Publisert

1. juni, 2020: Med stiv kuling i trynet

«Vilja» ligger forunderlig stille, mens vinden blåser om ørene på oss og vi kan skimte solide bølger rulle forbi der ute i nattemørket. Vi ligger bi. En fantastisk manøver når en venter av vær til havs. Den funker som fjell!

Oppdatering #2 fra Vilja sendt 01.06.2020. Fra da vi lå bi ute på havet og red av været i påvente av værskifte for å kunne krysse Gulfstrømmen.

Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er NIENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 07.06.2020.

Vilja krysser seg nordover i motvind for å være posisjonert best mulig, i kappløpet om å forsere Gulfstrømmen og runde østkystens crux Cape Hatteras innenfor et begrenset tidsvindu med vindstille.
STRØMKART: Golfstrømmen renner i høy hastighet nordover langs den amerikanske østkyst.

Vi har posisjonert oss ved vår definerte «inngangsport» for kryssing av Gulfstrømmen. Den strømmer oppover langs kysten av USA i 2-3 knops fart like nordvest for oss. Når vinden blåser den midt imot, fra nord/nordøst, piskes uforholdsmessig store bølger opp der ute. Derfor er det at vi nå venter her ute, til vinden snur og løyer.

Tryggest på havet

Vi har følt oss rolige og trygge på valget. Det til tross for at alle de andre båtene i Salty Dawg flotillaen har valgt å seile til havn. Kan være er det fordi vi har lagt adskillig mange, lange havstrekk under kjølen i forhold til de fleste? Vi føler oss i alle fall trygge ute på havet med de forholdene som er meldt. Det er også snedig å merke responsen fra våre langturvenner når vi sender dem oppdatering om strategien vår. Den er ganske så unisont i retning av: «Ja, det er ute på havet det er tryggest å være!» og «Fint å ligge på været!». Dog med en ettertenksom tilføyelse om et lykke til og at de føl(g)er med oss.

Fra det ene til det andre: Bak oss klar blå himmel, foran oss et kompakt teppe av tunge mørkegrå regnskyer. På et vis var det forløsende å komme i gang med uværet, etter mange dagers venting og vurderinger.
Ingen tvil om at radaren virker! Uværet kom fort. Slående at en halvtime før dette bildet ble tatt så var skjermen helsvart og Jon Petter måtte ta en avsjekk på at radaren faktisk var i orden!

Utdrag fra Loggboka

Vi er også spente. Dette er første gang vi benytter manøveren i friskt vær og av nødvendighet. Her følger utdrag fra loggboka for hvordan vi har forberedt oss:

· Hver dag i den siste uken har Jon Petter og jeg (Ingrid) hatt morgenmøte med vær i fokus. Værdiskusjonene og planleggingen av seilestrategi har ofte tatt både en og to timer sammenhengende. Karen Marie er makalaust tålmodig. Hun er så vant med disse morgenmøtene, og vet at de kan ta tid og at de er viktige. Femåringen benytter seg av dispensen til å «tre av» og leke for seg selv, men lytter med et halvt øre. Iblant smetter hun inn et spørsmål eller innspill.

· Torsdag 28/5: Valget om å ri av det varslede været ute på havet framfor å søke le i havn er tatt. Etter dette er det ingen vei tilbake, fordi ingen havn kan nås i tide før nordavinden er meldt, når vi nå fortsetter nordover. Å møte på nordavind i kuling styrke mens vi krysser Gulfstrømmen er IKKE et alternativ.

· Fredag 29/5: Vi terper på seileteknikken med å ligge bi. Særlig Ingrid har kjent på behovet for det. Vi prøver ut ulike rev i seilet, justerer og vurderer. Karen Marie er fartsmåler og leser av fra kartplotteren med klar røst: 1,2 knop! 0,8 knop! 0,4 knop! Teknikken kjennes ut til å sitte. Ingrid senker skuldrene et par hakk.

· Lørdag 30/5: Klargjøringsdag og oppe-på-dekk-dag. Jon Petter fyller dieseltanken til randen, besiktiger riggen, skifter en splint til bommen, gjør småjusteringer her og der. Ingrid kvitterer ut at innholdet i grabbagen er ok. Vi alle er oppe på dekk det meste av dagen. Her må vi benytte denne ekstra tumleplassen vi har mens himmelen fremdeles er blå og bølgene små! Et mylder av delfiner holder følge med oss framfor baugen. Vi har picnic, leser, leker, hopper og spretter. Karen Marie er håndtlanger for både Mamma og Pappa der det trengs.

· Natt til søndag 30/5-31/5: Været er i endring. Flere squalls (lokale lavtrykk) feier forbi, med regnskyll av en annen verden og lyn som spjærer luften med kraftige tordenskrall.

· Søndag 31/5 formiddag: Blå himmel på formiddagen! Det er så rolig at radarskjermen viser helt svart skjerm, og Jon Petter må ta en ekstra sjekk for å forsikre seg om at den faktisk virker. Så går vi veggen i møte: Bak oss er himmelen blå. Foran venter et tjukt grått skydekke. Og radaren er det visst ikke noe i veien med: Halve skjermen lyser gult, som indikasjon på at noe digert venter der foran oss på åpent hav. Så havner vi plutselig i nok en regn- og vindkule. Karen Marie er i fyr og flamme; og synes det er stor stas med regnet som fosser ned så hun kan drikke av det. Det er tydelig at vår minste matros har ventet på været, hun også.

· Søndag 31/5 ettermiddag: Etter regnbygen så klarnet himmelen overraskende opp til blått klarvær! Nordavinden blåser i frisk bris til liten kuling styrke, men det er fint vær å krysse i. Vi greier å seile oss helt opp til det anbefalte veipunktet som værguruen vår, Chris Parker, har gitt oss. Her legger vi oss bi. Ankerlanternen slås på midthavs, i det mørket senker seg.

· Natt til mandag 1/6: Vilja ligger bi. Det blåser stiv kuling rundt oss og bølger på et par-tre meter ruller forbi, men hun ligger forunderlig rolig og gjør nattevakten til en ubekymret økt. Noen få ganger svinger hun seg opp i vinden såpass at seilene blafrer, men så sørger denne genialt enkle, men effektive kombinasjonen av seil- og rorføring til at hun retter seg opp på egen hånd og blir liggende i ro. Det gir rom for – ja, nettopp – en skrivestund for loggbokoppsummering til Seilmagasinet. 😊

Knapt værvindu

Nå er det bare å vente til været roer seg og vi kan ta fatt på neste etappe tvers over Gulfstrømmen om vel et døgn. Værvinduet er knapt, men det skal holde. Det er meldt en ny og enda kraftigere vindkule på tirsdag, i sterk kulings styrke, men denne gangen skal den blåse fra sør. Det vil gi fine seileforhold nært kysten. Om vi bare kommer oss rundt cruxet Cape Hatteras før det blåser opp. Hvis ikke, så må vi søke havn sør for den og vente til neste værluke.

Vi har trua på at dette skal gå; 1750 nautiske mil fra Jomfruøyene til Hudson River, New Jersey med kun ett innlagt stopp ute på åpent hav. ETA: Fredag 5. juni.

Effektiv klestørk i sterk kuling langs USAs østkyst. Det blir nok et par hakk tammere å bruke tørketrommelen hjemme til høsten…
Publisert

30/11 – 4/12, 2017: Første etappe mot Atlanterhavet; fra Portugal til Kanariøyene med skjerpet seile- og surfeteknikk

Så var det klart for å forlate fastlands-Europa, og sette kursen ut mot storhavet. 2800 nautiske mil var tilbakelagt nedover Europa i løpet av 4,5 måneder. Nå skulle de neste 700 nautiske milene tas i ett jafs!

Værmeldingene lovet godt, med vindstyrke rundt 10-12 m/s fra nord, etter hvert dreiende mot nordøst. Riktignok ville den øke på i området vest for Marokko til hissigere kulings styrke etter hvert. Mest sannsynlig ville dette treffe oss akkurat i det vi passerte området. Likevel – med den retningen som var meldt på både vind og bølger, så hadde vi forventninger til at seilasen som stod foran oss ville bli god.

