Oppdatering fra «S/Y Vilja» i vestlige Nord-Atlanteren 28N 75V, 29.05.2020.
«S/Y Vilja» velger å legge bi for uvær, heller enn å søke havn på grunn av Covid-19.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er ÅTTENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 05.06.2020.
REGN: Karen Marie tørr under cockpitteltet i regnbyge i Atlanterhavet
COVID-19 pandemien utfordrer oss stadig til å tenke nytt, og det gir oss nye erfaringer. Denne gang er det ikke «bare» på planleggingssiden, men også seileteknisk, at vi skal bryne oss.
Forbi paradiset
Vindstilla i havet nord for oss i forrige uke dikterte at vi måtte legge ruta i en bue vestover via Dominikanske Republikk og Sør-Bahamas. Etter noen dager kunne vi endelig sette kursen i direkte retning mot vårt første mål i nord: New Jersey, USA. Dette har økt distansen med noen hundre nautiske mil, slik at etappen nå ser ut til å bli på 1750 nm og vil ta oss et par uker.
Omveien gjorde da i det minste at tillatelsen vi hadde blitt innvilget til å seile gjennom Bahamas’ farvann, kom godt med. En egen prosedyre for dette er opprettet i disse COVID-tider. Vi valgte imidlertid ikke å stoppe opp i paradiset. Normalt sett ville et stopp i Bahamas vært kjærkomment. Nå er imidlertid vårt fokus skjerpet og rettet mot å komme fram til New Jersey, med minst mulig stopp og potensiell eksponering for å møte andre mennesker (les: COVID-smitte) på veien. Den første vi skal besøke og bo hos der er nemlig en kjær familievenn i begynnelsen av 90-årene, som jo da er i den såkalte risikogruppa som absolutt ikke bør få corona influensaen. Vi gjør det vi kan for at alle skal føle seg trygge når vi nå snart skal møtes igjen.
En seilers mareritt
STRØMKART: Når nordavind møter Golfstrømmen blir det ubehagelig.
Men det er et krevende havstrekk vi skal forsere. Været skifter til stadighet langs USAs sørøstlige kyst i disse dager, der lavtrykksbølger siger utover havet fra fastlandet med få dagers mellomrom. Langs kysten flyter Gulfstrømmen i flere knops fart nordover. Om vinden blåser opp fra nord i sørgående retning (mot strømmen), så piskes havet opp i uforholdsmessig store, krappe bølger – en seilers mareritt, som absolutt skal unngås. Vi er bare noen døgn unna cruxet på etappen; Cape Hatteras, som stikker ut som en tagg på USAs østkyst.
Legger bi for været
NORDOVER: «S/Y Vilja» har valgt å seile hjem via USA på sin jordomseiling.
Og nå har vi på Vilja valgt en for oss uvanlig strategi, som COVID-19 så absolutt er delaktig i: Normalt sett ville vi benyttet muligheten som er der til å søke havn i Florida og vente av været der. Men som sagt – vi ønsker ikke å gå i land nå, med mindre det er nødvendig. Vi velger derfor i stedet å holde oss i god avstand utenfor Gulfstrømmen, og vente av været her ute på havet. Vi forventer å måtte «ligge bi» i vel to døgn. På tirsdags kveld/ natt til onsdag er det forventet at et værvindu vil åpne seg der vi trygt kan krysse Gulfstrømmen og seile videre innenfor denne, nordover opp langs kysten til New Jersey. Riktignok er det da også meldt vind med kuling styrke, men den blåser da «i riktig retning» fra sør og er seilbar.
