Stikkord: Paradis

Landkjenning i Tobago, og et lite tilbakeblikk fra reisen over Det Store Blå

Vi ankom Tobago den 18. februar, etter vel 15 døgn på åpent hav. Viljas mannskap for Atlanterhavskryssingen bestod, foruten Viljas faste trekløver, av Guro, Ingrid Ann og Beni. (Litt mer om disse på siden om Påmønstret mannskap her.) For Viljas faste trekløver, så hadde turen over et Verdenshav vært en reise i Utopia: Blått hav så langt øyet kan se dag etter dag. Hver dag med blanke ark og et begrenset antall påvirkningsfaktorer utenfra, men desto flere idéer innenfra som dukker opp og former dagene. Det kan skrives artikler om slikt – og det har faktisk Ingrid gjort! Vi får se om den finner veien fram til noen innholdsrike sider i et magasin der hjemme i Norge.

Stemningen som yret i vårt lille samfunn om bord da vi så land var langt fra ensartet. De spente over følelsesregisterets motpoler: Vemod over at ekspedisjonen over Det Store Blå var over. Lettelse blant – og på vegne av – de sjøsjuke for at nå skulle endelig alle igjen bli ”seg selv” med appetitt på mat og livet generelt. Det ble meditasjon, mat og en frisk dukkert.  Samt mye ”Aaah og Oooh” ved synet av den frodige øya dekket av tett regnskog, med små hus som kloret seg fast til de skogdekte åssidene og vitnet om menneskers stahet.

Hello Tobago!

Vår opplevelse av Tobago er ei øy som fremdeles er lite turistifisert, foruten når store cruieskip dumper en menneskelast i havnen i Scarborough for noen stakkede timer noen dager i uken. Menneskene er gjestfrie og imøtekommende, og vi følte oss trygge. Levestandarden virket ålreit, til gjengjeld var prisnivået ikke langt unna norske forhold. Tempoet er mer layback enn hjemme i Norge. Vi ble litt overrasket over at lokalbefolkningen er nesten utelukkende svarte (se faktaboks).  Jeg vet ikke helt hva jeg forventet på det punktet, men at slavehandelen som ble avskaffet på slutten av 1800-tallet hadde satt så til de grader preg på demografien visste vi ikke. Vi har nå lært at 6 millioner slaver ble importert til Karibien fra Afrika i sin tid. Til sammenligning er tilsvarende tall for USA ”kun” 400 000. Så da er det antagelig ikke så overraskende likevel.

Tobago vil for alltid stå som vårt første møte med Karibien. Og uten å helt kunne beskrive hva vi egentlig forventet, så ble vi positivt overrasket! Forventninger eller ei – vi kunne uansett ikke forberedt oss på introen Ingrid fikk til denne øya! Bare vent og se…

”Broken English” – Hæ?!

Engelsk er offisielt språk på Tobago, men i praksis er hverdagsspråket såkalt ”Broken English”. Dette er engelsk med en kreolsk vri og et touch av fransk. Resultat: Man skjønner stort sett ingen ting med mindre de bevisst går over til ”skoleengelsk” av hensyn til oss.

Det sier seg dermed selv at om en uvitende går ut i det tobagiske samfunn uten egentlig å ha peiling på hva slags språk som snakkes der, så er det duket for forvirring. I en sådan fase av livet bør kommunikasjon som potensielt innebærer avgjørelser av betydning bero. Dette viste Ingrid med sin struttende selvtillit innen engelsk liten ydmykhet for. Så da går det som det gikk…

Unik souvenir fra Tobago: Hestehalen min!

Turens hittil beste historie på språkforvirringssiden førte til ”an unforgettable moment” på vår andre dag i Scarborough på Tobago.

Først et vennlig råd til deg som leser dette: Følgende skal du IKKE si til frisøren på engelsk når du kun ønsker å stusse tuppene: ”Only cut the ends. I want to keep the ponytail.”.

Dette har Ingrid nemlig prøvd ut. Og før hun rakk å reagere, så tok frisøren tak i hestehalen hennes, og KLIPPET DEN RETT AV! Hvorpå han bød den fram med hånden og sa ”So you want to keep it?”

Med total hakeslepp, og vel vitende om at ”Dette er det jo ikke noe å gjøre med…”, så tok Ingrid innover seg realitetene om sitt tapte hårspareprosjekt med et lettere hysterisk kniseutbrudd. Karen Marie, som satt i fanget, tok hendene for munnen og utbrøt ”He cut it short!”.

Hårklippen tok 3 minutter (inkludert 2 ekstra klipp med saksa for å kutte over panneluggen…), og kostet 10 kroner. Og det som er så himla forbløffende er at det faktisk ikke ble så aller verst. Dermed kan vi ikke direkte si at å gå til frisøren i Tobago ikke anbefales. Men det kan komme innmari godt med å ta med en god porsjon fleksibilitet i den mentale bagasjen.

Om beleste barn og overlegne nordboere

Vi har oppsøkt biblioteker på hele ferden vår hit. Disse er gjerne små oaser i nabolag, og om det ser slitent ut utenpå, så er det alltid eventyr å finne innenfor hver bokperm. Vi stakk innom barnebiblioteket på øyas lille hovedstad Scarborough, og kom til vår overraskelse inn i det fineste barnebiblioteket vi noensinne har vært i! Det hadde vi ikke forventet, i en karibisk småby med skarve 25 000 innbyggere. Anbefales sterkt til alle som er der med barn og ungdom.

Og så fikk vi oss enda en oppvekker mens vi var der; Alle barn og voksne hilser høflig når de passerer! Små barn i 3-4 årsalderen sier på refleks ”Hello, how are you today?” Først ble jeg smilende forbløffet. Og etterhvert skjønte vi at dette er en viktig del av kulturen. En SKAL hilse, om en så passerer en ukjent på gata. Om en yngre passerer en eldre uten å hilse, så vanker det en reprimande. Og om jevngamle passerer uten et nikk og et hei, så signaliserer det overlegenhet. Snedige greier, og kjekt å være klar over. Vi oss i hardtrening for å løfte blikket litt mer, og i det minste respondere på tiltale. Herregud, vi nordboere er bra overlegne!

Scarborough var en underlig hovedstad, uten de helt store attraksjonene bortsett fra en fin grønn oase med botanisk have og det fine biblioteket like ved. Etter 3 døgn der seilte vi sørvestover på søken etter ei god uthavn.

Seiling rundt sørkysten av Tobago

Vi fikk oss et par dagseilaser. Sola skinte og vinden blåste akkurat riktig til at vi fikk perfekte seileforhold. Og ettersom vi rundet en øy, så fikk vi prøvd oss med seilføring for vind fra diverse retninger. Til tider friskt, til tider slow, hele tiden gøy.

Det blåste mye der ute på havet, så Mount Irvine Bay viste seg etter en natt å være for urolig. Å komme seg på land viste seg umulig. Vi fant til slutt roen utenfor Crown Point på sørvestspissen av øya. Der ble vi faktisk liggende i hele 2,5 uker! Ikke fordi det var verdens vakreste sted, men fordi vi hadde det godt der, og fordi det til tider var eneste sted på hele øya der det var mulig å komme seg i land på grunn av urolig sjø.

Regnvær = sightseeingvær

I tillegg til mye bølger, så hadde vi regnværsdager i Tobago. Lokalbefolkningen kunne fortelle at begge disse forholdene er uvanlig på denne tiden av året, som normalt er tørke- og finværsperioden. Ordene ”climate change” går igjen også her, slik det har gjort mange ganger tidligere på vår ferd.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Regnvær ble utnyttet til sightseeing.

Neste dag regnet det søren meg igjen! De aller iherdigste badenymfene lot seg ikke skremme fra vann og strand, men Ingrid & Ingrid bestemte seg for å innta landejorda ytterligere. Tanken på litt trim trigget også etter mye tid om bord. Vi la ut på en kombinert kunst-, sightseeing- & trimtur, og besøkte kunstmuseet Kimme Museum en mil unna, med taxi dit og vandring hjem.

Det var deilig med trim på hjemveien og å få ”rørt litt på flesket”.  Jeg snakker da for egen regning med hensyn til sistnevnte uttrykk. Ingrid Ann, som slett ikke hadde flesk i utgangpunktet engang, har vel tapt flere kilo fra en ukjent reserve etter ukesvis med sjøsjuke. Desto mer pris satte hun på å kjenne at kroppen fungerte med fast grunn under føttene.  Vi fikk oss dessuten en god skravletur!

Innimellom sol, regn og varme var det god tid til hverdagsliv.

Atlanterhavsseilere mønstrer av

Så mønstret Guro og Ingrid Ann av den 25/2, og Beni dro av gårde på backpacking to dager senere. Tenke seg til, vi fikk 6 uker i lag om bord. Tusen hjertelig takk for kapittelet vi skrev sammen i livshistorien vår om den første gangen vi krysset et Verdenshav i en liten seilbåt.

Og så plutselig var vi bare kjernetrekløveret igjen om bord på Vilja. Litt rart, men også godt. Etter å ha hengt sammen med venner & familie døgnet rundt i 3,5 måneder, så ser vi fram til litt tid for oss selv også.

Trekløveret alene. Det føles mer enn nok å bare være til.

”Det er meget for lite av ingenting på altfor manges program” – Piet Hein

Det er nesten vanskelig å gjenskape hva vi gjorde i løpet av de neste dagene i alenetilværelsen vi hadde utenfor Crown Point. Og mye får være udokumentert også, ettersom Ingrids mobil (les: kamera) kreperte i varmen. Men vi kan fortelle at det gjorde godt å bare la dagene flyte, og nøt å gjøre hva vi enn hadde lyst til til enhver tid.

Et håndfast spor etter ukene på Tobago er Karen Maries nyvundne trygghet og iver etter å lære seg å svømme. Vi badet i behagelig kjølende vann mange ganger om dagen, og det trentes iherdig på å få taket på svømmeteknikken. Det ville jo unektelig vært kjempekjekt om vår vesle matros kunne svømme. Og så har vi voksne begynt å trene litt, med økende antall daglige runder rundt båten. Nå skal det innrømmes at Ingrid ved et par anledninger har avkortet sin trimtur med litt febrilsk svømmestil, som følge av plutselige haisommer-tanker som slår inn i hodet fra det blå. Bare tull såklart. Det er visst behov for litt psykisk trim også der i gården…

High5! Artikkel skrevet og levert. Men vil den selge?!

Og så gjorde Ingrid noe hun har hatt lyst til lenge, nemlig å skrive en artikkel om turen. Notatskriving underveis på Atlanterhavskryssingen ble sammenfattet i tekst og bilder, og et dokument med tittelen ”Atlanterhavskryssing med en 3-åring – en reise i Utopia” ble sendt til diverse tidsskrifter. Vi håper på å få napp! Ønsket er å dele erfaringer og tanker vi har gjort oss underveis, til inspirasjon og hjelp for andre som drømmer om langtur. Det er dessuten ålreit å sette egne ord på det vi vil formidle. Og salg av artikler og bilder kan gi et kjærkomment tilskudd til reisekassa!

Seilervenner

2,5 uker i Crown Point til tross; vi ble ikke kjent med lokalbefolkningen. Det skyldtes mest vår egen innsats, må innrømmes: vi var rett og slett litt i ei boble der vi lå for anker. Noe kan vi også skylde på bølgene, som flere dager hindret oss fra å kunne komme i land om vi så ønsket det. Bølgene fikk imidlertid langdistanseseilere til å samles i denne roligste bukta på øya. Slikt blir det mange spontantbesøk av!  Om vi ikke kommer i land, så er det ikke noe problem å svømme eller ta dinghyene (gummibåtene) mellom hverandres båter. Vi møtte mange trivelige folk fra England, Skottland, Nederland, USA, Danmark, Sverige og flere til. Alle med ulike erfaringer og historier å dele. Noen fikk vi ekstra god kjemi med, og varig vennskap kan vi faktisk muligens ta med oss fra våre dager i Tobago.

Tobago sies å være mindre turistifisert enn de øvrige karibiske øyene, og vi møtte ikke mange seilbåter. Trinidad og Tobago er de sydligste øyene i Karibien, og mange amerikanere og Atlanterhavskryssere tar ikke turen så langt sør. Men noen er det, og mange er nederlendere. Disse tar nemlig turen om nederlandske Surinam på fastlands Sør-Amerika, og stopper i Tobago på vei nordover Karibien.

Vi feiret både bursdag for Casper, ble invitert på formiddagskaffe og cupcakes hos Jacco og Jannie og hadde sosialt drikkeslabberas på stranden med hele gjengen. Alle har ulike erfaringer og reiseplaner, og vi føler oss heldige som får dele litt tid og tanker med dem. Kanskje spenstigste seilerute hittil er Jannie og Jaccos plan om å skulle seile til Tasmania – via Nordvestpassasjen! Slike mennesker må jo bare bli mine forbilder, med tanke på livsfilosofien som står mitt hjerte nært om at

”Det er omveiene og forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv” – sitat Nils Kjær

Vi ble også kjent med nordmenn i løpet av disse dagene, denne gang på land. Anne Foon og Rune Toftemo fra Drammen ferierte på Coco Reef Hotel, der vi benyttet muligheten til å nyte hotellets lagune mot at vi kjøpte mat & piña colada. Når en møter nordmenn midt i en lagune i Tobago, og disse attpåtil viser seg å være særs trivelige – ja, da kan det ikke ende opp i annet enn vafler i solnedgang om bord på Vilja. Skikkelig hyggelig for alle & enhver. Bilder mangler, men jeg benytter anledningen til å dele Annes dokumentasjon av et par hundre andre som badet sammen med oss i lagunen…

Så kom Petter!

Så kom endelig store lillebror Petter, hele veien fra Norge til Tobago. Han fløy via New York, og fikk dermed også et lite gjensyn med våre familievenner i Raae & Bensen-familien hjemme i New Jersey, USA. Vi setter pris på å erfare hvordan denne turen vår lager fine små og store ringer i vannet langt utover de Vilja selv skaper…

Tenk, nå har vi nestyngstesønn og største lillebror i lag med oss på eventyret i mange, mange uker framover!

Med Petter fikk vi nye innslag om bord. Plutselig hadde vi en utfordrer om bord med hensyn til fysikk, og guttas konkurranseinstinkt våknet. Konkurranse om hvem som greide å følge ankerkjettingen helt til ankers (50 meter under vann) førte til mye latter, hets og perioder med kronisk dotter i ørene.

Mamma Ingrid & Petter stakk av gårde alene til Sunday School i Buccoo. Søndagsskole høres jo veldig uskyldig ut, men i Buccoo innebærer dette hver søndag en heftig fest med steel drums, dirty dancing & en rigelig aroma av søtlig røyklukt (…) til langt utpå morgenkvisten. Må oppleves. Vi tok lightversjonen og fikk med oss livet fram til midnatt.

Vilt og vakkert langs Tobagos vestkyst

Så kastet vi omsider loss, etter 2,5 uker utenfor Crown Point. Bølgene hadde roet seg ned, og vi ønsket å utforske Tobagos østkyst, der vi hadde hørt rykte om trivelige landsbyer og øde strender.

Castara ble første stopp. Her plukket vi opp vår gode Beni. I løpet av sine to backpackeruker på land fikk han surfet, truffet masse folk og endog gjort seg fortjent til sitt helt eget Tobago-navn: ”Natural High”. For en fyr som er på en åndelig reise, men hiver seg med eller selv initierer altmulig uten promille og med et ekte smil, så synes vi han kler navnet godt! Godt å se ham igjen, og trivelig for hele gjengen å ha hele to unge, fine fyrer som tilfeldigvis begge er 94’ere om bord.

Englishman’s Bay

Etter et par netter i Castara seilte vi videre til Englishman’s Bay, der vi lå for anker i 3 netter. Her fant vi vårt tobagiske paradis.

Klokka 06:30 neste morgen: Fiskere stakk innom for en kopp kaffe og en prat over ripa. Vi fikk en fin fisk fra dagens fangst; middagen berga!

Det var i løpet av våre dager for anker i Englishman’s Bay at vi fikk de kanskje mest idylliske opplevelsene under vårt måneds opphold i Tobago. Det som skulle til var å bryte ut av vanen og de lettvinte løsningene, og ta grep for å utnytte mulighetene i det særegne og vakre der vi var. Tidlig en morgen erklærte Beni at i dag skulle vi ha en beach breakfast. Det ble ”best breakfast ever”!

Vi fikk oss enda en gullstund dagen etter, da vi gjorde turen til land om kvelden i nær samme ærend; middag på den øde og perfekte sandstranden blant palmer og med regnskogen som bakteppe. Ingen bilder fra den kvelden, men den vil garantert bli husket enda veldig lenge.

Vi forberedte ingredienser til pizza i båten, og tok med oss pikkpakket i land på ettermiddagen. Så tente vi bål av bambusstenger og palmeblad, og laget våre egne calzoner som vi stekte på takke på bålet. Til drikke tok vi bare og plukket kokosnøtter fra trærne og drakk kokosvann. Det skumret og ble etter hvert mørkt. Vi holdt liv i bålet, lå og slumret i sanden under en stjerneklar himmel og med små lysglimt av ildfluer rundt omkring oss. Lyden av det rike fuglelivet fra regnskogen i bakgrunnen, og av havet som slo inn mot land foran oss. Og langt der ute kun ett lys fra topplanterna på Vilja, som viste vei til hjemmet vårt som duvet på havet. Vi satt der lenge, etter hvert uten å veksle ord. Da var det en følelse av fullkommenhet som kom til oss alle.

Siste stopp på Tobago: Charlotteville

Så seilte vi videre nordover til øyas nordligste ”by”; Charlotteville. Ingrid og Karen Marie ble kjent med amerikanske Elizabeth som er gift og har to barn med en Tobager, og har bodd i Tobago i 10 år. Vi ruslet sammen til vakre Pirate’s Bay og der barna lekte og vi mammaene fikk oss en trivelig prat. Kjempeinteressant å høre om hennes hverdagsliv, familieliv og verdivalg. Vi fant flere fellesnevnere i tanker vi gjør oss rundt den livsstil vi bevisst tilbyr barna våre. Disse tilfeldige, berikende møtene med enkeltpersoner på vår vei utgjør den store forskjellen i turen vår der vi får aha!-øyeblikk om hvor både like og ulike vi mennesker er rundt omkring i Verden.

Charlotteville viste seg å være den mest layback og turistfrie versjonen av Tobago. Ingen cruiseskip som dumper gjester i havn her. Befolkningen gir mer eller mindre blaffen i turister. Elizabeth bekreftet at de som bor her ”couldn’t care less” om å tilpasse seg turistene. Charlotteville er en egen ”jurisdiction” på denne lille øya, så når vi seiler hit så må vi først gjennomgå et byråkratisk utsjekk i Scarborough, og så må en sjekk inn og ut igjen på enda mer byråkratisk vis på immigrasjonskontoret og tollvesenet i Charlotteville. Det sies at regelverket beholdes tungvint med hensikt, for å unngå at det blir for mange turister som tar turen hit. Den holdningen er det egentlig litt kult å høre! Så vi gjennomgikk papirmølla med tålmodighet.

Goodbye for now, Tobago!

Vi valgte altså å begynne med det sørligste landet i Karibien, litt med tanke på at vi da kunne sveipe over hele perlekjedet opp til Cuba i løpet av de par-tre månedene vi har her. Hehe, fint å ha en plan å avvike fra…”Planer skrives i sanden på fjære sjø. ”, er et ofte anvendt visdomsord blant seilere. Vi ble i Tobago i en måned. Videre reiseplaner ligner for øyeblikket mest på en brainstorming av muligheter. Et par-tre mål er skrevet såpass høyt oppe i strandkanten at det skal en springflo til for å skylle dem vekk; Grenada og St. Lucia har merkeverksted for reservedeler som vi trenger. Grenadinene er kjent for å være et fantastisk vakkert sted for dykking. Og så er det Cuba som fascinerer, men den er himla lang unna der opp i nordvest! Vi får se hvor vinden blåser oss…