Klar ferdig gå!

Torsdags ettermiddag den 30. november var det klart for å kaste loss. Vi var kjempemotiverte for å komme i gang med turen, fulle av positiv forventning.

Her er dreamteamet for turens hittil lengste etappe. Foran f.v.: Karen Marie, ”Vijas Ingrid” og Ingrid Utne. Bak f.v: Beni Aepli, Geir Hildrum og Jon Petter. Intro av mannskapet; se http://www.sailingvilja.no/om-folk-farkost/gjestemannskap/

 

Middag ble inntatt på vei ut fra Olhäo; ”Jamie Olivers Superfood Salad” ala Beni. Supergod & kul skipskost.

Klokka viste 17:30. Det begynte å skumre innen vi passerte de ytterste øyene på sørenden av Ria Formosas kyst. Storhavet ventet der ute.

Det var rolige forhold første døgn. Vi trimmet seil etter beste evne for å utnytte de vindpustene som var, men det gikk tregt framover. En blir sliten av å lytte i mørket til seilene som blafrer formålsløst i vinden, og innimellom røsker hardt i tauverk og taljer…

Ingrid U. klokka 08 fredags morgen. 6 timers nattevakt og sviktende vind ser ikke ut til å ha tæret betraktelig på motivasjonen! 

Ingrid og Ingrid satt nattevakt. Innen sola stod opp fredags morgen hadde vinden ebbet ut og farten falt til under 2 knop. Da fikk det være det samme med morgenblunden for det sovende mannskap nedenunder, tenkte vi, så motor ble satt på. Vi trengte framdrift, om vi skulle ha sjangs til å komme vinden som ventet der framme i forkjøpet. Motoren fikk under nåde gå i formiddagstimene, før vinden endelig tok seg opp og vi kunne seile igjen. Hurra!

Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Innen fredags kveld, etter ett døgns seilas, hadde vi laber til frisk bris og en solnedgang som badet havet i fantastisk fiolett lys. Glemt var duren av motor. Nå var det ren vindkraft som gjaldt!

OMG! Eventyrlig solnedgang.

Det er vanskelig å bli noe annet enn fascinert av hav, vind og seilbåt når en opplever dette samspillet med naturkreftene.

Også tiden flyter   

Dagene flyter. Hverdagens søvnmønster med natt/ dag er endret til en inndeling i vakter på 4-timers skift på dagtid og 6-timers om natten. Dagen begynner gjerne kl.02, og en går og legger seg kl.18. Beni beskrev det så godt med å si at han følte seg i et evig jetlag.  Ingrid sukker litt oppgitt over at lesing av godnatthistorie er mer søvndyssende for henne selv enn for Karen Marie…

Det vi assosierer med stress i hverdagen er som blåst vekk. Det er intet en skal rekke å gjøre, intet ærend å stikke av gårde på, ingen trafikkork å fastne i. Målet er flere døgn der framme. Framdriften er det vinden som bestemmer. Og så litt seilføringen da, så klart. Tiden er vår. Og pussig nok; det føles som at den går fort!

Bennys adventskalender: Én ny knute hver dag

Adventskalenderluken om bendsling av tau kom godt med. Noen av tauene på Vilja var litt frynsete i kantene. Det er de ikke lenger.

Benny fikk adventskalender av Jon Petter: Knytekurs, med én ny knute hver dag. Vi nevner i fleng; flaggstikk, enkelt og dobbelt pålestikk, førerløkke, trompetstikk, bendsling av tau, fiskeknop, båtmannsknop, Dick Turpins knop, og enda fler…

Benny ble en mester i knyting. Og iblant lot hele mannskapet seg rive med.

Det er alltids noe å finne på ombord. Her: Knytekurs/ adventskalender i regi av Jon Petter. Dagens luke: Førerløkke. (Karen Marie sier seg fornøyd med at halsstikk begynner å sitte, og går for tårnbygging denne gang.)

Seileteknikk

Ingrid U. oppdaget at beste utkikksplass for å se om det var riktig tvist i genoan var å gå ned i båten og se opp på seilene gjennom luka. Bilder ble tatt og diskutert med makkeren som satt brovakt.

Terping & testing av seilteknikk ble også et tema for denne seilasen. Det kan vi takke friskt blod om bord for; med egen, men egen og nettere seilbåt hjemme, så var Ingrid U. tent på å teste trimming av seil. Hun snakket dessuten et språk som vi andre ikke helt forstod iblant; her møttes gammel, erfaringsbasert seileteknikk og vokabular fra skipperens bruk av tradisjonsbåt, med Ingrid U. sin nyvundne erfaringer og seiluttrykk fra moderne seilbåt. En nyttig og inspirerende oppdatering for alle oss om bord. Vår kjære Vilja er tross alt ikke en trebåt, men en ekte tupperware…

Og ikke bare var det nyttig i teorien; det ga målbare resultater! Ingrid U.s uslitelige nysgjerrighet på hva trimming her og justering der ville utgjøre, kombinert med Geirs uslitelige entusiasme og ferdigheter i alt som har med båt å gjøre, fikk knopene unektelig til å øke og gjorde utøvelse av seilteknikk til en aktivitet i seg selv. Aldeles glimrende å drive med når seileforholdene var så gode.

Beni og Ingrid på broa lørdags kveld, 2 døgn ute i storhavet. Det blåser friskt vår vei, og seilfarten er finfin. Ennå er ikke behovet der for å reve seilene. Her øynes muligheten til å ta igjen litt av det tapte fra stilla første natt. Bølgene blåses med seilkursen, så da får ting & tang ligge i fred på bordet; et godt tegn på fine forhold.

Tredje døgn – over surfebølger med god kuling i hekken

Jon Petter og Geir begynte på sitt nattevaktstørn kl.02, klare for å ta imot været som var varslet. Det er litt spenning når en vet at værforholdene kommer til å endres i mørket. Men med dreamcrew og attpåtil lys fra den fineste fullmåne, så var verken sinnene eller omgivelsene mørke.

Det begynte å blåse friskt under den tredje nattevakta. Innen sola gikk opp var sjøen begynt å ”grovne til”.

Vi fikk oss en knalldag på åpent hav. Med kuling i hekken, og bølger på flere meters høyde midt bakfra, så formelig surfet vi mot Kanariøyene.

Det blir også en del titting bakover; en kan ikke annet enn la seg fascinere når bølgene på flere meters høyde kommer rullende bakfra og drar med båten over de edleste surfebølger. Vi priset oss lykkelige over å ha bølgene fra den kanten, og slapp å ha dem skyllende inn fra siden eller å måtte stampe midt imot. Opplevelsen ville vært en ganske annen da.

Sola skinte fra blå himmel og lufta var god og varm. Viljas fart gjennom bølgene var jevnt over på upåklagelige 9-10 knop, og iblant mer. Utfordringen lå i å fange vinden og få slør i seilene med kursen som var satt, ettersom det med bølgenes rulling av båten stadig tenderte til at vindretningen kom fra platt lens. Med kulings vindstyrke var jibbing sterkt uønsket. De foregående døgns terping på manøvrering og seilføring kom godt med nå.

Vi kunne selvfølgelig dreid litt på kursen, men hadde samtidig lyst til å seile strake vegen til mål. Vi fikk det bra til. Synes vi selv, da. 😉

Stadig studering og trimming av seilene; kunsten er å få utnyttet den og samtidig holde riktig kurs og unngå jibbing. Ingrid U. – turens seilteknikkentusiast – sees her i sin karakteristiske frivaktmodus: Aktiv. 😉 Merk forøvrig flagget til høyre; her snakker vi medvind!

Det ble Real Turmat til middag den dagen. Tanken på å skulle koke nede i byssa og holde kjeler & mat på benk og bord fristet ingen.

Huhei, som det går!

Så gikk sola ned.

Utover natten spaknet vinden igjen til frisk bris. Fjerde døgns seilas ble roligere, og vi kunne igjen nyte tiden både over og under dekk med litt mindre utprega sjøbein.

