Familien på jordomseiling velger å fullføre etter planen.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er SYVENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 20.05.2020.
«S/Y Vilja» er på vei hjem til Norge. Vi har seilt rundt Jorda, men det gjenstår fremdeles mer enn 5000 nautiske mil til vi igjen kan gå i land på norsk grunn. Nord-Atlanteren skal krysses. Men COVID-19 har endret kartet for oss seilere. Tidligere trygge havner der vi kunne søke hvile, trygghet, forsyninger, mennesker og opplevelser er plutselig merket med forbud og advarsler.
Ikke et spill, men vår virkelighet
Det føles til tider som om vi er midt i et spill der reglene plutselig ble endret og plassene der vi kunne gå er fjernet. Fyrtårnbrikkene som lyste og viste vei inn til trygg havn er «slukket» og vi må gå langt utenom. Mange har stått over noen runder nå fordi det ikke har vært noe sted å flytte til, eller for å prøve å skjønne spillet igjen. Brikkene har hopet seg opp i området der vår brikke også er. Noen nøler, fordi det ser ut til at vi må ta lange hopp over spillebrettet der uværskort kan spilles ut, uten noe fristed. Nå har søren meg enda en «regel» endret seg; stormsesongen har startet opp tidligere enn vanlig. Et navngitt stormkort med navn Arthur er satt ut på brettet før normalen. Flere kan komme. Dette er ikke et trygt sted å være lengre. Nå må vi flytte på oss. Hva blir vårt neste trekk?
Ps. Dette er ikke et spill. Dette er vår virkelige hjemvei.
Seilere i villvare
De siste ukene har vært mildt sagt skiftende, til tider forvirrende, definitivt uavklart. Vi har innsett at dette vil være den nye normalen helt fram til vi kommer hjem. Land velger ulik strategi, men fellesnevneren for de fleste er at de har vært i lockdown med stengte grenser. Nå aner vi en gradvis tilnærming til å forsiktig åpne opp igjen. Men det går sakte. Vi kan ikke vente lengre.
USA åpent for seilere
Det bemerkelsesverdige er at USA hele tiden har holdt grensene åpne for oss seilere. Og nå er de et av de første til å gradvis gjenåpne næringsliv og samfunnet også. Det kan hevdes at gjenåpningen er økonomisk drevet, og sees på med kritisk blikk av mange, kanskje med rette. Men det er likevel verdt å merke seg at den har tvunget seg fram – og tilsynelatende forbi – frykt, trolig løftet fram av den suverene status individets frihet har i nettopp dette landet. Det er tankevekkende for oss at det er USA som i det mørklagte landskapet rundt oss står som eneste fyrtårn med fortsatt «hvit sektor» som ønsker oss velkommen inn.
Ustabilt vær
Vi er i sesongen for hjemreise østover Atlanterhavet. Men været har vært ustabilt og atypisk hittil i april og mai. Er det resultater av klimaendringer vi ser, eller bare dette årets ubeleilige lunefullhet? Lavtrykk har beveget seg over havet med jevne mellomrom, hyppigere enn normalen. Heldigvis har mange meldt om en udramatisk havkryssing, men noen har også fått det motsatte. En svensk båt mistet masten og måtte evakueres i forrige uke, vi vet ikke årsaken. Uansett gjelder at en kan ikke velge hva en får servert, man må ta det som kommer. Sesongens første navngitte tropiske storm har allerede dannet seg nordvest i Karibia og herjer nå oppover USAs østkyst, en god stund før normalen.
Ingen forsikring etter 1. juni
Båtforsikringen vår gjennom Pantaenius dekker ikke skade ved navngitte stormer etter 1. juni helt opp til 37 grader nord. Det vil i praksis si at vi må nord for nevn veipunkt i Europa cruxet på USAs østkyst; Cape Hatteras. Men forsikring eller ei; det viktigste er uansett at vi ikke skal komme utfor en slik storm. Vi må bevege oss videre nå.
Velger primært ruta via Azorene
De fleste skandinaviske båtene velger som vanlig ruta heim via Azorene. Men betingelsene er endret; de vanligvis så gjestfrie øyene tillater nå kun stopp for proviantering uten tillatelse til å gå i land. Støtteapparatet på land får likevel varm omtale av seilerne som har kommet fram dit; det ryktes om bestilling av take-away pizza og varer, der alt gladelig bringes ut til båtene. Men de er ikke ønsket velkommen i land, og alle må bli værende på båtene sine. Dette til tross for at de har seilt to-tre uker over åpent hav helt alene for å komme dit. Og de seiler videre så snart de kan, med flere ukers seilas foran seg. Vi har sympati med at et sårbart øysamfunn velger å sperre ute alle potensielle smittekilder til sykdommer som de ikke vil makte å håndtere. Vi er takknemlige for at vi i det hele tatt får stoppe opp der. Men vi kjenner at vi ikke har lyst til å velge dette alternativet om vi ikke må eller bør.
Verdiene som verktøy
Skal man legge vekk sine grunnverdier når man står foran et dilemma? Svaret er nei. Det er jo nettopp de som skal hjelpe en til å ta de riktige valgene.
Før vi la ut på denne turen satte vi faktisk opp noen hovedverdier for denne langturen vår. Disse skulle skape presedens for valg underveis. De var og er som følger: Lyst, Til stede, Fellesskap, Lærende.
Andre verdier, som Bevisst og Trygg, er så nødvendige og intuitive for en familie på jordomseiling at de ikke fikk stå øverst på verdi-lista da, og heller ikke nå. De blir gjerne vektet i overkant tungt uansett, med stadig fare for at de overskygger andre meget viktige verdier for denne turen og livet vårt. Målet er å holde hodet kaldt og hjertet varmt, og bruke våre grunnverdier som verktøy for å ta valg og vurdere om vi er «på riktig kurs».
Verdibasert kursvalg
Vår seilestrategi i en koronapreget Verden er nå klar:
· Lange strekk
· Få, men meningsfulle stopp
· Unngå ukontrollert eksponering for smitte i store menneskemengder
· Ivareta viktige verdier
Seiler oss tilbake inn på opprinnelig rute
Vilja skal hjem. Vi har beholdt verdiene, oppdatert strategien, og justerer fortløpende ruten deretter. Vi har besluttet å seile oss tilbake inn på vår opprinnelige rute. Vi setter seil med kurs for neste stopp på hjemveien 1500 nm der framme; Frihetsgudinnen i Hudson River, New Jersey, USA. Det gjør litt «vondt» å igjen styre helt utenom alle perlene vi kunne lagt ruta innom; Bahamas (Der vi er innvilget tillatelse til å seile, dog med sterkt begrenset anledning til å stoppe), Florida og sørstatene i USA for å nevne noen. Det krever også litt mot å avvike fra ruta de fleste andre europeere velger i disse dager. Men vi fortsetter å følge den gjennomtenkte strategien som er riktig for oss på Vilja.
Seiler til familie i USA
I New Jersey har vi avtalt med en lokal seilforening (North Hudson Yacht Club) at vi kan ankre opp utenfor deres marina. Bare 20 minutter unna bor Ingrids familie og venner, som alle er friske og har sagt at de ønsker oss hjertelig velkommen. Vi gleder oss til dette gjensynet, som har stått som en ledestjerne hele veien over Atlanteren. Vi ser fram til mye hjemmetid med våre kjære. Koronaen satte nær en stopper for den. Nå er havnene igjen åpnet. Ved å følge vår strategi vurderer vi risikoen for å bli smittet og selv videreføre koronasmitte ved denne stoppen som liten og akseptabel.
Støtter langdistanseseilerne
Flere etablerte organisasjoner og bedrifter viser fleksibilitet og initiativ for å bistå oss seilere. Vi har hørt mange gledelige eksempler fra seilervenner om leverandører av varer til båtene som imøtekommer med en utover normalen tillitsbasert og løsningsorientert tilnærming. De bistår oss i å få tak i reservedeler tross økte utfordringer i logistikken. Varer er sendt endog før de er betalt, og om de ikke selv har hatt varen så bistår de i å finne den andre steder, om det så er hos konkurrenter. Vår foretrukne leverandør av værprognoser, PredictWind, tilbyr oss tjenester som normalt er forbeholdt de dyreste abonnementene til hjelp i overfarten. Dette er spesielt verdsatt nå når strekkene er lengre og vi er mer sårbare for vær enn normalt.
Fantastisk godt samhold mellom seilerne
Seilerorganisasjoner samordner sine medlemmer som er ute i fjerne farvann, og inviterer endog ikke-medlemmer til å ta del i informasjonsutveksling og støtteapparat, gjerne vederlagsfritt. Dette gjelder eksempelvis OCCs facebookgruppe «OCC Atlantic Crossing West to East». Det er etablert en Whatsapp-gruppe med tittelen «Sailing home» for seilere som skal krysse Atlanteren fra Karibien til Europa i år, som en kanal for rask utveksling av oppdateringer om forholdene for oss seilere. Den amerikanske non-profit organisasjonen «Salty Dawg Sailing Association» inviterer ikke-medlemmer til å delta i ralleyen som årlig organiseres for seilas fra Karibien tilbake til Nord-Amerikas fastland. Vi opplever et fantastisk godt samarbeid oss seilere imellom.
Salty Dawg Homeward Bound Flotilla
Etter å ha seilt hele jorda rundt helt selvstendig, uten så mye som en «buddy boat», så har vi i dise koronatider gjort noe så (for oss) uventet som å melde oss på en såkalt «ralley», den såkalte Salty Dawg Homeward Bound Flotilla. Dette har gitt oss tilgang til en proff organisasjon og støtteapparat. Vi mottar daglige oppdateringer fra en profesjonell såkalt «weather router» ved navn Chris Parker. Det gir oss detaljerte prognoser for tre rutevalg til fastlands-USA, de to første via Bahamas, den tredje en offshore-rute direkte over havet. Vi har valgt sistnevnte, Rute 3. Vi og de mer enn hundre båtene som skal seile fra Karibien i denne uken trackes live, og vi kan følge hverandre via PredictWinds offshore-app også når vi er underveis. Vi får stadige oppdateringer om COVID-reguleringer og seileres erfaringer. Vi er satt i kontakt med seilere som befinner seg i området dit vi har tenkt oss og som kan bistå med skreddersydde råd til oss. Og vi har et nettverk av seilere vi kan kommunisere med før avgang og underveis. Vi er mektig imponert. Bekymring for det ukjente og for å ta et noe uvanlig rutevalg er erstattet med visshet og trygghet om at ruten er etablert og grunnen er beredt for oss.
«World Class» sjøulker!
Faktisk er vi så positivt overrasket over Salty Dawg, at vi har valgt å bli medlemmer for å ta del i fellesskapet også etter at vi har seilt oss inn til fastlandet. Begrepet «Salty Dawg» er et kallenavn for «a sailor who is experienced in ocean sailing», i følge deres egen definisjon. En sjøulk ville vel vi kalt dette på norsk. De har to «æresklasser» med kvalifiseringskriterier basert på erfaring med offshore langdistanseseiling. Trekløveret kan da med litt stolthet berette om at vi er tatt opp i den gjeveste klassen, med plass i det såkalte «World Class» registeret, for å ha dokumentert gjennomføring av en jordomseiling. Nå er ikke dette akkurat en etablert æresutnevnelse hjemme i Norge, men litt stas syntes vi nå at det var likevel.
Klare for avgang, om bare vinden vil
Flotillaen er klar med en pulje på over 100 seilbåter som skal over havet fra Karibien til fastlands-USA. Vi står klare. Men værmeldingene er rotete. Nå har den tropiske stormen Arthur snart blåst fra seg. Den etterlater seg et belte av vindstille. Vi skal prøve å time en avgang i denne uken som blåser nok, men ikke for mye. Distansen til Hudson Rivers innløp mellom New Jersey og New York er på 1500 nautiske mil og vil ta minimum 10 døgn. Vi kan uansett ikke være sikker på noe som helst så langt fram i tid. Men det ville da i alle fall være kjekt å ikke bli liggende å duppe ute på havet med slappe seil den første uka, eller det ekstreme motsatte.
Ett strekk om gangen
Hvor vi går etter gjensynet med familien og Frihetsgudinnen vil tiden vise. Kanskje legger vi rett «over fjorden» til Skottland? Eller kanskje seiler vi videre nordover mot Newfoundland. Eller kanskje noe annet. Som sagt, vi tar ett strekk om gangen. Vi holder hele tiden et blikk mot målet; Norge, med gunstige værperioder i bakhodet. Dit skal vi innen høsten, men før da er det intet som haster. Vi er vel aller mest spente selv på hvilken rute vi ender opp med å ha tatt innen vi seiler inn til vår framtidige hjemmehavn i Svolvær.
Er nordruta mulig?
Vår opprinnelige planlagte rute for hjemveien var lagt langs den såkalte nordruta, via Canada, Grønland og Island. Implisitt er valget om hvorvidt vi ønsker å seile i såpass krevende farvann som denne innebærer ikke i seg selv oppe til vurdering. Det valget ble tatt for lenge siden. Vi må nå ta stilling til om vi har lyst til å seile dette strekket uten ekstra mannskap. Vi kan ikke lengre forvente at det vil la seg gjøre at mannskap tar fly til oss. Canadas grenser er per nå stengte for all ikke-essensiell reisevirksomhet. Grønland har innført 14 dagers karantene.
Tid på havet jevngodt med karantenetid?
Godkjennes tid på havet som karantenetid? Når en har vært isolert ute på havet i mer enn to uker uten symptomer, så burde dette være fullgodt med å være i hjemmekarantene, eller hva? Dessverre godkjenner ikke de fleste land havtid som karantenetid. Men det finnes unntak; Norge er ett av dem. Vi har en epost fra Norske helsemyndigheter som stadfester at seiletid over havet uten kontakt med andre kan godkjennes som gjennomført karantenetid ved ankomst Norge. Heia Norge!
Søknader om transit-stopp sendt til Canada og Grønland
Vi har sendt søknad til myndighetene i Canada og Grønland, med forespørsel om tillatelse til å stoppe i Newfoundland og sørlige Grønland underveis på hjemveien. Det er viktig å understreke at vi ikke hører inn under såkalt «recreational sailing», men er «live-aboards» og er på vei hjem til vår hjemmehavn i Norge. Om stopp i Canada innvilges, så vil dette korte ned de sammenhengende seiledistansene over havet betraktelig. Vi vurderer det slik at den nordlige ruta er aktuell dersom vi innvilges tillatelse til å stoppe, og myndighetene i Canada og Grønland godkjenner havtid som karantenetid. Vi håper å få de tillatelser og unntak som trengs. Det er som dere skjønner mye «om-såfremt-i fall» innbakt i dette alternativet. Vi må bare se det an.
Én måned i jomfruelige øyer
Mer enn én måned har vi vært i de amerikanske Jomfruøyene. Og ja, de har vel vært så jomfruelige som vi og lokalbefolkningen noen gang vil kunne se dem; helt kjemisk fri for cruisebåt- og flyturisme. Noen hundre seilbåter har søkt trygg havn her, antagelig det tredobbelte av det som er normalt. Men det blir som dråper i havet til sammenligning med de flere titusentalls besøkende som gikk i land her hver dag før koronaens utbrudd. Vi har følt oss velkommen.
Uthvilt. Gjennomtenkt. Heldige.
Vi kjenner at dette fristedet har gjort oss godt og vi har trengt det; for å hvile hodene og se an koronaens utvikling i Verden rundt oss. Det at vi har kunnet gjøre det i vakre Jomfruøyene, der pandemien foreløpig er holdt i sjakk og friheten er større enn de fleste steder, har vi tatt inn over oss. Vi vet at vi har vært – og er – heldige.
Viljas neste trekk
Vilja seiler videre mot USAs østkyst. Med Lyst, Tilstedeværelse, i Fellesskap og absolutt Lærende, i samspill med Bevissthet og Trygghet. Vilja gjør sitt neste trekk.
___
Denne artikkelen ble først publisert i Seilmagasinet 20.05.2020: https://www.seilmagasinet.no/ingrid-slungaard-myklebust-koronavirus-sy-vilja/viljas-neste-trekk/694877
