Barnefamilien på Bavaria 50 «Vilja» på vei hjemover med et lite stykke Kontiki-historie i lasten.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er ELLEVTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 03.07.2020.
Jordomseilerfamilien om bord på «S/Y Vilja» har tatt fatt på hjemveien. Tre år med baugen rettet vestover er nå tilbakelagt. Fra nå av skal kompasset ikke vise annet enn nord og østlig retning. Diplomati og dialog har ført fram, slik at ønskeruta via Canada og Grønland igjen er mulig, om enn med noen begrensninger og hensyn som følge av COVID-reguleringer. Mannskapet har satt seil mot polare farvann. Båten ble lastet med et lite stykke Kontiki-historie i New Jersey.
Verdens land åpner dørene på gløtt
Mer enn tre måneder har gått siden pandemien satte en kraftig brems for Ingrid, Jon Petter og Karen Maries (5) framdrift og planer for hjemveien etter fullendt jordomseiling. De har tatt tiden til hjelp, og sett an utviklingen uten å ta forhastede beslutninger. Sakte, men sikkert har Verden begynt å finne ut av en ny hverdag med COVID. Dørene er forsiktig åpnet på gløtt i flere land og båter slippes inn, dog underlagt nye reguleringer og COVID-retningslinjer. Igjen har det latt seg gjøre for Vilja å seile seg inn på opprinnelig spor, om enn med færre stopp og en del begrensninger.
Trygg havn i COVID-pandemiens episenter
Familien valgte å trosse COVID-pandemiens trussel og endog raseopptøyer som blusset opp over hele USA i det de seilte opp Hudsonelva og rett inn mot det som omtales i media som COVID-pandemiens episenter; New York og New Jersey. Strategien om å holde seg unna alt av offentlige steder med ukontrollert eksponering for menneskemengder ga full uttelling; de har nå tilbragt vel tre uker hjemme hos nær familie og kjære venner i New Jersey og New England-området på USAs østkyst. Raseopptøyer ble observert på avstand. Corona-smitte ble de ikke eksponert for.
Røtter veves inn i livsveven
Forståelsen av røttenes betydning for ens identitet har blitt tydeligere for trekløveret på Vilja i løpet av de tre årene langt hjemmefra. Derfor har denne stoppen hatt spesiell betydning for jordomseilinga; å ikke bare søke nye steder og menneskemøter, men også veve livsveven tettere med vennskapsbånd og familierøtter som allerede finnes. Tidligere har venner og familie mønstret på som mannskap underveis på jordomseilinga. Her i Ingrids fødeland USA har de seilt inn til hennes barndoms hjemmehavn og delt tid på land og seilturer på Vilja med nære venner, søsken og tantebarn. Disse er nå blitt del av det familien kaller «SailingVilja-turen».
Pappaen takket nei til å seile med Kontiki
Ingrids pappa og Milorg-mann Jørgen Walseth Jonassen emigrerte til USA i 1945, etter å ha sluppet ut av fangenskap på Grini. På oppdag fra Nortraship skulle maskiningeniøren og skipsarkitekten ta fatt på arbeidet med å samle oversikt over det som gjensto av Norges handelsflåte etter krigen. Som mange andre nordmenn bisto Sjømannskirken i Brooklyn med innkvartering. Der ble han kjent med to andre norske karer som var i gang med et helt annet båtprosjekt; forberedelser til å seile en tømmerflåte over Stillehavet fra Sør-Amerika til Polynesia. Karene het Thor (Heyerdahl) og Hermann (Watzinger). Prosjektet var selvfølgelig Kontiki-ekspedisjonen. Ingrids far Jørgen fikk tilbud om å være med på den dristige flåteferden over Stillehavet, men takket nei. Vennskapet besto like fullt i mange år deretter, især med Watzinger, gjennom brevveksling, sporadiske treff og besøk hjemme hos Jørgens familie i den lille forstaden Bloomfield i New Jersey. Jørgen arkiverte sirlig all brevveksling med venner og familie hjemme hos seg, men han var ikke av typen som småsnakket om seg og sitt. Arkivskapet ble stående som en mystisk, spennende, men lukket skattekiste hans levetid ut og lenge deretter.
Skattejakt med Kontiki-brev i skattekista
Coronaen bidro unektelig til roligere dager enn normalt da Vilja-familien besøkte Ingrids hjemtrakter. Da Ingrid besøkte storesøster Christine tok de et dypdykk i farens gamle arkiver. Der fant de et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Sistnevnte var i form av et knippe med brev fra Hermann Watzinger til faren Jørgen. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene. Hvilken skatt av et brev! Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for familien på Vilja, som med egen båt har seilt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…
Seiltur med spektakulært bakteppe
Det har vært få skyskrapere på horisonten for «Vilja»s ferd rundt Jorda fram til strandhogg på USAs østkyst. Stort sett har de vel søkt nettopp det motsatte. Intet mindre spektakulært ble det da å seile på Hudsonelva med Manhattan skyline som bakteppe og Frihetsstatuen som rundingspunkt. Med 90-årige Finn Raae fra Bergen om bord – gammel Veritas-mann og tidligere kollega av Ingrids far – så var det duket for historiefortelling som er få forunt. Kontrasten var stor for Veritasmannen å få oppleve å seile i elva som nå er nesten fri for båter. Finn kunne fortelle om hvordan det lå båter fortøyd tett i tett på begge sider av elvebredden i hans tid i Veritas’ virke. Nå er de mindre båtene i stor grad erstattet av store containerskip og omlokalisert. Coronaens effekter har nok ytterligere satt bremser for aktiviteten på elva.
Kronglete reguleringsfarvann
Et helt nytt sett med regelverk og prosedyrer er stablet på plass etter at coronapandemien satte Verden i beredskapsmodus. Regelverket varierer betydelig fra land til land. Utgangspunktet er at smittespredning må unngås for nærmest enhver pris. Det finnes ingen fasit for hvordan det kan håndteres, men situasjonen har i alle fall endret seg fra nærmest vanntette skott mellom alle grenser, til en forsiktig åpning etter klart definerte kriterier. Mannskapet på Vilja har tidvis brukt flere timer daglig for å sette seg inn i regelverk og kommunisere med myndighetene. Ønsket har vært å seile nordruta hjem. Nå ser det ut til å flaske seg.
Canada strengest
Canada har vist seg som den hardeste nøtten å knekke for å komme seg til. En svensk seilbåt prøvde seg på ankomst der uten forhåndsgodkjenning, og ble vennlig men bestemt henstilt om å returnere til USA. Om «Vilja» skal seile hjemover via Grønland, så er det viktig å kunne gjøre et stopp i Canada, fortrinnsvis i Newfoundland. Det vil redusere etappens lengde fra fastlandet over til Grønland ned til om lag en uke, hvilket også gir bedre muligheter for pålitelige værmeldinger for overfarten. Takket være innsats fra Den Norske Ambassaden i Canada fikk Vilja omsider innvilget tillatelse til å gjøre et transit-stopp i St John’s. Der kan de bunkre opp diesel og proviantere opp med ferskmat. Men de gis ikke anledning til å sette foten på canadisk jord. Alt av leveranser til båten er organisert og bestilt i forkant. Rapportering er sendt til syv ulike offentlige instanser før ankomst. Heldigvis ser alt nå ut til å være på plass og de har grønt lys for å seile inn til St. John’s havn.
Grønland krever COVID-testing
Dialogen har også gått aktivt mellom grønlandske/ danske myndigheter og Viljas mannskap. Tonen har hele tiden vært vennlig, men avventende. Til sist kom oppdatert regelverk på plass. Familien har hatt et håp om å slippe karantene ved ankomst Grønland, siden de da ha vært om bord på Vilja i over to uker sammenhengende. Gleden var dermed stor da myndighetene omsider gikk med på å akseptere tid på havet som karantenetid, under forutsetning av at mannskapet kunne forelegge negativ COVID-test tatt i forkant av avreise fra USA. Dermed ble siste post på programmet før Vilja satte seil nordover gjennomføring av COVID-testing i delstaten Rhode Island. Der er det rigget opp drive-thru COVID-testing. Viljas trekløver kunne fortelle om et strengt avgrenset og bevoktet test-område med militært personell som håndterte all kommunikasjon bak masker og foran lukkede bilvinduer. Helsepersonell i heldekkende drakter besørget testing med ytterste forsiktighet idet bilvinduene uunngåelig måtte rulles ned. Det vekket assosiasjoner til å være midt i filmen «Outbreak», ikke overraskende kanskje. Jon Petter kunne like fullt rapportere om at det var smil å spore bak maskene, og familien ble møtt av vennlighet og tålmodighet i den grad slikt kan la seg overføre gjennom et bilvindu. Det betydde mye, ikke minst for trygghetsopplevelsen til vesle Karen Marie (5) som også ubønnhørlig måtte ha vattpinnen trykket langt inn i nesen av en ukjent person, ikledd en litt skummel habitt som stakk hånden inn bilruta som så vidt stod på gløtt. Heldigvis gikk også det fint. Seansen går inn i familiens loggbok som en av turens litt underlige erfaringer.
Fra Tikopia til Grønland
Familien på «Vilja» har hatt dialog med andre norske og skandinaviske båter i de siste månedene. Især har de holdt kontakten med den norske familien på «VakiVaki»; Thomas Lien, kona Susann Nordhagen og barna Ivi og Jack. «VakiVaki»s familie er kjent fra barneTV-seriene «Flaskepost fra Stillehavet» på NRK. Nå er familien ute på ett års tokt «Atlanterhavet rundt» med seilbåten VakiVaki (båtnavnet betyr Lykke på tikopiansk). Familiene på «Vilja» og VakiVaki har hatt kontakt i det siste året, ettersom Vilja også seilte til Tikopia, sterkt inspirert av NRK-serien. Oppholdet på Tikopia står som ett av de absolutte høydepunkt for familiens SailingVilja-tur. Ekstra stas var det dermed å møte «VakiVaki» og vennebåten «Alibaba» (med Liens nevø Jørgen Brevik som skipper, også kjent fra Tikopia-serien). «Vilja», «VakiVaki» og «Alibaba» er så vidt dem bekjent de eneste tre norske seilbåtene som i år seiler hjem til Norge via Grønland. Det ble samseiling gjennom New Yorks elver og ut Long Island Sound til Newport i delstaten Rhode Island. Der gjorde «Vilja et siste stopp for å tilbringe tid med Ingrids storebror Eric og familien, mens de to andre båtene satte kursen videre nordover og dermed får noen dagers forsprang. Det er ikke umulig at det blir nytt norsk seilbåttreff for disse tre på nordligere breddegrader i tiden som kommer!
Seilemekka
Det var ikke utakknemlig å tilbringe noen dager i Narragansett Bay, midt i seilemekkaet til amerikanerne. Det ene smykkeskrinet etter det andre seilte forbi Vilja. Ute på sjøen var det stadig et yrende liv med alt fra små joller til store praktbåter som seilte om hverandre i skjønn forening. Ingen tvil om at her er vi midt i smørøyet for seileentusiaster. Vi fortøyde til ei bøye ved et skipsmuseum, der noen av vinnerbåtene i America’s Cup hadde blitt bygd gjennom flere tiår fram til cupen ble omlokalisert til vestkysten. Stolte båter og engasjerte båtfolk var det mange av, om enn stadig på en «corona-armlengdes» avstand. På Vilja ble sosial distansering en umulighet (og følgelig «kastet over bord», må innrømmes) da Ingrids bror Eric og familien ble med ut og seilte. Det duket for ypperlig teambuilding, som seiling jo gjerne er!
Dramatikk om bord på norsk seilbåt
«VakiVaki» og «Alibaba» nærmer seg delmålet Newfoundland, men har hatt medisinske utfordringer underveis. Et lite sår på Jørgens arm utviklet seg raskt til å bli en stygg betennelse. Hestekur med antibiotika samt sying av såret om bord ble nødvendig. Det skal ettersigende gå bedre med ham nå. Dette er en medisinsk situasjon som Vilja har erfaring med; Jon Petter opplevde tilsvarende betennelsesutvikling i et myggstikk da de seilte i Dominica, noe som endte i sykehusinnleggelse og inngrep i kneet. Han følger med bekymring på det som skjer om bord hos deres norske seilervenner noen døgns seilas unna. Det blir nok ekstra kjærkomment for dem å seile trygt i havn om ikke lenge.
Vilja på vei til kaldere farvann
Vilja kastet loss søndag 28/6, med kurs for Newfoundland. Med værprognoser som tyder på perioder med lite vind og mye tåke, så ligger det an til en tålmodighetsetappe. De regner med å være framme om en ukes tid. Vinterbekledningen er tatt fram etter å ha vært stuet vekk i snart tre år. Lue og ullundertøy er med ett en nødvendighet det meste av dagen. Hvor skal dette ende? En ting er i alle fall sikkert: Coronaen bidro unektelig til roligere dager enn normalt da Vilja-familien besøkte Ingrids hjemtrakter. Da Ingrid besøkte storesøster Christine tok de et dypdykk i farens gamle arkiver. Der fant de et mangfold av brev som til sammen inneholdt interessante kapitler om norsk krigshistorie, utvandringshistorie, og attpåtil et lite stykke av særegen norsk sjøfartshistorie. Sistnevnte var i form av et knippe med brev fra Hermann Watzinger til faren Jørgen. Det var intet mindre enn spennende å lese Watzingers førstehånds beskrivelse av hugging av balsatrær til Kontiki-flåten og de to karenes opplevelse av virkeligheten de befant seg i høyt der oppe i Andesfjellene. Hvilken skatt av et brev! Som en fotnote kan nevnes: Historien om Kontiki ses i et særskilt perspektiv nå for familien på Vilja, som med egen båt har seilt samme vei over Stillehavet som Kontiki gjorde den gangen, helt fram til de polynesiske Tuamoto-atollene og forbi – om enn med adskillig mer komfortabel farkost og mange nymotens hjelpemidler…
«Vilja» er på vei til polare farvann!
