt en effektiv stopper på Grenadas flørt og vennskapsbygging med ”dårlig selskap”.

Sightseeing i hovedstaden St George’s

Young Street – ikke ”en nydelig handlegate”, men med mange små overraskende gullkorn bakenfor dørene. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men blåst av noen bane over byens angivelige billeskjønnhet ble vi ikke. Likevel – at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi koset oss med å tusle rundt i kryddermarkedet og den gamle handlegata der vi tok turen innom særegne, små butikker, en miniatyr sjokoladefabrikk og -museum og ikke minst Grenadas nasjonalmuseum.

Vilja vår fremstår (heldigvis) som en liten modellbåt i forhold til disse. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Det er en bakkete by, med gamle festningsruiner på ”enhver bakketopp”. I havnens indre basseng ligger de små og fargerike lokale båtene, og utgjør en sterk kontrast til de mange store superyachtene som ligger til kai like bortenfor. Det mangler ikke på vitnesbyrd om fremmede ”gjester” som tar seg til rette både i presens og preteritum.

Guideboka vår kunne fortelle at Grenadas hovedstad St. George’s er en av de mest pittoreske byene i hele Karibien. Vi som ikke har vært i hele Karibien kan ikke akkurat vurdere det, men må innrømme vi ikke ble blåst av noen bane over byens angivelige billedskjønnhet. Men at byen har sjel og bredspektret personlighet, det sier vi oss enige i. Vi trivdes, og synes absolutt at byen er verdt et besøk.
En av høydarene på byturen var Grenada Chocolate Company. Her lærte vi om sjokoladeproduksjon hele veien fra kakaobønner fram til nydelige sjokoladefristelser. Alt samlet i et lite lokale. Til å trives i.
Nivået på vår viten om sjokolade fikk seg et aldri så lite kunnskapsløft! Vi tar dere med på ”oppturen” mot sjoko-nirvana.
Til venstre: Fort George ligger delvis i ruiner, og minner om amerikanernes bombing av fortet i 1983. Øverst til høyre: St. Andrew’s Presbyterian Kirk – uten tak og kirkerom etter orkanen Ivan’s herjinger. Nederst til venstre: Et av flere bygg i byen uten tak. Vanskelig å vite om det er menneskers eller naturens krefter som har vært ødeleggende?
En minneplakett, en klar beskjed i graffiti og en murvegg pepret med kulehull på Fort George vitner om dramaet som utspant seg her. Mot denne veggen på Fort George ble statsminister Maurice Bishop og hans kjæreste, samt syv andre regjeringsmedlemmer henrettet uten rettergang under et opprør i 1983. Ordren ble sannsynligvis gitt av egne partikolleger, selv om det aldri ble avklart eksakt hvem. Den karismatiske – og av folket avholdte – Bishop skal ettersigende ha sagt da han ble bedt om å snu seg med ansiktet mot veggen for å skytes; ”I wish to face front”, for å se sine drapsmenn i øynene. Liket til Bishop ble aldri funnet. (Se mer om det som skjedde i faktaboksen om Grenadas historie, tidligere i denne flaskeposten.)
Med lys i siktet – Utsyn fra inne i bunkersen ved Fort George. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Teknisk stopp i Grenada

Storseildraget røk underveis til Grenada, og måtte repareres mens vi lå i havn. Aldri så galt at det ikke var godt for noe: Vi fikk tatt en sjekk og forsterking av hele storseilet. Og så fikk Petter lufta seg litt.

Petter tok lufteturen opp i masta for å hente ned storseildraget. Selv denne fyren, som trives mer enn snittet godt i høyden, gjorde seg et par alvorstanker på hvordan det ville føles å måtte ta manøveren i vind og grov sjø. Alt i alt er vi takknemlige for å ha fått ordnet på seil og drag inne i rolige Prickley Bay.

Exploring the interior

Beniboy, som vi kaller ham når han er i sitt Ess J, realiserte tanken om å dra på ”wildcamping” (som han selv kalte det). Det vil si utforske regnskogen og overnatte under åpen himmel. Ikke så lite modig, synes jeg (les: Ingrid), ved tanken på at regnskogen er et ganske så fremmed habitat for oss fjellfolk fra Norge og de sveitsiske Alper! Mine bekymringer er jo da primært det ukjente levende liv som lever der inne. Grenada har ettersigende ingen farlige rovdyr eller giftige slanger eller edderkopper, men noen giftige tusenben og kvelerslanger kan visstnok forvolde en del ubehageligheter. Om det regner (som det jo gjerne gjør iblant i en regnskog), og du har lagt deg under feil type tre, så kan du risikere å våkne opp med blemmer og stygt utslett på grunn av at blad og grener er så giftige. For ikke å snakke om den giftige røyk den samme typen tre forvolder hvis du tenner opp bål med den. Og så var det myggen da – hvordan er den der inne? Ja, i det hele tatt; En må bryte noen barrierer for å gjøre det Beni gjorde. Og det gjorde han – hvilket er tøft og inspirerende!

Beni ”wildcampet” i Grenadas regnskog. Han hadde det visst RÅBRA! Vanligvis tar han knapt bilder, men denne gangen tok han faktisk noen ganske få til ære for bloggen vår, som vi her får lov til å dele.

Turen gikk i området mellom Mount Carmel og Mount St. Margaret (som 7 Sisters Waterfall renner ned fra). Gjennom den tetteste skogen fulgte han elveleiene. (Beni fikk vite i ettertid av lokalbefolkningen at i elvene kan det være slanger – ugiftige, men dog…) Av livsvisdom fra turen oppsummerte han følgende: ”Going new ways takes longer, but you get a deeper experience than if you just follow somebody elses path.” På sin ferd langs elva kom Beni i snakk med kvinner som vasket klær i elven og menn som la ut palmeblad og nett for å fange småkreps i den. Han observerte også forsøplingen av elven. Men for det meste nøt han vakker og vill natur alene. Han hadde maten medbragt, og til snacks plukket han bananer, kokosnøtter og kakaobønner.

Med seg hadde han satelittelefonen vår. Så om dere som følger oss på kartet lurer på om Vilja har begitt seg inn i landet, så har dere forklaringen her.

Vandring i regnskogen og fossefallhopping

Utsikt over frodige Grenada. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Beni dro ”wildcamping” på lørdag, mens vi tok en dagstur inn i landet på søndag. Det er mye å velge i om en vil utforske Grenada. Av menneskeskapte ting verdt å oppleve er krydderplantasjer, kakaoplantasje med sjokoladefabrikk, gamle ”Estates” og slavekvarter fra kolonitiden, romdestilleri, vedens første undervanns skulpturpark, bare for å nevne noen. Videre er det et mangfold av naturlige underverk, både under vann med rike korallrev for dykking og snorkling, og på land i øyas vakre, frodige natur med fjell og mange flotte fossefall.

Rainforest walk. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)

Når en reiser så lenge som vi gjør, så må en prioritere hva en har aller mest lyst til, både av hensyn til budsjett, tid og metningspunktet for inntrykk. Vårt valg på Grenada var å få oss en dagstur inn i landet og opp i høyden. Med mål om å nå inn til fossefallene ”De syv søstre”, fikk vi både sett oss litt rundt på kjøreturen dit, og deretter en fin vandretur i frodig terreng. Og sannelig fikk vi oss en overraskelse underveis, der Benis sti tilfeldigvis krysset vår inne ved fossefallet! Dermed fikk vi en felles turopplevelse, og gutta fikk seg et delt adrenalinkick med hopping ned fem av de syv fossefallene. Senere på dagen fikk vi oss alle – gjennom Petters viderverdigheter  – en lærepenge som vi heldigvis slapp å betale for med annet enn 60 kroner…  (mer om det etter hvert).

Mange små kompiser å hilse på langs stien. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Stien inn til fossefallene The 7 Sisters. Betegnelsen ”frodig” må måles på en utvidet skala. (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Innimellom her gjemmer det seg også et bevegelig, lite vesen. Kan du se den? (Foto: Petter Slungaard Kristensen)
Se hvem vi fant! Beni dukket opp fra intet da vi kom fram til Seven Sisters. Så dermed var teamet samlet, og gutta boys klatret opp til toppen av de syv fossefallene, for deretter å fossefallhoppe ned igjen.

Petter og Beni og ”en fossende søster” i fritt fall!

Annandale Waterfalls og lærepenge på billigsalg – takk og pris!

Gutta ble hekta på fossefallhopping etter moroa ned De 7 søstrene. Og allerede på hjemturen dukket det opp en ny mulighet da vi passerte Annandale Waterfalls. På parkeringsplassen ble vi møtt av en ivrig fyr som het John, men som insisterte på å bli kalt Mr. Supersplash. Hans konsept var å ta seg betalt 30 kroner for å hoppe fra toppen av fossen, et fossefall på 12 meter. Vi hadde imidlertid ”et enda bedre forslag”: Vi kunne betale 60 kroner hvis han tok med seg Petter opp til toppen og lot ham hoppe. Mr. Supersplash nølte litt først, men så lot han seg overbevise og sa ja med et glis. Jon Petter var skeptisk og Ingrid nervøs da de to gikk av sted mot toppen. Det så kjempehøyt ut!

Mr. Supersplash pekte ut hvor riktig og eneste landingspunkt i bassenget nedenfor var, og så hoppet han. Vi som så på stusset litt over hvorfor han hadde foroverlente ben og ikke inntok ”blyanten”? Så hoppet Petter, i perfekt blyantpositur…

Det var en lettere sjokkert Petter som like etterpå reiste seg opp i bassenget nedenfor – med vann kun opp til brystkassa! Føttene hadde slått bæng ned i bånn etter 12 meters fall i ”blyant-positur” med kun 1,5 meters vanndybde demping. Det viste seg at Mr. Supersplash hadde fortalt om steiner som måtte unngås til høyre og venstre i bassenget, men ikke sagt noe om at det tilsynelatende store bassenget kun var en sølepytt! Herregud, det kunne gått så ufattelig ille. Men det gikk bra, og Petter kom fra det med kun litt vondt i et kne og en ankel. Vi er rett og slett ydmyke og veldig takknemlige for å ha fått en lærepenge vi slapp å betale for. Eller rettere sagt – Mamma Ingrid punget vel ut med de 60 kronene da… Lærdommen får være at en ALLTID må undersøke bunnforholdene selv når en gjør et slikt hopp, eller i hvert fall ikke overlate vurderingen til andre folk med mindre man stoler på deres vurderingsevne 100 prosent.

Mr. Supersplash og vi. På bildet er vi i en lettere tilstand av himmelfallenhet og lykke over å ha sluppet fra det med et tross alt vel gjennomført 12-meters hopp og litt bedre vett banket inn i skallen på oss alle til framtidige utsvevelser.

Avslutningsvis – et mer overfladisk symptom på endringene som er i gjære 

Vi kan rapportere om at vi omsider begynner å legge noen norske tradisjoner midlertidig på hylla, som for eksempel brunost og kaviar på brødskiva. Nå er vi HER og får heller finne ut hva de spiser i Karibien. Brunost egner seg dessuten særs dårlig til lange frokoster i 30 varmegrader…

Farvel til brunost. Vi er foreløpig usikre på hva som inntar tilsvarende markedsposisjon på frokostbordet.

Før vi seiler videre…

Vi ble liggende for anker i Prickley Bay i en uke. Det kapittelet vil bli stående i Ingrids bok som havnen der hver båt inneholdt et skattekammer av mennesker og historier. Mer om dette i neste flaskepost…