korallrev – Sailing Vilja

(Nb! Se film fra innseilingen & etterfølgende hyllest til Minerva i slutten av innlegget.)

I skrivende stund sitter jeg (Ingrid) i cockpit en tidlig morgenstund ute på det Store Stillehavet, 23ᵒ 38,95’S 178ᵒ 54,36’W. Men noe er veldig, veldig annerledes enn andre morgenstunder på storhavet: Den sedvanlige helningen og gyngingen er ikke der; vi ligger og skvulper plant i vannet. Vi har ingen «fartsstripe» i vårt kjølvann. Beveger vi oss ikke?

Om jeg lytter hører jeg dunder og brak. Hva er det? Ikke bølgenes sus og sedvanlige skvulp rundt kjølen i alle fall.

Om jeg ser aktenfor meg ser jeg bare stort åpent hav. Vi kan da umulig ligge stille her ute?

Plutselig svinger båten slik at akterenden vender sørover, og da ser jeg en hvit skummende stripe som strekker seg bortover hele horisonten. Og langt der framme, kanskje en nautisk mil unna, ligger det søren meg 3 andre seilbåter og gynger rett innenfor skumsprøyten.

Hva er dette?! Joda, jeg vet…

Dette er Minerva Reef.

Vi har kastet anker innenfor revkanten til Minerva Reef North, en ring av koraller med en diameter på omtrent 2,5 nautiske mil. 250 nautiske mil fra Tongas sydligste øy stikker plutselig to ringer av korallrev opp fra intet. Vi befinner oss i den nordligste av dem. Innenfor ringen er det rolig hav, utenfor bryter bølgene. En gang har nok disse revene utgjort en trussel mot intetanende seilere. Men i dag er de – i sær det nordligste – et kjærkomment stoppested og et av verdens mest eksotiske ankringsplasser midt ute på storhavet for oss langdistanseseilere som er på den lange og ofte værmessig røffe veien sørover mot New Zealand.

Vi befinner oss i et havområde der noen av verdens dypeste dybder er målt. Vi skjønner at her snakker vi om enorme fjellmassiver under vann, når vi på kartet leser at vi er i et havområde med dybder på opp imot ufattelige 10 000 meter!

Og her ligger vi, dønn stille, og har kastet anker tilsynelatende midt ute i havet! Fenomenet ved å ligge for anker i Minerva Reef blir så særegent ettersom det ikke er noe land som stikker opp eller danner en øy innenfor revkanten. På flo sjø er det knapt at en ser korallkanten – det ser ut som om havet bare velger å lage fullt opprør i en ring midt ute i intet.

Det er i denne morgenstunden at jeg forstår at jeg er midt i en ufattelig og enestående reise. Jeg er Ingrid, forhenværende landkrabbe som fremdeles tidvis er i konflikt med meg selv om hva i vide verden det er jeg driver med som legger ut på jordomseiling heller enn bare å ta bena fatt – eller hva med et fly?! Opplevelsen av Minerva Reef kan kun oppleves av langdistanseseilere, slik jeg nå er. Jeg ville VIRKELIG ikke vært denne opplevelsen foruten. Det er ett av høydepunktene på vår seilas hittil – ikke bare på grunn av naturfenomenet og opplevelsen av å ligge til anker midt ute på storhavet, men også på grunn av seiletappen for å rekke hit mens dagslyset ennå gjorde det mulig. Vi rakk det med en margin på 10 minutter!

Råseilas til Minerva Reef

33,5 timer før Vilja akkurat smatt inn passet på Minerva Reef North seilte vi med kurs for Tongatapu. Kun noen få nautiske mil gjensto. Men vi stod foran valgets kval; en oppdatert værmelding hadde blitt lastet ned. Den viste et sjeldent perfekt værvindu for den forestående seilasen på 1250 nm sørover til New Zealand. Slike værvindu kommer ikke ofte. Skulle vi virkelig seile innom Tonga, og risikere å måtte vente dagesvis, ja kanskje ukesvis, på neste mulighet? Det var ingen strengt tatt nødvendige grunner til å gå i land. Riktig nok var ferskmat mangelvare om bord, men under dørken har vi mer enn nok langtidslagret mat å ta av. Så får det være at vi må greie oss med instant rør-ut kaffe på veien, og at det blir én frisk frukt per dag på deling på hele mannskapet. Det er ingen tvil om at det er verdt å ofre ferskmaten, til fordel for en trygg og behagelig seilas. Men hva med opplevelsen av Tonga i seg selv? Vel, stammannskapet på Vilja vet at de kan besøke øyriket på vei nordover inn i Stillehavet til neste vår. Audun, som har seilt med oss siden Tahiti, velger seg også en god seilas mot New Zealand med forutsigbar avreise fremfor å stikke innom Tonga med den risiko det har for å bli værende værfast der på ubestemt tid.

Klokken 10, tirsdag 6. november endrer vi kurs. Viljas baug rettes plutselig sørøstover 235ᵒ. Audun hører fra sin horisontale posisjon i lugaren at det løses kraftig på genoaskjøtet, og forstår med det at nå er valget tatt om å stryke forbi Tonga og seile ytterligere 1250 nm til New Zealand. Om været er med oss innebærer dette minst 9 døgns uavbrutt seiling – om ikke vi kan få til et aldri så lite «korallrevhugg» underveis? Framfor vår baug – eller rettere sagt 267 nautiske mil foran oss – skal det stikke to rev opp av havet: Minerva Reef North og South.

Det er nemlig et håp om en underlig form for «strandhugg» som lokker i horisonten; Minerva Reef. Den er 267 nm unna. Er det mulig å rekke fram dit i morgen før solen går ned og mørket gjør det for risikabelt å gå inn passet mellom de farlige korallkantene? 267 nm, 33,5 timer. Det innebærer en snitthastighet på minimum 8,0 knop. Kan Vilja og dets mannskap klare disse brasene?

MetBob leverer sin voyage forecast. Med Viljas ordinære snitthastighet som vi har oppgitt til ham på 6 knop, så predikerer han at vi kommer fram til Minerva Reef ved midnatt. Nedslående…

Vinden tar seg opp utover tirsdags ettermiddagen, og blåser med over 10 m/s styrke. Audun har ettermiddagsvakta. Han får blod på tann, og er som en guttunge der oppe i cockpit der han åpenbart koser seg med å trimme seil og måle hver en desimal det gir i utslaget på farta. Både storseil og genoa tas ut helt. Vilja er oppe i over 9 knops fart, vi passerer 10 knop i kastene. Om dette holder seg, så kan det bli strandhugg!

Auduns seilegnist for å sette alle kluter til for å rekke Minerva tenner oss andre også. Men så senker natten seg, og med det legger mørket seg som et teppe over våre omgivelser. Vanligvis pleier Vilja å være en rolig seiler nattestid. Seilene pleier å reves såpass at eventuelle squalls (lokale lavtrykk) nærmest kan passere uten større justeringer. Men ikke i natt. Jon Petter, som har tatt over kveldsvakta, tar inn litt på storseilet. Men genoaen får stå fullt utrullet. Jeg for min del tar sorgene på forskudd og frykter en nattevakt («hundevakta» kl.00-04) i helspenn med seilene utspilt av vind i kuling styrke. Større bølger er det også meldt. Men jeg slår meg til ro når Jon Petter tilbyr seg å legge seg til å sove oppe i cockpit som bakvakt når jeg har vakta.

Men så løyer vinden på Jon Petters vakt fram mot midnatt. Normalt sett ikke mer enn at vi ville vært storfornøyd. 6-8 m/s vind fra litt aktenfor tvers er nok til å gi 6,5-7 knops fart, noe som jo egentlig ikke er noe å klage over, men i natt… Storseilet tas ut helt. Jeg får farten til å tippe så vidt over 7 knop før vakten overleveres til Audun klokka 04.

Da jeg våkner neste morgen er det en litt dempet Audun som ser på meg fra oppe i cockpit. Vinden er nede på 5-7 m/s. Vi seiler med opptil 8 knops fart gjennom vannet, men med sterk motstrøm er vi nede i 6,5 knops fart over grunnen. Dette lover ikke godt. De varslede 3 meters bølgene har i det minste ikke slått inn. Håpet henger i en syltynn tråd. Vi har 75 nm igjen. Vi må ha mer enn 8 knops snittfart for å rekke fram i tide.

Vi nekter å gi oss. Det KAN enda gå. Seilene står optimalt. Det er lite mer vi kan gjøre enn å følge med seilene, telle nautiske mil og bite negler.

Klokka 14 er det fremdeles 40 nm igjen. Nå trenger vi 8,5 knops snitthastighet for å få det til. Vi seiler i rundt 7 knop. Dette kan vel strengt tatt ikke gå…

Jon Petter tror fremdeles på viljens makt.

Medstrøm i grevens tid!

Så begynner plutselig tallene å endres på displayet på kartplotteren. 9,5 knop over grunnen! Det blinker tidvis et 10-tall på skjermen. HÆ?!

Hallelujah – Vi har fått medstrøm! Vi føres med vind og vann i susende fart mot vårt ønskemål. Kan det virkelig gå?

Nei. Ikke teoretisk sett. Vi er langt fra målet. Det er bare noen skarve timer til solen går ned klokka 19. Eller har vi bevegd oss såpass mye vestover at vi har seilt oss til noen ekstra minutter før den går ned over horisonten?

Vi spiser middag. Audun dropper dessert og går og legger seg klokka 18:15. Sola går ned om under en time. Han vil være uthvilt til han skal gå på neste ordinære seilevakt klokka 20. Han sier vi får vekke ham om det skulle skje noe.

Og skje noe gjør det. Jon Petter og jeg teller nautiske mil som gjenstår. Klokka 18:30 er det fremdeles 10 nm. Jeg sier litt fortvilt: «Er det NOE mer vi kan gjøre for å få opp farta?» Det er min vakt. Jeg setter meg og riktig stirrer på seilene, som om det skulle hjelpe. Hmmm… er det litt blafring å spore øverst i storseilet? Jeg tar det opp med Jon Petter, vi diskuterer. Nja… «Jeg prøver å stramme det litt mer opp. Det KAN jo funke!?» sier jeg med kanskje litt i underkant av halv overbevisning i stemmen. Seilet strammes litt. Og jo så sannelig, plutselig går farta fra 8,5-9 knop, opp til jevnt over ni. 9,5 knop. Jøss! Jeg bryter ut i et spontant «YESSS!» og gledeshyl.

Men klokka er 18:45. 7,5 nautiske mil igjen. Sola nærmer seg faretruende fort kanten av horisonten. Når blir det mørkt? På disse breddegrader er solnedgang nærmest som å slå av bryter’n; det blir bekmørkt på et blunk. Når slås lyset av i kveld? 19:15? 19:30? Neppe særlig senere. Fillern, dette går akkurat ikke! Men håpet ligger uuttalt i lufta. Jon Petter tar inn fiskesnøret FØR solnedgang, midt i beste tida for å få napp. Ingrid går ned og kler på seg og Karen Marie varme klær, ikke akkurat som om de skal gå til sengs riktig ennå…

Klokka 19. «Jeg ser master!» Med det bare øyet er det kun uendelig med hav foran oss. Men i kikkerten kan en skimte flere seilbåtmaster som stikker opp i samlet flokk der fremme. De ligger stille. Det ligger seilbåter for anker midt foran oss der ute på storhavet. Vi vil være med!

Klokka 19:10 sier Jon Petter: «Vekk Audun!». «Tror du vi rekker det?» spør jeg med håp i stemmen. «Ja!» svarer Jon Petter kontant. I kveldslys… Det er 2, 5 nautiske mil igjen til passet inn i revet på Minerva Reef.

«Audun, du må våkne! Vi skal inn på Minerva Reef. Kanskje.» Han er straks oppe. Innen ti minutter er mannskapet utstyrt med redningsvester. Her har åpenbart folk tenkt seg opp på dekk! Stemmer begynner å lyde på VHF’en. «Vilja. Vilja. This is Amaryllis. On Channel 16.» Båtene fra innenfor revet har sett Vilja storme mot Minerva Reef. De vil hjelpe oss inn, med informasjon om passet og forholdene innenfor. De bekrefter at Navionics-kartene stemmer overens med terrenget. Jon Petter får den informasjon han trenger til å konkludere: Vi skal inn! Motoren startes. Seilene tas inn.

Sola går ned.

Klokken 19:30 har vi posisjonert oss utenfor passet inn gjennom revet. Kapteinen har pålagt mannskapet absolutt tystnad. Karen Marie har SÅ lyst til å blåse i fløyten på redningsvesten sin, men greier å holde fristelsen i tøyle med det viktige nypålagte oppdrag å blåse i fløyten som signal i det vi har kommet oss gjennom passet. Vi ser og hører bølger bryte og buldre mot en usynlig vegg der foran oss. Innimellom veggen av bølgebrus er det et stille parti. Passet. Dit må vi gjennom. Det er ennå lyst, selv om «den blå time» pågår i fortfilm omkring oss, og tas på et kvarter. Kursen snus 90 grader, med baugen direkte inn mot Minerva Reef. Vilja er på vei inn i Minerva Reefs trygge lagune. Men først må vi gjennom passet.

Alle hjelpemidler tas i bruk. Radaren viser konturene av revkanten. Stemmen i VHF’en er med som los, kapteinen på seilbåten «Amaryllis» følger vår AIS posisjon og bekrefter at vi er riktig plassert i passet. Det er 2 knops motstrøm gjennom passet. Strømskavlene virvler rundt skroget. Vi har god styringsfart.

Og så, klokken 19:35, er vi inne. Til jublende tilrop fra kaptein og mannskap. Karen Marie blåser i fløyta. Jon Petter får låne og blåser som den aldri har fløytet før.

Klokka er 19:45. Det er mørkt rundt oss. Vi kjører for motor de to nautiske milene gjennom lagunen, til ankringsplassen innfor revkanten på østsiden. Vi har fortløpende dialog med de andre båtene, som ligger på sørsiden. Det er «choppy seas» der. Vi anbefales å legge oss i øst. Vi ser topplanternene lyse til vår styrbord side, sammen med det blinkende lyset fra lykta som Tonga har plassert på revets sørside, for å hevde sin rett på dette «landet», om en kan kalle det det(?).

Stemningen om bord er himmelfallent lykkelige. Det er som å vinne i lotto! Men ikke helt – for denne gevinsten har vi faktisk jobbet for. I mer enn ett døgn har vi sammen og vekselvis beholdt gnisten og trimmet seil slik at vi rakk å få med oss Minerva Reef North med 10 minutters margin. Tenk det, hadde vi kommet ti små minutter senere, ville det vært for mørkt til å våge seg innenfor revkanten. Og vi hadde måttet seile rett forbi, med syv døgn til neste landkjenning. Det er fantastisk at det går an – og vi vet det så inderlig vel!

Vi nærmer oss bulderet og braket langs østre revkant. Hvor langt tør vi går før ankeret slippes? Vi går fram på stavnen med lykter for å lyse etter revkanten. Men vi ser ingenting. Det er simpelten stummende mørkt. Minuttene føles lange der vi siger nærmere mot bulderet langs revkanten. Endelig roper Jon Petter: «Gjør klart!». Vi gjør klart ankeret, og slipper det ned i to meters dybde; klart for å slippes på varsel, men uten at det dunker bort i skroget før tiden er inne. Vi siger framover litt til. Og så – i tråd med avtalt prosedyre – høres et klart og langt fløytepip fra cockpit; det er Karen Marie som formidler klarsignal for at vi skal slippe ankeret. Klokken er 20:15. Vi ligger for anker i Minerva Reef North.

Karen Marie innså egen begrensning etter at pliktene med fløytesignalisering var vel utført, og krøp inn i lugaren sin og sloknet som et lys. Og vi tre andre – Jon Petter, Audun og jeg – tok fram ankerdrammen. Én for det ene benet, så én til for det andre benet, og til sist én tredje for det tredje benet… Med glad latter og prat fra tre fornøyde seilersjeler. Til sist litt høytlesning fra Ragnar Kvams seileberetninger. Under tvil, for ingenting kan slå seilehistorien vi selv er i ferd med å skrive akkurat her & nå!

Etterord: «Maestro, spill opp for Minerva!»

Hvem var Minerva? Vi så oss nødt til å «ringe en venn», eller rettere sagt sende en melding via satelittelefon til vår venn Olav Skundberg hjemme i Norge. Vi fikk prompte svar, som blant annet kunne fortelle at i følge gresk mytologi så var det gudinnen Minerva som oppfant musikken. Olavs oppfordring til vår musiker om bord; Audun, var klar tale: