På kunstgalleri under vann – Molinere Underwater Sculpture Park
Vi kastet loss fra Prickley Bay med kurs for en ganske så unik kunstutstilling vi hadde hørt rykter om på vestkysten av Grenada; Molinere Underwater Sculpture Park. Under overflaten, på 4-10 meters dybde, er 68 små og store skulpturer av den britiske skulptøren Jason deCaires Taylor plassert ut og utgjør verdens første undervanns skulpturpark.
Vi kastet anker i nabobukta Dragon Bay, og tok LilleVilja (dingyen vår) det lille stykket bort til nabobukta. Der hoppet vi uti med snorkler og masker, og begynte å utforske hva som befant seg under overflaten. Det vi fant var eiendommelig vakkert.
Korallrevene utenfor Grenada er skadet og truet, både som følge av ødeleggelsene etter orkanene Ivan (2004) og Emily (2005), samt av menneskelig aktivitet som fiske og undervannssport. Skulpturparken har et miljøfokus med hensyn til bevaring av korallene, i både motivasjon og materialvalg. Kongstanken er at parken skal lede flere dykkere til å oppleve parken, og derigjennom avlaste aktiviteten rundt de naturlige korallrevene. Sementen som er brukt har en lavere ph-verdi enn normalt, og den ru overflaten på skulpturene er tenkt å tiltrekke seg korallvekst med motivasjon om at skulpturene på sikt skal bli tilholdssted for marint liv.
Kunstneren har tatt et bevisst valg om å la naturkreftene få utvikle skulpturenes uttrykk. Skader på de opprinnelige strukturene repareres derfor ikke. Vi kan allerede se at skulpturene er i ferd med å gro ned og gli inn i det marine habitatet. Flere skulpturer har knekt eller på annet vis endret seg i forhold det opprinnelige.
Tjuvfiske på Grenada
Vi innrømmer å ha brutt loven på Grenada, men det var i uvitenhet! Mens Ingrid satt og leste seg opp i piloten (seileguiden) til området, svømte Petter av gårde med harpun i hånd for å se om denne kunne forbedre fiskelykken utover fiskestangas hittil slunkne fangst. Innen han kom tilbake med et fornøyd glis og en barracuda på spydet, hadde vi funnet ut at dåden hans var lyssky… Vi greier likevel ikke å motstå fristelsen til å vise frem fangsten, og håper at Grenadas myndigheter ikke leser vår beskjedne blogg.
Et spøkelsesskip?
Surfing til Carriacou
Vi seilte videre nordover mot Carriacou. Eller seilte og seilte… I vindstille måtte vi – for første gang siden vi forlot Europa – kjøre for motor. Surferen vår, Beni, fant nye måter å utnytte kombinasjonen lite vind og motorkjøring.
Sandy Island vest for Carriacou
Vi har lenge sett fram mot å nå fram til øy- og dykkerparadiset som venter i øyriket Grenadinene. Sørligste øy i det perlekjedet er Carriacou, og tilhører Grenada. Vi fant ankringsplass på vestkysten, utenfor øya Sandy Island. Nydelig!
Selv om vi gjerne skulle vært alene, så trøstet vi oss med at det vel på et vis er et kvalitetsstempel å få selskap av de svære båtene; ikke på grunn av båtenes kvalitet i seg selv, men fordi de stiller så godt forberedt. Megayachtene har nemlig et betalt crew som bruker det meste av året på å forberede de korte periodene der eieren velger å mønstre på. Om disse har valgt seg ut dette stedet, så er det sannsynligvis et ålreit sted. Og så får vi heller glede oss med underholdningsverdien i å ha dem ved sin side.
Seilyachten (se til høyre på bildet ovenfor) hadde live musikk og elegant kveldsdans i måneskinnet framme på dekk for sine gjester. Tidlig neste morgen åpnet megayachten (til venstre på bildet) diverse luker og ut kom den ene vannscooteren etter den andre, samt en rimelig fancy motorbåt og diverse sportsutstyr. Crewet stiller alt opp klart på rekke og rad, før eierne selv kommer ut og gjør hva enn de har lyst på.
Uansett – alle har vi det bra på Sandy Island. Medbragte leker er ikke essensielt på ei vakker palmeøy!
Kveldsbesøk ombord
God Påske!
Neste morgen var vi tidlig oppe. Det er Påskeaften, og vi skal få med oss Easterval-festivalen på øya noen få nautiske mil nordenfor oss. Den tilhører et annet land: St. Vincent and the Grenadines, here we come!
