Én uke av våre liv, én øy, én kultur, ett folk, på øya Tikopia langt ute i Stillehavet. En overflod av unike øyeblikk, inntrykk og ettertanker for oss på Vilja – og trolig også for noen av menneskene vi møtte der…

Det meste av denne flaskeposten er Karen Maries reisebrev til barna ved Svolvær skole. Men Jon Petter & jeg (Ingrid) har også mye på hjertet om hendelser som satte spor og har gitt oss noe å tenke på i ettertid.  Derfor; noen ord både først og sist fra oss gæmlisene om bord på Vilja. 

Så først, dette spørsmål til deg som leser dette:

Hvordan levde dine oldeforeldre? Eller dine tipptipptippoldeforeldre? Er din identitet knyttet opp til hvordan de levde og hvem de var? Hvor mye av kompetansen deres er overført til deg? Hvis du ligner meg, så vil du svare «ja, en del» på identitetsspørsmålet, mens «svinnende lite» er svaret på det om hvor mye overført kunnskap du sitter med. Mitt poeng er: Vi har brutt en viktig link i kunnskapsoverføring! Jeg selv identifiserer meg med å være av bondeslekt. Arbeidsom, nøysom og ærlig er grunnverdier forankret i meg, overført fra mitt opphav. Men kunnskapen er ikke overført. Jeg har ingen anelse om landbruk eller skogsdrift i praksis. Jeg tror den brutte linken lager grobunn for usikkerhet over eget ståsted og identitet.

Nå har vi opplevd å være på et sted og møte mennesker som lever tett opp til slik de har levd i utallige generasjoner bak seg. Deres hverdag ligner sterkt på deres oldeforeldres og tipptipptippoldeforeldres hverdag. Kunnskapen og tradisjonene er overført. Men utviklingen har overhodet ikke fulgt det samme tempoet som Verden utenfor.

Det er tankevekkende og sjelsettende for oss, ved å snakke med mennesker som lever som sine forfedre og i pakt med naturen, å se og innse at vi har vanskeligheter med å beskrive våre egne tradisjoner og kultur. Mange av tradisjonene vi tenker på som norske tilhører våre forfedres hverdag og er ikke noe vi har egenerfart kjennskap til. Vi i vår moderne Verden lever et globalisert, høyteknologisk liv tilegnet oss av våre omgivelser, lest kunnskap og egenerfaring – og i stadig mindre grad av våre foreldre og besteforeldre. Det er kjennetegn ved en fundamentalt annerledes samfunnsstruktur sammenlignet med både det våre egne forfedre levde i, og med det vi møter i Tikopia. Min oldemor ville trolig følt større likhet i identitet og verdier med Tikopianerne enn jeg gjør. Og hvem vet, antagelig også ville hun forstått dem bedre enn hun ville forstått meg, sitt eget oldebarn?

Det er derfor jeg – tre måneder etter at vi seilte videre vestover fra Tikopia – ringer min mamma hjemme i Meråker, og ber henne fortelle meg om min Oldemors liv. Hadde hun innlagt lys eller telefon? Dro hun til butikken for å kjøpe kjøtt og mel, eller var kjøttet sjølslaktet og melet fra selvdyrket og selvmalt korn? Og det er derfor vi umerkelig glir over i en tradisjonsoverføring, der jeg for første gang i mitt 46-årige liv virkelig lytter når min Mor henter fram historier om hvordan potetmel ble laget for hånd. Og om hvordan hun selv jobbet hele natten gjennom som ungdom på heimgården for å partere og male kjøtt fra nyslaktet storfe, for deretter å steke mer enn tusen kjøttkaker og hermetisere dem i Norgesglass, innen sola stod opp og sommervarmen rakk å bederve kvaliteten på kjøttet.

I blant må en reise jorda rundt for at egne røtter skal få bedre feste…

Hvorfor Drømmen om Tikopia?

Det var ei lita, norsk jente på 6 år som først satte Tikopia på Verdenskartet i vår bevisshet. Ivi Lien, 6 år i 2013, bodde med sin familie i et halvt år på denne, en av de østligste, mest avsideliggende av Salomonøyene i Stillehavet. Faren hennes, Thomas, laget barne-TV serien «Flaskepost fra Stillehavet», som vi tittet på før avreise, der vi bodde på Vilja i den lille hjemmehavna vår på Grilstad Marina i Trondheim. Vår Karen Marie kikket allerede da med store øyne på disse lekne, fargerike (i bokstavelig og billedlig forstand) og reelle glimtene fra en hverdag som selv en toåring både identifiserte seg med, men samtidig kjente var annerledes sin egen.

En øy «in the middle of the Pacific nowhere». Kunne vi virkelig komme oss dit?

