Flaskepost #3 fra gjesteblogger (Gjestvang alias Guro)
28.1 – Gullfunn på Kapp Verde
Vi hadde bestemt oss for å gå til øya Sao Vincente og byen Mindelo, for vi hadde fått nyss i at her fantes det er verksted som kanskje kunne hjelpe oss med Panda’en. Etter ankerdrammen og frokost tok de andre seg en liten tur på land mens jeg passet båten. Jon Petter hadde instruert oss alle om at dersom vi kom i prat med noen skulle vi høre om det var en duganes mekaniker på øya. Og mens jeg sitter alene på båten kommer en gammel svenske putrende forbi. Han stoppet for å informere oss om at Kapp Verde-flagget vårt hang feil vei. Ganske pinlig. I farten husket jeg Jon Petters instruks om å høre etter en mekaniker, og denne gubben hadde kontroll på alt! Så han tipset oss, eller rettere sagt kommanderte oss, til å kontakte en som het Teneenee.
Tinnenee, som faktisk hadde bodd i Norge og snakket norsk, viste seg å være laget av gull og verkstedet hans var en diamantgruve! Jon Petter kom tilbake med stjerner i øynene og begynte å få troa på at det skulle ordne seg.
30.1 – Strandhugg
Dagen etter dro Jon Petter på verkstedet med de delene som måtte ordnes, Beni hadde hørt om et fint sted å surfe og ville dra dit – og vi bestemte oss for å bli med på bussturen og besøke byen på den andre siden av øya. Og det ble en riktig så interessant busstur! Egentlig var det bare en liten kassebil, og sympatisk nok kjørte sjåføren passasjerer med mye bagasje eller dårlige bein helt til døra mens lokal musikk dundret ut av høyttalerne. Da vi kom frem til «byen» viste det seg at det egentlig var en typisk endeholdeplass. En håndfull hus en en restaurant som het «Hamburger». Vi tok en kjapp avgjørelse og ble med Beni på stranden, vi hadde tatt med badetøy sånn i tilfelle. Etter at vi hadde benyttet alle språkene vi kunne klarte vi å avtale med bussjåføren at han skulle hente oss to timer senere. Han var da blitt til en taxi.
Så hadde vi en helt fantastisk strand for oss selv i to timer. Det var ikke fantastisk varmt, for vinden var ganske kald – men nå var vi tross alt på jakt etter bølger og måtte regne med litt vind. Vi tenkte at vi må bare ta med godt humør at ting ikke ble helt som tenkt, så mens Ingrid B går seg en tur hiver andre oss ut i en vill lek med bølgene. 4 eller 40 år – det er gøy å leke i bølgene. Beni jobbet seg utover med surfebrettet sitt, Karen Marie foretrakk å leke i sanden, mens Ingrid SM og jeg kastet oss ut i bølgene som to små jentunger. Og mens vi leker oss på stranden kommer plutselig en annen kassebil. Det ramler ut en gjeng godt over middelaldrende mennesker med fotoapparater, de tar masse bilder og forsvinner igjen. Det var over på et blunk. En merkelig opplevelse!
Utrolig nok hadde buss/taxi-sjåføren og vi klart å lage en avtale vi begge forsto og han dukket faktisk opp før tiden! African time lever ikke opp til ryktet sitt. På vei tilbake kjørte han en annen vei og ga oss en guidet tur før han slapp oss av ved markedet hvor Beni og Karen Marie fikk sitt første møte med en ekte kokosnøtt.
31.1 Øyhopping
I dag hadde vi bestemt oss for å besøke nabo øya Santo Antão, den grønne øya. São Vicente er gold og tørr, for alle skyene fra Atlanterhavet tømmer seg over Santo Antãos høye fjell for å komme videre østover. Ferga gikk allerede klokken åtte! Noe som er uhorvelig tidlig for en langturseiler på svai. Det var med nød og neppe Jon Petter fikk frakta oss over til fergekaia, siden påhengsmotoren hadde begynt å fuske. Noe som førte til en smådramatisk situasjon kvelden før da Ingrid SM skulle hente Ingrid B og Jon Petter på land. Motoren stoppet rett før hun var fremme og hun fikk med nød og neppe kommet seg inn til land. Jon Petter fikk start på den igjen, men det holdt bare halvveis – så da tok Ingrid B årene fatt. Ingrid B har mye erfaring med roing siden hun har seilet mye med fembøringen Nidaros. Det var en del bølger og vind, og dessverre var ikke den lille plastjolla klar for vikingkreftene til Ingrid B og den ene åren brakk. Heldigvis fikk de padlet seg frem til Vilja hvor vi endte kvelden med en gigantisk pannekakefest!
Tilbake til båtturen, vi ankom jo brygga på feil side og det noe forvirrede personale fikk dirigert Ingrid SM i retning minibank og billettluke. Slike enkle gjøremål er ikke nødvendigvis alltid like enkle, så i det de holdt på å trekke opp landgangen kom hun løpende! Anpustne slo oss vi ned ved et bord. Det første som skjer er at personalet går rundt og deler ut spyposer. Vi ble noe skeptiske siden vi ikke hadde forberedt oss på å bli sjøsjuke på en tur som bare varte én time! Da vi har fått installert oss slår det Ingrid SM – ingen hadde jo sjekket om dette var riktig ferge! Vi tok det bare som en selvfølge at den gikk over til nabo-øya! Heldigvis var intuisjonen vår sånn passe innstilt og vi hadde havnet på rett ferge. Selv om tvilen fikk grobunn i oss da vi oppdaget disse bildene på veggene.
Vi kom oss knapt ut av terminalen før vi ble nesten overfalt av ulike sjåfører som ville kjøre oss rundt på øya. Jeg ble helt satt ut av situasjonen og trakk meg vekk, men Ingrid SM tok ansvar og valgte ut en av sjåførene. Han het Felipe og var selv fra Santo Antão. Han fortalte at øya pleide å være mye grønnere, men på grunn av klimaendringer hadde det ikke kommet noe regn i år og det var harde tider. Jeg var på samme tur sist jeg var her, for 9 år siden, og har med egne øyne sett at øya var dekket av grønt, med frodige åser og daler. Denne gangen var det meste brunsvidd og dyrene magre. Felipe forklarte at staten hadde bidratt med mat til dyrene, men de tapte avlingene kunne ingen gjøre noe med.
Øya var tross alt dette fantastisk vakker. Innbyggerne foretrekker å leve tradisjonelt, ble vi fortalt, og måten de utnyttet de bratte skråningene til å dyrke bananer, papaya, mais, brødfrukt, yam og sukkerrør var imponerende. Alt ble gjort for hånd, ikke slik som i Norge hvor hverdagen til en jordbruker preges mye av maskiner.
A propos sukkerrør, de brukes for det meste til å lage den lokale varianten av rom: Grog. Vi fikk omvisning på en fabrikk, som egentlig minnet mest om et overdimensjonert hjemmebrentanlegg. Smaken var deretter også. Ingrid SM var høflig nok til å smile og gi komplimenter etter smaksprøvene, selv slet jeg litt med å holde masken. For høflighetens skyld kjøpte hun en lite flaske likør som hun hardnakket insisterte på at faktisk smakte godt.
Felipe tok oss også med på en liten sjømatrestaurant i fjæra, der vi faktisk kunne se ned på fiskemottaket. Den grillede tunfisken vi spiste hadde svømt uvitende rundt utenfor så seint som dagen før! Det kan herved enstemmig fastslås at fersk grilla tunfisk trumfer hermetisk tunfisk.
1.2 Siste dag før avreise!
Vi var alle litt i ørska og minna nok om en flokk forvirra høns i dagens frokostmøte. Hva må gjøres? Hvem skal gjøre hva? Når? Hvor? Det var i grunnen bare Karen Marie som hadde en tydelig mening: Jeg blir her og passer på båten!
Så vi dro på land med hver våre ærend, uten at jeg tror noen egentlig hadde helt klart for seg hva som måtte gjøres! Men uti kveldinga hadde vi likevel fått gjort en del. Vilja hadde fått besøk av den tidligere nevnte svensken (som det viste seg var finsk), og sammen med Beni lagde de en fantastisk middag. Slitne og spente gikk vi til køys…
2.2 – I dag drar vi!
Det er en merkelig stemning rundt frokostbordet. Vi er spente og utålmodige. Faktisk litt lei. Nå MÅ vi ut igjen! Værmeldingen ser bra ut. Så nå skal vi bare kjøpe litt ekstra frukt og grønt, rydde båten og bunkre diesel.
Nå drar vi! Høres om noen uker!
Hilsen Guro.