Vi føler oss motiverte og sammen om strategien og valget om å vente av været her ute på havet. Vinden er ikke meldt sterkere enn at det skal gå helt greit å «stå den av». Men vi er jo også spente. Vi har øvd oss på å ligge bi mange ganger underveis på jordomseilinga vår. En sjelden gang benytter vi teknikken for å gi oss selv litt mat-ro ved måltidene, om vinden og bølgene gjør at Vilja er ute på en dans som ikke lar seg forene med mat som ruller eller skvalper over fatene. Det er fascinerende hvordan båten da ligger stille og roen kan senke seg midt i vind og vær. Men vi har aldri lagt oss bi som en planlagt stormmanøver for å vente av et uvær. Vi ville ikke normalt sett valgt å gjøre det, hadde det ikke vært for de nye hensyn som må tas med i vurderingene nå under COVID-19 pandemien. Vi ser tross alt fram til å få praktisert denne for seilere gamle og velkjente manøveren i det som er varslet å skulle være tålelige forhold i så måte.
Hjelp fra land
Det kan nevnes at vi har en verdifull ressurs i støtteapparatet vårt på land, som Salty Dawg flotillaen stiller med: Chris Parker ved Marine Weather Center, en såkalt «weather router» (meteorolog spesialisert på å gi værvarsel og relatert ruteplanlegging til havseilere). Chris har lang erfaring med Gulfstrømmens karakteristikk og lokale værforhold i farvannet vi nå seiler i. Han har nå satt opp forslag til veipunkt som vil være en gunstig posisjonering for oss til både å ligge bi utenfor strømmens rekkevidde og stå av været som blåser fra nord, men tross alt nært nok Gulfstrømmen til at vi rekker å krysse den fra øst til vest natt til onsdag, før neste kuling fra sør setter inn.
Du kan sende oss en ekstra tanke søndag-tirsdag, når vi ligger der ute i vinden. Og ta gjerne en titt på kartet på hjemmesiden vår, www.sailingvilja.no, der vi er tracket live. Om alt går etter planen, så er det ikke mye bevegelse å spore i dagene som kommer. Nå vet du hvorfor!
Venn i risikogruppen
Vi er ekstra påpasselige med å unngå eksponering for coronasmitte akkurat nå, og det med god grunn. Den første vi skal møte i New Jersey er nemlig min kjære venn Finn Raae, en utvandret bergenser som har bodd i USA siden slutten av 1950-tallet. Finn har stått meg nær siden mine barndoms dager da jeg vokste opp der og min far og han jobbet sammen i Det Norske Veritas. Finn er vel 90 år eller så, og bor midt i et av de verst rammede områdene for COVID-smitte i USA. Vi vet at han stort sett har holdt seg hjemme siden pandemien brøt ut for fullt. Det er ekstra viktig for oss å ikke være smittebærere før vi møter ham.
FAMILIEN: Ingrid , Karen og Jon Petter klare for å seile nordover.
Familien på jordomseiling velger å fullføre etter planen.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er SYVENDE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 20.05.2020.
Det nærmer seg kveld i Maho Bay på St. John i de Amerikanske Jomfruøyene. Her har mange av båtene ligget for anker i ukesvis etter å ha måttet avbryte seileplanene sine og søke fristed her. Små «nabolag» er dannet i mang en bukt. De har stort sett holdt seg for seg selv og fått mat og varer levert til stranden; en selvpålagt og tross alt sosial måte å beskytte seg for koronaspredning. Vi ble heldigvis hjertelig inkludert i fellesskapet da vi flyttet inn i nabolaget bare for noen dager.
«S/Y Vilja» er på vei hjem til Norge. Vi har seilt rundt Jorda, men det gjenstår fremdeles mer enn 5000 nautiske mil til vi igjen kan gå i land på norsk grunn. Nord-Atlanteren skal krysses. Men COVID-19 har endret kartet for oss seilere. Tidligere trygge havner der vi kunne søke hvile, trygghet, forsyninger, mennesker og opplevelser er plutselig merket med forbud og advarsler.
Vilja markerte nasjonaldagen med bytte av flagg. Det var vel strengt tatt på tide… Det gamle hadde vaiet bak Vilja i ett år, siden forrige 17. mai som ble feiret i New Zealand.
Ikke et spill, men vår virkelighet
Det føles til tider som om vi er midt i et spill der reglene plutselig ble endret og plassene der vi kunne gå er fjernet. Fyrtårnbrikkene som lyste og viste vei inn til trygg havn er «slukket» og vi må gå langt utenom. Mange har stått over noen runder nå fordi det ikke har vært noe sted å flytte til, eller for å prøve å skjønne spillet igjen. Brikkene har hopet seg opp i området der vår brikke også er. Noen nøler, fordi det ser ut til at vi må ta lange hopp over spillebrettet der uværskort kan spilles ut, uten noe fristed. Nå har søren meg enda en «regel» endret seg; stormsesongen har startet opp tidligere enn vanlig. Et navngitt stormkort med navn Arthur er satt ut på brettet før normalen. Flere kan komme. Dette er ikke et trygt sted å være lengre. Nå må vi flytte på oss. Hva blir vårt neste trekk?
Ps. Dette er ikke et spill. Dette er vår virkelige hjemvei.
Seilere i villvare
De siste ukene har vært mildt sagt skiftende, til tider forvirrende, definitivt uavklart. Vi har innsett at dette vil være den nye normalen helt fram til vi kommer hjem. Land velger ulik strategi, men fellesnevneren for de fleste er at de har vært i lockdown med stengte grenser. Nå aner vi en gradvis tilnærming til å forsiktig åpne opp igjen. Men det går sakte. Vi kan ikke vente lengre.
Amerikanske Jesse Smith på S/Y Spailpin viser tommelen opp for siste strekk mot fastlands USA. S/Y Spailpin var langt syd i Sør-Atlanteren, på vei fra Sør-Georgia til Tristan de Cunha og Sør-Afrika, da coronapandemien brøt ut. De ble nektet adgang på sine anløpshavner, og måtte legge kursen mot USA, en uplanlagt tilleggsdistanse på 6-7000 nautiske mil! Da Jesse og båtens eier Barry anløp Jomfruøyene hadde de ikke vært i land på mer enn 2 måneder. Barry måtte ta første fly til jobboppdrag som ventet i Alaska. Jesse soloseiler S/Y Spailpin til hjemmehavn i Chesapeake Bay, der den legges ut for salg.
USA åpent for seilere
Det bemerkelsesverdige er at USA hele tiden har holdt grensene åpne for oss seilere. Og nå er de et av de første til å gradvis gjenåpne næringsliv og samfunnet også. Det kan hevdes at gjenåpningen er økonomisk drevet, og sees på med kritisk blikk av mange, kanskje med rette. Men det er likevel verdt å merke seg at den har tvunget seg fram – og tilsynelatende forbi – frykt, trolig løftet fram av den suverene status individets frihet har i nettopp dette landet. Det er tankevekkende for oss at det er USA som i det mørklagte landskapet rundt oss står som eneste fyrtårn med fortsatt «hvit sektor» som ønsker oss velkommen inn.
Ustabilt vær
Vi er i sesongen for hjemreise østover Atlanterhavet. Men været har vært ustabilt og atypisk hittil i april og mai. Er det resultater av klimaendringer vi ser, eller bare dette årets ubeleilige lunefullhet? Lavtrykk har beveget seg over havet med jevne mellomrom, hyppigere enn normalen. Heldigvis har mange meldt om en udramatisk havkryssing, men noen har også fått det motsatte. En svensk båt mistet masten og måtte evakueres i forrige uke, vi vet ikke årsaken. Uansett gjelder at en kan ikke velge hva en får servert, man må ta det som kommer. Sesongens første navngitte tropiske storm har allerede dannet seg nordvest i Karibia og herjer nå oppover USAs østkyst, en god stund før normalen.
Ingen forsikring etter 1. juni
Båtforsikringen vår gjennom Pantaenius dekker ikke skade ved navngitte stormer etter 1. juni helt opp til 37 grader nord. Det vil i praksis si at vi må nord for nevn veipunkt i Europa cruxet på USAs østkyst; Cape Hatteras. Men forsikring eller ei; det viktigste er uansett at vi ikke skal komme utfor en slik storm. Vi må bevege oss videre nå.
Velger primært ruta via Azorene
Et snapshot fra Marine Traffics trackingkart. De lilla båtene er fritidsbåter. Det er fascinerende å følge seilbåtenes «migrasjon over havet» fra Karibien med kurs mot Azorene.
De fleste skandinaviske båtene velger som vanlig ruta heim via Azorene. Men betingelsene er endret; de vanligvis så gjestfrie øyene tillater nå kun stopp for proviantering uten tillatelse til å gå i land. Støtteapparatet på land får likevel varm omtale av seilerne som har kommet fram dit; det ryktes om bestilling av take-away pizza og varer, der alt gladelig bringes ut til båtene. Men de er ikke ønsket velkommen i land, og alle må bli værende på båtene sine. Dette til tross for at de har seilt to-tre uker over åpent hav helt alene for å komme dit. Og de seiler videre så snart de kan, med flere ukers seilas foran seg. Vi har sympati med at et sårbart øysamfunn velger å sperre ute alle potensielle smittekilder til sykdommer som de ikke vil makte å håndtere. Vi er takknemlige for at vi i det hele tatt får stoppe opp der. Men vi kjenner at vi ikke har lyst til å velge dette alternativet om vi ikke må eller bør.
Jon Petter i gang med å vaske av litt medtatt, men fullgod hermetikk overlevert fra S/Y Spailpin, som hadde kassevis til overs etter fullført seilas. Det kommer nok godt med på seilasen hjemover til Norge.
Verdiene som verktøy
Skal man legge vekk sine grunnverdier når man står foran et dilemma? Svaret er nei. Det er jo nettopp de som skal hjelpe en til å ta de riktige valgene.
Før vi la ut på denne turen satte vi faktisk opp noen hovedverdier for denne langturen vår. Disse skulle skape presedens for valg underveis. De var og er som følger: Lyst, Til stede, Fellesskap, Lærende.
Andre verdier, som Bevisst og Trygg, er så nødvendige og intuitive for en familie på jordomseiling at de ikke fikk stå øverst på verdi-lista da, og heller ikke nå. De blir gjerne vektet i overkant tungt uansett, med stadig fare for at de overskygger andre meget viktige verdier for denne turen og livet vårt. Målet er å holde hodet kaldt og hjertet varmt, og bruke våre grunnverdier som verktøy for å ta valg og vurdere om vi er «på riktig kurs».
Verdibasert kursvalg
Vår seilestrategi i en koronapreget Verden er nå klar:
· Lange strekk
· Få, men meningsfulle stopp
· Unngå ukontrollert eksponering for smitte i store menneskemengder
· Ivareta viktige verdier
Seiler oss tilbake inn på opprinnelig rute
Vilja skal hjem. Vi har beholdt verdiene, oppdatert strategien, og justerer fortløpende ruten deretter. Vi har besluttet å seile oss tilbake inn på vår opprinnelige rute. Vi setter seil med kurs for neste stopp på hjemveien 1500 nm der framme; Frihetsgudinnen i Hudson River, New Jersey, USA. Det gjør litt «vondt» å igjen styre helt utenom alle perlene vi kunne lagt ruta innom; Bahamas (Der vi er innvilget tillatelse til å seile, dog med sterkt begrenset anledning til å stoppe), Florida og sørstatene i USA for å nevne noen. Det krever også litt mot å avvike fra ruta de fleste andre europeere velger i disse dager. Men vi fortsetter å følge den gjennomtenkte strategien som er riktig for oss på Vilja.
Stolte seilbåter kommer i ulike størrelser og design, det vitner dette bildet om! Glimt fra seilerbarnas regatta, ett av mange morsomme initiativ blant seilerne som vi har vært koronafaste sammen med her på Jomfruøyene.
Seiler til familie i USA
I New Jersey har vi avtalt med en lokal seilforening (North Hudson Yacht Club) at vi kan ankre opp utenfor deres marina. Bare 20 minutter unna bor Ingrids familie og venner, som alle er friske og har sagt at de ønsker oss hjertelig velkommen. Vi gleder oss til dette gjensynet, som har stått som en ledestjerne hele veien over Atlanteren. Vi ser fram til mye hjemmetid med våre kjære. Koronaen satte nær en stopper for den. Nå er havnene igjen åpnet. Ved å følge vår strategi vurderer vi risikoen for å bli smittet og selv videreføre koronasmitte ved denne stoppen som liten og akseptabel.
Støtter langdistanseseilerne
Flere etablerte organisasjoner og bedrifter viser fleksibilitet og initiativ for å bistå oss seilere. Vi har hørt mange gledelige eksempler fra seilervenner om leverandører av varer til båtene som imøtekommer med en utover normalen tillitsbasert og løsningsorientert tilnærming. De bistår oss i å få tak i reservedeler tross økte utfordringer i logistikken. Varer er sendt endog før de er betalt, og om de ikke selv har hatt varen så bistår de i å finne den andre steder, om det så er hos konkurrenter. Vår foretrukne leverandør av værprognoser, PredictWind, tilbyr oss tjenester som normalt er forbeholdt de dyreste abonnementene til hjelp i overfarten. Dette er spesielt verdsatt nå når strekkene er lengre og vi er mer sårbare for vær enn normalt.
Fantastisk godt samhold mellom seilerne
Båtfolkets svar på Drive-in movie: Klassikeren “Captain Ron” ble vist på kinolerret bak katamaranen Hangtime, under lyset av fullmånen i Maho Bay, St John. Stemningsfullt og morsomt!
Seilerorganisasjoner samordner sine medlemmer som er ute i fjerne farvann, og inviterer endog ikke-medlemmer til å ta del i informasjonsutveksling og støtteapparat, gjerne vederlagsfritt. Dette gjelder eksempelvis OCCs facebookgruppe «OCC Atlantic Crossing West to East». Det er etablert en Whatsapp-gruppe med tittelen «Sailing home» for seilere som skal krysse Atlanteren fra Karibien til Europa i år, som en kanal for rask utveksling av oppdateringer om forholdene for oss seilere. Den amerikanske non-profit organisasjonen «Salty Dawg Sailing Association» inviterer ikke-medlemmer til å delta i ralleyen som årlig organiseres for seilas fra Karibien tilbake til Nord-Amerikas fastland. Vi opplever et fantastisk godt samarbeid oss seilere imellom.
Salty Dawg Homeward Bound Flotilla
Etter å ha seilt hele jorda rundt helt selvstendig, uten så mye som en «buddy boat», så har vi i dise koronatider gjort noe så (for oss) uventet som å melde oss på en såkalt «ralley», den såkalte Salty Dawg Homeward Bound Flotilla. Dette har gitt oss tilgang til en proff organisasjon og støtteapparat. Vi mottar daglige oppdateringer fra en profesjonell såkalt «weather router» ved navn Chris Parker. Det gir oss detaljerte prognoser for tre rutevalg til fastlands-USA, de to første via Bahamas, den tredje en offshore-rute direkte over havet. Vi har valgt sistnevnte, Rute 3. Vi og de mer enn hundre båtene som skal seile fra Karibien i denne uken trackes live, og vi kan følge hverandre via PredictWinds offshore-app også når vi er underveis. Vi får stadige oppdateringer om COVID-reguleringer og seileres erfaringer. Vi er satt i kontakt med seilere som befinner seg i området dit vi har tenkt oss og som kan bistå med skreddersydde råd til oss. Og vi har et nettverk av seilere vi kan kommunisere med før avgang og underveis. Vi er mektig imponert. Bekymring for det ukjente og for å ta et noe uvanlig rutevalg er erstattet med visshet og trygghet om at ruten er etablert og grunnen er beredt for oss.
«World Class» sjøulker!
Vilja har meldt seg på til ralley fra Jomfruøyene til USAs østkyst; «The Salty Dawg Homeward Bound Flotilla». Vi har attpåtil kvalifisert oss til en plass på forbundets hedersliste over «Sjøulker i Verdensklasse»!
Faktisk er vi så positivt overrasket over Salty Dawg, at vi har valgt å bli medlemmer for å ta del i fellesskapet også etter at vi har seilt oss inn til fastlandet. Begrepet «Salty Dawg» er et kallenavn for «a sailor who is experienced in ocean sailing», i følge deres egen definisjon. En sjøulk ville vel vi kalt dette på norsk. De har to «æresklasser» med kvalifiseringskriterier basert på erfaring med offshore langdistanseseiling. Trekløveret kan da med litt stolthet berette om at vi er tatt opp i den gjeveste klassen, med plass i det såkalte «World Class» registeret, for å ha dokumentert gjennomføring av en jordomseiling. Nå er ikke dette akkurat en etablert æresutnevnelse hjemme i Norge, men litt stas syntes vi nå at det var likevel.
Klare for avgang, om bare vinden vil
Flotillaen er klar med en pulje på over 100 seilbåter som skal over havet fra Karibien til fastlands-USA. Vi står klare. Men værmeldingene er rotete. Nå har den tropiske stormen Arthur snart blåst fra seg. Den etterlater seg et belte av vindstille. Vi skal prøve å time en avgang i denne uken som blåser nok, men ikke for mye. Distansen til Hudson Rivers innløp mellom New Jersey og New York er på 1500 nautiske mil og vil ta minimum 10 døgn. Vi kan uansett ikke være sikker på noe som helst så langt fram i tid. Men det ville da i alle fall være kjekt å ikke bli liggende å duppe ute på havet med slappe seil den første uka, eller det ekstreme motsatte.
Ett strekk om gangen
Hvor vi går etter gjensynet med familien og Frihetsgudinnen vil tiden vise. Kanskje legger vi rett «over fjorden» til Skottland? Eller kanskje seiler vi videre nordover mot Newfoundland. Eller kanskje noe annet. Som sagt, vi tar ett strekk om gangen. Vi holder hele tiden et blikk mot målet; Norge, med gunstige værperioder i bakhodet. Dit skal vi innen høsten, men før da er det intet som haster. Vi er vel aller mest spente selv på hvilken rute vi ender opp med å ha tatt innen vi seiler inn til vår framtidige hjemmehavn i Svolvær.
Er nordruta mulig?
Vår opprinnelige planlagte rute for hjemveien var lagt langs den såkalte nordruta, via Canada, Grønland og Island. Implisitt er valget om hvorvidt vi ønsker å seile i såpass krevende farvann som denne innebærer ikke i seg selv oppe til vurdering. Det valget ble tatt for lenge siden. Vi må nå ta stilling til om vi har lyst til å seile dette strekket uten ekstra mannskap. Vi kan ikke lengre forvente at det vil la seg gjøre at mannskap tar fly til oss. Canadas grenser er per nå stengte for all ikke-essensiell reisevirksomhet. Grønland har innført 14 dagers karantene.
Tid på havet jevngodt med karantenetid?
Godkjennes tid på havet som karantenetid? Når en har vært isolert ute på havet i mer enn to uker uten symptomer, så burde dette være fullgodt med å være i hjemmekarantene, eller hva? Dessverre godkjenner ikke de fleste land havtid som karantenetid. Men det finnes unntak; Norge er ett av dem. Vi har en epost fra Norske helsemyndigheter som stadfester at seiletid over havet uten kontakt med andre kan godkjennes som gjennomført karantenetid ved ankomst Norge. Heia Norge!
Søknader om transit-stopp sendt til Canada og Grønland
Vi har sendt søknad til myndighetene i Canada og Grønland, med forespørsel om tillatelse til å stoppe i Newfoundland og sørlige Grønland underveis på hjemveien. Det er viktig å understreke at vi ikke hører inn under såkalt «recreational sailing», men er «live-aboards» og er på vei hjem til vår hjemmehavn i Norge. Om stopp i Canada innvilges, så vil dette korte ned de sammenhengende seiledistansene over havet betraktelig. Vi vurderer det slik at den nordlige ruta er aktuell dersom vi innvilges tillatelse til å stoppe, og myndighetene i Canada og Grønland godkjenner havtid som karantenetid. Vi håper å få de tillatelser og unntak som trengs. Det er som dere skjønner mye «om-såfremt-i fall» innbakt i dette alternativet. Vi må bare se det an.
Én måned i jomfruelige øyer
Globetrotter venninner med norske røtter, Sophia (9) og Karen Marie, har hatt mye moro i lag her på Jomfruøyene. 😉 Vi har hatt gleden av å bli kjent med Sophia og moren Ingrid Marie Widvey fra Karmøy, som har bodd her i USVI i mange år. De to har bidratt kraftig til at vi på Vilja har hatt det som plommen i egget her på Jomfruøyene.
Mer enn én måned har vi vært i de amerikanske Jomfruøyene. Og ja, de har vel vært så jomfruelige som vi og lokalbefolkningen noen gang vil kunne se dem; helt kjemisk fri for cruisebåt- og flyturisme. Noen hundre seilbåter har søkt trygg havn her, antagelig det tredobbelte av det som er normalt. Men det blir som dråper i havet til sammenligning med de flere titusentalls besøkende som gikk i land her hver dag før koronaens utbrudd. Vi har følt oss velkommen.
Uthvilt. Gjennomtenkt. Heldige.
Ankringsplass i Magens Bay på St Thomas. Vilja er seilbåten til venstre på bildet.
Vi kjenner at dette fristedet har gjort oss godt og vi har trengt det; for å hvile hodene og se an koronaens utvikling i Verden rundt oss. Det at vi har kunnet gjøre det i vakre Jomfruøyene, der pandemien foreløpig er holdt i sjakk og friheten er større enn de fleste steder, har vi tatt inn over oss. Vi vet at vi har vært – og er – heldige.
Viljas neste trekk
Vilja seiler videre mot USAs østkyst. Med Lyst, Tilstedeværelse, i Fellesskap og absolutt Lærende, i samspill med Bevissthet og Trygghet. Vilja gjør sitt neste trekk.
We’ve finally made up our minds: We’re going for a circumnavigation!
Vi har tatt valget; Vi griper den unike muligheten, tar sats og går for jordomseiling!
Som nevnt før: Vi har vært gjennom en grublefase. Vårt hovedvalg står mellom å begynne å seile hjemover nå, eller fortsette seilturen jorda rundt. Det er underlig hvordan en kan miste overblikket, og problematisere det som egentlig er en overflod av positive muligheter. Helt seriøst; om noen hadde observert kroppsspråket vårt i de siste ukene uten å høre hva vi snakket om, så ville de garantert antatt at vi slet i et valg mellom pest eller kolera. Realiteten er imidlertid den at vi er så ufattelig heldige at vi stod foran valget mellom ekstraordinært positive muligheter, og syntes det var vanskelig å velge.
Det er jo engang slik at vi er klar over at for hvert ”ja”, så sier en i praksis ”nei” til noe annet. Jordomseiling vil i praksis innebære 2,5 år til med seiling, og at vi seiler hjem til Norge høsten 2020. Det er lenge til! Og langt til. Såpass lenge og langt at det er helt uoverskuelig og vanskelig å fantasere seg fram til hva det er vi velger dersom vi går for dette alternativet. Ukesvis på havet, Galapagos, Tahiti, Bora Bora, Madagaskar, og et utall andre eksotisk klingende navn – låter fint det, men hva innebærer det egentlig?! Den alternative tanken er å seile hjem til Trondheim, bo i Vilja på Grilstad igjen, være nær familie og venner, la Karen Marie gå i Steinerbarnehagen, kanskje Ingrid realisere drømmen om å skrive en bok, og Jon Petter gå tilbake til en jobb i Kystverket som han trives godt i. Og neste år flytte nordover til Lofoten og kjenne etter om det er her vi skal bosette oss i framtiden? Tanken på denne hverdagen er så forlokkende at vi NESTEN velger den! Men – bare nesten…
I Martinique tok vi nemlig valget. Et modig valg, og et av de vanskeligste og dristigste vi har tatt i vårt samlet sett 100-årige liv: Vi velger å satse fullt ut på dette seileeventyret vi har lagt ut på i enda et par år til og vel så det, og seile videre hele veien rundt Jordkloden vår. Plutselig er en ny målsetning satt: Jordomseiling.
