Jeg aner ikke hvor mange ganger vi i det siste året har gjennomgått i tankene eller pratet om det å seile over dette laaange havstykket i Stillehavet fra Galapagos til Marquesasøyene i Fransk Polynesia, men det er mange. 3000 nm fra Galapagos til Marquesasøyene i Fransk Polynesia – om en trekker en rett linje mellom dem. Men ingen seiler i en snorrett linje. Muligens blir det det lengste sammenhengende strekket uten landkjenning på jordomseilingen vår.
Da vi ankom Fatu Hiva i Marquesas den 30. august, viste loggen en seilt distanse på 3043 nautiske mil. Vi brukte 21 døgn, 19 timer og 25 minutter. Det er syyykt langt og lenge å seile!!!
22 døgn midt ute på havet – uten internet, uten TV, uten et eneste avisoppslag, uten besøk, uten en eneste tur ut for å gjøre et ærend, dra på jobb eller møte noen, og kun et knippe samtaler med omverden via satelittelefon, med dårlig forbindelse og vissheten om 10 kroner tellerskrittet i bakhodet. Men samtidig også 22 døgn med masse: Med 4 unike personer, med Vilja – vår heltinne på havet, med naturen helt tett på, med morild om natten og en vid åpen stjernehimmel fra horisont til horisont, med delfiner, hvaler, fugler, flyvefisk, mahi mahi, og med nok tid. 22 døgn med to mål for øyet: at vi og Vilja skal komme trygt fram til Marquesas og at vi alle skal ha det bra underveis.
Ingrid skrev dagbok på turen. Nedenfor gjengis noen utdrag fra den, ymse oppsummeringer og bilder dag-for-dag. Som en liten scrapbook fra vår Stillehavskryssing.
Film med glimt fra hverdagslivet om bord!
Først en liten film, med glimt av hverdagslivet, om bord på en liten båt langt der ute på det store Stillehavet:
Litt live action fra Stillehavskryssingen! (klikk på lenken for snurr film!)
22 døgn på havet – kort oppsummert
- Onsdag 8. august: Farvel Galapagos. Klar ferdig seil!
- Torsdag 9. august: BOB-øvelse (Båtshake Over Bord)
- Fredag 10. august: Da vi nesten traff nåla i høystakken
- Lørdag 11. august: Vindstillehavsferie
- Søndag 12. august: Seileteknikkøving og festforberedelser
- Mandag 13. august: Bryllupsdagsfeiring og mahi mahi på kroken!
- Tirsdag 14. august: Syvsoverdagen
- Onsdag 15. august: Mahi mahi etter alle kunstens regler. Himla langt unna folk!
- Torsdag 16. august: Fanget i the Doldrums
- Fredag 17. august: Tvilstanker og molefonkendagen
- Lørdag 18. august: Endelig – det blåser!
- Søndag 19. august: Samarbeid og utprøving av utstyr; spribommen skal ut!
- Mandag 20. august: Halvveis
- Tirsdag 21. august: Hval!!!
- Onsdag 22. august: Båtmorferie om bord
- Torsdag 23. august: Farvel til seil som blafrer. Vår mentale helse berges!
- Fredag 24. august: Delfinskravvel inne i båten!
- Lørdag 25. august: Autopiloten hikker; vår skogsmatros mister dyd og tittel. Og om en god prat i natten.
- Søndag 26. august: Å seile kan være slitsomt også.
- Mandag 27. august: Med kart og bøker legges videre seileplaner for Stillehavet.
- Tirsdag 28. august: Fisk før frokost! Og omverdenen innhenter oss så vidt.
- Onsdag 29. august: Siste dag til havs. Vi nyter friheten og ledigganglivet.
- Torsdag 30. august: Land i sikte! Landkjenning på Fatu Hiva.
Skipskost – hva er det?
Kryssingen fra Galapagos til Fransk Polynesia er lang. Da er trivsel desto viktigere. Gode måltid er en viktig bidragsyter til dette. Ingrid nyter å ha tid til å lage maten, og eksperimentere med nye oppskrifter i kokebok / endog trykkoker. (Kontrasten er stor til hverdagslivet før, der det bare var om å gjøre å få maten på bordet etter jobb, og alle ventet skrubbsultne og skulle videre på aktiviteter.) Selv om matlaging til havs til tider minner mer om et sirkus enn traust matlaging, der båten gynger, kokken holder seg fast og maten seiler fram og tilbake på kjøkkenbenken, så er tiden bak kjøkkenbenken tid for meditasjon og trivsel.
Maten kom på bordet hver dag, og som dere ser av menyen – vi led ingen nød!
22 døgn på havet – utdrag fra Ingrids dagboknotater
Onsdag 8. august: Farvel Galapagos. Klar ferdig seil!
Herregud og hallelujah, vi er klare for å seile over Stillehavet! Spenningen og gleden over å være i gang med Stillehavskryssingen var til å ta og føle på.
Fredag 10. august: Da vi nesten traff nåla i høystakken
Ved vaktskiftet ved midnatt da Brynhild tok over så vi mange små lys i horisonten. Vi har hørt flere seilere fortelle om kinesiske fiskere som ligger 150-200 nm fra Galapagos, og beveger seg inn og ut av sonen som tilhører øyene (altså tjuvfisker). Det er vanligvis ett stort moderskip som sleper med seg mange små åpne fiskebåter. De små båtene har ved flere anledninger kommet bort til seilbåtene til langdistanseseilerne og bedt om mat. Er det disse små fiskebåtene vi nå ser der ute?!
Når jeg neste morgen står opp får jeg høre om nattens litt i overkant dramatiske opplevelse: Vi hadde passert en liten fiskebåt med 5-10 meters klaring i nattens mulm og mørke! Vinden hadde løyet og vi seilte i nærmest vindstilla med bare 2-3 knops fart. Det hadde dukket opp flere lys i horisonten etter vaktbyttet. Ett skilte seg ut med klart sterkere lys og vi styrte unna på lang avstand. Vi antar dette var det såkalte moderskipet. Et mye svakere, hvitt lys foran oss ble vurdert til å fremdeles være langt unna. Brynhild hadde rorvakt. Jon Petter hadde bakvakt og lå oppe i cockpit og slumret. Brått ble det et hektisk utbrudd fra Brynhild:
- Jon Petter, du må våkne! Det er en båt her som er kjempenær!
Plutselig hadde lyset passert oss rett ved siden av oss, KLOSS OPPI med maks 10 meters klaring. Det var bekmørkt. Verken Brynhild eller Jon Petter så selve båten, men det var trolig en av disse små, åpne båtene som vi har hørt om tidligere. Brynhild satt igjen sjokkert, og med alle mulige tanker om hvor ille det kunne endt om vi hadde vært noen meter mer til babord. Jon Petter som hadde blitt bråvekket tok det med dørgende ro. Det var behov for en debrief for vår gode skogsmatros. Og kapteinen minnet om at selv om vi var uønsket nært fiskebåten, så var marginene tross alt mye større enn de daglige knappe marginene vi stadig beveger oss innenfor når vi er på landejorda med trafikk og alskens. Roen senket seg igjen om bord på Vilja, der vi seg gjennom vannet i sakte driv i bekmørket.
Morgenbad i Stillehavet. Vinden er stille, havet er stille på Stillehavet. Vi tok oss et morgenbad. Hengte et tau etter akter, slapp oss ned i vannet og lot oss bare dra med. Herlig! Og jeg følte meg en smule modig, for det ER jo hai her ute…
Fredagens sitat #1:
-Jeg må bare stikke inn og hente bikinien min, sa Ingrid
-Koffor det? spurte Jon Petter
Vi er mutters alene midt ute på Stillehavet….
___
Fredagens sitat #2:
Ingrid: -Tenk, i dag har jeg badet i Stillehavet!
Brynhild: -Tenk, i dag har jeg nesten drept en kineser!
(tja, hva mer kan en si…)
Søndag 12. august: Seileteknikkøving
Autopiloten koblet seg plutselig ut på morgenkvisten. Ingen dramatikk, for det blåste lite og vi seilte sakte. Vi samlet oss alle i cockpit og det munnet ut i en times øvelse og repetisjoner i hvordan håndtere at autopiloten slår seg av, båten går opp i vinden, vi får bakk i seilet, osv. Veldig nyttig. Jeg kan teorien, men har knapt praktisert det. Kjempegreit å ha så snille forhold at en kan tørrtrene.
Etter vakt gikk jeg til framdekket og tok middagshvil der. Etter en times tid kom JP og KM etter, og vi ble der lenge og lekte. Dinghyen er en ypperlig trampoline. Godt for Karen Marie å få herjet litt.
Mandag 13. august: Bryllupsdagsfeiring og mahi mahi på kroken!
13. august – Jon Petter og Ingrid sin 7 års bryllupsdag. Det ble en fantastisk dag!!!
Vår vesle festarrangør Karen Marie skapte feststemning fra første øyeblikk. Ikke før hadde hun åpnet øynene før det tentes en forventningsfull glød i øynene hennes og hun spurte; ”E det dåkkers kroning i dag?” Litt inspirert av Frozen-filmen, kan man vel si… 😉
Jon Petter kom med champagne på sengen, og skar skiver av et eple som ved ren magi hadde et utskåret hjerte i hver skive! <3
Komplett vindstilla, så det var nærmest et must å ta et Stillehavsbad igjen. Denne gang ble Brynhild vekket, så hun fikk dukket seg midt ute på Stillehavet, hun også. Vi var alle 4 uti, i tillegg til blåhvalen til KM. Forfriskende fritt og herlig!
Mottok trivelige gratulasjoner via satelittelefon fra familie og forlover hjemme i Norge.
Så var det tid for fest! Vi pyntet båt med ballonger, og oss selv med fineste stas. Garderobe valgt ut av Karen Marie. Fabelaktig fine greier, må vite! Så ble det kakefest. Mest ”spektakulære” underholdning var kanskje de to oljefatene vi seilte forbi. Glad de ikke lå midt i leia vår… Spilte musikk på anlegget, så ble det litt dans og etter hvert allsang av full hals av norske klassikere fra Postgirobygget, Åge og Halvdan. Blir godstemning av sånt!
Som en kul & etterlengtet presang til kvelds; Ved solnedgang fikk vi endelig fisk på kroken! En mahi mahi av beste slag, med gul buk og grå finne, som endret seg til turkis da vi fikk tatt den inn. Stor stemning. Snøret ble hivd ut igjen. Og ti minutter etter fikk vi sannelig enda en, denne gang med flyvefisk som ble spyttet ut på dekket straks den ble tatt inn. Kjempegøy å få fisk akkurat i dag!
Nydelig stekt rykende fersk fisk til middag med kokt potet og smørdampet gulrot. Livet er sannelig slett ikke verst! Og til kaffen en liten bit kake, og høytlesning i mørket fra boken ”Oppbrudd” av Ragnar Kvam Jr. En bryllupsdag vi kommer til å huske lenge lenge…
Tirsdag 14. august: Syvsoverdagen
Soving var dagens hovedgeskjeft. Vi var vel knapt noen gang fulltallige oppe i cockpit. Men på en seilbåt ute på storhavet er det alltid minst én som er våken.
Onsdag 15. august: Mahi mahi etter alle kunstens regler. Himla langt unna folk!
Jeg gjør meg noen refleksjoner i mitt stille sinn om hvor langt unna folk vi begynner å være nå. Og at avstanden fremdeles øker i mange dager framover. Vi er 900 nm fra Galapagos nå. 2100 nm der framme ligger Marquesasøyene. Det er minst en ukes seilas til folk. Vi er sårbare her vi er som små levende skapninger langt utenfor rekkevidde til de fleste. Jeg har tenkt tanken før, derfor kommer tanken nå. Og nettopp derfor går jeg bevisst ikke inn i det heller. Valget er tatt om å gjøre dette, og da er det bare å stå i det, og være ydmyk og bevisst på sikkerhet. Vi skal enda seile en stund før avstanden begynner å krympe. Jeg tenker tanken, men snakker ikke særlig om det i plenum. Ingen vits i å hause det opp. Vi er alle klare over situasjonen.
Lørdag 18. august: Endelig – det blåser!
Brynhild hadde visst hatt tidenes latterkule i natt, med langt utviklet galgenhumor etter de siste døgns vindstille. Nå nattestid svingte båten så mye fram og tilbake sideveis at hun holdt på å bli småsprø. Da hun på ett tidspunkt lå sideveis i fotenden i sengen med føttene i spenntak mot veggen for å ikke bli slengt fram og tilbake, fikk hun plutselig nok. Galgenhumoren brøt ut i skoggerlatter. Jon Petter hørte bare fra luka til lugaren hennes: ”Æ BLI TOILLAT!” Jon Petter tok da ansvar og berget sitt mannskaps mentale helse ved å ta inn på genoaen og heller ha storseilet ute. Båten ble stødigere. Mannskapet sloknet.
Søndag 19. august: Samarbeid og utprøving av utstyr; spribommen skal ut!
Det blåser! Endelig har vi vind i seilene og vi suser av sted gjennom bølgene. Holder 7-8 knops fart for det meste, og nærmer oss midtveis på strekket fra Galapagos til Marquesas. Vi har seilt i 11 døgn nå. Om dette fortsetter, så kommer siste halvdel til å gå adskillig fortere enn den første! For øvrig nydelig vær, med sol fra skyfri himmel.
I dag gjorde vi nok et forsøk på å feste genoaen til spribommen. Dette er en seilføring som vil forenkle og forbedre seilingen dersom det blåser fra platt lens. Vi får spent ut genoaen og holder den der, og slipper dermed at den blafrer og blåses over til feil side. Spribommen er så lang, og egentlig tenkt for spinnaker. Det er vanskelig å få dratt ned og festet seilet til den, når vinden blåser og seilet står i spenn. Vi har gjort to forsøk på dette tidligere, uten å ha fått det til. Men JP har tro på at dette skal gå med genoaen også. Han har tenkt så det knaker på løsninger. Vi greide det nesten, denne gangen, men ikke helt. Det er første gang jeg er involvert i manøveren. Lærerikt på mange små ting, og gir meg et adskillig bedre utgangspunkt for å skjønne seilføringen dersom vi skal bruke den i framtida. Både Jon Petter og jeg var vel dessuten letta og glade over å leke i lag, uten at irritasjon og usikkerhet tar overhånd. Dette var bare utviklende og gøy!
Mandag 20. august: Halvveis
Klokka 21:35 i kveld kunne vi feire halvveis-markering etter å ha seilt 1500 av de 3000 nautiske milene mot Marquesas. Fra nå av er vi nærmere Marquesas enn Galapagos. Og vi begynner omsider å redusere avstanden til sivilisasjonen, etter å ha økt den dag for dag i nesten to uker.
Vendepunktet ble markert med fest ala Vilja, først med selskapslek ”påkledningskonkurranse”, deretter champagne.
Til sist tok vi fatt på en ny bok av Ragnar Kvam Jr, den andre i en ”firlogi”. Denne har den kjente og beskrivende tittelen ”Havet har meg nå”. Og vi grunner litt over om havet har OSS nå?…
Tirsdag 21. august: Digre hvaler! Og litt spa.
Jeg opplevde ett av mitt livs største naturopplevelser i dag; synet av to enorme hvaler som løftet hodene sine loddrett opp av havoverflaten bare et par båtlengder bak båten! Det var helt enormt og voldsomt. Vi tipper de hadde hoder like brede som båten (4,5 meter), og reiste seg opp i en høyde av det dobbelte. Kanskje seilte vi rett foran nesene på dem, og så undret de rett og slett på hva vi var og stoppet opp for å ta en kikk?! Synet tok helt pusten fra meg; det var majestetisk og nærmest surrealistisk. Jeg bøyer meg i støvet for havets konge! Og føler meg utrolig heldig. Dette var min ønskedrøm for denne etappen, som nå gikk i oppfyllelse.
Men ikke nok med det; om ettermiddagen fikk plutselig Brynhild øye på en svart finne i vannet like ved båten, og så enda en. Flere finner var lengre vekk. Først trodde vi det var delfiner, men så skjønte vi at også dette var hval; en flokk med grindehval som forflyttet seg på tvers av vårt spor. Tenk det!
Vi fikk ikke tatt bilder av hvalene, men synet er avbildet i minnet vårt for alltid. Så får vi vel nøye oss med i det minste å ha hatt kameraet framme for andre, mer verdslige & planlagte happenings.
Onsdag 22. august: Båtmorferie om bord
Etter vaktskiftet tok jeg meg en ferietur til framdekket. Pakket ei vinflaske og glass, nøtter og boka mi i en veske, smatt et par puter under armen og tuslet fram til fremst på baugen. Der satt jeg og leste bok i en times tid, og innimellom speidet ut over havet. Det var deilig avkoblende.
Torsdag 23. august: Farvel til seil som blafrer og slår. Vår mentale helse berges!
Jon Petter implementerte et enkelt tiltak som økte seilføringen betraktelig; Vi har hatt vinden fra lend i flere dager, hvilket medfører mye blafring av seilene. Storseilet skygger for genoaen i en slik vindretning. Det JP gjorde nå var å feste en kasteblokk i en pullert ute ved rekka, litt framfor og lengre ut enn der blokka til skjøtet er festet i skinnen på dekk. Fikk da dratt seilet ned og ut, slik at vinden ikke glipper ut oppe og står mye bedre på lens. Genialt! Merkbar bedring strax. Nå får vi endelig fred for en evinnelige blafringen og klunkingen mot bom og stag.
Fredag 24. august: Om bølger og om ekte delfinskravling inne i båten!
Det er varmt, merkbart varmere enn der vi kom fra i nordøst. I dag målte vi 26 grader i skyggen, og over 30 grader i sola. Hett! Sjøen ble stadig grovere utover dagen. Generelt er vel bølgene ikke høyere enn et par meter, men innimellom kom noen ”storinger”. Når de kommer uregelmessig og fra ulike kanter, så blir seileopplevelsen en ganske annen enn det vi har hatt tidligere på denne etappen. Båten suges nærmest inn i bølgene, og det kjennes som at den er sentrifugalkraften i vold der den skjærer seg i en bue ned i en bølgedal, for så å dra seg opp igjen i motsatt bue. Hun posisjonerer seg på neste bølgetopp, før hun igjen kastes seg utfor neste dal. Bevegelsene og lyden gir en følelse av at vi seiler fortere enn det som er et faktum. Det er litt spennende. Og det gir utslag i mer akrobatiske øvelser blant mannskapet om bord.
Vi satt i cockpit inntullet i pledd i lyset av fullmånen, og leste fra Ragnar Kvam-boka, da vi med ett ble var at vi ikke var alene; vi seilte midt i en stor delfinflokk. Og med ”stor” mener jeg virkelig STOR; hundrevis av dyr fulgte oss! Vi så i måneskinnet at havet kokte rundt oss. Vi gikk fram på baugen, og så hvordan de svømte tett i tett på begge sider av båten. Det plasket innimellom og over bølgetoppene overalt rundt oss, og vi så ryggfinnene kurve seg i deres glidende byks gjennom bølgene. Men – det aller mest eiendommelige med det hele: Vi kunne høre ”praten” dere med pipelydene de lager inne i båten, som i en resonansboks”. Tenk å ha seilbåten fylt av lyden av delfiner som prater sammen! Ganske eiendommelig og fantastisk.
Lørdag 25. august: Autopiloten hikker; vår skogsmatros mister dyd og tittel. Og om en god prat i natten.
Under 700 nm igjen til Marquesas nå. Nedtellingen har begynt.
Autopiloten koblet seg ut uten forvarsel to ganger i dag! Når vi seiler i vind med frisk bris til liten kulings styrke, som vi nå gjør, så er det litt fart i det som da skjer: Båten går ganske raskt opp i vinden, og vi får bakk i seilene. Det gjelder å hive seg på rattet og korrigere kursen før vi mister fart. Om vi ikke rekker det og båten mister fart og evt. begynner å bakke, så må en slippe skjøtene på styrbord side og ta seilet over på babord. Ny fart må så vinnes før vi igjen kan slå og få seilene tilbake over på styrbord side (det vil si at vi seiler for såkalt ”babord hals”). Det er litt heftig i øyeblikket, men ikke verre enn at det har vært grei øving. Siste gang det skjedde i dag greide endog Brynhild på rorvakt å korrigere kursen før vi fikk bakk i seilet. High 5 for vår skogsmatros! Hun må nok nå se seg om etter en annen tittel. Etter mer enn 2000 seilte nautiske mil er det ikke mye skogsdunst igjen i den matrosen.
Vaktskifte ved midnatt. Og Jon Petter og jeg tok oss en verdifull og nødvendig prat. Selv om vi er sammen hele døgnet i en liten båt, kan det gå både dager og uker uten at vi setter oss ned i tosomhet og lar praten og fellesskapet ta oss til hverandres inste grind. Men i natt var det altså tid og rom for det. Og det var godt, og litt vanskelig. Alt er ikke greit bestandig. Fysisk nærhet gir ikke nødvendigvis følelsesmessig nærhet. Det er ikke automatikk i at det å være sammen er det samme som å pleie et forhold. Vi er heldige, for vi har verdens beste utgangspunkt for å ha det bra. Men det er ikke dermed sagt at vi alltid utnytter potensialet og dyrker fram det beste. Nattens prat var god og viktig. Vi ble påmint viktigheten av å nette opp med hverandre på tomannshånd iblant.
Søndag 26. august: Seiling kan være slitsomt også.
Fullmåne! Og vind i kulings styrke på nattskiftet. Seiler i fart som tidvis er oppe i over 10 knop. Sjøen er ikke fullt så uryddig lengre. Bølgene kommer stort sett bakfra. Men en og annen bølge slår plutselig inn mot siden. Det fikk jeg formelig smake på i sted da jeg satt oppe på babord side og speidet framover samtidig som jeg nøt nattmat i form av en bolle med conflakes og kald melk. Plutselig slo en bølge inn fra siden og plasket rett opp i meg og bollen. Melka fikk en umiskjennelig saltsmak. Takk for den, kjære hav!
Jeg sov bakvakt oppe i cockpit etter vaktskifte med Brynhild klokka 4. Det blåser kulings styrke og det tenderer til grov sjø. Selv med revede seil er vi oppe i 9-10 knops fart. Vi har smakt på fart over 12 knop. Brynhild kjente på ansvaret som ligger i det å ha rorvakt når en sitter alene i mørket mens båten sover, og naturkreftene er i sving, forsterket av viten om gårsdagens to episoder der autopiloten plutselig koblet seg ut. Hun var utenfor komfortsirkelen, men ønsket like fullt å stå ut vakten. En stabeis og tøffing, den dama. Tenk det – å være hentet fra landejorda uten særlig erfaring fra havet, og legge bent ut på en 3000 nautisk mil lang ferd over Stillehavet i en liten seilbåt. Det er jo sykt offensivt, da! Etter vaktskiftet gikk hun til sengs i 11-tida, og sov helt til 18. Det siste døgnets seiling hadde tatt på.
Da Brynhild våknet tok vi oss en lesestund i dagslys i cockpit, og leste videre i gullboka vår; Ragnar Kvams ”Havet har meg nå”. Enda et kapittel ble lest senere på kvelden, før de som ikke hadde vakt gikk til ro. Denne gang handlet det om Kvams egen indre dragkamp mellom en kvinne og hans eget ego (les: båt) som var tema. Vi dro på smilebåndet av et gammelt sjømannsord han siterte:
”The two most beautiful things in life
are a ship under sail and a woman in love.
Be their master, and they will guard you faithfully.
Be weak, and they will surely take you to hell.
And if to hell I must go, then give me a ship!”
(Gammelt engelsk sjømannsord)
Hehe, kan vel hende Jon Petter har tenkt tanken til tider(?!), kan hende også jeg… 😉
Karen Marie har visst snappet opp den positive stemningen det er rundt høytlesingen av Ragnar Kvam. Eller er det av egen uhildet oppfatning hun mener følgende?: Ved et par anledninger har hun sett på bokomslaget der Mr. Kvam himself pryder forsiden, og brutt ut spontant: ”I love him. He’s so handsome!”. Bare for å ha det sagt; Jeg deler ikke hennes oppfatning, og foretrekker utvilsomt hennes far.
Tirsdag 28. august: Fisk før frokost!
Våknet i morges av et dunk oppe i cockpit og etterfølgende romstering. Trodde det var en flyvefisk som hadde hoppet om bord, som var av såpass størrelse at JP valgte å daske den til døds. Døset av litt igjen, og tasset opp en stund senere. Hehe, jommen sa jeg flyvefisk; Der stod Jon Petter og sløyet en STOR raritet av en fisk. Det viste seg å være en wahoo. Lang og slank, fast og med avlangt hode og skarpe tenner. Sportsfiskeboka vår oppga at den var tørr i kjøttet, men godt spisandes.
Det ble fiskekaker til middag. Jon Petter stekte et par fileter også, bare for smakens skyld. Og de var nydelige! Slettes ikke tørre. Tilfeldigvis beskrev Ragnar Kvam nettopp wahoo i kveldens kapittel, og der beskriver han den som ”selveste lekkerfisken i disse farvannene, rik på hvitt og saftig kjøtt”. Den beskrivelsen stemmer adskillig bedre. Uansett – det var nydelig delikatessemiddag.
Båtmoren realiserte for øvrig en mye omsnakket og lenge uttenkt vasking av gulvet. Det er jo ærlig talt bare en halv time når en først setter i gang. Bare tull å utsette. Sjøl om det er bittelitt upraktisk at vannet skvulper opp av bøtta hele tida, og vann absolutt ikke må flyte på dørken. For da blir det jo bløtt i i rommene under dørken (les: i kjøkkenskapene)! Bøtta ble etter hvert viselig plassert på badet, og så måtte båtmoren selv stikke bortom dit hver gang tua skulle vris opp.
Torsdag 30. august: Land i sikte!
Land i sikte! Jeg seilte inn mot Fatu Hiva i mørket. Da det så vidt grydde av dag, klokka 08:49 (Galapagos-tid. Vi har ennå ikke stilt om klokka.), skimtet jeg konturene av noe grått som steg opp av vannskorpa i horisonten, bare 14-15 nm unna. Sola står opp så fort på disse breddegrader. I løpet av bare noen minutter var dagslyset her, og jeg kunne se ordentlig. Og der tronet den, en stor, taggete, men frodig vulkanklippe, rett opp av havet, foran oss på babord side. Det så trolsk ut, nærmest litt uvirkelig. Landskapet er så fremmed, så eksotisk, så annerledes enn selv vår forrige landkjenning Galapagos, at det blir som et lite sjokk. Vi har seilt fra Sør-Amerika til Oceania, fra én geologisk formasjon på Stillehavets østside, til en helt annen på dens vestside. Klimaet er også endret. Selv om vi har beveget oss 10 grader sør fra ekvator, så er det mye varmere her. I Galapagos var det ganske kaldt, nærmest som en norsk sommer. Det skyldes havstrømmene de får fra Antarktis. Her vi befinner oss i Oceanias nordøstre hjørne er det svalt og varmt om natten og stekende hett om dagen.
Hei, Verden. Her er vi! Vilja med mannskap som tenker seg hele veien rundt deg. Nå har vi snart seilt til andre siden av der vi kom fra! Det er sannelig ikke verst, og faktisk nærmest helt fantastisk!
Karen Marie var den første til å våkne opp. Sammen så vi mot Fatu Hiva, og jeg tror Karen Marie også syntes det var rart å se land stige opp av havet. Og vi koset oss med eventyrstund mens Fatu Hiva kom nærmere og nærmere. Jon Petter våknet etter hvert, og så kom Brynhild opp til slutt. Med nærmest litt andektighet gikk hun skrittene opp stigen og ut, før hun snudde seg for å se dit vi andre så; land i sikte! Vi var alle jublende glade og litt himmelfalne.
Så gled vi sakte inn mot bukta i Hanavave bay. Motoren måtte startes den siste halve nautiske mila. Vi skulle inn i ei trang lita vik som heter Jomfrubukta. Visstnok kalte lokalbefolkningen bukta ”Baie des Verges” (Penisbukta), men det ble for rå kost for misjonærene, som smatt inn en ”i” i navnet til ”Baie des Vierges”, som altså betyr Jomfrubukta. Navnet til polyneserne er adskillig mer beskrivende, med de underlige fjellformasjonene som stiger som ruvende fallossymboler opp mot himmelen. Landskapet er taggete og fremmed, dekket av grønn vegetasjon og høye kokospalmer. Vi er i fremmed land. Vi fant ankerfeste klokka 12:35 (Galapagos tid), 21 døgn 19 timer og 25 minutter etter at vi seilte ut av Shipwreck bay på San Cristobal i Galapagos.
HURRA for Vilja og Team Pacific. Stillehavet er krysset og 3043 nautiske mil er seilt. Det ble en gjennomsnittsfart på 5,81 knop, hvilket er et resultat av både en uke i the Doldrums med vindstille og et par uker med frisk bris eller mer. Og det er et resultat oppnådd av 4 langdistanseseilere, som har ridd hver bølge, fanget hvert vindkast, seilt hver nautiske mil av veien med vår gode Vilja.
Vi hadde en plan om å lese bok. Men av tausheten fra tilhørerne og egen bomullshodefølelse, så var det lett å forstå at her var det lite annet å gjøre enn å komme seg i seng. Brynhild klarte knapt å motivere seg til å bevege seg fra sofaen innom badet og til sengs. Vi var simpelthen litt ”tygd og utspytta”, hele gjengen.
Oppsummering til slutt. Hva gjorde mest inntrykk?
Og hva er det viktigste vi sitter igjen med? Hva husker vi best? Hva har gjort mest inntrykk? Kanskje er det blåhvalene som dukket hodet opp av vannflaten og tok en titt på oss midtveis. Kanskje er det de ting som kunne gått galt som gikk godt – slik som den kinesiske fiskebåten vi nesten gikk til frontalangrep på? Er det å seile midt i et hav som syder av delfiner under stjerneklar himmel? Er det gleden av å trekke opp 2 feite, gul- og turkisglinsende mahi mahi på dekk? Er det høytlesningen i cockpit under stjernehimmelen, med en varm kopp kaffe i hånden og beretninger fra Ragnar Kvams jordomseilingseventyr, samtidig som vi selv seiler over samme hav som ham? Er det følelsen av å ha fått oppleve 3 uker med mental ferie? Er det opplevelsen av å være 4 venner på tokt, og ikke minst gleden av å kjenne forelskelsen og at en er på tur med kjæresten? Eller kanskje er det rett og slett takknemligheten og verdsettelse over at det gikk så himla greit og å ha gjennomført en seilas over et enkeltstrekk som er lengre enn de fleste opplever noensinne i livet?
Takk for vår hittil lengste sammenhengende havkryssing. Vi nøt hele den vanvittige distansen!
Har havet oss nå?…
