Publisert

14.-16. november, 2017: Råe, røffvakre Berlenga – på svai

Etter by- og havneliv søkte vi nå mot noe mer stille og øde. Det føltes på høy tid å ikke bare feste tampene, men i stedet slippe anker igjen.

Vi hadde siktet oss inn mot øygruppa Berlenga, noen titalls nautiske mil nordvest for Lisboa. Dette ble en av de aller fineste strandhoggene på turen hittil. Kan hende især fordi det var så vilt og «råvakkert» i røff forstand.

En av premiene ved nattevakt; å være våken når månen får visitt av solen.
Etter i underkant av et døgns seilas, så nærmer vi oss øygruppen Berlenga med sine taggete tinder. Huff, det ser ikke videre gjestmildt ut.
Vi fant ankringsplass på ei buoye i ei vik, og kom oss i land med LilleVilja, gummibåten vår.

Det hoppet og spratt av fisk rundt oss i det vi nærmet oss land. Ikke vanskelig å forstå at det er et yndet sted for fiske her ute.

Velkomstskiltet er vel det eneste som er glorete med denne øya.

Berlengaøyene er et naturreservat med et yrende fugleliv. Vi fikk vite at om sommeren så kommer det opptil 800 turister daglig med ferje ut hit for å vandre på øya. Vi priset oss lykkelige over å få være her ute så godt som helt for oss selv. Øya «vinterstenges» i november. Kun fyrvokteren og noen forskere som studerer fugleliv og botanikk bor på øya i vintermånedene. I tillegg til fuglene, fyrvokterhunden & noen tusen firfisler som piler rundtomkring, da.

Øyas lille tettsted, som er bebodd om sommeren, og kun benyttes sporadisk av fiskerne om vinteren. En vinterstengt liten kafé og restaurant vitner om at det er mer liv & røre her sommerstid.

São João Baptista Fort

Det er så absolutt spor av mennesker på hovedøya Berlenga Grande. Allerede på begynnelsen av 1500-tallet ble det bygd et kloster her av munker som prøvde å finne fred fra pirater. De måtte gi tapt til slutt og forlate klosteret. Det finnes arkeologiske rester etter deres liv og virke også på øya.

Fortet São João Baptista er imidlertid i beste stand, og er et fascinerende syn når en vandrer over øya. Fortet ble bygd midt på 1600-tallet for å beskytte kysten av Peniche.

Det er et mektig og litt uvirkelig syn å se ned på Fort of São João Baptista.
En kan gå ut til fortet over stenbroene. Det vitner om ingeniørkunst at de tynne bruovergangene fremdeles står solide i det værutsatte landskapet.
Over brogangene til Fort of São João Baptista.
Farol da Berlenga (Berlenga fyr)

Fyrtårnet på Berlenga Grande er bebodd hele året. Fyret er formelt sett eid av den portugisiske marinen, og fyrvokteren er ansatt i en delt ”militær-sivil” stilling. Vi kom i prat med fyrvokteren, og fikk vite at det er 2 mann som bytter på jobben med 2 ukers tørn om gangen (2 på, 2 av). (Fyrets hund er øyas eneste fastboende.)Tårnet har LED-lamper, men gammel batteriteknologi tilknyttet solcellene krever jevnlig vedlikehold. Drikkevann på øya får de via samling av dugg og regnvann.

Det er ikke langt til fastlandet. Byen Peniche skimtes i det fjerne.

Elefanten

Vi dro med LilleVilja (gummibåten) på oppdagelsesferd rundt øya. På det sørøstre hjørnet av Berlenga Grande fant vi Elefanten.

Berlenga har sin egen villelefant.

Det er ikke hver dag en har mulighet til å ta en tur gjennom magen til en elefant!

Skinnydipping

Om skinka som ble ofret til havgudene

Frykt ikke – Bellota-skinka vår er i trygge hender. Men det samme kan ikke sies om skinkesteken vi hadde på grillen…

Vår eminente Bellota-skinke ble nydt av oss også ved Berlenga. Det samme kan dessverre ikke sies om den nygrillede indrefileten av svin som ble ofret til havgudene denne kvelden, i det den gled ut av grillmasterens hender på vei fra grill til fat. Det var mye nordlandsk bannskap der ute på dekk da den forsvant i havets dyp. Jaja, grillet pølse er jo også godt… 😉

Delfiner og havsuler på ellevill jakt

Så satte vi igjen kursen sørøstover mot fastland og Lisboa. På veien fikk vi oppleve et lite eventyr!