Vårt valg er i realiteten et valg om å feste lit til at vi rett og slett ikke fatter alle mulighetene og berikelsene som ligger i et valg som dette, for oss alle 3 i sær og sammen. Denne muligheten kommer neppe noen gang i livet til å være lettere tilgjengelig enn den er nå, her vi ligger med ferdigrigget båt på startstreken i Karibien. Og i vissheten om at familien der hjemme i Norge har det bra, så tør vi ikke annet enn å gripe den.
Vurderingene bak dette valget har vi skrevet flere A4-sider om i Calibri skriftstørrelse 10… Den skal dere som leser dette slippe å tråkle dere gjennom. Nå vet dere utfallet. Om ting går som de skal, så sees vi hjemme i Norge høsten 2020. Om ikke dere kommer til oss på Vilja før den tid, da!? Innen den 2020 har vi seilt jorda rundt, bokstavelig talt. Julen 2018 feirer vi i New Zealand. Julen 2019 tipper vi at vi feirer i Sør-Afrika. Og innimellom der ligger det flere titusen nautiske mil som skal seiles, mil for mil, bølge etter bølge, om bord på Vilja. Og flerfoldige øyer, land og mennesker som vi skal stifte bekjentskap med. Det er spennende. Skitspennende!
Planene framover på kort sikt: Båten på land og hjem til Norge en tur
Men akkurat nå er vi i praktisk gjennomføringsmodus. Kalenderen viser april. Innen 1. juni må vi komme oss sør for orkanbeltet rundt Karibien. Og innen medio november må vi være i New Zealand, før de tropiske stormene begynner å herje i Stillehavet. Derimellom er det nesten 10 000 nautiske mil med seiling. Det er crazy langt! Fornuften tilsier at vi bør hive oss rundt og kaste loss umiddelbart. Men så er det engang slik at ved den tanken blir både Jon Petter og Ingrid potte sur, uten å helt få til å formidle hvorfor. Det tok oss enda noen dypdykk i grubleboksen før det gikk opp for oss at det var to andre valg som utkrystalliserte seg, der magefølelsen talte sitt tydelige språk:
A: Båten MÅ tas opp på land før vi krysser Stillehavet. Det er under et år siden sist, men Jon Petter får ikke fred; Han MÅ være HELT sikker på at alt er i orden teknisk og skroget må være nysmurt før vi legger av gårde. Løsningen blir: Vi bestiller plass på slip ved Carenantilles Shipyard i Le Marin på Martinique. Vi innser at vi blir værende i Le Marin i minst et par uker til.
B: Vi MÅ hjem til Norge for å ta del i viktige familiebegivenheter som står for døren. Ingrids storesøster Karen har nemlig et år fylt av milepælspasseringer foran seg; konfirmasjon, dobbel 50-årsdag, doktorgradsdisputas og sølvbryllup. Karen har vært krystallklar på at det er stor forståelse for at vi av hensyn til både tid og penger ikke kan avbryte langseilasen for å være med på begivenhetene i Norge. Men like fullt kjenner Ingrid selv på at ”alt” føles feil om vi ikke får med oss noen av dem. Karen får uttrykke et ønske; av alle milepælene, hvilken føles for henne viktigst at vi deltar i? Og svaret er konfirmasjonen til datteren Liv. Den vil være et samlingspunkt for hele familien. Summa summarum: Ingrid gjenfinner harmonien i sitt eget indre da flybilletter til Norge er bestilt med avreise fra Martinique den 6. mai, og retur den 19. mai. Det er et verdivalg. Uten dette valget ville vi ikke kunne leve etter vårt motto:
