I går hadde vi festdag på Vilja, da vi feiret påske og fullført jordomseiling om hverandre.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FJERDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 14.04.2020.
FAMILIE: Ingrid , Karen og Jon Petter Li Slungaard Myklebust på vei nordover til Karibia.
Rapport fra «S/Y Vilja» på vei fra Suriname i Sør Amerika til Karibia.
I dag koblet vi inn omverden igjen. Vi fikk tilsendt Noonsites COVID19-oppdateringer for seilere fra gode venner som følger oss hjemmefra, og ble igjen slukt av alle reguleringer og rapporter. Vårt inntrykk er at vi nå er på vei til et sted der det er opphopning av båter og at seilerne begynner å bli uglesett. Tanken på ytterligere karantenetid (vi har ikke gått fritt på land siden 9. mars), en lokalbefolkning som ikke vil ha oss der, m.m. tar litt drepen på seilergleden. Men samtidig – opp med haka! – for de fleste bekymringer blir det jo vanligvis ikke noe av. Og som nordlendingen om bord alltid pleier å si; «Det kan fort gå godt!»
Sprikende nytt fra seilervenner
Signalene vi hører fra seilervenner rundt omkring i Verden spriker i alle retninger. Våre venner på Pied-a-Mer II, et pensjonistektepar i 70-årene fra USA, seiler seg hjemover fra Asia via Rødehavet. De har nettopp seilt fra Sudan med kurs for Egypt. De forteller at de i det siste kun har fått gjort proviantering etc via agenter. De må ankre opp flere nautiske mil fra havn og handlelisten må være sendt i forkant til agenten, som igjen sørger for leveranse ut til dem. De er nødt til å seile videre innen 2 timer etter ankomst. Det høres simpelthen ille ut. De er i praksis rett og slett flyktninger uten land.
En ganske annen tone er det i meldingen fra våre seilervenner på amerikanske «S/Y Nimbus», som nå har kommet fram til Chesapeake Bay på USAs østkyst. De anbefaler oss å besøke marinaen de er på og sier det er riktig så trivelig der. Selv om COVID19 nevnes, så ligger det ingen advarsler mot å komme dit.
Cruising Kid’s Club over Atlanteren
En gladhendelse her om bord er uansett den nystiftede klubben som vår yngste matros har stiftet sammen med en annen ung matros på kanadiske «S/Y Yonder». Adrian (7) seiler sammen med moren og faren sin på strekket fra Sør-Afrika og hjem til Canada.
Ideen til klubb ble til da vi fikk høre fra våre venner på Yonder at de etter 11 døgn på havet til St Helena heller valgte å seile videre, framfor å ligge i enda 14 dager for anker i karantene. Sultne på nye aktiviteter som vi selv var, der vi lå i karantene i Suriname, så sådde vi idéen om en klubb. Og nå er de to yngste – hvilket i praksis vil si alle sammen om bord på både Vilja og Yonder – i gang. Eposter sendes nesten daglig over Atlanteren mellom nord og sør. Alle innkommende klubb-brev (dvs eposter) kan kun leses av barn, eventuelt hvis de voksne skal hjelpe må vi lese gjennom en kikkert bakfram. Det blir syyykt små skrift, kan vi berette, og er til fryd for våre små agenter. Nå er de i full gang med planlegging av klubbhus og klubbregler, utveksling av tryllemiksturer, meldinger på kodespråk, og så videre og så videre… I går prøvde vi oss på et nytt kommunikasjonsmiddel, nemlig flaskepost. På 12*N kastet vi ut flaske fylt med påskegodteri og en viktig melding. Så får vi se responstiden blir?!
Vi elsker delfiner! Vi setter stor pris på disse lekne følgesvennene våre.
Det kan forøvrig nevnes at «S/Y Yonder» slapp i land på Ascension, 5 døgns seilas nord for St Helena. Der fikk de seg én knallfin dag. Men etter det var bølgene dessverre for store til at det var mulig å komme seg i land. Til slutt valgte de å gi seg, og har nå lagt ut på ytterligere 2500 nautiske mil mot de amerikanske Jomfruøyene. Det er jo tilfeldigvis dit vi også er på vei, om enn med et par ukers forsprang. Om alt klaffer så blir første offisielle klubbmøte i månedskiftet april/mai?!
Tilbakeblikk til St. Helena i februar 2020 og møtet med en levende legende; Jon Sanders (81). Han er på sin 11. jordomseiling, og har tidligere gjennomført både to og tre jordomseilinger single-handed og nonstop! For oss var det interessant og en ære å få bli kjent med denne mannen, som er tillitsvekkende ydmyk tross sine ufattelige seilebragder.
Krysset eget kjølvann
12. april krysset vi på Vilja vårt eget kjølvann fra 17. februar i 2017, da vi var på vei vestover og nærmet oss Tobago. S/Y Vilja og hennes faste Trekløver har herved seilt Jorda HELT rundt!
JORDOMSEILING: «S/Y Vilja» har krysset eget kjølvann og har dermed seilt rundt jorda.
