(Nb! Se film fra innseilingen & etterfølgende hyllest til Minerva i slutten av innlegget.)
I skrivende stund sitter jeg (Ingrid) i cockpit en tidlig morgenstund ute på det Store Stillehavet, 23ᵒ 38,95’S 178ᵒ 54,36’W. Men noe er veldig, veldig annerledes enn andre morgenstunder på storhavet: Den sedvanlige helningen og gyngingen er ikke der; vi ligger og skvulper plant i vannet. Vi har ingen «fartsstripe» i vårt kjølvann. Beveger vi oss ikke?
Om jeg lytter hører jeg dunder og brak. Hva er det? Ikke bølgenes sus og sedvanlige skvulp rundt kjølen i alle fall.
Om jeg ser aktenfor meg ser jeg bare stort åpent hav. Vi kan da umulig ligge stille her ute?
Plutselig svinger båten slik at akterenden vender sørover, og da ser jeg en hvit skummende stripe som strekker seg bortover hele horisonten. Og langt der framme, kanskje en nautisk mil unna, ligger det søren meg 3 andre seilbåter og gynger rett innenfor skumsprøyten.
Hva er dette?! Joda, jeg vet…
Dette er Minerva Reef.
Vi har kastet anker innenfor revkanten til Minerva Reef North, en ring av koraller med en diameter på omtrent 2,5 nautiske mil. 250 nautiske mil fra Tongas sydligste øy stikker plutselig to ringer av korallrev opp fra intet. Vi befinner oss i den nordligste av dem. Innenfor ringen er det rolig hav, utenfor bryter bølgene. En gang har nok disse revene utgjort en trussel mot intetanende seilere. Men i dag er de – i sær det nordligste – et kjærkomment stoppested og et av verdens mest eksotiske ankringsplasser midt ute på storhavet for oss langdistanseseilere som er på den lange og ofte værmessig røffe veien sørover mot New Zealand.
Vi befinner oss i et havområde der noen av verdens dypeste dybder er målt. Vi skjønner at her snakker vi om enorme fjellmassiver under vann, når vi på kartet leser at vi er i et havområde med dybder på opp imot ufattelige 10 000 meter!
Og her ligger vi, dønn stille, og har kastet anker tilsynelatende midt ute i havet! Fenomenet ved å ligge for anker i Minerva Reef blir så særegent ettersom det ikke er noe land som stikker opp eller danner en øy innenfor revkanten. På flo sjø er det knapt at en ser korallkanten – det ser ut som om havet bare velger å lage fullt opprør i en ring midt ute i intet.
Det er i denne morgenstunden at jeg forstår at jeg er midt i en ufattelig og enestående reise. Jeg er Ingrid, forhenværende landkrabbe som fremdeles tidvis er i konflikt med meg selv om hva i vide verden det er jeg driver med som legger ut på jordomseiling heller enn bare å ta bena fatt – eller hva med et fly?! Opplevelsen av Minerva Reef kan kun oppleves av langdistanseseilere, slik jeg nå er. Jeg ville VIRKELIG ikke vært denne opplevelsen foruten. Det er ett av høydepunktene på vår seilas hittil – ikke bare på grunn av naturfenomenet og opplevelsen av å ligge til anker midt ute på storhavet, men også på grunn av seiletappen for å rekke hit mens dagslyset ennå gjorde det mulig. Vi rakk det med en margin på 10 minutter!
Råseilas til Minerva Reef
33,5 timer før Vilja akkurat smatt inn passet på Minerva Reef North seilte vi med kurs for Tongatapu. Kun noen få nautiske mil gjensto. Men vi stod foran valgets kval; en oppdatert værmelding hadde blitt lastet ned. Den viste et sjeldent perfekt værvindu for den forestående seilasen på 1250 nm sørover til New Zealand. Slike værvindu kommer ikke ofte. Skulle vi virkelig seile innom Tonga, og risikere å måtte vente dagesvis, ja kanskje ukesvis, på neste mulighet? Det var ingen strengt tatt nødvendige grunner til å gå i land. Riktig nok var ferskmat mangelvare om bord, men under dørken har vi mer enn nok langtidslagret mat å ta av. Så får det være at vi må greie oss med instant rør-ut kaffe på veien, og at det blir én frisk frukt per dag på deling på hele mannskapet. Det er ingen tvil om at det er verdt å ofre ferskmaten, til fordel for en trygg og behagelig seilas. Men hva med opplevelsen av Tonga i seg selv? Vel, stammannskapet på Vilja vet at de kan besøke øyriket på vei nordover inn i Stillehavet til neste vår. Audun, som har seilt med oss siden Tahiti, velger seg også en god seilas mot New Zealand med forutsigbar avreise fremfor å stikke innom Tonga med den risiko det har for å bli værende værfast der på ubestemt tid.
Klokken 10, tirsdag 6. november endrer vi kurs. Viljas baug rettes plutselig sørøstover 235ᵒ. Audun hører fra sin horisontale posisjon i lugaren at det løses kraftig på genoaskjøtet, og forstår med det at nå er valget tatt om å stryke forbi Tonga og seile ytterligere 1250 nm til New Zealand. Om været er med oss innebærer dette minst 9 døgns uavbrutt seiling – om ikke vi kan få til et aldri så lite «korallrevhugg» underveis? Framfor vår baug – eller rettere sagt 267 nautiske mil foran oss – skal det stikke to rev opp av havet: Minerva Reef North og South.
Det er nemlig et håp om en underlig form for «strandhugg» som lokker i horisonten; Minerva Reef. Den er 267 nm unna. Er det mulig å rekke fram dit i morgen før solen går ned og mørket gjør det for risikabelt å gå inn passet mellom de farlige korallkantene? 267 nm, 33,5 timer. Det innebærer en snitthastighet på minimum 8,0 knop. Kan Vilja og dets mannskap klare disse brasene?
MetBob leverer sin voyage forecast. Med Viljas ordinære snitthastighet som vi har oppgitt til ham på 6 knop, så predikerer han at vi kommer fram til Minerva Reef ved midnatt. Nedslående…
Vinden tar seg opp utover tirsdags ettermiddagen, og blåser med over 10 m/s styrke. Audun har ettermiddagsvakta. Han får blod på tann, og er som en guttunge der oppe i cockpit der han åpenbart koser seg med å trimme seil og måle hver en desimal det gir i utslaget på farta. Både storseil og genoa tas ut helt. Vilja er oppe i over 9 knops fart, vi passerer 10 knop i kastene. Om dette holder seg, så kan det bli strandhugg!
Auduns seilegnist for å sette alle kluter til for å rekke Minerva tenner oss andre også. Men så senker natten seg, og med det legger mørket seg som et teppe over våre omgivelser. Vanligvis pleier Vilja å være en rolig seiler nattestid. Seilene pleier å reves såpass at eventuelle squalls (lokale lavtrykk) nærmest kan passere uten større justeringer. Men ikke i natt. Jon Petter, som har tatt over kveldsvakta, tar inn litt på storseilet. Men genoaen får stå fullt utrullet. Jeg for min del tar sorgene på forskudd og frykter en nattevakt («hundevakta» kl.00-04) i helspenn med seilene utspilt av vind i kuling styrke. Større bølger er det også meldt. Men jeg slår meg til ro når Jon Petter tilbyr seg å legge seg til å sove oppe i cockpit som bakvakt når jeg har vakta.
Men så løyer vinden på Jon Petters vakt fram mot midnatt. Normalt sett ikke mer enn at vi ville vært storfornøyd. 6-8 m/s vind fra litt aktenfor tvers er nok til å gi 6,5-7 knops fart, noe som jo egentlig ikke er noe å klage over, men i natt… Storseilet tas ut helt. Jeg får farten til å tippe så vidt over 7 knop før vakten overleveres til Audun klokka 04.
Da jeg våkner neste morgen er det en litt dempet Audun som ser på meg fra oppe i cockpit. Vinden er nede på 5-7 m/s. Vi seiler med opptil 8 knops fart gjennom vannet, men med sterk motstrøm er vi nede i 6,5 knops fart over grunnen. Dette lover ikke godt. De varslede 3 meters bølgene har i det minste ikke slått inn. Håpet henger i en syltynn tråd. Vi har 75 nm igjen. Vi må ha mer enn 8 knops snittfart for å rekke fram i tide.
Vi nekter å gi oss. Det KAN enda gå. Seilene står optimalt. Det er lite mer vi kan gjøre enn å følge med seilene, telle nautiske mil og bite negler.
Klokka 14 er det fremdeles 40 nm igjen. Nå trenger vi 8,5 knops snitthastighet for å få det til. Vi seiler i rundt 7 knop. Dette kan vel strengt tatt ikke gå…
Jon Petter tror fremdeles på viljens makt.
Medstrøm i grevens tid!
Så begynner plutselig tallene å endres på displayet på kartplotteren. 9,5 knop over grunnen! Det blinker tidvis et 10-tall på skjermen. HÆ?!
Hallelujah – Vi har fått medstrøm! Vi føres med vind og vann i susende fart mot vårt ønskemål. Kan det virkelig gå?
Nei. Ikke teoretisk sett. Vi er langt fra målet. Det er bare noen skarve timer til solen går ned klokka 19. Eller har vi bevegd oss såpass mye vestover at vi har seilt oss til noen ekstra minutter før den går ned over horisonten?
Vi spiser middag. Audun dropper dessert og går og legger seg klokka 18:15. Sola går ned om under en time. Han vil være uthvilt til han skal gå på neste ordinære seilevakt klokka 20. Han sier vi får vekke ham om det skulle skje noe.
Og skje noe gjør det. Jon Petter og jeg teller nautiske mil som gjenstår. Klokka 18:30 er det fremdeles 10 nm. Jeg sier litt fortvilt: «Er det NOE mer vi kan gjøre for å få opp farta?» Det er min vakt. Jeg setter meg og riktig stirrer på seilene, som om det skulle hjelpe. Hmmm… er det litt blafring å spore øverst i storseilet? Jeg tar det opp med Jon Petter, vi diskuterer. Nja… «Jeg prøver å stramme det litt mer opp. Det KAN jo funke!?» sier jeg med kanskje litt i underkant av halv overbevisning i stemmen. Seilet strammes litt. Og jo så sannelig, plutselig går farta fra 8,5-9 knop, opp til jevnt over ni. 9,5 knop. Jøss! Jeg bryter ut i et spontant «YESSS!» og gledeshyl.
Men klokka er 18:45. 7,5 nautiske mil igjen. Sola nærmer seg faretruende fort kanten av horisonten. Når blir det mørkt? På disse breddegrader er solnedgang nærmest som å slå av bryter’n; det blir bekmørkt på et blunk. Når slås lyset av i kveld? 19:15? 19:30? Neppe særlig senere. Fillern, dette går akkurat ikke! Men håpet ligger uuttalt i lufta. Jon Petter tar inn fiskesnøret FØR solnedgang, midt i beste tida for å få napp. Ingrid går ned og kler på seg og Karen Marie varme klær, ikke akkurat som om de skal gå til sengs riktig ennå…
Klokka 19. «Jeg ser master!» Med det bare øyet er det kun uendelig med hav foran oss. Men i kikkerten kan en skimte flere seilbåtmaster som stikker opp i samlet flokk der fremme. De ligger stille. Det ligger seilbåter for anker midt foran oss der ute på storhavet. Vi vil være med!
Klokka 19:10 sier Jon Petter: «Vekk Audun!». «Tror du vi rekker det?» spør jeg med håp i stemmen. «Ja!» svarer Jon Petter kontant. I kveldslys… Det er 2, 5 nautiske mil igjen til passet inn i revet på Minerva Reef.
«Audun, du må våkne! Vi skal inn på Minerva Reef. Kanskje.» Han er straks oppe. Innen ti minutter er mannskapet utstyrt med redningsvester. Her har åpenbart folk tenkt seg opp på dekk! Stemmer begynner å lyde på VHF’en. «Vilja. Vilja. This is Amaryllis. On Channel 16.» Båtene fra innenfor revet har sett Vilja storme mot Minerva Reef. De vil hjelpe oss inn, med informasjon om passet og forholdene innenfor. De bekrefter at Navionics-kartene stemmer overens med terrenget. Jon Petter får den informasjon han trenger til å konkludere: Vi skal inn! Motoren startes. Seilene tas inn.
Sola går ned.
Klokken 19:30 har vi posisjonert oss utenfor passet inn gjennom revet. Kapteinen har pålagt mannskapet absolutt tystnad. Karen Marie har SÅ lyst til å blåse i fløyten på redningsvesten sin, men greier å holde fristelsen i tøyle med det viktige nypålagte oppdrag å blåse i fløyten som signal i det vi har kommet oss gjennom passet. Vi ser og hører bølger bryte og buldre mot en usynlig vegg der foran oss. Innimellom veggen av bølgebrus er det et stille parti. Passet. Dit må vi gjennom. Det er ennå lyst, selv om «den blå time» pågår i fortfilm omkring oss, og tas på et kvarter. Kursen snus 90 grader, med baugen direkte inn mot Minerva Reef. Vilja er på vei inn i Minerva Reefs trygge lagune. Men først må vi gjennom passet.
Alle hjelpemidler tas i bruk. Radaren viser konturene av revkanten. Stemmen i VHF’en er med som los, kapteinen på seilbåten «Amaryllis» følger vår AIS posisjon og bekrefter at vi er riktig plassert i passet. Det er 2 knops motstrøm gjennom passet. Strømskavlene virvler rundt skroget. Vi har god styringsfart.
Og så, klokken 19:35, er vi inne. Til jublende tilrop fra kaptein og mannskap. Karen Marie blåser i fløyta. Jon Petter får låne og blåser som den aldri har fløytet før.
Klokka er 19:45. Det er mørkt rundt oss. Vi kjører for motor de to nautiske milene gjennom lagunen, til ankringsplassen innfor revkanten på østsiden. Vi har fortløpende dialog med de andre båtene, som ligger på sørsiden. Det er «choppy seas» der. Vi anbefales å legge oss i øst. Vi ser topplanternene lyse til vår styrbord side, sammen med det blinkende lyset fra lykta som Tonga har plassert på revets sørside, for å hevde sin rett på dette «landet», om en kan kalle det det(?).
Stemningen om bord er himmelfallent lykkelige. Det er som å vinne i lotto! Men ikke helt – for denne gevinsten har vi faktisk jobbet for. I mer enn ett døgn har vi sammen og vekselvis beholdt gnisten og trimmet seil slik at vi rakk å få med oss Minerva Reef North med 10 minutters margin. Tenk det, hadde vi kommet ti små minutter senere, ville det vært for mørkt til å våge seg innenfor revkanten. Og vi hadde måttet seile rett forbi, med syv døgn til neste landkjenning. Det er fantastisk at det går an – og vi vet det så inderlig vel!
Vi nærmer oss bulderet og braket langs østre revkant. Hvor langt tør vi går før ankeret slippes? Vi går fram på stavnen med lykter for å lyse etter revkanten. Men vi ser ingenting. Det er simpelten stummende mørkt. Minuttene føles lange der vi siger nærmere mot bulderet langs revkanten. Endelig roper Jon Petter: «Gjør klart!». Vi gjør klart ankeret, og slipper det ned i to meters dybde; klart for å slippes på varsel, men uten at det dunker bort i skroget før tiden er inne. Vi siger framover litt til. Og så – i tråd med avtalt prosedyre – høres et klart og langt fløytepip fra cockpit; det er Karen Marie som formidler klarsignal for at vi skal slippe ankeret. Klokken er 20:15. Vi ligger for anker i Minerva Reef North.
Karen Marie innså egen begrensning etter at pliktene med fløytesignalisering var vel utført, og krøp inn i lugaren sin og sloknet som et lys. Og vi tre andre – Jon Petter, Audun og jeg – tok fram ankerdrammen. Én for det ene benet, så én til for det andre benet, og til sist én tredje for det tredje benet… Med glad latter og prat fra tre fornøyde seilersjeler. Til sist litt høytlesning fra Ragnar Kvams seileberetninger. Under tvil, for ingenting kan slå seilehistorien vi selv er i ferd med å skrive akkurat her & nå!
Etterord: «Maestro, spill opp for Minerva!»
Hvem var Minerva? Vi så oss nødt til å «ringe en venn», eller rettere sagt sende en melding via satelittelefon til vår venn Olav Skundberg hjemme i Norge. Vi fikk prompte svar, som blant annet kunne fortelle at i følge gresk mytologi så var det gudinnen Minerva som oppfant musikken. Olavs oppfordring til vår musiker om bord; Audun, var klar tale:
«Maestro, spill opp for Minerva!»
