Gladhistorie for langturfamilien som vil seile raskt og trykt hjem til Norge.
Viljas ferd hjem ved COVID19-pandemiens utbrudd våren 2020 ble formidlet gjennom en artikkelserie publisert på Seilmagasinets nettsider, skrevet av Ingrid. Følgende flaskepost er FEMTE artikkel (av i alt 12) i denne serien, og ble første gang publisert 23.04.2020.
St. THOMAS: Ingrid, Karen og Jon Petter ferdig innklarert i USVI etter å ha seilt fra Sør Amerika
«S/Y Vilja» har seilt til øya St Thomas i de Amerikanske Jomfruøyene (U.S. Virgin Islands, USVI). Innsjekk gikk glattere enn vi hadde våget drømme om. Alt vi hadde klarert opp imot myndighetene i forkant stod ved lag. Etter knappe halvtimen ved toll- og immigrasjonskontoret, med fingeravtrykk-taking og noen siste opplysninger og signaturer, så var vi frie til å vandre hvor enn vi ønsket. Etter 38 dager sammenhengende tid enten til havs eller i karantene i Suriname, så føltes dette – ja nettopp; befriende!
Trygghet, gjensyn og generøsitet
Våre første dager her i USVI er intet annet enn en gladhistorie. En historie som inneholder lettelse, trygghet, gledelige gjensyn, ufattelig generøsitet, surrealistisk luksus, dramatiske historier, og endog for oss på S/Y Vilja en ankerdram en sen kveld med noen trivelige karer fra Estland som er på hjemvei etter en gjennomført antarktisk – men avbrutt arktisk – ekspedisjon. Det viste seg at vi skålet med intet mindre enn Estlands tidligere justis- og innenriksminister, en estisk folkrockstjerne og en nasjonal mester gjennom ti år i Formel500 båtrace! Og Ingrid hadde holdt alle disse mennene i hendene før… (Mer om dette finurlige (sammen)treff senere i en egen artikkel.)
FAST GRUNN: Karen Marie har fått landlov!
«Welcome to the U.S.A., sailing yacht Vilja!»
Allerede ved innseilingen sent onsdags kveld ble vi hilst velkommen av seilervenner: «Welcome to the United States of America, sailing yacht Vilja!» lød det klart og tydelig over Vhf kanal 16. Det var den velkjente stemmen til vår venn Warren på amerikanske S/Y Eliana, en soloseiler fra San Fransisco, som vi har møtt i New Zealand, Indonesia, Madagaskar og Sør-Afrika tidligere. Det vanket amerikanske donuts og kaffe servert på brygga til frokost av den gode Warren. Utover dagen kom flere av våre venner inn med dinghyene sine fra ankringsplassene rundt omkring, for gledelige gjensyn. Alle har vi det bra. Men alle har vi også til felles at våre planer er snudd på hodet. Og vi er bekymret for våre venner andre steder, som opplever å være fanget av reguleringene, eller det andre ytterpunktet; forvist.
KARIBIA: Utsikt mot ankringsplassen i Charlotte Amailie på St Thomas
Et pusterom
Slik det ser ut nå, så har vi funnet oss et åpent fristed midt i et innesperret Karibien. Som eneste karibiske øyrike, så holder dette amerikanske territoriet grensene forholdsvis åpne. Det gjør at hundrevis av båter har søkt tilflukt her. I neste uke meldes det at guvernøren har godkjent at en «flåte» på om lag 50 flere seilbåter anløper St Thomas, som et ankringssted på sin vei til USA. Da blir det rimelig fullt med småbåter her. Myndighetene har prøvd å imøtekomme det økende behovet for ankringsplasser ved å åpne opp flere bukter for oss. Samtidig er det visst forunderlig stille her i forhold til normalen på øya, da cruisebåtene pleier å anløpe i hopetall. I løpet av en dag slippes ofte flere titusentalls passasjerer i land på St. Thomas. Når cruisebåtene på grunn av koronapandemien ikke får lov til å seile i Karibiens øyparadiser så oppleves dette som unntakstilstand.
Utstyr mottatt fra Norge
Pakken med nye innervant fra våre kompetente fagfolk innen rigg hjemme i Norge; Riggmaster AS i Trondheim, ventet på oss ved ankomst. Bare tre dager tok det fra den ble sendt til den ankom! Ny toppakning til generatoren var også behørig innlemmet i pakken. Så nå blir både sikkerhet og komfort sikret ytterligere på Vilja. Kapteinens glade ansikt blir en smule slettere i det en bekymringsrynke eller tre glattet seg ut.
UTSTYR: Pick-up av pakken fra Riggmaster ved Ingrid Marie Widveys kontor.
Stor generøsitet fra Karmøyværinger på øya
Karmøyværingen Ingrid Marie Widvey og datteren Sophia(9) har begge gjort vår hverdag på Vilja til en jublende glad en, for både store og små. Det begynte med det praktiske i å ha en postadresse å sende pakken med teknisk utstyr til fra Norge. En seilervenn satte oss i kontakt med Widvey. Siden ankomst har hun vært hjelpsomheten selv. Vi får antagelig låne en villa av henne i noen dager, siden den står tom i disse COVID-tider der turismen er på vent. Livet på landejorda blir en eksotisk opplevelse for oss som har bodd på båt i fem år nå! Men nå først har vår gode hjelper Ingrid Marie delt av sine opparbeidede bonuspoeng og sørget for at vi kan ligge fem døgn ekstra i marinaen Yacht Haven Grande. Ikke bare er det avslappende og trygt her; det er en kulturstudie i seg selv å ligge blant megayachter i hundremillionerkronersklassen og deres mannskap. Vår SailingVilja-ferd rundt Jorden har vært – og er stadig – en reise rik på kontraster!
Vår vesle frøken får drømmegave
LEKER: Gavmilde Sophia har gitt Karen Marie alskens skatter fra sin egne leker
Neste drømmegave kom fra unge Sophia (9) til vår unge matros i form av fire fulle bager med bøker, leker og klær midt i blinken for en 5-åring. Det er så mange drømmer som går i oppfyllelse for vår vesle jente, at hun knapt vet hvilken fot hun skal stå på. Like himmelfalne er vel vi foreldre også, som i tre år etter beste evne har prøvd (med blandet hell) å holde mengden leker nede til et «sjødyktig» nivå. Nå tenker vi imidlertid som så at vi vel tåler å fylle på med litt gøyal bagasje, nå som gjestelugaren står tom og planer om ekstra mannskap er kansellert. Vi skal dessuten huske på givernes mantra om å «pass it on», det vil si gi videre til de neste vi møter som kan trenge en håndsrekning. De to karmøyværingene har gjennomlevd flere større orkaner her på Jomfruøyene, og virkelig fått kjenne på kroppen styrken som ligger i å dele og å hjelpe hverandre.
Hjemveien er uviss
Hvilken rute vi velger å ta hjemover er uviss. Vi holder vår opprinnelige plan om å ta den nordlige ruten om Grønland åpen, men med ulike alternativer for hvor vi eventuelt vil kunne stoppe på veien dit. Alternativet vil være direkteruten over Atlanteren, eventuelt via Azorene og UK om vi får stoppe der. Hva som faktisk vil være mulig og riktig i praksis avhenger helt av utviklingen i Verden i ukene som kommer.
Webinar om langdistanseseiling i COVID-tider
Seilerguruen Jimmy Cornell har gått ut med oppfordringen til seilere om å legge planer om langdistanseseiling på vent i 1,5 – 2 år på grunn av COVID-pandemien. Når en respektert mentor uttaler seg i den retning, så vil det nok påvirke manges valg. Vi kjenner vi er heldige som har fullført vår jordomseiling, og er nesten framme i Norge nå. Vi må bare bestemme oss for hvilken rute som virker mest hensiktsmessig for hjemveien. På lørdag skal vi følge Cornells webinar om konsekvensene av koronakrisen for langdistanseseiling og -planlegging, og oppdatering om de siste data om klimaendring (25. april kl.1600 UTC, påmelding via info@cornellsailing.com).
Sammen for å sikre tryggest mulig hjemvei
Vi er med i en WhatsApp-gruppe med tittelen «Sailing Home». Med den forsøkes å koordinere seilerne som befinner seg i Karibien og tenker seg hjem til Norge og Nord-Europa i år. Siste utvikling der er at en tysk organisasjon har tatt på seg å kjempe vår sak fra den siden av kjølen. Vi tror at en samlet røst for flere titalls båter vil kunne høres tydeligere opp imot myndigheter. Håpet er å sikre klare og humane regler for oss langdistanseseilere på vei hjemover ved havner underveis. Vi ber om trygghet og mulighet for hvile og proviantering/ bunkring på veien hjem over storhavet.
ST. Thomas: Vilja blir en liten jolle i nabolaget
Faktaboks innsatt i artikkelen av Seilmagasinet:
«Diskusjonene rundt returreisen over havet er aktiv mellom seilerne. Flere grupper i sosiale media er opprettet med tanke på å kunne koordinere avreise, rute og/eller stå samlet opp imot myndighetene i de havnene vi håper å kunne stoppe. Vi har sett en liste på 128 båter fra Nord-Europa som skal krysse Atlanteren i år, de aller fleste tenker seg via Azorene (om mulig). 8 norske båter står på listen. Men vår Vilja er ikke registrert ennå, så listen er nok i realiteten lengre.
Azorene tillater per nå stopp for proviantering og fylling av diesel, men ingen får gå i land. Det er dessuten varslet at ytterligere innstramminger vurderes, slik at seilerne ikke kan kalkulere med å kunne stoppe der. Å ikke kunne stoppe i Azorene (i luftlinje 2250 nm fra der vi er) utgjør mye, både i distanse og i mulighet til å predikere vær. Det vil i praksis endre minimum sammenhengende distanse med mer enn 50 prosent til 3450nm (luftlinje) – vel å merke om vi får stoppe i UK…» (kilde: Seilmagasinet)
Dominica ble totalt ødelagt av orkanen Maria den 18. september, 2018. Maria var en såkalt ”Kategori 5” orkan, den tiende kraftigste orkanen som er målt og registrert i Atlanteren noensinne, med vindstyrke oppe i ufattelige 280 km/h! I løpet av noen få timer raserte hun vegetasjon, bygg og infrastruktur på hele øya. 65 mennesker mistet livet, og utallig flere stod igjen uten hjem eller næringsgrunnlag. Mer om orkanen kan leses for eksempel her:
Da vi ankom den 2. mai i 2018, nær 8 måneder etter, er øya fremdeles under oppbygging. Og jobben er langt fra ferdig. Noen advarte oss mot å dra dit. Men de seilerne vi hadde møtt som selv hadde besøkt øya fortalte om et folk som er preget av tragedien, men som med ukuelig vilje bygger opp øya si stein for stein. Og nettopp nå trenger og verdsetter desto mer at turister returnerer til øya deres. Vi har et sterkt ønske om å dra dit, og prioriterer det høyt. Vi rakk det akkurat; med 2 netter til havn i Portsmouth fikk vi kun et lite innblikk, men så mye mer enn ingenting.
Innseiling til Portsmouth på nordvestkysten av Dominica om formiddagen den 2. mai.
I likhet med Walliabou Bay på St. Vincent, så har innbyggerne i Portsmouth etablert en såkalt ”association”, som består av en gruppe håndplukkede og godkjente ”ambassadører” for havna. De kommer oss i møte i småbåt når vi kommer seilende inn i bukta, og sørger for å tildele oss buoye. De gir oss dessuten all informasjon vi behøver for å føle oss godt ivaretatt og få mest mulig ut av oppholdet. Vi ble tatt imot av Antony, som vi tidligere hadde hørt mye bra om fra Tricia og Steve Frary da vi møtte dem i Martinique. Det gode ryktet viste seg å være vel fortjent; Antony var en hyggelig og pålitelig fyr som bidro til at tanken på å føle seg utrygg virket fjern mens vi var i Portsmouth.
Elvetur opp Indian River
Vi hyret Antony til å allerede samme dag ta oss med på elvetur opp The Indian River med båten sin. Ekstra trivelig for store og små at han tok med seg sønnen sin.
I full fart på vei til elvetur oppover Indion River sammen med Antony og sønnen.
Oppover Indian River. Denne elven var visstnok totalt overgrodd fram til orkanen Maria herjet. Nå er inntrykket et ganske annet, litt rasert og dødt. Men likevel fint og interessant å lære fra vår guide Antony om plante- og dyrelivet i og ved elva, samt menneskenes utnyttelse og samspill med den.
Pirates of the Caribbean-filmene er filmet i – ja nettopp; Karibien. De som har sett filmen ”Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest” kan antagelig huske ”trollkvinnen” Tia Dalma, som bodde i et trehus langt oppe i det overvokste elveleiet ”Pantano River”. Vel, dette elveleiet heter egentlig Indian River, og trehuset ble bygget og stod støtt helt til orkanen Maria filleristet det. Kun restene av Tia Dalmas hytte og brygge er å spore langs elvebredden nå.
Lokasjon betyr alt! Det stemmer i alle fall i dette tilfellet. Indian River Bar & Grill har verdens enkleste barkart (rom, rompunsj og så enda litt mer rom…), men dette kompenseres i fullt mon med spektakulær ”tomt” langt oppe i Indian Rivers elveløp, kun tilgjengelig med liten elvebåt.
Enkel bar-filosofi som fungerer: Why make it complicated, when you can keep it simple?!
Antonys unge pode og vår unge dame. Merk blomstene: De har den gode unge ridder plukket til seg og sin unge venninne!
Petter ivrig fotograf på vei ned Indian River (Fillern, at vi ikke fikk bildene hans fra Dominica før han dro! De ville nok vært hakket mer spektakulære enn Ingrids knipserier…)
To unge venner har det tørt og godt under en delt regnjakke.
Heldags guidet tur rundt omkring på Dominica – sjokoladefabrikk, røde fjell og bading i fossefall
Neste dag hadde vi leid en guide/drosjesjåfør for en heldags omvisning på den nordlige halvdelen av Dominica. Dette var vår eneste heldag her på Dominica, så vi innså at vi ikke kunne få med oss ”alt”. Det var verdt å finne enkle løsninger for å få med seg mest mulig, så da løste vi det på denne måten.
Klubbhuset til den lokale ”sanitetsforeningen”. Veggmaleriet viser Elizabeth Israel ”Ma Pompa; Verdens dokumentert eldste menneske, som ble født og levde hele sitt liv her i Portsmouth. Ma Pompa var født den 27/1-1875 og døde 14/10, 2003. Det vil si at hun oppnådde den høyst anstendige alder av 128 år!!!
Marias herjinger
Orkanherjede Dominica. Det er tragisk å se hvordan vegetasjonen er kvestet etter orkanen Maria. Vår guide kan fortelle oss at det ikke var et eneste blad igjen på trærne dagen etter orkanen – ikke et eneste ett! Sånn sett er det fint å se hvor fort vegetasjon spirer og gror i dette varme, fuktige klimaet. Men fremdeles er hele åssider grå av brukne trestammer som ligger strødd.
Orkanen Marias herjinger er tydelige OVERALT. Trær er ribbet eller blåst over ende. Hus mangler tak, og bølgeblikkplater ligger strødd. På flere bygg har hele ”mønet” blåst av og etterlater et reelt inntrykk av et ”halshogd” hus der hodet (les: taket) ligger malplassert ved siden av bygningskroppen sin. Ødelagt byggemateriale ligger stablet i dunger overalt. Det er rett og slett en tragedie å se, selv 8 måneder etter at den var et faktum. Fremdeles finnes det områder som mangler elektrisitet. I Portsmouth fikk de tilbake internett for 3 uker siden, det vil si de var ”avskåret” fra vanlig, effektiv utveksling av informasjon med omverden i 7 måneder . Og Portsmouth er en by…
Vi stiller oss spørsmålet ”Hvordan greier folk å motivere seg til å satse på nytt, når de vet at det er en reell sjanse for at en ny orkan ødelegger alt igjen neste år?” Det MÅ jo gjøre noe elementært med mentaliteten til folk, er noe som synes åpenbart for oss nordboere som kommer fra ”hamstringslandet” Norge.
Utsyn over vakre, frodige Dominica, tross sine orkanherjede, ferske arr.
På spørsmålet om folkets samhold svarer sjåføren vår at etter orkanen reagerte folk på ulike måter. I følge ham har et sted mellom 15-25 tusen innbyggere flyttet fra Dominica i ettertid. Blant de som har blitt værende for å gjenoppbygge landet sitt har samholdet vært sterkt. På mitt spørsmål om hvorvidt de som har emigrert kommer til å flytte tilbake, så er svaret fra vår sjåfør hardt og kontant: ”I hope not”. Han mener at folk ikke har noe i Dominica å gjøre dersom de bare er der i gode dager, men svikter i harde tider… Utsagnet er nådeløst, ærlig og forståelig.
En lokal harpunfisker vandrende på stranden.
CHOCOLATE!
Dominica har én sjokoladefabrikk: Pointe Baptiste Estate Chocolate Factory. Eieren følger hele prosessen fra dyrking og høsting av kakaobønner til ferdig produsert mørk sjokolade med et vidt spekter av ulike smaksvarianter. Vi ble noen gode smaksopplevelser og kalorier rikere!
Vi ble litt forbløffet over hvor enkle produksjonslokalene var. Tror ikke Helsedirektoratet hadde latt bedriften drive på særlig lenger, for å si det sånn… Men vi tok sjansen og nøt til fulle nyyydelig sjokolade. Uten andre varige mén enn noen tusen ekstra kalorier å forbrenne.
De røde klippene
Red Rocks – eiendommelig og ”styggvakkert”.
Neste stopp var de røde klippene ved Point Baptiste. Klippene er formet av hardt sammenpresset rød sand og leire. Den lokale ”park ranger’en” – som hadde utseende og fremtoning som en yogi – tok oss med til ”sin” meditasjonshule. Denne lille labyrinten av huler og irrganger er visstnok en mix av naturlig og menneskeskapt. Fremtoning og klang er mystisk og vakker på sitt eiendommelige vis.
Meditasjonshulen til vokteren av Red Rocks.
Hele Viljas gjeng samlet på Red Rocks i Dominica: Jon Petter, Petter, Ingrid, Karen Marie og Beni. Vi har seilet sammen i månedsvis nå. I morgen mønstrer Beni av, og Vilja seiler tilbake sørover til Martinique. Et uforglemmelig fint og minnerikt kapittel av vår reise med Vilja rundt omkring på jorda er levd og skrevet.
Vegetasjonen er i ferd med å bli frodig og tett igjen etter orkanen. Petter langt der inne i treriket. «Kommer du, Mamma?»
Vi er ikke helt sikre på om denne ”vokteren” av Red Rocks er selvutnevnt er offentlig ansatt? Han lever i alle fall nært naturen, og etter beste evne i samspill med den. Boligen er et lite skur ved stien mot klippene. Lokalbefolkningen respekterer jobben han gjør; å se til at klippene ikke blir et område for ukontrollert turisme, festing eller annet som forsøpler og skader den.
Ingrid i fysisk søvne – og gutta i mental koma (ref. Ingrid)– gjennom Kalinagoindanenernes reservat…
Dominica er den eneste øya i denne delen av Karibien (Antillene) der det fremdeles finnes karib-indianere, som var folkeslaget som bebodde de Karibiske øyene da Europeerne ”oppdaget” Amerika. Europeerne tok ikke like hardt opp kampen her, ettersom den fjelldekte øya ble ansett som mindre attraktiv enn de omkringliggende for sukkerplantasjer, etc. Og karib-indianerne selv kjempet hardt for sin eksistens. Et indianerreservat ble opprettet i 1903, og har den dag i dag en viss grad av egen lovgivning m.m..
Vi kjørte gjennom Kalinago Territory, indianerreservatet på Dominica. Men skuffende nok ble det ikke tid til en stopp der. (Eller det vil si; Ingrid hadde sovnet i baksetet, og ble fly forbanna over å ikke ha blitt vekket før etter at territoriet var tilbakelagt. Gutta hadde ikke tenkt på å spørre om å få stoppe opp og se lokalt håndtverk eller se seg litt rundt. Velvel, Ingrid kan jo bare skylde seg selv for å ha ”sovet i timen”… Men fillern, det var dumt!)
Kalinagoindianerne er stolte over sin tradisjon, og jobber hardt for å bevare den. Iblant slår dette ut noe nådeløst: Dersom en kalinagoindianer eksempelvis velger å gifte seg med noen utenfor sitt folkeslag, så mister denne retten til å bo i territoriet. Samtidig er det positivt å høre historien om Kalinago-høvdingen som fikk sitt folk til å boikotte tilbudet om å være statister i filmen ”Pirates of the Caribbean. Dead Man’s Chest”. De var nemlig tiltenkt rollen som kannibalske indianere og villmenn. Karib-indianerne har lenge kjempet mot stempelet de har hatt om å ha vært kannibaler da europeerne ankom Karibien. De hevder at det er usant, eller i beste fall sterkt overdrevet, og at ryktet ble satt ut av europeerne selv, for å ovenfor omverden rettferdiggjøre sine blodige handlinger i utryddelsen av indianerne på øy etter øy. Det står respekt av å høre at kalinagoindianerne ikke lot seg friste til et øyeblikk i rampelyset på bekostning av egen identitetsbygging.
Men altså – Ingrid hadde lest seg opp om karibindianerne i forkant av vårt besøk, og sov seg gjennom hele territoriet da vi først var der. Sukk…
Heimbrent
OK, her snakker vi ROM! Rom er den Karibiske ”nasjonal”drikken, slik Ouzu er det i Tyrkia og Aquavit i Norge. Men det blir strax litt morsommere her i Karibien hvor skjenkebevilgning ikke er en del av vokabularet. Islet View Restaurant & Bar danker ut alle bardisker vi har sett hittil med hensyn til hjemmebrygg.
På hjemveien tok vi en frisk dukkert i fossefallet Spanny Waterfalls. Det finnes egentlig flere fine fossefall i Dominica som er flotte å hoppe ned. Vi hadde tenkt oss til en av dem. Men så viste det seg at denne er så fylt av nedblåste trær og skjulte farer etter ”Maria” at det ikke lengre er forsvarlig å hoppe her. Derfor ble det bad i Spanny i stedet. Dessverre har vi ingen bilder, bare dette som vi har lånt fra verdensveven. Så dere får bare ta oss på ordet; Vi stod midt under det dundrende vannfallet, og det var friskt & godt!
Alarm! Om det lille myggstikket som ble til noe kjempesvært og skummelt (del 1 av 2)…
Vi vet vi skal ha respekt for mygg i utlandet, men vi hadde vel ikke akkurat tenkt det gjaldt selve myggstikket. Men som vi har erfart før på denne turen: Man lærer så lenge man lever! Hvilket er et ordtak vi denne gangen – med ”bank-i-bordet” – omformulerer til ”Man lærer så lenge man overlever!”…
Vi har én reell bekymring i gruppa: Jon Petters myggstikk…
For et par dager siden begynte Jon Petter å nevne ovenfor oss andre at et myggstikk på kneet var litt betent. Tross nitidig rensing, så har betennelsen eskalert og nå begynt å ta overhånd. Det er hovent, det gjør vondt, og Jon Petter begynner å føle seg i laber form. Vi forsøkte å komme til lege denne dagen i Dominica, men uten å lykkes.
Så denne historien får en fortsettelse i neste flaskepost…
Beni mønstrer av
Den 25. november i 2017 troppet en ung sveitser opp på bryggekanten i Lagos med nykjøpte brød, for å spise frokost sammen med oss på Vilja før vi seilte videre til Olhão. Etter frokost takket han for maten, og dro. Men så kom han tilbake, og spurte om han kunne få haike med oss til Olhão? Vi fikk i ettertid vite at han hadde kastet krone&mynt på om han skulle spørre eller ei, og da hadde det altså blitt krone, dvs. spørre. Og vi svarte ja, også litt skeptiske ettersom vi hadde nytt mannskap i vente på Olhão.
Men livet blir til mens man lever det. Det gjelder også denne turen. Det ble at Beni seilte med oss videre, og nå – mer enn 5 måneder og 5000 nautiske mil senere, har han bestemt seg for å mønstre av. Vi er så gjensidig kjempeglade for å ha delt turene våre med hverandre; han sin backpackertur og vi vår jordomseiling.
Det var med nød og neppe at Beni fikk lov til å mønstre av! Når du ankommer en øy i Karibien, så må du nemlig fremlegge returbillett som viser at du har planer og finanser til å reise derfra igjen. Når du seiler så er ”returbilletten” at du har en båt å reise med. Men Beni skulle mønstre av båten i Dominica for å backpacke videre. Han infridde dermed INGEN kriterier for å få lov til å bli værende i Dominica på ubestemt tid; Ikke hadde han flybillett, ikke har han mye penger, ikke hadde han noen plan for husly, og politiet fikk bakoversveis da han nevnte at han vurderte å bo i telt. Det krevde adskillig overtalelse og rosende beskrivelse av vår gode venn fra skipperens side for at Beni til slutt fikk innvilget 7 dagers opphold med krav om å komme tilbake og rapportere før fristens utløp. Her, en lykkelig Beni får dokumentene han trenger for å fortsette sitt backpackereventyr.
Et lite frampeik; i slutten av juni 2018 fikk vi melding fra Beni som fortalte at han fremdeles var i Dominica. Etter å ha jobbet litt på sjokoladefabrikken, så er han nå i gang med frivillighetsarbeid for en organisasjon som jobber for å gjenoppbygge Dominica etter orkanen. Han har det bare bra!
1.mai, 2018: Retur sørover fra Dominica til Martinique.
Petter og Ingrid fikk gjort et skikkelig bra dykk på nordvestspissen av Dominica. Det var et yrende fiskeliv, og mulighet for å svømme gjennom undersjøiske lavatunneler. Superbra! Og hadde vært enda bedre om ikke Mamma Ingrid hadde vært så rotete med pustinga si, og gikk tom etter 28 minutter(!?). Men det var utrolig fine 28 minutter. Og hit vil Ingrid igjen, for å svømme gjennom en av de virkelig lange tunnelene, for det så råkult ut!
Ingenting er som et godt regnskyll! Petter bak rattet, og gir seg ikke. Så gikk været fra dårlig til riktig ille…
Så seilte vi fra Portsmouth. Da vi nærmet oss sørvestspissen av øya blåste det opp og regnet begynte å hølje. Petter stod rorvakt, og galgenhumoren vokste etter hvert som været ble verre, der han stod i shortsen, vinden hylte med storm i kastene og regnet kom skytende som hagl fra himmelen. ”De inviterte meg til å komme og seile i Karibien. De sa at det var shortsvær…”. Hehehe…
Utsikt inn mot Martinique, og landemerket ”Diamanten” til høyre i bildet.
Så stilnet stormen, og vi fikk en fin seilas nedover til Martiniques sørspiss. Som alltid er det tungt å komme seg rundt Diamanten i sørvest. Vinden blåser midt i mot, og strømmene jobber også i motsatt retning av dit vi vil. Ingrid hadde morgenskiftet, og måtte starte motoren. Med 1800 omdreininger i minuttet på motoren greide hun kun å komme opp i 2 knops fart over grunnen. Så da hadde vi utsikten mot Diamanten (se bildet nedenfor) ganske så lenge i morgentimene.
Førstehjelp i Martinique til båt og kaptein
I Martinique skjedde ting slag-i-slag
Vår elektrikerguru Tilikum fikk skrudd litt mer på Victron inverteren, uten at den ennå er friskmeldt dessverre. (Vi grubler videre…)
Jon Petter oppsøker lege med kneet sitt, samt er i fortløpende kontakt med vår ”skipslege” og venn hjemme i Norge, Otto Molvær og venn og ekspert i sirkulasjonslære Jonny Hisdal. Han begynner i alt 3 ulike antibiotikakurer, men ingen ser ut til å bite på. Almenntilstanden hans blir bare verre og verre, kneet er hovent og litt blått, det begynner å gjøre vondt i lymfene. Faren for blodforgiftning og blodpropp i kneet (ved flyreise) er overhengende. Det er med nød og neppe og etter grundig vurdering at det blir vurdert som forsvarlig og riktig å han blir med oss på den lange flyturen til Norge.
Gjensyns med våre venner på Totiki
Midt oppe i dette er et lyspunkt i Martinique det gledelige gjensynet med Vilja, Kari og Ludvik om bord på Totiki. Maken til trivelig familie! Vi fikk verdens triveligste kveld sammen med dem, der praten gikk til langt på natt, i alle fall for oss tre av de voksne som er friske. Fellesnevnerne er mange. Det føles som at vi her har fått oss venner som blir med oss videre i livet. På søndag leker Karen Marie med Vilja hele dagen om bord på Totiki, mens Pappa ligger skadeskutt i forpiggen og Mamma Ingrid og storebror Petter rydder båt og pakker til hjemreise. Det er så verdifullt å vite at veslefrøken har det godt, tross at det ”koker” om bord på Vilja. TUSEN TAKK for at dere er dere, kjære Totiki-familien!
Kjempetrivelig gjensyn og døgn med familien på Totiki; Kari, Ludvik og Vilja.
6. mai – til Norge i rullestol
Det er et litt slitent og bekymret mannskap som setter seg på flyet til Norge om kvelden den 6. mai. Jon Petter trilles i rullestol på flyterminalene der vi mellomlander, og ser simpelthen litt medtatt ut. Men – vi er lettet over å være samlet, og glade for å være på vei til Norge. Det føles som ufattelig flaks at Jon Petter nå skal få legehjelp i vårt hjemland der vi er trygge på språk og legestand. Og så gleder vi oss vanvittig til å skulle være i lag med familien nå når viktige familiemilepæler hjemme i Norge skal feires! Vi sier farvel til Vilja, som ligger til en buoye i Le Marin. Det blir nok bra, dette.
Det er noe med smaken av å være framme. Vi skulle nå fram til Kanariøyene før jul. Nå er vi her. Riktignok er vi den 4. desember på nordøstspissen av øyriket, og det gjenstår nesten 200 nautiske mil til Las Palmas på Gran Canaria. Der skal vi finne kaiplass til Vilja, før vi om vel en ukes tid reiser til Norge og videre til Tanzania (!) for å feire jul. Men det er definitivt neste kapittel. Nå er vi framme på Kanariøyene, og har adventsferie i øyparadis. Vi ligger for anker utenfor Playa Francesa på øya La Graciosa sydspiss. Alle har det bra. Life couldn’t be better.
Første frokost etter ankomst til Kanariøyene. Mannskapet har fått seg en god natts søvn, og Beni overrasket med nybakt sveitsisk brød. Vi har det søren meg ikke så verst!
Eller… en liten korrigering av tidligere skildring av perfekte tilstander; vi har to elementer om bord som ikke er helt i form: Skipperen våknet første morgen med lemster kropp og feber, og dassen akter gikk tett og sprutet alskens uhumskheter inn i stedet for ut av båten. Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende. 😉
Enda godt at vi har et kompetent mannskap som tar seg av de svake & trengende…
Skipper ble igjen om bord for rekonvalesens, mens øvrig mannskap tok et aldri så lite strandhogg!
Oh my God, what a place! Strandhogg på Ihla Graciosa for den friske andelen av mannskapet.
Beni, Ingrid d.y og Geir dro på topptur på 3 av calderaene (nedraste vulkankratere) på La Graciosa.
Utsikt fra toppen av Montaña Amarilla, mot Viljas nye nabolag i Playa Francesina. Lanzarotes nordspiss i bakgrunnen. Landsbyen Caleta del Sebo på Ihla Graciosa skimtes bak til venstre.
Utsikt utover øya og mot nord. Isla de Montaña Clara (t.v.) og Isla de Alegranza (langt der bak).
Karen Marie og Ingrid bygde sandslott med liv & lyst. Ei så fin tomt fortjener et skikkelig palass! Innimellom ble det en liten topptur på nærmeste caldera, for å få opp pulsen og få litt overblikk over øya og øyriket.
Solnedgang over Playa Francesa. På tide å komme seg tilbake til Vilja og se til skipperen.
Skipperen hadde frisknet til i sin ensomhet om bord, og de sosiale antennene var igjen tunet inn. Det ble Jenga utover natten.
Ny morgen på svai utenfor La Graciosa. Alle er i form. Det er bare å nyte.
Hjemmekontor. Skipskantinen byr på kaffe, portvin og sjokoladedonuts.
Nytt strandhogg på La Graciosa. Jon Petter skulle paraglide med en båtnabo, mens vi andre fant på det hjertet lystet; calderatopptur, smak av landsbyliv i Caleta del Sebo, og (som vist på bildet)kanskje det mest spektakulære; utforskning av drømmestranda Playa Montaña Amarilla over og under vannflata.
Playa Montaña Amarilla badet i kveldssol. Fantastisk fint.
Playa Montaña Amarilla i solnedgang.
Vilja kidnappes etter 3 dager på svai. Vi seiler igjen.
En meget lite diskret, dôg vellykket kidnapping av Vilja og hennes eiere fant sted om morgenen den 7/12. I grålysninga ble det liv på dekk. Mannskapet tok skipperen på ordet og kastet loss i grålysningen, uten den minste involvering av Viljas redere, som lå og snorket i forpiggen. Eller snorket gjorde vi vel kanskje ikke; det er meeeget vanskelig å ikke våkne av at ankerkjettingen dras opp. Men stod opp gjorde vi i alle fall ikke før flere timer senere. Luxus med handlekraftig crew.
God seilvind og flatt hav; hva mer kan en ønske seg? Tja, kanskje en knop eller to mer fart gjennom vannet? Ingrid U. og Geir benyttet perfekte seileforhold til å teste seileteknikk og fintune seilene.
Perfekte seileforhold på dagsseilas langs Lanzarotes vestkyst. Vilja skjøt fart!
Rigelig tid til å teste mer enn seileteknikken. Øverst t.v.: Sekstanten ble tatt fram. Om enn astronavigasjonsberegningene ikke ble tatt til endes, så var det likevel gøy å så smått friske opp ferdighetene. Nederst t.v.: Beni, som er på sin førstereis med denne turen, har løftet seg fra nullnivå til å kunne ta roret selv. Vi er imponert; en time out er absolutt fullt fortjent. Til høyre: Vi fristet fiskelykken, dog uten hell. Artig læll.
Før mørkets frambrudd kom vi fram til Marina Rubicon på Lanzarotes sydspiss. Etter en uke på havet og i paradis, så må det innrømmes at det var med litt uvilje vi kjente på kontrasten ved å være tilbake i sivilisasjonen og en velfrisert marina. Mannskapet ruslet litt stundesløst rundt, før vi forsonet oss med at forandring fryder og gir bedre perspektiv på hva vi har opplevd. Det ble middag ”på by’n”.
2 gode venner; Beni & Karen Marie ute ”på by’n” på Marina Rubicon på Lanzarote.
Las Palmas, here vi come!
Med om lag 120 nm foran oss på siste etappe til Gran Canaria, var det ingen kjære mor; Klokka 04:00 var det liv & røre på Vilja, og noen minutter etter var vi i gang.
Noen ganger er det helt ålreit.
Vi seiler inn i solnedgangen.
Middag før mørket senker seg. Fine forhold – bordet er dekket!
8/12-17: 120 nm seilt på 18 timer. Vi kom fram til Las Palmas før midnatt. Vi ble tatt vel imot av venner fra Trondheim, Sigmund Gismervik og Gunnhild Breirem, som hadde holdt oss oppdatert i forkant om innsjekking og båtplass. De hadde dessuten gjort litt innkjøp av mat & drikke for oss, så neste morgens frokostbord var sikret. Luxus. 🙂
Så var vi definitivt tilbake i sivilisasjonen. Vilja har fått kaiplass på Muelle Deportivo de Las Palmas. Her ligger hun trygt til Audun & Bergny henter henne den 16/12 for å dra på jule- og nyttårsseilas rundt omkring Kanariøyene.
Mannskapsbytte! Trondhjemssøskenbarn om bord på Vilja.
Så var det dags for at Ingrid d.y. måtte hjem. Shit!
Vi fikk noen formiddagstimer i Las Palmas, før Ingrid d.y. mønstret av og fløy i forveien hjem til Trondheim. Rart å bryte opp «Team Kanari». Menmen – vi andre har enda noen dager i sol & varme før vi følger etter nordover, og flere gode ting er i vente.
Men vi hadde ikke lang tid til gravøl. Vi fikk oss nemlig tidenes adventsgave fra Ingrids storesøster, Karen: Kun et par timer etter at Ingrid d.y. hadde mønstret av, dukket to kjente og kjære damer opp i Las Palmas. Karen Maries søskenbarn, Cecilie & Liv, kom helt fra Trondheim for å få noen dager om bord hos oss & få litt følelsen av hvordan vi har det på sailingvilja. Tanken på sol & sommer i adventstiden var jo heller ikke å forakte.
Karen Marie har fått søskenbarn Cecilie og Liv å leke med! Og vi alle om bord på Vilja får dele en smak av turen vår med familien. Det er både artig og betyr mye for oss.
Vi lærer mer om de store sjøfarerne før oss 😉
For å ha en rød tråd I valg av museer & historielæring på turen, så har vi etterhvert begynt å sentrere oss rundt temaet “De store oppdagerne”. Det har vært interessant og ofte fascinerende å vite mer om de modige menn som krysset hav og kartla verden med farkoster og navigasjonshjelpemidler som er så ufattelig langt unna det utstyr vi har tilgjengelig for vår lille ”oppdagelsesferd” i vår Bavaria 50 seilbåt.
I Las Palmas ble Casa de Colón (Columbusmuseet) prioritert for et besøk. Greit å lære litt mer om den gode Christofer, som peilet ut kursen før oss.
Las Palmas var siste stopp for Christofer Columbus før hans første kryssing av Atlanterhavet i 1492. Så også for oss på Vilja. Dermed var et besøk ved Casa de Colón (Columbus Museum) et naturlig valg.
Christofer Columbus krysset Atlanteren over til Amerika i alt 4 ganger. Fascinerende da å ta I betraktning følgende beskrivelse av den gode Christofer: ”Han visste ikke hvor han skulle, han visste ikke hvor han var da han kom til Amerika, og han var ikke i stand til å beskrive hvor han hadde vært da han kom tilbake.” Med ett følte vi på Vilja oss vellldig godt forberedt, tross vår filosofi om å ”ta det som det kommer, og la veien bli til mens vi går”.
Litt byliv i Las Palmas.
Storesøster på besøk!
Vi visste at ”storesøstersvigerinnetante” Siv var på disse trakter, etter å ha cruiset rundt på Kanariøyene med Harley Davidson sammen med sin kjære. Veldig stas å ha et lite slektstreff i Las Palmas. Innpakkede overraskelser takket vi heller ikke nei til.
Også storesøster Siv fikk/ måtte prøvesmake og godkjenne skinken. Ut ifra smattende godlyd så tolker vi det som at den passerte kvalitetskontrollen med glans.
På svai vest for Las Palmas
Men vi hadde ikke seilt fra oss ennå; hele mannskapet var veldig motiverte for å forlate kaiplass og seile Vilja enda en tur. Med kun et par dager til rådighet, og melding om mye nordavind på siste dag, så falt valget på å legge oss på svai på vestsiden av Las Palmas’ La Isleta. Igjen kjente vi på hvordan det å ligge på svai føles tusen ganger friere enn å ligge i en marina.
Julerengjøring av Vilja og avskjed for denne gang
Så var vi atter vel i havn i Las Palmas. Vilja skulle ryddes & vaskes og klargjøres for sine nye redere; våre gode venner fra Trondheim, Audun, Bergny og Runa kommer om noen dager for å ta Vilja vårres på jule- og nyttårsseilas rundt Kanariøyene.
Vilja er nyvasket og fin til Audun og Bergny kommer om noen dager og tar hånd om henne.
Ungdommene bød på digg middag siste kveld ombord. Nå hadde Liv frisknet til også, etter å ha vært mer eller mindre utslått med medbragt pest siden hun ankom. God stemning!
Etter 5 måneder på tur har vi innsett at mye av det vi trodde vi ”MÅTTE ha” i livet viste seg å være totalt overflødig. Du verden, hvor digg det er å få ryddet vekk cirka 70 kg med unødvendig stæsj!
Så var det tid for avskjed. Først med vår nyfundne venn Beni, som vi ikke vet om vi noen gang får møte igjen. Deretter med vår gode venn Geir, som skal hjem til julefeiring med familien i Grong.
Så var det tid for avskjed og sceneskifte. Vår gode venn Beni, som vi plukket opp på en brygge i Lagos for 3 uker siden med tanke om en dagsseilas i lag, trer nå inn i rollen som båtpasser & konstituert reder. Vi har invitert ham til å være med oss videre over Atlanteren etter jul, men vet ikke hva han velger å gjøre. Han er jo på fri ferd uten plan… Får vi se ham igjen, mon tro? Uansett, så føler vi oss beriket og heldige som har fått blitt kjent med en så unik & herlig fyr på ferden vår.
Cecilie og Liv fikk seg noen flere timer i Las Palmas, før de tok et senere fly til Trondheim. Og Geir fløy nordover med oss, og tok avskjed på Værnes. Vi er SÅ glade for å ha delt opplevelser på denne langturen vår. Ikke bare bygger vi vennskap når vi deler opplevelser og 24/7 tid i lag slik vi gjør med sailingvilja. Vi skjønner også at det vil føles godt i framtiden at familie og venner har tatt del i turen og kjent på stemningen. På den måten blir turen ikke bare vår, men ”alles”.
Litt ettertanke etter nesten et halvår på tur
Tenke seg til at vi nå har vært 5 måneder på sailingvilja-tur. Vi er fulle av inntrykk. Som vi har vært flinke til å fortelle: Vi føler oss råheldige. MEN – det skal også sies; alt er ikke bare greit hele tiden. Selvfølgelig ikke. At mye er bra sees klarere i et perspektiv som rommer erfaringer på godt & ondt. Et reisebrev eller ti kunne vært skrevet om det å være på langtur og stadig ”i det ukjente”, om det å bo så tett på hverandre 24/7, om samliv & læring for oss 2 voksne ombord som er så totalt ulikt forberedt til turen når det gjelder seileerfaring, om det å ha med en liten 3-åring på langtur, osv. osv.. Tvil, frustrasjon og god, gammeldags hverdagsgruff har definitivt også vært til stede på turen. Men de overskygger likevel langt fra alt det innmari gode i opplevelsene, fellesskapet, og den viten om at vi realiserer en drøm. Vi er mer til stede i nuet enn før, tror vi – men har mye mer å gå på. Av sted, til stede. Det er her vi øver oss på være og stadig mer er.
Nye redere på Vilja i julen og inn i det nye året
Vilja blir ikke alene i julehøytiden. Om noen dager kommer nemlig våre ”medredere” fra Trondheim; Audun og Bergny, og flytter inn i Vilja. Sammen med datteren Runa blir det julefeiring om bord. Beni passer båten til de kommer, og får seg litt tid med ”egen bopel” på loffeturen sin. Vi kan dra hjem vel vitende om at Vilja er i gode hender. Du snakker om vinn-vinn for oss alle!
Vi er tilbake på Vilja den 16. januar, klare for å krysse Atlanteren. Godt Nytt År!
Så seilte vi inn i Ria Formosa Naturpark og dens vakre øyrike og laguner.
Ria Formosa Naturparks sydspiss, i fugleperspektiv. Når det er fjære, så blir store områder over vannflaten. En oase for millioner av fugler, og et yndet sted for muslingplukkere.
Fra Wikipedia: «Parque Natural da Ria Formosa er en naturpark i Algarve i sør Portugal som er 18 400 hektar stor. Den omfatter Ria Formosalaguenen samt en mengde små øyer og halvøyer, sanddyner, strender, våtmark, små kanaler, søte vassdrag og saltbassenger. Naturparken er 60 km lang og strekker seg over fem kommuner.”
Videre står det: ”Millioner av fugler besøker området hvert år; en del for å hekke og tilbringe vinteren der, en del for å raste under sine reiser mellom Europa og Afrika.”
Vi tilhører da altså sistnevnte kategori av fremmede fugler. Våre gode venner fra Trondheim; Solvor & Jan og hunden deres Ludo tilhører førstnevnte. Vi gikk inn for landing i Ria Formosa, både for å nyte denne naturperlen på Portugals sydspiss, samt for å møte våre venner der. Egentlig skulle Solvor & Jan mønstret på i Albufeira, og seilt med oss inn i sitt øyrike. Men så ble Solvor dessverre syk og planene måtte endres. Fillern, vi skulle så gjerne delt opplevelsen av å ligge på svai med dem, ikke minst også fordi de elsker og kjenner stedet. Jaja, gjensynet måtte utsettes litt, og vi utforsket lagunen i første omgang på egenhånd.
Endelig på svai igjen!
Olhão i horisonten. Rart å tenke på at der inne et sted finner vi våre venner Solvor & Jan. Vi gleder oss til gjensyn.
Vi seilte inn i lagunen innenfor Ihla da Culatra på ettermiddagen. På øya skimtet vi fiskelandsbyen, og gledet oss til å ta strandhugg neste dag. Men nå først skulle vi bare nyte å være helt øde og alene for oss selv. Jon Petter, Beni og Karen Marie tok småbåten og satte ut krabbeteiner. Vi hadde en lang aften på dekk, nøt varmen som kjentes som en mild sommernatt og lysskinnet fra fiskelandsbyen og Olhão på hver sin kant i det fjerne.
Neste morgen var det på tide med litt aktivitet og utforskning!
Glimt fra livet på svai utenfor Ilha da Culatra.
Strandhugg på Ilha da Culatra
Vi har kjent underveis at vi er svake for øyer og øyboere. Å ta et strandhogg på ilha da Culatra var ”et must”.
Stranden utenfor fiskerlandsbyen Ilha da Culatra på øya med samme navn.
Ilha da Culatra er ei lita øya, 6 kilometer lang og 100 – 900 meter bred. Det er ingen motoriserte kjøretøy på øya, og “veiene” består av gangbruer av tre. Det er to landsbyer på øya, og i alt har øya 1000 innbyggere. Vi vet ikke hvor mange som bor i Ilha da Culatra, men tipper et par-tre hundre. Det er i alle fall en landsby vi har opplevelsen av å komme til, knapt nok et tettsted. Da vi gikk inn imellom husene, så føltes det nærmest som å gå inn i hagen til folk.
I den stille landsbyen, kom det eneste skrålet som var å spore fra den lokale kaféen/ baren. Inne var det fullt av folk, hovedsakelig mannfolk. Energien var på det mest intense rundt et fotballspillbord. Her ble det spilt for øl. Jon Petter og Beni greide bare ikke å dy seg; etter å ha stått på sidelinjen og kikket en stund, så utfordret de til kamp. Det gikk som det måtte…
Beni & Jon Petter utfordret til kamp. Det finnes dessverre få bilder av den, ettersom den var over så fort….
Vi trivdes og satte pris på å få komme litt ”inn i varmen” på Ihla da Culatra. Vi sier det igjen: det er noe med øyfolk, altså. 😉
Så måtte vi litt motvillig ta farvel med Ilha da Culatra. Mannskapet er ”in touch with their feelings”.
Men det går bra! Vi har venner på land i Olhão i vente. På tide å lette anker og ta Vilja til land.
Møte med Solvor & Jan i Olhão. Og Ludo også da, selvfølgelig. 🙂
Vi hadde så vidt fortøyd båten, før kjente stemmer hørtes utenfor. Solvor og Jan var mer enn klare for å mønstre på, tross at formen ikke var helt på topp etter matforgiftning. Praten var i gang fra første stund, og det var også den varme, ekte stemningen de er så gode til skape. Så rart & deilig å kjenne på at plutselig var båten vår som en stue der hjemme igjen, der venner var samlet til god prat, mat og drikke.
Kjempetrivelig gjensyn med Solvor, Jan & Ludo. Det ble sen, men god mat og drikke. Vi fant endog et par EC Dahls pilsner under dørken. Kan ikke bli stort bedre da! (eller kanskje kakken bedre om nordlendingen ombord hadde hatt en nordlandspils i sin hånd, menmen…det så ikke ut til å plage ham nevneverdig.)
Besøk hos Solvor & Jan, og vandring i Ria Formosas naturpark.
Neste dag (nå hadde vi kommet til mandag), vandret vi litt rundt i Olhão by. Det var en befriende opplevelse, for oss som var mildt sagt drittleie av souvenirer og turistifiserte bygater. Olhão er regnet å ha den viktigste fiskehavna på Algarvekysten, og er en liten by med omtrent 45 000 innbyggere. Det fine med Olhão er at det ikke er en turistby, men en autentisk portugisisk by der en faktisk møter stort sett bare portugisere. Byggene i gamlebyen har de samme flislagte veggene og arkitekturen som vi kjenner igjen fra andre steder vi har besøkt i Portugal, men de er mer slitt og mindre glosset opp. Vi syntes det var befriende, vi.
Men vi ble ikke lenge, for plutselig var Jan på tråden og lurte på om vi hadde lyst til å bli plukket opp med bil for å besøke dem hjemme. Hjemmet deres i Olhão er en campingbil og liten hage i ”Parque de Campismo og Caravanismo de Olhão”, det vil si campingplassen i Olhão. Det som skiller denne fra andre campingplasser er dens beliggenhet, som er midt i perlen av Ria Formosa. Du går bare ut porten og ned en grusvei, krysser jernbanelinja og gjennom et hull i gjerdet (kremt), så er du midt ute i åpen, urørt natur og selve mekkaet for fugleelskere.
Etter en kopp kaffe, så tok vi oss en tur i naturparken sammen med våre eminente ledsagere for anledningen; Jan & Ludo.
Tur i Ria Formosa Naturpark. Jan viser vei og forteller. Upåklagelig kunnskapsrik guide, etter å ha vært på mang en tur her sammen med sin kjære Solvor, som er lidenskapelig interessert og engasjert i naturen og det som lever og gror her.
Det var trivelig å få oppleve vinterhjemstedet til våre venner. Det gir et helt annet utgangspunkt for fellesskap når en kjenner hverandres hverdagsliv. For oss ga dette også en følelse av fellesskap i det å ha tatt så store og tøffe livsvalg, som innebærer omveltende endring av den kjente hverdagen i Trondheim, og det å være så langt vekke fra de vi har kjære der hjemme. Godt å dele noen tanker og erfaringer rundt dette med kloke mennesker vi deler verdier med og har tillit til.
Om kvelden dro vi hjem til Vilja, og delte nok en god «kveldsmiddag» der.
Aftenstemning ved Olhão Marina. Foto: Solvor
Og så ble det seiling!
Idéer må realiseres! Så også vårt ønske om å seile sammen med våre venner. Tirsdags morgen mønstret tre stykk mannskap (hvorav én firebeint) om bord på Vilja, klare for å seile i sin egen ”hage”; Ria Formosas laguner, og endog smake på friheten av å seile ut mot det åpne hav.
Jan hadde seileerfaring, og syntes det var gøy å gjenoppfriske gamle ferdigheter. Solvor og Ludo var på sin førstereis. Engasjert entusiasme om seilas smittet over på hele mannskapet. Turen vi fikk var rett og slett digg. Bare se!
(Nedenfor følger noen flotte bilder, i hovedsak tatt av Solvor Leistad.)
Viljas mannskap på vei for å ta imot nytt mannskap; Jan, Solvor & Ludo. (foto: Solvor)
Endelig har Vilja fått seg en skipshund; stolte Ludo & S/Y Vilja kler hverandre, synes vi. (foto: Solvor)
Klar for å slippe tampene og sette seil.
Det er et flott syn; å sette seil og skue utover havet. (foto: Solvor)
Karen Marie forbereder til kveldens middag; karamellisert gulrotsuppe. (foto: Solvor)
En liten dupp. (foto: Solvor)
Det var ikke mye surfjes å spore om bord på Vilja denne dagen. (foto: Solvor)
Sangria & saft på fordekket. (foto: Solvor og Ingrid)
For ei dame! (foto: Jan)
Tenk at Solvor, Jan & Ingrid en vakker dag skulle seile i lag utenfor Portugals sørspiss! Livet byr på overraskelser. Heldigvis!
Kamerater. (foto: Solvor)
Beni fikk seg en treningsøkt da vi seg fra ham i 4 knops fart. (foto: Solvor)
Muslingplukkere. (foto: Solvor)
På vei inn til havn. (foto: Solvor)
Jan til hjemmehavn i Olhão. (foto: Solvor)
Vi rakk akkurat å komme hjem innen himmelen åpnet seg og regnet bøttet ned. At det går an å ha sånn flax!!!
Ålreit å være under dekk og kose seg med karamellisert gulrotsuppe til kvelds, mens regnet høljet ned på dekket ovenfor.
På land om kvelden tok Jan oss med til supermarked, og vi gikk bananas ved tanken på å slippe å bære maten hjem på ryggen. Dermed ble det hamstring før seilas. Vi kunne trolig krysset Atlanteren uten å lide den minste nød med denne bunkringa…
Så tok vi avskjed med Solvor, Jan og Ludo. Og gleder oss til å møtes igjen, med enda en felles referanse og opplevelse i livet.
Nytt mannskap mønstrer på, klare for langseilas til Kanariøyene.
Så kom nytt mannskap til Vilja. Ingrid Bouwer Utne fra Trondheim og Geir Hildrum fra Grong var prompte på plass onsdags formiddag.
Nytt mannskap for langseilas er på plass. Vilja gjøres sjøklar. Beni (nederst til venstre) fikk seg et avansert puslespill for å finne plass til alle varene under dekk, etter gårsdagens storhandel med Jan.
Nå forbereder vi oss på langtur. Neste stopp: Kanariøyene!
Det er ikke mange andre ganger i livet at en oppholder seg i en hel måned på ett & samme sted. Når vi attpåtil hadde en hverdag der Pappa har fulltidsjobb samt at vi har et hverdagsbudsjett, så ble vi nødvendigvis nødt til å tenke kreativt og hive oss med på det de som bor her driver med. Så da skjedde dette:
Dalmally show. Vi drar på fesjå!
Det arrangeres masse lokale fesjå. Her kan alle & enhver delta, og det er slett ikke bare fe som kan hevde seg. Makan til kreative klassekategorier skal en lete lenge etter. Her bør det være mulig for både onkel Bjarte på 87 og Kristina Isabelle på 5 å bli en vinner. Nedenfor presenterer vi en aldri så liten mix av vinnerne fra noen av de mer enn 100 klassene.
Vi spiser lokalt – himmelrike for sjømat & sjokoladeelskere ble oppdaget!
Vi hiver oss med i lokale leke-, lese- & sanggrupper for barna i nabolaget
Vi skal reise lenge i lag med vår lille datter som nå er snart 3 år. Det er klart vi har gjort oss mange tanker rundt hvilket utbytte hun vil ha av turen. Vi tenker & lærer stadig om hva vi kan gjøre for å gjøre turen max for alle ombord. Etter et par uker i Oban testet Ingrid & Karen Marie ut en idè som viste seg å bli en gavepakke til både små & store:
Det lokale biblioteket og menighetene arrangerer gjerne foreldre&barngrupper. Vi fant MANGE i Oban, så der var det bare å velge og vrake. Foreldrene vi møtte ga anbefalinger til hvilke som er best. Karen Marie & jeg ble profesjonelle grupperaidere. Og vi STORtrivdes. Vi møtte mange barn & voksne, vi lærte oss mange barnesanger og fikk lekt med drøssevis av leker og andre smårolliser. Og ikke minst så var det artig å se utviklingen hos Karen Marie i det å hive seg med og ta kontakt. Den lille dama vår er rå!
Dette skal vi prøve oss på i reisen vår videre. Det fungerte SUPERT for oss i UK. Det blir spennende å se om det fungerer i ikke-engelsktalende land også?! Ps. Karen Marie prater i vei på engelsk nå, og hun har lagt ned totalforbud mot at Mamma Ingrid snakker norsk. 😉
Og så litt mer hverdagsliv hjemme på øya Kerrera
Karen Marie kommer til å lære masse om båt på denne turen. Interessant å oppleve at tekniske manualer kan leses som spennende lektyre også for en 3-åring. Nå er det faktisk Karen Marie som jevnlig foreslår at oljestand bør sjekkes på motoren.
Og så litt turisme: Dagstur til Easdale, skiferøya innerst i Hebridene (& ikke minst – årlig arrangør av VM i flyndrestenkasting!)
Bare en times busstur (via snirkelsnurkelveier) sør for Oban ligger Easdale, en naturskjønn øy innerst i Hebridene. Solskinn til tross; en aner værbitthet og røft klima når en er der. I dag bor det 60 personer på øya. På 1800-tallet bodde det om lag 450 mennesker der, som livnærte seg på skiferbruddene. På det meste ble mer enn 10 millioner skifer solgt til fastlandet PER ÅR herfra! Men virksomheten tok brått slutt i 1881 da en storm sammenfalt med kraftig springflo og havet skylte inn og fylte de dype skiferbruddene og ødela alt teknisk utstyr. I dag vitner de store firkantede bassengene på nordvestsida av øya og flere gamle ruiner av steinhus om stor aktivitet i fordums dager.
Det er et aktivt og initiativrikt lite lokalsamfunn på øya i dag. Den lille kafèen og restauranten ”The Puffin” har vunnet priser for å være beste lokale pub i Skottland og for å være best i regionen til å lage smakfull mat av lokale råvarer. Vi smakte bare på hjemmebakte scones med hjemmesyltet syltetøy, og de smakte i alle fall nam! Middag med tang & tare som ingredienser i tilbehøret smaker visstnok også godt.
Årets høydepunkt på øya er VM i flyndresteinkasting i slutten av september. The Puffin var godt i gang med forberedelsene til å bli invadert av over 1000 utøvere og tilskuere et par uker etter at vi var der.
Farvel til Oban & tusen takk for oss!
Og så ble Vilja endelig seileklar. Etter 29 dager i havn & på land, så takket vi for oss og tok farvel.
Vi håper og tror at vi får gjensyn med flere av disse menneskene, både ombord på Vilja om ikke så lenge, og kanskje ved et gjensyn i Oban om veldig lenge.
It’s the people that make the place! Rowan + Sam = gull.
Så vidt tilbake på beina etter alvorlig ulykke til tross; Kollega, kompis & broder Per Erik Ose brukte en dag på & for oss. Han skjønte nok at vi trengte hjelp da han innså at vi hadde 1000 små & store ting som vi ikke hadde rukket å skaffe før vi dro. I tillegg sørget han for påtrykk på diverse bør-ting. Seilerutstyr, nett rundt båten, verktøy, osv. osv.. i det hele tatt – vi fikk gjort unna masse.
Tusen takk for enestående tålmodighet & stå-på humør, Per Erik! En ekstra klem for at du brukte energien din på oss når du sjøl har vært gjennom en sabla trøkk, er lappet sammen, og egentlig kunne trenge andres energi brukt på deg.
Om kvelden ble det krabbefest om bord, med Per Erik og dama Janne. Et trivelig vennepar vi gleder oss til å se mer av framover.
Rederikontoret på inspeksjon og skipskost
Når en ligger til kai like utenfor Kystverkets Rederikontor i Ålesund, så er sjølsagt en inspeksjon på sin plass! De som holder fortet i sommeruka vi var der kom på skipskost & kaffe, og fikk ta i eget øyesyn hva kollega Jon Petter & dama har satt seg i fôre.
Rederikontoret representert ved (fra venstre etter rederen sjøl & hans arving): Liv, Simone, Stein Ivar, Grete, Trond og Hege.
Neste dag ble vi invitert opp til lunsj på Rederikontoret. Godt å ha slike trivelige og interesserte kolleger. Ja, vi er heldige. 🙂
En ekstra takk til Kystverket. Vi kjenner daglig en takknemlighet for å ha en arbeidsgiver som er med på turen gjennom å gi permisjon.
Påtroppende mannskaps familie stikker innom
Og så, på tampen før vi igjen kastet loss;
Vi gleder oss til vår venn Otto Inge Molvær mønstrer på i Haugesund, for første havseilas over til Shetland & Skottland. Hans storesøster Bodil Marie & svoger Terje Uddal besøkte oss i Ålesund. Det ga dem et innblikk i folk & farkost som lillebror Otto skal krysse Nordsjøen med, mens vi fikk bekreftet at Ottos gode egenskaper ligger til familien. Et kjempetrivelig treff!