Dette bildet yter ikke øyeblikket rettferd, men må tas med bare for å beskrive et fantastisk naturfenomen; Midt ute på havet i aftensol, så vi vannet som sydet av fisk, havsuler som tok halsbrekkende stup ned i havet etter dem, innimellom flokken av delfiner som var ute i samme ærend for å få seg litt kveldsmat. Sånt er uvirkelig & ubeskrivelig. Herregud, vi er heldige som er ute på eventyr!
Vi nærmer oss land.

Cascais, ikke langt unna Lisboa, ble vår neste havn. Vi ankom etter mørkets frambrudd. Det var med litt motvilje at vi forberedte oss på overgangen fra øy & anker til by & pir. Men vi svingte inn mot land; en kan liksom ikke seile forbi Lisboa uten å stikke innom, følte vi.

Publisert

6.-9.oktober, 2017: Isles of Scilly – Englands øyparadis

Det blåste mye sønnavind nordover Irskesjøen i månedsskiftet september/oktober. Vi skulle motsatt vei… Vi forlot Isle of Man den 29. september og nådde neste ønskemål for turen den 6. oktober; Isles of Scilly.

Vi søkte ly to ganger på veien sørover langs kysten av Wales mens motvinden blåste fra seg, i Holyhead og Milford  Haven. Ålreite marinaer og fine folk å møte der også.

Med blikk mot havet

Mentalt var vi imidlertid på vei videre sørover. Selv om værmeldinger for Biscayabukta over til Spania ga lite håp om nærtliggende kryssing, så føltes det viktig å komme seg sørover for å være posisjonert i fall det skulle snu og et værvindu skulle åpenbare seg.

Et par fine snapshots fra Wales får duge for å illustrere våre dager der.

Et stopp i Holyhead i Wales.

Holyhead har i mer enn 200 år vært en viktig havn for transport mellom England og Irland. Viktige forutsetninger for dette var åpningen av jernbanen dit i 1848 og etableringen av en trygg havn. Merk moloen i bakgrunnen på bildet. Den er KJEMPElang; hele 2,7 km, og er med det den lengste i UK. Det tok 28 år å bygge den og sysselsatte på det meste hele 1300 mann. Moloen la grunnlag for en trygg havn på vestspissen av Wales.

I våre øyne fortonet Holyhead seg som et sted med mye historie, men lite midler til å ta vare på minnene fra fordums tider. Trist å se bygg og områder av historisk verdi forfalle.

Isles of Scilly, here we come!

Tilfreds mannskap på dekk. Endelig litt nordavind, og vi har satt kursen mot Isles of Scilly.

Så satte vi seil på siste etappe mot Isles of Scilly. Faktisk var det Ingrids tidligere arbeid med ny energiteknologi i Enova som fikk oss på tanken om å dra dit, gjennom oppfølgingen av bølgekraftprosjektet til Waves4Power utenfor Runde (se www.waves4power.com). W4P har ambisjoner om å bli den valgte teknologi for utbyggingen av fornybar kraftforsyning til Isles of Scilly. (Les mer om W4P planer på Isles of Scilly her.) I samtalene med daglig leder Ulf Lindelöf, så var det lett å ane at øyriket var en perle verdt å besøke.  Vi fikk LYST til å ”stikke bortom”.

Vakkert i det sola går ned. Det er bare å glede seg til nattevakt under skyfri stjernehimmel.
Fabelaktig velkomstkomité til Isles of Scilly. En flokk delfiner eskorterte oss inn mot land.

Kveldssol i Hugh Town på St. Mary’s
Med 6 meters nivåforskjell på flo og fjære så er kravet til stødige båter løftet til et nytt nivå!

En smak av småbyliv i Hugh Town.
Karen Marie er lykksalig hver gang hun kjenner tegn til sommer med sand & strand & sol.

Vi nærmer oss sommer! Klimaet på Isles of Scilly er visstnok betydelig mildere enn på fastlandet. Vi kjente på sommerfølelsen med mild bris og temperaturer rundt 20 grader, oktober til tross.

Tredje dag på øya; strand i tåkedis
Tilfreds ro. Vassing i fjæra på St. Marys.

 

Godt grunnlag for tilfredshet inne også. Middag på The Mermaid i Hugh Town, etter anbefaling fra Ulf i Waves4power. Et godt tips; god mat i god atmosfære.

For anker og på skattejakt!

Intens studie og tolking av sjørøverkaptein Gruffalo Skruffs spor på skattekartet.

På en liten sjappe i Hugh Town fikk Jon Petter ved et lykketreff tak i skattekartet til Sjørøverkaptein Gruffalo Skruff!

Skatten var avmerket på St. Helens, den nordligste øya i øyriket. Vi la oss for anker i ei bukt like utenfor og dro på skattejakt!

Vi fant skatten! Det var gullmynter i hopetall. Og så en flaske champagne, litt juice & sjokolade, snedig nok… 😉

Strandhogg på Tresco Island

Etter en natt på svai sør for St. Helens, gjorde vi strandhogg i Old Grimsby på øya Tresco på nordvestsiden av øyriket.

Old Grimsby på Tresco Island.

Med forkjærlighet for øyer og øyfolk

Hitra, Fair Isle, Kerrera, Man og Scilly har alle vært høydepunkter på turen vår hittil. Vi begynner å ane en viss forkjærlighet for øyer og øyfolk. Ikke bare liker vi den ville og vakre naturen, men det er noe med rotfestet til folket og kulturen. Kan hende en uunngåelighet med den porsjon stahet som kreves for å klore seg fast der ute uansett vindstyrke, bosatt langt utenom allfarvei, men samtidig vant med tilreisende og med en åpenhet og interesse for fremmedfolk og nye impulser.

Vi trives på øyer, vi.

Men nå skal vi til fastlandet…

Optimistisk skipper fornøyd med siste strandhogg i UK og klar for å krysse over til fastlands-Europa. Brest i Frankrike neste stopp!

Delfineskorte fra øya

Unødvendig å si at vi er mer enn litt fascinert av disse fantastiske dyrene som følger oss på havstrekkene.
Glimt fra Ingrids nattevakt under kryssing tvers over den engelske kanal. Det var visst flere enn oss som var i samme farvann… Ingrid ga seg selv en ilddåp med å kalle opp et tankskip på VHFen og klarere passering. Hurra for mestring! Og slett ikke så skummelt, når det kom til stykket.
Skåling i champagne ved ankomst Camaret sur Mer i Frankrike.

En anekdote om å være barn ombord:

Verkets tittel: ”A boat with a watermaker inside”, tegnet av Karen Marie (snart 3 år). Et noe utradisjonelt motiv for en barnetegning, kan en vel hevde. Men du verden, hvor vakkert i våre øyne. 😉

Det er liten tvil om at minstemann om bord preges av båtlivet. Selv mamma og pappa blir litt forundra iblant over engasjementet rundt det å forstå alle de tekniske duppedittene og det som foregår om bord.

Ingen tvil om at vi er 3 som er med!

 

Publisert

20.-23. juli, 2017: Flaskepost fra landet rundt Stadt

Det er lov å ha flax! Vi fikk Stadt i stilla.

Beryktede og fryktede Stadthavet – slik det fremstår for sjøfarere med tjuvflax!

20.-21. juli: Kvamsøy

Det var blikkstille hav da vi seg utover mot Stadtlandet torsdags kveld. Vi la oss like godt for anker i ei bukt på nordvestsida av Kvamsøy, med utsikt utover Stadthavet.

Neste morgen ble det strandhogg på land, som endte i berging av «skibbrudne» og påfølgende vafler & kaffe hos familien Ristesund.

21.-23. juli: Silda

På Silda møtte vi Familien Aasebø Eik; Live (snart 4), Tuva (1½), Doris og Steinar. De var så trivelige at vi måtte stoppe litt extra opp og bare kose oss. Vi ble liggende til kai i to netter på Silda.