Så da gjorde vår godeste Maestro nettopp det!
Minerva Reef North i Stillehavet den 8. november, 2018: Maestro Audun Sødal spiller opp for Minerva!
Jeg aner ikke hvor mange ganger vi i det siste året har gjennomgått i tankene eller pratet om det å seile over dette laaange havstykket i Stillehavet fra Galapagos til Marquesasøyene i Fransk Polynesia, men det er mange. 3000 nm fra Galapagos til Marquesasøyene i Fransk Polynesia – om en trekker en rett linje mellom dem. Men ingen seiler i en snorrett linje. Muligens blir det det lengste sammenhengende strekket uten landkjenning på jordomseilingen vår.
Team Pacific, klare for å hive anker i San Cristóbal, Galapagos: (f.v.) Ingrid, Brynhild Reitan, Karen Marie og Jon Petter.
Da vi ankom Fatu Hiva i Marquesas den 30. august, viste loggen en seilt distanse på 3043 nautiske mil. Vi brukte 21 døgn, 19 timer og 25 minutter. Det er syyykt langt og lenge å seile!!!
Det gikk sakte til å begynne med. Så begynte vinden endelig å blåse!
22 døgn midt ute på havet – uten internet, uten TV, uten et eneste avisoppslag, uten besøk, uten en eneste tur ut for å gjøre et ærend, dra på jobb eller møte noen, og kun et knippe samtaler med omverden via satelittelefon, med dårlig forbindelse og vissheten om 10 kroner tellerskrittet i bakhodet. Men samtidig også 22 døgn med masse: Med 4 unike personer, med Vilja – vår heltinne på havet, med naturen helt tett på, med morild om natten og en vid åpen stjernehimmel fra horisont til horisont, med delfiner, hvaler, fugler, flyvefisk, mahi mahi, og med nok tid. 22 døgn med to mål for øyet: at vi og Vilja skal komme trygt fram til Marquesas og at vi alle skal ha det bra underveis.
Ingrid skrev dagbok på turen. Nedenfor gjengis noen utdrag fra den, ymse oppsummeringer og bilder dag-for-dag. Som en liten scrapbook fra vår Stillehavskryssing.
Film med glimt fra hverdagslivet om bord!
Først en liten film, med glimt av hverdagslivet, om bord på en liten båt langt der ute på det store Stillehavet:
Torsdag 9. august: BOB-øvelse (Båtshake Over Bord)
Fredag 10. august: Da vi nesten traff nåla i høystakken
Lørdag 11. august: Vindstillehavsferie
Søndag 12. august: Seileteknikkøving og festforberedelser
Mandag 13. august: Bryllupsdagsfeiring og mahi mahi på kroken!
Tirsdag 14. august: Syvsoverdagen
Onsdag 15. august: Mahi mahi etter alle kunstens regler. Himla langt unna folk!
Torsdag 16. august: Fanget i the Doldrums
Fredag 17. august: Tvilstanker og molefonkendagen
Lørdag 18. august: Endelig – det blåser!
Søndag 19. august: Samarbeid og utprøving av utstyr; spribommen skal ut!
Mandag 20. august: Halvveis
Tirsdag 21. august: Hval!!!
Onsdag 22. august: Båtmorferie om bord
Torsdag 23. august: Farvel til seil som blafrer. Vår mentale helse berges!
Fredag 24. august: Delfinskravvel inne i båten!
Lørdag 25. august: Autopiloten hikker; vår skogsmatros mister dyd og tittel. Og om en god prat i natten.
Søndag 26. august: Å seile kan være slitsomt også.
Mandag 27. august: Med kart og bøker legges videre seileplaner for Stillehavet.
Tirsdag 28. august: Fisk før frokost! Og omverdenen innhenter oss så vidt.
Onsdag 29. august: Siste dag til havs. Vi nyter friheten og ledigganglivet.
Torsdag 30. august: Land i sikte! Landkjenning på Fatu Hiva.
Skipskost – hva er det?
Kryssingen fra Galapagos til Fransk Polynesia er lang. Da er trivsel desto viktigere. Gode måltid er en viktig bidragsyter til dette. Ingrid nyter å ha tid til å lage maten, og eksperimentere med nye oppskrifter i kokebok / endog trykkoker. (Kontrasten er stor til hverdagslivet før, der det bare var om å gjøre å få maten på bordet etter jobb, og alle ventet skrubbsultne og skulle videre på aktiviteter.) Selv om matlaging til havs til tider minner mer om et sirkus enn traust matlaging, der båten gynger, kokken holder seg fast og maten seiler fram og tilbake på kjøkkenbenken, så er tiden bak kjøkkenbenken tid for meditasjon og trivsel.
Matlaging i utlandet er en spennende bedrift iblant. Innkjøpt skinke viste seg å være 1,6 kg kyllingkrås. Ute på havet kan en ikke stikke på butikken og skaffe nytt. Her: En lettere skeptisk kokk tar tak i de billioner hønsekrås hun har å rutte med. De ser rare ut, men smaker faktisk godt!
Maten kom på bordet hver dag, og som dere ser av menyen – vi led ingen nød!
Middagsmeny ala StillehavetFrukt og grønt lagres etter beste evne. Kål og epler holder seg lenge om de får henge ut i åpen luft. Vi hadde tilmålt omtrent 60 epler, det vil si cirka 3 epler per dag. Dette bildet av fruktbeholdningens utvikling gir også et bilde av ferdens lengde.Bananbeholdningen holdt bare i 2 uker. Vi spiste bananer til det TØT ut gjennom ørene på oss, og vi kunne etterpå telle at 72 bananer må ha funnet veien ned i magene våre. Det var kjempegodt! Genial proviantering av frisk frukt til en havpassasje.Sjølhushold: Påleggsshopping i vår egen ”butikk” under dørken.
22 døgn på havet – utdrag fra Ingrids dagboknotater
Herregud og hallelujah, vi er klare for å seile over Stillehavet! Spenningen og gleden over å være i gang med Stillehavskryssingen var til å ta og føle på.
Regnbue over San Cristóbal da vi satte seil. Vi tar det som et lykketegn og ønske om god seilas!
Fredag 10. august: Da vi nesten traff nåla i høystakken
Ved vaktskiftet ved midnatt da Brynhild tok over så vi mange små lys i horisonten. Vi har hørt flere seilere fortelle om kinesiske fiskere som ligger 150-200 nm fra Galapagos, og beveger seg inn og ut av sonen som tilhører øyene (altså tjuvfisker). Det er vanligvis ett stort moderskip som sleper med seg mange små åpne fiskebåter. De små båtene har ved flere anledninger kommet bort til seilbåtene til langdistanseseilerne og bedt om mat. Er det disse små fiskebåtene vi nå ser der ute?!
Når jeg neste morgen står opp får jeg høre om nattens litt i overkant dramatiske opplevelse: Vi hadde passert en liten fiskebåt med 5-10 meters klaring i nattens mulm og mørke! Vinden hadde løyet og vi seilte i nærmest vindstilla med bare 2-3 knops fart. Det hadde dukket opp flere lys i horisonten etter vaktbyttet. Ett skilte seg ut med klart sterkere lys og vi styrte unna på lang avstand. Vi antar dette var det såkalte moderskipet. Et mye svakere, hvitt lys foran oss ble vurdert til å fremdeles være langt unna. Brynhild hadde rorvakt. Jon Petter hadde bakvakt og lå oppe i cockpit og slumret. Brått ble det et hektisk utbrudd fra Brynhild:
Jon Petter, du må våkne! Det er en båt her som er kjempenær!
Plutselig hadde lyset passert oss rett ved siden av oss, KLOSS OPPI med maks 10 meters klaring. Det var bekmørkt. Verken Brynhild eller Jon Petter så selve båten, men det var trolig en av disse små, åpne båtene som vi har hørt om tidligere. Brynhild satt igjen sjokkert, og med alle mulige tanker om hvor ille det kunne endt om vi hadde vært noen meter mer til babord. Jon Petter som hadde blitt bråvekket tok det med dørgende ro. Det var behov for en debrief for vår gode skogsmatros. Og kapteinen minnet om at selv om vi var uønsket nært fiskebåten, så var marginene tross alt mye større enn de daglige knappe marginene vi stadig beveger oss innenfor når vi er på landejorda med trafikk og alskens. Roen senket seg igjen om bord på Vilja, der vi seg gjennom vannet i sakte driv i bekmørket.
Morgenbad i Stillehavet. Vinden er stille, havet er stille på Stillehavet. Vi tok oss et morgenbad. Hengte et tau etter akter, slapp oss ned i vannet og lot oss bare dra med. Herlig! Og jeg følte meg en smule modig, for det ER jo hai her ute…
Fredagens sitat #1:
-Jeg må bare stikke inn og hente bikinien min, sa Ingrid
-Koffor det? spurte Jon Petter
Vi er mutters alene midt ute på Stillehavet….
___
Fredagens sitat #2:
Ingrid: -Tenk, i dag har jeg badet i Stillehavet!
Brynhild: -Tenk, i dag har jeg nesten drept en kineser!
(tja, hva mer kan en si…)
Søndag 12. august: Seileteknikkøving
Jeg fikk selskap under soloppgangsskiftet. Vi kikket litt på stjernene, og så tok vår vesle matros en ekstra liten morgendupp.
Autopiloten koblet seg plutselig ut på morgenkvisten. Ingen dramatikk, for det blåste lite og vi seilte sakte. Vi samlet oss alle i cockpit og det munnet ut i en times øvelse og repetisjoner i hvordan håndtere at autopiloten slår seg av, båten går opp i vinden, vi får bakk i seilet, osv. Veldig nyttig. Jeg kan teorien, men har knapt praktisert det. Kjempegreit å ha så snille forhold at en kan tørrtrene.
Etter vakt gikk jeg til framdekket og tok middagshvil der. Etter en times tid kom JP og KM etter, og vi ble der lenge og lekte. Dinghyen er en ypperlig trampoline. Godt for Karen Marie å få herjet litt.
På framdekket for å brenne av litt krutt!
Mandag 13. august: Bryllupsdagsfeiring og mahi mahi på kroken!
13. august – Jon Petter og Ingrid sin 7 års bryllupsdag. Det ble en fantastisk dag!!!
Vår vesle festarrangør Karen Marie skapte feststemning fra første øyeblikk. Ikke før hadde hun åpnet øynene før det tentes en forventningsfull glød i øynene hennes og hun spurte; ”E det dåkkers kroning i dag?” Litt inspirert av Frozen-filmen, kan man vel si… 😉
Jon Petter kom med champagne på sengen, og skar skiver av et eple som ved ren magi hadde et utskåret hjerte i hver skive! <3
Komplett vindstilla, så det var nærmest et must å ta et Stillehavsbad igjen. Denne gang ble Brynhild vekket, så hun fikk dukket seg midt ute på Stillehavet, hun også. Vi var alle 4 uti, i tillegg til blåhvalen til KM. Forfriskende fritt og herlig!
Mottok trivelige gratulasjoner via satelittelefon fra familie og forlover hjemme i Norge.
Så var det tid for fest! Vi pyntet båt med ballonger, og oss selv med fineste stas. Garderobe valgt ut av Karen Marie. Fabelaktig fine greier, må vite! Så ble det kakefest. Mest ”spektakulære” underholdning var kanskje de to oljefatene vi seilte forbi. Glad de ikke lå midt i leia vår… Spilte musikk på anlegget, så ble det litt dans og etter hvert allsang av full hals av norske klassikere fra Postgirobygget, Åge og Halvdan. Blir godstemning av sånt!
Så gikk sola ned…
Som en kul & etterlengtet presang til kvelds; Ved solnedgang fikk vi endelig fisk på kroken! En mahi mahi av beste slag, med gul buk og grå finne, som endret seg til turkis da vi fikk tatt den inn. Stor stemning. Snøret ble hivd ut igjen. Og ti minutter etter fikk vi sannelig enda en, denne gang med flyvefisk som ble spyttet ut på dekket straks den ble tatt inn. Kjempegøy å få fisk akkurat i dag!
Nydelig stekt rykende fersk fisk til middag med kokt potet og smørdampet gulrot. Livet er sannelig slett ikke verst! Og til kaffen en liten bit kake, og høytlesning i mørket fra boken ”Oppbrudd” av Ragnar Kvam Jr. En bryllupsdag vi kommer til å huske lenge lenge…
Tirsdag 14. august: Syvsoverdagen
Soving var dagens hovedgeskjeft. Vi var vel knapt noen gang fulltallige oppe i cockpit. Men på en seilbåt ute på storhavet er det alltid minst én som er våken.
Brynhild seilte under ganske så friske vindforhold i formiddag, da hun lot JP sove litt utpå. Var vel oppe i 10 knops fart på det meste, og båten hellet mot styrbord og riktig skjøt fart. Friskt og modig av henne!
Onsdag 15. august: Mahi mahi etter alle kunstens regler. Himla langt unna folk!
Mahi mahi ble tilberedt etter alle kunstens regler. Her: Gravet mahi-mahi (t.v.) og sur-mahi-mahi.Mahi mahi Tacos til middag med spesial-coleslaw, hjemmelaget rømme og salsa. Fisken hadde ligget i 4 timer i en marinade av lime og tequila. Kan en ikke ha tequilaparty, så må en sørge for å få i seg tequila på annet vis!
Jeg gjør meg noen refleksjoner i mitt stille sinn om hvor langt unna folk vi begynner å være nå. Og at avstanden fremdeles øker i mange dager framover. Vi er 900 nm fra Galapagos nå. 2100 nm der framme ligger Marquesasøyene. Det er minst en ukes seilas til folk. Vi er sårbare her vi er som små levende skapninger langt utenfor rekkevidde til de fleste. Jeg har tenkt tanken før, derfor kommer tanken nå. Og nettopp derfor går jeg bevisst ikke inn i det heller. Valget er tatt om å gjøre dette, og da er det bare å stå i det, og være ydmyk og bevisst på sikkerhet. Vi skal enda seile en stund før avstanden begynner å krympe. Jeg tenker tanken, men snakker ikke særlig om det i plenum. Ingen vits i å hause det opp. Vi er alle klare over situasjonen.
Lørdag 18. august: Endelig – det blåser!
Brynhild hadde visst hatt tidenes latterkule i natt, med langt utviklet galgenhumor etter de siste døgns vindstille. Nå nattestid svingte båten så mye fram og tilbake sideveis at hun holdt på å bli småsprø. Da hun på ett tidspunkt lå sideveis i fotenden i sengen med føttene i spenntak mot veggen for å ikke bli slengt fram og tilbake, fikk hun plutselig nok. Galgenhumoren brøt ut i skoggerlatter. Jon Petter hørte bare fra luka til lugaren hennes: ”Æ BLI TOILLAT!” Jon Petter tok da ansvar og berget sitt mannskaps mentale helse ved å ta inn på genoaen og heller ha storseilet ute. Båten ble stødigere. Mannskapet sloknet.
Digg dag i dag!Lesestund med Ragnar Kvam JRs bok ”Oppbrudd” hver kveld, og iblant også på dagtid. Utrolig koselig, med historier fra hans 14-årige jordomseiling til kveldskaffen i mørket ute på det store Stillehavet. Denne gang med nybakt banankake attåt.
Søndag 19. august: Samarbeid og utprøving av utstyr; spribommen skal ut!
Det blåser! Endelig har vi vind i seilene og vi suser av sted gjennom bølgene. Holder 7-8 knops fart for det meste, og nærmer oss midtveis på strekket fra Galapagos til Marquesas. Vi har seilt i 11 døgn nå. Om dette fortsetter, så kommer siste halvdel til å gå adskillig fortere enn den første! For øvrig nydelig vær, med sol fra skyfri himmel.
Brynhild bak rattet mens Ingrid og Jon Petter er fremme på dekk og prøver ut spribommen.
I dag gjorde vi nok et forsøk på å feste genoaen til spribommen. Dette er en seilføring som vil forenkle og forbedre seilingen dersom det blåser fra platt lens. Vi får spent ut genoaen og holder den der, og slipper dermed at den blafrer og blåses over til feil side. Spribommen er så lang, og egentlig tenkt for spinnaker. Det er vanskelig å få dratt ned og festet seilet til den, når vinden blåser og seilet står i spenn. Vi har gjort to forsøk på dette tidligere, uten å ha fått det til. Men JP har tro på at dette skal gå med genoaen også. Han har tenkt så det knaker på løsninger. Vi greide det nesten, denne gangen, men ikke helt. Det er første gang jeg er involvert i manøveren. Lærerikt på mange små ting, og gir meg et adskillig bedre utgangspunkt for å skjønne seilføringen dersom vi skal bruke den i framtida. Både Jon Petter og jeg var vel dessuten letta og glade over å leke i lag, uten at irritasjon og usikkerhet tar overhånd. Dette var bare utviklende og gøy!
Mandag 20. august: Halvveis
Klokka 21:35 i kveld kunne vi feire halvveis-markering etter å ha seilt 1500 av de 3000 nautiske milene mot Marquesas. Fra nå av er vi nærmere Marquesas enn Galapagos. Og vi begynner omsider å redusere avstanden til sivilisasjonen, etter å ha økt den dag for dag i nesten to uker.
Vi er halvveis! Sannsynligvis kommer vi aldri i våre liv til å være så langt unna andre mennesker og sivilisasjonen som det vi er her og nå. Det er litt underlig å tenke på…
Vendepunktet ble markert med fest ala Vilja, først med selskapslek ”påkledningskonkurranse”, deretter champagne.
Til sist tok vi fatt på en ny bok av Ragnar Kvam Jr, den andre i en ”firlogi”. Denne har den kjente og beskrivende tittelen ”Havet har meg nå”. Og vi grunner litt over om havet har OSS nå?…
Tirsdag 21. august: Digre hvaler! Og litt spa.
Jeg opplevde ett av mitt livs største naturopplevelser i dag; synet av to enorme hvaler som løftet hodene sine loddrett opp av havoverflaten bare et par båtlengder bak båten! Det var helt enormt og voldsomt. Vi tipper de hadde hoder like brede som båten (4,5 meter), og reiste seg opp i en høyde av det dobbelte. Kanskje seilte vi rett foran nesene på dem, og så undret de rett og slett på hva vi var og stoppet opp for å ta en kikk?! Synet tok helt pusten fra meg; det var majestetisk og nærmest surrealistisk. Jeg bøyer meg i støvet for havets konge! Og føler meg utrolig heldig. Dette var min ønskedrøm for denne etappen, som nå gikk i oppfyllelse.
Men ikke nok med det; om ettermiddagen fikk plutselig Brynhild øye på en svart finne i vannet like ved båten, og så enda en. Flere finner var lengre vekk. Først trodde vi det var delfiner, men så skjønte vi at også dette var hval; en flokk med grindehval som forflyttet seg på tvers av vårt spor. Tenk det!
Vi fikk ikke tatt bilder av hvalene, men synet er avbildet i minnet vårt for alltid. Så får vi vel nøye oss med i det minste å ha hatt kameraet framme for andre, mer verdslige & planlagte happenings.
Introduserte konseptet ”Vilja Pacific Spa” i dag, i regi av Karen Marie og Ingrid.
Onsdag 22. august: Båtmorferie om bord
Etter vaktskiftet tok jeg meg en ferietur til framdekket. Pakket ei vinflaske og glass, nøtter og boka mi i en veske, smatt et par puter under armen og tuslet fram til fremst på baugen. Der satt jeg og leste bok i en times tid, og innimellom speidet ut over havet. Det var deilig avkoblende.
Torsdag 23. august: Farvel til seil som blafrer og slår. Vår mentale helse berges!
Jon Petter implementerte et enkelt tiltak som økte seilføringen betraktelig; Vi har hatt vinden fra lend i flere dager, hvilket medfører mye blafring av seilene. Storseilet skygger for genoaen i en slik vindretning. Det JP gjorde nå var å feste en kasteblokk i en pullert ute ved rekka, litt framfor og lengre ut enn der blokka til skjøtet er festet i skinnen på dekk. Fikk da dratt seilet ned og ut, slik at vinden ikke glipper ut oppe og står mye bedre på lens. Genialt! Merkbar bedring strax. Nå får vi endelig fred for en evinnelige blafringen og klunkingen mot bom og stag.
Fredag 24. august: Om bølger og om ekte delfinskravling inne i båten!
Frynsete kanter på det norske flagg skal vekk – et sømprosjekt med snev av andektighet.
Det er varmt, merkbart varmere enn der vi kom fra i nordøst. I dag målte vi 26 grader i skyggen, og over 30 grader i sola. Hett! Sjøen ble stadig grovere utover dagen. Generelt er vel bølgene ikke høyere enn et par meter, men innimellom kom noen ”storinger”. Når de kommer uregelmessig og fra ulike kanter, så blir seileopplevelsen en ganske annen enn det vi har hatt tidligere på denne etappen. Båten suges nærmest inn i bølgene, og det kjennes som at den er sentrifugalkraften i vold der den skjærer seg i en bue ned i en bølgedal, for så å dra seg opp igjen i motsatt bue. Hun posisjonerer seg på neste bølgetopp, før hun igjen kastes seg utfor neste dal. Bevegelsene og lyden gir en følelse av at vi seiler fortere enn det som er et faktum. Det er litt spennende. Og det gir utslag i mer akrobatiske øvelser blant mannskapet om bord.
Vi satt i cockpit inntullet i pledd i lyset av fullmånen, og leste fra Ragnar Kvam-boka, da vi med ett ble var at vi ikke var alene; vi seilte midt i en stor delfinflokk. Og med ”stor” mener jeg virkelig STOR; hundrevis av dyr fulgte oss! Vi så i måneskinnet at havet kokte rundt oss. Vi gikk fram på baugen, og så hvordan de svømte tett i tett på begge sider av båten. Det plasket innimellom og over bølgetoppene overalt rundt oss, og vi så ryggfinnene kurve seg i deres glidende byks gjennom bølgene. Men – det aller mest eiendommelige med det hele: Vi kunne høre ”praten” dere med pipelydene de lager inne i båten, som i en resonansboks”. Tenk å ha seilbåten fylt av lyden av delfiner som prater sammen! Ganske eiendommelig og fantastisk.
Lørdag 25. august: Autopiloten hikker; vår skogsmatros mister dyd og tittel. Og om en god prat i natten.
Under 700 nm igjen til Marquesas nå. Nedtellingen har begynt.
Kapteinen skjøtter morgenvakta. Autopiloten gjør det meste av jobben (vel å¨merke før den begynte å protestere utover dagen…)!
Autopiloten koblet seg ut uten forvarsel to ganger i dag! Når vi seiler i vind med frisk bris til liten kulings styrke, som vi nå gjør, så er det litt fart i det som da skjer: Båten går ganske raskt opp i vinden, og vi får bakk i seilene. Det gjelder å hive seg på rattet og korrigere kursen før vi mister fart. Om vi ikke rekker det og båten mister fart og evt. begynner å bakke, så må en slippe skjøtene på styrbord side og ta seilet over på babord. Ny fart må så vinnes før vi igjen kan slå og få seilene tilbake over på styrbord side (det vil si at vi seiler for såkalt ”babord hals”). Det er litt heftig i øyeblikket, men ikke verre enn at det har vært grei øving. Siste gang det skjedde i dag greide endog Brynhild på rorvakt å korrigere kursen før vi fikk bakk i seilet. High 5 for vår skogsmatros! Hun må nok nå se seg om etter en annen tittel. Etter mer enn 2000 seilte nautiske mil er det ikke mye skogsdunst igjen i den matrosen.
Vaktskifte ved midnatt. Og Jon Petter og jeg tok oss en verdifull og nødvendig prat. Selv om vi er sammen hele døgnet i en liten båt, kan det gå både dager og uker uten at vi setter oss ned i tosomhet og lar praten og fellesskapet ta oss til hverandres inste grind. Men i natt var det altså tid og rom for det. Og det var godt, og litt vanskelig. Alt er ikke greit bestandig. Fysisk nærhet gir ikke nødvendigvis følelsesmessig nærhet. Det er ikke automatikk i at det å være sammen er det samme som å pleie et forhold. Vi er heldige, for vi har verdens beste utgangspunkt for å ha det bra. Men det er ikke dermed sagt at vi alltid utnytter potensialet og dyrker fram det beste. Nattens prat var god og viktig. Vi ble påmint viktigheten av å nette opp med hverandre på tomannshånd iblant.
Søndag 26. august: Seiling kan være slitsomt også.
Fullmåne! Og vind i kulings styrke på nattskiftet. Seiler i fart som tidvis er oppe i over 10 knop. Sjøen er ikke fullt så uryddig lengre. Bølgene kommer stort sett bakfra. Men en og annen bølge slår plutselig inn mot siden. Det fikk jeg formelig smake på i sted da jeg satt oppe på babord side og speidet framover samtidig som jeg nøt nattmat i form av en bolle med conflakes og kald melk. Plutselig slo en bølge inn fra siden og plasket rett opp i meg og bollen. Melka fikk en umiskjennelig saltsmak. Takk for den, kjære hav!
Jeg sov bakvakt oppe i cockpit etter vaktskifte med Brynhild klokka 4. Det blåser kulings styrke og det tenderer til grov sjø. Selv med revede seil er vi oppe i 9-10 knops fart. Vi har smakt på fart over 12 knop. Brynhild kjente på ansvaret som ligger i det å ha rorvakt når en sitter alene i mørket mens båten sover, og naturkreftene er i sving, forsterket av viten om gårsdagens to episoder der autopiloten plutselig koblet seg ut. Hun var utenfor komfortsirkelen, men ønsket like fullt å stå ut vakten. En stabeis og tøffing, den dama. Tenk det – å være hentet fra landejorda uten særlig erfaring fra havet, og legge bent ut på en 3000 nautisk mil lang ferd over Stillehavet i en liten seilbåt. Det er jo sykt offensivt, da! Etter vaktskiftet gikk hun til sengs i 11-tida, og sov helt til 18. Det siste døgnets seiling hadde tatt på.
Hverdagssysleri & læring. Her: Jon Petter og Karen Marie sjekker oljen m.m. på motoren.
Da Brynhild våknet tok vi oss en lesestund i dagslys i cockpit, og leste videre i gullboka vår; Ragnar Kvams ”Havet har meg nå”. Enda et kapittel ble lest senere på kvelden, før de som ikke hadde vakt gikk til ro. Denne gang handlet det om Kvams egen indre dragkamp mellom en kvinne og hans eget ego (les: båt) som var tema. Vi dro på smilebåndet av et gammelt sjømannsord han siterte:
”The two most beautiful things in life
are a ship under sail and a woman in love.
Be their master, and they will guard you faithfully.
Be weak, and they will surely take you to hell.
And if to hell I must go, then give me a ship!”
(Gammelt engelsk sjømannsord)
Hehe, kan vel hende Jon Petter har tenkt tanken til tider(?!), kan hende også jeg… 😉
Karen Marie har visst snappet opp den positive stemningen det er rundt høytlesingen av Ragnar Kvam. Eller er det av egen uhildet oppfatning hun mener følgende?: Ved et par anledninger har hun sett på bokomslaget der Mr. Kvam himself pryder forsiden, og brutt ut spontant: ”I love him. He’s so handsome!”. Bare for å ha det sagt; Jeg deler ikke hennes oppfatning, og foretrekker utvilsomt hennes far.
Tirsdag 28. august: Fisk før frokost!
Våknet i morges av et dunk oppe i cockpit og etterfølgende romstering. Trodde det var en flyvefisk som hadde hoppet om bord, som var av såpass størrelse at JP valgte å daske den til døds. Døset av litt igjen, og tasset opp en stund senere. Hehe, jommen sa jeg flyvefisk; Der stod Jon Petter og sløyet en STOR raritet av en fisk. Det viste seg å være en wahoo. Lang og slank, fast og med avlangt hode og skarpe tenner. Sportsfiskeboka vår oppga at den var tørr i kjøttet, men godt spisandes.
Det ble fiskekaker til middag. Jon Petter stekte et par fileter også, bare for smakens skyld. Og de var nydelige! Slettes ikke tørre. Tilfeldigvis beskrev Ragnar Kvam nettopp wahoo i kveldens kapittel, og der beskriver han den som ”selveste lekkerfisken i disse farvannene, rik på hvitt og saftig kjøtt”. Den beskrivelsen stemmer adskillig bedre. Uansett – det var nydelig delikatessemiddag.
Båtmoren realiserte for øvrig en mye omsnakket og lenge uttenkt vasking av gulvet. Det er jo ærlig talt bare en halv time når en først setter i gang. Bare tull å utsette. Sjøl om det er bittelitt upraktisk at vannet skvulper opp av bøtta hele tida, og vann absolutt ikke må flyte på dørken. For da blir det jo bløtt i i rommene under dørken (les: i kjøkkenskapene)! Bøtta ble etter hvert viselig plassert på badet, og så måtte båtmoren selv stikke bortom dit hver gang tua skulle vris opp.
Vi pleier alltid å ha ett større håndverksprosjekt på langseilasene våre. Denne gangen så en ekte båtsgris dagens lys sakte, men sikkert!
Torsdag 30. august: Land i sikte!
Land i sikte! Jeg seilte inn mot Fatu Hiva i mørket. Da det så vidt grydde av dag, klokka 08:49 (Galapagos-tid. Vi har ennå ikke stilt om klokka.), skimtet jeg konturene av noe grått som steg opp av vannskorpa i horisonten, bare 14-15 nm unna. Sola står opp så fort på disse breddegrader. I løpet av bare noen minutter var dagslyset her, og jeg kunne se ordentlig. Og der tronet den, en stor, taggete, men frodig vulkanklippe, rett opp av havet, foran oss på babord side. Det så trolsk ut, nærmest litt uvirkelig. Landskapet er så fremmed, så eksotisk, så annerledes enn selv vår forrige landkjenning Galapagos, at det blir som et lite sjokk. Vi har seilt fra Sør-Amerika til Oceania, fra én geologisk formasjon på Stillehavets østside, til en helt annen på dens vestside. Klimaet er også endret. Selv om vi har beveget oss 10 grader sør fra ekvator, så er det mye varmere her. I Galapagos var det ganske kaldt, nærmest som en norsk sommer. Det skyldes havstrømmene de får fra Antarktis. Her vi befinner oss i Oceanias nordøstre hjørne er det svalt og varmt om natten og stekende hett om dagen.
Hei, Verden. Her er vi! Vilja med mannskap som tenker seg hele veien rundt deg. Nå har vi snart seilt til andre siden av der vi kom fra! Det er sannelig ikke verst, og faktisk nærmest helt fantastisk!
Karen Marie var den første til å våkne opp. Sammen så vi mot Fatu Hiva, og jeg tror Karen Marie også syntes det var rart å se land stige opp av havet. Og vi koset oss med eventyrstund mens Fatu Hiva kom nærmere og nærmere. Jon Petter våknet etter hvert, og så kom Brynhild opp til slutt. Med nærmest litt andektighet gikk hun skrittene opp stigen og ut, før hun snudde seg for å se dit vi andre så; land i sikte! Vi var alle jublende glade og litt himmelfalne.
Så gled vi sakte inn mot bukta i Hanavave bay. Motoren måtte startes den siste halve nautiske mila. Vi skulle inn i ei trang lita vik som heter Jomfrubukta. Visstnok kalte lokalbefolkningen bukta ”Baie des Verges” (Penisbukta), men det ble for rå kost for misjonærene, som smatt inn en ”i” i navnet til ”Baie des Vierges”, som altså betyr Jomfrubukta. Navnet til polyneserne er adskillig mer beskrivende, med de underlige fjellformasjonene som stiger som ruvende fallossymboler opp mot himmelen. Landskapet er taggete og fremmed, dekket av grønn vegetasjon og høye kokospalmer. Vi er i fremmed land. Vi fant ankerfeste klokka 12:35 (Galapagos tid), 21 døgn 19 timer og 25 minutter etter at vi seilte ut av Shipwreck bay på San Cristobal i Galapagos.
Velfortjent ankerdram for Team Pacific!Kapteinen hoppet i havet og fikk berget ankerdramkorka!
HURRA for Vilja og Team Pacific. Stillehavet er krysset og 3043 nautiske mil er seilt. Det ble en gjennomsnittsfart på 5,81 knop, hvilket er et resultat av både en uke i the Doldrums med vindstille og et par uker med frisk bris eller mer. Og det er et resultat oppnådd av 4 langdistanseseilere, som har ridd hver bølge, fanget hvert vindkast, seilt hver nautiske mil av veien med vår gode Vilja.
Denne bukta har vi sett før – i bøker. (Her: ”Jorda rund baut” av Toril Moland Krogsrud og Nils Krogsrud.) Nå har vi egenhendig seilt hit med vår gode Vilja. Det føles litt magisk!
Om kvelden nøt vi nydelig fiskemiddag. Wahoo som ble grillet på grillen, salat og nok ris til å vare i et par uker… Hvitvin i glasset. Og til dessert nybakte appelsin- og cranberryscones.
Vi hadde en plan om å lese bok. Men av tausheten fra tilhørerne og egen bomullshodefølelse, så var det lett å forstå at her var det lite annet å gjøre enn å komme seg i seng. Brynhild klarte knapt å motivere seg til å bevege seg fra sofaen innom badet og til sengs. Vi var simpelthen litt ”tygd og utspytta”, hele gjengen.
Oppsummering til slutt. Hva gjorde mest inntrykk?
Og hva er det viktigste vi sitter igjen med? Hva husker vi best? Hva har gjort mest inntrykk? Kanskje er det blåhvalene som dukket hodet opp av vannflaten og tok en titt på oss midtveis. Kanskje er det de ting som kunne gått galt som gikk godt – slik som den kinesiske fiskebåten vi nesten gikk til frontalangrep på? Er det å seile midt i et hav som syder av delfiner under stjerneklar himmel? Er det gleden av å trekke opp 2 feite, gul- og turkisglinsende mahi mahi på dekk? Er det høytlesningen i cockpit under stjernehimmelen, med en varm kopp kaffe i hånden og beretninger fra Ragnar Kvams jordomseilingseventyr, samtidig som vi selv seiler over samme hav som ham? Er det følelsen av å ha fått oppleve 3 uker med mental ferie? Er det opplevelsen av å være 4 venner på tokt, og ikke minst gleden av å kjenne forelskelsen og at en er på tur med kjæresten? Eller kanskje er det rett og slett takknemligheten og verdsettelse over at det gikk så himla greit og å ha gjennomført en seilas over et enkeltstrekk som er lengre enn de fleste opplever noensinne i livet?
Takk for vår hittil lengste sammenhengende havkryssing. Vi nøt hele den vanvittige distansen!
Atlanterhavet og Panamakanalen er tilbakelagt. Nå venter Stillehavet! Om bord er trekløveret Slungaard Myklebust, samt vår gode venn Otto Molvær.
Transit gjennom Panamakanalen var passering av en stor milepæl. Nå går vi for jordomseiling!
Legger ut noen glimt fra Panamakanalen, så får dere en smakebit av opplevelsen og stemningen på vår ferd fra verdens nest største Verdenshav til det aller største.
Til den som har lyst til å vite mer om Panamakanalen kan en finne det meste av fakta på denne siden: https://no.wikipedia.org/wiki/Panamakanalen. Nyttig og praktisk info om forberedelser og gjennomføring av transitten finnes for eksempel her: http://madaboutpanama.com/. Litt info om våre forberedelser og erfaringer i forkant av transitten til Vilja finnes i andre halvdel av denne flaskeposten: http://www.sailingvilja.no/2018/07/21/1-9-juni-2018-siste-etappe-pa-atlanterhavssiden-bonaire-panama-og-klargjoring-for-panamakanal-transit/
I denne flaskeposten nøyer vi oss bare med å nevne litt nyttig & unytting info som vi snappet med oss underveis.
Det ble kakefest i det den siste sluseporten ble åpnet og Vilja gled inn i Stillehavet. Detta var gøy, gitt!
Nå setter vi kursen mot Galapagos, omlag 800 nautiske mil (i luftlinje) i sørvest. Regner med å være framme om 10-12 døgn. Ship ahoy!
BILDEKAVALKADE – SAILINGVILJA GJENNOM PANAMAKANALEN
Lørdag 9. juni kl.14:27: Vi lå klare i ”The Flats” (Limon Bay) ved innløpet til kanalen. Advisor Larry mønstrer på Vilja. Så er vi i gang!
Alle båter må ha med seg en los om bord. Mindre båter, slik som vår, bruker en såkalt ”advisor”. Vår ”advisor” på dag én er Larry, som har 11 års erfaring og mer enn 1000 transitter gjennom Kanalen bak seg. Han skal være med oss kun i dag, og går av i Lake Gatun. I morgen får vi en ny.
Noen fakta om yrkesgruppen ”pilot” og ”advisor”, som vi fikk vite av vår advisor:
Båter over 65 fot må ha med seg en såkalt ”pilot” gjennom Panamakanal-transiten. For båter under 65 holder det med en såkalt ”advisor”.
Det kreves formell utdannelse og lang praksis for å bli pilot. Opplæringen til å bli advisor tar minimum 4 måneder, og det er pilotene som tar seg av opplæringen.
Det finnes i dag om lag 325 piloter til Panamakanalen og 45 advisors.
En pilot tjener om lag 1000 USD per dag, og hvis overtid opptil 3000 USD per dag(!). (Hva en advisor tjener glemte vi å spørre om.) Om dette stemmer, så må en jo kunne si at lønnsnivået er rimelig skyhøyt!
Med ref. til tidligere flaskepost sendt ut fra Vilja om forberedelsene til Panamakanal-transitten, så er relasjonsbygging og pleie viktig for å blidgjøre folk vi vil ”ha på lag”. I dette tilfellet hadde vår agent Roy Bravo gitt klar beskjed om at det var viktig å servere minst ett godt og varmt måltid, og at det var advisoren som bestemte tidspunktet. Vi er ikke kranglete på sånt, vi, så det ble godt matstell, med både varmmat og nybakt i løpet av turen. Alle fornøyd. Her f.v.: Larry (advisor), Amadi (linehandler), Jon Petter (kaptein), Omar (linehandler) og Otto (linehandler).På vei inn mot Panamakanalen fra The Flats.Svingbrua ”the Atlantic Bridge” er under konstruksjon, og er én av i alt 3 bruer over Panamakanalen. På bildet passerer et såkalt Panamax-skip, en betegnelse på båter som er dimensjonert til å akkurat kunne passere hovedkanalløpet til Panamakanalen. I 2016 ble et nytt og større løp med større sluser åpnet, der større båter kan passere. Disse går under betegnelsen New Panamax (eller Neopanamax). Mer info her: https://en.wikipedia.org/wiki/PanamaxVi gikk 3 seilbåter side-om-side gjennom the Gatun Locks, med ett større skip foran oss i samme sluse. Foran oss her skimtes våre følgesvenner; Kealani (Hawaii, USA) og Azyu (Frankrike).God stemning gjennom kanalen. Her: vår advisor Larry (t.v.) samt advisoren om bord på nabobåten Azyu.På vei inn i den første slusen (av 3) i Gatun Locks.Vi ser oss tilbake mens sluseportene til Atlanterhavet lukkes.Farvel Atlanterhavet! Sluseporten nesten lukket.Nå ser vi framover. Nå får Vilja seg snart et ferskvannsbad!Ting går greit! Linehandler Amadi med tommel’n opp.Et siste glimt av Atlanterhavet over sluseportene til Gatun Locks. Bye bye! Det er 2 år til neste gang Vilja har Atlanterhavsvann om kjølen.3 sluseporter passert. Vi glir inn i Gatun Lake. Azyu og Kealani følger etter. Det er 20 minutters gange til buoyene der vi skal ligge fortøyd for natten. Det er jo verdt å vite at vi har gått opp ”en gren” av Chagres River, som under Conquistadorenes tidsalder ble brukt til å frakte alt gullet de stjal fra indianerne i Peru ned til de europeiske skipene som ventet på Atlanterhavssiden.I Panamakanalen er dimensjonene på det meste litt sånn ”XXXL”. Her; buoyen vi lå til på Lake Gatun. Den fungerte fint som en bru over til nabobåten, der det var trivelige franskmenn og endog småfolk om bord.Vi delte både havn i Shelter Bay og transit gjennom Panamakanalen med Azyu. Vi ble kjent med den trivelige franske familien (som endog snakket godt engelsk!) Vaudelet Leveque, med pappa Jérôme, mamma Agathe, Azaé (5) og Yuna (2). De er på langseilas, og skal i likhet med oss nå New Zealand innen stormsesongen i Stillehavet tar til i november.Jentene på Vilja og Azyu benyttet anledningen til å dele lek og leker, og skiftet litt mellom båtene; her har vi besøk av Azaé (5) på lørdagskvelden.Søndag 10.06.18 kl.08:26, Lake Gatun: Ny morgen og klar for videre transitt! Vi har spist en god frokost sammen med linehandlerne, som overnattet om bord ute i cockpit. Nå er losbåten på vei mot oss for å avlevere ny advisor for vår videre transit gjennom Panamakanalen.Jon Petter ønsker advisor Roy velkommen, som skal lose oss gjennom Panamakanalen fra Lake Gatun til Stillehavet og Balboa.Lake Gatun utgjør med sine 33 km i lengde en stor del av den i alt 80 km lange transitten gjennom Panamakanalen. Det ga mer enn god nok tid til det nødvendige matstellet til los og linehandlere. Her: Varm lunsj på Lake Gatun, før vi går inn i kanalløpet som skal lede oss ned til Stillehavet.Yikes, denne Panamaxen skal følge etter oss inn i samme sluseport som vår! Blir det trangt om plassen?!Etter passering av Pedro Miguel Lock, gikk vi over innsjøen Miraflores som bare er om lag 1,5 km lang. Etter denne følger de to Miraflores slusene som skal ta oss ned til Stillehavet.Azyu på Milaflores Lake.Coolest linehandler on board: Vår egen linehandler Otto.Omar håndterer linene. Han er erfaren og vet hva som skal gjøres. Språkbarrieren er dessverre stor, men smil er et språk vi forstår!Vi ledes fra sluseport til sluseport.Jon Petter var fokusert under transitten. Det er mye å passe på og forholde seg til. Beskjeder ropes ut på spansk og engelsk på kryss og tvers, en svær Panamax er kloss inntil bak, og to dyre seilbåter inntil siden. Men vår kaptein er rutinert i å stå bak rattet når ting står på, og har godt overskudd til å kose seg og drive ablegøyer innimellom all virakken.Hvem sa at Panamakanaltransit var seriøse saker?! Karen Marie og Pappa Jon Petter vet bedre.Karen Marie og Jon Petter koser seg på kanaltur.Steve, kaptein på amerikanske Kealani, benyttet ventetiden før vi kunne gå inn i sluseløpet mot Stillehavet til å diskutere med Viljas kaptein videre seileplaner og gode havner i Stillehavet. Trivelig og nyttig. Slike prater med erfaringsoverføring mellom langturseilerne er gull verdt.Vi fikk en sværing etter oss i slusekamrene på Stillehavssiden av Panamakanalen. Hver sluse er 33,5 meter bred. Et Panamaxskip er 32,3 meter bred. Det gir totalt vel 1 meters klaring i bredden for en Panamax. Vi er imponert!Himmelens sluser har igjen åpnet seg, og regnet høljer ned. Det var ingen ting å si på humøret til linehandlerne våre, tross at de stod i timesvis i en ”naturlig dusj”. Her; Omar, søkkvåt og fremdeles med et bredt glis og tommel’n opp.Sluseportene åpner seg. Vi har Stillehavsvann om kjølen!Og så gled vi i 3-spann ut i Stillehavet. Det kan røpes at vi møtte både Kealani og Azyu igjen i Shipwreck Bay på Galapagos. Kan hende blir det flere treff der ute i den store, lille Verden også?!Glade Panamakanalkryssere og nydøpte Stillehavsseilere.Felles milepæl passert: Panamakanalen er krysset. Stillehavet er nådd!Markering av Stillehavsentré. Dresskode: Åpen klasse…Klart for milepælsmarkering!Linehandler Otto har utført oppgaven, og nå inntatt lugaren i regnværet. Vi følte alle på go’følelsen over milepælspassering, og var helt klart klare for kakefest!Kakefest. Karen Marie stilte med eplekake, Ingrid med sjokoladekake. Skal det være, så skal det være!I Balboa sa vi farvel til advisor Roy, som ble hentet av kanalmyndighetenes båt.Så fant vi ankringsplass ved La Playita Anchorage utenfor Balboa. Jon Petter satte to stk linehandlere, Omar og Amadi, i land. Og så var vi i grunn litt tygd og spyttet ut, alle sammen. Karen Marie er vår egen ekspert i ufiltrert reaksjon, til etterlevelse for oss andre.
4 dager i Panama City og Balboa
Utsikt mot Panama City fra Balboa. Det er ingen småby vi er på vei til.
Vi trengte noen dager på Stillehavssiden av Panama før vi var klare for å legge ut i Stillehavet. De første par dagene dro vi inn til Panama City. Pappa Jon Petter måtte på ny til tannlegen. Det endte i rotfylling. Han var en hverdagshelt, med sin handlekraftighet for å få det unnagjort og sitt gode humør. Dette til tross for at inngrepet visstnok var det kjipeste han hadde opplevd i tannlegestolen i løpet av sine 51 år!
American girls out shopping at Albrook Mall I Panama City; Verdens 14. største shopping mall og Amerikas største. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! – fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!
Ingrid & Karen Marie satt ikke hjemme og sympati-sturet mens Pappa satt i tannlegestolen. Vi hoppet like gjerne av drosjen utenfor Albrook Mall. Dette kjøpesenteret er med sine 700 butikker intet mindre enn Verdens 14. største shopping mall, og visstok den største i hele Amerika! 10 000 mennesker jobber her, og mellom 30-50 000 kunder er på shopping her per dag. Med nostalgi og gode minner – og ikke minst; shoppingkompetanse! fra egen oppvekst i New Jersey, USA – grep Mamma Ingrid muligheten til å innvie veslefrøken i gleden ved (primært vindus-)shopping. Titting på kort og klistremerker på Hallmark, 100% digg & fiberfri nytelse på Dunkin Donuts og selvfølgelig en titt på sexy kvinner med englevinger og lekkert undertøy på Victoria’s Secret. Storesøster & Tante Karen hjemme i Norge (som jo deler samme erfaringspakke som Ingrid) fikk seg også en virtuell shoppingopplevelse gjennom kontinuerlige oppdateringer via sms og bilder underveis i jentenes bonanza. Alt-i-alt, her snakker vi om viktig erfaringsoverføring: Karen Marie skal ha mer enn bare sjøbein å stå på!
Selv Pappa – tross bedøvet munn etter rotfylling – lot seg forlede til å bli med inn og nyte moderne, lettkjøpte gleder. Det ble innkjøp av TV, etter 3 år om bord på Vilja uten! Vår gode sjåfør Orlando Martinez fungerte som privatsjåfør, guide og nanny. Det som var tenkt som en liten snartur inn til Panama City endte opp som et heldagsoppdrag. Alle fornøyde!Leid utstyr skal leveres tilbake etter kanaltransitten.”Fumigation process”: Det er pålagt å gasse ned båten for å bli kvitt evt. utøy om bord før en går i land i Galapagos. Vi fikk prosessen unnagjort før vi forlot Panama City, ettersom disse bruker gass, og ikke pulver. Det vil i praksis si mindre etterarbeid for oss. Hvorvidt prosessen fungerer er et annet spørsmål? Det var som om bananfluer og møll kom svirrende ut av sine lune små kroker og kom oss i møte da vi åpnet opp lukene etter nedgassingen.Mannskapet ble forvist til på dekk eller i land mens Vilja var obligatorisk avstengt og ”hermetisert” i to timer etter gassingen.Roy Bravo har vært agenten vår for Panamakanal-transitten, og dessuten vår tusenkunstner og gode hjelper gjennom tannpine, språkforvirring, og diverse annet smått og stort. Han kom for å ordne siste utsjekk og se oss vel av gårde. Denne mannen gjør en kjempejobb, og anbefales til alle som skal hyre agent for Panamakanaltransitt!Panamaheten tar nesten nuven av oss. Vi gleder oss til å få vind i både seil og håret.Så kastet vi loss! Farvel til Amerikas fastland.
Vi er klare for å legge ut på siste etappe til vårt delmål; Galapagos. Datoen er 10. juni. Den 28. juni ankommer våre venner Ingrid Bouwer Utne og Jonas Utne Skogdalen, samt yngstesønn Anders, med fly i Galapagos. Vi tror marginen er god nok, men med Stillehavets doldrums (stillebeltet) kan en aldri vite. Vi er målbevisste, litt spente på vindforholdene og gleder oss til nok en langseilas!
