18. februar – 19. mars, 2018: En hel måned i Tobago!

Landkjenning i Tobago, og et lite tilbakeblikk fra reisen over Det Store Blå

Å krysse et Verdenshav gikk kjappere enn Advent! Tante Karen hadde utstyrt Karen Marie med Adventskalender til å sukre opp dagene litt under den lange ferden over Atlanteren. Etter 15 døgn gjenstår masse godis – til det som skal vise seg å bli turens hittil lengste strandhugg i Tobago forut…

Vi ankom Tobago den 18. februar, etter vel 15 døgn på åpent hav. Viljas mannskap for Atlanterhavskryssingen bestod, foruten Viljas faste trekløver, av Guro, Ingrid Ann og Beni. (Litt mer om disse på siden om Påmønstret mannskap her.) For Viljas faste trekløver, så hadde turen over et Verdenshav vært en reise i Utopia: Blått hav så langt øyet kan se dag etter dag. Hver dag med blanke ark og et begrenset antall påvirkningsfaktorer utenfra, men desto flere idéer innenfra som dukker opp og former dagene. Det kan skrives artikler om slikt – og det har faktisk Ingrid gjort! Vi får se om den finner veien fram til noen innholdsrike sider i et magasin der hjemme i Norge.

Stemningen som yret i vårt lille samfunn om bord da vi så land var langt fra ensartet. De spente over følelsesregisterets motpoler: Vemod over at ekspedisjonen over Det Store Blå var over. Lettelse blant – og på vegne av – de sjøsjuke for at nå skulle endelig alle igjen bli ”seg selv” med appetitt på mat og livet generelt. Det ble meditasjon, mat og en frisk dukkert.  Samt mye ”Aaah og Oooh” ved synet av den frodige øya dekket av tett regnskog, med små hus som kloret seg fast til de skogdekte åssidene og vitnet om menneskers stahet.

Glimt fra første døgn i Tobago.

Hello Tobago!

Vår opplevelse av Tobago er ei øy som fremdeles er lite turistifisert, foruten når store cruieskip dumper en menneskelast i havnen i Scarborough for noen stakkede timer noen dager i uken. Menneskene er gjestfrie og imøtekommende, og vi følte oss trygge. Levestandarden virket ålreit, til gjengjeld var prisnivået ikke langt unna norske forhold. Tempoet er mer layback enn hjemme i Norge. Vi ble litt overrasket over at lokalbefolkningen er nesten utelukkende svarte (se faktaboks).  Jeg vet ikke helt hva jeg forventet på det punktet, men at slavehandelen som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet hadde satt så til de grader preg på demografien visste vi ikke. Vi har nå lært at 6 millioner slaver ble importert til Karibien fra Afrika i sin tid. Til sammenligning er tilsvarende tall for USA ”kun” 400 000. Så da er det antagelig ikke så overraskende likevel.

Tobago vil for alltid stå som vårt første møte med Karibien. Og uten å helt kunne beskrive hva vi egentlig forventet, så ble vi positivt overrasket! Forventninger eller ei – vi kunne uansett ikke forberedt oss på introen Ingrid fikk til denne øya! Bare vent og se…

”Broken English” – Hæ?!

Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.

Det sier seg dermed selv at om en uvitende går ut i det tobagiske samfunn uten egentlig å ha peiling på hva slags språk som snakkes der, så er det duket for forvirring. I en sådan fase av livet bør kommunikasjon som potensielt innebærer avgjørelser av betydning bero. Dette viste Ingrid med sin struttende selvtillit innen engelsk liten ydmykhet for. Så da går det som det gikk…

Unik souvenir fra Tobago: Hestehalen min!

Turens hittil beste historie på språkforvirringssiden førte til ”an unforgettable moment” på vår andre dag i Scarborough på Tobago.

Først et vennlig råd til deg som leser dette: Følgende skal du IKKE si til frisøren på engelsk når du kun ønsker å stusse tuppene: ”Only cut the ends. I want to keep the ponytail.”.

Dette har Ingrid nemlig prøvd ut. Og før hun rakk å reagere, så tok frisøren tak i hestehalen hennes, og KLIPPET DEN RETT AV! Hvorpå han bød den fram med hånden og sa ”So you want to keep it?”

Tilbakeblikk fra frisørbesøket i Tobago, og før/etter-bilder. Ok, det var ikke akkurat en hårmanke som gikk tapt. Men Ingrid hadde næret et håp om at kvasten på ”før”-bildet hadde en forlenget framtid… Jaja, why make plans when you can Just Do It!?

Med total hakeslepp, og vel vitende om at ”Dette er det jo ikke noe å gjøre med…”, så tok Ingrid innover seg realitetene om sitt tapte hårspareprosjekt med et lettere hysterisk kniseutbrudd. Karen Marie, som satt i fanget, tok hendene for munnen og utbrøt ”He cut it short!”.

Hårklippen tok 3 minutter (inkludert 2 ekstra klipp med saksa for å kutte over panneluggen…), og kostet 10 kroner. Og det som er så himla forbløffende er at det faktisk ikke ble så aller verst. Dermed kan vi ikke direkte si at å gå til frisøren i Tobago ikke anbefales. Men det kan komme innmari godt med å ta med en god porsjon fleksibilitet i den mentale bagasjen.

Om beleste barn og overlegne nordboere

Vi har oppsøkt biblioteker på hele ferden vår hit. Disse er gjerne små oaser i nabolag, og om det ser slitent ut utenpå, så er det alltid eventyr å finne innenfor hver bokperm. Vi stakk innom barnebiblioteket på øyas lille hovedstad Scarborough, og kom til vår overraskelse inn i det fineste barnebiblioteket vi noensinne har vært i! Det hadde vi ikke forventet, i en karibisk småby med skarve 25 000 innbyggere. Anbefales sterkt til alle som er der med barn og ungdom.

Og så fikk vi oss enda en oppvekker mens vi var der; Alle barn og voksne hilser høflig når de passerer! Små barn i 3-4 årsalderen sier på refleks ”Hello, how are you today?” Først ble jeg smilende forbløffet. Og etterhvert skjønte vi at dette er en viktig del av kulturen. En SKAL hilse, om en så passerer en ukjent på gata. Om en yngre passerer en eldre uten å hilse, så vanker det en reprimande. Og om jevngamle passerer uten et nikk og et hei, så signaliserer det overlegenhet. Snedige greier, og kjekt å være klar over. Vi oss i hardtrening for å løfte blikket litt mer, og i det minste respondere på tiltale. Herregud, vi nordboere er bra overlegne!

Scarborough var en underlig hovedstad, uten de helt store attraksjonene bortsett fra en fin grønn oase med botanisk have og det fine biblioteket like ved. Etter 3 døgn der seilte vi sørvestover på søken etter ei god uthavn.

Seiling rundt sørkysten av Tobago

Happy sailors!

Vi fikk oss et par dagseilaser. Sola skinte og vinden blåste akkurat riktig til at vi fikk perfekte seileforhold. Og ettersom vi rundet en øy, så fikk vi prøvd oss med seilføring for vind fra diverse retninger. Til tider friskt, til tider slow, hele tiden gøy.

Kule kvinnfolk i kuling krysser Verdenshav – iført favorittulla produsert av et annet kult kvinnfolk.:-) Dette bildet ble tatt i heder av Kari Traa, som holdt oss lune på diverse nattevakter og iblant på dagtid over Atlanteren. Så dermed måtte det bli photoshoot av fenomenet, selv om klimaet ikke lenger tilsier behov for ull.
Kuleste vordende kvinnfolk: Karen Marie ville ikke være snauere. Hun fant fram favorittulla si for photoshoot, hun også; Polarn O Pyret kosedrakta fra Tanta Karen.

Det blåste mye der ute på havet, så Mount Irvine Bay viste seg etter en natt å være for urolig. Å komme seg på land viste seg umulig. Vi fant til slutt roen utenfor Crown Point på sørvestspissen av øya. Der ble vi faktisk liggende i hele 2,5 uker! Ikke fordi det var verdens vakreste sted, men fordi vi hadde det godt der, og fordi det til tider var eneste sted på hele øya der det var mulig å komme seg i land på grunn av urolig sjø.

Regnvær = sightseeingvær

I tillegg til mye bølger, så hadde vi regnværsdager i Tobago. Lokalbefolkningen kunne fortelle at begge disse forholdene er uvanlig på denne tiden av året, som normalt er tørke- og finværsperioden. Ordene ”climate change” går igjen også her, slik det har gjort mange ganger tidligere på vår ferd.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Regnvær ble utnyttet til sightseeing.

Sightseeing til steder vi ikke visste vi ville til. Fabelaktig uforberedt gjeng, men vi fikk faktisk litt innblikk i og overblikk over Tobago, ikke minst takket være vår godmodige, godt voksne taxisjåfør.

Neste dag regnet det søren meg igjen! De aller iherdigste badenymfene lot seg ikke skremme fra vann og strand, men Ingrid & Ingrid bestemte seg for å innta landejorda ytterligere. Tanken på litt trim trigget også etter mye tid om bord. Vi la ut på en kombinert kunst-, sightseeing- & trimtur, og besøkte kunstmuseet Kimme Museum en mil unna, med taxi dit og vandring hjem.

Den tyske kunstneren og skulptøren Luise Kimme (1939 – 2013) levde store deler av sitt voksne liv delt mellom Tyskland og Tobago. Vi hadde ærlig talt aldri hørt om Kimme før, men var skjønt begge enige i ettertid om at museet og kunsten var vel verdt et besøk. Og dessuten – deilig med trimtur på veien hjem!

Det var deilig med trim på hjemveien og å få ”rørt litt på flesket”.  Jeg snakker da for egen regning med hensyn til sistnevnte uttrykk. Ingrid Ann, som slett ikke hadde flesk i utgangpunktet engang, har vel tapt flere kilo fra en ukjent reserve etter ukesvis med sjøsjuke. Desto mer pris satte hun på å kjenne at kroppen fungerte med fast grunn under føttene.  Vi fikk oss dessuten en god skravletur!

Innimellom sol, regn og varme var det god tid til hverdagsliv.

Atlanterhavsseilere mønstrer av

Så mønstret Guro og Ingrid Ann av den 25/2, og Beni dro av gårde på backpacking to dager senere. Tenke seg til, vi fikk 6 uker i lag om bord. Tusen hjertelig takk for kapittelet vi skrev sammen i livshistorien vår om den første gangen vi krysset et Verdenshav i en liten seilbåt.

Guro og Ingrid Ann dro hjem til vinterNorge. Beni dro på backpacking, og fant drømmebølgen i Mount Irvine Bay og et trivelig hostel i Pleasant Prospect. Vi har forresten en avtale med denne trivelige fyren om at han øyhopper videre med oss, men tar strandhugg og backpacker når han & vi føler for det.

Og så plutselig var vi bare kjernetrekløveret igjen om bord på Vilja. Litt rart, men også godt. Etter å ha hengt sammen med venner & familie døgnet rundt i 3,5 måneder, så ser vi fram til litt tid for oss selv også.

Trekløveret alene. Det føles mer enn nok å bare være til.

”Det er meget for lite av ingenting på altfor manges program” – Piet Hein

Bading i solnedgang. Fint!

Det er nesten vanskelig å gjenskape hva vi gjorde i løpet av de neste dagene i alenetilværelsen vi hadde utenfor Crown Point. Og mye får være udokumentert også, ettersom Ingrids mobil (les: kamera) kreperte i varmen. Men vi kan fortelle at det gjorde godt å bare la dagene flyte, og nøt å gjøre hva vi enn hadde lyst til til enhver tid.

Store Bay i Crown Point på Tobago, vårt hjem i 2,5 uker. Ikke så aller verst ”tomt”!

Et håndfast spor etter ukene på Tobago er Karen Maries nyvundne trygghet og iver etter å lære seg å svømme. Vi badet i behagelig kjølende vann mange ganger om dagen, og det trentes iherdig på å få taket på svømmeteknikken. Det ville jo unektelig vært kjempekjekt om vår vesle matros kunne svømme. Og så har vi voksne begynt å trene litt, med økende antall daglige runder rundt båten. Nå skal det innrømmes at Ingrid ved et par anledninger har avkortet sin trimtur med litt febrilsk svømmestil, som følge av plutselige haisommer-tanker som slår inn i hodet fra det blå. Bare tull såklart. Det er visst behov for litt psykisk trim også der i gården…

Vi leide kajakker en dag. Det ble kanskje i overkant nært vannet da Jon Petter tippet rundt mens veslefrøken sov i fanget. Men da var det bare å ta seg over til Mamma og finne et tørt fang. Det gikk finfint, det også.
Vi kan ikke hevde at vi ikke lar oss påvirke av våre omgivelser. Det tok snaue 2 uker i Karibien før vår yngste matros hadde konvertert til rastafletter.

High5! Artikkel skrevet og levert. Men vil den selge?!

Og så gjorde Ingrid noe hun har hatt lyst til lenge, nemlig å skrive en artikkel om turen. Notatskriving underveis på Atlanterhavskryssingen ble sammenfattet i tekst og bilder, og et dokument med tittelen ”Atlanterhavskryssing med en 3-åring – en reise i Utopia” ble sendt til diverse tidsskrifter. Vi håper på å få napp! Ønsket er å dele erfaringer og tanker vi har gjort oss underveis, til inspirasjon og hjelp for andre som drømmer om langtur. Det er dessuten ålreit å sette egne ord på det vi vil formidle. Og salg av artikler og bilder kan gi et kjærkomment tilskudd til reisekassa!

Seilervenner

2,5 uker i Crown Point til tross; vi ble ikke kjent med lokalbefolkningen. Det skyldtes mest vår egen innsats, må innrømmes: vi var rett og slett litt i ei boble der vi lå for anker. Noe kan vi også skylde på bølgene, som flere dager hindret oss fra å kunne komme i land om vi så ønsket det. Bølgene fikk imidlertid langdistanseseilere til å samles i denne roligste bukta på øya. Slikt blir det mange spontantbesøk av!  Om vi ikke kommer i land, så er det ikke noe problem å svømme eller ta dinghyene (gummibåtene) mellom hverandres båter. Vi møtte mange trivelige folk fra England, Skottland, Nederland, USA, Danmark, Sverige og flere til. Alle med ulike erfaringer og historier å dele. Noen fikk vi ekstra god kjemi med, og varig vennskap kan vi faktisk muligens ta med oss fra våre dager i Tobago.

Mo & Mattis fra henholdsvis England og Irland, traff oss alle tre midt i hjertet. Vi voksne fant gjenklang i hverandres refleksjoner og interesser. Karen Marie simpelthen smeltet for dem intuitivt, hun også. Vi håper å treffe igjen disse to fine folkene et sted i Verden en gang i framtiden. Nå seilte de videre med sin Jingo, en 32 fots Contessa, til Trinidad. Til høsten settes kursen mot Panamakanalen og Stillehavet. Vi skal følge med dem på bloggen deres: www.thewindisfree.co.uk.

Tobago sies å være mindre turistifisert enn de øvrige karibiske øyene, og vi møtte ikke mange seilbåter. Trinidad og Tobago er de sydligste øyene i Karibien, og mange amerikanere og Atlanterhavskryssere tar ikke turen så langt sør. Men noen er det, og mange er nederlendere. Disse tar nemlig turen om nederlandske Surinam på fastlands Sør-Amerika, og stopper i Tobago på vei nordover Karibien.

Det var mange trivelige nederlandske langdistanseseilere å møte i Crown Point. Vi satte pris på å bli inkludert tross vårt norske flagg.

Vi feiret både bursdag for Casper, ble invitert på formiddagskaffe og cupcakes hos Jacco og Jannie og hadde sosialt drikkeslabberas på stranden med hele gjengen. Alle har ulike erfaringer og reiseplaner, og vi føler oss heldige som får dele litt tid og tanker med dem. Kanskje spenstigste seilerute hittil er Jannie og Jaccos plan om å skulle seile til Tasmania – via Nordvestpassasjen! Slike mennesker må jo bare bli mine forbilder, med tanke på livsfilosofien som står mitt hjerte nært om at

”Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv” – sitat Nils Kjær

Vi ble også kjent med nordmenn i løpet av disse dagene, denne gang på land. Anne Foon og Rune Toftemo fra Drammen ferierte på Coco Reef Hotel, der vi benyttet muligheten til å nyte hotellets lagune mot at vi kjøpte mat & piña colada. Når en møter nordmenn midt i en lagune i Tobago, og disse attpåtil viser seg å være særs trivelige – ja, da kan det ikke ende opp i annet enn vafler i solnedgang om bord på Vilja. Skikkelig hyggelig for alle & enhver. Bilder mangler, men jeg benytter anledningen til å dele Annes dokumentasjon av et par hundre andre som badet sammen med oss i lagunen…

Så kom Petter!

Så kom endelig store lillebror Petter, hele veien fra Norge til Tobago. Han fløy via New York, og fikk dermed også et lite gjensyn med våre familievenner i Raae & Bensen-familien hjemme i New Jersey, USA. Vi setter pris på å erfare hvordan denne turen vår lager fine små og store ringer i vannet langt utover de Vilja selv skaper…

Tenk, nå har vi nestyngstesønn og største lillebror i lag med oss på eventyret i mange, mange uker framover!

Hurra, Petter har mønstret på Vilja! Stemningen hos sailingviljas faste trekløver er her illustrert med Karen Maries glis. Vi smiler innvendig & utvendig!

Med Petter fikk vi nye innslag om bord. Plutselig hadde vi en utfordrer om bord med hensyn til fysikk, og guttas konkurranseinstinkt våknet. Konkurranse om hvem som greide å følge ankerkjettingen helt til ankers (50 meter under vann) førte til mye latter, hets og perioder med kronisk dotter i ørene.

Mamma Ingrid & Petter stakk av gårde alene til Sunday School i Buccoo. Søndagsskole høres jo veldig uskyldig ut, men i Buccoo innebærer dette hver søndag en heftig fest med steel drums, dirty dancing & en rigelig aroma av søtlig røyklukt (…) til langt utpå morgenkvisten. Må oppleves. Vi tok lightversjonen og fikk med oss livet fram til midnatt.

Vilt og vakkert langs Tobagos vestkyst

Så kastet vi omsider loss, etter 2,5 uker utenfor Crown Point. Bølgene hadde roet seg ned, og vi ønsket å utforske Tobagos østkyst, der vi hadde hørt rykte om trivelige landsbyer og øde strender.

Castara ble første stopp. Her plukket vi opp vår gode Beni. I løpet av sine to backpackeruker på land fikk han surfet, truffet masse folk og endog gjort seg fortjent til sitt helt eget Tobago-navn: ”Natural High”. For en fyr som er på en åndelig reise, men hiver seg med eller selv initierer altmulig uten promille og med et ekte smil, så synes vi han kler navnet godt! Godt å se ham igjen, og trivelig for hele gjengen å ha hele to unge, fine fyrer som tilfeldigvis begge er 94’ere om bord.

Glimt inn mot Castara Bay. Baren og restauranten nede på stranda drives av et tysk-tobagisk par. Vi unnet oss en kveld ute, med god kreolsk mat og drivende, mektig live steeldrum-musikk. Tøft!
I Castara møtte vi Errol Roachee, offisielt sertifisert turguide, som tok oss med på en ettermiddags- og kveldsvandring i regnskogen. Vi hadde knallflaks med guiden vår; Roachie var virkelig kunnskapsrik og engasjert rundt alt fra øyas historie, kulturen, plante- og dyrelivet. Merutbyttet av å gå i regnskogen med guide vs uten var absolutt verdt prislappen på 150 USD.
Strømnett med ”tilstandsbasert vedlikehold” ala Tobago; så lenge strømnettet leverer, så venter en med vedlikehold… Kan vel holde en bitteliten stund til, her?! Take it easy!

Englishman’s Bay

Etter et par netter i Castara seilte vi videre til Englishman’s Bay, der vi lå for anker i 3 netter. Her fant vi vårt tobagiske paradis.

Solnedgang utenfor Englishman’s Bay.
Fiskere setter garn i solnedgangen utenfor Englishman’s Bay.

Klokka 06:30 neste morgen: Fiskere stakk innom for en kopp kaffe og en prat over ripa. Vi fikk en fin fisk fra dagens fangst; middagen berga!

Vi prøvde også fiskelykken. Foreløpig er det visst bra vi får litt leveranser utenfra…

Det var i løpet av våre dager for anker i Englishman’s Bay at vi fikk de kanskje mest idylliske opplevelsene under vårt måneds opphold i Tobago. Det som skulle til var å bryte ut av vanen og de lettvinte løsningene, og ta grep for å utnytte mulighetene i det særegne og vakre der vi var. Tidlig en morgen erklærte Beni at i dag skulle vi ha en beach breakfast. Det ble ”best breakfast ever”!

Dette ble vårt Paradis. Frokost på stranden med nystekt brød på leirbålet. Neste kveld tok vi middagen på stranden i solnedgangen. Herregud, det var befriende fritt og sinnsroende

Vi fikk oss enda en gullstund dagen etter, da vi gjorde turen til land om kvelden i nær samme ærend; middag på den øde og perfekte sandstranden blant palmer og med regnskogen som bakteppe. Ingen bilder fra den kvelden, men den vil garantert bli husket enda veldig lenge.

Vi forberedte ingredienser til pizza i båten, og tok med oss pikkpakket i land på ettermiddagen. Så tente vi bål av bambusstenger og palmeblad, og laget våre egne calzoner som vi stekte på takke på bålet. Til drikke tok vi bare og plukket kokosnøtter fra trærne og drakk kokosvann. Det skumret og ble etter hvert mørkt. Vi holdt liv i bålet, lå og slumret i sanden under en stjerneklar himmel og med små lysglimt av ildfluer rundt omkring oss. Lyden av det rike fuglelivet fra regnskogen i bakgrunnen, og av havet som slo inn mot land foran oss. Og langt der ute kun ett lys fra topplanterna på Vilja, som viste vei til hjemmet vårt som duvet på havet. Vi satt der lenge, etter hvert uten å veksle ord. Da var det en følelse av fullkommenhet som kom til oss alle.

Siste stopp på Tobago: Charlotteville

Så seilte vi videre nordover til øyas nordligste ”by”; Charlotteville. Ingrid og Karen Marie ble kjent med amerikanske Elizabeth som er gift og har to barn med en Tobager, og har bodd i Tobago i 10 år. Vi ruslet sammen til vakre Pirate’s Bay og der barna lekte og vi mammaene fikk oss en trivelig prat. Kjempeinteressant å høre om hennes hverdagsliv, familieliv og verdivalg. Vi fant flere fellesnevnere i tanker vi gjør oss rundt den livsstil vi bevisst tilbyr barna våre. Disse tilfeldige, berikende møtene med enkeltpersoner på vår vei utgjør den store forskjellen i turen vår der vi får aha!-øyeblikk om hvor både like og ulike vi mennesker er rundt omkring i Verden.

Charlotteville viste seg å være den mest layback og turistfrie versjonen av Tobago. Ingen cruiseskip som dumper gjester i havn her. Befolkningen gir mer eller mindre blaffen i turister. Elizabeth bekreftet at de som bor her ”couldn’t care less” om å tilpasse seg turistene. Charlotteville er en egen ”jurisdiction” på denne lille øya, så når vi seiler hit så må vi først gjennomgå et byråkratisk utsjekk i Scarborough, og så må en sjekk inn og ut igjen på enda mer byråkratisk vis på immigrasjonskontoret og tollvesenet i Charlotteville. Det sies at regelverket beholdes tungvint med hensikt, for å unngå at det blir for mange turister som tar turen hit. Den holdningen er det egentlig litt kult å høre! Så vi gjennomgikk papirmølla med tålmodighet.

Siste kveld i Tobago møtte vi Jonas fra Gøteborg, som med sin landkjenning i Tobago fullførte sin 3 år lange solo jordomseiling. Hans beretning om hvordan han forlot sitt hverdagsliv og dro ut i det ukjente for å finne seg selv ble enda ett av disse berikende menneskemøtene vi er så takknemlige for å få oppleve.

Goodbye for now, Tobago!

Vi valgte altså å begynne med det sørligste landet i Karibien, litt med tanke på at vi da kunne sveipe over hele perlekjedet opp til Cuba i løpet av de par-tre månedene vi har her. Hehe, fint å ha en plan å avvike fra…”Planer skrives i sanden på fjære sjø. ”, er et ofte anvendt visdomsord blant seilere. Vi ble i Tobago i en måned. Videre reiseplaner ligner for øyeblikket mest på en brainstorming av muligheter. Et par-tre mål er skrevet såpass høyt oppe i strandkanten at det skal en springflo til for å skylle dem vekk; Grenada og St. Lucia har merkeverksted for reservedeler som vi trenger. Grenadinene er kjent for å være et fantastisk vakkert sted for dykking. Og så er det Cuba som fascinerer, men den er himla lang unna der opp i nordvest! Vi får se hvor vinden blåser oss…

 

 

 

 

 

8. – 13. november, 2017: Speed & slow-mo i Porto

Så forlot vi Spania, med kurs for Porto i Portugal cirka 190 nautiske mil unna.

P er for Porto & Portvin!

Vel framme i Porto. Det måtte selvsagt bli ankerdram i portvin.

Speedsightseeing – Brynhild & Morgan gjør Porto på én dag

Vi hadde én dag sammen med Brynhild & Morgan i Porto, før de skulle mønstre av og ta hjemveien fatt. Vi satte opp farten!

Fort opp i fart med besøk ved Taylor’s Port vinkjeller og prøvesmaking av portvin av edel årgang (og druejuice for de som synes vin smaker sterkt…). Nyervervet vinforstand; hvorfor er portvin (som er en hetvin) sterkere og søtere enn vin? Jo, fordi det simpelthen tilsettes druesprit når mosten har nådd 5-6 % alkohol, for å stoppe gjæringsprosessen. Da vil den fortsatt ha mye sukker igjen. Portvin holder 19-21 % alkohol.
1 dag med speedsightseeing i Porto med Brynhild og Morgan før de mønstret av. Fra øverst t.v. til nederst t.h.: 3-D gulv på Palácio da Bolsa, Torre dos Clérigos, blå Azulejofliser på hhv. Church of St. Ildefonso og Estacão São Bento, smooth taxidriver Nelson, Franceshinas på Café Santiago, kaffe & kake på Café Majestic, smak av portugisisk smakspalett på tube (http://www.meiaduzia.pt/en/home), Livrario Lello – verdens vakreste bokhandel, tøy&bøy mellom slagene, nightcap med portvinsbaserte drinker & night view ved Porto Ribeira.

Så mønstret Brynhild & Morgan av for denne gang…

Tenk å få dele 4 uker sammen med venner. Vennskap utvikles. Vi blir bede kjent med både oss selv og dem. Og vi får uforglemmelige opplevelser i lag, både i det hverdagslige og i det mer ekstraordinære. Det er interessant å kjenne at ikke bare var vi helt avslappa i lag med disse 2. Faktisk kan det være at vi senket skuldrene mer sammen enn når vi er alene. (det er alvorlig ment, det.) En påvirker hverandre når en lever 1 måned tett sammen med andre. ”Familien Reitan Antonsen Li Slungaard Myklebust” var en fargeklatt av en happy family. Og alle har vi plukka opp standardreplikken; ”Det går braaaaa…”, som brukes flittig av store og små om bord – særlig når noe går helt att skogen. 😉

Morgan, kjære Morgan. Vi hadde bare truffet ham et par ganger før han kom om bord hos oss i Brest. Nå har vi bodd i lag i 4 uker. Vi har ridd bølger i lag over Biscaya. Vi har vært på fotballkamp i lag. Vi har vært ”kave hakke peise” sikre & komplett usikre i lag. Og ikke minst – vi har skjønt at verden er som ei shampooflaske… (forklaring på den metaforen gis & forstås kun ombord i sene nattetimer over et par-fem øl…)

Tiden og opplevelsene vi får i lag med venner og familie som mønstrer på oppdagelsesreisen vår er perler i livets skattekiste.

Sightseeing i slow-mo

Og så var vi igjen ”bare” 3 om bord på Vilja. Uten en plan. Vi tok det som det falt seg. Det ble 5 flere dager i Porto, i slow-mo.

De store ”må sees”-attraksjonene følte vi var unnagjort første dag. Det som fristet var å se seg litt rundt i nabolaget og å rote seg bort i Portos mange og trange bakgater.

Douro Marina er lokalisert ved elvemunningen til elven Douro, tvers over elven til Portos bysentrum. Dette var en gang en travel fiskehavn. Området er fornyet og nå en forstad til storbyen, men tradisjoner er holdt i hevd og lokalmiljøet er levende. Fellesvaskeriet og alle ”kjærringene” som vasker tøy i lag er det mest iøynefallende og særegne. Heldigvis kan en fremdeles også møte fiskere som kommer i land med dagens fangst på brygga, og nabolagsspisesteder der fisk grilles ute på gata. En liten snekke av en ferje tar jevnlig den 5 minutters turen over elva, der en kan hoppe på den nostalgiske, gamle trikken inn til bysentrumet.
Vi tok ferjen over Douro-elven og gamletrikken inn til byen. Der ruslet vi rundt i Portos bakgater og trapper en hel dag.

I J.K. Rowlings fotspor for å finne magisk fine steder i Porto

To steder fristet til gjenvisitt, siden visitten på første dag ble litt hastig; Livrario Lello og Majestic Café. J. K. Rowling – skaperen av Harry Potter – bodde i Porto i et par år mens hun jobbet som engelsklærer. Det sies å være her hun fant inspirasjon til mang en magisk krik & krok & detalj i bøkene sine.

Livrario Lello – kåret av mange til å være en av verdens vakreste bokhandel. Livrario Lello er også et forlag, og har hjulpet fram flere portugisiske forfattere til sitt gjennombrudd. J. K. Rowling har en forkjærlighet for bokhandelen, og det er kanskje ikke tilfeldig å se likhetstrekk mellom den eventyrlige trappen og detaljrike interiøret ved Livrario Lello og det magiske interiøret på Galtvort.
Majestic Café, åpnet i 1921, og har i alle år vært et møtepunkt for kafénytere og Art Nouveau-nostalgikere i Porto. Den er kåret til å være en av verdens fineste kaféer. Artig ”å oppleve det for å ha opplevd det”, selv om en kan finne vel så trivelige kaféer andre steder. Litt ekstra krydder også å vite at J. K. Rowling skrev på førsteboka om Harry Potter over mange kopper kaffe her på Majestic den gangen hun bodde i Porto og jobbet som engelsklærer.

Noe HELT annet

Og så fikk vi lyst til å finne på noe HELT annet. Vi dro til utkanten av byen og tilbrakte en dag i dyrehagen. Den var faktisk veldig fin, med tilsynelatende lykkelige dyr og dyreelskende passere.

En fin dag ved Zoo Santo Inácio. Spesielt kult å gå gjennom tunnelen under løvene, der løvefar & løvemor så ut til å bry seg katta om oss.

Flere familier ute på eventyr

Vi møter stadig nye trivelige mennesker fra alle verdenshjørner. Spesielt på marinaen blir det mang en båtprat og iblant noe mer. Spesielt trivelig i Porto var det å møte en annen omreisende familie; engelske Charlotte & David sammen med barna Arthur (4) og Theodore (2). De seiler rundt på catamaranen Mistoffelees med en 2-årig tidshorisont. De venter nummer 3 i mai, og tenker at det skal bli et Middelhavsbarn. Så vil tiden vise om Atlanterhavet skal krysses.

Vi fikk trivelig besøk fra nabobåten. Her; en av flere lesestunder for Karen Marie, Charlotte & Arthur.

Klar for veien videre

Så følte vi oss ferdige med Porto for denne gang. Nok en by som var vel verdt besøket. Vi kunne sikkert tilbragt flere dager her og kanskje begitt oss inn i vinmarkene som omkranser Douro-elven innover landet. Men vinden blåser sørover, og vi har lyst på øyloffing.

Før avreise dro vi inn til det største markedet i Porto for å bunkre opp med ferskmat til turen sørover.

Før avreise dro vi til Bolhão Market for å kjøpe inn ferskmat for turen. For å være helt ærlig – markedet manglet energi og var i overkant turistfokusert. Vi anbefaler det ikke som et must til andre som besøker Porto. Vi lastet båten med friske grønnsaker og ” fresh Norwegian salmon”.

Nå er vi klare for dager på svai langt unna byens liv & røre. Vi seilte inn i natten med håp om å skimte øya Berlenga i det fjerne ved neste soloppgang.

 

 

25.-29. september, 2017: Vi følger vikingenes led; Strandhogg på Isle of Man

Så gikk vi i land i havnebyen Peel på Isle of Man.

Det viste seg at det hadde vært vikinger her før oss…

Hovedsetet for vikingenes øykongerike Suðreyjar (Sørøyene)

Og vi som trodde at Vikinger bare hadde plyndret og herjet i disse traktene… Da ble vi litt overrasket over den positive holdningen til vikinger som råder her og over å bli møtt nærmest som frender. Det vi lærte var at våre forfedre valgte å bosette seg på Isle of Man og gjorde det til hovedsete for Suðreyjar (Sørøyene), som også omfattet Hebridene og Clyde of Firth.

Litt om øyas kobling til Norge (hentet fra Wikipedia):

Etter å ha vært bebodd i tusenvis av år, ble øya gradvis et keltisk-norrønt samfunn da nordboere, hovedsakelig fra Norge, innvandret til Man fra rundt 850 e.Kr. Dette har etterlatt en arv fra tinget ved Tynwald og til mange stedsnavn, som Laxey («Lakselv») og Snaefell («Snøfjell»). Man ble norsk skattland, og én norsk konge har vært direkte konge av Man, Magnus Berrføtt. Man var i 400 år enten underlagt Norge eller styrt av norske interesser, inntil kong Magnus Lagabøte overga øya til Skottland i 1266.

Den norrøne arv er en del av identiteten til øyboerne som bæres med stolthet, og vi kjente på en følelse av kulturelt slektskap.

Sykkeltur langs gamle spor

Rast ved Tynwald Hill Inn i St. Johns. Karen Marie ordner opp selv; både med å stifte nye bekjentskaper & bestilling av drikke i baren. Kjekt å ha fått flyt i engelsken! 😉

Isle of Man er en perle for den som liker å vandre eller sykle langs stier i åpent, frodig og kupert landskap. Det er et rutenett av bevarte stier som følger gamle ferdselsårer rundt omkring på øya. Vi tok oss en ettermiddagstur på sykkel langs ”The Steam Heritage Trail”, som følger det gamle jernbanesporet fra Peel til Douglas. Vi syklet bare en tredjedel av løypa, de cirka 6 kilometrene til St. John, som var et passende stoppested for et vertshusbesøk. Her dumpet vi dessuten tilfeldigvis borti Tynwald Hill, som var samlingsstedet for det manske parlamentet i over 1000 år uten avbrudd siden slutten av det 10. århundre.

Vel hjemme i Peel og tid til en kveldsstund langs stranda full av fine kamskjell.

Et besøk til hovedstaden Douglas

Det ble en dagsutflukt til Douglas. En helt ålreit by, verken mer eller mindre ut i fra det vi erfarte fra vår korte visitt.

Anne Line inviterte til lunsj, og traff så til de grader godt på valg av spisested. Noa Bake House anbefales til alle som liker godt brød!
Mye å se & lære på Manx Museum.

Besøket ved Manx Museum ga oss en god innføring i historie og kultur på øya. (Men et lite tips; om en skal velge seg ut ett museum, så prioriter mye heller å gå på museet House of Mannanan i Peel. Det er knallbra!)

Typisk Manx – kontrastfylt mangfold

En visitt innom turistkontor og souvenirbutikk på Isle of Man er temmelig kontrastfylt: Norønne og keltiske artifacts på den ene siden, hardcore MC-utstyr på den andre.

Til de som er like grønne på MC-sport som det vi var; her er forklaringen på det med at øya har motorsykkeldilla:

Isle of Man TT (Tourist Trophy) Race er navnet på det årlige motorsykkelløpet som blir kjørt på øya i mai-juni. Løpet betraktes som det eldste og meste prestisjefylte landevegsløp for motorsykler i Verden. Navnet på selve løpet er Snaefall Mountain course ettersom banen går rundt det største fjellet på Man, Snaefell. Banen er i dag 60,7 kilometer lang og har 226 kurver. (Her snakker vi landeveisløp gjennom trange småveier innimellom boligområder!) De kjappeste kjører runden på 17 minutter med en gjennomsnittsfart på 210 km/h og en maks.fart på ca. 320 km/h.(!!!!!!!!!!!)

Manx Grand Prix motorsykkelløp (MGP) er amatørenes motorsykkelløp som holdes i aug-sep, i motsetning til de profesjonelles Isle of Man TT.

Hvert år skjer det større og mindre ulykker i løpene, flere med dødsfall. I løpenes om lag 100årige historie har konkurransene Isle of Man TT og Manx GP tatt livet av 226 personer i konkurranser og trening samt 13 personer tilknyttet løpene.

Vi stakk innom Leece Museum I Peel, for å ta en titt på vinnermotorsykler & diverse fra isle of man TT & MGP som er utstilt i den gamle ”the Black Hole Prison cell”.

Ps. Det kan jo også nevnes at det generelt ikke er fartsgrenser på øyas bilveier utenfor tettbygde strøk.(!)

Nicola Dixon – fascinerende kvinne & kunst

Og nå til kanskje det aller beste med vårt besøk på Isle of Man; møtet med Nicola Dixon.

Smakebiter av Nicola Dixons kunst. Se mer på www.nicoladixon.com

Ingrids storesøster og svoger – Karen og Sozaburo – har mange ganger nevnt sin venninne Nicola fra studietiden ved Atlantic College, som bor i Peel på Isle of Man. Å møte henne ble dermed et lite mål på seileruta vår, og avgjørende for at vi valgte å gå i land på Isle of Man heller enn å krysse direkte over til Irland. Karen og Nicola koordinerte litt i kulissene, og vi ble ønsket varmt velkommen av Nicola da vi meldte vår ankomst. Vi fikk besøke atelieret som er i loftsetasjen der hun bor.

Det som var tenkt som en snarvisitt ble til en god stund. Vi falt for kunsten hennes, og det å få høre mer om bakgrunn og inspirasjon for den ga innsikt i historie og tradisjon på øya. Og enda mer berikende var det å møte Nicola selv; et interessant, reflektert og hyggelig menneske – og dessuten gjestfritt; hun tilbød å ta oss med på en tur langs sørvestkysten ned til Port Erin neste dag, og vi takket såklart ja.

Utflukt til Port Erin – Vi krysser kontinenter til fots, og tar damplokomotiv tilbake

Vi hadde lyst til å besøke fiskelandsbyen Port Erin. Nicola tilbød seg å kjøre oss nedover dit, så vi skulle få se det vakre landskapet langs sørvestkysten av øya. Så hoppet vi på damplokomotivet nordover til Douglas og buss videre hjem til Peel.

Grønt landskap sørvest på øya.

På turen med Nicola sørover stoppet vi opp i Niarbyl Bay; et fredfull og vakkert sted på jord der en kan drømme seg bort med utsikten ut over havet og dønningene som slår inn mot land. På klarværsdager kan en se helt over til Irland herfra. Og om en er interessert i geologi eller så mye britisk film på 90-tallet, så kan bukta også fenge litt ekstra (…forklaring følger).

Glimt fra Niarbyl Bay.
Vi krysser kontinenter! Jon Petter på den nordamerikanske (og skotske) kontinentalplaten (Laurentia), Anne Line og Karen Marie på den vest-europeiske (Avalonian) og Ingrid med en fot på begge.

Og nå – litt geologi, gjenfortalt av en ikke-geolog og med den fare for feilkilder som det innebærer…: En gang for flere hundre millioner år siden fantes et hav som het Iapetus Ocean. Dette ble fortrengt ved at 3 kontinentalplater forskjøv seg og til slutt kolliderte for 390 millioner år siden. Superkontinentet Euramerika ble dannet, og er utgangspunktet for det vi i dag kjenner som det nordre Atlanterhavet og nordre USA, Canada, Irland, UK og Isle of Man. I bukta Niarbyl på Isle of Man kan en – som eneste sted i Verden – se sårkantene (The Niarbyl Fault) etter kollisjonen mellom 2 av platene; Laurentia og Avalonia. Når en krysser sårkanten kan en dermed hevde at en tar turen over fra det Europeiske til det Amerikanske kontinentet!

Har du sett filmen ”Waking Ned”? Da kan du sikkert dra kjensel på huset til venstre, der Ned bodde. Den kritikerroste filmen var en ”box office suksess” i 1998. Vi skal hjem og se på film!

Port Erin var en havn vi hadde måttet velge bort grunnet at buoyene ikke var dimensjonert for båter av Viljas tyngde (de tåler ikke mer enn 10 tonn). Vi satte pris på å likevel få til en liten visitt på det trivelige stedet.
Utsikt mot Milner’s Tower i Port Erin.
Nicola Dixon – et nytt bekjentskap og gryende vennskap som beriket oppholdet på Isle of Man.
Thank you, Nicola, for your warm welcome and good times together during our stay on your island.

Lokomotiventusiast? Da er Isle of Man noe for deg. Øya har nemlig bevart flere av sine gamle trikker og jernbaner, og her er noe for enhver smak. Om en vil ha byliv med sus av gammel historie, så kan en i hovedstaden Douglas ta en tur med trikken fra 1876 som dras av hester. Om en foretrekker fjelltur, så kan øyas høyeste fjell Snaefell (620,6 moh) nås på skinner med et elektrisk tog fra 1895. Og om en har sansen for Thomastoget, så ble visstnok idéen til denne TV- og bokserien hentet fra det gamle kullfyrte damplokomotivet som går fra Port Erin på sørvestenden av øya og opp til hovedstaden Douglas.

Mannskap mønstrer av

På siste dag på Isle of Man mønstret Anne Line av.

Fine Anne Line

Så var vi igjen 3… klare for å følge trekkfuglene videre sørover.

Neste stopp ble Holyhead og Milford Haven i Wales. Deretter videre til England. Neste reisebrev kommer fra vårt neste øyhopp til vakre Isles of Scilly.

 

21. august – 1. september, 2017: De første par ukene i Oban i Skottland

Når vi først skulle strande i en måned på land, så takk og lov for at det var på Isle of Kerrera utenfor småbyen Oban. Det ville vært dødare om vi hadde vært stuck midt i for eksempel et industriområde eller en grå, sliten småby.

Den lille småbyen Oban, som betyr ”den lille bukta” på skotsk-gælisk, har litt mer enn 8 000 innbyggere, og er en småby med sjel. Den er et knutepunkt i regionen og omtalt som ”the gateway to the Isles” – øyene som ligger lenger ute i havgapet som Isle of Mull og Hebridene. Det er et yndet sted for turister om sommeren, når innbyggertallet øker til 25 000. Vi var der på tampen av sesongen, der alt fremdeles var sommeraktivt, men uten det store påtrykket av turisme. Så bra! 😉

Oban Marina ligger ute på øya Isle of Kerrera. Marinaen betjener ei lita ”ferje” som rommer 12 personer. Den tar den 10 minutter korte turen over bukta mellom øy og fastland annenhver time fra morgen til kveld. På veien over ser en ofte seler som dupper i vannet, og fra tid til annen visstnok også en delfin eller hval.

Om Isle of Kerrera

Kerrera regnes som en av øyene i de Indre Hebridene. I følge Wikipedia så bodde det i 2005 om lag 35 innbyggere på øya, men de fastboende som vi snakket med mente at det nå var omlag 60.

Her er det ingen butikk og knapt noen biler. Det er kun innbyggerne selv som har tillatelse til å bruke bil. Med kun bruddstykker av veistrekninger på øya og ingen sammenhengende vei som knytter øya sammen så er biler et fraværende element i hverdagsbildet. Dersom noe skal fraktes mellom nord og sør blir det helst via sjøveien eller eventuelt så tar de bilen rett over beitemarkene.

Som nevnt i tidligere reisebrev så var Ingrid & Karen Maries oppdrag i hverdagen mens vi var i Oban å finne på sprell alle andre steder enn hjemme på Vilja. Det ble vi etter hvert knallflinke til! Her er noen smakebiter.

Karen Marie & Ingrid på telttur

Oban Games 2017 – Sekkepiper, hjortedans og tømmerstokkasting

Årlig arrangeres såkalte ”highland games” i de ulike regionene i Skottland, litt ala ”kretsmesterskap”. Lekene har mer enn 1000 år gamle tradisjoner, og antas å opprinnelig ha vært holdt som konkurranser mellom landsbyene og klanene. Vi fikk med oss den regionale versjonen der vi var; Oban Games 2017.

Vi fikk oss en heldag med smak av diverse tradisjonelle skotske idrettsgrener. Sekkepipespillingen, dansingen og ”The heavy events” er populære høydepunkter. Det er ikke vanskelig å kjenne på kulturforskjellen i forhold til vårt eget land når arrangørene ved et slikt familieevent står og svinger med ei whiskeyflaske (premien) og utfordrer tilhørerne til å hive seg med på tautrekking eller kappløp. Har du kilt på så stiller du i egen klasse.  Det er noe med humoren og den litt rå & usminkede tonen hos skottene som vi falt for.

Litt om highland dancing: Det finnes et begrenset utvalg ferdig definerte danser innen highland dancing, alle med sin egen underliggende historie. På bildet over danses den såkalte ”The Highland Fling”; en hjortedans der armer og fingre holdes i været for å forestille hjortehorn, og der danseren ikke skal flytte seg fra punktet der dansingen begynte. Andre danser er ”The Seann Triubhas” (Old Trousers) som var en protestdans fra tiden der det var forbudt å gå med kilt, og der danserens bevegelser skal forestille å riste av seg de forhatte buksene. Og ”Thullachan” som danses av 4 dansere, og ble til i landsbyen Tulloch en kald og snørik vinterdag da presten var forsinket og menigheten begynte å svinge hverandre etter armene for å holde varmen. Fun facts vettu.

Litt om The heavy events: Består av 8 individuelle grener, deriblant lengdekasting av en 10 kgs stein, lengdekasting av en 52 kg og nær 6 meter lang tømmerstokk, og lengdekasting («weights for distance») og høydekast (”weight over the bar”) av en over 25 kgs tung vekt.

Dag ved Inveraray Castle & fengselsmuseum

Det finnes nær 700 slott og slottsruiner i Storbritannia, hvorav om lag 200 er i Skottland. Etter å ha besøkt diverse slottsruiner så syntes vi det var på tide å vise Karen Marie et ordentlig ”prinsesseslott”. Vi tok en times tur med buss til Inveraray, der Inveraray Castle bebos av hertugen og hertuginnen av Argyll.

I den store, vakre hagen rundt slottet vokser dette svært så kontaktsøkende treet.

Vi rakk også å ta en tur innom Inveraray Jail, som viser fengselsvesenet fra før og etter en fengselsreform på 1840-tallet. For å si det sånn; vi er glade for å ikke ha ”falt i unåde” for et par hundre år siden. Fengselsceller der folk ble satt sammen uavhengig av kjønn, alder, type udåd og tilstand av mental helse og under håpløse forhold og burleske torturmetoder. Barn i 8-10 årsalderen risikerte å bli satt i fengsel i flere dager for å ha stjålet et eple, og en risikerte å bli hengt for ”småsaker” som å ha stjålet en hest.

Hverdagsliv

Det ble også tid til vanlig hverdagsliv i dette hybridiserte livet i båt på land. Om helgene og kveldene koset vi oss hjemme.

Tur rundt Kerrera og besøk til Gylden Castle og Kerrera Tea Garden & Bunkhouse

Dagen før Otto skulle mønstre av tok vi oss en fridag i lag. Vi gikk en tur rundt hele øya. Vandringen gikk over både beitemarker, stier og grusveier.

Underveis oppdager en små perler og kuriositeter. Se for eksempel steinen med minneplaketten på bildet øverst til høyre. Her markeres at første transatlantiske undersjøiske telefonkabel gikk fra dette punktet på Kerrera og strakte seg helt over til New Foundland. Telefonforbindelsen ble åpnet 25. september i 1956. Så vet vi det.

Når bilveien begynner så dukker det plutselig opp tekanner & små skiferskilt med jevne mellomrom i veikanten. De gir løfte om noe godt…

Og så kom vi fram. Kerrera Tea Garden og Bunkhouse er en perle, ikke minst fordi den befinner seg midt i ingenstedshen. Og det verste av alt – rommene de leier ut er fullbooket hele sommeren i lang tid i forveien!

Bare et kvarters tur fra the Tea Garden står det en slottsruin og ruver ytterst på en knaus. Det er Gylen Castle. Vi måtte ta turen bortom for å se.

Gylen Castle, også kjent som ‘Castle of Fountains’, ble bygd i 1580-årene som et fort for MacDougall-klanen.  Både det meste av øya og slottsruinene eies i dag av MacDougall-familien, som har sitt hovedsete på fastlandet

En liten fun fact for oss som er fra Norge kan nevnes at Obans og Kerreras historie også er knyttet opp til litt Norgeshistorie. Den skotske kong Akesander II av Skottland døde nemlig på øya Kerrera i 1249 da han var på nordover for å ta et oppgjør med norske kong Håkon Håkonsson. Den norske kongen hadde sikret seg makt over de ytre øyene og Hebridene da Aleksander var opptatt med å samle fastlands-Skottland til ett rike. Han kom altså ikke fram, men døde av febersykdom i Horseshoe bay som vi passerte på turen vår. Mer interessant lesning om Obans og MacDougall-klanens rolle i den norsk-skotske krigen på 1200-tallet er å finne her: https://en.wikipedia.org/wiki/Clan_MacDougall

Otto mønstrer av

Det har vært en ubetinget glede å ha Otto med oss i mannskapet i 3 uker. Han gikk inn i rollen som skipslege, venn og mannskap på naturligste vis. Det var senkede skuldre ombord i symbiotisk samkvem. 🙂

Otto poserer ved siden av sitt verk: Kledelig ”slitasje” nederst på roret etter lettere grunnstøting i den Caledonske kanalen (roret som uansett skulle byttes). Hmmm, dette er IKKE et bilde av en angrende mann, er det vel?!).

Det var rart å skulle si farvel til ”en av oss” etter 3 uker i godt samspill fra Førde til Oban. Vi trøster oss med at han har etterlatt en god porsjon med utrustning om bord; det lover godt for at vi kommer til å utforske flere hav & land sammen med Otto framover!

Og så var vi 3

Og hva gjorde så vi 3 gjenværende i kjernemannskapet videre i ukene som kom? Da Otto dro så hadde verken watermaker eller motordeler funnet veien til oss ennå, og vi skjønte at vår tid på Kerrera langt fra var over. Jon Petter hadde med sin øytilværelse gått inn i en rimelig fastboende tilværelse fra første dag. Ingrid & Karen Marie hadde en glidende overgang fra å være «professional tourists» til å bli en av ”the locals”. Om det sies mer i neste reisebrev.