21. august – 1. september, 2017: De første par ukene i Oban i Skottland

Når vi først skulle strande i en måned på land, så takk og lov for at det var på Isle of Kerrera utenfor småbyen Oban. Det ville vært dødare om vi hadde vært stuck midt i for eksempel et industriområde eller en grå, sliten småby.

Den lille småbyen Oban, som betyr ”den lille bukta” på skotsk-gælisk, har litt mer enn 8 000 innbyggere, og er en småby med sjel. Den er et knutepunkt i regionen og omtalt som ”the gateway to the Isles” – øyene som ligger lenger ute i havgapet som Isle of Mull og Hebridene. Det er et yndet sted for turister om sommeren, når innbyggertallet øker til 25 000. Vi var der på tampen av sesongen, der alt fremdeles var sommeraktivt, men uten det store påtrykket av turisme. Så bra! 😉

Oban Marina ligger ute på øya Isle of Kerrera. Marinaen betjener ei lita ”ferje” som rommer 12 personer. Den tar den 10 minutter korte turen over bukta mellom øy og fastland annenhver time fra morgen til kveld. På veien over ser en ofte seler som dupper i vannet, og fra tid til annen visstnok også en delfin eller hval.

Om Isle of Kerrera

Kerrera regnes som en av øyene i de Indre Hebridene. I følge Wikipedia så bodde det i 2005 om lag 35 innbyggere på øya, men de fastboende som vi snakket med mente at det nå var omlag 60.

Her er det ingen butikk og knapt noen biler. Det er kun innbyggerne selv som har tillatelse til å bruke bil. Med kun bruddstykker av veistrekninger på øya og ingen sammenhengende vei som knytter øya sammen så er biler et fraværende element i hverdagsbildet. Dersom noe skal fraktes mellom nord og sør blir det helst via sjøveien eller eventuelt så tar de bilen rett over beitemarkene.

Som nevnt i tidligere reisebrev så var Ingrid & Karen Maries oppdrag i hverdagen mens vi var i Oban å finne på sprell alle andre steder enn hjemme på Vilja. Det ble vi etter hvert knallflinke til! Her er noen smakebiter.

Karen Marie & Ingrid på telttur

Oban Games 2017 – Sekkepiper, hjortedans og tømmerstokkasting

Årlig arrangeres såkalte ”highland games” i de ulike regionene i Skottland, litt ala ”kretsmesterskap”. Lekene har mer enn 1000 år gamle tradisjoner, og antas å opprinnelig ha vært holdt som konkurranser mellom landsbyene og klanene. Vi fikk med oss den regionale versjonen der vi var; Oban Games 2017.

Vi fikk oss en heldag med smak av diverse tradisjonelle skotske idrettsgrener. Sekkepipespillingen, dansingen og ”The heavy events” er populære høydepunkter. Det er ikke vanskelig å kjenne på kulturforskjellen i forhold til vårt eget land når arrangørene ved et slikt familieevent står og svinger med ei whiskeyflaske (premien) og utfordrer tilhørerne til å hive seg med på tautrekking eller kappløp. Har du kilt på så stiller du i egen klasse.  Det er noe med humoren og den litt rå & usminkede tonen hos skottene som vi falt for.

Litt om highland dancing: Det finnes et begrenset utvalg ferdig definerte danser innen highland dancing, alle med sin egen underliggende historie. På bildet over danses den såkalte ”The Highland Fling”; en hjortedans der armer og fingre holdes i været for å forestille hjortehorn, og der danseren ikke skal flytte seg fra punktet der dansingen begynte. Andre danser er ”The Seann Triubhas” (Old Trousers) som var en protestdans fra tiden der det var forbudt å gå med kilt, og der danserens bevegelser skal forestille å riste av seg de forhatte buksene. Og ”Thullachan” som danses av 4 dansere, og ble til i landsbyen Tulloch en kald og snørik vinterdag da presten var forsinket og menigheten begynte å svinge hverandre etter armene for å holde varmen. Fun facts vettu.

Litt om The heavy events: Består av 8 individuelle grener, deriblant lengdekasting av en 10 kgs stein, lengdekasting av en 52 kg og nær 6 meter lang tømmerstokk, og lengdekasting («weights for distance») og høydekast (”weight over the bar”) av en over 25 kgs tung vekt.

Dag ved Inveraray Castle & fengselsmuseum

Det finnes nær 700 slott og slottsruiner i Storbritannia, hvorav om lag 200 er i Skottland. Etter å ha besøkt diverse slottsruiner så syntes vi det var på tide å vise Karen Marie et ordentlig ”prinsesseslott”. Vi tok en times tur med buss til Inveraray, der Inveraray Castle bebos av hertugen og hertuginnen av Argyll.

I den store, vakre hagen rundt slottet vokser dette svært så kontaktsøkende treet.

Vi rakk også å ta en tur innom Inveraray Jail, som viser fengselsvesenet fra før og etter en fengselsreform på 1840-tallet. For å si det sånn; vi er glade for å ikke ha ”falt i unåde” for et par hundre år siden. Fengselsceller der folk ble satt sammen uavhengig av kjønn, alder, type udåd og tilstand av mental helse og under håpløse forhold og burleske torturmetoder. Barn i 8-10 årsalderen risikerte å bli satt i fengsel i flere dager for å ha stjålet et eple, og en risikerte å bli hengt for ”småsaker” som å ha stjålet en hest.

Hverdagsliv

Det ble også tid til vanlig hverdagsliv i dette hybridiserte livet i båt på land. Om helgene og kveldene koset vi oss hjemme.

Tur rundt Kerrera og besøk til Gylden Castle og Kerrera Tea Garden & Bunkhouse

Dagen før Otto skulle mønstre av tok vi oss en fridag i lag. Vi gikk en tur rundt hele øya. Vandringen gikk over både beitemarker, stier og grusveier.

Underveis oppdager en små perler og kuriositeter. Se for eksempel steinen med minneplaketten på bildet øverst til høyre. Her markeres at første transatlantiske undersjøiske telefonkabel gikk fra dette punktet på Kerrera og strakte seg helt over til New Foundland. Telefonforbindelsen ble åpnet 25. september i 1956. Så vet vi det.

Når bilveien begynner så dukker det plutselig opp tekanner & små skiferskilt med jevne mellomrom i veikanten. De gir løfte om noe godt…

Og så kom vi fram. Kerrera Tea Garden og Bunkhouse er en perle, ikke minst fordi den befinner seg midt i ingenstedshen. Og det verste av alt – rommene de leier ut er fullbooket hele sommeren i lang tid i forveien!

Bare et kvarters tur fra the Tea Garden står det en slottsruin og ruver ytterst på en knaus. Det er Gylen Castle. Vi måtte ta turen bortom for å se.

Gylen Castle, også kjent som ‘Castle of Fountains’, ble bygd i 1580-årene som et fort for MacDougall-klanen.  Både det meste av øya og slottsruinene eies i dag av MacDougall-familien, som har sitt hovedsete på fastlandet

En liten fun fact for oss som er fra Norge kan nevnes at Obans og Kerreras historie også er knyttet opp til litt Norgeshistorie. Den skotske kong Akesander II av Skottland døde nemlig på øya Kerrera i 1249 da han var på nordover for å ta et oppgjør med norske kong Håkon Håkonsson. Den norske kongen hadde sikret seg makt over de ytre øyene og Hebridene da Aleksander var opptatt med å samle fastlands-Skottland til ett rike. Han kom altså ikke fram, men døde av febersykdom i Horseshoe bay som vi passerte på turen vår. Mer interessant lesning om Obans og MacDougall-klanens rolle i den norsk-skotske krigen på 1200-tallet er å finne her: https://en.wikipedia.org/wiki/Clan_MacDougall

Otto mønstrer av

Det har vært en ubetinget glede å ha Otto med oss i mannskapet i 3 uker. Han gikk inn i rollen som skipslege, venn og mannskap på naturligste vis. Det var senkede skuldre ombord i symbiotisk samkvem. 🙂

Otto poserer ved siden av sitt verk: Kledelig ”slitasje” nederst på roret etter lettere grunnstøting i den Caledonske kanalen (roret som uansett skulle byttes). Hmmm, dette er IKKE et bilde av en angrende mann, er det vel?!).

Det var rart å skulle si farvel til ”en av oss” etter 3 uker i godt samspill fra Førde til Oban. Vi trøster oss med at han har etterlatt en god porsjon med utrustning om bord; det lover godt for at vi kommer til å utforske flere hav & land sammen med Otto framover!

Og så var vi 3

Og hva gjorde så vi 3 gjenværende i kjernemannskapet videre i ukene som kom? Da Otto dro så hadde verken watermaker eller motordeler funnet veien til oss ennå, og vi skjønte at vår tid på Kerrera langt fra var over. Jon Petter hadde med sin øytilværelse gått inn i en rimelig fastboende tilværelse fra første dag. Ingrid & Karen Marie hadde en glidende overgang fra å være «professional tourists» til å bli en av ”the locals”. Om det sies mer i neste reisebrev.

 

 

 

 

Vilja på verksted: Hvordan 4 dager ble til 4 uker…

Vi ankom Oban Marina på Isle of Kerrera i Skottland den 21. august, i den tro at oppholdet ville vare 4-5 dager, eller MAX en uke. 1 måned senere – eller 29 dager for å være presis – seilte vi videre.

Hvorfor så lenge? Long story short; vi viser til ”The rule of 4” som generelt gjelder i livet med seilbåt:

The rule of 4 in a boatowner’s life: With any 1 thing you start to fix on a boat you’ll end up finding the issue 4 times more complicated than you expected, taking 4 times as much time, costing 4 times more and you’ll end up finding 4 new issues that ought to be taken care of.”

«Vilja’s makeover marathon» – Hva har vi så gjort med den smekre damen? 

Her er et innblikk i de viktigste tingene som ble utført i Oban for å vedlikeholde og oppgradere Vilja:

  • Utskifting til nytt ror produsert av Jefa (grunnet at vi i juni avdekket tæring på rorstammen på det gamle).
  • Ny watermaker av typen Spectra Catalina (53 l/h, markedets mest energieffektive).
  • Installering av Lithium batteriene (3 stk * 300 Ah), samt programmering av disse opp imot eksisterende batteribank.
  • Snekring av spesialtilpasset finèrkasse for trygg oppbevaring av batteriene under dekk.
  • Utskifting av belgen til seilbåtdrevet.
  • Forsterking av sømmer og fester på genoan.
  • Nær totaloverhaling av motoren med flere nye motordeler: Ny turbo, varmevekslerhus, clutch koblingsplate og bakre del på eksosmanifoldet, samt skifte av olje.
  • Skrapt vekk gammelt bunnstoff (som var kobberholdig og medførte tæring på aluminiums- og jerndeler) og lagt på ny primer og bunnstoff på seilbåtdrev og kjøl.
  • Diverse annet som ble tatt unna fra ”bør”-lista, for eksempel ny vogge til komfyren, oppmåling og merking av lengden på ankerkjettingen, tilskjæring av dørkplatene for å gjøre åpning av lukene mer praktisk, etc.

Mer prosa om det tekniske som er gjort med Vilja hører ikke hjemme her i dette reisebrevet. Kan hende legger vi det ut etter hvert et annet sted på hjemmesiden vår. Det kan nevnes at motoroverhalingen var et resultat av hell i uhell: en feil som hadde forplantet seg og forårsaket korrosjon og alskens fandenskap i motoren ble avdekket ved en tilfeldighet i forbindelse med skiftet av belgen til seilbåtdrevet. Vi har med andre ord vært kjempeheldige: Et motorhavari en gang i framtida kunne vært et alternativt scenario, og da er noen uker vente- og verkstedtid som ”a walk in the park” i forhold.

Alt dette kombinert med det generelle ”Ting tar gjerne lengre tid enn en skulle tro” gjør at 4 dager ble til 4 uker.

Fellesskap med uventet innhold

En verdi for denne turen er fellesskap. Den verdien har gitt et uventet innhold i Oban. Vårt felles mål har vært å få Vilja tilbake i vannet og seileklar. For å få til dette raskest mulig, på billigste måte og med å ivareta kompetansebygging i crewet valgte vi følgende løsning: Jon Petter har vært mekaniker i 4 uker og jobbet på båten 5-6 dager i uken på heltid. (I løpet av 4 uker var han kun 3 ganger på fastlandet! Dette er en smule galskap…) Ingrid og Karen Marie har funnet på alt mulig rart som fantasien kunne finne på utenfor båten mens den ”stod på huet” innvendig. Et slikt valg om rollefordeling var både enkelt og vanskelig; Enkelt fordi det muliggjorde at mye arbeid på båten ble gjort uten dyrkjøpt arbeidskraft og kunne gå sin gang mest mulig effektivt og uforstyrret. Vanskelig fordi ønsket om å lære sammen, være sammen og skape felles opplevelser på denne turen måtte gjøres på en helt annen måte enn det vi hadde sett for oss.

Verdien av det å stoppe opp så lenge på ett sted har lært oss mye, og er noe som vi tar med oss videre på ferden. 4 uker i Oban har vært krevende og givende. Vi har drevet hardtrening på å holde mental ro og is i magen. Vi har måttet være sammen om dette. Det har bygd teamfølelsen, men også utfordret den. Vi føler oss bedre rustet på mange måter for ferden videre.

Vi hadde en idé om å følge tilrådingen om å krysse Biscayabukten mellom England/ Frankrike og Spania før september. Den ideen kan vi jo åpenbart bare glemme. Men i skrivende stund har vi ankommet Frankrike. Ideen om å nå Kanariøyene innen jul har vi fremdeles, og det kan gå; vi får se hvor vinden blåser oss. Det gjelder åpenbart bare å ta en dag om gangen og holde i fokus at vi er VANVITTIG heldige som er på denne turen, og for at vi selv og våre kjære hjemme har det bra. Forsinkelser er uvesentlig og medfører endog nye muligheter og oppdagelser. Ja ærlig talt – vi har det råbra, og vet det.