Tenke seg til, at heretter når man går og hverdagsfilosoferer og undrer over: «Hvor stor er nå egentlig denne kloden vår?», så har vi nå et kvalifisert begrep om det. Vi har nemlig seilt hver nautiske mil, med (eller mot) hver bidige bølge og fylt Viljas seil med hvert vindkast vi har evnet å fange, for å komme oss hele veien rundt. Viljas Jordomseiling har vært 30 500 nautiske mil lang, tilsvarende 56 500 km. Mer enn 5000 timer har vi stått til rors siden vi var har forrige gang. Vi er jublende glade & stolte!
Det blir Påskemorgens champagnefrokost med pastellkulørte kokte egg, hjemmelagde marsipanegg og en nærmest eventyrlig regnbuefarget ostekake. Alt tilberedt av team Vilja, med en minimatros/sjefs-estetiker i bresjen og hennes grenseløse fantasi & støtteapparat til å «berge skuta i havn».
Den 19. mai landet vi med fly i Martinique, etter en 2-ukers svipptur hjemom Norge.
10 måneder etter avreise fra Grilstad Marina i Trondheim står vi nå på startstreken for jordomseiling. 7560 nautiske mil er tilbakelagt. Det er bare blåbær i forhold til hva vi som står foran oss!
Fantasirute (rød linje) for jordomseiling med S/Y Vilja. Avreise fra Martinique ble 26. mai, 2018. Forventet ankomst til Norge er høsten 2020, til skolestart i Svolvær for Karen Marie. Det gjenstår litt seiling før den tid, for å si det mildt…
Én uke i Martinique før avreise, med forberedelser, venner og sightseeing
Tilbake i Frankrike, eller i alle fall Martinique.
Så var vi tilbake i Martinique (les: Frankrike). Den første uka var firkløveret på Vilja; Karen Marie, Ingrid, Jon Petter og nypåmønstret matros & skipslege Otto Inge Molvær, beskjeftiget med forberedelser, gjensyn med venner og sightseeing.
Det viste seg å være utvidet langhelg på Martinique, med både pinsehelg og Abolition Day. Sistnevnte er en fridag spesielt for Martininque, som markerer avskaffelsen av slaveriet. Med stengte butikker var det lite vi kunne gjøre av tekniske forberedelser til turen. Med leiebil dro vi på sightseeingtur på sørvestsiden av øya. Det ble en dag med tema som passet godt til temaet for høytiden på øya; slaveriet i Karibien.
Sightseeing med historien om slaveriet som tema
Import av nye slaver til Karibien ble forbudt i 1815, men handelen fortsatte i flere tiår etterpå der slaveskipene kom til land i nattens mulm og mørke. Dette gjorde ilandstigningen desto mer farefull. Den 8. april i 1830 fant en tragedie sted rundt klippene til Diamanten på sørvestkysten av Martinique. Etter et mislykket ankringsforsøk, ble et slaveskip ubønnhørlig knust imot klippene. Skipets navn og nasjonalitet ble aldri avdekket. 46 døde ble skylt i land i Anse Caffard (Caffardbukta). Slavehandlerne ble begravet på kirkegården, mens de døde slavene ble begravet på stranden der et minnesmerke nå er reist. 86 mennesker overlevde – alle var slaver. Disse ble tatt til fange og solgt i Fort-de-France.
Minnesmerket Anse Caffard Memorial er laget av Laurent Valére fra Martinique. Den ble reist i 1998, i forbindelse med markeringen av det var 150 år siden slavene i Fransk Vestindia (De franske Antillene) ble satt fri. Minnesmerket består av totalt 15 statuer i betong og sand, der hver statue er 2,5 meter høy og veier 4 tonn. Statuene er stilt opp i en trekant, som refererer til Trekanthandelen av slaver og varer mellom Europa, Vest-Afrika og Karibien. Figurene står og ser i retningen skipet kom fra; mot Guinea- gulfen (110°). En kan gå mellom statuene og se og ta på. Vi ga oss litt tid til ettertanke ved monumentet. Historien om slavehandel har fulgt oss hele veien på vår seilas, fra Europa via Kapp Verde (og vår avstikker via Zanzibar i januar) i Afrika, og over Atlanteren til Karibien. For hver påminner og nytt innblikk i historien øker følelsen av avmakt og forferdelse over denne skampletten som slavehandelen utgjør i vår historie.
Besøk ved utendørsmuséet La Savane des Esclaves (Slavesavannen)
Slavekvarterene var bygd på rekke for å gi oversiktlighet for slavedriverne. Levekårene var ulevelige, tortur- og avstraffelsesmetodene ufattelige.
Utendørsmuséet La Savane des Esclaves er bygd og eid på privat initiativ, for å bevare historie og bygge identitet for befolkningen på Martinique. Den tar for seg historie- og kulturarv fra den opprinnelige indianerbefolkningen som bosatte øyene før europeerne gjorde sitt inntog, samt forteller historien som slavehandelen og slavenes levekår både under slaveperioden samt etter slaveriets avskaffelse. Vi nøyer oss med å vise glimt fra hva vi så ved besøket, så får andre kilder stå for gjenfortelling av historien som muséet omhandler.
Etter avskaffelsen av slaveriet ble slavene satt fri. Uten eiendeler eller noen form for midler var livet i frihet langt fra et enkelt liv. Muséet forteller også denne historien om livet etter slaveriets avskaffelse. Her; Jon Petter og Karen Marie ved en rekonstruksjon av en typisk hytte for en frigjort slave.
Et besøk ved La Savane des Esclaves gir også et innblikk i karibisk indianerkultur og –historie.
Joséphines hjemsted – kvinnen som (trolig) forårsaket slaveriets gjeninnførelse i Frankrike
Frankrikes første keiserinne, Joséphine, ble født i Martinique. Hennes hjemsted er bevart i Musee de la Pagerie. Vi rakk å stikke innom så vidt. Men satte vel så pris på å lese oss opp på historien i forkant. Denne damen levde et temmelig leseverdig liv, så et googlesøk anbefales til den som er interessert i intriger og intrikate menneskeskjebner.
Keiserinne Joséphines hjemsted og sukkerplantasje i Les Trois-Îlets.
Besøket til denne kvinnens hjemsted passet dessuten inn i vår sightseeingturs tematikk om slaveriet i Karibien. Slaveriet ble avskaffet i Frankrike i 1789, men ble gjeninnført i 1804, like etter at Napoleon og Josephine hadde kommet til tronen. Det sies at det var Josephine som var pådriver for dette, for å styrke familien hjemme i Martinique sine økonomiske interesser i den sviktende sukkerplantasjeindustrien.
Med denne lille visitten sa vi oss fornøyde med dagens inntrykk og lærdom. Og vi satte pris på erkjennelsen av at ved å ta oss litt tid til å se og lære mer om øyas historie, fikk vi et interessant innblikk i ei øy som rommer adskillig mer kultur og historie enn førsteinntrykket som den moderne glansede marinaen vi hadde tilbragt det meste av tiden i hadde gitt oss.
Gjensyn med gamle lekekompiser og venner, og møte med nye
Le Marin er et møtepunkt for seilbåter i Karibien. Ikke overraskende traff vi både gamle og nye seilevenner der! Gleden var stor da vi gjenkjente Andromeda og familien Hervard. De hadde vært i Martinique i flere uker nå, i påvente av deler for å fixe diverse teknisk trøbbel med watermaker og annet. I dagene som fulgte fikk vi flere treffpunkt, med prat over en kopp kaffe, lekestunder for jentene og selv en liten ”roadtrip” med leiebil for Ingrid og Steve på jakt etter filter til hovedmotoren. Vi fant, vi fant!
Gjensyn med våre gode venner på S/Y Andromeda – for tredje gang! Første gang var Las Palmas, neste gang var i Martinique for en måned siden. Nå ble vi KJEMPEglade for å få tid til lek og å bli enda bedre kjent med hele denne herlige gjengen: mamma Aina, pappa Steve, Elliot, Colin, Sara og Mia.
S/Y Andromeda igjen klar for seilas. Vi vinket farvel til dem, da de endelig kunne seile sørover med friskmeldt båt. Planen deres er å overvintre og seile sør for orkanbeltet.
Vi ble også kjent med en familie om bord på S/Y Binome; Anika (3), mamma Megan fra USA og pappa Jerome fra Frankrike. De hadde nettopp flyttet om bord i båten sin og var godt i gang med klargjøring av båt & hjem – og gjør seg erfaringer og tanker som vi kjenner oss igjen i fra vår nysettlerfase i Grilstad marina.
Playdates med lille fransk-amerikanske Anika og hennes mamma Megan. De har nettopp flyttet in i båten sin S/V Binome, og planlegger å seile på ubestemt tid i Karibien og Latin-Amerika.
Vilja pleies og fylles for Stillehavskryssing
Riggsjekk og utskifting av babyvanter utført av Caraibe Marine i Le Marin.
Da høytidsdagene var over og hjulene i maskineriet igjen begynte å gå rundt i Martinique, så flasket tingene seg, én etter én. Etter krav fra forsikringsselskapet Pantaenius, så fikk vi gjennomført riggsjekk på båten før Stillehavskryssingen. Denne medførte utskifting av to stykk babyvant (D2) og babyforstag. Jon Petter tok selv og utførte diverse vedlikehold, med god hjelp fra Otto. Ødelagt låssylinder for tenningsnøkkelen ble reparert, øvre rorlagerbolter ble etterstrammet, styremaskinen ble kontrollert etter tidligere innstramming av bolter, Victron inverter/ lader ble programmert og tilkoblet kontrollpanel (HURRA! Nå virker alt som det skal!), ulyd i elektrisk genoarull ble kontrollert av fagperson og vurdert som ok, tæringsskade i VHF høyttaler ute i utbedret.
Imens bunkret Ingrid opp båten med ”noen tonn” mat. Puslespill og orden i matlagrene er nå blitt en anerkjent ”skill” som er nødvendig for å greie seg lenge uten tilgang til butikk. Med denne matmengden tror Ingrid seriøst at vi kan overleve å seile jorda rundt non-stop – om enn det vil kunne resultere i en touch av sjørbuk… Vi blir stadig gladere i vår gode Vilja, som har så mye og tørr stuveplass under dørken.
Mye mat kan bunkres, men noen livsnødvendigheter så som iskrem er ferskvare. Derfor passet vi omhyggelig på å bunkre opp dette viktige kosttilskudd innabords eget legeme før avreise.
Klar ferdig gå! Otto tok første rorvakt fra Le Marin, og satte kurs for Bonaire.
En gløtt under dekk fra silkeseilasen til Bonaire. Merk: Båten er i vater. Ting ligger strødd utover bordet. Hvem skulle trodd at her seiles det i 7 knops fart?! Det eneste som røper at det faktisk er bevegelse i båten er matros Ottos antydning til sjøbein bak oppvasken. Såpass må det være!
Vi satte kursen 253 grader på autopiloten i retning Bonaire like utenfor land av Martinique. Den behøvde ikke å korrigeres en eneste gang før vi sneiet sørenden av Bonaire 500 nautiske mil og 3,5 døgn senere!!!
Seilasen til Bonaire var den smooootheste vi har hatt hittil! Om denne seilasen hadde vært dokumentert på film, så ville den kunnet friste selv en landkrabbe med vannskrekk utpå havet! Vi nøt roen, der en fin bris blåste oss av gårde i 6-8 knops fart, nesten flat sjø og et passe deilig varmt klima der shorts og t-skjorte var eneste habitt selv på nattseilasene! Balsam for sjelen.
Vi prøvde fiskelykken, men fremdeles uten hell. Spennende likevel!
30. mai – 1.juni: Touchdown i Bonaire med en smak av Nederland og krystallklart vann
Vi kom fram til Kralendijk, hovedstaden på Bonaire, like før midnatt. Alle buoyer var opptatt, så i nattens mulm og mørke ”tjuvparkerte” vi ved bunkringskaia i Village Marina. Det er faktisk ikke lov å ligge for anker i Bonaire, ettersom hele kystlinjen er et naturreservat og omkranset av fredete korallrev. Alle buoyer viste seg å være opptatt, så vi følte oss heldige da vi fikk tildelt siste ledige kaiplass på lovlig vis i Village Marina neste morgen.
Touchdown i Kralendijk på Bonaire. Godt med litt sand under føttene!
Hverdagsglimt fra Kralendijk: Fisk i løsvekt!
Bonaire er den vestligste og minst utbygde av de såkalte ABC-øyene. Øya tilhører Nederland, og har status som en nederlandsk kommune. Den er kjent blant annet for sine lange tradisjoner som saltprodusent. Silhuetten av den egentlig flate øya er preget av de spisse fjellene av salt som ruver i sør. Faktisk produseres det 500 000 tonn salt på øya årlig! Et annet varemerke er krystallklart vann og fantastiske forhold for snorkling og dykking. Vi hadde hørt at denne øya var vel verdt et besøk. Så selv om iveren etter å nå fram til Panama og stille oss i kø for transit gjennom kanalen til Stillehavet var stor, så tok lysten til å ta en nærmere kikk overhånd og vi ”stakk innom” øyas hovedstad Kralendijk for et par dagers touchdown.
Besøk ved TERRAMAR museum for å lære litt om Bonaires historie
Det ble et lite museumsbesøk også. Med så lite tid på et sted, så var det ålreit å få en hurtigoppdatering på øyas historie og nåtid.
TERRAMAR museum viste seg å være nytt og fint, med ”akkurat passe” mengde informasjon om mange ulike tema.
Igjen dukket slavehandelen opp som en vesentlig og mørk flekk i øyas historie. Ta en kikk på ”plankartet” på bildet (nederst til venstre) som viser hvordan slavene ble plassert i slaveskipene. Dette er til å bli kvalm av, og en sitter igjen med erkjennelsen av at mennesker er i stand til å gjøre umenneskelige ting mot hverandre…
Vi lærte at mellom 1441 og 1867 transporterte europeerne 12,5 millioner slaver fra Afrika til Europa og Amerika på i alt cirka 35 000 skipstransporter. Bare 25 prosent av slavene i Bonaire var privat eiendom, den store trefjerdedelen var eid av det offentlige. De jobbet i saltverkene, i aloe vera plantasjene eller som tjenestefolk, men også som snekkere, bakere, etc. En snedig historie var det jo å høre at da øyas kirurg døde i 1816, så tok slaven hans over praksisen! Likeså bestod hele Bonaires politistyrke på 1840-tallet av 5 slaver! Slaveriet ble avskaffet i de nederlandske koloniene først i 1863, 25 år etter de britiske koloniene og 15 år etter de franske.
Et par av de ulike tema fra TERRAMAR museum; slaveri ets redsler og dramatisk skipshistorie.
Mye dramatisk skipshistorie ble også fortalt i museumet. Blant annet historien om den nederlandske fregatten Alphens tragiske endelikt i 1778, da den sprengtes i luften (se bildet øverst til venstre i collagen). Dette var angivelig et resultat av en viss førstekonstabel Gustaaf Hendrick Arens selvmord, etter å nettopp ha blitt anklaget for tyveri. Mens alle om bord satt og spiste frokost, skal den avsatte førstekonstabelen angivelig ha gått inn i båtens kruttlager med en tent sigar i hånden, mens han mumlet ”I dag skal vi alle spise frokost i himmelen”. Med seg inn i døden tok han 206 (av totalt 217) av båtens mannskap, samt mange sivile på land som enten ble drept av eksplosjonen eller av de omkringliggende båtene som ble skylt inn på land av den over 3 meter høye bølgen som eksplosjonen utløste.
Enda flere gjensyn med seilervenner
Tenk å møte kjentfolk i Bonaire! Det gjorde vi, og det var SKIKKELIG trivelig!
Farvel Bonaire. Vi sees forhåpentligvis igjen!
Så tok vi oss litt kveldskake og snorklet litt, før vi sent på kvelden satte seil med kurs videre mot Panama.
Litt kveldskake (les: kveldsmat) før vi seiler videre.
Vi fikk snorklet én tur. Og svaret er ”Ja, vannet er krystallklart” i Bonaire. Anbefales! Vi fikk ikke nok, og vil tilbake!
Vi kunne tilbragt enda mye mer tid på Bonaire og de andre ABC-øyene. Kan hende blir det et gjensyn i framtiden? Men vi må videre! Om fire uker lander venner med fly i Galapagos, klare for å utforske det eventyrlige øyriket sammen med oss på Vilja. Men Galapagos er enda et par tusen nautiske mil (i luftlunje!) unna, og mellom der møter vi på fastland som må passeres via Panamakanalen. Vi føler litt på tidspresset, men er også motiverte for videre fremdrift, for vi vet at vi har mye å glede oss til.
Hjertene våre bestemte at vi måtte hjem til Norge for niese & gudbarn Liv sin konfirmasjon den 10. mai og svoger og storesøsters 2*50 årsdager deretter. Når alle andre jordomseilere for lengst hadde satt kursen vestover mot Stillehavet, satte Viljas mannskap seg i stedet på flyet nordøst tilbake over Atlanterhavet til Norge.
Niese, gudbarn og kjære søskenbarn Liv Emiko stod som konfirmant den 10. mai. Hjertene førte oss hjem for å dele denne og enda flere kommende festdager i storesøster Karen sin familie.
Men før det – litt drama…
Det som er så underlig er at hjemreisen viste seg å ikke bare være godt for hjertet; den viste seg å være som sendt fra oven for Jon Petters fysiske helse også. En illsint betennelse i et myggstikk på kneet hadde nemlig tatt helt overhånd, og tre ulike kurer antibiotika i Dominica og Martinique hadde ennå ikke lyktes i å ta knekken på den. Vi hadde passert punktet for at det begynte å bli skummelt!
Innleggelse på Ullevål sykehus i grevens tid!
Det var med nød og neppe at han fikk lov til å sette seg på flyet hjem. Faren for akutt blodforgiftning var overhengende, og ville være kritisk om det skulle inntreffe underveis på en så lang flyreise. I siste sekund før avreise godkjente legen på flyplassen at han gikk om bord på flyet med oss andre. Videre ble han fraktet med rullestol rundt omkring på terminalene ved transfers. Han så mer og mer stussli’ ut. Så skummelt det er å se sin vanligvis så energiske mann sitte sliten og dratt i en rullestol, tilsynelatende femten år eldre over natta…
En illsint betennelse i et myggstikk kunne fått ille konsekvenser. Godt å komme til legehjelp i Norge, med et fagmiljø en føler seg trygg på og uten språkbarrierer. Snakker om flax i uflax!
Overnatting hos gode venner Signe og Jonny i Oslo var avtalt fra før. Jonny hentet oss på flyplassen, og neste dag bar det til akutten. Det ble innleggelse på Ullevål sykehus, først på slagposten og etter hvert på isolat. Kneet ble tappet for væske og intravenøs antibiotikahestekur ble igangsatt. Og takk og lov – betennelsesutviklingen snudde og kneet begynte å heles.
Store, sterke Jon Petter, satt ut av spill av et myggstikk. Det er et litt lettet smil en skimter hos ham her; innlagt på Ullevål sykehus med «nytappet» kne og intravenøs antibiotikakur. Det er godt å vite at en er tatt hånd om på beste vis.
Det faktum at Ingrid ikke tok et eneste bilde av våre kjære venner da vi endelig var hos dem sier bare noe om hvor uttafor og hektisk vi følte oss. Men vi nevner i alle fall at Ingrid og Karen Marie fikk trivelig tur til Grefsenkollen med Signe og yngstesønn Sander. Og vi alle sammen satte umåtelig pris på gjensyn med hele familien Hisdal og vissheten om at vi har de beste venner i Verden.
Ingrid og Karen Marie fikk seg også en mini sightseeing-tur i Oslo. En titt på Slottet og trivelig stund med iskrem og update med venninne og Karen Maries Fjellmor; Anne Line langs Akerselva.
Karen Marie foran Slottet i Oslo. Vi har sett mange slott og herskapshus på vår ferd, så da måtte selvsagt vår egen kongefamilies Slott tas i øyesyn når vi først var i Oslo en tur.
Hjemme i Trøndelag stod familiebegivenheter for tur. Ingrid og Karen Marie fløy hjem som planlagt den niende, i uvisshet om når Pappa Jon Petter som lå på sykehus ville komme etter…
Konfirmasjonsfest og gledelig gjensyn med familie og venner!
Den 10. mai stod Liv Emiko som konfirmant i Strinda kirke. Vi kjente ekte glede i hjertet over å være til stede.
Hurra for konfirmant Liv Emiko! Det er klart vi måtte hjem til denne dagen & gjengen. Her: Karen Marie og konfirmant Liv Emiko foran. Bak fra venstre: Anders, Cecilie, Even, Petter og Dag.
Slungaardsjenter i 3 generasjoner, glade for å være sammen igjen og stolte i sine bunader. Mimmi har gjort storeslem på bunadsfronten, og har snart rustet hele familien med denne fineste feststasen.
Feststemning på alle vis den 10. mai, da niese Liv konfirmerte seg i Strinda kirke. Til venstre: Mimmi & Karen Marie festfine, begge i bunader sydd av Mimmi selv. Til høyre: Ekstra glede over at Pappa ble utskrevet fra Ullevål sykehus og akkurat rakk å komme seg med nattoget til Trondheim. Han suste rett inn i bunaden til sin gode venn, Audun, og fikk med seg hele konfirmasjonen i fineste feststas. Bare sandalen på høyre fot, en noe hinkete gange og ekstra behov for middagshvil midt i festivitasen minnet oss om dramaet som nylig hadde vært et faktum.
You never know what’s hiding behind the perfece facade! This is what happens when waiting till the late afternoon with taking the family pictures on Liv’s confirmation.
Gode vårdager med familie og venner i Norge
Lykkelig gjensyn med familie og venner. Her representert ved go’klem med kule, minste store(lille)bror Anders
Masse kos å gi og få hos Mimmi og Tante Karen og alle kjære vi rakk å møte på svippturen hjemom Norge.
Vi kom hjem til et vårvakkert Norge. Det fikk vi kose oss med i fullt monn, der vi innlosjerte hos gode venner Audun og Bergny i Hasselbakkveien.
Grilling i hagen hos Bergny og Audun. Trivelig, og ekstra godt med hjemmelagde burgere av godt elgkjøtt.
Storebror Ole Jørgen hadde med lillesøster på runde i byn. De fikk seg blant annet en lesestund på Folkebiblioteket, et møte med kjæresten Mimi, og et siste stopp på kultursenteret Isak. Klart storebror måtte innvie lillesøster i Isakmiljøet; hans eget stamsted i tenåringstida. Lillesøster skal tidlig krøkes!
Storebror Petter har sverget på at lillesøster skal få sjansen til å klatre fra første stund. Han var selv 14 år da han begynte, hvilket han mener var aaalt for sent… Så da utnyttes enhver mulighet. Petter og Kari tok med Karen Marie på klatring og lek på Trondheim Klatresenter.
Alternativt treningsopplegg ala Kari & Karen Marie ved Trondheim Klatresenter. Enjoy the sneak peek!
Å få tid i lag med familievenner Amy og Per på Hitra stod høyt oppe på prioriteringslista, og sannelig fikk vi til det også!
Endelig hjemme på Litjholmen igjen hos kjære familievenner og Karen Maries farmor Amy og Onkel Per på Hitra. Og så Skruff også da så klart.
Og så fikk vi enda mange flere hverdagsstunder med familien vår i Trondheim og Meråker. Ja, det ble til og med enda flere feststunder!
Karen og Sozaburo hadde bestemor Akiko, svigerinne Midori og niese Michiru fra sin japanske familie hjemme hos seg i anledning konfirmasjonen. Som alltid har de omtanke for hele storfamilien vår, med gaver til alle og enhver. Karen Marie fikk seg en lekestund med «Tante Midori» og søskenbarna Cecilie og Dag, med å lage ekte, profft gelé- og skumgodteri på japansk vis.
Ps. Feiring på forskudd av 100-årsdagen til storesøster Karen og svoger Sozaburo ble også behørig markert mens vi var der med familiemiddag & kakefest. Dette ble dog ikke dokumentert med bilder. Like fullt – det betød mye for jordomseilerne å få feire stordagene i lag med dem og fysisk få fitt en ordentlig bursdagsklem, om enn på forskudd.
Stolte foreldre på fotoutstillingen til fotograf Anders Moa Myklebust
Yngstesønnen vår, Anders, er ferdig med førsteåret på fotofagskolen. Vi har lenge latt oss imponere av hans blikk for blinkskudd. Nå har han tatt betydelige skritt videre, og forbløffer oss med fantastisk fine fotografier. Vi var så heldige å få med oss hans første fotoutstilling, der fotografier av han og hans venn & «fagkollega» (enda en) Anders er utstilt på Dromedar kaffebar i Nordre gate i Trondheim. Storfamilien møtte opp og det ble privat omvisning og høytidelig stemning som seg hør & bør på en vernissasje.
Fotoutstilling ved Anders Moa Myklebust på Dromedar kaffebar i Trondheim. Fotos fra Tanzania, Japan og Lofoten. Det viste seg endog at vi selv hadde stått modell for et av de kule bildene! 🙂
Glimt 1 – fra fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Nordregate i Trondheim. Foto: Anders Moa Myklebust
Glimt 2 – fra fotoutstilling på Dromedar Kaffebar i Nordregate i Trondheim. Foto: Anders Moa Myklebust
Kikuletwa Hot Springs i Arusha, Tanzania. Et annerledes (& sinnsykt kult!) familieportrett… Foran t.v. er Even og Karen Marie. Bak t.v. er Kari, Petter og Ole Jørgen. Og laaangt langt der bak skimtes Jon Petter. Bildet ble tatt 29/12-17 da vi feiret jul- og nyttårshelg med flokken vår i Tanzania. Foto: Anders Moa Myklebust,
17. mai er vi så glad i!
Trivelig start på nasjonaldagen: 17. mai frokost hos Mimmi i Meråker.
Tradisjonell 17. mai-feiring på Sverresborg Museum, en liten svipptur innom Ole Jørgen på Ila før vi dro hjem til Karen & So for festmiddag og siste kveld i lag før vi igjen setter kursen sørvestover for å ta fatt på jordomseilingen.
Innom Tante Hest og Onkel Christoff på ”hjemveien” sørover
(les: Tante Hest = storesøster Camilla, mens Onkel Christoff = svoger Kristoffer. Dette er såklart Karen Maries selvvalgte tituleringer. Onkels tittel er for øvrig inspirert av helten i Frozen, og altså en æresutmerkelse.)
Sannelig fikk vi til en liten, men innholdsrik svipptur innom Jon Petters storesøster Camilla og hennes make på togturen sørover mot Gardermoen. Tante Hest tok med Karen Marie på ridetur, og om kvelden ble det grilling med venner og en god prat i sofaen før det ubønnhørlig var leggetid. Virkelig godt å få dette korte, men gode kontaktpunktet, før det blir lengelenge til neste gang. Vi håper på at disse to og gutta deres mønstrer på hos oss på Vilja et sted der ute på ett av de store Verdenshavene.
God prat i sofakroken hjemme hos storesøster Camilla og svoger Kristoffer på Mesnali.
Farvel til Norge for to år. Det kjennes i hjertet. Vi stiller oss på startstreken for jordomseiling.
Og så dro vi tilbake hjem til Vilja, som lå og ventet på Martinique. Storebror Petter hadde mønstret av i Norge etter 2 måneders seilas i Karibien i lag med oss. (Så gøy at vi fikk så god tid i lag med ham!!!) På Gardermoen ventet Otto Inge Molvær på oss. Han mønstret av i Skottland, og var nå klar for å mønstre på til et nytt tokt med Vilja.
Men det skal sies – det var tøft å si farvel til familie og venner i Norge denne gangen. Det kjennes på kroppen at valget vi tar om å være vekke fra hverdagen og våre kjære i Norge i ytterligere to år har en pris. Vi er jo så heldige at vi har verdens beste mennesker der hjemme å savne! Men vårt valg om å gå for jordomseiling er gjennomtenkt, og er en knallhard prioritering for å få til noe som vi tror vil stå som en milepæl i livene våre. Det er med et beveget, dog rolig bankende hjerte at vi tar til på neste etappe og stiller oss på startstreken for jordomseilingen. Og med en liten sverm med sommerfugler svirrende rundt i magen. Vi føler oss vanvittig heldige på alle vis!
We’ve finally made up our minds: We’re going for a circumnavigation!
Vi har tatt valget; Vi griper den unike muligheten, tar sats og går for jordomseiling!
Som nevnt før: Vi har vært gjennom en grublefase. Vårt hovedvalg står mellom å begynne å seile hjemover nå, eller fortsette seilturen jorda rundt. Det er underlig hvordan en kan miste overblikket, og problematisere det som egentlig er en overflod av positive muligheter. Helt seriøst; om noen hadde observert kroppsspråket vårt i de siste ukene uten å høre hva vi snakket om, så ville de garantert antatt at vi slet i et valg mellom pest eller kolera. Realiteten er imidlertid den at vi er så ufattelig heldige at vi stod foran valget mellom ekstraordinært positive muligheter, og syntes det var vanskelig å velge.
Det er jo engang slik at vi er klar over at for hvert ”ja”, så sier en i praksis ”nei” til noe annet. Jordomseiling vil i praksis innebære 2,5 år til med seiling, og at vi seiler hjem til Norge høsten 2020. Det er lenge til! Og langt til. Såpass lenge og langt at det er helt uoverskuelig og vanskelig å fantasere seg fram til hva det er vi velger dersom vi går for dette alternativet. Ukesvis på havet, Galapagos, Tahiti, Bora Bora, Madagaskar, og et utall andre eksotisk klingende navn – låter fint det, men hva innebærer det egentlig?! Den alternative tanken er å seile hjem til Trondheim, bo i Vilja på Grilstad igjen, være nær familie og venner, la Karen Marie gå i Steinerbarnehagen, kanskje Ingrid realisere drømmen om å skrive en bok, og Jon Petter gå tilbake til en jobb i Kystverket som han trives godt i. Og neste år flytte nordover til Lofoten og kjenne etter om det er her vi skal bosette oss i framtiden? Tanken på denne hverdagen er så forlokkende at vi NESTEN velger den! Men – bare nesten…
I Martinique tok vi nemlig valget. Et modig valg, og et av de vanskeligste og dristigste vi har tatt i vårt samlet sett 100-årige liv: Vi velger å satse fullt ut på dette seileeventyret vi har lagt ut på i enda et par år til og vel så det, og seile videre hele veien rundt Jordkloden vår. Plutselig er en ny målsetning satt: Jordomseiling.
Vårt valg er i realiteten et valg om å feste lit til at vi rett og slett ikke fatter alle mulighetene og berikelsene som ligger i et valg som dette, for oss alle 3 i sær og sammen. Denne muligheten kommer neppe noen gang i livet til å være lettere tilgjengelig enn den er nå, her vi ligger med ferdigrigget båt på startstreken i Karibien. Og i vissheten om at familien der hjemme i Norge har det bra, så tør vi ikke annet enn å gripe den.
Vurderingene bak dette valget har vi skrevet flere A4-sider om i Calibri skriftstørrelse 10… Den skal dere som leser dette slippe å tråkle dere gjennom. Nå vet dere utfallet. Om ting går som de skal, så sees vi hjemme i Norge høsten 2020. Om ikke dere kommer til oss på Vilja før den tid, da!? Innen den 2020 har vi seilt jorda rundt, bokstavelig talt. Julen 2018 feirer vi i New Zealand. Julen 2019 tipper vi at vi feirer i Sør-Afrika. Og innimellom der ligger det flere titusen nautiske mil som skal seiles, mil for mil, bølge etter bølge, om bord på Vilja. Og flerfoldige øyer, land og mennesker som vi skal stifte bekjentskap med. Det er spennende. Skitspennende!
Planene framover på kort sikt: Båten på land og hjem til Norge en tur
Men akkurat nå er vi i praktisk gjennomføringsmodus. Kalenderen viser april. Innen 1. juni må vi komme oss sør for orkanbeltet rundt Karibien. Og innen medio november må vi være i New Zealand, før de tropiske stormene begynner å herje i Stillehavet. Derimellom er det nesten 10 000 nautiske mil med seiling. Det er crazy langt! Fornuften tilsier at vi bør hive oss rundt og kaste loss umiddelbart. Men så er det engang slik at ved den tanken blir både Jon Petter og Ingrid potte sur, uten å helt få til å formidle hvorfor. Det tok oss enda noen dypdykk i grubleboksen før det gikk opp for oss at det var to andre valg som utkrystalliserte seg, der magefølelsen talte sitt tydelige språk:
A: Båten MÅ tas opp på land før vi krysser Stillehavet. Det er under et år siden sist, men Jon Petter får ikke fred; Han MÅ være HELT sikker på at alt er i orden teknisk og skroget må være nysmurt før vi legger av gårde. Løsningen blir: Vi bestiller plass på slip ved Carenantilles Shipyard i Le Marin på Martinique. Vi innser at vi blir værende i Le Marin i minst et par uker til.
B: Vi MÅ hjem til Norge for å ta del i viktige familiebegivenheter som står for døren. Ingrids storesøster Karen har nemlig et år fylt av milepælspasseringer foran seg; konfirmasjon, dobbel 50-årsdag, doktorgradsdisputas og sølvbryllup. Karen har vært krystallklar på at det er stor forståelse for at vi av hensyn til både tid og penger ikke kan avbryte langseilasen for å være med på begivenhetene i Norge. Men like fullt kjenner Ingrid selv på at ”alt” føles feil om vi ikke får med oss noen av dem. Karen får uttrykke et ønske; av alle milepælene, hvilken føles for henne viktigst at vi deltar i? Og svaret er konfirmasjonen til datteren Liv. Den vil være et samlingspunkt for hele familien. Summa summarum: Ingrid gjenfinner harmonien i sitt eget indre da flybilletter til Norge er bestilt med avreise fra Martinique den 6. mai, og retur den 19. mai. Det er et verdivalg. Uten dette valget ville vi ikke kunne leve etter vårt motto:
