La Coruña – Sailing Vilja

25. november 201719. desember 2017

31.okt – 7.nov, 2017: La Coruña og innfrielse av et 27 år gammelt løfte

Om et 32 år gammelt løfte

Kjenner dere denne karen?

Vår skipper var også ung & lovende en gang. Her et aldri så lite tilbakeblikk noen tiår tilbake, da La Coruña ble fastsatt som havn for et framtidig strandhogg på langseilas.

I 1990 hadde Svolværfirmaet ”E. Gran-Meyer & sønn” ansvaret for hoveddesignet på utfallsledningen til avløpnettet for La Coruña by, på oppdrag for KWH Pipe. Jon Petter jobbet da for Gran-Meyer, og deltok i dykkerarbeidet i forbindelse med traséundersøkelsen i La Coruña.

I en fristund en kveld på byen fikk han smake en skinke som var den beste han noensinne hadde smakt. Han lovet seg selv der & da at om han noensinne skulle på jordomseiling, så måtte han tilbake hit for å kjøpe en slik skinke.

Innfrielse av dette løftet ble den røde tråden for vårt strandhogg i La Coruña, der hele mannskapet var involvert i leting etter skinke, prøvesmaking, diskusjoner om temaet og kjøpet av selve drømmeskinka. En har det ikke morsommere enn en gjør det til sjøl, og vi hadde det masse gøy med dette! 🙂 Mer om jakten på den perfekte skinke; se føljetongen lengre nede i dette reisebrevet.

Men det var også mer å oppdage i La Coruña og omegn. Her kommer noen smakebiter.

Lillesøster Karen Marie og ”Storesøster” (hennes offisielle tittel i familien) Brynhild klare for sightseeing!

La Coruña – en skikkelig fin by!

Bortsett fra skinka, så hadde vi ingen forventninger til byen La Coruña. Desto bedre trivdes vi ettersom byen viste seg å være skikkelig fin og full av liv!

Byen som har det meste; En fin og levende gamleby, masse historie, hav og strand, trivelige folk, fortreffelig skinke, masse ost & vin & andre godsaker, fin marina, og ikke minst – et bra fotballag! (hehe Morgan, du har definitivt satt dine spor i oss fotballgrønnskollinger ombord på Vilja.)

Morgan utforsket byen på eget vis. I sin evige søken etter fotballpub fant han lokale vannhull – og med det også mye bra lokalbefolkning. Hans nattlige strandhugg er & skal få være udokumentert. Men vi ”her hjemme” fikk berikelsen av å høre alskens lokal sladder & nyttig info. En skikkelig berikelse & krydder, rett & slett! Et av infodryppene vi måtte finne ut mer om, var funfact’en at verdens eldste aktive fyrtårn befinner seg her. Nok en gang bega vi oss ut på vandring uten forventninger, og ble desto mer positivt overrasket over å finne ærverdige og mektige Tower of Hercules, et UNESCO World Heritage Site i ypperlig stand.

Tower of Hercules – verdens eldste fyrtårn

I Norge er vi stolte av vårt eldste fyr; Lindesnes fyr som ble bygd i 1655. Spanjolenes (og Verdens) eldste fyr; Hercules Tower i La Coruña ble bygd i det 1. århundre e.Kr.(!) og har vært i kontinuerlig drift siden da. Det er grunn til å ta av seg hatten…

Hercules Tower – i kontinuerlig drift i 2000 år og et stykke imponerende ingeniørkunst.

Et besøk til dette fyrtårnet var absolutt verdt turen. Og spesielt entusiastisk var den av oss i gruppa (les: Jon Petter) som er mer enn snittet opptatt av sjømerker… Fyrtårnet ligger på Cape Finisterre, ansett av romerne som verdens ende – i alle fall i billedlig fortand (finnis terrae = ”end of the world”). I den nederste etasjen kan en gå blant restene av de originale 2000 år gamle fundamentene, og om en klatrer de 234 trappetrinnene opp til den øvre balkongen blir man premiert med en panoramautsikt over by og hav.

3 ½ blad av familien Slungaard Myklebust, med utsikt fra Hercules Tower.

Nede på bakkeplan igjen, men fremdeles bra utsyn. Tur-&sightseeinggjengen (f.v.): Morgan, Karen Marie, Brynhild & Jon Petter.

«Spooky» førstemøte med gamlebyen

Vi skulle gjerne vist fram bilder av erkeskumle barn i kule kostymer, men fotografen ble litt hemmet av forsiktighet ved det å ta bilde av andres barn og publisere på nett. Derfor velger vi å la dere hilse på disse ”ulykksalige” damene, som samtykket i at deres endelikt kunne dokumenteres på vår nettside.

Vi var usikre på om de feiret Halloween i Spania? Vel, nå er vi ikke usikre lengre…

Det var Halloween første kveld i La Coruña. Det sikret oss et spesielt førsteinntrykk av gamlebyen som sydet av en by pyntet med katteskjelett, gravstøtter og gresskar, og liv og røre i gatene med barn & voksne i de selsomste kostymer. Det var påfallende å se hvor engasjerte de voksne var i festaftenen der de var utkledd og ute på byen, med eller uten barn. Kostymene ga også inntrykk av å være mer forseggjorte enn det vi er vante til å se hjemme i Norge. Halloween i Spania ga et ekstra godt grøss! 😉

Tur til Pilegrimenes by Santiago de Compostela

Det tok oss 40 minutter med tog fra La Coruña og noen få skritt å nå Santiago de Compostela-katedralen (pluss et par tusen nautiske mil til sjøs såklart…). – En svinaktig simpel snarvei, om en skulle sammenligne seg med de mange pilegrimene vi møtte der med stav i hendene, et kamskjellsmykke rundt halsen og hundrevis eller endog tusenvis av kilometer tilbakelagt til fots. Byen og pilegrimsveiene hit er beskrevet i talløse skildringer, blant annet av Paulo Coelho. Brynhild og Morgan fikk en direkte og personlig skildring, av en kvinne de møtte i katedralen som hadde gått pilegrim hit. Dette ble for dem den mest enestående opplevelsen ved å være i Santiago de Compostela. Vi er glade for at vi tok turen din, om enn bare som turister. Og hvem vet – kan hende vil noen av oss gjøre sin egen pilegrimsvandring hit en gang i framtiden?

Glimt fra gamlebyen og katedralen i Santiago de Compostela. Mer enn 200 000 pilegrimer kommer hit årlig etter å ha vandret hundrevis eller endog tusenvis av kilometer. Vandringsruten ender i katedralen der relikviene til Apostelen Jakob visstnok skal være å finne.

Om jakten på den perfekte spekeskinke

Først en advarsel; dette er kapittelet for den spesielt interesserte, nærmere bestemt til de som digger smaken av spansk spekeskinke. Om du holder ut til siste linje, så kan du anse deg som en skinkeekspert – om enn ikke helt oppe på nivå med crewet om bord på Vilja. 😉

Tilbake til historien;

1990: Jon Petter, 24 år, er på dykkeroppdrag i La Coruña. Der havner han på et marked og får smake den beste skinke han noensinne har kjent. Han lover seg selv at om han noen gang skal på jordomseiling i livet, så skal han seile innom La Coruña og kjøpe seg en slik skinke.

2017: Jon Petter, 51 år, er på ”jordarundtomkringseiling” og legger til kai i La Coruña. Med eneste mål for øye; å finne den skinka som smaker best i byen og ta den med hjem om bord.

Vi ble alle engasjert i prøvesmaking. Skipperen sjøl og mannskap stakk innom flerfoldige ”jamonerier” (skinkerier) rundt omkring i byen, og tok endog med hjem smaksprøver for blindtest. Det måtte verifiseres; Smaker virkelig den mest edle og modne svartgrisen best? Smaken er som kjent som baken, så mannskapet var splitta i sitt svar. Men Jon Petter greide ikke å motstå den kraftige, runde smaken av kjøttet og det marmorerte fettet som smelter på tungen som pata negra skinke fra Ibérico-grisen gir.

Les mer om temaet ”verdens beste skinke” her: https://www.dn.no/d2/2015/02/05/2131/Mat/ibercogrisens-favorittmat-er-eikentter-det-blir-til-verdens-beste-skinke

Endelig fant skipper både skinke, skinkeri og folk som traff ham midt i hjertet. Det ble Jamoneria La Leonesa i gamlebyen i La Coruña som ble stamstedet vårt, og der Jon Petter fant sin perfekte skinke.

Så ble det handel! Ei 8,25 kg skinke av Bellota 100% Iberico av merket ”Estirpe Negra” ble med skipperen hjem til Vilja. Selv Brynhild ble forført av smak & folk ved begivenheten, og et perfekt eksemplar av en hel serranoskinke ble med henne hjem til ”gulhuset” i Blomsterbyen.

Og dermed var båten endelig fullt utstyrt. Skipperen gikk rundt og strålte som ei sol, og hele piren var engasjert i ”smykket” på hekken til Vilja. Og det skal sies av oss som er så heldige å få ta del i nytelsen; Vår eminente Bellota 100 % Ibérico smaker svinaktig godt!!!

Trimturen som endte i mytteri og fotballkamp

Og så var det på tide å dra videre. Brynhild og Ingrid skulle ”bare ta seg en liten trimtur” på morgenkvisten. Det ble begynnelsen på fortsettelsen av vår tid i La Coruña.

Vi sneiet innom Hercules Tower for å gå i det grønne parkområdet rundt fyrtårnet. Deretter la vi veien om den andre enden av gamlebyen i forhold til marinaen, og der fant vi stranden. Deilig med sand mellom tærne. Det rumlet i magen, og da fant vi beleilig nok en restaurant mot strandfronten. Nye måter å anrette både skinke og jordbær med mascarpone ble tilegnet og inntatt. (Oppskriften er notert. Gjester i gulhuset hos Brynhild og om bord på Vilja, det er bare å glede seg til en smak!) Restauranten var rett foran hjemmestadion til fotballklubben Deportivo de La Coruña. Og da skipperen ikke var mulig å nå på mobilen, så utøvde damene handlekraft og kjøpte billetter til dagens kamp mellom hjemmelaget og Atlético Madrid(!). På hjemturen stakk vi innom Casa Picasso, der Picasso bodde da han var unggutt.

Picasso som 15-åring, like etter at han flyttet fra La Coruña.

”Barefoot girl”, malt av Picasso (13) mens han bodde i La Coruña.

Sistnevnte var for øvrig også verdt å få med seg; et lite og beskjedent museum, nærmest som en hjemmevisitt hos noen som ikke var hjemme. Og med trivelig guiding ga det oss et interessant innblikk i oppvåkningen av barnet med det klingende navn Pablo Diego José Francisco de Paula Juan Nepomuceno María de los Remedios Cipriano de la Santísima Trinidad Ruiz y Picasso, i det han var i ferd med å bli ”geniet Pablo Picasso”.

En utmerket ”trimtur”, som oppnådde helt andre gevinster enn det som var målsetningen. 😉

Fotballpuber byttes ut med «live» kamp på Estadio Riazor

Det kan nevnes at Skipperen tok boikotten av seileplanene med et stort glis. Mytteri ble dermed unødvendig. Vi dro i stedet en intetanende Morgan av gårde til restauranten ved stranden. Der sydet det av liv og røre med fotballsupportere som stimlet inn mot stadion. Artig å plutselig stemme i en bursdagssang (på godt forskudd) og trekke fram en strimmel med 5 stk billetter til kampen!

Skikkelig gøy når påtroppende mannskap får oss til å finne på ting vi aldri i verden ville gjort på soloferd. Det ble fotballkamp i La Coruña. Vi hadde det som plommen hele gjengen, inkludert Bella Slott som Morgan hadde fått den store ære av å passe på. 😉

Farvel til Spania for denne gang!

Og dermed følte vi at vi hadde ”gjort”La Coruña for denne gang. Beleilig nok så blåste vinden sørover.

Mannskapet er igjen klare for å kaste loss. Her på catwalken (La Coruña pier) ikledd teamtrøya til Sailingvilja. Første visning av en ganske så eksklusiv kolleksjon i begrenset opplag.

Etter kryssingen av Biscaya, så kuler vi den stort sett.

Følelsen av å være på etterskudd er forbi. Men vi vil likevel videre. Verden er stor. Vi er nysgjerrige.

Porto i Portugal neste. Takk for denne gang, La Coruña!

20. november 201720. november 2017

28.-30. oktober, 2017: Silkeseilas med smak av kuling over Biscaya

Biscayabukten er beryktet for å være vanskelig å krysse med lunefullt vær og grov sjø. Anbefalingen for seilere er generelt å tilbakelegge den før midten av august. Vi krysset den i de siste dagene av oktober… Om noen hadde sagt det til oss før vi begynte denne reisen i juli, så ville vi kanskje på grunn av dette havstrekkets dårlige rykte tenkt at vi var for sent ute for langtur i år. Når vi nå lå i havna i Brest med 1750 fantastisk fine nautiske mil bak oss, og med mange andre langturseilere ved vår side som ventet på å gjøre samme kryssing, så oppsummerte vi slik;

Råd og erfaringer skal en ha respekt for, og ta inn i vurderingene. Men logisk nok; som alle andre steder i Verden så blir det godt vær før eller siden – også på senhøsten over Biscayabukten. Å krysse den etter medio august trenger ikke å være noe problem, om en har respekt for været – og tid til å vente på det.

Beryktede Biscaya

Er Biscayas dårlige rykte fortjent? Både ja og nei. Den påfallende store mengden skipsvrak som er avtegnet på kartet i området taler for seg. Men storparten av disse daterer seg fra før motorkraft på båter fantes, da det å holde seg av kysten om vinden blåste innover mot land kunne være en umulig oppgave. Risikoen er en helt annen for dagens seilbåter, der vi kan ta i bruk motor om det behøves. Det er ikke dermed sagt at seilforholdene over Biscayabukten er snille og greie! Det er flere grunner til å ha stor respekt for dette farvannet.

Havstrekket over bukten mellom Brest og La Coruña er omlag 350 nm langt. Det er åpent eksponert for storhavet som strekker seg helt over til Amerika nær 3000 km unna. Men det som er mest karakteristisk og en seilers frykt er de bratte bølgene som har en tendens til å bygge seg opp og reflekteres i ulike retninger nettopp her. Dette er som følge av den massive, bueformede fjellveggen som ruver langt der nede på havbunnen; i løpet av noen få titalls nautiske mil fra kysten av Frankrike og Spania endrer havdybden seg fra over 4000 meter til cirka 100 meters dybde. Denne kan skape svær og farlig sjø hvis det blåser mye, især fra vestlig retning.

Farvel Frankrike og fast land!

Så kastet vi loss i Brest med kurs for Biscaya.

Slike mastadonter møter vi flere av i farvannene vi krysser. Vi håper og tror at de har med seg HELE lasten i havn og ikke etterlater en aldri så liten container duppende i sitt kjølvann…

Fastlandet forsvinner bak oss i horisonten. Nå bærer det ut på åpent hav. Spenning og engasjement hos crewet, her illustrert med et fornøyd glis hos Brynhild.

Hvorfor fly sørover når du kan få skyss? Denne franske sjarmøren fulgte med som blindpassasjer. Den ble med oss hele veien over (tror vi), og ble riktig så «båtvarm» etterhvert.

Hva gjør så 5 mennesker ombord på en liten båt utpå det store hav i 2,5 døgn?

Tja, ting blir himla enkelt & elementært.

Vi… :

Seiler. Minimum én har vakt til enhver tid, mens om natta var vi to (hvorav én har sovende nattevakt oppe i cockpit). De(n) som har vakt har ansvar for å holde utkikk, trimme seil og styre båten (vi har autopilot, men velger iblant å gjøre styringen manuelt for å få føling med båt, vær og hav).
Følger med været. Kjenner på været. Leser av målingene om bord. Sjekker og finstuderer værmelding og kart på nettbrettet. Laster ned nye værmeldinger, mens alle venter i spenning. Spenningsmomentet er; Får vi det været vi forventet, eller har det kommet inn noe nytt i værvarselet som vi må forberede oss på?
Sover. Enhver som kjenner det minste snev av tunge øyelokk ”sendes til soving” sporenstrax – her seiles det døgnet rundt, så da må man sove når man kan!
Får i oss mat. Kjenner etter om sjøsjuka er der (faktisk meldte den ikke ankomst hos noen av oss på denne turen). Peker ut hvem som er minst utsatt for sjøsjuka, og sender ham/henne ned i byssa for å proviantere cockpiten.
Prater, om alt & ingenting. Aller mest om været, havet, turen, seilingen. Men også om de nære ting, om ingenting, ”kjøkkenfilosofering”, og glimt av både klokskap og det glade vanvidd. En blir gjerne godt kjent på slike turer…
Er stille. Lytter. Tenker. Kjenner på ens eksistens i samspill med naturelementene.

Ser utover havet. Studerer bølgene. Speider etter fugler, delfiner og annet liv i og over havet.
På nattvaktene: Skjerper sansene. Tar inn lyden av vann mot skrog, og kjenner vindens retning mot ansiktet. Trimmer seil i mørket – litt mer uvisst når en ikke kan se, og bare må lytte etter blafringen i seilene. Følger med omkringliggende båter på radaren, slår opp på AIS’en for å se ”hvem det er”, litt spent på om de er i
Morgenstund. Litt trøtt, mest trygg.

kryssende kurs og for tett på. Kjenner på trøtthet, og rister den av seg med en kjeks, eller en kopp varm drikke. Har på rødt nattlys på hodelykta og leser litt. Ser månen stå opp på stjernehimmelen, lærer nye stjernebilder. Speider ut i mørket. Skjerper nattsynet og ser vakre, ubeskrivelige syn – som delfiner som bader i morild langs båtsiden…
Finner på ting; tørrtrener på knuter, leser, ser på ett eller annet på PC’en som en har lastet ned (dekning har en jo ikke), synger, leker, tuller, whatever…
Det går svært lite tid med til «husarbeid» og personlig hygiene…

Så blåste det opp

Etter 2 døgn med perfekt seilvind (cirka 10 m/s fra nordøst) og silkeseilas i 6-8 knops fart, så begynte det å blåse opp mandags ettermiddag, cirka 50 nm fra fastlandet på nordvestspissen av Spania. Værmeldingen hadde varslet om det, så vi var forberedt.

Brynhild og Jon Petter ser enda ikke nevneverdig urolige ut, selv om sjøen er det.

Bølgene bygget seg opp, og båten dykker ned i bølgedaler og så opp igjen.

Etter hvert blåste det opp til kuling styrke. Det er spenning i luften og skjerpede sanser. Samtidig gir det en ro å kjenne Viljas stabilitet og hvordan hun bare følger bølgene og koser seg. Karen Marie sovnet.

Vinden økte på idet solen var i ferd med å gå ned, cirka 50 nautiske mil før vi nådde nordspissen av Spania. Og med den kom bølgene. Her et siste glimt av det som var i ferd med å bygge seg opp før mørket falt på.

Så skjedde ”alt” på en gang: Det begynte å skumre. Bølgene vokste til 3-4 meters høyde, noen større enn som så. Det blåste opp enda mer, med opp mot sterk kulings styrke i kastene. Vi måtte ta rev i seilene inntil det kun var små kluter som stod oppe – og selv da seilte vi i 11-12 knop, med maksnotering oppe i 14 knops fart. Og så — Plutselig gikk strømmen!; Og med det slo autopiloten seg av og kartmaskin, radar og ”alt” ble svart…

Da er det 100 % fokus som gjelder! Ingrid tok rattet og håndmanøvrerte, og måtte bruke all sin styrke for å holde rattet og stø kurs der vind og bølger tok tak i seil og ror. Brynhild og Ingrid ble oppe på dekk, mens Jon Petter og Morgan gikk nedenunder for å finne feilen. Der nede skapte bølgene berg-og-dalbane-forhold. I bekmørket – kun badet i rødt lys fra hodelyktene – fikk de åpnet opp batterirom og søkte etter feilen. Og fant den – heldigvis. Hovedbatteribanken var tom, men vi har en reservebank. Den måtte manuelt kobles inn. Med den kom strømmen tilbake. For å spare strøm gikk vi de neste 6 timene i kuling og bølger med håndholdt styring. Noen bølger slo inn over oss og dekket og fylte cockpiten opp med vann før det fant veien ut. Vi holdt oss fast, men det var bare smil om bord. Med unntak av kanskje det øyeblikket da strømmen gikk, så var ingen av oss urolige. Da vi skimtet lys fra fastlandet, så gikk endatil Morgan ned en tur for å ta seg en blund. Men det var spennende. En hærli seilas, der vi kjente på naturkreftene. Og som gir trygghet, ved å få bekreftet at Vilja er bunnsolid og vi behersker at det koker rundt oss.

Noen ganger gjør ankerdrammens edle dråper – og seremonielle høytidelighet – seg ekstra godt.

Ved midnatt nærmet vi oss La Coruña Marina. Det var et slitent, men himla samstemt og godnemt mannskap som gikk i land. Det gjorde knallgodt med en ankerdram, før allemann gikk hver til sin lugar og slokna.

Vi hadde kryssa Biscaya…