Så seilte vi inn i Ria Formosa Naturpark og dens vakre øyrike og laguner.
Fra Wikipedia: «Parque Natural da Ria Formosa er en naturpark i Algarve i sør Portugal som er 18 400 hektar stor. Den omfatter Ria Formosalaguenen samt en mengde små øyer og halvøyer, sanddyner, strender, våtmark, små kanaler, søte vassdrag og saltbassenger. Naturparken er 60 km lang og strekker seg over fem kommuner.”
Videre står det: ”Millioner av fugler besøker området hvert år; en del for å hekke og tilbringe vinteren der, en del for å raste under sine reiser mellom Europa og Afrika.”
Vi tilhører da altså sistnevnte kategori av fremmede fugler. Våre gode venner fra Trondheim; Solvor & Jan og hunden deres Ludo tilhører førstnevnte. Vi gikk inn for landing i Ria Formosa, både for å nyte denne naturperlen på Portugals sydspiss, samt for å møte våre venner der. Egentlig skulle Solvor & Jan mønstret på i Albufeira, og seilt med oss inn i sitt øyrike. Men så ble Solvor dessverre syk og planene måtte endres. Fillern, vi skulle så gjerne delt opplevelsen av å ligge på svai med dem, ikke minst også fordi de elsker og kjenner stedet. Jaja, gjensynet måtte utsettes litt, og vi utforsket lagunen i første omgang på egenhånd.
Endelig på svai igjen!
Vi seilte inn i lagunen innenfor Ihla da Culatra på ettermiddagen. På øya skimtet vi fiskelandsbyen, og gledet oss til å ta strandhugg neste dag. Men nå først skulle vi bare nyte å være helt øde og alene for oss selv. Jon Petter, Beni og Karen Marie tok småbåten og satte ut krabbeteiner. Vi hadde en lang aften på dekk, nøt varmen som kjentes som en mild sommernatt og lysskinnet fra fiskelandsbyen og Olhão på hver sin kant i det fjerne.
Neste morgen var det på tide med litt aktivitet og utforskning!
Strandhugg på Ilha da Culatra
Vi har kjent underveis at vi er svake for øyer og øyboere. Å ta et strandhogg på ilha da Culatra var ”et must”.
Ilha da Culatra er ei lita øya, 6 kilometer lang og 100 – 900 meter bred. Det er ingen motoriserte kjøretøy på øya, og “veiene” består av gangbruer av tre. Det er to landsbyer på øya, og i alt har øya 1000 innbyggere. Vi vet ikke hvor mange som bor i Ilha da Culatra, men tipper et par-tre hundre. Det er i alle fall en landsby vi har opplevelsen av å komme til, knapt nok et tettsted. Da vi gikk inn imellom husene, så føltes det nærmest som å gå inn i hagen til folk.
I den stille landsbyen, kom det eneste skrålet som var å spore fra den lokale kaféen/ baren. Inne var det fullt av folk, hovedsakelig mannfolk. Energien var på det mest intense rundt et fotballspillbord. Her ble det spilt for øl. Jon Petter og Beni greide bare ikke å dy seg; etter å ha stått på sidelinjen og kikket en stund, så utfordret de til kamp. Det gikk som det måtte…
Vi trivdes og satte pris på å få komme litt ”inn i varmen” på Ihla da Culatra. Vi sier det igjen: det er noe med øyfolk, altså. 😉
Møte med Solvor & Jan i Olhão. Og Ludo også da, selvfølgelig. 🙂
Vi hadde så vidt fortøyd båten, før kjente stemmer hørtes utenfor. Solvor og Jan var mer enn klare for å mønstre på, tross at formen ikke var helt på topp etter matforgiftning. Praten var i gang fra første stund, og det var også den varme, ekte stemningen de er så gode til skape. Så rart & deilig å kjenne på at plutselig var båten vår som en stue der hjemme igjen, der venner var samlet til god prat, mat og drikke.
Besøk hos Solvor & Jan, og vandring i Ria Formosas naturpark.
Neste dag (nå hadde vi kommet til mandag), vandret vi litt rundt i Olhão by. Det var en befriende opplevelse, for oss som var mildt sagt drittleie av souvenirer og turistifiserte bygater. Olhão er regnet å ha den viktigste fiskehavna på Algarvekysten, og er en liten by med omtrent 45 000 innbyggere. Det fine med Olhão er at det ikke er en turistby, men en autentisk portugisisk by der en faktisk møter stort sett bare portugisere. Byggene i gamlebyen har de samme flislagte veggene og arkitekturen som vi kjenner igjen fra andre steder vi har besøkt i Portugal, men de er mer slitt og mindre glosset opp. Vi syntes det var befriende, vi.
Men vi ble ikke lenge, for plutselig var Jan på tråden og lurte på om vi hadde lyst til å bli plukket opp med bil for å besøke dem hjemme. Hjemmet deres i Olhão er en campingbil og liten hage i ”Parque de Campismo og Caravanismo de Olhão”, det vil si campingplassen i Olhão. Det som skiller denne fra andre campingplasser er dens beliggenhet, som er midt i perlen av Ria Formosa. Du går bare ut porten og ned en grusvei, krysser jernbanelinja og gjennom et hull i gjerdet (kremt), så er du midt ute i åpen, urørt natur og selve mekkaet for fugleelskere.
Etter en kopp kaffe, så tok vi oss en tur i naturparken sammen med våre eminente ledsagere for anledningen; Jan & Ludo.
Det var trivelig å få oppleve vinterhjemstedet til våre venner. Det gir et helt annet utgangspunkt for fellesskap når en kjenner hverandres hverdagsliv. For oss ga dette også en følelse av fellesskap i det å ha tatt så store og tøffe livsvalg, som innebærer omveltende endring av den kjente hverdagen i Trondheim, og det å være så langt vekke fra de vi har kjære der hjemme. Godt å dele noen tanker og erfaringer rundt dette med kloke mennesker vi deler verdier med og har tillit til.
Om kvelden dro vi hjem til Vilja, og delte nok en god «kveldsmiddag» der.
Og så ble det seiling!
Idéer må realiseres! Så også vårt ønske om å seile sammen med våre venner. Tirsdags morgen mønstret tre stykk mannskap (hvorav én firebeint) om bord på Vilja, klare for å seile i sin egen ”hage”; Ria Formosas laguner, og endog smake på friheten av å seile ut mot det åpne hav.
Jan hadde seileerfaring, og syntes det var gøy å gjenoppfriske gamle ferdigheter. Solvor og Ludo var på sin førstereis. Engasjert entusiasme om seilas smittet over på hele mannskapet. Turen vi fikk var rett og slett digg. Bare se!
(Nedenfor følger noen flotte bilder, i hovedsak tatt av Solvor Leistad.)
Vi rakk akkurat å komme hjem innen himmelen åpnet seg og regnet bøttet ned. At det går an å ha sånn flax!!!
På land om kvelden tok Jan oss med til supermarked, og vi gikk bananas ved tanken på å slippe å bære maten hjem på ryggen. Dermed ble det hamstring før seilas. Vi kunne trolig krysset Atlanteren uten å lide den minste nød med denne bunkringa…
Så tok vi avskjed med Solvor, Jan og Ludo. Og gleder oss til å møtes igjen, med enda en felles referanse og opplevelse i livet.
Nytt mannskap mønstrer på, klare for langseilas til Kanariøyene.
Så kom nytt mannskap til Vilja. Ingrid Bouwer Utne fra Trondheim og Geir Hildrum fra Grong var prompte på plass onsdags formiddag.
Nå forbereder vi oss på langtur. Neste stopp: Kanariøyene!