Mannskap med matlyst = friskt mannskap

Vi var fri for sjøsjuka hele turen. Da blir matstundene en felles god samlingsstund ombord. De samordnes dessuten med litt rutiner: Den ene er morgenmøtet på tampen av hver frokost. Da oppdaterte vi hverandre om nattens forløp, og samlet oss om det forestående døgnet. Den andre er søndagsfrokosten med egg på menyen; denne for oss relativt nye tradisjonen har blitt innført for at mannskapet om bord på Vilja skal greie å holde orden på ukedagene…

Seilasens edleste mat; Geir bød på hjertet fra sjølskutt elg, felt på Demningsmyra på Rosset i Grong. Her snakker vi langreist mat! Det smakte rågodt og ble inntatt med andektighet!

Trivsel & teamfølelse

Etter hvert som dagene går, ble teamet mer og mer samkjørte. Vi utfylte hverandre forbløffende godt, og latteren satt stadig løsere. Intern humor er uunngåelig når en bor oppå hverandre og isolert fra omverden døgnvis og døgnet rundt. Og når en bare ”har slikt at gjøre og slikt at føre”, så er avsender- og mottakerantennene tunet inn også.

Ingen morgengruff å spore på disse to over en kopp kaffe før vaktskifte.

Ikke direkte misfornøyde, de to som har hatt nattevakt heller.

Himla enkelt å navigere også da, når en har så tydelig lysmerking; rødt på babord side, grønt på styrbord side. Ingen grunn til å tråkke på bremsa. (En har det som kjent ikke morsommere enn det en gjør det til selv! Etter 4 døgn i lag på det åpne hav, så kan humoren bli en smule intern. Men hva gjør vel det, når en er i lukka selskap?!)

Adventsfeiring til havs

Advent om bord. Karen Marie har fått Frozen-kalender fra Tante Karen, så da introduseres lip gloss og utstyr til tåpedikyr om bord. Til frøkenas store lykke og fars himmelfalne forbløffelse. Det er allerede tydelig annonsert av vår yngste matros at adventskalenderen står øverst på pakkelista for hva som skal bli med hjem på juleferie til Norge.

Delfiner

Delfiner ble nok en gang våre følgesvenner på seilasen. De slutter aldri å fascinere.

Vi fikk følge av en hel liten flokk i en halvtimes tid. Beni inntok drømmeutkikkspunktet for delfinkikking framme på baugen.

Fascinerende å bare sitte og følge med delfinenes fart og lek gjennom bølgene.

Land i sikte!

Så skimtet vi endelig land i det fjerne.

Land i sikte! Øyene Lanzarote og La Graciosa skimtes i det fjerne.

Skipperen tok en stille stund foran på dekk på vei inn mot land – som munnet ut i et rungende YEE-HAA!

Geir seiler oss inn mellom øyene. Isla de Montaña Clara i bakgrunnen. La Graciosa skal rundes fra nord om vestsiden.

Siste strekk inn mot Playa Francesa sør for La Graciosa, der vi skulle ligge for anker.

I det vi har sluppet anker ser vi en stor haiskate på halvannen meter svømme rundt det. Litt av en velkomst, som underbygger følelsen vi kjenner av å være i eksotiske farvann.

Fra loggen

Vi har nådd fram. Kalenderen viser mandag 4. desember. Loggen viser at 700 nautiske mil er tilbakelagt. Det vil si 4 døgn med en snitthastighet på 7,25 knop. Seilasen har vært knallfin, og vi føler oss nærmest snytt ved å komme fram før forventet. Men ikke verre enn at det takles meeeget godt.;-)

På svai

Noen av mannskapet tok strandhugg før sola gikk ned…

…mens andre ble ombord og hadde en rolig stund til å nyte utsikten, edle dråper og en god prat på mobilen med kjæresten der hjemme.

Første solnedgang på svai utenfor La Graciosa.

Nå har vi mange dager foran oss, der eneste mål er å ha det bra. Det skal det være fullt mulig å få til, der vi ligger på svai utenfor vakre Playa Francesa på La Graciosa. Herregud, vi er heldige.