Neste gang vi så den nevnt var i boka «Pocket Atlas of Remote Islands» av Judith Schalansky. Bare det at den er nevnt der er nok til å vekke interesse. Og Schalanskys korte historie om øya kan ikke annet enn ytterlige trigge nysgjerrigheten. Beskrivelsen av Tikopias ressurser og øyboernes nitidige arbeid for selvforsynthet og bærekraftighet utdypes med: «(…) enough to keep 1,200 people alive – but no more. When a cyclone or drought destroys the crops, many islanders opt for a swift death. Unmarried women hang themselves or swim out into the open sea, and some men go out to sea with their sons in a canoe, never to return. Every year, the chiefs of the four clans preach the ideal of zero population growth. All the children in each family must be able to live from the land it owns, so only eldest sons can start families. (…)” Finnes virkelig slike steder fremdeles? Er dette sannheten i dag? Herregud, det ville være så uvirkelig og interessant å finne fram dit.

I New Zealand fortsetter vi å drømme. Drømmene går gradvis over i forberedelser. Vi tok kontakt med Ivis pappa Thomas Lien, for å få råd. Og vi ble kjent med et seilerpar som hadde vært der; tysk/new zealandske Monika Heid og Martin Vogel.  Det er ikke ryktet om denne øya som trakk oss dit – ingen andre vi møter enn de vi allerede har nevnt har i det hele tatt hørt om øya! Det er det inderlige engasjementet hos de svært få som faktisk har vært der, som utgjør forskjellen.  

Thomas Lien sender oss alle de 26 episodene fra Flaskepost fra Stillehavet-seriene for nedlasting. Karen Marie har blitt to år større siden vi kikket på disse hjemme i Norge før avreise. Hun husker, men er enda mer fascinert nå. Vi bestemmer oss for at vi skal til Tikopia så fremt det er mulig. Hver i sær i Vilja-trekløveret føler sterkt eierskap til planen. Så når vi legger av sted i «feil retning» for vår jordomseiling; østover fra Banksøyene i Vanuatu til Tikopia, i sterk motvind og bølger som Vilja må presse nesen sin midt i mot og bryte seg forbi, så er det ingen av oss som stiller spørsmål med hva det er vi driver med. Vi vet alle tre svaret: Vi lever ut drømmene våre.

Om vår beretning fra Tikopia; En flaskepost fra Karen Marie, til barna ved Svolvær Skole

Vi har begynt å sende jevnlige reisebrev per epost fra Karen Marie og alle oss på Vilja til 2.klassingene ved Svolvær Skole. Dette er vår måte å knytte kontakt med Karen Maries framtidige skole, der hun begynner i første klasse høsten 2020. Brevskrivingen har gitt oss gode stunder med bevisstgjøring av hva jenta vår og familien vår opplever og lærer på turen, og en glede ved å tenke på både hvor vi er og hvor vi skal.

Reisebrevet fra Tikopia ble vel det en kan kalle litt voldsomt i omfang og overambisiøst i budskapformidling med tanke på hva en kan forvente at 6-7 åringer hjemme i Svolvær kan absorbere kun fra en epost. Våre mentale og digitale minnekort er proppfulle av inntrykk og fantastiske bilder, som vi så inderlig gjerne ønsker å videreformidle og dele.

Det er av tidshensyn at vi velger å basere det meste av flaskeposten her på Sailingvilja på Karen Maries reisebrev. Fysisk har vi siden den gang reist mange tusen nautiske mil fra vår ankringsplass i Tikopia i juni. Mentalt vil vi kan hende aldri helt slippe anker derfra? I alle fall –  det dere leser videre her fra våre dager i Tikopia er Karen Maries brev til skolebarna i Svolvær, men åpenbart sterkt ispedd Mamma Ingrids refleksjoner og taletrengthet rundt tema vi brenner ekstra for.

Så til deg som leser, hvor enn du er, vi håper du tar deg tid til å virkelig se og tenke gjennom dette reisebrevet. Unn deg selv en ekstra kaffetår om du er hjemme og len deg tilbake i sofakroken, eller ta deg en time-out på bussen eller bak PC’en på kontoret. Se inn i øynene på menneskene som er portrettert. Drit i de dårlige tennene, studer de åpne, varme blikkene. Legg merke til hvordan voksne og barn er sammen, på alle steder og i alle situasjoner. Se etter detaljer ved bygningsstrukturen, eller verktøyet de holder i hendene. Kjenn på naturligheten. Kjenn på tilstedeværelsen. Søk å være nær dem. De lever der ute, på ei øy langt ute i Stillehavet. Det er så fjernt, men de er der nå.

Vi lengter etter dem, etter å være der mer, lære mer, leve mer. Gjør du?

Flaskepost fra Karen Marie – HURRA! Vi har vært på Tikopia!

Hei til dere ved Svolvær Skole! Tusen takk for brev. Det var KJEMPEstas! Så artig å se bilder fra hva dere gjør på skolen og fra Svolvær. Jeg er så spent på å flytte hjem dit og til å begynne på skolen. Vi snakker om det ofte her på Vilja.

Har dere sett Barne-TV serien som heter «Flaskepost fra Stillehavet»? Den handler om Ivi og Jack fra Norge som bodde med foreldrene sine på ei øy som heter Tikopia. Og så laget de enda en serie, om da de seilte tilbake til Tikopia noen år senere for å besøke vennene sine igjen. Vi så den TV-serien før jeg seilte fra Norge, og helt siden da har det vært en ønskedrøm å finne den øya på turen vår med Vilja. Vi har pratet med Ivi og Jacks pappa; Thomas, mange ganger på telefonen. Han har også seilt rundt jorda, og sier at Tikopia var det beste stedet han besøkte på hele jordomseilinga si. Vi fikk bare mer og mer lyst til å dra.

Tikopia er en øy laaangt ute i Stillehavet. Den tilhører et land som heter Salomonøyene. Men denne øya ligger så langt vekk fra de andre at den er nesten som et bittelite, eget land. På Tikopia bor det omtrent 1500 mennesker. Folkene på Tikopia er polynesere, mens nesten alle de andre øyene i Salomonøyene er bebodd av melanesere. Polynesere og melanesere har forskjellig kultur, språk og hudfarge.

Den eneste måten å komme seg til øya er å være med en cargobåt, som drar dit innimellom med varer. Den turen tar 10 dager hver vei fra hovedstaden Honiara. Eller forresten – det finnes jo én annen måte å komme seg til Tikopia på også da; man kan seile dit selv – slik vi gjorde! Det kommer 1-2 seilbåter til Tikopia i året.

Fram til ganske nettopp hadde de verken strøm eller telefon på Tikopia. De var helt «alene» der ute i Verden! Nå har ting så smått begynt å forandre seg. Flere har eget batteri hjemme hos seg som de bruker til å lade lys – og mobilen, hvis de har en. De har nemlig nettopp fått telefondekning på Tikopia. Men internett har de ikke. Det har høvdingene bestemt. Kan dere tenke dere hvorfor?

Jeg har lyst til å dra til Tikopia for å møte vennene til Ivi og Jack, og se alle stedene der de leker på filmen. Mamma og Pappa sier de har lyst til å oppleve et sted som nesten er helt isolert, og der folk lever slik de alltid har levd. Vi har snakket mye om at i Norge lærer vi og påvirkes vi så mye av resten av Verden. Og ny teknologi endrer stadig hvordan vi gjør ting. Vi reiser til andre land, og mange fra andre land kommer til oss. Og så har vi TV, internett, aviser og store bibliotek som gir oss masse informasjon om resten av Verden.

I Tikopia har de bare så vidt begynt å ta inn all informasjonen fra Verden utenfor. Kanskje har de allerede forandret seg noe, men så mye mindre enn vi har gjort i Norge. Mamma og Pappa har skikkelig lyst til å oppleve et slikt samfunn som har vært nærmest uforandret i århundrer. Kanskje er dette vår siste sjanse? Derfor har vi så lyst til å dra til Tikopia.

Vinden blåser og bølgene slår midt imot når vi seiler østover for å komme dit. Det er skikkelig bråkete og humpete. Men det er verdt det, fordi vi gjør det for at en ønskedrøm skal gå i oppfyllelse!

Vi fant Tikopia! Og det ER virkelig et helt fantastisk sted. Jeg skal prøve så godt jeg kan å fortelle hva vi opplevde der.

Barna på Tikopia

Det er mange, mange barn på Tikopia. Og de har alltid lyst til å leke med oss som kommer på besøk. De hadde skoleferie da vi var der, og hadde nok ekstra mye fritid. Hver dag kom de svømmende ut til båten vår.

Når vi gikk i land med gummibåten, så kom det alltid mange barn og hjalp oss med å dra den opp på land.

 

Det var også alltid mange barn med oss når vi gikk rundt omkring på øya. Dersom vi hadde med oss varer, så ville de hjelpe oss å bære. Mamma og Pappa ble kjempeimponert over hvor sterke de er!

Og så var det kjempeartig at det alltid var en hel gjeng med unger rundt oss. Da var det alltid noen å være sammen med hvis Mamma og Pappa pratet lenge og mye med andre.

Barna på Tikopia var med på alt mulig. Når vi besøkte folk kom det gjerne barn og satte seg i døråpningen og hørte på.

De bar vann og ved, sanket kokosnøtter og frukt i trærne, raspet kokos, passet søsknene sine, og sikkert mye annet også.

Barn og voksne er sammen, og gjør ting i lag, hele tiden på Tikopia. Egentlig som hos oss på Vilja.

Om å be Høvding Tafua om å få lov til å bli. Og litt om å gjøre ting en egentlig ikke tør

Det første vi måtte gjøre da vi kom til Tikopia var å besøke høvdingene på øya for å be om tillatelse til å være der. Vi tok gummibåten på land, og ble møtt av mange barn og voksne. De slo følge med oss.

Det er fire hovedklaner på øya, og hver har sin egen høvding. På Tikopiansk heter høvding «Ariki», på engelsk kaller de det «Chief». Det er høvdingene som styrer øya. De er rangert etter hvem som kan bestemme mest. De kalles gjerne «Chief #1», Chief #2», og så videre. Vi lå for anker utenfor landsbyen der Chief #2 bor, så derfor dro vi til ham først. Chief #2 heter Tafua, eller Ariki Tafua som han kalles; Høvding Tafua.

Jeg syntes først at det var litt skummelt å besøke høvdingen. Ville han være stor og streng? Ariki Tafua ER ganske stor. Men han har også et STORT smil! Han var kjempeglad for at vi kom. Han hadde faktisk ventet på oss, siden Ivi sin pappa hadde ringt ham for flere måneder siden og sagt at vi skulle komme.

Ariki Tafua har en stor familie. Dere husker kanskje Princess Mary fra barne-TV? Vi møtte henne. Og så møtte vi lillesøsteren hennes, Pelma, som dere kan se på bildet her og som jo også er prinsesse.

Og «Funny Jessie», nevøen til Tafua. Husker dere ham fra Barne-TV? Jessie var den første som kom svømmende ut til båten vår. Vi var mye i lag med Jessie mens vi var på Tikopia. Han er 12-13 år nå, og kjempegrei!  Du ser Jessie til høyre i bildet fra en dag da vi klatret sammen i trærne.

De bor i stråhus i Tikopia. Husene er store, men med veldig små døråpninger. Vi må krype på knær for å komme inn. Det gjør at vi må knele for å komme inn, og det er også en måte å vise respekt for dem vi besøker.

En skal vise ekstra mye respekt for høvdingene. Jeg hadde lært av Ivi og Jack at ingen skal vise høvdingene ryggen. Derfor må vi gå baklengs ut av huset når vi skal dra hjem. Det hørtes så rart ut, ja nesten litt skummelt.

Først ville jeg helst stå utenfor. Men da jeg kom inn og hilste på Tafua så var det jo slett ikke skummelt. Jeg kunne kose med kyllingene som gikk og spankulerte rundt i huset. Og Ariki Tafua ga meg en kokosnøtt jeg kunne drikke av. Så til slutt var det ikke noe skummelt i det hele tatt å krype på knærne baklengs ut av døren da vi skulle gå – det var egentlig litt morsomt! ?

Regndans på land

Når det regner på Tikopia, så er det nesten som å sette på dusjen. Det pøser ned!

En gang vi var på land så begynte det plutselig å øsregne. Da søkte vi ly under tak utenfor kirken sammen med noen av de andre landsbyboerne.

Tenk, en regnskur ble skikkelig gøy. Jeg tok meg like gjerne en liten regndans sammen med noen av de andre barna!

Regnværsbesøk

Det regnet ofte, og blåste fra alle mulige retninger i de første par dagene vi var på Tikopia.

Pappa turde ikke å gå fra båten vår, fordi han var redd for at ankeret ville løsne eller at vi skulle dunke bort i korallrevet som lå så tett rundt oss. Derfor måtte vi vente i et par dager med å dra til de andre høvdingene, som bor på den andre siden av øya. Men selv om vi var på båten og nettopp hadde kommet til en ny øy – ja, til et nytt land! – så var vi var slettes ikke alene og ensomme av den grunn.

Vi fikk masse besøk hele tiden! Først kom mange gutter svømmende ut til oss. Og etter hvert kom mange voksne ut med kanoene sine, og flere av dem hadde med seg ungene sine. Til slutt var båten vår stappfull!

 

Vi lekte med lekene mine. Jeg tror aldri de hadde sett duplo og lego før, og det syntes de var morsomt med en gang. Da de så Babyborn dukken min Nina, så ble de nesten forfjamset – Nina ser jo nesten ut som en virkelig baby, og det syntes de var rare greier.

Gutten på bildet her hadde gått de par timene fra landsbyen på andre siden for å trade med oss. Han hadde med skjell, utskjærte skåler og hjemmelagde fiskeangler. Pappaen hans hadde skrevet en ønskeliste til oss. Heldigvis hadde vi noen av tingene, sånn som verktøy og lykt. Så måtte han gå i mørket hele veien hjem igjen. Han brukte hele dagen for å gjøre en viktig jobb for familien sin. Jeg håper de fikk bruk for det de fikk byttet til seg!

Ei jente som het Nasalita (3) var med pappaen sin Rex. Hun var helt stille og alvorlig hele tiden mens hun var hos oss, og bare holdt i en duplobuss uten egentlig å leke. Jeg syntes det var litt rart. Mamma trodde kanskje hun var syk? Men da vi møtte henne noen dager senere hjemme hos Rex var hun akkurat like glad i å hoppe, sprette, leke og le som meg. Nasalita og jeg hadde det KJEMPEgøy sammen da! Mamma har tenkt litt i ettertid, og lurer på om kanskje Nasalita rett og slett syntes det var skummelt og veldig rart å besøke oss om bord, ettersom vi har så mange ting som er annerledes enn hjemme hos henne? Kanskje hun var litt redd på samme måte som jeg hadde syntes til å begynne med at det var skummelt å besøke høvdingene? Jeg tror det var skummelt fordi det var annerledes enn det jeg er vant til. Mamma fortalte meg at hun av og til også gruer seg litt til å gjøre ting som er annerledes enn hun er vant med. Sånn som at det kommer masse ukjente mennesker ut til båten vår.

Pappa pleier alltid å si: «Det vil helst gå godt». Her på Tikopia, der Mamma og jeg hadde vært litt spent og gruegledet oss til noen ting, så har alt vist seg å gå bare godt. Høvdingene er snille, menneskene som kommer ut til båten er snille. Og alle synes det er morsomt å lære oss sine tradisjoner.

Ingen penger, så vi bytter!

På Tikopia har de ikke penger. Det er ikke en eneste butikk der. Folk byttehandler i stedet. Det fungerer på øya. Men det er vanskelig å skaffe seg ting om de ønsker seg noe de ikke kan lage selv på øya, men må kjøpe fra andre steder.

Derfor synes de at det er ekstra spennende når seilbåter full av saker & ting & mat kommer til øya deres. I de første par dagene da vi var mye på båten, så kom det stadig folk ut til oss med mat som kokosnøtter, bananer og rotgrønnsaker, eller fine ting de hadde laget i tre, bark og skjell.

På bildet nedenfor ser dere Pappa prøve på seg en «tapa», som er de tradisjonelle klærne de brukte – og av og til fremdeles bruker. De er laget av banket bark fra et kokospalmetre. Både Mamma, Pappa og jeg har våre egne tapa nå. Min er gul, farget med turmeric (gurkemeie). Jeg fikk min i gave fra en snill dame før vi dro. Dere kan se meg gå med den på stranden på ett av de første bildene i dette brevet.

Ivis pappa Thomas hadde fortalt oss litt om hva folkene på Tikopia ønsker seg, så vi hadde med oss masse ekstra ting til dem. Det viste seg at verktøy, kaffe, fiskekroker, strikk til harpun, hudlotion, skjørt til damene, og hermetisk kjøtt var ting de hadde kjempelyst på. Men aller, aller mest var det snorkleutstyr som var gjevt. Folkene på Tikopia fisker sin egen fisk, og de fridykker etter fisk med hjemmelagde harpuner (se harpunfiskeren på bildet nedenfor).

Men nesten ingen har dykkermasker eller svømmeføtter. Vi byttet og ga bort flere sett, og de ble SÅ glade. Vi hadde også med oss et par brukte fiskestenger, men da kikket de bare spørrende på oss. De fleste hadde aldri sett ei fiskestang før, og visste ikke hvordan de skulle bruke den. Pappa prøvde å vise, men de hadde likevel ikke lyst på sånne greier.

Hvor gammel er du?

Vet du hvor gammel du er? Ja, det er klart du gjør! Jeg vet veldig godt hvor gammel jeg er også, nemlig 4,5 år. Det er noe av det første jeg pleier å fortelle til folk når jeg møter dem første gang. På Tikopia er det ikke slik. Der bryr de seg ikke særlig om hvor mange år gammel de er. Verken barna eller de voksne kunne svare hvor gamle de var, sånn på stående fot. Fordi de snakker visst aldri om det! Men de kunne regne det ut, for de fleste voksne visste hvilket år de var født.

Mamma og Pappa sier at tid ikke betyr så mye på Tikopia. En gjør ting når en har lyst og når det føles riktig og viktig.

Tur til den andre siden (sørsiden) av øya

Etter et par dager på øya så fikk vi bare sol. Da var det på tide å gå til den andre siden av øya for å besøke de tre andre høvdingene og be dem om tillatelse til å være på Tikopia. De visste godt at vi var der. Ariki Tafua hadde gitt dem beskjed. Egentlig tror jeg at alle på øya visste at det var kommet en seilbåt på besøk.

«Funny Jessie» og tre andre gutter ble med oss for å vise vei og hjelpe oss med å bære tingene våre. Vi hadde med oss gaver til høvdingene; 5 kg ris til hver, 1 kg sukker, et glass kaffepulver og nybakt fletteloff. OG en sekk med klær og mye nytt verktøy. Det satte de pris på. Særlig kaffe er STOR stas, for det liker de så godt: Da vi var der hadde nesten ingen på øya noe kaffe igjen og det var enda lenge til de skulle få nye forsyninger.

Det tok et par timer å gå til landsbyene på den andre siden av øya. Vi møtte mange av øyboerne underveis. Og så lekte vi litt i fjæra også. Jenta på bildet løftet meg opp og bar meg så lett som ingenting barbent over de skarpe korallstenene. Jeg er heldig!

Stranden på sørsiden av øya er ikke fullt så fin som hos Ariki Tafua på nordvestsida. Men til gjengjeld har de en ferskvannsinnsjø der. Der fisker de. Og vannet er rent nok til å drikkes.

Høvdinger er ikke skumle

Høvdingene på øya er ledere for slekten; sin klan. De bor midt i landsbyen, og huset deres er kanskje bare litt større enn de andres hus. De har høy respekt blant sin slekt, og folk går til dem for å be om råd i ett og alt. Derfor holder høvdingene seg stort sett hjemme. Menneskene i landsbyen sørger for mat til dem og sånne praktiske ting.

Førstehøvdingen Ariki Kafika er cirka førti år. Han ble høvding da han var ganske liten og faren døde. Han het «Gift», som betyr Gave på norsk. Når man blir høvding mister man «barnenavnet» sitt, og tar i stedet høvdingnavnet. Som altså er Kafika for førstehøvdingen. Ariki Kafika; Høvding Kafika. Hodet til høvdingene er tapu, det vil si «hellig». De kan ikke klippe håret, og ingen får lov til å ta på hodet deres. Ikke kjæresten eller barna deres en gang!

Vi viste Ariki Kafika en episode av «Flaskepost fra Stillehavet»-serien på PC, der Ivi og Jack besøker ham, akkurat slik som jeg gjorde nå. Det syntes han var morsomt å se. Og det syntes visst én av kyllingene som gikk og spankulerte rundt også! ?

Gamle Høvding Taumako er skikkelig gammel. Ingen vi spurte vet riktig hvor gammel? Han ga meg en kokosnøtt da jeg besøkte ham. Da kunne jeg først drikke kokosnøttvann, og etterpå knuste vi kokosnøtten så jeg kunne gomle kokosbiter. Nam! Fjerdehøvdingen Fangarere har litt triste øyne, synes jeg. Men han ble også veldig glad og smilte da vi kom, og jeg fikk et helt langt sukkerrør av ham å tygge og suge på.

Husker dere at jeg fortalte at jeg grudde meg litt til å besøke høvdingene? Vel, det VAR litt skummelt FØR jeg gikk inn i husene deres, men det var IKKE noe skummelt å faktisk være der når jeg først hadde gått inn! De var jo bare snille. ?

Om noe som er vanskelig på Tikopia

Selv om alle høvdingene smiler og er snille, så er de også litt alvorlige. Jeg tror de har mye å tenke på. De har veldig mye ansvar; for folket sitt og for øya si. Folkene på Tikopia greier seg selv, og de lever nesten som de alltid har gjort. Imens forandrer resten av Verden seg kjempefort. Hvilken forandring er riktig for å fortsette å leve lykkelig på Tikopia? Og hva må de lære seg for å passe på øya si for påvirkning utenfra? Ta for eksempel søppel: Søppel skyller inn på strendene fra andre land. Og de har også begynt å bruke plastikk, batterier og andre ting som forurenser, og som de ikke vet hva de skal gjøre med når de er brukt opp. Kanskje kan de finne en måte å lære av Verden utenfor, slik at de ikke gjør mange av de samme feilene som vi har gjort?

Da vi besøkte den andre siden av øya oppdaget vi en forskjell fra landsbyene på Høvding Tafuas side: Hos Høvding Tafua er det ingen søppel som ligger strødd og det er veldig ryddig og fint i landsbyen. Vi ble litt overrasket over å se at på den andre siden ligger det søppel rundt omkring overalt, og det er mye mer rotete. Se på bildet nedenfor av stranden for eksempel. Den ser fin ut først, men kikk litt nærmere; det ligger masse tøyrester og annet søppel der, som ikke hører hjemme i naturen. Vi lurte veldig på hvorfor det var så forskjellig på de to sidene av øya?

Da vi spurte, så fikk vi vite at Høvding Tafua hadde bestemt at rot skal ryddes og søppel skal brennes i deres landsby. Det hadde Ivis foreldre snakket mye med Tafua om mens de bodde der, og siden da hadde det blitt slik. Nå er Tafuas side av øya kjempefin, og landsbyboerne er veldig stolte av det. Jeg håper høvdingene på den andre siden av øya også lærer av Tafua, slik Tafua lærte av Iva og familien.

Gaver til Tikopia

Vi hadde med oss masse forskjellig til Tikopia. I New Zealand hadde vi både kjøpt og fått ting som vi trodde de kunne ha nytte av og som vi ville gi bort; medisiner, skoleutstyr, nye og brukte bøker og blad, brukte klær, og mye mer.

De har ingen doktor, men én sykepleier på Tikopia. På dette bildet ser dere sykesøsteren. I pappesken er det mange medisiner og bandasjer. Hun sa at det var veldig nyttig. Hun fortalte oss også at de stort sett er veldig friske på Tikopia. Men de har mye trøbbel med betennelse i sår. Og så er visst noen blitt syke av tuberkulose. Hun ble glad for medisinene vi hadde med.

Det var skoleferie da vi var på Tikopia. Men vi ble kjent med lærer Wilfred (til venstre på bildet nedenfor), han som hadde vært læreren til Ivi. Han avtalte med rektoren (i midten på bildet) at vi skulle komme en dag, og så gikk vi og hilste på ham og leverte alle varene på skolen.

På bildene her ser dere noen bilder fra skolen; skolebygget, et klasserom, Wilfred på lærerværelset og skolebiblioteket. Likner det på Svolvær Skole?

Dyr på Tikopia

Det er ingen store, ville dyr på Tikopia. Jeg tror de eneste ville pattedyrene er mus, rotter og flaggermus. De holder både husdyr og kjæredyr der. Vi så noen få griser og mange, mange høner, haner og kyllinger. De er så tamme, at vi kan bære dem.

Og så temmer de ville fugler, slik at de blir kjæledyr.

Jeg så ingen hunder der. Men flere søte katter. Jeg hadde lyst til å ha med meg en kattunge til Vilja. Men vi kan ikke det, fordi den ville sikkert ikke fått lov til å bli med oss til andre land. Jeg ønsker meg katt når vi flytter til Svolvær.

De har ingen farlige dyr på Tikopia. Bortsett fra kanskje haien i havet, da? Men ingen hadde noen gang blitt skadet av hai på Tikopia, selv om folkene svømmer i vannet hele tiden. De som er ute og fridykker og fisker med harpun bærer fisken de har fanget i et tau rundt midjen, og selv ikke det bryr haien seg om. Men – da Pappa var ute og fisket med høvding Tafua, så kom en hai og spiste opp nesten hele fisken de fanget! Du kan se på bildet her hva som var igjen av fisken innen de fikk tatt den opp i båten.

Pussig at haien spiste fisken som ble fisket fra båt, men ikke den som henger på fiskerne som svømmer i havet? Kan hende er haiene enda mer redd for oss mennesker enn vi er redde for dem?

Skilpadde til middag

På Tikopia spiser de skilpadde, men de spiser det stort sett bare til festmåltid. Mens vi var der så kom en klase med fiskenett fra havet skyllende inn mot land, og en skilpadde var fanget i den.

Husker dere jenta Nasalita, som jeg fortalte om at besøkte oss på Vilja? Pappen hennes er skilpaddejeger og hadde også fanget en skilpadde. Så den dagen var det mange som spiste skilpadde på Tikopia. Her på bildet ser dere Nasalita og pappaen hennes når de vasker skilpadden før den skal slaktes.

Vi ble invitert hjem til Nasalita om kvelden. Gjett hva som ble servert til middag?!…

Skilpadde smaker litt som kylling. Både Nasalita & jeg synes at skilpadde smaker veldig godt.

Flaskepost fra Stillehavet, fra Karen Marie på Tikopia

Husker dere hvordan Ivi sendte flaskeposter fra Tikopia til vennene sine hjemme i Norge? Det ville jeg også gjøre mens jeg var i Tikopia.

Jeg skrev et brev til min Tante Karen, som bor i Trondheim. Så rullet jeg sammen brevet og stappet det i en flaske. Og kastet den ut i havet.

Jeg lurer på når Tante Karen får den flaskeposten og om hun får opp korken, for vi satte den skikkelig godt fast?!

Padling med utriggerkano

På Tikopia padler og seiler de med små utriggerkanoer. Det er en kano laget av en uthulet trestamme, med en liten ekstra stamme på siden som gjør den mer stødig. Kompisene våre Mitchel og Ray lånte oss sine. Mitchel tok meg med på en padletur. Og Mamma og Pappa padlet seg en tur selv.

Avskjedsseremoni

Vi ble i én uke på Tikopia. Vi skulle veldig gjerne vært der mye lengre. Men storebroren min, Even (25) og kompisen hans skulle møte oss i Papua New Guinea for å seile med oss i sommerferien. Og det gleder vi jo oss også til! Så da måtte vi ta farvel.

Før vi dro, så holdt de en avskjedsseremoni for oss. Seremonien skal gi oss lykke og trygg reise på havet.

Vi ble smurt inn med turmericpulver (gurkemeie) blandet i kokosolje. Vi ble helt knalloransje!

Så sa de mange ord på sitt eget språk, mens de hele tiden strøk oss over håret og armene. Jeg syntes det var spesielt og kjente på meg at dette var viktig.

Så gikk vi rundt og sa ha det til alle de fine folkene vi hadde blitt kjent med mens vi var der. De hilser på den polynesiske måten her, med et nesekyss. Da trykker man pannen og nesen mot hverandres, lukker øynene og puster dypt inn. Jeg synes det er en fin måte å hilse hei og ha det på. Dere kan jo prøve også, og kjenne etter hvordan det føles!

Farvel til Tikopia

Så seilte vi fra Tikopia. Det var rart og litt trist. Vi er så glade for at vi har opplevd å være der. Og vi har fått så mange snille, trivelige venner. Jeg håper jeg kommer tilbake til Tikopia en vakker dag!

Klem fra Karen Marie ?

_______________________________

Ettertanker fra Ingrid & Jon Petter, om glede og sorg på Tikopia

Vi har vel i grunn brukt uker og måneder i ettertid etter at vi forlot Tikopia til å la inntrykkene falle på plass. Det går ikke en dag uten at vi tenker og snakker sammen om menneskene vi møtte og opplevelsen av å være der.

Om å ikke ta sorgene på forskudd

Om noen hadde vist meg dette bildet i forkant som en liten titt inn i glasskulen på hva vi hadde i vente, så hadde jeg antagelig blitt redd, rett og slett.

Tanken på å bli møtt av utriggerkanoer og ha masse folk av en ukjent kultur og folkeslag hengende rundt til stadighet på båten fortonet seg rett og slett som skummelt og for ukontrollerbart. Du Verden, det er bra jeg ikke er synsk! For situasjonen dette bildet ble tatt i er bare kos! Ja, vi hadde folk rundt oss til enhver tid, fra vi våknet om morgenen til vi krøp til sengs. Men de var alle fantastisk fine folk, både unge og gamle, og vi nøt hvert sekund. Så nå sier jeg: Takk og lov for at Vilja var fylt til randen til tider i Tikopia!

Noen sorger må man ta når de kommer, der man er

Sent på kvelden den 20. juni mottok Jon Petter budskapet fra bror Dag Steinar via sattelittelefon om at pappaen deres hadde dødd den dagen. Tross at det kun var noen få uker siden faren hadde vært tilsynelatende frisk, så hadde sykdomsforløpet kun gått én vei og dommen vær klar siden vi dro fra Vanuatu. Jon Petter visste at faren var i ferd med å dø, men å få meldingen om at han var død var tungt.

Tidligere samme dag hadde vi besøkt en mann ved navn Rongomarama, en lun fyr med snille, skøyeraktige øyne og et godt smil som lett kom til overflaten – litt som Jon Petter selv. ? De fant tonen raskt. Og ut i fra intet begynte Jon Petter plutselig å fortelle ham om sin Far hjemme i Norge, og om hvordan han hadde drevet med treskjæring i likhet med Rongomarama. Jon Petter fortalte om hvordan han og faren hadde planlagt å i framtida sette opp dreiebenken og treskjæringsutstyret i kjelleren på Storøya, og la faren lære seg og datteren sine ferdigheter. Men nå lå faren på dødsleiet, og han kjente en sorg over drømmer og muligheter som ikke kunne realiseres. Livet er fullt av underligheter; i samme stund som Jon Petter fortalte Rongomarama om faren sin, så tok Oddbjørn sine siste åndedrag. Det forstod vi i etterkant, da bror Dag Steinar fortalte om farens død.

Lengre hjemmefra i fysisk forstand kan man ikke være når man er på en liten øy langt ute i Stillehavet. Men på samme tid; stort nærmere seg selv og sine røtter kan man faktisk heller ikke være. Med disse menneskene rundt oss, som behandlet oss som familie og omfavnet oss med genuin respekt og omsorg i en så spesiell situasjon, så føltes livet nært og ekte. Vi skulle vel helst vært hjemme i Norge hos far, eller nei; vi skulle vel aller helst hatt det slik at Oddbjørn hadde vært frisk og levd enda mye lengre. Men når livet er som det er; Tikopia var et godt sted å være akkurat da.

Hvilken rikdom gjør oss rike?

Et spørsmål vi stiller oss stadig vekk på turen er: Har menneskene vi møter det bra? Er de lykkelige? Og i dette tilfellet: Hvilken livsstil vil gjøre Tikopianerne lykkeligst? Vårt inntrykk er: Tikopianerne ER lykkelige i dag. Og de er et rikt folkeslag; på kulturelle verdier og tradisjoner. De har ikke materiell rikdom, men de har nok; nok mat, nok klær, nok naturressurser til å klare seg selv. Slik vi lærte dem å kjenne, så var materiell rikdom heller ikke tillagt stor verdi. Det essensielle er å ha planlagt tilstrekkelig til å ha nok mat og ressurser gjennom hele året, og å dele og hjelpe hverandre. DET var det som var viktig.

Dette er en stor forskjell fra den kulturen vi kommer fra. Sannsynligheten er at med påvirkning fra Verden utenfor, så vil higen etter akkumulering av verdier og teknologisk utvikling uunngåelig komme.

Vi tror ikke at menneskene på Tikopia i første rekke behøver hjelp i form av materielle goder. Antagelig er det første og største vi kan gi dem å gjensidig forstå hverandres kultur og livsstil, og derigjennom bevisstgjøres likhetene og ulikhetene, på godt og ondt fra begge sider. Kanskje er det i sær høvdingene på øya og beslutningstakere utenfra som behøver gjensidig forståelse, dialog og et styrket beslutningsgrunnlag i deres viktige arbeid med å legge en plan for øyas folk og framtid. Målet – tror vi, som jo slettes ikke er eksperter, men bare føler et engasjement gjennom å ha fått et hjerte for øya og dets folk – er å finne en balanse mellom å holde tradisjoner i hevd, samtidig som en åpner opp for utvikling og interaksjon med Verden utenfor. Om det ene fortrenger det andre, så er det neppe bærekraftig, og en vil stå igjen med et fattig folk, det være seg i egenverd, identitet,  og/eller velstand. Vi håper inderlig at Tikopianerne finner denne balansen og ikke mister sitt eget i omstillingen til å ta til seg nytt og andres. Med den klokskap og ydmykhet for sitt ansvar, som vi opplevde at høvdingene bærer med seg i kraft av sin balast, sterke røtter, bevissthet og respekt, så tror vi at dette kan være mulig.